Tor Thomassen¹ er en meget kreativ og aktiv Ap-mann på Sørlandet, blant dem som opererer i grenselandet mellom næringsliv og politikk, for å se hva slags muligheter som gir seg. Han oppgis å ha betydelige kvalifikasjoner innen data og elektronikk, hvilket vi ikke har grunn til å betvile.

Han synes ikke å være «anybody» før han i 1981 tydeligvis gjorde en helt ekstraordinær innsats for Ap i valgkampen². Samme året fikk han finansiert en forprosjektstudie innen optisk lagring av Industrifondet. Året etter ble han ytterligere belønnet ved å bli oppnevnt til Aps sentrale skatteutvalg og datautvalg. Det var ikke det «innerste» i Aps utvalgsstruktur, men fint nok til at han traff både Kristen Nygaard og Ingjald Ørbeck Sørheim.

Advokat lngjald Ørbeck Sørheim³ har bl.a. utdannelse fra Forsvarets skole i E- og S-tjeneste (FSES) (russiskkurset). Han har bl.a. vært sekretær for Aps stortingsgruppe, ekspedisjonssjef i Miljøverndepartementet under Gro Harlem Brundtland og politiske rådgiver for Gro i hennes første statsministerperiode. Siden 1983 har han praktisert som advokat.

Sørheim er en slags «altmuligmann» i dette grenselandet politikk/næringsliv. Han var en livslang venn av Johan Jørgen Holst, herunder klassekamerat på FSES. Han fremtrer som en meget likandes og jovial hurragutt på Aps ytterste høyreside med sans for kjappe og spenstige business-arrangementer. For en bred omtale av Sørheim, se kap. 25.5.1.

Thomassen og Sørheim må ha funnet hverandre øyeblikkelig. I 1984 begynte de sammen å interessere seg for høyteknologimiljøet på Byremo i Vest-Agder. I begynnelsen av 1985 stiftet Thomassen firmaet Data Visual A/S⁴, med Sørheim om advokat. Samme år tok Thomassen (etter eget utsagn) initiativ til å stifte investeringsselskapet Sørinvest A/S på Byremo. Sørheim ble også dette selskapets advokat og koordinator for initiativgruppen⁵, som ikke omfattet Thomassen, men en rekke fremtredende næringslivsfolk i Vest-Agder.

SørInvest A/S ble stiftet 20. desember 1985 som et investeringsselskap for Sørlandet⁶. Det skulle «medvirke til å skape, utvikle og styrke lønnsomme virksomheter i utpekte utbyggingsområder etter distriktsskattelovens §10», men «gjennom deltakelse ved aksje-eie i andre selskaper» etc. Selskapets første styre var på fem medlemmer. Tre var fra industrien på Sørlandet, bl.a. adm dir Bjarne Skeie. De siste var dir Fredrik Vogt Lorentzen (Elkem) og lege Gudmund Harlem. Adm dir var Kjell Løland, Vågsbygd⁷. Fra stiftelsen i 1985 var Harlem styreformann.

Selskapets stiftelseskapital var på NOK 5 mill som ble tegnet halvparten av Bjarne Skeie og halvparten av Sparebanken Sør. Etter vedtektene skulle aksjekapitalen være mellom NOK 10 og 40 mill. Minimumsbeløpet på kr 10 mill var garantert av et konsortium av sørlandsindustri, herunder igjen Skeie og Sparebanken Sør⁸, men ble såvidt oppnådd. Sparebanken frafalt på generalforsamlingen 1986 sitt krav på å få dekket arbeide ved etableringen av prosjektet, herunder utlysning på Oslo Børs. Ca. 1 mill var da brukt opp⁹.

I 1988 skrev Kapital om selskapet¹⁰:

«Kong Midas var i besittelse av den forunderlige evnen at alt han rørte ved ble til gull. Sør-Invest har også en slik særegenhet, men med motsatt fortegn; alt ledelsen tar i blir til gråstein …»

De som ble spesielt kritisert for miséren var selskapets adm. dir. Kjell E. Løland (siv ing og dr ing materialteknikk) og adv Torgils Skajaa. Begge var medlemmer av garantikonsortiumet¹¹. Disse hadde sitt eget konsulentfirma Rebus A/S som ga råd til SørInvest A/S om investeringsprosjekter. Løland fikk sparken i 1988¹² pga. de negative konsekvensene av disse rådene og hans mulige dobbeltrolle.

