Vi fortsatte altså å støte på operasjoner som luktet Mossad, sist i form av sannsynlig avlytting av den egyptiske ambassade samt PLOs kontor. I analysen og bearbeidingsdelen av kontraetterretningen la vi etterhvert særlig vekt på å finne ut mer om forholdet mellom Norge og Israel, Arbeiderpartiet og dets israelske søsterparti, de hemmelige tjenester og Mossad.

Mange er klar over at det er nære forbindelser mellom Ap og det israelske arbeiderpartiet. Geir Salvesen beskriver det slik i sin bok «Thorvalds verden»¹:

«Det norske Arbeiderparti hadde i etterkrigsårene følt en sterk tilknytning til Israel. I løpet av statsdannelsen og det harde arbeidet som fulgte, delvis basert på ‘sosialistiske’ fellesskapsløsninger, ble Israel en modell for mange. Båndene ble sterke mellom det israelske og det norske arbeiderparti, det samme var tilfelle med fagbevegelsene.»

Erling Borgen beskriver i sin bok «Diktatoren» Haakon Lies forhold til Israel slik²:

«Det Israel hadde skapt, var for Haakon Lie sosialisme i praksis. Den kollektive tanken, pionérånden, evnen til å forsvare seg: Dette var alt Haakon Lie hadde kjempet for siden han kom med i arbeiderbevegelsen.

Ja, Israel var nesten som et annet hjemland’ for Haakon Lie …»

Det totalbildet vi fant viser dessverre ikke bare svært nære og gode samarbeidsforhold på ulike plan, men også så mye irregulær sammenblanding og lyssky virksomhet at det er all grunn til å slå alarm. Dette gjelder særlig forholdet mellom deler av Etterretningstjenesten og Overvåkingstjenesten og Mossad. Det foreligger et alvorlig spørsmål om hvem som styrer hvem.

Vi er ikke alene om den oppfatningen. Kåre Willoch har uttalt:

«Ut fra de ensidige norske synspunktene på lsrael/Palestinakonflikten kan det være verd å granske E-tjenestens forhold til Israel.»¹

Vi har mottatt mange underhåndsvink om at det nettopp er i det Willoch peker på at hunden er begravet, og at man må søke tilbake til etterkrigstidens Tyskland for å finne begynnelsen på historien. Den har vi redegjort for i kapitel 3. Særlig mellom senere seksjonssjef Trond Johansen og de Mossad-folkene som ble trukket inn i Gehlen-organisasjonen har det utvilsomt dannet seg sterke bånd, både ut fra faglige, idealistiske og hensiktsmessige forhold. Vi minner om at mye av de etterretninger fra Sovjet som var nødvendige for å gjennomføre U-2-programmet faktisk gikk via Mossad og de norske tjenestene til amerikanerne.

Fra da av har Norge og særlig E-tjenesten kommet stadig dypere inn i dette forholdet.

Etterretningsmessig står norske tjenester nærmere Mossad enn våre allierte. Norge har ved flere anledninger prioritert israelske interesser foran alliertes, særlig ved å skaffe Israel tungtvannet (atombomben) og kanonbåtene. Lillehammer-saken er selve toppunktet. Det er all grunn til å regne med at norske tjenester da ble så innblandet i forhold som ikke kunne fortelles til norsk offentlighet at Mossad har holdt sine norske kolleger fullstendig i sin hule hånd.

Ble Trond Johansen agent for Mossad, slik Ostrovsky antar, fordi han oppdaget at Mossad opererte med kodenavn «Oscar» på ham i sammenhenger der dette var naturlig å gjøre for agenter? Etter vår mening er det et spørsmål som nedvurderer Trond Johansens betydning for norsk, alliert og israelsk etterretning. Trond Johansen er ikke agent for noen. Han er en monumental spiller, en institusjon i sin egen rett og med en agenda som ikke styres fra noe parlament eller noen regjering. Hans forhold til Mossad er mye dypere, hjerteligere og viktigere enn noen agent. Som Norge er en av Israels viktigste allierte (uoffisielt) er Trond Johansen en av Mossads viktigste allierte og beste venner. Men det er i meste laget av solospill og delt lojalitet for en som spesifikt er satt til å ivareta norske borgeres interesser.

Vi klandrer ikke Mossad. Organisasjonen gjør sin jobb og gjør den godt. Israel er fortsatt i en svært utsatt posisjon og kjemper på mange måter en ensom kamp for å overleve. Vi forstår godt at man da følger sine egne regler og tar de lillefingre som blir tilbudt og de hender, armer og bein som følger etter. Det er den norske siden som skulle ha satt grenser.

Det materiale vi har satt sammen og som vi presenterer nedenfor danner dessverre et bilde av at Norges mangel på grensesetting har ført til en meget alvorlig situasjon, der både landets suverenitet og folkestyret er truet. Det skyldes imidlertid vel så mye den norske sidens behov for tildekkingsaksjoner og for å tildekke dekkaksjonene og de virkemidler det norske systemet har tvunget seg selv til å bruke, som forholdet til Mossad i seg selv.

Vi ville ihvertfall ha godtatt meget nært samarbeide med Mossad hvis det hadde skjedd i lovlige former og under en rimelig grad av åpenhet slik at det ikke var nødvendig å iverksette kriminelle aksjoner mot norske borgere. Et slikt samarbeide er vi overbevist om at også Mossad ville ha foretrukket. Mossad har såvidt vi vet ingen tradisjon for forfølgelse av uskyldige.

En spesiell side ved Norges, Aps og særlig E-tjenestens forhold til Mossad er at det etterhvert har erstattet og medført alvorlig nedkjøling av forholdet til USA. Vi kommer i etterfølgende kapitler tilbake til endel av de enkeltsakene som vi allerede nå vil fremheve som medvirkende til dette. De første spor finner vi i en episode som ble fortalt av CC i boken «Av hensyn til rikets sikkerhet»¹:

«Som en kuriositet kan nevnes at Evangs kampfelle i Mot Dag-tiden, forfatteren Sigurd Hoel, en gang trakk meg til side i et privat selskap. Han ville snakke om sin gamle venn, Vilhelm. Jeg kan ikke tidfeste dette nærmere enn til en gang sent i 1950-årene. Sigurd Hoel spurte retorisk hva mannen egentlig drev på med. Uten å vente på svar fortalte Hoel at han hadde tatt en drink sammen med Evang på en av hovedstadens kafeer. Evang hadde snakket meget, men i det alt vesentlige var det beretningen om hvordan han hadde satt stopper for amerikansk (ulovlig) etterretningsvirksomhet i Norge. Dette hadde forundret Sigurd Hoel, som oppfattet russerne og ikke amerikanerne som farlige for oss.»

