20.4.1 Arne Hjelm Nilsen

Den mest klassiske agent under journalist-dekke var Arne Hjelm Nilsen som i en årrekke koordinerte hele Ap-tjenesten fra sitt journalistkontor i Arbeiderbladet. Ifølge Bye, Sjue og Jacobsen1 ga jobben i Arbeiderbladet

«… ham en beleilig plattform, siden et perfekt dekke for â avlede oppmerksomheten fra hysj-jobben.»

Sier Sjue og Jacobsen!

Rett som det var iverksatte han aksjoner der også andre pressefolk ble trukket inn:

I sin bok «AV Hensyn til Rikets Sikkerhet»2 beskriver CC en omfattende kampanje i regi av det hemmelige Ap-Norge i 1962 han var med i for å oppnå en bestemt holdning i media til en sak om ansettelse av sjefen for Velferdskontoret i handelsflåten. Den mest kvalifiserte person og åpenbare kandidat var medlem av SV, og måtte unngås. Et uspesifisert «man» hadde fått frem en annen, «klarert» partikanin: Gunnar Sand. Koordinatoren var Arbeiderpartiets sjefsovervåker Arne Hjelm Nilsen, med tette bånd til Overvåkingspolitiet. De følgende sitater er fra boken:

«Hjelm Nilsen antok at Dagbladet ville ytre seg negativt og kalle utnevnelsen for en partipolitisk favorisering. Følgelig var det viktig at Sjøfartstidende og Morgenbladet var positive. Aftenposten kunne man nok mestre, sa han.

Jeg var vegelsinnet. Gunnar Sand kjente jeg endel til. Jeg hadde truffet ham i Stockholm under krigen, da han drev en arbeiderpartivirksomhet jeg den gang så skjevt til. Noe kontakt hadde jeg hatt med ham i hans egenskap av generalsekretær i Folk og Forsvar. Jeg hadde ikke hatt noen innsigelser mot hans virke i organisasjonen, men misbilliget opprettelsen av Folk og Forsvar, hva jeg anså som en arbeiderpartikontrollert konkurrent til Norges Forsvarsforening …

For meg var Gunnar Sand prototypen på en Arbeiderparti-karrièrepolitiker. Han var postbudet som ble medlem av AUF og deretter brukt i viktige ombud. …

Jeg husker at Hjelm Nilsen kom med en tilleggsopplysning: – Gunnar Sand har gjennomgått Forsvarets Høgskole. Kanskje var denne replikk utslagsgivende. Olav Maaland og jeg erklærte oss beredt til å bidra …»

Olav Maaland var mangeårig sjefredaktør av Bergens Tidende.

«Jeg hadde en lang samtale med Morgenbladets sjefredaktør Birger Kildal, som jeg i parantes bemerket avløste kort tid efter. Han var åpen for forståelse. Noe mer gruet jeg meg til å møte Sjøfartens sjef, Terje Baalsrud. Men også han tok poenget, dog under prinsipielle motforestillinger.»

Og systemet nådde frem:

«Dagbladet var alene-skeptiker i norsk presse. De borgerlige aviser var taust aksepterende. Det større samfunn rundt pressen forholdt seg også stille.»

Denne aksjonen fant sted mens CC var i Libertas. Det ble flere slike sammen med Hjelm Nilsen, også mens CC var i Morgenbladet. Det er lett å tenke seg atmosfæren ved slike organiserte personlige samtaler. Når gode venner som vanligvis har annet å bruke tiden sin til kommer på personlig besøk med ansiktet i alvorlige folder, må det være noe viktig. Saken lukter av rikets sikkerhet, noe underliggende som det høyden kan hintes om. Og mellom gode venner finnes det alltid et gjensidig «gi og få»-forhold; idag deg, imorgen meg. Klart man «tar poenget», selv om man har «prinsipielle motforestillinger».

1 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994. Side 56.

2 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet». Cappelen 1990, fra side 156.