For de fleste av oss er økonomi viktig. Svikter den, øker bekymringene, personlig slitasje, slitasje mellom medarbeidere og familiemedlemmer etc. etc. Økonomisk sammenbrudd er det første avgjørende mål for angriperen. Veien dit går via informasjonsinnhenting (grunnlag for alt annet), diskreditering/kriminalisering (ødelegger intern og ekstern troverdighet), psykologisk krigføring (svekker motstandskraften) og direkte økonomisk krigføring.

Her er hva vi antar hører med fra våre opplevelser (det er litt mer usikkerhet knyttet til dette fordi det er så mange som kan ha andre motiver for å foreslå litt snusk og sjusk, eller legge kjepper i hjulene for konkurrenter, men igjen: Totaliteten er for stor for vår ordinære sannsynlighetskvote):

• En av Norsk Oljerevys nøkkelmedarbeidere har de siste årene fått gjentatte og helt uvanlig gunstige tilbud om overgang til andre jobber, noen reelle og i høyeste grad fortjent, andre latterlig overdrevne og mistenkelige på annen måte.
• Medarbeidere i et konkurrerende tidsskrift har flere ganger skrytt av at de vet alt som foregår i Oljerevyen og endog skal sitte på «ubehagelige» lydbåndopptak
• Motparten fikk uventet hjelp da Oljerevyen pådro seg pipebelånt eieransvar for et nabohus (i ettertid vurdert som et alvorlig feilgrep, i samtid vurdert som nødvendig bl.a. for å få samlet alle medarbeidere i ett trygt fellesmiljø da den psykologiske krigføringen startet som verst), som deretter ble en hvit elefant. Motparten grep situasjonen begjærlig da huset senere måtte selges og sørget for en lang rekke angivelige huskjøpere som forhandlet og trenerte i uker og måneder hver seg før de trakk seg og neste dukket opp.
• Da Setsaas trengte å leie ut hybler for å finansiere en bolig han hadde på fremleie, ble potensielle leietakere systematisk skremt vekk før de rakk å komme på besøk
• Oljerevyen har fire ganger vært utsatt for at leveranser av magasiner til viktige internasjonale konferanser/messer ikke har kommet frem eller ikke kommet frem i tide – for mange til å være tilfeldig, og en av gangene under en serie på 8-10 hver seg uavhengige «feil» hos speditøren som ingen av dem burde inntreffe!
• Det settes regelmessig ut rykter om at Ramm er nedkjørt og alkoholisert og dødssyk og aldri vil kunne fortsette lenge som redaktør, i situasjoner der potensielle investorer nettopp vurderer hvor mye som ville vært igjen av Oljerevyen hvis han falt fra. Det eneste av dette som er i nærheten av sant er at Ramm ble behandlet for høyt blodtrykk i siste liten før det ble skadevirkninger av dette sommeren 1993, men erklært frisk som en fisk noen uker senere. Alkohol bruker ingen av oss i det hele tall uten i et selskap e. l. en gang i måneden eller så (av praktiske arbeidsmessige grunner – vi er ikke blitt puritanere!)
• Dahl-gruppen fungerte i seg selv effektivt som økonomisk krigføring mot oss. I over et halvt år ble vi sittende hos Dahl i hyppige og milelange møter med fremleggelse av notater etc. som krevde omfattende saksforberedelser. Ramm, som er avhengig av omfattende inntektsbringende ekstraarbeid, mistet den tiden han skulle brukt på dette og bygget i perioden opp betydelig ny gjeldsbyrde.
• Saken totalt kommer i samme gate: Vi bruker ikke bare tid, men pådrar oss etterhvert enorme utgifter til bilbruk, møter på kafeer, leie av sikre hotellrom, reiseutgifter etc. -for ikke å snakke om injuriesaker som vi egentlig burde ha pådratt oss langt flere av, og ville gjort det hvis vi skulle tilfredsstilt pressens krav om detaljer, men hittil er det bare blitt en (det sier også endel om riktigheten av alle de detaljer vi likevel har gått ut med)