De siste årene gikk det rett nedfor bakke. Det som var igjen av selskapet ble i 1989 fusjonert inn i RY-invest A/S¹³. På generalforsamling 26. august 1989 ble SørInvest A/S som sådan vedtatt oppløst. Hele det sittende styre unntatt Gudmund Harlem, pluss en varamann, ble valgt til avviklingsstyre. Harlem var heller ikke tilstede¹⁴.

Hverken Thomassen eller Sørheim er særlig synlige i SørInvest-historien etter stiftelsen. Men det som skjer her er at en lokal Ap-pamp får med seg to Ap-størrelser fra Oslo, den ene den tidligere og kommende statsministerens far som garantister for å få mer enn 10 mill kroner ut av gode næringslivsfolk på Sørlandet, hvoretter pengene forsvinner i tvilsomme investeringsprosjekter gjennom et annet sørlandsselskap, Rebus. Det skriver Thomassen lite om i sine egne brev – han fremhever bare sin rolle ved stiftelsen.

I samme periode interesserte Thomassen seg sterkt for Kongsberg-selskapet SysScan A/S, et av rest-firmene etter oppløsningen av Kongsberg Våpenfabrik. SysScan rådet over meget avansert teknologi med militære anvendelser, trolig attraktivt for både den ene og den andre, men selskapet var alltid i dype økonomiske problemer. Det fremgår aldri av Thomassens papirer hva slags rolle han egentlig spilte i forbindelse med dette selskapet før helt på slutten, bortsett fra en kort henvisning til en felles anbudsinnleggelse. Thomassen beskriver imidlertid et meget nært forhold til Thore Jan Johansen som gikk over fra IBM (som lenge interesserte seg for SysScans teknologi) til konsernsjef for SysScan i 1988. Da hadde de kjent hverandre fra 1986 da Thomassen presenterte sitt eget firma Data Visual for IBM. SysScan ble i mai 1987 kjøpt opp av ES-invest på vegne av Mads Erik Monsen, en av de som er antatt å sitte på en betydelig del av Jahre-formuen og Høegh Invest AS¹⁵. I 1989 ble SysScan stykket opp. De viktigste delene ble fusjonert med et amerikansk og et britisk selskap til Cimage Inc. Og Ltd. i de to landene. Noen restbedrifter og en avdeling av Cimage ble i Norge.

22. desember 1988 ble Thomassens partner i Data Visual, Terje Aasen, funnet død i sin bil på Byremo. Politiet lukket saken som selvmord (kullosforgiftning), men Thomassen (med støtte fra en av sine ansatte) insisterer på at det kunne observeres store mengder blod, uforenlig med kullosforgiftning. Det ble ingen obduksjon, og Thomassen er overbevist om at Aasen ble tatt av dage på grunn av deres mistanker om industrispionasje mot Data Visual og SysScan¹⁶.

I 1989-90 gjennomførte Thomassen en rekke reiser til Polen der han satte opp avdelingskontor for Data Visual¹⁷. Hensikten var antakelig å utnytte billige og gode polske programmerere for videre utvikling av DV’s egen teknologi. Her ble han involvert med en polsk kvinne som senere viste seg egentlig å være russisk og datter av en fremtredende KGB-offiser. Fra et siste Polen-opphold i begynnelsen av 1990 fremgår intet om hvordan det gikk med avdelingskontoret. I april 1990 begynte Thomassen som salgsagent for Cimage Norge, den eneste formelle tilknytning til SysScan (forgjengeren til Cimage) som fremgår. Gjennom 1990 mottar han imidlertid meldinger fra kvinnen i Polen om at hun ønsker å «hoppe av» og selge informasjon, og at det er farlig for Thomassen å dra til Polen. Senere får han melding om at kvinnen er død.

25. januar 1991 tok Thomassen kontakt med tidligere stortingsrepresentant Osmund Faremo (A), far til justisminister Grete Faremo, for å få ham til å skaffe hjelp fra E-tjenesten til Thomassen vedrørende identiteten og skjebnen til den den polsk-russiske kvinnen og hennes far. Dette resulterte i brev fra Faremo av samme dag til E-sjef Alf Roar Berg med anmodning om han kunne iverksette en etterretningsaksjon i Polen, hvilket han gjorde (om hele denne historien, se kap. 25.12.2).

4. mars 1991 ble Thomassen tvangsinnlagt på Vest-Agder Sykehus, Psykiatrisk avdeling¹⁸.

Dette er hovedstammen i Thomassens historie; de delene som formodentlig er sanne. De forteller i beste fall om en gründer-type som aldri lyktes med noe som helst; i verste fall om to-tre købenickader omkring andres penger. Men det får vi aldri vite bare på basis av Thomassens brev.

