Fred på jord

En fortelling

Fritt etter Vladimir Megré

44 sider. 35 kr + porto. Send din bestilling til iradoronina@mail.ru

En helt alminnelig kveld

Det var engang en liten familie, som levde lykkelig hjemme på bruket. Familien, det var mannen og konen og deres to barn: En gutt på åtte, det var André, og hans lillesøster på fem år, Dasha. Faren deres var en dyktig vitenskapsmann og jobbet i militæret. Kontoret hans hjemme var fylt med alskens utstyr som han brukte i sitt arbeid. Noen ganger satt han helt oppslukt med arbeidet sitt til langt på natt.

familie

Resten av familien pleide å samles inne på hans kontor på kvelden og sysle hver med sitt. Kona satt i sin gode lenestol og broderte. Sønnen leste eller tegnet skisser av sitt drømmelandsted. Bare Dasha klarte ikke alltid å finne på noe. Så krøllet hun seg sammen i en stol og fulgte med på hva de andre gjorde. I blant lukket hun øynene; men på ansiktet hennes kunne man se, at det foregikk noe i hennes hode.

I kveld var en slik helt alminnelig kveld. Døren til kontoret var åpen. I barnerommet ved siden av hang det et gammelt gjøkur. Plutselig hørte de alle et klart og tydelig ko-ko fra gjøkuret. Det pleide ellers bare å gi lyd fra seg om dagen, men nå var det allerede seint. Faren så opp fra sitt arbeid og stirret på døren, mens de andre forbauset fulgte hans blikk. Alle unntatt lille Dasha, som satt i stolen med øynene lukket, som om hun ikke merket noe. Et lite smil krøp over hennes lepper. Så lød det enda et ko-ko, som om noen sto i barnerommet og flyttet urviseren frem over. Ivan, som faren het, vendte seg mot sin sønn og sa:

«André, kan ikke du gå og se om du kan ordne klokken? »

André reiste seg og stirret på sin yngre søster, som satt i lenestolen med øynene lukket. Nok en gang hørte de et ko-ko fra naborommet. André leet ikke på seg, men ble stående med blikket festet på sin søster.

Galina, deres mor, så bekymret på sønnen, som ble stående som naglet til stedet:

«André, hva er det med deg?»

Gutten snudde seg mot sin bekymrede mor og svarte:

«Det går bra med meg, mamma. Jeg ønsket å gjøre som pappa ba meg om, men jeg kan ikke.»

«Hvorfor ikke? Kan du ikke bevege seg?»

«Jeg kan bevege meg,» svarte André. Han viftet med armene og stampet i gulvet med føttene for å bevise det, «men det hjelper ikke å gå inn på rommet. Hun er her og hun er sterkere.»

«Hvem er her? Hvem er sterkere?» Moren ble mer og mer bekymret.

«Dasha!» svarte André og pekte på sin yngre søster, som ennå satt i lenestolen med øynene lukket og med et smil på leppene. «Det var henne, som flyttet viserne fremover. Jeg prøvde å skyve dem tilbake på plass, men jeg kan ikke gjøre det når hun …»

Moren avbrøt ham: «Hva er det du snakker om, André? Både du og Dasha er her hos oss – jeg kan jo se dere begge! Hvordan kan dere være her og samtidig flytte viserne inne på barnerommet?»

«Jada, vi er her,» svarte André, «men våre tanker er i det andre rommet, hvor klokken er. Men hennes tanke er sterkere enn min. Derfor sier klokken ko-ko – hun skyver viserne fremover med tanken sin. Hun har lekt med mange slike ting i det siste, selv om jeg har sagt at hun skal la det være. Det ante meg at det ville uroe dere, men Dasha bryr seg ikke. Alt hun trenger gjøre er å lukke øyne og samle tankene på det hun vil gjøre. Jeg kan også flytte viserne når ingen forstyrrer meg. Men jeg er ikke så sterk som Dasha. Det er ingenting som kan motstå hennes tanke.»

«Hva tenker hun på nå da, André, vet du det?»

«Hvorfor ikke spørre henne selv? Jeg skal prøve å stoppe henne før hun finner på mere.»