Det er klart at det er signifikant at Evang og så mange andre i dette systemet hadde en ganske radikal førkrigsbakgrunn i «Mot Dag» og ellers. Selv om krigen endret synet på Norges utenrikspolitiske orientering, endret det ikke disse personenes grunnleggende sosialistiske oppfatning. Det satt sikkert mye skepsis mot USA tilbake (ikke alt uberettiget), og det er kanskje forståelig at den unge og vakre sosialistiske bruden fra Midtøsten kom til å ha sterkere appell.

I perioden 1959-61 solgte Norge tungtvann til Israel – i all hemmelighet, også overfor våre allierte (hele tungtvannssaken i neste underkapittel). Da dette siden ble kjent ba USA om at Norge måtte benytte sin innsynsrett til å forsikre seg om at tungtvannet ble brukt til fredelige formål. Heller ikke det gjorde vi riktig. Ap-regjeringen satte Israels nærmeste venn. Jens Chr Hauge, på oppdraget, men han konstaterte at alt var i orden uten en gang å besøke atombombeanlegget.

USA ble altså to ganger ført bak lyset av Norge. Allerede her ser vi en forskyvning i Norges forhold til USA og Israel. Aps lojalitet til Israel var allerede da større enn lojaliteten til USA og våre allierte. Dette gjorde seg først og fremst gjeldende bak kulissene, herunder i de hemmelige miljøene.

Forskyvningen ble etterhvert enda mer aksentuert etter nedskytingen av U-2 i mars 1960 og Lygren-affæren i 1965. Det fortelles en del om dette i Alf R. Jacobsens «Iskyss» som i stor grad reflekterer E-tjenestens syn på konflikten med CIA og Overvåkingspolitiet i de dager, dvs. konflikten mellom E-sjef Vilhelm Evang på den ene siden og CIAs mektige kontraspionasjesjef James Jesus (Jim) Angleton og POT-sjefen Asbjørn Bryhn på den annen²:

«I E-staben følte Vilhelm Evang seg forrådt og dolket i rygge, både av Forsvarets ledelse og sine hemmelige venner i CIA. Han var sunket inn i bitterhet og apati; samarbeidet med amerikanerne var gått i stå …

‘Stemningen i staben var forferdelig. Folk var deprimerte og oppriktig forbannet over at CIA hadde gått bak Evangs rygg. Det tok lang tid før sårene var leget’, sier en etterretningsoffiser …

(En CIA-rapport) slo fast at forholdet mellom Angletons Kontraspionasje-stab og de norske hemmelige tjenestene hadde nesten gått i stå, etter Lygrens løslatelse … Forholdet forble dårlig i de neste årene, viste rapporten. Norske representanter hadde i det stille forblitt rasende på CIA. CIAs stasjonssjefer hadde vært tvunget til å gå på plass for å beholde de mest grunnleggende og formelle forbindelsene …

At Ingeborg Lygren først ble erklært uskyldig og tilbudt erstatning fra USA i 1978, kaster et grotesk lys over CIAs innflytelse på de norske hemmelige tjenestene og – indirekte -på norsk politisk liv.»

I det siste avsnittet reflekterer Alf R. Jacobsen helt sikkert E-tjenestens og Trond Johansens syn. Denne utviklingen var avgjørende for at Trond Johansen etterhvert drev enda dypere inn i Mossads armer på slutten av 60-tallet. Han var E-stabens faste liason til Mossad fra 1968! Vi minner om kanonbåt-saken i 1968 og Lillehammer-saken i 1973. Siden er det blitt verre og verre, ikke minst som følge av UNIFIL-engasjementet i Libanon fra 1978 og Iver Frigaards virksomhet sammen med Trond Johansen fra 1981. De sist avslørte sakene var grensepoliti-saken i 1985 og Mossad/asylsøker-saken i 1990. I denne boken avslører vi meget mer, men det skal vi komme tilbake til.

Vi viser til hva vi tidligere har skrevet om samarbeidet vedr U-2 og sannsynligheten for at tungtvannsleveransene hadde sammenheng med Mossads bidrag til den norske delen av U-2-programmet. 20 tonn tungtvann ble i perioden 1959-61 levert fra Norge til Israel, angivelig til fredelig utnyttelse i atomkraftverk.

Ironisk nok var det også U-2-programmet som for alvor vekket amerikanske mistanker om at det var under bygging et anlegg for atomvåpenproduksjonen i Dimona, sannsynligvis allerede 1958, ifølge «Tungtvannet som fordampet» av Ole WaIberg¹:

«Amerikanerne fikk snart mistanke om hva som foregikk i Dimona. Til å begynne med hevdet israelerne at det var en tekstilfabrikk de var i ferd med å bygge ved hjelp av et stort antall ingeniører midt ute i den folketomme Negev-ørkenen. Deretter ble det sagt at det var en pumpestasjon som var under bygging. Men allerede i mars 1958 – samtidig som forhandlingene om norsk tungtvann kom I gang – begynte den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA å få sine mistanker.

Høyt oppe i det disige luftlaget over Negev ble et uidentifisert fly plottet inn på de israelske radarskjermene. Flyet var åpenbart på rekognoseringsoppdrag. To israelske Mystere IV-fly ble sendt på vingene for å avskjære inntrengeren, men nådde ikke høyt nok. To mer avanserte Mystere-fly gjorde et forsøk, men måtte nøye seg med å konstatere at det var et amerikansk spionfly av typen U-2 som av en eller annen grunn hadde lagt kursen over Negev-ørkenen. Flyet var trolig stasjonert på den samme amerikanske basen i Tyrkia som U-2-flyet som ble skutt ned over Sovjetunionen på vei til Bodø i 1960.

Dermed visste amerikanerne om Israels hemmelige prosjekt i Dimona …»

Anleggets formål var ikke bevist ved denne overflygningen, men mistanken var vekket, og Walberg mener at

«… de innerste kontorene i Pentagon og det amerikanske utenriksdepartementet må … ha vært vel kjent med hva franskmenn og israelere hadde puttet ned i det store hullet …»

Salget av norsk tungtvann fra Noratom A/S ble, fortsatt ifølge Walberg, behandlet på regjeringskonferanse 28. august 1958². Utenriksminister Halvard Lange foredro saken. Forhistorien var ifølge Walberg at det israelske arbeiderparti hadde tatt saken opp med Haakon Lie (A) og den daværende formann i Stortingets utenrikskomité, Finn Moe (A).

