Vi har til nå fortalt om avlytting i Drammensveien 10 og på Lindebergåsen. I Drammensveien 10 fant man redusert ringestrøm, en indikasjon på ordinær avlytting, og dessuten fysiske koblinger i telefonsentralen, et bevis på direkte lokal avlytting. På Lindebergåsen fant man sterke indikasjoner på avlytting gjennom gulv, tak eller vegg med traktmikrofon, og installering av mikrofon pluss sender tilknyttet strømnettet. Det ble også konstatert ved direkte innkobling på telefonlinjen at det foregikk romavlytting via telefon.

Telefonavlytting kan i Norge finne sted med rettslig kjennelse. Det krever at det ordinære politi eller POT kan overbevise dommeren om at man har skjellig grunn til mistanke om spionasje, terrorisme eller narkotikatrafikk. Ingen andre har lov til å avlytte, og ingen andre formål gir slik rett.

Romavlytting via telefon er noe annet. Det er alltid ulovlig, uansett hvem som utfører den og hvem som er offeret. POT har lenge mast for å få slik adgang, men hittil fått dette avslått. Men romavlytting via telefon foregår i stor stil i Norge. Det oppsiktsvekkende er at hverken presse eller myndigheter innrømmer det eller advarer folk mot det. Hvorfor ikke?

Før vi går videre, er det naturlig å gi noe teknisk informasjon om hvordan romavlytting via telefon foregår.

På forhånd må avlytteren ha modifisert offerets telefonapparat, eller gjort modifikasjoner i nærmeste koblingsboks. Dette kan skje enkelt ved raskt skifte av et elektronisk kretskort som kun kan oppdages av eksperter ved analyse og prøvekjøring. Ellers ser de helt like ut, men de gjør at telefonen oppfører seg annerledes.

På den modifiserte telefonen blir ringesignalet satt ut av funksjon f.eks. ca 40 sekunder etter hver inngående oppringning. Romavlytterne ringer derfor offerets nummer to ganger. Første gang bare akkurat lenge nok til å stoppe neste ringesignal. Det kan oppdages ved meget korte klemt i telefonen.

Vi har oppdaget at avlytterne tilpasser sin taktikk etter som offeret blir var for korte klemt (de hører de jo). I de senere år er det hos oss blitt få klemt, men utallige feiloppringninger eller andre typer formålsløse oppringninger fra ukjente. Siden de 40 sekundene begynner å løpe fra første ring, må de være svært korte. Derfor er mange av feiloppringningene svært kjappe, f.eks. slik: «Er det Jørgensen? Oups, det er det visst ikke. Unnskyld.» Klikk.

Derfor morer vi oss nå med å være svært imøtekommende ved feiloppringninger. «Ja, nå skal jeg hente Jørgensen. Forresten, det er visst flere Jørgensen her. Hvilken er det De skal snakke med?» Osv. Klarer vi å holde samtalen i 40 sekunder, er tiden ute. Kaster oppringeren på røret, er han avslørt.

Hvis offeret løfter røret under resten av 40-sekunders perioden, får han bare summetonen og antar vel at noen oppdaget i tide at de hadde slått feil nummer (det kan det selvsagt også være, men hvor ofte?). Når offeret har slått seg til ro, ringes det på nytt mot slutten av perioden. Offeret hører nå ikke noe fra telefonen. men avlytteren sender et 5-tone-signal (selektiv) som simulerer at offeret tar av røret og åpner samtalen. I virkeligheten ligger røret på, men linjen er nå helt åpent som om det foregikk en samtale, og avlytteren kan høre alt som skjer i rommet. Mikrofonen er meget fintfølende på moderne telefoner (og kan oppjusteres), slik at man også kan høre f.eks. fra naborommet.

Hvis offeret kommer på tanken om å ringe ut mens romavlytting pågår, må avlytteren koble ned og gi summetonen tilbake fortest mulig. Ofte vil han få forhåndsvarsel (noen sier at de vil ringe osv.), men ofte ikke. Selv de beste avlyttere kan da ikke hindre at det tar litt lenger tid enn vanlig å få summetonen. Slappere avlyttere kan føre til at dette blir påfallende. Problemer med å få summetonen er derfor en annen meget god indikasjon på romavlytting via telefon. Hvis utenforstående ringer inn og får opptatt når ingen samtale skulle vært ført, er det et svært sikkert kjennetegn. Skjer alt dette i sammenheng, kan man være sikker. Slik har det vært hos oss.

