Det var en gang en helt alminnelig mann og hans helt alminnelige kone. Kona het Elena og mannen het Ivan.

Hver dag, når mannen kom hjem fra jobb, satte han seg i stolen foran tv-en og leste avisen. Mens hans kone Elena laget middagsmat klaget hun over, at han aldri gjorde noe nyttig hjemme og at han ikke tjente nok penger. Ivan var grundig lei av all sytingen hennes. Men i stedet for å gi henne svar på tiltale, tenkte han ved seg selv: Hun skal vel ikke fortelle meg hva jeg skal gjøre! Hun burde heller holde munnen sin! Den gangen vi giftet oss var hun helt annerledes. Da var hun vakker og hengiven.

Så var det en dag hun hadde kjeftet ham huden full og ment at han i det minste skulle gå ut med søpla. Hun fikk siste ordet; motvillig rev han seg løs fra tv-en og lusket ut med søppelbøtten. På veien tilbake stoppet han i døren, vendte blikket mot Himmelen og sukket:

«Kjære Gud! Se hvilket jammerlig liv jeg har! Må jeg virkelig leve alle mine dager med den stygge og grinete kjerring? Dette er ikke et liv – det er ren tortur!»

Til sin store overraskelse hørte Ivan en varm og god stemme svare:

«Min sønn, jeg kunne fjerne problemene dine på et blunk ved å gi deg en fantastisk gudinne til kone. Men om jeg gjorde det, ville nok naboene dine undre seg mer enn godt var. Da er det bedre at jeg endrer din kone litt om gangen. Jeg skal inngyte en gudinnes ånd i henne og gjøre henne vakker. Men hvis du virkelig ønsker å leve med en gudinne, så må du naturligvis endre ditt eget liv, så du blir en gudinne verdig.»

«Takk, kjære Gud! Enhver mann ville med glede endre sitt liv for en gudinnes skyld. Men si meg: Når begynner du med forvandlingene av min kone?»

«Jeg skal gjøre et par endringer med en gang. Og sakte men sikkert skal jeg endre henne til det bedre.»

Ivan kom seg inn og sank ned i tv-stolen. Men etter den samtalen med Gud klarte han ikke å samle tankerne til å lese i avisen eller se på tv. Han var så spent på å se om hans kone hadde begynt å forandre seg – bare litt!

Han fikk ikke ro i sjelen og måtte bare bort og lee på kjøkkendøren. Gjennom dørgløtten så han spent på sin kone. Hun sto med ryggen til ham og vasket opp etter maten.

Om en stund kjente Elena hans øyne på seg og snudde seg mot døråpningen: Øynene deres møttes. Ivan så på sin kone og tenkte skuffet: Nei, det er vist ingen forandringer å se!

Elena var ikke vant med slik oppmerksomhet fra sin mann. En rødme blusset over Elenas kinner. Hun rettet på fletten og spurte:

«Hva er det, Ivan? Hvorfor ser du på meg på den måten? »

Ivan ble flau og visste ikke, hva han skulle si. Tatt på fersken som han var, sa han det første og beste som kom over ham:

«Jeg? Øh, kanskje jeg skulle hjelpe deg med oppvasken?

«Oppvasken? … hjelpe meg?» kona var målløs av overraskelse. Hun tømte baljen og hang det skitne forkle på knaggen.

Ivan fulgte henne med blikket: «Hun endrer seg rett foran øynene mine!» mente Ivan. «Hun blir plutselig så vakker!»

Ivrig begynte han å tørke oppvasken.

Neste dag kunne Ivan nesten ikke vente med å komme seg hjem fra jobben. Han var så spent på å se hvordan hans grinete kone sakte men sikkert ble forvandlet til en gudinne.

Har hun ikke forvandlet seg masse allerede? Men uff, det er verre med meg. Jeg har vist ikke endret meg en døyt. Jeg bør nok kjøpe blomster til henne. Jeg vil jo nødig bli vraket av en gudinne!