André snudde seg mot sin søster og hevet stemmen litt:

«Dasha, stopp å tenke! Hvis du ikke stopper nå skal jeg ikke snakke med deg en hel dag. Og dessuten har du skremt mamma.»

Den lille jenta kom til seg selv og så rundt på de andre. Hun reiste hun seg fra stolen og ble stående med nedslått blikk. Endelig stoppet gjøkuret og det ble stille.

«Unnskyld at jeg skremte dere. Men jeg må tenke denne tanken ferdig.» Dasha var tett på å gråte da hun fortsatte:

«André, du kan nekte å snakke med meg hvis du vil, men jeg vil likevel tenke tanken videre, inntil jeg er ferdig.»

«Kom til meg min kjære datter!» sa Ivan. Han strakte ut armene mot sin datter.

Dasha sprang bort til sin far og ga ham en ordentlig klem.

Tankens kraft

Far Ivan var bekymret:

«Dasha, mamma vil ikke lenger bli skremt når du tenker tanker. Bare fortell oss hva det er som er så viktig å tenke over? Og hvorfor flytter klokkens visere seg fremover fortere når du tenker på dem?»

«Du skjønner, pappa, jeg ønsker at det gode skal vare lenger, og det ubehagelige skal vare kort. Eller enda bedre: Jeg ønsker at viserne skal hoppe over det dårlige, så det blir helt borte!»

«Men hva som er fint og hva som er dårlig er da ikke avhengig av klokkens visere, Dasha.»

«Neida pappa, jeg skjønner jo det. Men jeg flytter dem så jeg kan føle tiden. Gjøken teller hvor fort jeg tenker, for jeg må få det gjort i tide … det er derfor jeg flytter viserne.»

«Hvordan gjør du det, Dasha?»

«Det er enkelt: Jeg tenker at viserne skal gå raskere – og så gjør de det, når jeg begynner å tenke fort.»

«Hva ønsker du å oppnå, kjære datter, ved å påskynde tiden? Hva er det du ikke liker?»

«Det er ikke noe galt med tiden. Det er folk selv som ødelegger tiden. Du, pappa, ødelegger tiden når du ikke er hjemme!»

«Hvordan ødelegger jeg tiden??»

«Når vi alle er sammen har vi veldig gode minutter og timer og dager. Alt rundt oss er glede. Husker du, pappa, når epletreet begynte å blomstre? Du og mamma oppdaget de første knoppene, og du tok mamma i armene og snurret rundt og mamma lo så tårene trillet og alt rundt oss gledet seg med oss: Bladene på trærne, de små fuglene; og det gjorde ingenting at du svingte mamma rundt i stedet for meg, fordi jeg elsker mamma. Jeg var så gla for den tiden, akkurat som alle andre.

Men så kom det en annen tid. Jeg skjønner nå at det var du, pappa, som endret det hele. Du dro fra oss og var borte lenge. Det hadde begynt å komme epler på epletreet, men fortsatt kom du ikke hjem. Mamma gikk ut til epletreet og sto der helt alene. Men det var ingen der til å snurre henne rundt, og hun lo ikke av glede, og ingenting rundt henne hadde noe å være glad for. Mamma har et helt annen uttrykk når du er borte. Da ser hun bare trist ut. Og det er en dårlig tid.»

Dasha snakket fort og ivrig. Så brast det ut av henne:

«Du burde ikke gjøre den dårlig når den er god … tiden altså, pappa!»

«Dasha, kanskje har du rett, men du vet ikke alt om tiden vi lever i!»

«Du skjønner det, Dasha, for nylig var det noen i et annet land som oppfant en ny type våpen, som er sterkere enn våre. For å beskytte hagen vår, og hagene og husene til dine venner, så må pappa noen ganger reise bort. Vårt land må ha ordentlige våpen å forsvare seg med.»

Mystiske eksplosjoner

Telefonen ringte:

«Hva har skjedd?» spurte Ivan.

«Tre uvanlige eksplosjoner har blitt registrert.» svarte mannen i telefonen. «og ingen vet hvor angrepet kommer fra. Eksplosjonene fortsetter, Ivan, eksplosjonene fortsetter. Jeg legger på …»

En urovekkende anelse snek seg inn på Ivan. Han så sin lille datter stirre intenst og uten å blunke på bildet av raketten.

