Denne boken har en lang forhistorie, som vi har redegjort for. En av våre faste kontakter sa en gang: «Dere må jo ha svevet i livsfare under arbeidet med saken og nå med boken».

Vi våger å bekrefte at det er riktig, her i etterordet når alt annet er lest, ellers er vi varsomme for ikke å virke paranoiske. Og livsfaren gjelder ikke bare arbeidsmessig overbelastning og psykisk stress (det er helt på det rene at dette har vært livstruende), men fordi det dessverre ikke er noen tvil om at vi har vært i hendene på et apparat som bl.a. av Ronald Bye har vært beskrevet som kynisk nok til å vurdere drap hvis det er nødvendig, og heller ikke noen tvil om at vi har opplevet episoder med solide voldselementer, noen som vanskelig lar seg forklare på annet vis. Etter det vi har lagt frem i denne boken, regner vi det som bevist at ihvertfall deler av systemet har vært delaktig i overlagt drap minst en gang – nemlig henrettelsen på Lillehammer.

Truet og rettsløse

Det har heller ikke manglet på trusler, herunder om «det perfekte mord» ved hjelp av stråling eller giftige nålestikk. Vi merker oss etter vinterens Lillehammer-debatt at slike trusler i sin tid medførte storoppbud av politivakter rundt en aktor i en drapssak, og det er helt i orden, men at de blir gjort til ikke-tema når det gjelder andre – som dessuten har møtt volden i virkeligheten – er ikke like hyggelig.

Det verste har imidlertid vært at vi under runden med Riksadvokatens Dahl-gruppe fikk klar beskjed om vi var rettsløse. Vi ga Riksadvokaten en oversikt over voldspregede hendelser, noen da helt ferske, men ble henvist til Dahl, som igjen henviste til Oslo politikammer, som henviste tilbake til Riksadvokaten for det dagsaktuelle. Intet skjedde. Siden har vi tatt denne beskjeden til etterretning, og gjort situasjonen klar for Regjeringen og Stortinget, og sagt at ansvaret for vår fysiske sikkerhet hviler på statsministeren og justisministeren – uten reaksjon.

Overvåket, avlyttet m v

Selve den fysiske skrivevirksomheten av denne boken har funnet sted i perioden mai 1995 til mars 1996. Det har vært en meget opplevelsesrik periode.

Skrivingen har foregått i tre forskjellige leiligheter, av sikkerhetshensyn. Etter at vi av ulike grunner ble litt usikre på omgivelsene i den første leiligheten fant vi en leilighet i Ankerveien tvers over gaten for Forsvarssjefens bolig, i håp om det var sikkerhet å finne i slike omgivelser. Det viste seg å være et forlorent håp. På samme måte som da Setsaas flyttet fra Ellingsrud til Lindeberg, flyttet nissen med på lasset. Ikke mange ukene etter at vi hadde flyttet inn, og merket oss de beste overvåkingsleilighetene omkring oss, kunne vi konstatere at det ganske riktig raskt flyttet inn nye naboer i disse. Deretter hørte vi den sedvanlige boringen i vegger, gulv eller tak etterfulgt av små bankelyder som når man setter inn traktmikrofoner i borehullene og indikasjoner på andre bygningsmessige endringer som trengs i en god overvåkingsleilighet, bl.a. for å skjule mikrofoner, ledninger etc. Etterhvert registrerte vi unormalt mange bilbevegelser knyttet til disse leilighetene nattestid, personer som tilsynelatende ikke kjente hverandre som oppholdt seg i hverandres leiligheter (åja, vi kan skille overvåking fra amorøse eventyr!), innbæring av ymse kartonger som trolig inneholdt elektronisk utstyr etc.

Etterhvert ble det heftige og systematiske forstyrrelser i radio og TV, langt utover det man kan vente seg fra vaskemaskiner o.I. Det skal mye til før vanlig elektrisk utstyr klarer å nedkjempe NRK’s radiosendinger 100%, særlig på faste tidspunkter. Det skal også mye til for at slike utstyr kan frembringe helt klare elektroniske mønstre på TV-skjermen selv etter at antennen er frakoblet apparatet, dvs. signaler som er så sterke at de nedkjemper bakgrunnsstøyen («snøen»). Vi er rimelig sikre på at vi var utsatt for såkalt «low radiation scanning», dvs. en måte å gjennomlyse gulv, tak og vegger slik at det fremkommer bilder av den overvåkede leiligheten – en velkjent teknologi og vanlig å bruke for den som har den. Det er også høyst sannsynlig at det var bragt inn utstyr for å registrere utstråling fra PC-skjerm slik at denne kan avleses. Her finnes det også teknologi kjent som «TEMPEST» for «Transcient Electromagnetic Pulse Emanation Standard»¹ Det kan også ha vært andre og enda mindre sympatiske former for stråling o.I., men det skal vi få bragt på det rene senere. Enkelte helsemessige forbedringer inntraff ganske hurtig etter at leiligheten i Ankerveien var fraflyttet!

