Det finnes ingen institusjoner som ikke kan gjøres gjenstand for denne typen ansettelser. Således ble departementsråd Leif A. Eldring selv – da det ble for hett – utnevnt til høyesterettsdommer.
Leif Eldring (f 1933 i Vadsø) hadde infanteriets befalsskole (1954), postutdannelse og cand. jur. (1963). Han jobbet som postmann og postfullmektig 1955-63, sekretær i Samferdselsdepartementet 1963 og konsulent hos Stortingets ombudsmann for forvaltningen (1964-74), avbrutt av et år som sysselmannsfullmektig på Svalbard (1970). I 1974 ble han sysselmann på Svalbard og var deretter et år kontorsjef hos ombudsmannen (1978) før han ble kst ekspedisjonssjef i Justisdepartementet 1978 og departementsråd året etter. Han døde i 1994 etter en kort tid som høyesterettsdommer.
Han hadde således en meget langsom karriere frem til 1978, da han plutselig rykket til topps i Justisdepartementet. Dette er et departement vi har sett at Ap har lagt meget stor vekt på å holde kontroll med. Kan det ha sammenheng med at man i sine to perioder på Svalbard hadde hatt et meget nært samarbeid med de hemmelige tjenestene? I alle fall fikk han det som departementsråd og derved «sjef» for POT samt møterett og koordinering i forbindelse med Koordineringsutvalget for EOS-saker.
Den dristigste utnevnelsen var likevel utnevnelsen av daværende førstelagmann Agnes Nygaard Haug til kst. høyesterettsdommer i 1994.
Agnes Nygaard Haug (f. 1933 i Oslo og gift 1956 med dommer i EFTA-domstolen Bjørn Haug, regjeringsadvokat til 1993) var cand jur i 1957. Hun ble ansatt i Justisdepartementet i 1959 og ble byråsjef i 1970 og underdirektør i 1973. Hun ble lagdommer i Eidsivating 1977, lagmann i 1986 og førstelagmann i 19891. Også hennes karriere er heller langsom inntil den tar seg kraftig opp mot slutten.
Det skulle ikke være nødvendig å si mer om henne til den nøyaktige leser av denne boken. La oss også legge merke til at hun, så vidt vi vet, er blant de dommere som er klarert for å avsi kjennelser for iverksettelse av lovlig overvåking, og at hun som førstelagmann formodentlig har kunnet ha en viss innflytelse på fordeling av saker.
La oss også konstatere at statsråd Faremo visste om Nygaard Haug’s løgn for å tildekke vår sak. Allerede i juli 1994 informerte vi statsråden om2
«at førstelagmann Agnes Nygaard Haug for å dekke over dette beviselig har måttet ty til usannheter som endog omfatter misbruk av stortingsrepresentant Ingvald Godals navn»
En pressemelding (datert 8. juli) som nærmere dokumenterte den usanne tale – med referanse til utvalgets eget offisielle referat fra samtalen med oss sammenholdt med hennes uttalelser – var vedlagt.
Statsråden var mao. kjent med løgnen, og måtte forventes å bringe på det rene om dette virkelig var løgn pga. en bevisst dekkaksjon (om hun ikke som vi mener visste om dette forlengst) eller en usannhet med bakgrunn i ren inkompetanse; i begge tilfelle klart diskvalifiserende for en høyesterettsdommer. Selv om man skulle oppfatte dette på mildeste måte: Hva slags dommer kan bli avsagt av en dommer som ikke kan lese sine egne referater? Det kan forøvrig heller ikke være særlig kvalifiserende for en høyesterettsdommer at hennes utvalg uansett punktene foran unnlot å innhente og vurdere meget viktige bevismidler på helt selvstendig grunnlag. At hun ikke kjente til Dahl-gruppens arbeide uavhengig av møtene med oss er helt usannsynlig (vi ble innkalt til hennes utvalg dagen etter Dahls «pause» som nettopp ble tatt under henvisning til Nygaard Haug-utvalget), og det er tilsvarende opplagt at Dahls arbeid måtte ha betydning for Nygaard Haug-utvalget.
