Den Industrielle revolusjon
Bosettingen i Norge var knyttet til gården, og derved til utnyttelse av jorda og kystfiske. En regner med at den største tettbebyggelse i vikingtiden var Kaupangen i Skiringssal; det bodde neppe mer enn 600 personer den gangen.
1000 år seinere – omkring år 1800 – var Bergen blitt Norges største by i kraft av sin stilling som hansested. Den hadde da omkring 20000 innbyggere, og det er ikke før 1870, når den industrielle revolusjonen får ordentlig grep om Norge, at veksten tar fart. Likevel økte antall gårdsbruk helt frem til 2. Verdenskrig før maskinene tok over og langsomt men sikkert marginaliserte jordbruket som sysselsetting.
Avvikling av Odelsretten
Odelsretten har lang tradisjon i Norge. Den er nevnt så tidlig som i vikingtiden, for eksempel i skaldekvad. Formålet med denne retten er å sikre at gårdsbruk beholdes i slekten. Selv om odelsretten er sikret av grunnloven har lovendringer de senere årene svekket odelsloven, blant annet ved å øke kravene til gårdens størrelse og snevre inn, hvem som kan ha odel. Tidligere landbruksminister Lars Sponheim har uttalt, at han vurderte å avvikle odelsloven.
En kan gi avkall på odel ved å selge gården ut av slekten, men bare arve odelen. Det betyr i virkeligheten at odel er på vei ut som rettsprinsipp.
Å jobbe er en menneskerett
Menneskerettighetene kom i stand for å befeste den dyrt vundne freden etter 2. Verdenskrig. Det ble ansett som svært viktig å sikre forholdene for arbeidstakere. Les for eksempel:
Artikkel 23.
1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
3. Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
Enhver har altså en rekke rettigheter; som arbeidstakere. Vi har rett til arbeid og – hold deg fast – til beskyttelse mot arbeidsløshet! Begge deler likegodt. Er det ikke to sider av samme sak? Likefullt har noen funnet formuleringen nødvendig.
Videre har vi rett til fritt å velge yrke. Vi har rett til hvile og fritid og – igjen en dobbelt formulering – til begrensning av arbeidstiden, og regelmessige ferier med lønn. Vi har rett til lik og rettferdig betaling, ja til og med til god betaling. Til en betaling som sikrer arbeidstakers families helse og velvære. (Se artiklene 23, 24 og 25)
Lønnet arbeid, leilighet og butikker hvor en kjøper alle fornødenheter er av ganske ny dato. For bare 100 år siden levde de fleste i Norge av mat fra jorden de levde på. Slik er det nok med de fleste mennesker, utenom den vestlige verden.
Etter å ha lest disse utførlige formuleringer av arbeideres rettigheter er det naturlig å lete etter rettighetene til dem, som fortsatt lever av egne avgrøder. Det nærmeste vi kommer er retten til å eie eiendom:
Artikkel 17.1. Enhver har rett til å eie eiendom
Retten til et Jordnært liv
Hm. Det er liksom det mangler noe. La oss ta Artikel 23 en gang til, men denne gangen sett i forhold til jord:
Artikkel 23.
1. Enhver har rett til et stykke jord arbeid, til fritt å dyrke det familien trenger valg av yrke, til rettferdige og gode jordarbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet tvangssalg.
2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for lik arbeid avling.
3. Enhver som steller jorden arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
Nå blir det tydelig at retten til å leve, være og ernære seg av jorden og retten til arbeid ikke stiller helt likt i menneskerettighetene. Staten skal sikre at alle kan ha et godt liv som arbeidstakere. Det gjør den ved å innkreve skatter og omfordele pengene.
Omvendt med jord. Med retten til et stykke jord å dyrke på, så man kan ernære sin familie. Retten til en plass, hvor slekten kan leve og utfolde seg. Retten til et sted, hvor en kan være i fred for andre og utvikle seg i familiens favn. Alt det som den norske grunnloven skulle holde i hevd med sine ord om odelsretten. Alt det har blitt gjort betinget av at du har penger til å kjøpe i et samfunn, hvor jord ikke handler om liv og mat, men er investering.
Artikel 17 har ingenting med slekt, familie, mat og bo å gjøre, men alt om investering. Menneskerettighetene gjelder lønnslaven; det rotløse bymennesket. Da Norge ratifiserte Menneskerettighetserklæringen ble vi på snedig vis fratatt en av de aller viktigste rettighetene, nemlig retten til å erNÆRE seg selv og sin familie på et stykke jord, uten innblanding fra stat og skattefut.
Som for å føye spott til skammen ble handel, håndverk, industri, bank og børs samlet under begrepet NÆRING.
Artiklen er bygd på utdrag av boken:
«Nasjonalstatens oppløsning – mellom EU og Islam»
Bestill nå: oblente@gmail.com
Betal med vipps: 94255403
Paypal oblente@gmail.com
eller bank: 12540606585
166 sider 180kr fri frakt
