Vi har i denne boken skrittvis gjennomgått våre egne opplevelser opp gjennom årene og de konklusjoner vi til enhver tid hadde muligheter for å trekke. Det begynte som kjent med at Setsaas flere ganger på 80-tallet konstaterte at det foregikk en etterretningsaksjon rettet mot ham, herunder telefonavlytting, romavlytting via telefon, innlåsning/innbrudd og ransaking av hjemmet, og etterhvert også romavlytting/overvåking fra naboleilighet. Han var overbevist om at POT intet hadde med dette å gjøre.

Han bestemte seg for å komme til bunns i dette. Hvem kan i Norge drive regulær kriminell virksomhet rettet mot landets borgere – og det tydeligvis med adskillige ressurser og «untouchability»?

I 1989/90 konkluderte han med at det fant sted en kombinert aksjon ved Mossad og en ukjent norsk tjenestene i operasjon mot Setsaas’ leilighet på Ellingsrud. Aksjonen innebar nå også romavlytting og optisk overføring av bilder fra Setsaas’ leilighet, og svært meget tydet på at den ikke identifiserte norske tjeneste var E-staben.

Da det viste seg at Iver Frigaard i POT, da Setsaas anmeldte saken, kun var opptatt av å tildekke og ikke å etterforske, og dessuten reagerte så besynderlig på opplysningene om Mike Harari, som han hemmeligholdt for sin (tilsynelatende) sjef, Svein Urdal og for justisminister Else Bugge Fougner, konstaterte vi at Frigaard av en eller annen grunn hadde en slik posisjon at han både kunne og ønsket å tildekke denne kriminelle virksomheten. Mossad/asylsøkersaken avklarte Frigaards forhold til Mossad og ga også et tydeligere bilde av at Frigaard ikke organisasjonsmessig inngikk i POT på ordinær måte, men rapporterte forbi sin sjef og opptrådte uavhengig i forhold til ledelsen i POT. Vi stilte oss spørsmålet: Hvem var Frigaards reelle sjef? Kunne det være Trond?

Sommeren 1990 kjøpte Ramm eiendommen på Slemdal og – sammen med Ragnar Aamodt og Knut Larsen – Norsk Oljerevy A/S. Både Oljerevyen og forlaget Leseselskapet A/S etablerte kontorer i huset, der også Setsaas etablerte seg kontormessig for å arbeide både med kontraetterretning og med sin bok som skulle komme ut på Leseselskapet. Ramm hadde tidligere vært nærmeste nabo av Ronald Bye i kontorfellesskap på C. J. Hambros plass og var ellers kjent for å ha drevet omfattende politisk etterforskning i Ap-miljøenes olje- og industripolitikk, ikke minst Jens Chr Hauges rolle i Tandberg-saken. Aamodt var tidligere redaktør for forlaget Athenæum A/S, som hadde utgitt flere av CCs bøker. CC skulle utgi nye bøker, og ble en hyppig gjest på Slemdal. Larsen arbeidet da som konsulent med endel tvilsomme kontraktsforhold i Nordsjøen og drev aktiv etterforskning, der han fra sin vinkel hadde kommet i nærheten av forhold som pekte mot eksistensen av ukjente nettverk i Norge i forlengelsen av Milorg og med tilknytning til norske tjenester. Oljerevyen fikk annonsesalgskontor i Drammensveien 10 i etasjen over kontorene til h. r. adv. Jens Chr Hauge, som – slik vi skal se senere – i alle år har vært lederen for «den fjerde tjeneste», herunder særlig Spilhaug-apparatet, og muligens er det fortsatt.