Det ga det et rykk i henne. Så pustet hun lettet ut og trykket «Enter»-knappen på tastaturet. Hun spilet opp øynene igjen og stirret intenst på det neste bilde av en rakett.

Ivan sto som lammet: Kunne hun ha startet eksplosjonene med sin tanke, fordi hun ikke likte bombene?

André kom sin pappa til unnsettning:

«Dasha, nå har du opprørt pappa også! Nå skal jeg ikke snakke med deg i to hele dager! En dag for mamma og en for pappa. Hører du hva jeg er sier? Du har skremt dem!»

André så nå, at hennes øyne var fulle av tårer. Han la hånden på skulderen hennes og sa med en blidere stemme:

«Unnskyld at jeg sa at jeg ikke vil prate med deg i to hele dager, men du må selv flette håret ditt i morgen. Du er ikke så lite lenger, vet du.»

Han omfavnet henne og tørket hennes tårer bort. Dasha trykket seg inn til broren:

«Nå har jeg skremt dem igjen. Det var ikke pent gjort..»

«Hvordan gjør hun det, André?» spurte Ivan forundret.

På samme måte som hun beveger viserne på klokken, pappa,» svarte André.

«Men klokken er på rommet deres og rakettene er langt unna, og det er ingen som vet hvor de er.»

Pappa, det spiller ingen rolle for Dasha hvor de befinner seg. Alt hun trenger er å se et bilde av rakettene.

Men eksplosjonene … For å starte dem må man jo trykke på kontaktene og kjenne kodene.

Men pappa, Dasha er i stand til å gå gjennom alle koder uten å trykke på kontaktene engang. Før tok det henne lang tid å gjøre det, kanskje et kvarter, men i det siste hun har fått det ned til et minutt.»

«Før?!»

«Ja, pappa, men ikke med raketter. Det var slik vi lekte. Etter at hun begynte å flytte viserne fram, viste jeg henne den elektriske bilen min. Lyset virket ikke, så jeg henne hjelpe meg. Etterpå ba hun meg om en kjøretur, men jeg sa at hun var for liten og at hun neppe kunne starte motoren og slettes ikke bremse skikkelig. Men hun bare ville prøve, og så ga jeg meg. jeg forklarte henne hvordan hun skulle starte motoren, men Dasha gjorde det på sin egen måte. Hun satte seg bare bak rattet og kjørte av gårde uten å slå på noe. Hun trodde hun startet bilen, men jeg kunne se at hun ikke gjorde noe med hendene. Eller rettere sagt, hun startet den, men hun gjorde det med sin tanke: Og det er ikke bare det, pappa, hun har blitt venner med bakterier. De gjør som hun sier.»

«Med bakterier? Hvilke bakterier?»

«Med sånne som er svært produktive, som lever overalt, rundt oss og inne i oss. Vi kan ikke se dem, men de er der. Husker du, pappa, ute i gjerdet ved skogen var det noe jernskrot som stakk opp av bakken?»

«Jeg husker det. Hva med det?»

i skogen

«En dag Dasha og jeg gikk for å sanke sopp la hun merke til skrotet og mente at det var for ille at det tok opp plassen for sopp og bær. Så hørte jeg henne si: «Dere bør spise dem opp veldig, veldig fort!«Et par dager senere var de rustne greier borte. Bakteriene hadde spist alt sammen.»

«Men hvorfor har du ikke fortalt meg om alt dette tidligere, André?»

«Jeg var redd, pappa.»

«Redd for hva?»

«Du vet vel det pappa, at folk med uvanlige evner ikke alltid får være i fred.

Jeg ønsket å fortelle deg og mamma om det, men jeg visste ikke hva jeg skulle si … »

«André, du vet vi stoler på deg. Dessuten kan du jo be Dasha vise oss sine evner, med noe ufarlig altså.»

«Det var ikke det jeg var redd for. Selvfølgelig kunne hun vise hva hun holdt på med.» André tidde. «Pappa, jeg er gla i deg og mamma … Og selv om jeg er streng med Dasha noen ganger, jeg er jeg veldig gla i henne og. Hun er snill og god mot alt og alle. Hun kunne ikke finne på å skade det minste kryp engang. De ville heller aldri såret henne.

