Ekteparet Ronald Bye (A) og Tove Heggen Larsen (A) er blant de modigste maur vi kjenner. Som alle vet, deltok Ronald Bye selv aktivt som operatør i og senere leder av Ap’s egen hemmelige tjeneste. Det vil selvsagt noen kritisere, men vi har for vår del gjort det klart at vi har stor forståelse for den delen av denne virksomheten som ærlig og redelig tok sikte på å hindre at Norge ble sovjetrepublikk, selv om man benyttet ukonvensjonelle metoder. Ronald Bye kom inn i virksomheten på disse premissene, og som ung mann med stor respekt for sitt politiske oppvekstmiljø, og i en tid da man lyttet til den eldre generasjon. Han begynte som LO-sekretær i Finnmark, og ble presentert for Trond Johansen en gang midt i 60-årene på et landsmøte i Ap, av E-mannen Halfred Skau, major i E-staben, nå ved grensekommisariatet i Kirkenes¹ . Senere ble Ronald Bye formann i Øst-Finnmark Arbeiderparti med Halfred Skau som sekretær (det sier også noe om «samrøret» i denne perioden!). Senere ble han som kjent partisekretær for hele Ap.

Men Bye ble etter hvert mer og mer betenkt over hva virksomheten etterhvert utviklet seg til. Etter et forvarsel i boken «Sersjanten»² (1986) gjorde han i 1991 et mislykket forsøk på intern opprydning (se kap. 8.19). Da dette ikke førte frem, bestemte han seg for å la partipisk og partilojalitet være hva det ville, og slapp det han visste ut i sine bøker.

Det ble selvsagt tatt ille opp av «den fjerde tjeneste», som etter «Sersjanten» selvsagt var klar over at Bye var en trussel og sikkert satte ham under overvåking med det samme.

I 1989 ble Tove Heggen Larsen trukket inn i den pågående korrupsjonsopprydning i Oslo kommune, med det berømmelige «boblebadet». Da Ronald Bye året etter ble spurt om han syntes hun i denne saken hadde gjort noe galt, svarte han³:

«Nei, ikke ut fra den partikultur hun er vokst opp med og oppdratt i. I Arbeiderpartiet har vi tette bånd og kameratslige forhold. Ap driver ‘kameraderi’ i positiv forstand.»

Den fremste pådriveren i korrupsjonssaken, RVs Erling Folkvord, mente at disse ordene fra Bye var «ei viktig sannhet», og fortsatte (fra boken «Sannheta om boblebadet» som han utga sammen med Espen Mathisen)⁴:

«Så klar tale er sjendan kost. l dagane etterpå kom den noverande partisekretæren, Thorbjørn Jagland, med sterkt personretta åtak på Ronald Bye, istadenfor å ta den politiske utfordringa til partileiinga og deler av partikulturen som ligg i Bye sin analyse. …

Fleire kjelder i rådhusmiljøet i Oslo seier at tidlegare varaordførar Tove Heggen Larsen var utsett for eit slags ’komplott’. Da presset mot den korrupte rådhuseliten auka på utover hausten 1989, var det ‘noen som snakka sammen’. Det var nødvendig å ofre einkvan. Tidlegare varaordfører Heggen Larsen stod lagleg til. Det var lettast å ofre henne. Ho hadde minst sjanse til å forsvare seg. Faren for at ho skulle trekke andre med seg, var ikke alt for stor.

Saka om boblebadet hennar var etterkvart ein gjengangar i media og i ulike meir og mindre grundige granskingsrapportar. Boblebadet vart eit slags halvseriøst symbol på Oslo-korrupsjonen. Litt dristig og avslørandre, fordi det handla om en tidlegare varaordførar. Samtidig litt useriøst og litt komisk fordi det kanskje ikkje var anna enn eit stort badekar, og kva kan no eigentleg det vere å mase om? Boblebadet i Symreveien på Ekeberg i Oslo fekk ein dobbel funksjon. Det var både symbol og lynavleiar. De siste er viktigast. Boblebadet trekte søkjelyset vekk frå dei store sakene, vekk frå millionforretningane, vekk frå dei mennene som avgjorde slike saker og som framleis er aktive i politikken …»

Tove Heggen Larsen kunne altså «ofres». Se hvilken kontrast dette står i til f.eks. Moland-saken! Er man på «innsiden» i Ap blir man beskyttet og forsvart til det aller siste. Er man på «utsiden», kan man ofres for at de andre kan gjemme seg bort. Er noen i tvil om at Tove Heggen Larsen kom på «utsiden» på grunn av ektemannens forhold til overvåkingsmaterien?

La oss her bemerke en side av Aps «kameraderikultur» som Ronald Bye ikke hadde tenkt på i 1990, men som han sikkert forstår nå: Ved å utnytte politisk makt til å skaffe Ap-politikere og andre pamper små fordeler fra «kameraten» som favoriseres, eller fra næringsdrivende som forstår det skal smøring til, eller på byggeplasser der det ikke stilles så store spørsmål om svinn, eller gjennom skattesnyteri ved at «bytte av arbeid» blir til «vennetjenester» etc., kriminaliserer man i virkeligheten alle sine egne. Alle småfolkene får sine små biter av det store komplott, og blir delaktige. Samtidig går det paroler om at man ikke «må drite i eget rede», dvs. holde kjeft med hva man vet om all slags snusk og kriminalitet, ellers går det dem selv ille. Dette er en viktig forklaring på at så mange må vite, men nesten alle holder kjeft om den politiske kriminaliteten i Norge.