I virkeligheten var det meste av dette tilfeldig. Ramm, Aamodt og Larsen skulle utgi et tidsskrift, Ramm og Aamodt skulle drive et forlag, CC skulle skrive bøker om andre ting enn etterretning, og Ronald Bye hadde intet med noe av dette å gjøre. Setsaas’ bok ville nok ha streifet innpå etterretning pga. den mystiske Harari og den mystiske Frigaards reaksjoner, og i den forbindelse ble det en viss kontakt med Vegard Bye, men ellers skulle Setsaas skrevet om «Korrupsjon i norsk u-hjelp».

Likevel må det – ut fra hva vi vet idag – ha sett ut som en utrolig sammenkomst av krefter som hver for seg hadde boret i Ap-statens hemmeligheter fra ulike vinklinger. Vi synes idag ikke det er rart at Jens Chr Hauge og Trond Johansen må ha trodd at magasin og forlag var en form for dekkbedrifter for krefter som planla en koordinert og offensiv kontraetterretningsaksjon mot «den fjerde», endog med den frekkhet å etablere avdelingskontor i Jens Chr Hauges eget tak! Med den kunnskap vi senere har fått om «den fjerdes» vanlige bruk av naboleilighet til overvåking, er det ikke rart at de freste i troen på at deres egne metoder ville bli brukt mot dem! (Men i virkeligheten ble det bare solgt annonser fra det kontoret, som ble valgt pga. samarbeidet med Norsk Petroleumsforening to etasjer lavere!)

Dette ble tatt som en krigserklæring, og krig fikk vi.

Gjennom 1991, særlig på høstparten, ble vi utsatt for en bølge av aksjoner, ikke minst telefonavlytting, romavlytting, trusler og voldelige aksjoner. Det var tyngst rundt Setsaas’ nye leilighet på Lindebergåsen og på Slemdal, men også på Drammensveien. Det ble også iverksatt aksjoner mot og rundt leilighetene til de fleste andre medarbeidere. Men nå begynte flere av sporene å gå til E-staben, spesielt fordi Tronds nære medarbeider Terje Buljo dukket opp, og fordi virkemiddelbruken og aksjonsomfanget var hinsides hva vi regnet som mulig fra POT. Vi registrerte personell som umulig kunne være ansatt i noen offentlig etat, og konstaterte sannsynlige bånd mellom disse og E-staben. Vi forsto at mye av personellet var deler av Tronds «ute i det blå»-apparat.

Setsaas ble som offiser i Forsvaret så bekymret for dette at han tilskrev Forsvarssjefen om at det var tvilsomme ting på ferde, og ba forgjeves om et møte for å redegjøre.

Vi skal ikke her gjenta mer om alle dekkaksjonene og «granskningene», men konstaterer at vi etterhvert så konturene av ikke bare Tronds indre og ytre apparat, men også et stort organisasjonsapparat som måtte ha en selvstendig operasjonsledelse. Bl.a. opplevde vi i perioder rene stormløp av provokatører, som vi har redegjort for i boken. Det var ikke tale om at et utall av personer, hvorav svært mange må ha vært rekruttert på ren ad hoc-basis, herunder åpenbart kriminelle personer, kunne løpe ut og inn av Platous gate for å få sine instruksjoner.

Da vi oppdaget at enkelte av disse også hadde andre ulovlige oppdrag for systemet, bl.a. overvåking av ambassader m.v. på Drammensveien, styrket dette antakelsen om at det ble benyttet en slags stor-kontraktør utenom noen av tjenestenes hovedkvarterer.

I 1992 avdekket vi Norasonde A/S som E-stabens dekkbedrift. Det var klart at bedriftens opprinnelse hadde etterretningsformål, og E-stabens tilstedeværelse i oppgangen i Lindebergåsen klarlagt da det viste seg at tre tidligere Norasonde-ansatte hadde flyttet inn i dekkleiligheter. Dette begynte å ligne på det svenske IB, og det var påfallende at Norasonde startet sine forberedelser til å flytte fra Lørenveien til Kjeller da det begynte å koke under IB, og gjennomførte flyttingen på et blunk da IB-avsløringen var et faktum. (Da vi senere meldte fra om Norasonde til Stortinget utløste dette nye panikkartede reaksjoner fra tildekkerne, så det var klart at vi pirket borti noe ømtålelig.) En annen implisert ble knyttet opp til Industrivernet, også en dekkbedrift for E-tjenesten.

