Vi vil gjerne si helt klart hva vi mener om disse sakene:

Alle nevnte saker har for sin egen del behov for full opprydning, men vi har ingen oppfatning om hva slags utfall man kan vente seg. Det er imidlertid spesielt opprørende at det fortsatt holdes lokk på Holst-saken. Det minner oss om Lillehammer-saken, der det også – 20 år etterpå – er lagt fullstendig lokk på sakspapirene, visstnok for ubegrenset tid. På dette punkt er likheten mellom disse saker som Hauge er sterkt knyttet til svært påfallende (det gjelder også rittmesterens historie, han fikk ikke oppreisning før en journalist etter mer enn 40 år bestemte seg for ikke å respektere hemmeligstemplingen som var gjort av personvernhensyn!). Ansvaret for lokket på Lillehammer-saken går direkte til statsministeren og er etter vår mening et skikkelig Grogate i seg selv, enda større dersom det finnes lignende hemmeligholdte dokumenter i Holst-saken i etater under Regjeringens instruksjonsmyndighet! Dertil kommer spørsmålet om norske myndigheter likevel skulle ha en finger med i det svenske hemmelighetskremmeriet.

Likevel er dette det viktigste: Jens Chr Hauge er blitt en institusjon i det norske samfunnet. Alle vet han har hatt og fortsatt har makt. Alle vet at han sto sentralt i oppbyggingen av de norske hemmelige tjenestene etter krigen, og i oppbygging av drift av Aps egen overvåkings- og etterretningstjeneste. Det er på grunnlag av deler av disse tjenestene «den fjerde tjeneste» er bygget opp. I saker knyttet til disse ser man Hauge i kulissene i mange saker. Hvilken rolle spiller han i «den fjerde tjeneste» – evt. i fortid? Når en person blir så lik en maktinstitusjon i samfunnet, må han tåle samme kritiske spørsmål som andre slike institusjoner.

Det er heller ikke til å unngå at vi i sporene til både Aps tjeneste og «den fjerde» ser deler av krigens krav videreført til det sivile samfunn i den betydning at det er en utstrakt tankegang rundt «hensikten helliger midlet» og meget omfattende bruk av psykologisk krigføring, diskreditering, provokatørvirksomhet og voldsaksjoner som alle meget vel kan ha vært innlært og oppøvet i krigstid. Vi ser også spor etter svært mange av Hauges krigskolleger og deres etterkommere som aktører i «den fjerde».

Uansett hva man måtte mene og tro om Holst-, Fritzner-, Berdal- og Normann-sakene og mange andre saker går det så mange krysslinjer mellom disse og de problemer som opptar oss i samtid at det er nødvendig å kartlegge dem. Jens Chr Hauge og hans krigskolleger har vunnet seg en plass i historien som ingen kan frata dem. Som nevnt utallige ganger tror vi de fleste er villige til å tilgi mindre overtramp som i sin tid ble gjort for å holde kommunistene under kontroll, og endog takke for at noen tok det personlige moralske ansvar å møte denne djevelske utfordring med å balansere på grensen av lovlig virkemiddelbruk. Men nøkkelordet er nettopp ansvar. Det er intet å takke for hvis man løper fra ansvaret gjennom tildekking, hemmeligholdelse, løgn og fortsatte ulovligheter gjennom årtier. Vi må vite, vurdere og ta stilling. Ingen kan gjøre krav på å være nasjonalhelligdommer hevet over rettsstatens prinsipper.