Operasjon «Delfinus» var en norsk verdensomspennende etterretningsaksjon basert på bruk av den norske handelsflåten. Vervede skipsoffiserer skulle følge med ved opphold i sovjetiske og andre havner og med russisk/øst-europeisk skipstrafikk i det hele. Det var Alf Martens Meyer som organiserte også dette under Vilhelm Evangs ledelse. Etter en del erfaring med systemet mente han at det burde bygges ut. Han ønsket å avlytte telefonene i den sovjetiske handelsdelegasjonen i Inkognitogaten i Oslo, for å bli tidlig forhåndsorientert om enhver norsk, kanskje nordisk, fart på Sovjet og selvsagt om bevegelser av sovjetiske handelsfartøyer. Da han tok dette opp med Evang, svarte denne etter en tenkepause¹:

«Jeg har mannen som kan iverksette dette, en dyktig sivilingeniør med gode kontakter i Televerket»

Denne mannen var Asbjørn Mathiesen, f. 20. januar 1921. Han hadde under krigen stått for den tekniske siden av avlytting av tyske tjenestesteder etc. Han var Jens Chr Hauges mann. Kaj Martens ble sjef for avlyttingsoperasjonen fra Ruseløkka-bunkeren – operasjon «Muldvarp».

Evang bestemte at man skulle benytte en bunker i Løkkeveien 15 – den etterhvert så kjente «Ruseløkka- bunkersen», under skolen. Vi har tidligere (kap. 29.31) redegjort for de forhold tyder på at det etterhvert her ble drevet meget mer omfattende avlytting enn det som trengtes for «Delfinus»-oppfølgingen, og gjentar bare:

Etter et besøk i bunkersen var Martens Meyer «noe overrasket over hvor mange medarbeidere Kaj Martens hadde i sin underjordiske hule. Han tenkte raskt at det nok var behov for teknikere, russisk-kyndige oversettere og kontorassistenter, men allikevel syntes han operasjonsenheten var vel stor til bare å løse et begrenset oppdrag for Delfinus»².

Det var neppe tilfeldig at major Kaj Martens var blitt satt direkte på av Vilhelm Evang som sjef for «Muldvarp». Han var gift med Evangs personlige sekretær Ellen Martens, en av de mest innflytelsesrike under Evang. Dette peker i retning av at Evang betraktet Muldvarp-operasjonen som noe helt spesielt og sensitivt. Martens rapporterte direkte til Evang som i denne perioden bestyrte den samlede Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste som etat, dog i to ulike avdelinger. Det at Kaj Martens rapporterte om Muldvarp direkte til Evang indikerer også den således på et vis var en kombinert E- og S-operasjon.

Martens Meyer nevnte sin observasjon for Hans Ringvold, som sa «at han kunne tenke seg at Evang utnyttet stasjonen også til andre etterretningsformål av såvel offensiv som defensiv art når Muldvarp først var etablert»³. Defensiv etterretning er å lete etter og avsløre spioner i Norge, dvs. en del av S-stabens ansvar. Det Ringvold derfor i virkeligheten sa, var at Evang også kunne la latt Muldvarp gjøre jobber for S-staben, dvs. lytte på norske borgere.

I «Av hensyn til Rikets sikkerhet» skrev CC om sine egne undersøkelser at han ut av samtalene hadde fått⁴: «… at det var omfattende virksomhet i Ruseløkka-bunkeren, mange mennesker i tjeneste, også håndplukkede vernepliktige soldater. Samt at materialet fra bunkeren ble sendt til Evangs sikkerhetsavdeling for bearbeidelse. Hvis dette siste er riktig, betyr det entydig at avlyttingen ikke bare var begrenset til å dekke den offensive etterretningstjenestes interesse. «Den defensive etterretning» betyr igjen avlytting av norske borgere.

En profesjonell kilde sa til Aftenposten i 1988⁵ at det ‘ikke er usannsynlig’ at etterretningstjenesten ble brukt til å avlytte enkelte norske borgere. Virksomheten må ha startet tidlig i 50-årene og ha fortsatt til langt ut i 70-årene …

Vi har selv snakket med kilder som har førstehånds kjennskap til Ruseløkka-virksomheten og som ikke legger skjul på at det foregikk «mye rart» der. Også andre har rapportert om slike anonyme kilder.