Presten Petter Holst og hans frue har også registrert disse fenomenene gjennom hele perioden fra rundt 1990, da Holst begynte å assistere Setsaas med oversettelse etc. (de har enkeltlinje). En gang måtte Holst vente i flere minutter på summetone. Hvor hadde avlytteren gjort av seg? Etterhvert ble han så irritert at han brølte en serie vanligvis nokså uprestelige ord inn i røret med adresse til «Trond». Det hjalp. En annen gang fikk han en oppringning fra en person som kunne referere til forhold han selv bare hadde omtalt over telefon med en helt annen.

Dette illustrerer hvor «smittsomt» det kan være å bli avlyttet. Vi har en rekke ganger observert at personer som kommer i kontakt med oss senere ofte opplever trøbbel med telefonen, eller endog konkrete, registrerbare episoder. økning i ordinært telefontrøbbel er en forsiktig indikasjon på ordinær avlytting: Når det brukes av ringestrømmen til noe annet, går funksjonssikkerheten ned.

På Norsk Oljerevy er det rullerende serietelefon med seks linjer. Det kan være hektisk, men det hender aldri at alle seks linjer står opptatt samtidig. Innringere vil derfor alltid få ringesignal, selv om det kan ta tid før noen svarer. I perioder får vi plutselig inn den ene telefaxen etter den andre som ber oss ringe tilbake, fordi vedkommende bare får opptattsignal. To ganger har dette merkelig nok inntruffet samtidig med at det har «kokt» i Stortinget om overvåkningssakene, med oss involvert¹.

Har man mistanke, finnes det muligheter for å få sikre bevis. Man kan ringe til seg selv i all stillhet, f.eks. fra en mobiltelefon. Får man opptatt mens man ser på en taus og passiv telefon, er saken klar. Man kan også stikke et lytteinstrument inn i telefonlinjen. Hvis man via høretelefoner får samme lyder fra linjen som man hører fritt i rommet, er saken også klar. Også dette har vi konstatert.

Hvis avlytteren er særlig uheldig eller klønete, kan det skje arbeidsulykker. Vi antar det er rutiner i «lyttebunkersen» som skal hindre slikt (kanskje store røde lys som i radiostudio: «Stille! Avlytting pågår!»?), men alle operatører blir slappe i forhold til rutiner. Kanskje går en avlytter på do eller løper etter en kaffekanne som koker over uten å koble ned. Kanskje en annen avlytter da holder på med å redigere et annet opptak, og lyden fra dette strømmer ut i rommet. Da strømmer denne lyden videre gjennom den åpne linjen ut til offeret. Vanligvis gjør ikke dette noe, for lyden går ikke ut i offerets rom. Men hvis tilfeldighetene er vrange, kan offeret akkurat nå prøve å ringe ut selv, og vil da høre alt.

Oftest vil det intetanende offer ta dette som «krøll på linjen». Men noen ganger kjenner offeret igjen det han hører. Kanskje var det en samtale han hadde tidligere på dagen eller dagen før. Da vil han reagere. Vi har registrert tilsammen 15 beretninger av denne typen siden 1963.

Den første gangen vi har funnet helt sikre bevis på romavlytting via telefon, er i Narvik i mai 1963, rettet mot en SF-politiker². Det er helt naturlig at man begynte med SF på denne tiden. I 1963 var det bare gått noen år siden Orientering-kretsen brøt ut av Ap for å stifte eget parti. I mai 1963 brygget det opp til Kings Bay-krisen som virkelig skremte Ap fordi det var første gang maktmonopolet ble rokket. Allerede fra SF kom på vippen ved stortingsvalget i 1961 så man for seg muligheten for politisk utpressing og mulige SF-allianser med de borgerlige. SF ble selvsagt utpekt som hovedmotstander, og med SF-representant nr. 2 på Stortinget (Asbjørn Holm) nettopp fra Nordland, er heller ikke geografien overraskende.

Hendelsen ble beskrevet slik av SF-politikeren:

«I dag, 21. mai, fikk vi bevis for at telefonen vår er avlyttet. Det hendte slik: Vi skulle ringe ut i byen, løftet av røret, og skulle altså bare ha fått summetonen. Men i stedet ble vi ikke kvitt en samtale som surret og gikk i den andre enden. Stor var vår forbløffelse da vi oppdaget at stemmene i den andre enden var våre egne. Vi fulgte interessert med i tre telefonsamtaler som familiens medlemmer hadde hatt i går, den fjerde samtalen var en timelang passiar jeg hadde hatt med (en bestemt person) om valg, nominasjon osv. Da føk jeg opp på politikammeret i bil og bortførte en politimann fra fremmedpolitiet for å ha et vitne. Han fikk ikke tid til å si amen før han var her nede og fikk presentert telefonrøret hvor min samtale fremdeles var i full gang. Han kjente igjen min stemme – og til dels også (den andre personens) stemme øyeblikkelig.»