Mot slutten av skriveperioden opptrådte også mange av de samme «symptomene» rundt den siste leiligheten.

Vi har sikret et usedvanlig solid materiale fra romavlyttingen og den øvrige tekniske overvåkingen/etterretningen samt av alt innblandet personell i felten. Hadde Lund-kommisjonen vært det den burde vært ville vi selvsagt ha bestilt kommisjonen som da kunne stormet avlyttingsleilighetene og sikret bevis som ville fått Stortinget og landet til å ryste. Slike muligheter finnes ikke hos kommisjonen og vår informasjon ville således vært helt bortkastet!

Vi måtte således regne med muligheten for at motparten ikke bare raskt fant ut at vi var aktive med et bokprosjekt (som vi ellers holdt svært hemmelig), men også at de kjente til mye av innholdet. Ganske riktig: Etterhvert oppdaget vi at kunnskapen om at vi skrev bok var forbausende høy. Vi oppdaget også at endel av temaene vi arbeidet med dukket opp på andre hold, men da selvsagt i andre versjoner og med et annet formål – av hvitvaskende karakter.

Noe av dette kan ha hatt en sammenheng, men selvsagt ikke alt. Etter at Lund-kommisjonen, historikergruppen etc. kom i arbeid er det mange som har arbeidet med Aps makt, etterretning og overvåking som tema. Mens vi har holdt på, er det kommet mange artikler, TV-programmer og bøker. Blant de viktigste var Høyres bok om de åpne deler av Aps maktimperium, Gerhard Helskogs fjernsynsprogrammer og kinofilm, Alf R Jacobsens hvitvaskingsprodukt på vegne av Trond Johansen, og Ronald Byes to bøker. I dagspressen har de vanlige tilsynelatende «dødarene» og enkelte andre fra tid til annen kommet med bidrag.

Den tekniske overvåkingen av oss fra naboleilighet (trolig registrering av utstråling fra dataanlegg/printer for å få rede på innholdet i denne boken) tjener i denne sluttfasen to spesielle hensyn. For det første gjelder det å stanse bokutgivelsen. Jo farligere de finner ut at denne boken er, jo sterkere må vi anta at man forsøker å diskreditere oss overfor Lund-kommisjonen, slik at innstillingen derfra vil gjøre det så vanskelig som mulig for oss å få noen til å være med på å utgi boken. For det andre må man løpende tilpasse nivået av innrømmelser, dekkaksjoner etc. i forhold til de versjoner man rent materielt sett fôrer Lund-kommisjonen med, slik at det skal se ut som om den «riktige» og «dokumenterte» versjonen kommer derfra.

Ronald Bye, Jacobsen og Sjue

Av alle disse er det bare Ronald Bye som virkelig har bidratt med noe nytt. Nesten alt annet er i beste fall mer detaljert tegnede bilder av kjent stoff, endel av det dog med verdi som puslebiter i den store helhet. Noe er dessverre desinformasjon og forhåndslagret, kontrollerte og ufarliggjorte lekkasjer. Ronald Bye har ikke vært spart for det. Men Ronald Bye er den eneste «innsider» som har fortalt offentlig om hva han fikk rede på i sin tid som Ap-overvåker. Han er en av de modigste og dyktigste som har engasjert seg i denne materien, på linje med CC som tidligere var den eneste av dette kaliber, som brøytet ny mark.

Den som har lest denne boken grundig vil ikke ha unngått å oppdage at vi ikke er like trygge på enkelte av de andre man hittil har oppfattet som «dødare» og «avslørere». De inntar så skiftende roller og dukker opp i så spesielle situasjoner at vi er kommet i tvil om det virkelig er uhildet, kritisk journalistikk vi ser.

Det gjelder f.eks. Alf R Jacobsen, som er talerør for E-tjenesten og lenge har vært det i striden med POT. I hans siste bok føres dette videre, nå med en enda klarere ensidighet i forhold til all kritikk uansett hvorfra. Det gjelder også Finn Sjue, som er langt dyktigere og ofte bringer verdifull informasjon og synspunkter, men som iblant helt tydelig, iblant kun etter nærmere analyse, også oftere blir å anse som et talerør, med et nært forhold til den spesielle del av POT som tidligere ble ledet av Iver Frigaard.