Da Ivan åpnet døren hjemme ble han stående som fjetret. Foran ham sto Elena i staskjolen, som han hadde kjøpt til henne i fjor. Håret var sirlig bundet opp med silkebånd. Målløs sto han og beundret henne. Heldigvis kom han i tanker om blomstene og ga henne dem.

Med blussende kinner tok hun imot buketten.

Oh, så skjønne øyne gudinner har! Hvilken saktmodighet! Hvilken indre skjønnhet, hvilken ynde!

Ivan snudde seg og fikk hageslepp ennå engang: Bordet var dekket med det fine porselen og stearinlys. To vinglass smykket den velduftende mat!

De satte seg til bords og nød maten sammen. Plutselig sprang Elena opp:
«Uff da, jeg glemte helt å slå på tv-en for deg. Men her er dagens aviser!»

«Åh, glem tv-en, og jeg har egentlig ikke lyst til å lese avisene heller – de skriver alle det samme likevel, «svarte Ivan oppriktig. «Kan du ikke heller fortelle meg hva du har lyst til å gjøre på lørdag?»

Elena spurte forundret:

«Hva har du lyst til å gjøre?»

«Tja, jeg rakk å kjøpe et par teaterbilletter på veien hjem fra jobb. Og i morgen har du kanskje lyst til å ta en handletur? Siden vi skal på teater, kan vi jo se, om vi finner en kjole, som passer for anledningen.»

Ivan rakk akkurat å bite seg i tungen, så han ikke fikk sakt det hemmelige ordet: en kjole som passer for en gudinne. Så flau han ble; men det varte ikke lenge. For da han så på Elena igjen var det som blåst bort:

Det satt en gudinne var hans side! Ansiktet hennes strålte av glede og øynene hennes glitret. Det forsiktige smilet røpet hennes nysgjerrighet.

Du verden, hvor fantastisk gudinner er! Men hvis hun blir skjønnere for hver dag som går, hvordan kan jeg bli verdig denne gudinnen? Ivan tenkte så det knaket. Plutselig slo en tanke ham: Nå vet jeg det! Jeg må spørre henne, den skjønneste gudinne i verden, om hun vil bære barnet mitt!

«Åh, si meg dog hva du tenker på, Ivan! Er det begeistring jeg ser i ansiktet ditt?» spurte Elena.

Han satt der fylt av glede, men han skjønte ikke, hvordan han skulle si det. Det var ikke hverdagskost å spørre en gudinne om å bære et barn! Dette gikk langt ut over det, som Gud hadde lovet ham. Han satt og krammet duken før han endelig fikk tatt seg sammen og reiste seg helt rød i fjeset:

«Jeg vet ikke … Tror du … men jeg … i lang tid nå … Jeg drømmer om å få et barn med deg, min vakre gudinne!»

Kjærligheten strømmet opp i Elena. En gledeståre trillet nedover hennes rosenrøde kinner da hans hender favnet hennes.

For en natt det var! For en morgen! Og ja, for en dag!

***

Så fantastisk det er å leve med en gudinne! tenkte Ivan, mens han hjalp sitt andre barnebarn i klærne, så de kunne komme seg ut på tur!

===================================================

«Hva skjønte du av denne fortellingen, Vladimir?»
«Jeg forsto alt. Gud hjalp faktisk ikke Ivan. Ivan trodde at han hørte Guds stemme. Så forvandlet han sin egen kone til gudinne med sin tanke.»

«Du har rett: Ivan skapte sin egen lykke med sin tanke. Han gjorde sin kone til en gudinne og endret seg selv. Men Gud hjalp likevel Ivan.»

«Åh? Hvordan det?»

«Husker du Guds ord fra bok 4: Co-Creation? Da Gud hadde skapt mennesket forklarte han, at vi er uendelige og evige vesener og at vi skaper verden med våre drømmer!»

«Disse ordene, Vladimir, er gyldige den dag i dag. Hvert eneste menneske bærer på skapende drømmer. Spørsmålet er bare, hva de vil oppnå med sine drømmer? Og hvor sterke og målrettet er tankene til de Guds sønner og døtre, som lever på jorden i dag?»