Gjennomsnittsfamilien kan i dag ikke klare seg med en inntekt. Når vi ser på økingen av levestandard de siste 50-70 årene, så kunne det være forklaringen. Kjøleskap, fryser, støvsuger, vaske­maskin, tv, pc, mobil, bil ja i mange tilfeller 2!, ferdigmat og reiser til eksotiske land er alt sammen noe, som har blitt allemanns eie i denne perioden.

Jovisst lever vi et liv i luksus sammenliknet med den verden våre besteforeldre vokste opp i. Men SSB kan avsløre en ganske annen sammenheng.

Grafen over viser veksten av årsverk siden 1970, øverst i privat sektor, nederst i offentlig sek­tor.

Private årsverk økte fra 1,25 – 1,7mill, en vekst på 0,45mill eller 26%. Til sammenlikning økte offentlige årsverk fra 0,25-0,7mill lik 0,45mill. Det vil si at det ble opprettet en ny stilling i det offentlige for hver stilling i det private.

Men økningen i det offentlige var på hele 64%! Om offentlig sektor hadde utviklet seg med samme hastighet som privat ville det bare ha blitt til 90.000. Virkeligheten viser en økning på 450.000, altså 360.000 fler.

Av figur 2 ser vi at Norges befolkning økte med 1,2 millioner i samme periode. Derav forsvant 450.000 inn i offentlig og 450.000 inn i privat sektor. Det er altså 900.000 ekstra jobber. Men det er bare en tredel av befolkningen som er yrkesakti­ve. Så det skulle bare ha kommet 400.000 ekstra i arbeid. Hvor har de resterende 500.000 kommet fra? Kan det være hærskaren av husmødre, som kom seg ut i jobb?

Om det nå stemmer at det kom 500.000 kvinner ut i jobb og at 360.000 gikk med til å overta familiens omsorg, så bidro kvinner med snaue 140.000 arbeidsplasser ved at 500.000 kom seg i jobb.

Att på til har jo kvinnenes deltakelse i arbeidslivet medført omkostninger i form av institusjoner, admini­strasjon og infrastruktur, som nødvendigvis har tatt sin del av de resterende 140.000.

Dermed har vi snarere å gjøre med en om­fordeling, en forskyving av arbeidsplassen ut av hjemmet og inn på institusjon. Kvinnene har blitt frigjort, men hva har samfun­net tjent? Det ble ingen stor gevinst i merproduksjon! Økingen i velstand og det faktum at vi kan nyte alle det moderne livs goder, kan neppe begrundes med kvinners insats på arbeidsmarkedet.

Av alt dette må konklusjonen bli, at vi nå som før har råd til å forsørge familien med en inntekt, hvis vi treffer andre valg.