Den Norske Grunnlov
Maktfordelingsprinsippet
Amerikanerne hadde trumfet igjennom sin Uavhengighetserklæring. Den baserte seg på den engelske filosof John Lockes tanker om staten som tjener for folket. Også i Frankrike hadde folket klart å kaste av seg eneveldets åk. Den Franske Revolusjon, som begynte i 1789, hadde brakt håp til trelle i de fjerneste kroker av Europa; også i Norge.
1814 bød en anledning, som mange hadde ventet på. Opplysningstiden var for alvor landet i Norge. Når Eidsvollmennene skulle skrive en ny grunnlov, skulle det gjøres riktig.
Med Grunnloven ble eneveldet ideelt sett avskaffet og erstattet av et supermoderne tredelt maktfordelingsprinsipp. Fra nå av skulle Stortinget skrive lovene: Den lovgivende makt. Kongen med sin regjering skulle styre landet: Den utøvende makt. Domstolene skulle sikre, at lovene ble fulgt – ikke bare folket, men også kongen skulle fremover bindes av loven ved den dømmende makt.
På Stortingets hjemmeside kan vi den dag i dag lese at Grunnloven står over alle andre lover. Alle lover skal altså underordne seg Grunnloven. Er en i tvil, så er det Grunnloven som gjelder. Eller med andre ord: Om nordmenn kan sin grunnlov, vet de det meste: «Grunnloven er den høyeste rettskilden i Norge. Dersom andre lover er i strid med den, må de vike.»
Parlamentarisme
Parolene fra den Franske Revolusjon «Frihet – likhet – brorskap»hadde tatt Frankrike med storm. Men stormen løyet ikke av. Bastillen falt. Kongen falt. Alt falt. Allerede i 1793 – altså bare 4 år etter revolusjonens begynnelse – var Frankrike bergtatt av grufulle diktatoriske tilstander, som først kom til en slags ro under Napoleon Bonaparte.
Helt så galt gikk det ikke i Norge. Kanskje fordi Norges konge satt i Stockholm og het Karl III Johan. Kanskje fordi denne Karl Johan var født fransk og hadde arbeidet seg opp gjennom revolusjonens år i Frankrike og hadde tjent Napoleon gjennom den første avgjørende tiden. Sverige hadde mistet Finland – halve riket – til Russland og Karl Johan ble hentet inn, nå som man trengte en sterk mann!
Langsomt men sikkert skle det ideelle ut til fordel for en mer pragmatisk styreform. Gjennom 150 år har Grunnloven undergått et utall forandringer som på et vis har trukket tennene ut av løvens munn.
Karl Johan, hvis navn den dag i dag preger Oslos hovedgate, var nok en streng herre, men han hadde lite å utsette på grunnloven. Det norske Storting derimot ivret etter selvstyre og gjorde hva det kunne for å fravriste svenskekongen den reelle regjeringsmakten. Det var jo ikke i tråd med grunnloven, men i takt med at Sverige mistet sin stormaktstilling svant også makten over Norge hen, og fra 1870 ble Norge i praksis styrt parlamentarisk; Stortinget hadde gjort seg uavhengig av kongen ved hjelp av et langtrukket «statskupp». Det var dog først i 2007 at parlamentarismen fant innpass i Grunnloven. Sådan sett har landet blitt styrt grunnlovstridig i alle disse år.
Hvordan styres så Norge idag? Ståa er at folket velger partipolitikere til Stortinget. Stortinget velger en regjering og innsetter dommere. Stortinget rår altså over både lovgivende, utøvende og dømmende makt.
På dette punkt kan det være interessant å se hvordan Wikipedia betegner et sådant styresett: «Diktatur er det motsatte av demokrati, og beskriver en tilstand der de 3 statsmaktene er samlet i et personlig diktatur eller et oligarki.»
Frederik den 3.s enevelde var nok et brukbart eksempel på et slikt personlig diktatur. I motsetning til det moderne Norge, som snarere er et oligarki, altså et «fåmannsvelde»!
Kartellpartiet
En stor forskjell ligger kanskje i at Kongeloven innførte arvefølgen. Frem til da ble kongen valgt av folket. Statsministerposten kan selvfølgelig ikke arves på samme måten som kongetronen. Stortingsvalget skiller demokratiet fra eneveldet. La oss ta et eksempel for å se hvor godt demokratiet virker.
Norge har søkt om EU-medlemskap 4 ganger. Første gangen var i 1962. To ganger har folket gått til valg om EU. To ganger var svaret nei! Siden 1962 har vi hatt 18 regjeringer med alle mulige partier og konstellasjoner, valgt på demokratisk vis av et norsk nei-til-EU-folk. Likefullt er Norge nå medlem i EØS – en såkalt dynamisk avtale, altså en sekk, man bare putter ting i etterhvert –som har blitt bygd ut til et så godt som fullverdig EU-medlemskap. Hvordan kan et folk gjennom 50 år si nei til EU og likevel være medlem? Det ser ikke ut til å bety noen stor forskjell hvilket parti, som danner regjering. Virkeligheten viser at i de allerviktigste tingene virker ikke demokratiet! Men det er noe annet, som virker over enhver forventning. Stortinget er for EU uansett hvem som velges inn! Det har blitt skapt en permanent stortingskoalisjon, eller som Steigan sier det: Det Norske Kartellpartiet.