Det har forbauset oss at Ronald Bye har hatt to forfatterskap felles med Sjue og ett med Jacobsen. Jacobsens siste bok står i sin konsekvens så sterkt for tildekning og hvitvasking at det er vanskelig å se at det er samme person som var med på «De visste alt». Men dette er en mann som selv innrømmer at han lar seg indoktrinere og påvirke på kort tid. Sjues nesegruse beundring for Jacobsen, hans selvkritikk osv. gjør det like vanskelig å se at dette er samme person som var medforfatter til «Vi som styrer Norge» og to av Ronald Byes bøker, ikke minst den siste, som i konsekvens reflekterer så mye på Trond Johansen og E-tjenesten at det ikke er til å tro at Sjue mens denne boken må ha vært helt i sin sluttfase tar selvkritikk for sin tidligere kritikk av Trond Johansen og E-tjenesten.

For vår del er vi ikke i tvil om at de to har en annen agenda enn den verden får se!

Det virker forøvrig ikke som om «dødarne» Sjue og Jacobsen har hatt særlig store personlige sikkerhetsproblemer – om noen. De har ihvertfall aldri skrevet om det med en linje. De som virkelig kommer de lovløse delene av tjenestene for nær pådrar seg imidlertid automatisk disses vrede og pågang med hele registeret av avlytting, psykologisk krigføring, diskreditering og strategi for kriminalisering, og endog voldspregede episoder. Både Sjue og Jacobsen har nok også vært spart for den strømmen av provokatører som i slike situasjoner sendes ut for å drive etterretning og desinformasjon. Både dette og mye annet de ikke skriver om bekymrer oss meget!

Men hva med Ronald Bye? Vi kjenner ikke alle de bakenforliggende intrikate koblinger. Vår bok er skrevet fra ofrenes perspektiv; Byes fra innsiden. Kanskje har hans samarbeidspartnere mye å by på med styrte lekkasjer fra innsiden; kanskje det drives like mye bytte av informasjon mellom etterretningsforfattere som mellom etterretningstjenester?

Eller kanskje Bye har stilt seg de samme spørsmål som sin partifelle (formoder vi) Are Kalvø i Arbeiderbladet (se kap. 24.5.1.3) om hvorvidt alle forfatterskapene er ledd i noe større, noe som fører oss bak lyset? Kanskje han husker i sitt stille sinn at Finn Sjue var sjefsutrederen for Erling Folkvord og Espen Mathisen da de forfattet «Sannheta om boblebadet»²? Kanskje Ronald Bye av den grunn har funnet det interessant å ha fått en anledning til å observere sine «kolleger» på nært hold, for å lære mer til senere bruk? Kanskje menneskekjenneren og analytikeren Ronald Bye har gjort sine stille studier på dypet av psykologen Finn Sjue? Hva vet vi? – annet enn at man skal stå tidlig opp for å utmanøvrere Ronald Bye.

Lund prioriterer Dahl foran oppklaring

Men det ser altså ut til at Lund-kommisjonen er utmanøvrert. Vi, som trodde vi var blant Kommisjonens fødselshjelpere og ikke hadde annet ønske enn å få lettet oss til en uavhengig granskningskommisjon, møtte fra første stund en kald skulder fra kommisjonen som sådan. Den hadde i sin første uke sjansen til å avsløre alt sammen, men ville ikke. Lund trodde på Dahl, Riksadvokatens redskap. Gjør han det fortsatt etter å ha lest om Riksadvokatens rolle i tildekkingen etter Lillehammer-drapet? Til tross for utallige signaler i pressen og direkte til utvalget fra dets oppdragsgivere i Stortinget har det nektet å ta oss alvorlig – unntatt ett av medlemmene, general Torkel Hovland.

Dessverre forstår vi så sørgelig godt hvorfor. Allerede Kommisjonens sammensetning var gal. De som utnevnte den var dessverre ikke i tilstrekkelig grad seg bevisst hvor vidt og bredt statskriminaliteten strekker seg, og hvor ulik den juridiske verden er fra den hemmelige.