Engang gikk hun opp til en bikube og satte seg rett ved inngangen og så hvordan biene fløy ut og inn. Snart krøp masse bier over hennes armer og ben, ja selv i ansiktet hennes, men det var ingen som stakk. Hun holdt ut hånden til biene. De landet på den og etterlot noe. Etterpå slikket hun hånden sin og lo. Hun er så god, pappa.»

«Dasha har ødelagt noen av de mest moderne raketter,» sa Ivan. «Tenk hvis hun begynte å sprenge all verdens raketter i luften? Det kunne gå riktig galt!
Jeg elsker også vår lille Dasha. Men jeg skjønner ikke mitt levende råd! Kanskje vi må sette henne i dvale en stund?»

Verdens stormakter er truet

«Pappa, kan hun ikke bare ødelegge alle raketter som hun ikke liker?»

«Ødelegge? Men da må vi jo først få til en avtale med alle land. Det er ikke gjort på en blunk. Hvis vi kan få det til i det hele tatt!»

Ivan nølte et øyeblikk, men så satte han seg og skrev:

Til: Hovedkvarteret

Det var bakterier, som fikk rakettene til å eksplodere. Den som styrer bakteriene trenger bare å se et bilde av raketten for å få det til. Derfor må alle bilder av alle våpen som fins ødelegges! Fra den minste kulen til de største rakettene. Det er likegyldig hvor de er henne i verden.

Ivan så bort på Dasha, som nå var blitt gla igjen og lo og pratet med mamma. Så skrev han til slutt:

Vi vet ikke hvor den som styrer bakteriene er.

***

Neste morgen ble det satt opp vakter rundt huset til Ivan og hans familie. Lille Dasha ble overvåket hvor hun gikk og sto, dag og natt. Kloke hoder sto klare med gode råd om hvordan Dashas foreldre best kunne forhindre at hun samlet tanken sin på farlig vis.

Det ble besluttet at hvert land skulle lage noen firkantete patroner og gjemme dem på ulike steder. Hvis Dasha kunne ødelegge dem, ville ingen lenger ønske å ha våpen. Ja, det ville til og med være farlig. Da ville det være slutt på krigen.

Ivan hentet henne inn på kontoret og viste henne et bilde av et firkantet patron og ba henne ødelegge det.

Dasha tok en titt på bildet og sa:

«Kjære pappa, det kan jeg ikke!»

«Hva mener du Daska, du som kan ødelegge store raketter, hvorfor kan du ikke ødelegge en liten patron?»

«Du vet pappa, den gangen var jeg så lei meg. Jeg ville ikke at du skulle reise bort eller sitte så lenge med arbeidet. For så prater du ikke med oss og gjør ikke noe morsomt. Men nå er du sammen med oss hele tiden. Det er så bra, pappa, og derfor kan jeg ikke lage flere eksplosjoner.»

Ivan gikk frem og tilbake på gulvet, pratet med seg selv og lurte på, hvordan han kunne få Dasha til å sprenge en patron.

Dasha hørte ikke så nøye etter hva han sa. Hun skjønte ikke engang riktig hva ordet krig betø.

Hun satt oppslukt i egne tanker: Hvorfor går pappa ikke heller ut i hagen, der trærne står i blomst og fuglene synger? Der hvert gresstrå og hver gren kjærtegner hele kroppen med en usynlig kraft? Der er mamma og André nå. Om bare pappa ville bli ferdig med sin kjedelige prating så vi kunne gå ut i hagen sammen! Mamma og André ville bli veldig glade for å se oss der. Mamma ville smile; og André lovet i går at han ville fortelle meg om hvordan man kan berøre en fjern stjerne ved å sette sin hånd på en stein eller en blomst. André holder alltid ord…»

blomst

«Dasha, hører du etter? Hva tenker du på?»

«Jeg tenker på det, pappa: hvorfor er vi her og ikke i hagen, hvor de venter på oss?»

«Men Dasha» sa Ivan, «De firkantede patronene ble laget ene og alene for at du kan vise dine evner uten å skade noen. Kom igjen Dasha!»