Ifølge Geir Salvesen, forfatteren av «Thorvalds verden», var det også en annen innledende kontakt³:

«Utenriksminister Shimon Perez var i Norge allerede på 1950-tallet. Der fikset han bl.a. leveranser av norsk tungtvann. Norsk etterretning har i mange år samarbeidet nært med det svært profesjonelle israelske Mossad.»

Dette gir etter vår mening et meget beskrivende inntrykk av forholdet mellom de to land. Kan man «fikse» tungtvann, kan man også «fikse» litt tildekking etter Lillehammersaken. Da kan man nok også «fikse» en fredspris. Og hva med om nødvendig å «fikse» noen Stortingsrepresentanter, ennsi en major og en fhv statssekretær!

Selve salget ble administrert av Gunnar Randers (A) og Jens Chr Hauge (A), som samarbeidet i Noratom A/S. Jens Chr Hauge var på denne tiden styremedlem i Noratom (se kap. 25.27. i om senere forsøk på kamuflasje av dette). Avtalen ble etter israelsk anmodning holdt hemmelig. Stortinget var selvsagt ikke inne i bildet.

Randers skrev selv⁴:

«Hauge og jeg samarbeider omtrent som dirigent og solist i et orkester, eller omvendt.»

Offisielt kjente man i Norge ikke noe til at Israel forberedte kjernevåpenproduksjon. Walberg skriver⁵:

«Den mest sannsynlige teorien er at Utenriksdepartementet de første årene stuet saken godt bort i sine hemmelige arkiver på bakgrunn av det israelske ønsket om å skape ro omkring bombeproduksjonen i Dimona-reaktoren. Deretter ble (informasjonen) trolig offer for det som UDS Knut Almestad kaller ‘institusjonelt hukommelsestap’»

På denne tiden var Georg Kristiansen underdirektør i Politisk Avdeling i UD under utenriksminister Halvard Lange, og Fredrik Ramm var ekspedisjonssjef i FD.

I det siste er det rettet nytt søkelys på den norske tungtvannseksporten til Frankrike. Her skal man være klar over at Dimona-prosjektet var et fransk støtteprosjekt for Israel, og at også Frankrike må ha vært innforstått med hensikten. De norske tungtvannsleveransene til Frankrike kan meget vel ha vært en del av pakken som hel eller delvis «betaling» til Frankrike. I så fall har Norge spilt en enda mer sentral rolle for å skaffe Israel (og dermed Sør-Afrika) Bomben enn man hittil har vært klar over!

Norge hadde ingen lovregulering om eksport av tungtvann, selv om Norge var det ene av bare to land i verden med betydelig tungtvannsproduksjon. USA fikk sin lov i 1946 og selv Sverige, Danmark og Finland vedtok lover i begynnelsen av 50-årene. I 1956 nedsatte det norske Justisdepartementet et utredningsutvalg. Som formann ble oppnevnt Jens Chr Hauge! Han klarte å trenere arbeidet i 15 år får et utkast ble lagt frem i 1970. Da var det ikke noe vits i lenger: FNs ikkespredningsavtale trådte i kraft samme året. Gunnar Randers var formann i tilsynsenheten, Statens atomenergibyrå, fra 1948 til 1958.

Til tross for at avtalen ga mulighet for det, ble det ikke foretatt noen norsk inspeksjon før i 1961 (og ingen senere); ett år før reaktoren i Dimona sto ferdig, og da på amerikansk initiativ! Den som ble pekt ut til å forestå inspeksjonen var – riktig gjettet! – Jens Chr Hauge. I sin rapport av 20. april 1961 konstaterer Hauge at han har sett tungtvannet og tatt prøver av det, og at alt var i behold (det viser bare at det ikke var videresolgt; tungtvann forbrukes ikke ved atomvåpenproduksjon). Han var overbevist om at det skulle brukes til en prøvereaktor for kraftproduksjon, men hadde ikke besøkt Dimona-anlegget!

Den nevnte rapport ble holdt hemmelig i 25 år (og ble da bare delvis offentliggjort). Hauge skal også ha skrevet en annen rapport fra det samme besøket. Denne er fortsatt hemmeligstemplet⁶.

Vi kan forøvrig nevne at Hauge derimot benyttet atskillig tid under dette besøket til andre formål, bl. a. å følge Eichmann-saken.

Vår nåværende statsministers far, Gudmund Harlem, var nå (18. februar 1961) gått inn i Regjeringen som forsvarsminister og meget sentral statsråd. Det var han som sammen med utenriksminister Lange mottok Hauges rapport og sto for hemmeligstemplingen, og som ikke undret seg over at Hauge gikk på Eichmann-saken fremfor virkelig å inspisere Dimona-anlegget og undersøke hva de drev med der.

Hadde han gjort det, ville han funnet ut det som CIA allerede fra 1958 hadde mistanke om, men ikke fikk endelig bevis for før i 1986, nemlig at det var en atombombefabrikk i Dimona.

I 1986 lot den 31 år gamle marokkanske jøden og teknikeren Mordechai Vanunu, som hadde arbeidet i Dimona-anlegget i ni år, seg intervjue av Sunday Times. Han fremla også fotografiske beviser. Hans opplysninger avdekket ifølge Walberg

«… et mer omfattende og mer avansert kjernevåpenprogram enn de fleste eksperter var klar over på forhånd …»

Israelerne regnet ihvertfall ikke det som noen bløff, for de kidnappet Vanunu i Roma og dømte ham til 18 års fengsel for spionasje. Han soner fortsatt dommen i Israel.

Året etter, i 1987, er den norske statsminister Gro Harlem Brundtland er blitt verdens «miljømor» og fremlegger innstillingen fra sin «Verdenskommisjon»⁷ for FN, der det heter:

«… spredning av kjernevåpen er en alvorlig fare for verdensfreden … Både land som har kjernevåpen og land som ikke har det, bør binde seg til å akseptere sikkerhetskontroll.

… Det er i alle lands interesse å hindre utbredelsen av slike våpen»

Walberg skriver tørt i boken:

«Men det eneste den norske regjering forsøkte å hindre frem til 1987, var at noen skulle begynne med å ‘skape oppstuss’ om tungtvannssalget til Israel …»

Det var dristig av statsminister Brundtland å vifte sin pekefinger mot atomvåpenspredning på denne måten. Vi kan ikke hevde at hun er den israelske atombombens mor, men hun er så absolutt dens søster, slektsmessig og politisk. Enda verre er det at hun har bortimot det samme slektskapsforholdet til den sørafrikanske atombomben, som få er i tvil om var en direkte avlegger av den israelske! (Ved hjelp av både norsk tungtvann, israelske prøvesprengninger i Sør-Afrika og senere leveranser av avanserte datastyringssystemer som det pussig nok var lettest å skaffe direkte fra Norge via Frankrike så sent som i 1993.)