SF-politikeren anmeldte Telegrafverket for ulovlig telefonavlytting – hun hadde jo helt sikre bevis! Det som skjedde videre er beskrevet slik:

«Politimesteren i Narvik satte politibetjent Egil Fronth på saken. Det var interessant i og for seg. Det var nemlig denne mannen som hadde hørt telefonsamtalene hjemme hos (SF-politikeren). Politibetjent Fronth bevitnet i sakspapirene at han selv hadde hørt samtalene og hadde gjenkjent stemmen til (SF-politikeren) og den hun hadde snakket med. Det er på denne bakgrunn høyst merkverdig at saken av politimesteren i Narvik ble henlagt ‘pga bevisets stilling’»

Kanskje ikke så merkelig når man ser hvordan det samme har skjedd helt systematisk senere. Alle saker om romavlytting via telefon er bortforklart, latterliggjort eller henlagt, og selve fenomenet er undertrykket som trussel og tema. Politimesteren i Narvik på denne tiden bør gås nærmere etter i sømmene.

De andre episodene er gjennomgått i kapittel 21.

Mange av de avlyttede sto frem i pressen og ble latterliggjort. Alle må jo forstå at avlyttere er så profesjonelle at man ikke merker noe som helst! Ta deg nå et par ukers ferie og stress ned. Typisk nok later alle ekspertene som intervjues av avisene som om offeret påstår å være «normalt» telefonavlyttet, og later som om det ikke finnes noe slikt som romavlytting via telefon. Men det er en meget velkjent teknikk³ som kan utføres fra en hvilken som helst telefon hvor som helst i verden, mot ethvert modifisert apparat, hvis man kjenner 5-tone-koden.

Om teknikken ikke har vært så kjent i Norge, har ihvertfall vi kunnskap om den og fortalt om den til alle som måtte ønske, inklusive en rekke pressefolk. Men ingen (unntatt i et intervju med Ramm i Stavanger Aftenblad en gang og korte henvisninger i VG og Bergens Tidende) har funnet grunn til å opplyse norsk almenhet om hvordan man kan gardere seg mot denne alvorlige trussel. Selv erfarne og modige «etterretnings-dødare» og «SKUP-journalister» som Finn Sjue, Harald Stanghelle og Alf R. Jacobsen har såvidt vi har kunnet se ikke tatt opp dette temaet i det hele tatt, selv etter at Svein Muffetangen (Fellesforbundet) endog mottok bekreftelse fra Riksadvokatens spesielle etterforskere om at han var «avlyttet» da han hørte seg selv avspilt og hadde Jan Balstad som vitne (men Riksadvokaten sa intet om romavlytting via telefon da heller og foretok seg intet mer med saken).

Verre er det at tjenestenes egne folk – som meget vel vet hva romavlytting via telefon er, ihvertfall ut fra generell teknisk kunnskap – regelmessig snakker om «uprofesjonelle», «spasmakere», «tekniske problemer» osv når de burde ha advart mot romavlytting via telefon (bl.a. nåværende overvåkningssjef Østgaard, se kap. 2 1.40). Om man måtte mene at vi er forrykte eller forledede, er det jo mange andre som har opplevet nettopp dette. Hvis de norske tjenestene er uskyldige, hvorfor advarer de da ikke folk flest, ved å gi den informasjon vi har gitt i boken? De må vite at et titalls «arbeidsulykker» der folk hører egen eller kjente stemmer må bety at det foregår tusenvis av rutinemessige romavlyttings-oppringninger som aldri blir avslørt, og at dette i så fall må være en meget omfattende kriminell aktivitet. Hvem driver denne? Hvorfor setter ikke POT og E-tjenesten alle kluter til for å finne ut hvem som står for denne kriminaliteten, hvis det ikke er dem selv? Forsvarsminister Jørgen Kosmo har sågar sagt at overvåkningsdebatten skader Norges og norske tjenesters anseelse i utlandet og svekker vår sikkerhet⁴. Oppklaring av dette burde ha aller høyeste prioritet. Men intet skjer. Bare dekkaksjoner. Det skal vi dokumentere etterhvert.