Det er forøvrig ingen tvil om at statsråd Faremo selv har lest brevet fra oss, siden hun egenhendig har undertegnet både det første svaret til oss av 22. august (vedl.) og et oversendelsesbrev til Lund-kommisjonen av samme dato.
Vi skal ikke klandre Nygaard Haug så meget for tildekkingen av Lillehammer-saken, for denne spesielle «ping pong» med Riksadvokaten er grundig avslørt som Regjeringens eget påfunn. Men vi synes Nygaard Haug underveis ga uttrykk for et innvandrersyn, et rettssikkerhetssyn og et kvinnesyn som ikke akkurat burde kvalifisere ekstra for Høyesterett. Som man husker, benyttet Nygaard Haug begrunnelsen «ingen norsk statsborger var skadelidende» for at saken lå utenfor hennes mandat. Vi husker at
Ahmed Bouchiki hadde hatt fast oppholds- og arbeidstillatelse i Norge i syv år og var ved henrettelsen i jobb som badevakt – skal da ikke han ha samme rettsvern som norske borgere?
Ahmed Bouchiki s hustru. Toril Larsen, var ihvertfall fullverdig norsk statsborger. Bør ikke i det minste rettsvernet for en norsk borger omfatte beskyttelse mot mord på ektefelle (det gjelder visst fortsatt tyveri av sykkel)?
Hustruen sto ved siden av mannen på bussholdeplassen da han fikk skudd i brystet. Ville «jernkvinnen» Agnes Nygaard Haug regnet seg som «ikke skadelidende» dersom herr regjeringsadvokat Bjørn Haug var blitt skutt ned på samme måten? (Statsråd Grete Faremo og Regjeringen må ha kjent til også denne uttalelsen, som fremkom offentlig.)
Utnevnelsen av Agnes Nygaard Haug var særlig klanderverdig i lys av at hennes meget kontroversielle innstilling da hun ble utnevnt ikke var behandlet av Stortinget (og er det fortsatt ikke).
Stortinget vil måtte behandle det allerede etablerte forhold at Nygaard Haug gjennom stevningen av en stortingsrepresentant har et syn på parlamentarisk sedvanerett som er sterkt i strid med Stortingets eget syn og derved med en grunnpilar i vårt konstitusjonelle demokrati, nemlig Stortingets egen suverenitet og selvjurisdiksjon. Hun har med Regjeringens aktive støtte forsøkt å forrykke hele den etablerte maktbalanse mellom statsmaktene med uanede konsekvenser dersom det hadde lyktes. Dette burde i seg selv diskvalifisere til utnevnelse til den dømmende statsmakt som er tillagt vitale oppgaver i den konstitusjonelle prosessen. Stortingsbehandlingen av innstillingen er Stortingets første anledning til å trekke konklusjoner av dette.
Stortinget vil dessuten måtte behandle spørsmålet om de mange oppsiktsvekkende sider ved utvalgets oppnevning, arbeid og konklusjoner innebærer at det hele i virkeligheten var et bestillingsverk og/eller dekkaksjon, slik vi og mange andre allerede har påvist.
Det virker svært provoserende at Nygaard Haug ble utnevnt før Stortinget har behandlet disse forhold. Regjeringen v/statsråd Kosmo har forøvrig forlengst bundet seg i media til å forsvare Nygaard Haug-utvalget, slik at man allerede vet at saken kan få parlamentariske dimensjoner.
Vi vet ikke om det er vurdert hvorvidt et ekteskapsforhold mellom en høyesterettsdommer og Regjeringsadvokaten etablerer generell inhabilitet. Vi går imidlertid ut fra som opplagt at Nygaard Haug må fratre Høyesterett ved hver eneste sak der staten er part. Gjør hun det?