Det hadde jo vært et godt bidrag til Verdenskommisjonens arbeide og soning av norske synder dersom Gro samtidig hadde kunnet meddele at Ap hadde utnyttet sitt nære forhold til Israel til å få Vanunu løslatt. Muligheten finnes fortsatt, selv om en så ekspeditt benådning som drapskvinnen Sylvia Rafael fikk i Norge forlengst er for sent for ham, for i desember 1995 gikk den nye fredsprisvinneren Joseph Rotbiat sterkt inn for løslatelse av Vanadu, og på festen etterpå hadde han statsminister Brundtland til bords, så hun må ha oppfattet signalet⁸. Når også så forskjellige politikere som stortingsrepresentant Annelise Dørum (A) og fylkesmann Kåre Willoch (H) støtter dette⁹, får hun neppe problemer med Stortinget. Men påvirkningsmulighetene mellom Norge og Israel går kanskje bare den ene veien?

Det blir i dette perspektiv temmelig teatralsk når Gro og Ap kommer med kraftige protester mot franske og kinesiske prøvesprengninger¹⁰. Enten man liker det eller ikke har begge landene juridisk sett rett til å gjøre dette, og de gjør det i full offentlighet. Norge bidro til å skaffe Israel og dermed Sør-Afrika atombomben under den dypeste hemmelighet inntil det ble avslørt av andre, og omgjorde da sin inspeksjonsrett til en dekkaksjon for å bløffe verden. Hvor var Gro & Co da det ble avslørt at Israel i all hemmelighet hadde utført prøvesprengninger i det Sørindiske Hav sammen med Sør-Afrika i 1979, antakelig flere ganger¹¹? Og da Mossad-spionen Jonathan Jay Pollard ble arrestert og dømt i USA for å stjele informasjon fra USA og NATO om arabiske oljefelt og sovjetiske militære installasjoner, slik at Israel kunne innrette sine atomraketter mot disse målene¹²?

Dessuten viste det seg pussig nok at da Sør-Afrika trengte avansert datautstyr til styring av sitt atomvåpenprogram, var det fra Norge det viste seg lettest å skaffe dette, riktignok via en fransk våpenhandler til ære for den norske boikotten av Sør-Afrika¹³.

Idag har Israel ifølge Rand Corporation i Washington¹⁴ plutonium nok til 200 atomvåpen, og Sør-Afrika har til 70. I tillegg har India 85, Pakistan 13 og Nord-Korea 4-6. Hvor mange av disse bygger på tungtvann som nedstammer fra Norge?

APs dekkaksjon av Israels atomvåpenprogram og norsk medvirkning stiller selv deltakelse under og årelange dekkaksjoner etter Lillehammeraksjonen i skyggen. USA som mente Israel kunne klare seg med konvensjonelle våpen av 1. klasse har helt siden krigen i 1973, da de første israelske a-våpen var klare takket være norsk tungtvann, vært et gissel for til enhver tid å sørge for at spenningen og konfliktsnivået i Midtøsten har vært holdt under den israelske terskel for å trykke på knappen – dvs. «the Samson option».

Den norske støtten til Israels atomvåpenprogram ble noe langt mer enn en utstrakt hånd til en trengt nasjon. Israelerne rettet etterhvert sine kjernevåpen ikke bare mot Cairo og Damaskus, men også mot Moskva!¹⁵ Resonnementet var at det kunne ikke skje noe omfattende arabisk angrep mot Israel uten at Moskva støttet det. Selvsagt visste man hva det ville innebære å angripe Moskva. Israel satte nå i virkeligheten hele verden i pant for sin egen sikkerhet: «The Samson Option»¹⁶. Skal vi gå under, skal hele verden gå! Og mot hvilken NATO-hovedstad tror man Sovjet innrettet sine første gjengjeldelsesraketter for et angrep fra Israel? Det tok neppe lang tid før Moskva kjente til Norges rolle. (Kanskje ikke så rart at Mossad Norge la sitt hovedkvarter til Gjøvik-traktene?)

Norge meldte mao. Israel inn i NATO sett fra Moskvas synspunkt, men uten å spørre eller informere de andre NATO-landene, og uten å bringe Israel inn under det samme ansvar og den samme felles beslutningsstruktur som alle NATO-land må arbeide innenfor. Et angrep på én (Israel) ville blitt til et angrep på alle, uansett om NATO «betraktet» det slik eller ikke.

Denne slutningen skulle man ha trukket på ansvarlig norsk myndighetshold. Gjorde noen det?

Den 17. november 1968 forlot en båt Antwerpen med 200 tonn uranoksyd som skulle til Genova for omlasting og videretransport til Tyskland der et Mossad-kontrollert tysk firma ved navn Schulzen var involvert. På dette tidspunkt var det innenfor NATO og daværende EEC streng kontroll med salg av uran, og kontrollen med dette var tillagt Euratom som var opprettet nettopp med dette for øye. Firmaet Schulzen hadde fått alle nødvendige tillatelser, og det samme hadde selgeren som forøvrig var det eneste firmaet innenfor EEC som hadde tillatelse til å lagre og distribuere uran. Underveis til Genova forsvant skipet, og det viste seg senere at uranet mellom Kypros og den tyrkiske kysten var lastet over til israelske skip som fraktet dette til Haifa. Derfra ble uranet fraktet direkte videre til Dimona-anlegget.

Euratoms etterforskning kom ingen vei, da mannskapet på båten var skiftet ut og rederiet som eide og drev båten var solgt flere ganger. Det var meget sterke reaksjoner på saken i Washington. Sjef for CIA, Richard Heims, rapporterte i et hemmelig møte til Senatets utenrikskomite 7.7.70 om operasjon «Plumbat». Euratom la i mange år et lokk over den manglende kontrollen og oppklaringen.

Men i 1973, på Lillehammer i Norge, meddelte en av de arresterte etter drapet på kelneren Achmed Bouchiki – danske Dan Ærbel – at han hadde mer å fortelle til kriminalbetjenten Steinar Ravlo¹:

«Han spurte Ravlo om han hadde fortalt om skipet. Hvilket skip? spurte Ravlo

– Jeg eide Scheersbereg A.

Hva så? undret Ravlo seg.

– Skipet førte uranet til Israel.»

Ravlo gjorde sine notater og skrev et kort notat på ca 120 ord. Dette ble liggende blant etterforskningspapirene, men førte ikke til noen selvstendig etterforskning.