Vi har hatt en rekke lignende situasjoner og forteller her om en meget spesiell avlyttingssak. Den har ikke vært offentliggjort tidligere:

Søndag 26. juni 1994 sent på kvelden¹ (dette var i den perioden vi arbeidet sammen med Riksadvokatens granskningsutvalg) ringte salgsdirektør Anne Mevold til Slemdal for å snakke med Ramm. Hun slo 22490500 som er hovednummeret til Norsk Oljerevy A/S (såkalt rullerende telefonsentral med 6 linjer). Ramm bor i samme huset, og sitter regelmessig på sitt kontor til alle døgnets tider, og vil i så fall svare på kontortelefonen. Denne kvelden var han ikke hjemme. Bare Ramms far, som var sterkt bundet til sengen pga alder og sykdom, lå til sengs i 2. etasje. Mevold ringte på vanlig måte, men fikk ikke ringesignal. Isteden slo linjen direkte inn til et rom, muligens kjeller pga ekko-lyder, der fremmede personer snakket sammen. En kvinne spurte: «Hva gjør vi nå?». En mann svarte: «Vi går over til å lytte på nr. XXXXXXXX².». Mevold fikk med seg hele nummeret og noterte det straks ned. Det viste seg å tilhøre en ruteflyger. Vi foretok søk i databaser for å finne ut mer om personen. Det viste seg at han kort tid tidligere hadde korrigert Aftenpostens opplysninger vedrørende nedskytingen av U-2. Det viste seg også at han hadde skrevet artikler om E-tjenestens bruk av norske rutefly til etterretningsoppdrag mot Sovjet. Altså ikke noe telefonnummer trukket ut av hatten. En person som tjenestene med rette eller urette helt sikkert ville være interessert i. Vi har aldri møtt denne flygeren, men vi fortalte en Verdens Gang-journalist om episoden. Journalisten kontaktet flygeren som ikke så noen grunn til at han skulle være avlyttet (men det var hans artikler), og heller ikke hadde lagt merke til noe rart med telefonen. Det ble liksom ingen VG-sak når ikke offeret er med på moroa. Samme for oss. Hvis ikke dette er bevis på romavlytting via telefon mot oss, og minst vanlig telefonavlytting, men mest sannsynlig full romavlytting via telefon (siden den utføres av samme personell og ut fra deres uttrykksmåte), av flygeren må både Mevold og Ramm lyve aktivt. Det har hittil ingen påstått at vi gjør. Hele episoden ble nøye logget ned.

Saken er meget viktig. Forklaringen er denne: Vi er en stor gruppe mennesker som er rutinemessig avlyttet på alle måter, herunder rent kriminell romavlytting via telefon. Episoden viser at det finnes en gruppe operatører, herunder minst en kvinne, som også lytter på en ruteflyger. Hva har vi til felles med denne mannen? Kun informasjon av interesse for POT’s kontraspionasjeseksjon og E-tjenestens avdeling for «fuktige» affærer (graden av «fuktighet» betegner ulovligheten) men begge måtte i så fall bryte loven.

Anne Mevold var også avlyttet. Hun har ringt fra sin avlyttede telefon til Slemdal, der det pågikk rutinemessig romavlytting via telefon. Tilfeldigvis hadde romavlytterne nettopp konstatert at det ikke var noe å høre («Hva gjør vi nå?»), og gikk videre til neste på listen. For alt vi vet kan listen omfatte både ulovlige og lovlige avlyttingsofre. Kanskje en tidligere statsminister her og en politiker eller forretningsmann der.

Det kan være ulike (minst to) rent tekniske forklaringer på overslaget mellom den linjen som ble brukt til romavlytting av Norsk Oljerevy og den linjen Mevold ringte på, herunder bl.a. forhold der avlytterne befant seg. Uansett er det fordi den telefonavlyttede Mevolds ringesignal når frem til Oljerevyen at fenomenet utløses.

I tillegg vet vi at en av linjene gikk fra Televerkets sentral Majorstua via FO/S på Huseby før den ble viderekoblet til Norsk Oljerevy. Det forelå sikkert en viderekobling på internlinje fra FO/S til FO/E i Platous gate – slik at det er mulig at personellet på linjen som avlyttet flygeren befant seg i Plataus gate. Trond Johansen ønsket sikkert U-2-informasjon for seg selv og for å vite hvem som hadde fortalt om dette til flygeren. (Se forøvrig om denne saken med fokus på flygeren i kap. 2 1.16.)

