20.4 Pressefolk

Et særlig følsomt tema er bruk av pressefolk som provokatører. Dette er følsomt fordi

  • det ikke er noen annen yrkesgruppe de aktuelle delene av tjenestene er mer interessert i å kontrollere og styre
  • det er ikke noen annen yrkesgruppes arbeidsmønster som ligger nærmere agentens
  • det er ikke noen annen yrkesgruppes mål og etikk som ligger nærmere fra agentens

De to første punktene øker risikoen for en pressemann til å bli trukket inn som agent eller betraktet som agent. Det siste gjør denne realitet eller oppfatning særdeles farlig. Grensene er flytende, og konsekvensene av å komme på gal side er store.

Derfor ble det også i USA i 1977 innført et uttrykkelig forbud mot bruk av pressekort og presseidentitet for CIA-agenter. Ikke bare det, CIA fikk heller ikke lov til å bruke kirkesamfunn eller det amerikanske fredskorpset eller media på noen måte som cover for etterretningsvirksomhet1, unntatt i helt spesielle tilfelle.

Slike spesielle tilfelle ble definert av CIA-sjefen John Deutch som2

«… situasjoner der journalister har adgang til terrorister som holder amerikanske gisler, og/eller til en nasjon eller en gruppe som har mulighet til å angripe USA med masseødeleggelsesvåpen».

Men i Norge har Ap-tjenestene, i stor grad ved Stay Behind og svært ofte ved Lindus-baserte3 journalister, drevet på siden krigen, og over hele feltet: Narkotika og økonomisk kriminalitet, overvåking av politikere og offiserer, politisk etterretning og overvåking og som innhentingsagenter, provokatører, infiltratarer og spredere av desinformasjon!

Men britiske MI5 og MI6 er like ille – se kap.20.4.11.

1 Aftenposten 17. februar 1996.

2 Aftenposten 24. februar 1996.

3 Lindus er etterretningsdelen av Stay Behind, se kap. 24.3.2.