Den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen har mottatt alle Dahl-papirene, og der selv kunnet se disse anmeldelser og hvordan de ble behandlet. Til tross for dette har Lund-kommisjonen tilsynelatende tatt Edward Dahls redegjørelse i Kommisjonen for god fisk. Vi vet at Dahls vurdering av saken er basert på oppkonstruert bevismateriale («Lauritzen-rapporten» vedr Setsaas og sikkert noe like fantasifullt, men for oss ukjent om Ramm) som må ha vært lagt til grunn for kjennelser om «lovlig overvåking» og at hele vår sak er bortforklart på denne måten. Det er imponerende! Slik bortforklares altså ulovligheter som fant sted allerede i 1990-91 før «bevisene» ble oppkonstruert i 1992, slik bortforklares E-tjenestens dekkfirmaer Norasonde, Industrivernet og Spilhaug-apparatet, Mossad etc., slik bortforklares romavlytting og romavlytting via telefon som alltid er forbudt, slik bortforklares kriminalitet mot presteekteparet Holst, mot en rekke familiemedlemmer og kolleger, og slik bortforklares ren og brutal vold eller planlagt vold som fort kunne endt opp slik som på Lillehammer, som Lund-kommisjonen ihvertfall de siste månedene har interessert seg for.

Vi ba om anledning til å oppfylle Lund-kommisjonens eget oppdrag til oss om å gjennomgå Dahl- dokumentene og gi kommisjonen en kommentar, men det er blitt nektet, akkurat som det første kommisjonen gjorde var å avslå innsamling av bevismateriale fra den grundig overvåkede leilighet på Lindeberg og dennes omgivelser før den måtte fraflyttes. En slik gjennomgang ville satt Lund-kommisjonen i stand til å rulle opp hele Dahl-tildekkingen og dermed hele «den fjerde tjeneste», men Lund valgte å respektere tildekkerens formalprosedyre for behandling av materialet, såvidt vi vet uten å ta dette opp med Stortinget som vi anbefalte, og i mangel av løsning på dette problemet er vi deretter ikke en gang blitt innkalt til Kommisjonen. Vi har således aldri møtt der unntatt i begynnelsen for å begrunne forespørselen om bevisinnhenting.

En ting er at det eksisterer et nettverk som beskytter seg selv og nekter å oppklare kriminalitet som ulovlig overvåking, etterretning etc., noe annet blir det når det dertil beskytter voldskriminalitet, og i verste fall selv står for den! Lund-kommisjonens forhold til dette må granskes. Er den lurt – eller er det verre?

Verdien av en slik kommisjons arbeid er godt beskrevet av den britiske forfatteren Chapman Pincher, i et kapitel som heter «Skal det nedsettes en granskningskommisjon?»³:

«Etter min mening, som deles av de erfarne sikkerhetsoffiserer jeg har konsultert, vil enhver granskningskommisjon som ikke består av personer med personlig kunnskap til sikkerhets- og etterretningsoperasjoner være av liten verdi til å vurdere sikkerhetstjenestenes effektivitet og lojalitet Dette utelukker den slags jurist- undersøkelser som ble utført ifbm Profumo-skandalen ved Lord Denning. En dommer, som er vant til rettslig bevisbedømmelse og har erfaring fra vanlige juridiske saker, er ikke egnet til å uttale seg om kontraspionasje eller etterretningsoperasjoner som drives etter metoder som er aldeles ulike de som benyttes av politiet.»

I tillegg forsto man ikke hvor nøye man må være med å sjekke ut medlemmers bakgrunn og habilitet. Et flertall av Kommisjonens medlemmer må idag anses som klart inhabile, to av dem antakelig med helt klare personlige interesser på spill.

Den aktuelle stortingskomiteen som forberedte kommisjonen gjorde en fremragende jobb generelt, og kan ikke klandres for det som har skjedd. Den hadde ingen forutsetninger for en gang å tenke seg hvilke metoder motparten ville komme til å benytte.

Dessuten er Kommisjonen fanget i et renkespill drevet av granskningsobjektenes medspillere i departementene, de hemmelige tjenester, justisvesenet og noen til, for å rette dens interesse dit den ikke kan gjøre noen særlig skade, slik som gamle ting som forlengst er foreldet og bort fra konkrete spor etter dagens statskriminalitet. Samtidig har Kommisjonen vært døv og blind for advarsler mot påtalemyndighet og justisvesen, slik at den har lagt seg helt åpen for manipulasjon ved den delen av «den fjerde tjeneste» som har makten der. Kunne den ikke vite? Å jo. Den kjente meget godt vårt syn på justisvesenet, og fikk meget klar beskjed om å lytte til oss. Dristige kilder i Departementene, endog Justisdepartementet, har endog bekreftet dette via stortingsrepresentanter til Kommisjonen. En halv dag med oss om Riksadvokaten og Dahl hadde avklart saken, og en time til med damene fra Leve Videre gjort alle hederlige folk rasende. Men det ville ikke Lund & Co!