Som ledd i vår kontraetterretning drev vi i romjulen 1992 omfattende søk i ulike databaser, herunder Televerkets elektroniske telefonkatalog. Rundt nyttår oppdaget vi noe vi aller helst ikke ville ha oppdaget, nemlig at agenter som var avslørt på flere operasjonssteder i vår sak kunne knyttes direkte opp til etterretningsoperasjoner som rettet seg mot helt andre mål i hovedstaden, muligens legitime mål for norske tjenester (hva dette var kommer vi senere tilbake til). Det siste vi ønsket var å bli misforstått dithen at vi drev etterretning mot noe som kanskje var lovlig etterretning, og tenkte på listesaken. For å komme motparten i forkjøpet og unngå at vår kontraetterretning kunne brukes innenfor en «strategi for kriminalisering» som et påskudd for å tiltale oss for dette (vi har ingen illusjoner om rettsstaten Norge lenger), varslet vi derfor straks Oslo Politikammer om saken. Vi viste til våre anmeldelser som var blitt henlagt «pga manglende opplysninger om gjerningsmann» (se kapitel i 1.4), og fortsatte¹:

«Vi har siden, særlig i romjulen, forsøkt å fremskaffe ytterligere opplysninger om mulige gjerningspersoner, gjennom observasjoner, fotografering (fra og ved anmeldernes boliger) og datasøk i åpne baser. Vi har på denne måten kommet over interessante opplysninger og sammenhenger som vi nå analyserer nærmere. Vi vil gjerne få presentere resultatene for Politikammeret når analysearbeidet har nådd et nivå som gjør dette naturlig.

I lys av naturlig begrenset kapasitet hos Politiet og den klare mulighet for at lovstridige handlinger har foregått og fortsatt foregår, som bekreftet av premissene for henleggelsen, regner vi det som en rett og plikt å benytte tilgjengelige åpne kilder for å komme sakens kjerne nærmere. Siden vi gjennom Politiets etterforskning har mottatt forsikringer om at det vi undersøker ikke har utspring i noen form for legal overvåking av legale norske myndigheter, men at det tvert imot er antydet industrispionasje e. I., regner vi det også som opplagt at vårt arbeid ikke kan være til skade for noen slik legal norsk myndighet.

Likevel behandler vi det materialet vi opparbeider under full konfidensialitet, bortsett fra at endel både gammelt og nytt materiale løpende blir videreformidlet til enkelte sentrale politikere som har vist interesse for saken.

Dersom Politiet har bemerkninger til dette går vi ut fra at vi blir meddelt dette omgående.»

Vi hørte ikke et ord fra Lier eller noen andre. Altså kunne de senere ikke hevde at vi drev med noe ulovlig. Det har da heller ingen gjort.

Men brevet, som gikk som fax 2. januar, fikk en annen merkelig virkning: Det var fra neste dag ikke mulig å komme inn på Datatorget/Televerket. i fjorten dager forsøkte vi med hundrevis av automatiske oppringninger. Hver eneste gang skjedde det samme. Etter nøyaktig 8,5 sekunder – like lang tid hver gang! – kom det støy (dvs. datastyrt) på linjen og forbindelsen ble brutt – «NO CARRIER». Vi hadde ikke gjort noe som helst med verken PCen, programvarene eller telefonlinjen. Vi benyttet tre forskjellige kommunikasjonsprogrammer og fikk samme resultat med alle – altså ingen maskinvare eller programvarefeil. Vi ringte opp alle andre databaser vi kjente uten vanskelighet. Altså ingen linjefeil. Etter fjorten dager forsvant problemet like brått som det oppsto, fortsatt uten at vi hadde forandret noe som helst. Men da oppdaget vi at det var foretatt endel strykninger og endringer i katalogen i forbindelse med andre spor vi var i ferd med å følge opp²!

Dette viser at man ikke bare avlytter, men også manipulerer telefonlinjer. I dette tilfelle sto det nok et sted tilkoblet en liten mikroprosessor som var programmert til å sende støy hvis den registrerte oppringning til Televerket – «naturlig» støy inntreffer ikke flere hundre ganger etter 8,5 sekunder! Denne datastyringen kan ha funnet sted hvor som helst. Kanskje også denne linjen gikk via en «suppestasjon» på FO/S til Platous gt (se nedenfor, kap. 6.5) , eller kanskje blokkeringer var lagt inn foran inngangen til Datatorget – hos Televerket.