I 1993 oppdaget vi også den virkelige sammenhengen mellom Frigaard og E-tjenesten. Vi fikk vite at Frigaard drev sin egen butikk uten innflytelse av eller informasjon til to POT-sjefer på rad, akkurat som alle fra før var blitt fortalt var tilfellet i Mossad/Asylsøkersaken. Vi fikk også vite at denne omgåelse av POT-sjefen skjedde med Justisdepartementets fulle samtykke. Vi fant ut at det da Frigaard kom til POT hadde vært en lang diskusjon om forholdet mellom de to tjenester akkurat på Frigaards ansvarsområde: Personellkontroll, anti-terror, sikring ved statsbesøk etc., og at det tidligere hadde vært gjort åpne forsøk på å omorganisere denne tjenesten. Forklaringen på at tidligere POT-sjef Svein Urdal spurte oss «Hvorfor kom dere ikke til oss i POT da?» da vi fortalte om våre kontakter med Frigaard, ble etterhvert klar: Frigaard var bare en leieboer i POT. I virkeligheten jobbet han for Trond og «den fjerde». Siden har vi forøvrig oppdaget at Trond allerede i 1972 hadde gjort forsøk på å få «sin mann» inn i POT, uten å lyktes.

Det var også i 1993 vi alvorlig begynte å bli bekymret for norsk presse. Vi ble utsatt for utvilsomt ett av norsk mediahistories groveste kildesvik da NRK-TV gikk med på et samarbeide med oss for å avdekke statskriminalitet: Etter at flere Dagsrevy-medarbeidere hadde sittet sammen med oss i mange og lange heldagssesjoner for å få vår informasjon på klart uttalte ordinære kildevernsbetingelser, skjøv noen den hederlige Lars-Jacob Krogh (som var den som gjorde at vi hadde tillit til prosjektet, og som siden bl.a. av denne grunn sluttet i NRK) ut av bildet og overlot det hele til Erling Borgen, som nesten ikke hadde vært med på møtene (men nok til at det var klart at han var del av teamet som var bundet av kildevernet). Han brukte da det han måtte ha fått av utvalgte brokker av våre informasjoner og hypoteser til å kjøre to Dagsrevyer på rad med latterliggjørelse av oss uten vi i det hele tatt selv var orientert, mens han lot personer vi hadde mistanke til stå frem og benekte alt!

Vi ble også sveket av Finn Sjue i Klassekampen, som på samme måte hadde fått en del av våre informasjoner, og til slutt – da det begynte å brenne litt for mye rundt en spesiell overvåkingsleilighet – mobiliserte en av sine håndgangne menn til å stå frem i Klassekampen som såkalt sambodeltaker i en helt uskyldig leilighet med noen kvinnelige venner fra palestina-miljøet, som ikke gjorde annet enn å drikke rødvin og spille gitar sammen med en koselig schæfer. Det skjedde etter samme mønster: Først ved å spille sin hovedrolle som «tjenestedødare» og avslører, og mer enn interessert i å samarbeide for å avsløre, og deretter uten det minste forvarsel å gå i angrep. Hadde Sjue hatt ekte vilje til å hjelpe oss med oppklaring, men virkelig trodd at dette var ett enkelt uheldig feilspor – som han skrev – ville han selvsagt håndtert dette på en helt annen måte i samarbeid med oss. Før det hadde vi notert en rekke andre uregelmessigheter ved Sjue. Etter denne episoden var vi sikre: Han var noe annet enn det han så ut som. Da ble det også lett å forklare alle hans senere manøvrer. Vi har vært gjennom alt før.