Det viste seg at det var riktig at skipet som forsvant med uranet het Scheersberg A, men registrert med en annen eier, Burham Yarisal – uten fast adresse, men med verdensomspennende forretningsaktiviteter. Beskrivelsen passer jo godt på Dan Ærbel som vi i alle fall vet (se nedenfor) opererte med mangfoldige identiteter. I lys av informasjonen vedr kanonbåtaffæren året etter regner vi det som sannsynlig enten at Ærbel og Yarisal var samme person eller at Yarisal var stråmann for Ærbel.

Hadde norske påtalemyndigheter fulgt skipsredersporet til Dan Ærbel, hadde både kanonbåtaffæren og uranaffæren kunnet blitt oppklart allerede på det tidspunkt.

Israelsk marine hadde på slutten av 60-tallet bestilt ialt 12 kanonbåter ved et verft i Cherbourg, men på grunn av en israelsk motaksjon ved årsskiftet 1968/69 i Beirut mot palestinsk terror innledet president Charles de Gaulle våpenboikott mot Israel. 5 av de 12 kanonbåtene ble således liggende ved kai i Cherbourg etter at de var ferdigprodusert. Koordinator for de israelske våpenkjøpene var admiral Mordechai Limon ved den israelske ambassade i Paris. På denne tiden tjenestegjorde også Lillehammer-aktøren Zwi Steinberg ved ambassaden (1968-71). Lillehammer-aktoren Abraham Gehmer var førstesekretær ved den israelske ambassaden i Paris 1965-69 (under Lillehammer-saken ble det forøvrig opplyst at Gehmer umiddelbart før avreise fra Tel Aviv til Lillehammer hadde sitt kontor i Forsvarsdepartementet i Tel Aviv).

Direktør i Aker-gruppen, Martin Siem, som under krigen hadde deltatt i den sjømilitære etterretningsorganisasjonen «Rygg-Myhre-organisasjonen» (RMO) og etter krigen hadde deltatt i E-stabens offensive etterretning, herunder operasjon Delfinus (en del av Evangs offensive etterretningsarbeid på verdensbasis der norske skip drev omfattende etterretning mot Sovjetunionen på Nordflanken og i Østen samt mot arabiske land og China) sammen med Fred Olsen og Lars Usterud-Svendsen kom nå til å spille en sentral rolle i kanonbåtsaken.

Siem etablerte nemlig et selskap Starboat, registrert i Panama, men med postboksadresse i Oslo. Siem henvendte seg til det franske skipsverftet i Cherbourg og ba om å få kjøpe kanonbåtene under forehavende av at disse skulle brukes i Nordsjøen som supplyskip. På dette grunnlag fikk Cherbourg-verftet eksporttillatelse, etter at israelerne ved admiral Limon på den israelske ambassaden hadde frafalt det israelske kravet på de fem siste båtene. Siems postboksrederi Starboat hadde i hemmelighet allerede solgt båtene til en israelsk offshorebedrift. Hele denne dekkaksjonen var satt opp etter en avtale mellom Martin Siem og hans nære forretningspartner Mila Brenner som var direktør i det israelske fruktskipsrederiet Israeli Maritime Fruit Carriers, som hadde kontrahert flere skip fra Akergruppen.

Akergruppen og Martin Siem hadde et så nært og kontinuerlig samarbeid med Mila Brenner og Israeli Maritime Fruit Carriers at de to sistnevnte sågar hadde eget kontor på Nyland Verft, vegg i vegg med Martin Siem.

Som vi vet, feirer ikke jødene jul. På julaften 1969 hadde alle parter – E-staben v/Trond Johansen og hans samarbeidspartner Martin Siem samt Mossad – bestemt at denne dagen kunne være tidspunktet for å få kanonbåtene ut av Cherbourg mens franskmennene feiret jul. På ettermiddagen julaften 1969 ankom så admiral Limon som kort tid i forveien hadde frafalt kjøpet av de fem kanonbåtene til Cherbourg. Han tok inn på hotell sammen med sin sjåfør Zwi Steinberg, kjent fra Lillehammer, men for anledningen kalt Victor Zipstein. Samtidig skal også Martin Siem ha vært tilstede i Cherbourg, sågar sammen med hovedtillitsmannen i Aker, gammelkommunisten Ragnar Kalheim. Siem, som hadde kjøpt 5 kanonbåter for NOK 2 mill pr stk. kontant, hadde «tilfeldigvis» fått assistanse av fem israelske kanonbåtmannskaper, hver på 33 mann, ialt 165 offiserer og menige. Det eneste problemet som gjensto ble også løst: Man trengte bunkersolje fra Cherbourg til Haifa (man kunne under disse sjørøveri-omstendighetene ikke anløpe noen havn og påregne å få etterfylt drivstoff). Her er det Lillehammer-aktøren Dan Ærbel kommer inn.

Hadde norsk politi og påtalemyndighet fulgt sporet fra Ærbels avhør med Ravlo vedr Lillehammer-saken (se kap. 5.5), hadde man avdekket følgende:

Den 16. oktober 1969 (to og en halv måned tidligere) overtok Dan Ærbel rederiet Biscayne Shipping Traders Corporation, registrert i Liberia. Rederiet hadde en eiendomspost, frakteskipet Scheersberg A – det samme skipet som hadde vært brukt til å frakte uran til Israel (se foran). Like over midnatt 24. desember – tidlig I. juledag – forlot kanonbåtene Cherbourg. Istedenfor å svinge nordover mot Norge, svingte de sørover. Noen dager i forveien hadde Dan Ærbel’s Scheersberg A hentet 150 tonn bunkersolje i Almeria i Spania og lå fra I. til 2. juledag utenfor Cap Finistere i Portugal der skipet tidlig om morgenen 2. juledag møtte de fem kanonbåtene. I løpet av dagen ble all bunkersoljen overført til kanonbåtene som fortsatte videre. (Lloyd’s skips- og posisjonsregister bekrefter at Scheersberg A var i denne posisjon på dette tidspunkt.) Kanonbåtene fortsatte gjennom Gibraltar der de forøvrig ble observert av Lloyd’s representant, og fikk en siste etterforsyning av bunkers utenfor Sicilia før de gikk rett til Haifa.

Samarbeidet mellom E-staben og Mossad skulle være nokså tydelig i denne operasjonen. Det etter vår mening meget interessante punkt er at Dan Ærbel neppe var noen ukjent figur for norsk etterretning da han senere dukket opp på Lillehammer. I tillegg ser vi at herrene Steinberg og Gehmer fra denne operasjonen også gjenfinnes på Lillehammer.