Kommisjonen tar ikke enkeltsaker! Det viser at Lund-kommisjonen er blitt villedet til den fremgangsmåte som bevisst ble brukt av Nygaard Haug-utvalget: Ovenfra og ned, fra fortid til fremtid. Man skal være passe naiv hvis man tror man finner noe ved å intervjue tjenestenes folk og kikke i deres offisielle arkiver. Vi har forsøkt å fortelle dem at de må begynne med sporene i marken idag, avhøre de små operatørene, finne sammenhenger og nøste bakover til oppdragsgiverne.

Når man driver slik som Lund, finner man bare det noen vil man skal finne. Hva blir det? Svaret gir selv seg. Det er tre hovedmistenkte, E-tjenesten, POT og Mossad. De innblandede delene av E-staben vet alt om POT, men POT har intet innsyn i E-staben.

POT som syndebukk

Vi har hørt at det Lund-kommisjonen kommer med av kritikk for det meste vil ramme POT. Meningen er at Lund skal bekrefte historien slik den ble forsøkt skrevet av Trond Johansens talerør Alf R. Jacobsen. F.eks. vil det ikke forbause oss om Milorg-mannen Helge O. Spilhaugs (kjettingmannens) høyst lovstridige virksomhet også vil bli forsøkt legalisert ved å belaste/underlegge denne Ap-virksomheten direkte under POT, mens det er i E-tjenesten han hører hjemme. For POT har jo lov til å gjøre endel ikke E-staben har lov til, «selv om POT vel her har vært litt for ivrige»! Og tross alt det ikke så farlig for POT, som fort kan riste av seg treffene ved å si at «dette var i tidligere sjefers tid». Skam over Bryhn og Haarstad, som begge er døde, og litt skam over Erstad og Urdal, som ikke våger å forsvare seg.

Men vi må ikke få noen ensidig belastning av POT og frikjennelse av E-tjenesten. Vi skal ikke frikjenne alle gamle POT-sjefer, men POT i forhold til E-staben er som en melkebod å regne sammenlignet med landets samlede meierier.

Formalprosedyre for å beskytte Trond og Ap

Vi har videre hørt forlydender om at juristene rundt Gro og Trond har klart å skille ansvaret for Stay Behinds ytre apparat fra E-staben og Stay Behind, og fått gehør hos Lund for dette!

Det vil si at ansvaret for all kriminaliteten fra Spilhaug/Kjettingmannen & Co, Norasonde, Industrivernet, enmannsbedrifter i Tronds apparat etc. ikke legges på Trond og hans del av E-staben, og følgelig heller ikke kan føres videre oppover til de topper der det hører hjemme!

Hvis det er tilfelle, er det den største dekkaksjon som noensinne er gjennomført her i landet.

Stortinget må stille følgende spørsmål:

Hvem har finansiert det ytre apparat? F.eks. Spilhaug? (Vi vet at svaret er Forsvarsdepartementet og i sin tid Jens Chr Hauge gjennom kjøp av varer og tjenester fra Kjettingfabrikken; Arbeidstilsynet og Gudmund Harlem m/etterfølgere gjennom konsulentoppdrag; HV-budsjettet v/Forsvarssjefen; Stay Behind-budsjettet v/Trond; E-stabens hemmelige budsjett v/Trond og dessuten trolig tidligere DU og andre statsetater på lignende måter).

• Hvem har etablert Stay Behinds ytre apparat/«støtteapparat»/Spilhaug-apparatet? (Vi vet at svaret fra begynnelsen er Jens Chr Hauge (se kap. 25.27) og at vedlikeholdssjefen er Trond!)
• Hvem har definert arbeidsoppgavene? (Svaret er igjen Trond/Stay Behind med sine faste kunder på Youngstorget!)
• Hvem har mottatt resultatene fra spaningsoppdrag, overvåking, etterretning etc.? (Samme svar)
• Hvor mange fra det ytre apparat/«støtteapparatet» har plutselig fått statspensjon av Trond? (Svaret ligger gjemt i rapporten fra Karstad-utvalget – hele rapporten! – sammenholdt med lister fra Statens Pensjonskasse!)