Det ble etterhvert mange slike episoder med pressefolk som først i all verdens samarbeidsånd raket til seg av informasjon, for etterpå å kjøre diskrediteringsløp mot oss eller bli helt borte med all informasjonen. Dette var ikke tilfeldig, heller ikke at påfallende mange av disse hadde AKP-bakgrunn og/eller Libanon-bakgrunn og/eller kibbutz-opphold bak seg. Noen viste seg også å ha en far i E-tjenesten, i Ap/LO-tjenesten eller sågar selv ha jobbet i E-tjenesten!

Vi viser ellers til hva vi tidligere har redegjort for om Alf R Jacobsen, Finn Sjue og andre, og om hvordan vi festet oss ved at AKP-delene av denne gjengen hadde et forunderlig nært forhold til POT v/Iver Frigaard, som selv hadde vært SUF-infiltratør!

Det luktet langt av organisasjon. Vi noterte oss en rekke uttalelser fra ulike hold om at SUF og AKP var tungt infiltrert, tilsynelatende av POT. Men vi visste nå at POT betydde Frigaard (før ham Erik Næss) og Frigaard betydde E-tjenesten og Trond, ikke det «vanlige POT». En nærmere analyse av en annen AKP’er som fremsto som «tjenestedødare», Alf R Jacobsen, viste at han bare var på jakt etter POT, men systematisk forsvarte E-staben og Trond.

Vi lanserte nå uttrykket «den fjerde tjeneste» som en betegnelse på et nettverk mellom Ap-kontrollerte deler av de vanlige tjenestene, og noe mer som ble kontrollert innenfra kontrollert område – Tronds system «ute i det blå».

Vi var likevel overbevist at dette «ute i det blå» ikke var et løst nettverk av enkeltbedrifter og løsmedarbeidere. Trond måtte ha en større organisasjon til disposisjon der ute, en «kommandosentral» som neppe kunne huses i Platous gate.

Vi ante lenge at det var så maktpåliggende for systemet å beskytte de tidlige (og senere) operasjonene mot oss at det måtte skapes en slags dekke for disse. Da Dahl-gruppen avsluttet med sine snirklete formuleringer om at det var ting som tydet på avlytting etc. etc., men at man ikke hadde konstatert ulovlig avlytting, og Dahl blånektet å svare på hvorvidt han var blitt informert om påberopt «lovlig overvåking» og hvorfor helt utvilsomt etablert avlytting (f.eks. i Drammensveien) ikke ga grunnlag for annen konklusjon, ble vi sikre: Et grunnlag for «lovlig overvåking» var blitt konstruert for å dekke over hele dette ulovlige apparat som vi så konturene av – selvsagt ved siden av å dekke over direkteaksjonen v/E-tjenesten, Mossad etc.

I 1995 fant vi også ut hvordan det (bl.a.?) var gjort: Vår egen privatdetektiv Trygve Lauritzen var i 1991/92 blitt kjøpt og snudd, og han innleverte en oppdiktet rapport om våpenlagre og andre farlige sider ved Setsaas. Hva tjente den til, når den aldri avfødte noen avhør av Setsaas eller andre for hans eventuelle brudd på våpenloven? Selvsagt som grunnlag for en dommeravgjørelse – av en dommer som var på nettet eller tilstrekkelig lettlurt.

Således dukker det etter dette opp nye spor som går til POT, Oslo Politikammer etc., som skal være akkurat nok synlige til at det om nødvendig kan hevdes at det er disse som driver – de eneste som i det hele tatt har lov til å overvåke/spane på nordmenn, forutsatt at det foreligger gode grunner.

Men det har ikke hindret det ukjente E-styrte apparatet å fortsette, nå under et slags POT-dekke.

