Flere av de arresterte ga under avhørene inntrykk av eller direkte uttrykk for at de ventet tildekking. Ifølge Elvik/Amundsen sa f.eks. Dan Ærbel i avhør med politibetjent Steinar Ravlo1.
«Som du skjønner er ikke dette en politisak. Det er en politisk sak og jeg ber deg om å ta kontakt med den israelske ambassaden. Da vil du få bekreftet hvorfor vi kom hit, og hvem som har sendt oss. Så vil denne saken bil bragt ut av verden. Eller få Abraham til å gjøre det. Han vil ordne dette, så skal du se at saken vil bli dysset ned i løpet av noen få dager, og vi blir sluppet fri. …»
Dette ble også direkte bekreftet av Ravlo i Ukeslutt i mai 19932:
«I det andre avhøret vedgjekk Dan Ærbel at det var Mossad … som sto bak drapet. Steinar Ravlo seier at Ærbel var overtydd om at han og dei andre arresterte agentane kom til å bli sette fri berre han fortalte kven som sto bak …»
Fullt så bra gikk det ikke, sett fra Ærbels side. De som var tatt, måtte for retten. Men bytt ut «et par dager» med «et par år», så fikk Ærbel rett.
En mer detaljert versjon av Ærbels uttalelser til Ravlo finnes i en annen kilde3:
«Han hevdet at Lillehammer-aksjonen var godkjent på høyeste hold i Israel. Ærbel forklarte at da han så politibilen kjøre forbi Bouchikis boligblokk lørdag formiddag, følte han seg overbevist om at de norske myndigheter medvirket i operasjonen. Det gikk opp for Ravlo at Ærbel trodde at den norske og den israelske statsledelse hadde utarbeidet Lillehammer-planen sammen.»
Ut fra det vi vet idag, kan man nok trygt si at Ærbel var inne på noe!
Men hvem hadde orientert Ærbel om at man i Norge ville «dysse saken ned»?
Vi kan kaste noe lys over dette ved å vise til informasjon fra Ronald Bye, som beskriver en forelesning for Stay Behind-staben ved politiavdelingssjef Erik Næss og politiinspektør Ørnulf Tofte i august 1973 (én måned etter drapet!). Etter forelesningen spørres det om Lillehammer-saken:4
«- Men var dere involvert? Og uansett måtte det vel være mulig å stoppe Mossad-agentene før de klarte å flykte fra Norge?
En kjørerute på 200 km gjennom tre politidistrikter burde sant å si ikke være den enkleste fluktruta like etter at skuddene smalt på Lillehammer denne sene lørdagskvelden.
Parhestene nøler. Bevegelsene blir ekstra langsomme. De veksler igjen blikk. Sekundene blir lange og mange. Ved hjelp av talende kroppsspråk og få ord er det igjen Næss som svarer.
– Vi kunne nok ha sørget for at noen av dem ikke hadde kommet seg ombord på Jahre Lines Kiel-ferje.
Han antyder også noe om at de, det vil si de innvidde på Overvåkingssentralen, hadde fått et ‘signal’ om å la dem gå.»
Vi har ikke sett noe dementi. Men etter alle løftene om å komme til bunns i Lillehammer-saken skulle man jo tro at det etter utgivelsen av denne boken ble foretatt avhør av Tofte (Næss er død). Aktuelle spørsmål må da være: Hvorfor lot man Kiel-passasjerene dra? En av dem var trolig Jonathan Ingleby, som sammen med Marie Tamar avfyrte de drepende skuddene! Var det nettopp for å dekke over egen medvirkning? Og fra hvor kom «signalet» om å la dem gå? Neppe fra regjeringen Korvald!
Mange har forundret seg over hvorfor det profesjonelle Mossad, som nesten alltid får ut sine folk, fikk seks personer arrestert akkurat i Norge der man har så mange gode venner som nesten sikkert var informert eller medvirkende, og ihvertfall stilltiende innstilt på å se den andre veien. Det er vel også det som var poenget: De ble slappe i tilliten til at de nærmest var på hjemmebane, men samtidig kjente de for dårlig til organiseringen av det norske politiet. Om de hadde fått «fritt leide» fra Ap, POT og E-tjenesten, var det ikke bare å glemme det ordinære lokale politiet, som ikke kunne informeres på forhånd og trolig er mye sterkere, velutstyrt og bedre koordinert relativt til POT enn i mange andre land.
En annen forklaring er at de antakelig ikke var vant til de små forholdene i Norge, spesielt ikke det gjennomsiktige Lillehammer-samfunnet, som gjorde det mulig raskt å få identifisert en bil på grunnlag av et par sifre i et registreringsnummer og en grovbeskrivelse av bilen, og deretter en lynsjekk på et begrenset antall mulige bilutleiefirmaer. I store metropoler som Paris, Roma og Athen ville det tatt mye lenger tid.
1 Halvor Elvik og Mentz Tor Amundsen: «Da Mossad kom til Norge». Gyldendal 1874, s. 156.
2 NRK radio, Ukeslutt lørdag 8. mai 1993 kl 1330.
3 Elaine Davenport, Paul Eddy og Peter Gullman: «Urankuppet». Norsk utg. Aschehoug 1979. Side 161.
4 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995. Side 113.