«André forklarte meg at folk er redd for eksplosjoner, hvordan trær faller og dør av eksplosjoner – og derfor lovet jeg meg selv aldri å gjøre det igjen. Og selv om jeg ønsket det, så vil disse patroner fortsatt ikke eksplodere, pappa.»

«Men hvorfor ikke det?» spurte Ivan forundret.

«Du har snakket så fryktelig lenge, pappa. Allerede da du viste meg bildet første gangen, syntes jeg at patronene var så stygge og vemmelige, og nå har de nesten blitt spist opp alle sammen.»

«Spist opp? Hvem har blitt spist opp?»

«De firkantede patronene. De er nesten spist helt opp. Så snart de skjønte at jeg ikke likte patronene, begynte de å spise dem opp veldig fort.»

«Hvem de?»

«Du vet, de små. De er overalt rundt oss og inni oss. De er gode. André kaller dem bakterier, men jeg har mitt eget navn for dem. Jeg kaller dem «mine små». Det liker de mye bedre. Jeg leker med dem noen ganger. Folk legger knapt merke til dem, men bakteriene prøver alltid å gjøre godt for alle. Når vi er glade merker de det og trives. Om man er sint eller slem mot andre vesener, da dør mange av dem. Om de ikke kan gjøre jobben sin, blir vi syke.»

«Men du er her Dasha, og patronene er langt unna i ulike land, skjult under jorden; hvordan er det mulig for deg, nei, for «dine små» å skjønne, hva du ønsker deg, uansett hvor de er i verden?»

«Du skjønner, de forteller alt til hverandre veldig fort fra den ene til den andre, mye raskere enn i telefonen.»

Ivan hentet noen bilder av de firkantete patroner inn på pc-en. Eller rettere sagt, det som var igjen av dem. Alle patronene så ut som det hadde ligget lenge i jorden og var helt ubrukelige.

Dasha i klemme

Neste dag kom det flere kloke hoder for å prate med Dasha. De ønsket å finne ut av hvordan hun styrte bakteriene.

Som de satt der og spurte Dasha ut, kom André inn med gjøkuret, som sa ko-ko uten stans. Det viste elleve, men aldri før var den mekaniske fuglen ferdig med de elleve ko-ko, så gikk viserne videre og fuglen begynte for fra. Alle ekspertene stirret tause, først på uret, så på Dasha.

«Åh!» utbrøt Dasha. «Det glemte jeg. Det er min venninne Vera som snur viserne. Det har vi avtalt i tilfelle jeg glemte meg bort. Jeg må gå!»

To vakter blokkerte inngangen til kontoret.

«Hva har du glemt, Dasha?» spurte Ivan.

«Jeg har glemt å gå hjem til Veras hus og stryke hennes blomst mens hun er med familien på ferie. »

Nå kunne man høre ekspertene mumle:

«Hun er ikke alene!»

«Hva slags egenskaper har venninnen, tro?»

«Hvor mange av dem kan det være?»

«Hvordan kan vi vite hvem de er?»

«Hva skal vi gjøre med alle slike barn?»

Lederen for ekspertene reiste seg og så på Dasha, som satt i sin lille pinnestol, og en tåre trillet nedover kinnet hans. Fortell oss, Dasha, vil det bli fred på vår jord?»

Den lille jenta tørket bort en tåre fra kinnet hans, snudde seg til broren hennes og sa:

«André, du lovet å hjelpe meg med å snakke med liljene på Veras dam. Husker du det?»

«Det husker jeg,» svarte André.

«Så la oss gå.»

«La oss gå.»

Da Dasha hadde passert vaktene ved døren, snudde hun seg mot den eldre mannen og smilte:

«Det gode skal råde på jorden!»

Den eldre mannen snudde seg mot ekspertene sine:

«For oss gamle likner disse barna på guder. De skal ikke innordne seg under oss, det er vi som må tilpasse oss dem. All militær makt har blitt gjort til intet av en eneste liten jente. Alt det våre klokeste hoder kunne skape har vist seg å være ubrukelig søppel. Nå er det vår jobb å rydde opp så det kan bli Fred på Jord.»

lykke på åkeren