Franske myndigheter var naturlig nok rasende over at Martin Siem hadde lurt dem. De hadde vært så overbevist om at båtene var innkjøpt av Norge at den norske ambassaden måtte avvise franske forespørsler basert på deres antakelse om at båtene førte norsk flagg. I mangel av foranstående opplysninger slo imidlertid franskmennene seg til ro med norske avvisninger om at affæren hadde noe med norske myndighetsorganer å gjøre. Siden president Georges Pompidou nå hadde overtatt som fransk president, ble det ikke noen fransk militær aksjon for å stanse båtene – slik man antok de Gaulle ville gitt ordre til. Man utviste imidlertid admiral Limon.

Den arabiske verden kansellerte alle bestillinger fra Aker og inngikk ikke flere på mange år.

Ærbel hadde kjøpt rederiet og Scheersberg A så sent som 16.10.69 (sannsynligvis en formalsak siden han også eide skipet året før). Som en handlingens mann solgte han skipet allerede 5.1.70 og startet umiddelbart avviklingsprosedyren av det nå tomme rederiet. 24.9.71 ble det i Liberia utstedt et oppløsningssertifikat for rederiet. For alt vi vet kan Ærbel ha kjøpt skipet selv under andre navn på seg selv, rederiet og/eller skipet!

Daværende utenriksminister John Lyng måtte redegjøre for saken i Stortinget, men etter hva vi idag vet måtte denne redegjørelsen være bygget på særdeles sparsom informasjon fra Martin Siem.

Sent om kvelden 21. juli 1973 ble marokkaneren Achmed Bouchiki henrettet av Mossad på Lillehammer ved siden av sin norske hustru, syv måneder gravid. Det er til nå hevdet at Mossad henrettet feil mann. Man trodde angivelig at man henrettet hjernen bak Munchen-massakren, All Hassan Salameh. Verden har akseptert dette: Når Mossad, som er så opptatt av å være feilfri at de tidligere nesten aldri har innrømmet feil, må det jo være sant når de nå gjør det om Lillehammer-drapet.

Dessuten gjorde de enda en blunder: Mistet seks agenter som ble arrestert av det norske politiet. Dette var Mossads virkelige store tabbe-operasjon¹:

«Omtrent alt som kunne gå galt, gikk galt, til tross for at de norske hemmelige tjenester i hemmelighet samarbeidet med Mossad slik som i kanonbåtsaken.»

Hvordan kunne det være mulig, når alle var enige om at man i Norge mer enn vanlig opererte på vennligsinnet territorium?²:

«Mossad ville operere I et territorium som var positivt innstilt til Israel, og der de hadde nære, uoffisielle kontakter med Norges hemmelige tjenester. Situasjonen i Norge var på mange måter ideelle for en Mossad-kontrollert operasjon, i motsetning til i Sverige og Danmark der det fantes pro-arabiske sympatisører og endog spioner innenfor politiet og tjenestene. Kanskje var det derfor generalmajor Zwi Zamir tok den modige beslutning selv å overvåke hele operasjonen og dro til Oslo for det formålet.»

Men det medførte også øket risiko³:

«Hvis Mossad-sjefen var blitt arrestert, ville katastrofen vært total.»

Vi skal senere vise at den ikke bare ville vært total for Mossad. men også for POT, E-tjenesten, Trond Johansen, AP, Jens Chr Hauge og britiske MI6.

Men Bouchiki var ingen Salameh. Han var en liten og tynn person (1,70 høy og 65 kg¹), mens Salameh raget meget høyt med sine ca 1,90² og hadde et tydelig arr på venstre kinn³. Bouchiki var født i Algerie, mens Salameh var palestiner. Bouchiki hadde i 1973 bodd Norge i syv år, riktignok med endel utenlandsopphold. Han bodde sammen med sin hustru i sin egen leilighet, hadde fast jobb som kelner og ekstrajobb som badevakt, mens den Salameh som Mossad var på jakt etter var en fremmed, alltid i følge med livvakter. Dessuten: Bouchiki snakket norsk! Salameh var sønn av sjeik Salameh, kanskje jødenes bitreste fiende under frigjøringskrigen i 1948, da sjeiken også ble drept⁴. Hans kone var av Hussein-familie og en nær slektning av Stormuftien av Jerusalem som i 30- og 40-årene hadde terrorisert jødiske immigranter i Palestina. Han må ha vært velkjent av Israel og kjent gjennom israelske media i mange år, og vært vant til å være overvåket og potensielt attentatoffer siden han var liten gutt⁵. (Han døde til slutt da Mossad endelig fant ham og sprengte en bilbombe ved siden av bilen hans i Libanon i 1979, seks år etter München!⁶ Da hadde han paradoksalt nok forlengst «inngått fred» med amerikanerne. Allerede i november 1973 hadde han et møte med CIAs visedirektør Vernon Walters, der han lovet ikke å angripe amerikanere. Salameh ble nå «Svart Septembers» liason til CIA og bisto med å beskytte amerikanske diplomater i Beirut!⁷ I 1976 skal han ha besøkt CIA i Washington som ledd i løpende tilnærmingsprosess mellom USA og PLO⁸. Allerede fra 1974 trappet PLO ned internasjonale aksjoner men fortsatte med angrep mot Israel og i de okkuperte territoriene⁹.

Per Øyvind Heradstveit, som var den eneste journalist som fikk dekke rettssaken (alle andre pressefolk – inklusive CC! – ble utvist fra rettssalen), og som umiddelbart etter skrev bok cm saken, har problemer med teorien om at Mossad fulgte Kemal Benamane, en marokkansk-algirer bosatt i Genève og Svart September-kurér som var snudd og jobbet for Mossad, som «hare» og at Benamane utpekte feil mann¹⁰:

«Benamane er det i alle fall noe rart med. Jeg kan likevel ikke gi noen plausibel forklaring på Benamanes hensikt med reisen til Norge. I etterforskningen måtte man resignere på dette punkt. Kontaktet Benamane en bestemt person under sitt opphold eller var han i kontakt med noen celle? Han var ingen vanlig turist, og hans legale bakgrunn dekker ikke feriereiser som denne. Var kontakten med Bouchiki tilfeldig? Eller dersom ikke Bouchiki var kontaktmannen, skulle han da verves?»

Heradstveit faller likevel tilbake på «feil mann», fordi han med sin Israel-vennlige innstilling ikke kan tenke seg at Mossad jaktet på noen andre enn Salameh. Dette blir derfor aksiomatisk for ham. Men – som vi skal se etterhvert – gir «feil mann» ingen logisk forklaring på Benamane. Det er det som frustrerer Heradstveit.

Men «riktig mann» forklarer Benamane og hans opptreden på alle måter, og i flere situasjoner.