Han slapp fra sykehuset i mai 1991. Fra sommeren 1993 starter et helt nytt liv for Thomassen. Han har nå lagt inn en lang rekke oppsiktsvekkende og fantasifulle elementer i historien foran hvorav selvfølgelig noen flere kan være sanne, men det meste åpenbart oppkonstruert etterpå slik at Thomassen skulle få en «lidelseshistorie» å klage på.

Det begynte trolig med brev til oss av 3. juli 1993¹⁹. Frem til 9. november 1994 produserte han minst 55 brev (sannsynligvis mange fler) som han sendte oss enten som original, adressert til oss, eller kopi, adressert til Stortingets kontrollkomité, Stortingets justiskomité, Stortingets kontrollkommisjon, Kontrollutvalget eller førstestatsadvokat Edward Dahl. Særdeles porsjonsvis og innviklet serveres nå en fantastisk historie. Vi har full oversikt over alle brevene og unnlater i det følgende å gi referanse til hver enkelt «opplysning»:

I 1984 fikk han beskjed om at «han skulle knekkes» ved bokettersyn, men forklarer ikke noe mer om bakgrunnen for denne trusselen så tidlig. Bokettersynet kom sommeren 1986, og det er sikkert riktig nok. Samme høst fikk han løfte fra Industridepartementet om utviklingsmidler hvis han fant en statlig partner. Samtidig ble han enig med Norwegian Petroleum Consultants (NPC) om å etablere et selskap sammen med Data Visual.

DU-sjef Leif Aune, assistert av sin nestkommanderende Harriet Andreassen, skulle nå av en eller annen grunn ha bestemt seg for å knekke Thomassen og hans selskap Data Visual bl.a. ved hjelp av POT, til tross for støtten i Industridepartementet. I 1987 oppfylte DV Industridepartementets krav ved å få en utviklingskontrakt med Sjøforsvarets Forsyningskommando (SFK), men denne blir islagt ved hjelp av Aunes snedige manipulasjoner og krav om vurderinger etc. Så begynte det å luske folk rundt DV fra et firma som senere ble gjenkjent som raidere av SysScan.

I 1988 mener Thomassen seg utsatt for overvåking, avlytting, terrorisering, uforklarlige uttalelser som tyder på ryktespredning, hemmelighetskremmeri og stadig mer industrispionasje. bl.a. observerer han lokale POT-folk – deriblant sin egen fetter! – på Kjevik unormalt ofte når han kommer hjem. Dette topper seg ved Aasens død.

I neste runde følger en spennende historie om hvordan han nærmest blir lurt til å starte opp i Polen av to mystiske personer som idag begge har forlatt landet, men da var tilknyttet IBM og NATO-kirken i Bærum. Disse fører ham rett i armene på den sjarmerende polsk-russiske agenten; et drama som ender lik i mange spionfilmer: Hun «faller» for ham, tilstår hvem hun er og vil gå over til vesten, men blir så drept av sine egne. Presten fra NATO-kirken tilstår så at han er KGB-agent, og de får begge nervøst sammenbrudd ved å lese Johannes’ Åpenbaring, sammenlignet med hva de har opplevet. Hele historien er oppspedd med endel skandalehistorier fra Alf R Jacobsens klipparkiv over egne og venners artikler, utvalgt fordi de kan knyttes opp meget perifert med Thomassen. Eksempler: VG-artikkel fra 1994 om palestinske terrorister i Norge²⁰, har intet med Thomassen å gjøre unntatt at det nevnes at de kan tenkes å dra nedover mot Sørlandet. VG-artikler fra 1987 om Bjørn Egon Dale i Nye Eldak, Horten, dømt for forsikringssvindel²¹, har intet med Thomassen å gjøre unntatt at det hevdes at han en gang skal ha vært kunde av Thomassen.

Thomassen med hjelpere klarer også å oppkonstruere et inhabilitetsforhold for Kontrollutvalgets leder Hans Stenberg-Nilsen fordi denne også er Bjørn Bettums advokat i forbindelse med gravingen etter Jahres utenlandsformue. Begrunnelsen er at mannen som i 1987 kjøpte opp SysScan er antatt å sitte på deler av denne formuen. Det er temmelig fjernt fra Thomassen som riktignok har hatt stor interesse for SysScan, men ingen synbar reell forbindelse unntatt som selger for det etterfølgende datterselskapet Cimage Norge. Dette inhabilitetsforholdet terpes det imidlertid på i det uendelige.