Ronald Bye har fått smake dette tredobbelt: Først gjennom boblebadet, siden ved alle reaksjonene på at han skulle ha økonomiske motiver for å «sladre», og dessuten ved at hederlige deler av arbeiderbevegelsen har vanskeligheter med å tilgi Ronald Bye for selve deltakelsen i avlyttingen. Alt er deler av straffen som henger over hodet på den som vurderer å snakke.

Systemet er ikke ulikt det som rådet i KGBs Sovjet. Nesten alt var forbudt, helt ned til det å selge et brød til andre. Da ble man svartebørsprofitør. Men alle gjorde slikt, fordi de måtte. Sirlig ble alle «lovbruddene» arkivert i KGB til den dagen man trengte dem – av helt andre årsaker. Da kom hele listen frem, og den prosess som ville oppskaket Vesten hvis den hadde vært rettet mot en annerledes-tenkende ble bare en sak om økonomisk kriminalitet. Vel, vel, kanskje lovene er litt strengere, men ikke noe å reagere mot …

«Boblebadet» var en advarsel til «kameraten» som hadde begynt forsiktig å sladre og vel kunne tenkes å fortsette. Men Ronald Bye og Tove Heggen Larsen lot seg ikke skremme. Til tross for at ufine metoder var tatt i bruk, prøvde Ronald Bye seg en siste gang på opprydding tjenestevei: Brevet høsten 1991 til Gro med varsel om hva som fant sted og om at det måtte ryddes opp. Men brevet forsvant overalt (se kap. 8. 19).

Nå hadde Ronald Bye pådratt seg systemets vrede også tidligere:

I boken «Vi som styrer Norge» er det gjengitt en episode som kanskje definerer det punkt da Ronald Bye første gang skar seg ettertrykkelig på en mektigere mann i «den fjerde tjeneste», Trond Johansen⁵. Ifølge boken fikk Bye uventet besøk av Johansen i mai 1973:

«(Johansen) slår i bordet foran en overrumplet Ronald Bye, og spør, nærmest truende. – Når var du sist i kontakt med Birger Elmér og Ingvar Paues?»

Bakgrunnen var at det svenske «IB» nå nettopp var blitt avslørt av det svenske «Folket i Bild» og journalistene Jan Guillou og Peter Bratt:

«Alt er brettet ut; Bye leser om agenter i Øst-Europa, samarbeid med USA, infiltrasjon i fagforeninger og politiske partier, innbrudd i ambassader, brudd på Sveriges grunnlov og nøytralitet …

Og, blir det presisert, hovedpersonene er Birger Elmér og Ingvar Paues – to personer som Ronald Bye har hatt jevnlig kontakt og en rekke personlige møter med gjennom flere år.

Trond Johansen er mørk i ansiktet.

– Når var du sist i kontakt med Elmér og Paues?

Han er uvennlig, nærmest truende i tonefallet: – Jeg vet at du treffer dem og gir dem følsomme opplysninger. Det er spionasje for en annen nasjon. Det kan rammes av straffelovens paragraf 90, spionparagrafen.»

Selv uttalte Bye til forfatterne:

«- Hele opptrinnet fikk meg til å føle at Trond Johansen måtte ha fulgt meg, skygget meg, partisekretæren i DNA, eventuelt avlyttet telefonene mine. Jeg forsto da at han kunne ha fått vite om mine kontakter med IB. … For de hadde neppe fortalt …»

Forfatterne opplyste videre:

«Det Ronald Bye ikke visste, var at Trond Johansen hadde kjent til Ronald Byes kontakt med det svenske sosialdemokratisk styrte IB ganske lenge. For helt i starten av 70-årene, før IB-avsløringen i 1973, oppsto den en kraftig konflikt mellom Johansen på den ene siden og IB-sjefen Birger Elmér på den andre siden. Og stridens kjerne var nettopp kontakten mellom IB og Ronald Bye. …

Det er grunn til å tro at Elmér tolket dette som et resultat av nærmest sjalusi og kompetansestrid. At Trond Johansen mente at Youngstorget og den norske arbeiderbevegelse skulle være Trond Johansens revir.»

Det er nok helt riktig. Trond Johansen – Ap-medlem siden 1960 – hadde møysommelig arbeidet seg inn i den maktposisjon han nå hadde fått, og skulle ikke ha noen konkurranse. Ap ville kontrollere E-tjenesten gjennom ham, da fikk de finne seg i at han var sjef for det som var igjen av Ap’s egen tjeneste.

Utover i 70-årene ble det bl.a. aktuelt å utnevne Trond Johansen til statssekretær i Forsvarsdepartementet i en kabal for endringer i Bratteli-regjeringen der Ronald Bye var påtenkt som forsvarsminister. Sammenstøtet foran forklarer godt hvorfor det ikke lot seg gjøre. Derfor kom ingen av dem til FD. Bye ble isteden samferdselsminister. Etter dette gikk det mot slutten for Ronald Bye og Tove Heggen Larsen i Ap-ledelsen. Bye ble mer og mer kritisk til Johansen og hele nettverket og begge havnet etterhvert ute i kulden med boblebadet.