Den virkelige opposisjonen
Opposisjonen betyr vanligvis de partier, som ikke er i regjering. Når altså venstrepartiene er i regjering er høyrepartiene i opposisjon og omvendt.
Men det fins også en annen opposisjon. Det er de partier, som ikke bare er i opposisjon til den sittende regjering, men også til de, som vanligvis er med på å bytte på å ha makten. Det handler om opposisjonen til Kartellpartiet.
Denne sistnevnte er den virkelige opposisjonen. Steigan tar et oppgjør med høyre/venstre:
«Det finnes ikke noe rom for noen egentlig opposisjon innenfor Kartellpartiet. Å bli Kartellpartiets ytre venstre er totalt uten mening. Det store spørsmålet er egentlig ikke høyre eller venstre, meninnenfor eller utenfor.»
Å komme innenfor i varmen, det avgjør om en lykkes i politikken eller ikke. Fremskrittspartiets historie kan tjene som eksempel. Carl I. Hagen var med i FrP fra starten i 1974 og ledet i mange år partiet som opposisjonsparti. Altså et parti som var utenfor. Så seint som 2009 ønsket ikke Kartellpartiet å ha noe med FrP å gjøre. Men så snudde det. I 2013 ble FrP for første gang med på å danne regjering, enda at valgresultatet var det dårligste på lenge. Hva var skjedd? Hvordan gikk FrP fra å være utenfor til å være innenfor i Kartellpartiet?
2005 ble et skjellsettende år for FrP. Hagen ble Stortingspresident. Samtidig overlot han ledelsen til Siv Jensen. Dermed var Hagen ute av dansen. Mens Sivs karriere løftet seg som en morgenstjerne.
Siv Jensen klarte altså i ung alder det, som Hagen brukte hele livet på å ikke lykkes med. Hvorfor lyktes Siv Jensen og ikke Hagen?
Som ut av intet er hun plutselig invitert til bords hos de fremste i verden, som vi kan lese i Nettavisen 18.6.2006: «Siv Jensen inn i hemmelig maktelite» og videre: «Siv Jensen er inne i varmen til verdens industriherrer, tidligere amerikanske utenriksministere og toppsjefer i verdens industriforetak.»
Det går rykter om at mange vordende statsministre ble invitert til de såkalte Bilderbergermøter før de landet på taburetten. Siv Jensen bekrefter denne regelen. Hun var med på Bilderbergermøte i 2006 og dannet regjering i 2013. Erna Solberg var på møte i 2011 og ble statsminister 2013. Jens Stoltenberg ble angivelig først med på møte etter at han ble statsminister; men hans far hadde tette bånd til gruppen.
Erna Solberg; en demokrat?
Stortinget er for EU, selvom det norske folk er imot. Da blir det som Stortinget vil. Det har altså ikke noe problem med å jobbe mot sitt eget folk. Erna Solberg sier til og med offentlig, at folket, som har valgt henne, ikke vet sitt eget beste, men i folkeavstemninger heller til å stemme ut ifra følelser i stedet for fornuft. Da er det best å ikke ha folkeavstemninger! Sålenge det er tilfellet, trenger vi slike som Erna. Hun er representant for en stat, som opplever seg som del av en voksende familie av stater og bygger sammen med den en ny verdensorden. 6.6.2018 kan abc-nyheter citere Erna om folkeavstemninger:
Det er et problem med folkeavstemninger for å løse spørsmål om EU-medlemskap, fordi velgere tar stilling på et følelsesmessig nivå i stedet for å gjøre seg opp en mening bygd på økonomiske fordeler og ulemper.
Hvis ikke folket er i stand til å ta stilling til EU-spørsmålet, hva er de så i stand til? Her fratar hun folket retten til å styre. Samtidig underkjenner hun dem, som har valgt henne, hvilket betyr at hun er valgt på feil grunnlag; kjedelige greier. Det intrikate spørsmålet er: Hvis ikke folket vet sitt eget beste, hvem vet det da?
Justisdepartementet bryter loven systematisk
Vi forventer at styresmaktene i et demokrati ikke holder ting skjult for offentligheten. Vi forventer transparens. Det er naturligvis ting det er lurt å holde hemmelig. Det kan for eksempel gjelde våre forsvarsanlegg og deres tilstand.