Vi jaktet på det, og fant Norasonde, som var en reell nok nærkontakt med E-tjenesten. Men Norasonde hadde med årene skiftet karakter. Kommunene på Romerike var bragt inn, og E-tjenesten hadde forlengst fått nye behov. Antakelig var ikke bedriften som sådan i aktivt bruk lenger (unntatt kanskje for visse konkrete arbeidsoppdrag som f.eks. sammensetning av avlytningsklare telefoner). Etterhvert fant vi ut såpass mye om Norasondes virksomhet idag at den måtte avskrives som kommandosentral for et stort, offensivt apparat.

Av ulike grunner peilet vi oss fortsatt inn mot samme geografiske område – rundt Sinsen/Løren. Kontraetterretningen var svært vanskelig så lenge vi selv var under overvåking. Men til slutt fant vi frem til Spilhaug lenge før Bye/Sjue kom med navnet i sin bok.

Etter det vi kjenner til, ble Spilhaug-apparatets eksistens også bragt inn til Lund-kommisjonen i 1994-95, antakelig i utgangspunktet fra en historisk innfallsvinkel. Dermed var det risiko for at Kjettingfabrikken og Spilhaug også ville bli omtalt i kommisjonens innstilling.

To aksjoner ble da iverksatt: Lund-kommisjonen ble fôret med informasjoner som knyttet Kjettingmannen opp til POT som en slags privat paramilitær overlevning som utførte visse oppdrag for POT. POT kunne belastes med hva som helst til og med Svein Urdals periode, for hverken han eller forgjengeren Jostein Erstad trengte å beskyttes (de tilhørte ikke familien) og forgjengerne var døde. Pr. dato tror etter det vi forstår Lund-kommisjonen på dette narrespillet.

Den andre operasjonen var å få presentert Kjettingfabrikken og Spilhaug på kontrollert måte før den kom via Lund eller fra oss. Til det valgte man ut enkelte av sine egne som skulle spille kilder for boken om «Norges hemmelige hær» og TV-serien om stort sett det samme, med stråmannen Sjue på innsiden i begge prosjekter.

Det som skulle skjules, var at Kjetting-systemet var en ren militær avdeling, knyttet opp til det innerste hemmelige rommet i E-tjenesten sammen med Stay Behind og en aktiv del av «Den fjerde tjeneste», i alle år i realiteten ledet av Jens Chr. Hauge på vegne av bakmennene i Ap. For å skjule dette, spilte man selv ut alt det som man regnet med ville måtte komme frem i alle fall. Det var en kostbar handling, med et desperat preg, men alle vet at den vil ha lyktes, med mindre det vi presenterer i denne boken kan forhindre det.

Det er i seg selv utrolig. I januar 1996, flere måneder etter boken og TV-serien, er det ikke iverksatt noen etterforskning mot det angivelig «private» militær- og vigilanteapparatet, til tross for alle ulovlighetene som er presentert i boken og ellers innrømmet. Heller ikke er hovedkilden, Frank Siljeholt, blitt tiltalt for alle hans helt unødvendige brudd på taushetsplikten – hemmeligheter bragt frem kun for å øke troverdigheten av helheten.

At politietterforskning ikke er igangsatt av denne norske skandalen som er mye verre enn svenske «IB» er ikke så rart. Trond, Ap, og E-stabens kriminelle underavdeling Spilhaug etterforskers selvsagt ikke av oppdragsgiveren – Ap-regjeringen!

Vi har etablert en rekke klare forbindelser mellom Spilhaug og de identiteter og virksomheter vi har møtt i marken, også forbindelser til Stay Behind.

Det er Spilhaug-apparatet, Mossad og noen trondske spesialløsninger som i all hovedsak har vært satt på oss, utenom det som fra før var direkte knyttet opp til kjente apparater.

Med Spilhaugs bakgrunn fra sentralledelsen i Jens Chr Hauges Milorg, mintes vi lysende klart et brev vi hadde fått fra et annet overvåkingsoffer: «Det dere ikke vet, er at dere er utsatt for Jens Chr Hauges egen private etterretningstjeneste.»