Ingen har ennå stått frem med noen forklaring på disse forholdene, slik at det ikke er endelig bekreftet hva den ekstra kapasiteten ble benyttet til. Men avlytting var det!

Det er hevet over enhver tvil at kommunister ble overvåket i 50-årene. I endel år var kommunistene representert på Stortinget. Hans Ringvold var sjef for Lindus, som sto for dette. Senere vet vi at avlyttingen har rammet mye bredere (se kap. 21), og at den rammet både regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter.

Vi vet at Mathiesen var teknisk leder for «Muldvarp», en avlyttingsvirksomhet som langt oversteg «DeIfinus»-behovet. Vi vet at det ble rapportert på en måte som tydet på avlytting av norske objekter i Norge. Vi vet at Ruseløkka var hovedsentralen for avlytting. Vi vet at nordmenn, herunder norske politikere ble avlyttet. Vi vet at avlyttingen omfattet Stortinget.

Det ville være svært forbausende om Vilhelm Evang den gangen ikke slo de ulike behovene for avlytting sammen. Alt tyder på at det gjennom etableringen av Lindus innenfor Stay Behind – med Hans Ringvold som sjef – ble definert et stort behov for avlytting av kommunister m.v. i Norge, og at dette ble slått sammen med det mindre behov Alf Martens Meyer kom med for «Delfinus». Kaj Martens var Mathiesens direkte sjef. Men hans største og viktigste oppdragsgiver må ha vært nettopp Hans Ringvold, sjef for Lindus/Stay Behind.

Virksomheten i Ruseløkka-bunkersen ble offisielt stanset i 1977. Ifølge «Klassekampen» fortsatte den imidlertid til 1982-83⁶. Avisen melder også at Trond Johansen på begynnelsen av 70-tallet

«moderniserte sentralen i bakken under Ruseløkka slik at den etterhvert ble en datastyrt sentral som gjorde det mulig å avlytte et stort antall samtaler samtidig og sortere de som var av spesiell interesse»

Et slikt omfattende screening-system var neppe nødvendig hvis man bare avlyttet den sovjetiske handelsdelegasjonen! Avisen skriver også:

«Sentralen var knutepunkt for den spesielle telefonsentralen som like etter krigen ble bygget opp for stortinget, regjeringen og sentraladministrasjonen.

I denne sentralen fantes også den spesielle telefonserie, det tresifrede systemet som mellom 30 og 40 svært viktige personer benyttet seg av. Offisielt var disse avlyttingssikre, men i virkeligheten ble de systematisk avlyttet – med høyeste prioritet …

I forbindelse med Klassekampens oppslag i 1988 ble det for første gang offentlig bekreftet at sentralen ble brukt til ‘problematiske former for avlytting’. Det gjorde en av de sentrale skikkelsene i det hemmelige Norge, Hans Ringvold.»

Mathiesen, som idag er 75 år gammel, hadde denne omfattende jobben i 40 år, lenge gjennom eget ingeniørfirma. Mest sannsynlig var han opprinnelig ansatt i E-tjenesten, men ble siden satt opp med eget firma for å levere tjenester til sin tidligere arbeidsgiver – og til andre!

Asbjørn Mathisen er blant 241 i hele Norge med grad X* («Høyt Opplyste og Betroede Brødre av Kapitelprefektgraden»), og en av 11 i sin basislosje «Søilerne» i Oslo. Med denne grad er han også medlem av Landslosjen/Veteranlosjen.

I matrikkelen for 1981-82 er Mathisen oppført med grad IX og medlem av Landslosjen. Han var allerede på hederslisten foran i matrikkelen som «tillagt Alm. Officiants verdighet», en gruppe på 19 under Storofficianter, Overofficianter og Alminnelige Officianter. Han var også embetsmann i Søilerne («St. Johanneslogen St. Olaus til de tre Søiler») med tittel «IB»⁷.

I 1994-95 er Mathiesen ett av seks medlemmer av «Stamhusets bygningskomité» under «Finansdirektoret». Han er også liason til Storlosjen i Mexico og bærer av Landslosjens honnørtegn.