Hvor viktig «den fjerde tjeneste» og hele det klandestine apparat var og er for statsminister Gro Harlem Brundtland illustreres av hva som skjedde da Ronald Bye i 1991 skrev brev til Gro med anmodning om å få en opprydning i det han trodde var historiske forhold fra 70-tallet.

Men det skulle vise seg at hans historie om avlytting av Folkets Hus etc. fortsatt var en svært varm potet. Det hele utviklet seg til en særdeles spennende «brevsak»¹:

• Ronald Bye skrev brev til Gro som partileder 4. november 1991 med anbefaling om å iverksette granskning av avlyttingen som han kjente til. Han ville eventuell bistå.
• Brevet ble åpnet på partisekretariatet og sendt den person på Statsministerens kontor som behandlet Gros partisaker
• Brevet ble ikke ført inn i postjournalen på Statsministerens Kontor
• Statsministeren tok det ikke under behandling
• En statssekretær ga del i slutten av november til daværendejustisminister Kari Gjesteby
• Brevet ble ikke journalført i Justisdepartementet
• I juli 1992 ga Gjesteby brevet til departementsråd Leif A. Eldring i Justisdepartementet (fra slutten av 70-tallet en nøkkelmann vedr avlytting og overvåking)
• Ronald Bye fikk aldri noe svar
• Ronald Bye bestemte seg for å utgi bok isteden
• Da boken kom ut ble Ronald Bye kritisert av partileder Thorbjørn Jagland for ikke å ha tatt opp saken på partikanaler først²
• Da Bye viste til sitt brev av 4. november 1991, nektet både Gro Harlem Brundtland og Torbjørn Jagland for at de hadde sett brevet³
• Ronald Bye kunne da vise til at brevet også var blitt sendt Arbeiderbladet, som hadde gjengitt innholdet i et stort oppslag⁴ (fem spalter med førstesidehenvisning)
• Det fremkom også at Arbeiderpartiet har daglig klippservice fra de viktigste avisene, spesielt for statsministerens behov
• En kopi av brevet ble til slutt funnet i partiarkivet

For ikke å ha kjent til brevet, må det altså ha vært underslått for statsministeren som adressat både på partikontoret og Statsministerens kontor, og ikke omtalt for henne av diverse embetsmenn, en personlig sekretær, minst én statssekretær, én justisminister samt redaktører og journalister i Arbeiderbladet, samtidig som hun ikke kan ha lest Arbeiderbladet denne dagen og heller ikke klippsammendraget hun har fått etterpå. Godt gjort!

Richard Nixons folk opererte i sin Watergate-tid med det som ble kalt «credible denial», dvs. at alle dokumenter etc. måtte utformes slik at en bestemt informasjon senere ikke kunne påvises å ha kommet presidenten i hende.

Til TV-2 uttalte statsminister Gro Harlem Brundtland seg om realitetene i saken⁵:

«Statsministeren sier til Tv-2 at hun aldri har lest noe brev hvor noen har fortalt henne om sammenblanding mellom overvåking og Arbeiderpartiet.

– Hadde noen fortalt meg noe slikt, ville jeg tatt aksjon med en gang, sier Gro Harlem Brundtland.»

Dette var i november 1993. Når statsministeren er så overrasket, må hun ha glemt at det i forbindelse med Engen-saken kom frem at det nettopp var slik kontakt mellom Per Karlsen på Youngstorget og Iver Frigaard i Overvåkingspolitiet, og at Per Karlsen, høyst sannsynlig med Gros medvirkning, deretter ble sagt opp (for syns skyld). Dette var det til og med redegjort for i hennes egen stortingsmelding om overvåkingstjenesten som var lagt frem et halvt år tidligere, gjengitt slik i sammendrag i innstillingen fra Stortingets justiskomité⁶:

«I 1989 ble forskjellige kontaktformer mellom personer tilknyttet Arbeiderpartiet og overvåkingstjenesten omtalt i media som den såkalte ‘Engen-saken’. Det ble også gitt ut en bok om saken. Kontrollutvalget fant at utvalget av eget tiltak ville undersøke de forhold som var tatt opp. Kontrollutvalget fant ikke grunn til å kritisere at overvåkingstjenesten hadde etablert en kontakt sentralt i Arbeiderpartiet. Når det gjaldt opplysninger om at Overvåkingssentralen i denne forbindelse hadde mottatt notater om politikere, påpekte utvalget at opplysninger som tjenesten finner å være uten interesse normalt bør makuleres. Hvis de oppbevares, må de registreres og journalføres. Utvalget bemerket ellers at en kontakt til politiske partier, slik det ble etablert og praktisert i dette tilfellet, tilnærmet ville ha karakter av politisk overvåking, som ikke er tillatt.»

Er det vanlig at statsministre kontrasignerer stortingsmeldinger de ikke har lest; ikke en gang meget sentrale deler? Statsministeren hadde ingen grunn til å være overrasket. Hun hadde derimot all grunn til å ha dårlig samvittighet, siden hun ikke hadde gjort noe direkte for å rydde opp etter Engen-saken. Nå lot hun som om hun var overrasket, og at hun hadde reagert med en gang hvis hun hadde fått vite noe lignende av det Bye skrev om. Eneste forskjellen var at Engen-saken var helt moderne. Men hun gjorde ikke noe mer med Byes opplysninger, heller, annet enn å gi sine tropper ordre om å kjempe med nebb og klør mot alle slags granskinger etter hvert som de ble foreslått i Stortinget, og etterpå sørge for at de ble konvertert til dekkaksjoner. Såvidt vi vet er det ikke igangsatt en eneste intern etterforskning i Ap om alle overgrep og ulovligheter som ble gjort i den tiden Ap hadde «sin egen» overvåkingstjeneste. Ikke så rart. Denne tjenesten er der enda, bare i enda mer sentral posisjon, med full kontroll over de statsfinansierte tjenester og med et meget mer omfattende arbeidsområde. Den er nå del av «den fjerde tjeneste».

Reiulf Steen gjengir i «Maktkamp»⁷ et intervju Gro hadde med Dagbladet i 1983:

«- Har du selv aldri deltatt i slike politiske spill?

– Nei. Virkemidlene må være å vise kortene, argumentere og gjennom en saklig og skikkelig argumentasjon få de ulike syn og eventuell uenighet fram, og så komme fram til en løsning. Jeg vil også i framtida holde meg unna intrigespill i politikken helt til min dødsdag.»

Det var sukkersøtt! Reiulf Steen kommenterte intervjuet tørt slik: «Selv vil jeg ikke kunne si noe tilsvarende.». Og Ronald Bye vil vel også kunne trekke på smilebåndet over dette intervjuet etter opplevelsene han hadde med sitt brev til Gro 10 år senere. Pussig – «hu’ rør’ jo på seg!».

Vi er nå i begynnelsen av 90-årene, og systemet behandler fortsatt informasjon om hva som skjedde inntil midten av 70-årene som høyeksplosive saker. Hvorfor? Hvis alt virkelig stanset der, var det vel bare for Gro å innrømme alt og skylde på historien og forgjengerne? Men det stoppet jo ikke. Avlyttingen fortsatte med ny teknologi. Denne skulle røklegges mest mulig. Enhver avlyttingsdebatt var uheldig. Derfor måtte Ronald Byes brev undertrykkes. Først da journalist Vidar Ystad i Bergens Tidende tok opp saken med Sivilombudsmannen i januar 1994 kom brevets skjebne frem. Det viste seg da at også personer som departementsråd Bjørn T. Grydeland og ekspedisjonssjef Arne Spildo, begge ved Statsministerens kontor (og begge godt kjente fra vår sak), hadde vært innom «brevstafetten». Brevet ble gjort til et ikke-brev ved at det aldri ble journalført noe sted og ved at det aldri ble besvart.

Vi tror nå at brevet havnet hos han Trond – som disponerte deretter.