Her bør ikke Spilhaug & Co, og heller ikke Trond, Jens Chr Hauge, E-sjefer, Forsvarssjefer, Gro og regjeringsmedlemmer slippe unna sitt ansvar. Spilhaug har på alle disses vegne drevet med omfattende kriminalitet mot hele det politiske Norge (og mot oss og mange andre), sammen med folk fra Industrivernet, Norasonde, og flere kommunale og statlige bedrifter og etater og andre som har bidratt med deltidsjobber etc. for det ytre apparatet. Heller ikke bør de direkte ansatte E-folk som har medvirket slippe unna.

Hvis hele rekken av ledere for dette apparatet helt til topps tror de skal bløffe Stortinget ved at de får Lund til å fremskaffe formaljuridiske betraktninger for å etablere den «benektbarhet» som bl.a. Per Borten har pekt på, tror vi både de og Lund undervurderer Stortinget!

Den Trond & Co har bygget opp, gitt penger og oppdrag, har han også gitt et kall, og påført seg selv ansvar!

Ping pong-ballen fra Lillehammer spilles videre?

På toppen av det hele hører vi at Lund planlegger en ny dekkaksjon over Lillehammer-saken – etter at vi ikke lenger klarer å holde styr på hvor langt opp i 20-30-tallet av dekkaksjoner vi er kommet!

Det begynte som vi tidligere har påvist med at Kommisjonen helst ville holde hele Lillehammer-saken utenfor sitt mandat, til tross for at stortingsdebatten om nedsettelse av Kommisjonen omfattet denne saken, at flere uttalelser fra stortingshold, herunder Ingvald Godal i klarspråk i en Telemark-avis, har gitt beskjed til Lund om at Lillehammer er viktig og at SV har engasjert seg sterkt i den flere ganger. (I samme avvis sa endog kommisjonsmedlem Berge Furre at Lillehammersaken var utenfor kommisjonens mandat!) Vi minner også om alle de beskjedene Lund har fått om å ta opp hele vår sak, som er nært knyttet til Lillehammersaken!

Etter at Rutgersen-saken og av-hemmeligstemplingen av desinformanten Frank Siljeholt har kastet nytt lys over dette, har Lund oppdaget at han likevel måtte gjøre noe, etter å ha ventet i det lengste. Vi minnes Nygaard Haug-utvalget som heller ikke ville ha Lillehammer, og i all hemmelighet fikk slippe av forsvarsminister Jørgen Kosmo!

Vi har gitt beskjed om at vi har stått klar til å hjelpe Kommisjonen, men har ikke fått anledning. Derfor har vi gått rett på general Torkel Hovland med informasjon, dog meget begrenset. Vi har bl.a. nesten ikke rukket å ta opp noe om Mossad Norge i 1996 med ham.

I løpet av den korte tiden Lund har jobbet med Lillehammer har vi hørt at Stay Behind-sjef Sven Ollestad har løyet om evakueringsøvelsene i juli 1973, og at Lund-kommisjonen vet det. Hvorfor skulle han gjøre det hvis han ikke har ansvar? Hvis ikke det var for å skjule norsk medvirkning?

Med Ollestad og evakueringsøvelsene er Lillehammer-saken bragt helt på dørstokken til Stay Behind og Trond. Da skulle Lund ha slått inn døren. Men hva er det vi hører han vil gjøre?

Det sies at han vil overlate hele Lillehammer til Lasse Qvigstad og hans «etterforskning» – mannen som flere ganger før har tildekket for å skjule påtalemyndighetens tidligere tildekking – til tross for at han vet at tildekking etter tildekking fra regjeringsutnevnte organer eller påtalemyndigheten var selve årsaken til at Stortinget ville ha en parlamentarisk gransking – og oppnevnte Lunds kommisjon!

Når han vet at nettopp Lillehammer-saken var den man hadde minst tillit til at enhver gransker eller etterforsker underlagt statsministeren og Ap-regjeringen ville bidra til å oppklare, er det sensasjonelt at han evt. sender den tilbake nettopp til stortildekkerne. Hva foregår i Lunds hode? Hvis dette er riktig, nødvendiggjør det også gransking av Lund!

(Vi er selvsagt klar over at Lund ikke på formelt grunnlag overlater saken til Qvigstad – han har jo allerede startet sin «etterforskning», mens Lund-kommisjonens innstilling går til Stortinget. Men når Lund ikke starter med Lillehammersaken før helt på slutten av granskeperioden, og etter å ha avdekket noe lar videre gransking ligge, betyr det i praksis at restetterforskningen fra dørstokken og inn døren til Trond og Ap elegant overlates til Qvigstad og dermed Aps egen gransking av seg selv. Det er det vi finner skandaløst.)