Bare et blikk på Bouchiki ville avsløre at han ikke var Salameb, for den som hadde fått den minste brief om Salamehs utseende. Og agentene kastet meget mer enn et blikk på Bouchiki. Før skuddene falt, hadde han vært fulgt av agentene på meget nært hold gjennom flere dager. Enhver som i denne tiden observerte ham hjemme, på kafé sammen med sine norske venner, eller på en av arbeidsplassene – ja, hvor som helst! – ville fort måtte forstå at dette var en lokal innbygger som hørte til, kjente folk og snakket med folk. Både danske Dan Ærbel og svenske Marianne Gladnikoff må øyeblikkelig ha oppfattet at mannen snakket norsk. Det gjorde ikke Salameh! (De andre må ha forstått det samme med eliminasjonsmetoden.) En feiltakelse som denne er rett og slett ikke mulig, for noen, og slett ikke for et veltrenet team av Mossad-agenter.

Angivelig var det Benamane som ledet det forfølgende Mossad-teamet til Lillehammer. Men det bare noen få Mossad-topper¹¹ visste (men som nå er alment antatt), var at han var snudd og i realiteten agent for Israel. Han opplyste selv at han var på en slags feriereise i Norge. Han oppholdt seg tre dager i Oslo, utelukkende på restauranter og nattklubber og med oppsjekkede damer på hotellet, og fant deretter etter råd fra et reisebyrå på å dra til Lillehammer. der han var da Mossad kom til Oslo. På Lillehammer fant han på å ta en dukkert der Bouchiki var badevakt, og slik kom de to i kontakt. De ble godt kjent med hverandre og snakket mye sammen. I kulissene opererte nå en rekke Mossad-agenter som observerte dem begge. Benamane forlot Lillehammer den 21. juli. Bouchiki ble skutt samme kveld.

Ifølge de arresterte Mossad-folkenes forklaringer skulle Benamane ha ført dem til Salameh. Da de observerte de to i samtale, trodde Mossad-folkene de hadde funnet riktig mann. Benamane visste bedre, men skal i et møte med lederen Mike (dvs. Harari) ha bekreftet at Bouchiki virkelig var Salameh¹². Fortsatt ifølge israelernes forklaringer skal han gjort det av frykt for ellers å måtte innrømme at han hadde gjort en dårlig jobb for å lokalisere Salameh. Benamane benektet i sine forklaringer – opptatt i Sveits – imidlertid enhver kontakt med Mossad.

Tinnin setter selv spørsmålstegn ved denne historien¹³,

«Hvorfor er Benamane fortsatt i live? Israelerne er i hele den internasjonale etterretningsverden og i hele underverdenen kjent for å være de minst tilgivende av alle arbeidsgivere. Leiemordere nekter å ta oppdrag fra israelerne fordi de er redde for hva som vil skje med dem hvis de bommer. Det er særdeles overraskende at en dobbeltagent ville ha lurt Mossad inn i en grusom tabbe uten at det skulle få fatale konsekvenser for ham selv.»

Den eneste forklaringen Tinnin – som likevel tar «feil mann»-teorien for god fisk – kommer til, er at Benamane etterpå klarte å hoste opp så mye publisitet og oppmerksomhet omkring ham selv at det ville vekke opp for mange Lillehammer-minner for Mossad å ta ham av dage siden. Men Tinnin er også inne på andre forklaringer: Benamane kan ha vært trippelagent og bevisst ledet Mossad på avveier – eller han kan ha vært akkurat det han utga seg for. I det siste tilfellet antar han at Mossad må ha forvekslet Benamane også – «ikke så usannsynlig som det kan høres».

Bouchikis levninger ble fløyet til Marokko der han ble begravet med fulle militære æresbevisninger. En marokkansk fagforeningsavis skrøt av ham som «en lysende forkjemper for den arabiske sak i utlandet, og det førte til at imperialistiske terrorister likviderte ham»¹⁴. Det går også rykter – oppstått i israelsk presse – om at det skal finnes et bilde av Bouchiki sammen med Salahmeh. Enkelte palestinske aktivister har også hevdet at han var informasjonsmann for dem og utga publikasjoner for dem i Norge.

Det er liten grunn til å feste lit til Mossad-versjonen om at Benamane løy om Bouchikis identitet overfor Harari. Hvis han virkelig var deres lojale agent, ville han selvsagt fortalt Harari sannheten. Og agentene hadde selv ingen grunn til å tro at det var Salameh han gikk på restaurant med, fordi han på alle måter var fullstendig ulik Bouchiki. Senere uttalelser om at de «var like som to dråper vann» er desinformasjon som spiller på norske fordommer om at alle arabere ser like ut.

Et annet viktig moment: Hvis Lillehammer-operasjonen hadde vært en så stor skandale som «feil mann»-teorien innebærer, ville det vel blitt oppvask i Israel? Det ble det ikke, unntatt en formell etterundersøkelse. Mossad-sjefen Zwi Zamir, som var i Norge under operasjonen, ble pensjonert etter normal tjenestetid, og Mike Harari fortsatte som sjef for Mossads hemmelige operasjoner etter endog å ha vært medlem av «undersøkelseskomitéen»! Dan Ærbel ble Mossad-sjef i Paris og senere sjef for Tsafririm. Mossads enhet for oppbygging og styring av jødiske forsvarsgrupper over hele verden, herunder Norge.

Det er ikke første gang teorien om «riktig mann» presenteres. Etterhvert som etterforskningen skred frem, sluttet nemlig politiets etterforskere å tro på «feil mann», ifølge VG¹⁵:

«(Førstesideoppslag): AGENTENE FEILET IKKE: AHMED BOUCHIKI DØDSDØMT I TEL AVIV: Teorien om at likvideringen på Lillehammer 21. juli var dårlig planlagt og amatørmessig utført blir nå omvurdert. Politiet tror ikke lenger den israelske terrorist-gruppen tok feil mann da den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki ble skutt ned. Alt tyder på at dødsdommen over Bouchiki var avsagt lang tid i forveien på høyt etterretningshold i Tel Aviv.

SKJØT IKKE FEIL MANN: Etterforskningen av terrordramaet på Lillehammer er fortsatt under full utvikling … Etterforskningen har … ført til at politiet nå ikke lenger tror at terrorgruppen tok ‘feil mann’ under aksjonen 21. juli. VG får opplyst at alt tyder på at de israelske agentene hadde avsagt dødsdom over Ahmed Bouchiki lenge før den første av Iikvideringsgruppene satte sine ben her i landet.

Dødsdommen ble ventelig avsagt på høyt etterretningshold i Tel Aviv …

Faktum er … at aksjonen på Lillehammer har vært adskillig grundigere planlagt enn hva først antatt. Dette at gruppen leier en leilighet i Bærum – før aksjonen blir innledet – er utvilsomt en bekreftelse på dette.»

