Nåværende politimester i Drammen, Tore Johnsen, rykket sterkt ut i vinter i forbindelse med debatten om mulig norsk medvirkning til Lillehammer-saken¹: «Jeg kan garantere at slik medvirkning ikke fant sted».

Hvordan kan han vite det? I juli 1973 var Johnsen ung embetsmann ved Oslo politikammer. Det var først høsten 1974 han ble utnevnt til politiinspektør og nestkommanderende for POT-sjef Gunnar Haarstad. Da var tildekkingsaksjonene allerede i full virksomhet (se kap. 25.18) og det var ingen grunn til å gi nyansatte noe mer avslørende informasjon.

Johnsen hevder videre at det var han personlig som opprettet den første kontakten mellom norsk overvåkingstjeneste og Mossad, trolig høsten 1975², etter oppdrag fra Haarstad:

«Den formelle avtalen mellom POT og Mossad omfattet regelmessig kontakt med utveksling av informasjon om bl.a. terrorisme. Som andre avtaler av denne art inneholdt den også nærmere definerte spilleregler mellom tjenestene. Blant annet erklærte Mossad at organisasjonen på egen hånd ikke ville gjennomføre aksjoner på norsk jord. – Det er et løfte israelerne har holdt, sier Johnsen.»

Det er sikkert riktig at man i 1975 gikk gjennom en øvelse med å etablere en formell avtale e.l., slik at man til andre kunne si at man hadde begynt «på ny frisk». Men at dette skulle være den første kontakten mellom POT og Mossad, må man være usedvanlig naiv for å tro. Vi viser til (for en lengre liste om POTs medvirkning, se kap. 25.19.12.4):

• hele rekken av forbindelser og klandestine aksjoner mellom Norge og Mossad siden krigen (kap. 5); selv om E-tjenesten har vært hovedoperatør er de planlagt på Aps nett, og POT har hatt Ap- og Stay Behind/E-tjeneste-liasoner hos seg hele tiden
• at etter München-massakren utnevnte det amerikanske utenriksdepartementet en egen anti-terror-gruppe med medvirkning av både CIA og FBI, og i nært samarbeid med NATO-organene og hvert enkelt medlemslands etterretning³. De fleste forfattere har tatt det som selvsagt at det bare var POT som representerte Norge, og det ga f.eks. støtet til den antakelige forveksling mellom Gunnar Haarstad og personell i E-staben (Trond) som kom til uttrykk ifbm Tinnin/Christensens bok (se kap. 25.18.9). At E-tjenesten krevet føringen i dette arbeidet tviler vi ikke på, men at POT var helt utenfor er utenkelig, siden POT har hatt ansvaret for anti-terror-arbeidet hele tiden (dog ikke formalisert med egen avdeling før i slutten av 70-årene)
• at den israelske generalen Sahmuel Eyal opplyste til Ukeslutt i 1993⁴ at «det var et samarbeid mellom de hemmelige tjenestene i Norge og Israel» – dvs. begge – men at han imidlertid ikke kunne «gi detaljer om de metoder som Israel og Norge har tatt i bruk i fellesskap for å bekjempe terrorisme». Igjen er det utenkelig at POT har vært holdt utenfor som hovedansvarlig for anti-terror.
• at Erik Næss og Ørnulf Tofte på Stay Behind-kurs høsten 1973 innrømmet at POT lot to av de viktigste Mossad-agentene unnslippe fra Norge med Kiel-ferjen etter Lillehammer-henrettelsen (se kap. 25.18.1). Det var vel Siljeholt som var kilden for denne opplysningen som må være genuin nok men benyttes av E-staben/Trond som del av strategien for å legge all skylden på POT, på et tidspunkt da de ikke regnet med at Stay Behind-øvelsen ville bli avslørt.

Den siste delen om en avtale fra Mossads side om ikke å gjennomføre aksjoner på norsk jord etter 1974 er særlig syltynn. Var det bare en bommert at man ikke hadde fått en slik avtale tidligere?

Det er ihvertfall er faktum at POT og E-tjenesten begge representerer og befinner seg i samme land, og et land som i Mossads verden er kategorisert som «base country», dvs. vennligsinnet (at ihvertfall E-tjenesten har hatt nær sagt et tvillingforhold til Mossad i alle år er hevet over tvil). Andre land er «target countries», dvs. motstandere. På vennligsinnede territorier samarbeider man med de lokale tjenester, i fiendtligsinnede ikke⁵.

Kan noen innbille seg at Mossad regnet Norge som fiendtligsinnet inntil 1973, og deretter så vennligsinnet at man akkurat i 1974 var villige til å inngå en avtale?

Den unge Tore Johnsen kan kanskje ha gått på slikt tøv og spilt en uvitende rolle i er slikt rent bløffmakerspill i 1974. Idag er det ikke mulig at Johnsen tror på det han selv sier. Den kategoriske avvisning og garanti og den naive forestilling om at en avtale i 1974 sikret samarbeid og hindret solo-aksjoner fra Mossad er langt mindre troverdig enn om han hadde sagt at «selvsagt var det kontakt, men det var før min tid, men jeg har aldri hørt antydninger om at POT hadde noe kjennskap til Lillehammer på forhånd». Så langt som han nå går, viser at det er ugler i mosen.

Vi minner videre om:

• At Tore Johnsen som politimester i Drammen hadde ansvaret for KV/Toshiba-saken. som endte med at en eneste utlending – Bernhard Green – ble domfelt. Saken oste av at Green var valgt ut til syndebukk slik at hans sjefer og styre – med mange Ap-folk – gikk fri.
• At Tore Johnsen ble oppfordret av møbelhandler Arvid Engen til å søke på stillingen som POT-sjef og derved avsette Jostein Erstad etter dennes første åremålsperiode – og fulgte rådet!
• At Tore Johnsen benyttes så flittig av provokatøren og tannlegen Alfred Nordeide som har desinformasjon av Stortinget som hovedoppgave at det er vanskelig å tro at han ikke var innforstått med det

I sin tid i POT var Tore Johnsen som alle andre selvsagt storkunde hos Trond og hans Spilhaug-apparat når det gjaldt å få utført jobber man selv ikke kunne gjøre (se Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær».). Han er dermed viklet inn i akkurat samme avhengighetsforhold som andre i POT og hos påtalemyndigheten: De har selv visst om og benyttet seg av dette ulovlige apparatet, som de skulle ha arrestert og sprengt i det øyeblikk de fikk vite om det. Men idag må de bare følge Tronds direktiver – og gjør det, selvsagt.

Slik som i VG.