Infiltrasjon og økonomisk krigføring mot oss

Vi har redegjort for en rekke aksjoner der Trond har brukt sitt «benektbare» apparat mot oss – Industrivernet, Norasonde, folk i Oslo kommune, folk i Oslo Sporveier, folk i NSB osv., men aller viktigst Spilhaug-apparatet som vi har vært helt rettsløse overfor i en årrekke.

Høsten 1991 etter at vi to år på rad hadde avslørt aksjonene og flere av identitetene (men ikke tilknytningen til Spilhaug) i kriminelle aksjoner mot oss, ble det sannsynligvis fattet en beslutning på topplan i «den fjerde tjeneste»: Setsaas og Ramm skulle knuses, og deres økonomiske base for å slåss, holde ut og drive kontra-etterretning mot Ap og «den fjerde» måtte ødelegges. Alle metoder skulle tas i bruk, inkludert pågang på familiemedlemmer med aksjoner, provokatører og «oppvartere».

Det verste agenttilfellet i vårt personlige nærområde var en pillenarkoman som til slutt sågar ble ansatt i Forsvarets Bygningstjeneste der man hadde full kontroll med agenten/pillemisbrukeren. Nervepresset ble tydeligvis for stort for pillemisbrukeren i den dobbeltrollen han spilte, og han ble til slutt funnet i en tilstand av overdose der han ble sendt på sykehus for å måtte pumpes. Hverken doktor Gro, Trond eller sjef/FBT tok den jobben – den måtte vi ta! Vi gremmes over hensynsløsheten i dette systemet!

Noen av våre familiemedlemmer, medarbeidere og andre i våre omgivelser har vært utsatt for en fullstendig skruppelløs pågang fra Tronds agenter med metoder som langt fra tåler dagens lys etter Norges lover.

I september 1991 var vi midt inne i den første intense perioden med hyppige opplevelser og avsløringer. Vi hadde kontaktet Oslo Politikammer om den kriminelle virksomheten, og systemet fikk som nevnt åpenbart panikk, og fattet dramatiske beslutninger.

En av Tronds egne kontorsjefer, Terje Buljo, iverksatte operasjoner mot Setsaas og Holst, en av kvinnene i våre omgivelser m.v. Han var «alle steder», og etterlot seg endog visittkort!

Flere agenter ble infiltrert inn i Norsk Oljerevy som ansatte eller fast engasjerte. For Spilhaug, som da to år på rad var avslørt (apparatet – ikke dets identitet som Spilhaug-apparatet) sto også svært meget på spill. Infiltrasjonseksperten Spilhaug, kjent bl.a. fra infiltrasjon i de politiske partier, infiltrerte sågar sin egen familie inn i Norsk Oljerevy! Det viser hvilken trussel vi allerede i 1991 utgjorde for Gro/Trond og Ap, og med hvilken prioritet man forsøkte å stanse oss.

I samme periode som Buljo startet sin virksomhet klarte Christian Wester Spilhaug å bli infiltrert inn på fast engasjement i Norsk Oljerevy⁴, men sluttet kort tid etter at Buljo var blitt avslørt! Navnet Spilhaug sa oss ikke noe da – men det gikk opp noen lys for oss da vi i god tid før Bye/Sjues bok kom ut ble klar over identiteten til Spilhaug & Co!

Slik annonserte Norsk Oljerevy i september 1991 sine nye medarbeidere – uvitende om implikasjonene av den enes etternavn! (De to andre som er nevnt, har intet med dette å gjøre.)

Dette var høsten 1991 – med Buljo og Spilhaug i spissen for en flom av overvåkere, avlyttere, infiltratører, psykologiske terrorister, voldsmenn og provokatører mot hele vår gruppe. Det var det vi ønsket å få ryddet opp i med Forsvaret og dets underordnede ledd – og da i minnelighet på den måte som tjente Forsvaret og samfunnet best. Derfor Setsaas’ brev til Forsvarssjefen (vedlegg 4), som ble møtt med ett års øredøvende taushet og skyllebøtter i pressen fra Forsvarssjefens pressetalsmann samt ryktespredning om bordeller og ulovlige våpen fra samme hold. Siden har vi hatt hele systemet på oss, år etter år.

