Den beste måten å knekke et offer på er naturligvis å få et helt annet påskudd for arrestasjon, tiltale og straff. Den største oppdagelsen man kan gjøre ved hjelp av informasjonsinnhenting er et virkelig straffbart forhold i offerets bakgrunn. I skikkelige politistater sørger man derfor for å ha så mange lover, regler, påbud og forbud at alle før eller siden er nødt til å bryte loven. De hemmelige tjenester registrerer da bare rutinemessig opplysninger om straffbare handlinger på hver enkelt innbyggers rulleblad, men gjør ingenting mot venner, medspillere, nyttige idioter eller uinteressante personer. Den dagen man trenger påskuddet, er det bare å finne det frem.

Hvor langt er Norge kommet i denne retning? Mange vil nok mene at f.eks. alt det regelverk som etterhvert er kommet omkring næringsvirksomhet gjør det nærmest håpløst for småbedrifter å overholde alt. Straffelovens bestemmelser mot diskriminering mot ulike grupper, inklusive diskriminerende uttalelser, kunne skapt slike forhold hvis de var blitt praktisert annerledes av påtalemyndighet og domstoler, men det har ikke skjedd. De nye lovene mot besittelse av visse former for pornografi rammer vel idag bare såpass små grupper at det ikke blir noe alment problem. Begge disse lovene beveger seg imidlertid inn i et vanskelig grenseland der man har begynt å kriminalisere uttalelser og besittelse av trykt skrift, og man bør være klart på vakt mot utglidning. Det finnes de som gjerne så strengere anti-diskrimineringslover, totalforbud mot all pornografi og – etterhvert – enhver form for bruk og besittelse av tobakk. Får disse gjennomslag, blir mulighetene legio for å «få noe på» nær sagt hvem som helst, særlig hvis man også får bredere fullmakter til avlytting, husundersøkelser etc. begrunnet med kamp mot mer alvorlige forbrytelser uten strenge regler mot å forfølge mindre lovbrudd som måtte bli oppdaget på jakt etter de store.

Vi skal ikke her male fanden på veggen, men det er et tankekors at vi på enkelte områder bare synes å være en gradsforskjell unna bred automatisk kriminalisering av store befolkningsgrupper, antakelig nærmest for næringsdrivende gjennom skatte- og regnskapslovgivningen. Det er også på dette området trusselen om farligere forhold er størst, for det finnes alltid nye utredninger mot økonomisk kriminalitet, og lav bevissthet blant politikere, media og almenhet for den taushetsskapende effekt dette kan ha hos store grupper som er viktige for samfunnsdebatten.

Men om man ikke finner kriminalitet, kan den skapes. Provokativ strategi for kriminalisering består i å legge forholdene så godt til rette som mulig for offeret til å bryte loven, først gjennom økonomisk krigføring som øker behovet for raske penger, dernest ved provokatører som leder inn i øvelsen ved å komme med forslag om måter å skaffe penger på:

• En av de angivelige huskjøpere (se forrige avsnitt) ville betale meget godt bare selgerne (Oljerevyen) undertegnet en seksjoneringsmelding for huset. Men den ville vært ulovlig fordi huset ikke forskriftsmessig kunne deles i to selvstendige boligseksjoner.
• Ramm fikk henvendelse fra en som vi avdekket som eiendomssvindler som så gjerne ville gjøre noe godt for asylsøkere, bare Ramm ville legge inn et godt ord for ham overfor sine NOAS-forbindelser i Utlendingsdirektoratet for å få en av hans eiendommer godtatt som asylmottak, og da kunne det sikkert vanke litt provisjon på kjøpet
• Det dukket opp flere tilbud om deltakelse i oppdragsringer for brennevinssmugling
• Flere personer i vår gruppe er blitt utsatt for forsøk på å bli assosiert med nynazistiske miljøer, en gang med åpenbare spor til E-tjenesten

Noen konkrete eksempler på dette:

• En særlig velbrukt metode er å ringe oss og forklare hvor glad vedkommende er fordi noen engasjerer seg, stå på osv., og gradvis lede samtalen inn på andre områder: Person xx er en forferdig banditt og morder, ikke sant? Jødene eier og styrer alt, vi skulle hatt det gamle grunnlovsforbudet tilbake, ikke sant? Hensikten er å få ut injurierende eller anti-semittiske uttalelser som kan fanges på bånd og brukes mot oss. Hvor lett er det ikke å falle med enhver plageånd i telefonen mens man jobber med noe annet!
• Tilsvarende metode benyttes også tilpasset til brevskrivningsformen. Delvis håper man på svar, delvis kan selv et brev fra N. N. til oss brukes i ulike sammenhenger kombinert f eks. med foto som viser at N. N. har vært på besøk samtaler ved samme kafebord osv., som skal vise at vi er «samme ulla»

Forsøk på å assosiere oss med nynazisme, rasisme og anti-semittisme er spesielt opprørende, men reiser også et tankekors: Slikt materiale er ikke brukbart i Norge. Ingen i Norge vil tro på at f.eks. Ramm, som har arbeidet i NOAS i mer enn ti år og vært formann i flere år, og som gjennom en generasjon har gjort seg kjent for stikk motsatte systematisk anti-rasistiske oppfatninger, skulle ha det minste å gjøre med slike grupperinger eller holdninger. Det samme gjelder Setsaas, som har arbeidet i årevis med humanitært arbeide og på alle måter hatt klar avstand fra slikt.

Hvorfor driver de da med det?

Det eneste mulige svaret er skremmende: Målgruppen må være utenfor landet, og da antakelig i Israel, der Mossad trenger «bevismateriale» for å gjennomføre aksjoner mot enkeltpersoner i utlandet. Det er ingen grunn til å tro at israelske myndigheter skulle ha bedre kontroll med Mossad enn andre har med sine, men heller ingen grunn til å tro at de ikke forsøker. Litteraturen¹ om Mossad forteller om rettslig pregede høringer der Mossad må godtgjøre et moralsk grunnlag for å aksjonere mot personer i utlandet. Vi er overbevist om at det er riktig. Den israelske stat er tuftet på et livssyn av meget høy moralsk og etisk standard, og det er all grunn til å anta at den stiller strenge etiske krav til sine beskyttelsesinstrumenter i utlandet.

Vi har intet usnakket med Israel eller jødisk tro eller jødiske fellesskap eller personer av jødisk opprinnelse, men stor respekt for alt dette. Vi hadde heller ikke noe usnakket med den saus av Ap-makt, hemmelige tjenester og Mossad avdeling Norge som vi finner her i landet, inntil denne ‘fjerde tjeneste’ bestemte seg for å gå løs på oss.

Det kan således være all grunn til å frykte at Mossad-delen av denne norske uhellige allianse av brodne kar i flere leirer må legitimere sine uvanlige aksjoner oppover i systemet. Å få oss fremstilt som nynazister og anti-semitter er således ikke en del av kriminaliseringen i Norge, men overfor høyere lag i Mossad og eventuelt overfor myndighetene i Tel Aviv.

Det verste forsøk på kriminalisering er selvsagt Lauritzen-rapporten til Lier (se kap. 18). Den representerer et eksempel på en metode man kan frykte er benyttet oftere: Unøyaktige eller svakt underbyggede rapporter fra politifolk, tystere eller andre forbindelser legges til grunn for hypotesemakeri på høyere nivåer som etterhvert kan akkumuleres til grunnlag for å avsi kjennelser om lovlig overvåking. Som vi har vært inne på tidligere, er det all grunn til å tro at Lauritzen-rapporten direkte eller indirekte har gitt grunnlag for «lovlig overvåking» ihvertfall av Setsaas. Men det må være første gang i Norges-historien en slik kjennelse bygger på så svakt grunnlag at ingen senere kjenner til den og en statsråd som møter i Stortinget foretrekker å erklære at ingen overvåking finner sted fremfor å bringe en slik kjennelse opp.