Vi viser til redegjørelsen i kap. 20.7.1 om hvordan vi i 1993 tok kontakt med Dagsrevyen for å få i gang et samarbeide med sikte på ved journalistisk bistand å bringe våre mistanker og bevismidler frem til publiserbare reportasjer om vår sak. Vi minner om at vi satt i Dagsrevyen i mange heldagssesjoner med flere av Dagsrevyens journalister under ledelse av Lars-Jacob Krogh, som øyeblikkelig forsto det hele og såvidt fikk begynt å jobbe videre, da han plutselig ble skjøvet til side og vi mistet all kontakt med Dagsrevyen. Da hadde Erling Borgen overtatt, og han ga blaffen i reglene for kildevern og objektiv journalistikk, og benyttet alt vi hadde sagt og mer til mot oss i to grovt forvridde reportasjer som også tjente tildekkingsformål for motparten. Til slutt ga han seg til i spørsmåls form å sitere direkte fra våre beskyttede samtaler på en åpen pressekonferanse. I mellomtiden hadde han fått utlevert dokumenter av oss i forbindelse med at han angivelig skulle til Guatemala for å undersøke forhold omkring sakens opprinnelse, men i virkeligheten reiste han til Florida.

Dette betyr at han først opptrådte som innhentingsagent, ved å motta omfattende informasjoner fra våre mange og lange møter med Dagsrevyens journalister (møtene kan for alt hva vi vet ha blitt tatt opp på lydbånd), og dessuten ved å få fra oss Guatemala-dokumenter for en reportasjereise han neppe hadde til hensikt å gjennomføre. Dernest opptrådte han som desinformasjonsagent, særlig ved å gi en så forvridd beskrivelse av våre oppfatninger og informasjoner at alle «måtte forstå» at dette bare var sludder, og endelig som tildekkingsagent, ved at en rekke personer som vi hadde mistanker til uten videre ble «frikjent» av folkedomstolen NRK og fikk anledning til å slippe til med sine egne dekkhistorier. Hadde Dagsrevyen istedet gjort hva avtalen opprinnelig var, å etterforske videre sammen med oss for å avkrefte eller bekrefte mistanker, hadde hele det norske hysj-problemet funnet sin løsning der og da.

Vi har foran påvist hvordan det ved hjelp av infiltrasjon av agenter i SUF og AKP (m-l) ble skapt et underlig miljø mellom deler av m-l-bevegelsen, Tronds avdeling Kjettingmannen/Spilhaug-apparatet og Tronds personell i POT, med felles interesse i å overvåke og diskreditere personer og miljøer på høyresiden (samtidig som etterretning fra m-l-organisasjonene selv fløt fritt inn til Trond). I dette miljøet begynte det særlig med nynazistiske og rasistiske objekter, men personer rekruttert fra dette miljøet og/eller opprinnelig innplassert i det fortsatte med lignende virksomhet (diskreditering) rettet mot sentrale personer i næringslivet og (etterretning og desinformasjon) ikke-sosialistiske politikere.

Erling Borgen stammer ikke fra dette miljøet. Han ble leder for SFs ungdomsorganisasjon SFU (1970-71) etter at det tidligere SUF hadde brutt med SF og blitt SUF (m-l).

Borgen er født i 1948 i Oslo, tok artium 1967 og studerte sosiologi og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han var en fremtredende studentpolitiker og pressemann for SF: Redaktør av Orientering 1969-74, redaktør for Universitas 1974-76, journalist i Forbrukerrapporten 1976-77, journalist i Arbeiderbladet 1977-79 og deretter programsekretær i Dagsrevyen. Han er mest kjent som en hardtslående «avslører», særlig om forhold i rederinæringen. Om dette tema har han skrevet bøkene «Rekstens eventyr» (1982), «Huset Bergesen» (1984), «Anette» (1986) og TV-serien om Kosmos og Anders Jahre. Han har vært sterkt engasjert i jakten på Jahres utenlandsformue. Han skrev også profilboken «Diktatoren» (1988) om Haakon Lie.

Borgens journalistikk og forfatterskap bærer preg av meget grundige informasjoner og viser at han har hatt førsteklasses kilder. Disse kildene kan være både politi, påtalemyndighet og ikke minst E-staben. I denne boken har vi påvist det meget sterke avhengighetsforholdet mellom deler av politiet, påtalemyndigheten og E-staben, og hvordan hele Ap-nettverket utnytter slik informasjonsflyt til politiske formål, for å skaffe seg medspillere i media og for å få frem desinformasjon.

Vi konstaterer at denne typen journalistikk har en rekke fellestrekk med de mer typiske «kjettingmenn» omtalt foran, særlig Sjue og Jacobsen. Uten våre egne erfaringer med Borgen behøvde det isolert sett ikke betydd så mye. Alle kilder er lov å bruke så lenge man bevarer journalistisk uavhengighet. Men den mistet Borgen ettertrykkelig da han brøt kildevernet og ga blaffen i presse-etikken i forhold til oss. I den saken fremsto han gang på gang som provokatør og agent. Det gjør at man generelt må stille spørsmålstegn ved hans journalistiske uavhengighet og verdien av hans andre produkter.

I likhet med Sjue og Jacobsen har han skaffet seg et visst ry som «tjenestedødare», spesielt gjennom den tidlige avsløringsboken «Storebror ser deg» (1973)¹, forfattet sammen med John E. Andersson. I lys av hva vi senere har sett av «etteranmeldte» medforfattere til avsløringsbøker (Sjue/Jacobsen), kunne det vært interessant å vite hvem av disse to som satt på initiativet og stoffet. Leseren er vel heller ikke nå så overrasket over å få opplyst at alt kritikkverdig også i denne avsløringsboken går ut over POT, mens E-staben holdes helt utenfor.

Erling Borgen er ikke kjettingmann, men nærmer seg så stygt at det ikke er store forskjellen, og den ligger kun i bakgrunnen, ikke i resultatet.