Dette systemet – og særlig Tronds Spilhaug-apparat har på ulike måter påført Norsk Oljerevy enorme ekstra utgifter og tap i løpet av de årene som er gått. En rekke Spilhaug-tiltak mot firmaet – som til slutt måtte selge ut hele virksomheten for å gjøre opp for seg – er kjent og vil bli meddelt den granskningskommisjon som før eller siden må komme. Blant konsekvensene var at Hans Henrik Ramm måtte arbeide mesteparten av tiden som sjefredaktør og adm. dir. for selskapet uten honorar og dessuten måtte stifte betydelig gjeld, foruten å miste muligheten for å bygge opp det som ellers ville vært en meget lovende fremtid for firmaet på de daværende aksjonærers hender. I tillegg til at magasinet ble solgt i 1995 måtte han selge huset sitt i 1996.

Setsaas’ økonomiske basis – hans familie – er også av Trond & Co påført adskillig skade, med store økonomiske tap. Setsaas har tapt alt han eide og har også måttet stifte betydelig gjeld.

Det er således særlig to familier som idag sitter med store skader som følge av Tronds virksomhet – noe som Lund-kommisjonen tydeligvis tror kan avskrives som benektbart ved å frita Trond fra ansvaret for E-stabens og Stay Behinds ytre apparat eller «støtteapparat», herunder Spilhaug-apparatet. Vi går ut fra at Stortinget griper inn.

Vår klage til Kontrollutvalget sommeren 1992, som i realiteten gjaldt Tronds ytre apparat (Spilhaug, Mossad etc.), ble jo behandlet av dobbeltbeskytteren Kjell Magne Fredheim som satt i arbeidsutvalget i HV-landsrådet og samtidig i Kontrollutvalget sammen med Rakel Surlien, som på sin side var oppnevnt som sjef for Industrivernets utvalg av dets direktør Jan Fredrik Wold-Hansen. Sistnevnte satt også i arbeidsutvalget i HV-rådet og har dessuten deltatt i Tronds aksjoner mot oss.

Lund ignorerer provokatører!

En sammenligning bare av innholdsfortegnelsene i denne bok og den kommende innstilling fra Lund-kommisjonen vil vise om vår frykt er berettiget. Og den aller beste målestokken på granskningen til høyesterettsdommer Lund: Hvor mange provokatører fra Gro og de hemmelige tjenestene har han avslørt? Vi kjenner til flere navngitte provokatører som ikke er blitt avslørt av andre enn oss. Mange av disse har operert direkte mot Stortinget, Lunds egen arbeidsgiver!

Hvorfor har ikke Lund-kommisjonen, som etter oppdrag fra Stortinget skulle granske ulovligheter fra de hemmelige tjenester, ikke avslørt den mest alvorlige kriminaliteten fra E-tjenesten, POT, Mossad og resten av Ap-systemet, bruk av provokatører mot Stortinget?

Dette er folk som har fortalt de mest utrolige historier nettopp om ulovligheter fra disse tjenestene, i den hensikt å bli trodd, for på det grunnlag å drive innhenting og planting av informasjon og lure stortingsrepresentanter til å gå ut med historier som siden kunne skytes ned og diskreditere dem. De har også hatt til hensikt å skremme og forvirre og plante informasjon som kunne påvirke beslutningene. Kommisjonen vet godt om disse folkene. Tror den kanskje de snakker sant? I så fall skulle vel det vært gransket? Men det ville også avslørt at de var provokatører. Hadde Lund gjort jobben sin, skulle alle disse vært avslørt og anmeldt:

• Jarl Inge Johnsen
• Roy Skoglund
• Tor Thomassen
• Alfred Nordeide
• Lars Reiermark som selv ifølge tidligere kolleger (bl.a. fra Libanon) forteller at han tok imot h. r. adv Annæus Schjødt da denne under dekke av å være journalist fikk adgang til den norske UNIFIL-bataljonen og deretter ble bortvist (se kap. 1.3)

Dessuten, av en litt annen type og mer raffinerte:

• Frank Siljeholt
• Finn Sjue
• Alf R Jacobsen

Det hadde vært en smal sak for Kommisjonen å avsløre disse, og det helt uten hensyn til hva den måtte mene om oss. Hvorfor er heller ikke det gjort? Det ville også ført til opprulling av mye, mye mer!

Så utrolig som det kan høres, trengs det nå en gransking av granskerne som skulle granske granskerne, nemlig Lund-kommisjonen selv. Når det nå som vi har forstått viser seg at Kommisjonen ikke har gjort noe med provokatørene mot Stortinget, er dette den aller sterkeste grunnen.