Slik som Thomassens historie er krydret med appetitt-vekkere fra Alf R Jacobsens arkiver, ikke minst at Bettum og Jahre skal trekkes inn her også, gjør at vi ikke vil være det minste forbauset om det viser seg at nettopp Jacobsen har vært på laget som har hjulpet Thomassen å konstruere sin historie.

Et annet forhold som peker i samme retning, er at Thomassen gang på gang gjentar at han føler han har støtte i E-tjenesten, at han stoler på militær etterretning etc. (hvilket materialet ikke viser at han har den minste grunn til å mene; E-sjefen iverksatte riktignok en etterretningsaksjon i Polen for Thomassen, men det fremgår ikke ett eneste sted om han fikk vite om resultatene eller fikk noen annen hjelp!). På den annen side utpekes POT og Kontrollutvalget som de store skurker, engasjert av Leif Aune, som ovenikjøpet har alliert seg med en av de aller største KGB-toppene i Europa for å knekke ham! Dette har han heller ingen holdepunkter for, unntatt at han har truffet noen POT-folk på Kjevik, oftest sin egen fetter!

Dermed kommer vi til hva som er motivene for bruk av Thomassen som provokatør. Disse er:

• Først og fremst etterretning. Første fase i tilnærmingen til stortingsrepresentanter, oss og andre er et passe utvalg fra historien som skal skape inntrykk av at han er et genuint overvåkingsoffer. Det skal skaffe adgang og muligheter for å spørre og grave, sannsynligvis oppsatt med opptaksutstyr
• Dessuten desinformasjon: Stadige henvisninger til industrispionasje skal lede oppmerksomheten
• bort fra E-tjenesten, og det samme skal utpekningen av POT som syndebukk pluss hvitvask av E-staben
• I andre sammenhenger der man kan vente en grundigere analyse (f.eks. Lund-utvalget) – en avansert form for diskreditering, ved at en lang rekke enkeltpunkter ligner på virkelige saker som f.eks. vår sak og Leve Videre-saken, f.eks. utpekning av samme tilsynelatende troverdige personer som motstandere (Dahl, Stenberg-Nilsen), mistenkelige dødsfall som nektes etterforsket med obduksjon etc. (En grundig analyse viser en lang rekke paralleller.) Når dette er formålet legges hele registeret helt til Johannes Åpenbaring på, slik at alle skal forstå at det hele bare er tøv og sprøyt og at mannen må være gal (har dessuten vært innlagt) – jfr. parallell til tannlege Nordeide! (Det er ikke mulig å holde orden på hvem som har fått hvilke dokumenter når; her opereres det med originalbrev, kopier og notater i et grundig sammensurium). Enda en grunn for f.eks. Lund til å legge alle disse gale folkene med sine «enkeltsaker» i skuffen!

For ordens skyld: Vi ser ikke bort fra at Tor Thomassen i en eller annen fase kan ha hatt «den fjerde tjeneste» på seg. Enkelte ting som ikke kan avskrives som oppdiktede kan peke i den retning. Årsaken kan ha vært at Thomassen har rotet rundt i avleggermiljøene rundt Kongsberg med «smarte prosjekter» eller lignende som ikke har vært betraktet med milde øyne av Kongsberg-systemets og Aps bakmenn; at «noen som snakker sammen» ble forbannet fordi Gubben Harlem eventuelt ble lurt pga. SørInvest-opplegget e.l. Dette blir imidlertid bare hypotetisk. Thomassen er fra begynnelsen av på Ap-nett og kan være bragt inn som provokatør på hvilken som helst måte.

For noe annet kan han ikke være når han, som har så gode forbindelser med Gubben Harlem – statsministerens far – Osmund Faremo – justisministerens far – lngjald Ørbeck Sørheim, Aps altmuligmann og endog E-sjef Alf Roar Berg, er «nødt til» å klage til Kontrollutvalget med den «inhabile» leder Stenberg-Nilsen på ulovligheter som POT under justisministerens og statsministerens ansvar skal ha stått for! Og når han så i neste omgang må løpe til Stortinget «for å få hjelp»! Han må straks i varetekt når en seriøs etterforskning starter, i likhet med en rekke andre provokatører som regjeringen Brundtland og de Ap-styrte hemmelige tjenestene betaler med skattebetalernes penger for å forvirre og forlede Stortingets medlemmer!

Det alvorlige er at mange gikk fem på. Det er ikke greit å avsløre provokatører, som er nøye skapt og instruert av tjenestenes beste psykologer, når man ikke er forberedt nettopp på det.