Hvis det er folket som styrer landet, så må folket også ha innsyn i offentlige dokumenter. Det mener også Riksrevisjonen. Derfor gjennomførte den i 2017 en undersøkelse av «… arkivering og åpenhet i statlig forvaltning» Den kan brukes som et barometer i så henseende.
Rapporten fant at 60% av hemmeligstemplede dokumenter ikke hadde trengt å holdes hemmelig for rikets sikkerhet. Altså unødig hemmelighold. Videre ble det avdekket forsøk på å tilsløre, omskrive og unnlate lagring av viktige dokumenter. Justisdepartementet, som har ansvar for alt omkring rikets og vår personlige sikkerhet, ser ut til å være verst ute. Faktisk så ille at Riksrevisjonen foreslår en rekke tiltak for å gi Justisdepartementets ansatte opplæring i arkivering og lovens bestemmelser.
Nå må vi huske at Riksrevisjonen skriver nøkterne og konservative rapporter; ikke forsidestoff til VG. Vil vi forstå dramatikken i dette må vi bare snu forslagene: Når Justisdepartementets ansatte trenger opplæring i loven, så er det en pen måte å si det på, at de systematisk bryter loven!
Grunnloven – forut for sin tid
Den nye grunnloven betø et brudd med eneveldet. Nå – med tilnærmet all makt samlet i Stortinget – har vi igjen noe som likner på et enevelde. Grunnloven av 1814 var altså, liksom den franske revolusjonen, bare et lite flakkende lysglimt i historien.
En kan jo virkelig undres over at det allerede i 1814 ble skapt en grunnlov som, skulle den omsettes idag, ville ha uanede konsekvenser. Vi skal komme tilbake til det under.
Hvordan kunne en slik grunnlov, som på en måte kom alt for tidlig i historien, se dagens lys i Eidsvold? Det skulle ikke mindre enn et statskupp til for å gjøre det mulig.
Som bekjent gikk det galt for Napoleon på hans ferd mot Moskva, og han dro Danmark-Norge med i faldet. Etter fredsforhandlingene i Kiel i 1814 måtte kong Fredrik den VI sende beskjed til Oslo om at Norge var tapt, og at hans sønn, Christian Frederik, skulle overlate landet til Sverige.
Christian Frederik, som ganske visst bare var stattholder, hadde sett frem til å bli konge av Norge, noe han på en måte allerede var. Han var altså ikke særlig smigret ved sin fars bud om å komme hjem. Han visste at svenskekongen fortsatt var i Tyskland med sine tropper, og skulle Christian Frederik sikre sin posisjon i Norge, var det nå det gjalt.
Norge følte seg urettferdig behandlet som kasteball i et skitent geopolitisk spill, og tanken på svensk overherredømme som erstatning for det danske virket ikke forlokkende. Christian Frederik vant derfor mange for ideen med å erklære Norges selvstendighet med seg selv som konge.
Det var fler enn han som skjønte, at skulle det bli forandringer i riket, så måtte det smis mens jernet var varmt. Og eidsvoldmennene ønsket på ingen måte å fortsette den gamle ordning med en eneveldig hersker. Det var helt i orden å pryde landet med en konge, men helst en tannløs sådan.
Ute i verden hadde revolusjoner snudd opp ned på de gamle herskerformer. Bare tenk på den franske revolusjon eller borgerkrigen i USA. De fikk regenten til å innkalle en grunnlovgivende forsamling, som nøye gikk igjennom de muligheter, Norge hadde. Det ble til en av verdens frieste grunnlover og et neitakk til svenskekongen.
«Neitakk»; det høres så enkelt ut. Det var ikke bare å sende et hyggelig telegram til Stockholm. Den svenske kong Karl Johan – hvis navn fortsatt pryder gaten, som fører opp til kongeslottet i Oslo – var mer enn ivrig etter å vriste Norge ut av danskekongens grep; Norge hørte til Sverige, mente han.
Så dette «neitakk», det var intet mindre enn et statskupp! Hadde det ikke vært for Danmark-Norges deltakelse i Napolionskrigene, hadde det aldri blitt noen samling på Eidsvold.
Christian Frederik og de norske stormenn hadde trodd, at Karl Johan var krigstrøtt etter å ha herget rundt i Europa med sin hær. Der tok de grusomt feil. Karl Johan var derimot riktig varm i trøyen og tok likegodt en sviptur innom Halden og etter en liten krig med Sverige var eventyret over, Christian Frederik måtte bite i gresset og reise hjem til pappa og Norge underkastet seg overmakten.
Grunnloven ble som bekjent undertegnet den 17. mai 1814. Allerede 26. juni – altså bare en drøy måned etter festlighetene – feide svenskekongen inn over landet, og ut i august var krigen over. Den 7. oktober var Grunnloven omskrevet, så den passet til unionen med Sverige og Christian Frederik var færdig som konge. Statskuppet var avfeid. Grunnloven rakk altså å være i kraft i 5 uker.