For ordens skyld: Her har vi solid bevismateriale. Vi tok videoopptak av PC-skjermen med lydsignalene og lot opptaket panorere mot TV-skjermen som viste dato og klokkeslett. Opptakene ble gjort med alle tre kommunikasjonsprogrammer og viser tidsforløpet gang på gang.

Dahl-gruppen, som senere skulle etterforske dette, kunne ikke gi noen sikker forklaring. Man antok det var «naturlige årsaker», men Dahl innrømmet i møte med oss at han ikke kunne oppgi en eneste «naturlig forklaring» på det som skjedde, og skjulte seg bak «manglende teknisk kunnskap». Siden dette var blant våre viktigste bevismidler for avlytting av telefonlinje, var det svært påfallende. Ville ikke leseren som etterforskningsleder, selv som lekmann på det tekniske, forsikret seg om at det fantes minst én naturlig forklaring og forlangt en slik ut av «teknikerne» på forståelig norsk?

Vi fikk forøvrig siden bla i den tekniske rapporten, men uten rett til å skrive av eller kopiere. Rapporten besvarte overhode ikke noen av spørsmålene, men det ble skrevet flittig og konklusjonsløst om mange mulige og umulige krøll på linjen og elektroniske forstyrrelser, som om oppdraget var å finne frem til alle slags løsninger forutsatt at det ikke var avlytting – hvilket de ikke kunne utelukke.

Det er selvsagt også mulig å avlytte telefax – det er akkurat samme teknologi. Vi har imidlertid oppdaget at vi kan ha vært utsatt også for manipulering med fax. En gang sendte vi ut en viktig pressemelding til et tyvetalls redaksjoner. Mange hevdet ikke å ha mottatt faxen, noen med stor styrke. Det behøver ikke bevise annet enn rot i redaksjonene. Men en meget interessert journalist som ville undersøke om faxen virkelig var rotet bort, opplyste dagen etter at den var ankommet – dagen etter! Ihvertfall ikke fra oss. Men noen kunne jo ha hørt at noen i denne avisen undret seg over hvor den var blitt av, og ville stanse undringen.

Norsk Oljerevy hadde nettopp (1992) flyttet salgsavdelingen opp til Slemdal (de ansatte følte seg meget utrygge pga avlytting, innlåsing og gatespaning på Drammensveien). Telefonkapasiteten måtte da utvides fra fire til seks linjer i serie. På linje 5 begynte det straks å ringe inn folk som trodde de ringte til Forsvarets Overkommando. Dette mente flere var mystisk. Ramm ville tone det ned: «Slapp av, telefonnummer skifter, Huseby er rett over haugen fra Slemdal og det er ikke så rart at de gir slipp på noen nummer og får nye. Dere vet jo ikke en gang om dette nummeret tidligere har vært til kantinen, idrettshallen, gardeleiren, kjøkkenet eller andre uskyldige.»

Det ble likevel undersøkt, og det viste seg at nummeret hadde vært brukt av FO/S – sikkerhetsstaben. Våre egne kontakter sa det hadde vært brukt helt inntil nylig. Oslo Politikammer sa det hadde vært ubrukt i to år. Det tok ikke mer enn et par uker før feiloppringningene ga seg. Da var det jo litt rart om det var to år siden det var gått ut. Hvorfor skulle en rekke folk etter to år samtidig bla frem et gammelt nummer i en 14-dagersperiode, men aldri deretter?

Men den rareste telefonen kom fra Televerket i Ålesund. Teleoperatøren ville ikke akseptere at hun var kommet frem til Norsk Oljerevy. «Jeg ser jo på skjermen at jeg har forbindelse med FO. Noen der må ha viderekoblet telefonen midlertidig¹. Gå nå pent rundt og finn hvem som er på besøk hos dere fra FO.» Men det var ingen. Da Oslo Politikammer skulle etterforske episoden, var det ingen som kunne huske noe som helst. Men vi fikk et varig minne. På linje 5 merket vi i to år deretter en akkurat så vidt registrerbar forsinkelse med å få summetonen, sammenlignet med de andre linjene². Siden tok vi dette opp med Kontrollutvalget, som dekker både POT og S-tjenesten, men vi fikk aldri høre om noen etterforskning av dette. (Ikke noe annet heller, se senere.).