Hvorfor har dette syn aldri slått gjennom, når det er så store svakheter ved «feil mann»-teorien, som dessuten utelukkende henger på de Mossad-tiltaltes egne utsagn?

En del av svaret er rett og slett at vi idag har en rekke informasjoner som ikke var tilgjengelig tidligere. Minst like viktig er det at hverken Mossad selv etter at agentene var tatt eller organisasjonens kritikere (media, den arabiske verden) hadde noen interesse av å skyte ned «feil mann»-teorien. For Mossad ble det etter arrestasjonene viktigst å fremstå med den mest akseptable hensikt, dvs. å hevne München-massakren ved å drepe hovedmannen, fordi forholdet til Norge var og er av den aller største betydning for Mossad. Intet sted i verden har man så fritt spillerom som i Norge, og så gode forbindelser direkte til de øverste makthaverne som i Norge. Samtidig som Norge klarer å spille en rolle som objektiv og avveiende aktør, stiller Norge til syvende og sist alltid opp for Israel og Mossad på en måte som ingen andre. Det gjaldt å stå frem så tilforlatelig som mulig i Norge dels for å få milde dommer og tidlige benådninger, dels for å beskytte forholdet til Norge. En feil under utøvelse av «den gode hensikt» regnet man med ville virke mer unnskyldelig i norsk opinion. Men opinionen ville aldri ville godtatt overlagt drap på ektemannen til en gravid norsk kvinne; en populær lokal halvkjendis som hadde levet og virket på Lillehammer på en utmerket måte i syv år.

På den annen side: Både for internasjonale media og for palestinere var det mye mer å hente på å bidra til å rive ned bildet av den feilfrie, effektive Mossad-organisasjonen ved å fokusere på den enorme tabben som nå forelå, faktisk med tilståelse fra Mossad.

Endelig: I Norge ble etterforskningen etter politisk press, særlig fra Jens Chr Hauge (se kap. 25.18) begrenset til selve drapstiltalen mot de arresterte, og statsadvokat Håkon Wiker fikk beskjed om å holde seg unna all videre graving i Mossad generelt. I Norge har det hele tiden sittet en rekke personer i sentrale posisjoner som har visst eller hatt mistanke om norsk medvirkning (se kap. 25.19). Det er opplagt at «feil mann»-teorien er mye tryggere hvis man vi unngå at noen borer for dypt i dette temaet. Et Mossad-team som reiser etter en «hare» med ukjent bestemmelsessted vil ikke ha hatt behov for norsk assistanse. En nøye planlagt operasjon i Norge vil nesten helt sikkert ha omfattet samarbeid med noen i Norge. særlig en så vennligsinnet kollega-tjeneste som den norske E-tjenesten. Også disse grupperinger i Norge har derfor hele tiden hatt en egeninteresse i å fremme «feil mann»-teorien!

Hvis vi tar utgangspunkt i at Mossad visste hvem de drepte, faller brikkene meget lettere på plass. I kap. 25.19 skal vi ta for oss de viktigste brikkene vi har (noen av dem helt nye!) og vise frem det totale bildet som da fremkommer. Det er også et bilde der norsk og alliert medvirkning blir synlig, klart og tydelig.

I 1985 utførte PLO-terrorister brutale drap på en gruppe angivelige israelske turister i en lystyacht som lå ved havn i Larnaca, Kypros. Ifølge PLO var disse i virkeligheten Mossad-agenter og aksjonen en hevn mot Israel. Den anerkjente britiske journalisten John Bulloch skrev da at en av de drepte var Sylvia Rafael. Hun var imidlertid på ferie sammen med sin mann Annæus Schjødt et helt annet sted i verden. En britisk forfatter, Ronald Payne, fant det sannsynlig¹

«at dette var en desinformasjonshistor!e produsert av PLO selv i et forsøk på å rettferdiggjøre forbrytelsen».

De hadde hatt gode læremestre 12 år tidligere.

I tillegg ville PLO selvsagt med dette sende ut et signal om man langt fra hadde glemt Sylvia. Akkurat som Mossad fortsatte jakten på Salameh, ville de vise at de fortsatt jaktet på Sylvia. Dette må man se i sammenheng med all Sylvias virksomhet for Mossad som man nå setter på høyde med Salameh og de mange senere terror-truslene rettet mot henne i Oslo. De fleste forfattere av Mossad-bøker er enige om at Sylvia fortsatt har vært medlem av Mossad også etter at hun slapp ut av fengsel.

De mest interessante personer fra listen over agenter i Lillehammer-saken er:

Zwi Zamir, som var sjef for Mossad og tilstede på Lillehammer da drapet ble begått. Dermed hadde han selvsagt den egentlige ledelsen. Det er blitt regnet som svært dristig at han var tilstede, og en indikasjon på at det hele må ha vært i forståelse med norske myndigheter. Han var Mossad-sjef fra 1968 og fortsatte ut vanlig tid til 1994, uten noen form for represalier for den påståtte «mislykkede» aksjonen. i 1990 ledet han en undersøkelseskommisjon som etterforsket politiets rolle i den såkalte massakren på Tempelplassen i Jerusalems gamleby, der et 20-talls palestinere ble drept¹. Nå er han ett av tre medlemmer i kommisjonen som gransker drapet på statsminister Rabin. I 1989 ble han mistenkt av italienske myndigheter for å være av mennene bak en sabotasjeaksjon mot et italiensk militærfly i 1973, som en hevnaksjon fordi dette flyet hadde vært brukt til å frakte mistenkte palestinske terrorister fra Italia til Malta.

Mike Harari, som var sjef for operasjonen og for agentteamet som hadde utført 12 lignende henrettelser tidligere. Harari var født i Tel Aviv i 1927². Han var med i de jødiske geriljaorganisasjonene Palmach og Shai som kjempet for en jødisk stat, og ble med i staten Israels hemmelige tjenester så snart denne var etablert. I begynnelsen tjenestegjorde han i den interne sikkerhetstjenesten Shin Bet som sikkerhetsoffiser i utenriksdepartementet. Deretter gikk han inn i Mossad som hemmelig feltagent på «spesielle oppdrag». Han var en nær venn av Golda Meir og ble utpekt av henne personlig til å lede hevnergruppen etter München-massakren i 1972. Etter Lillehammer-drapet ble han Mossad-sjef i Mexico City, den viktigste Mossadstasjonen i Latin-Amerika. Herfra overvåket man palestinske aktiviteter i regionen og sto for salg av israelske våpen. I 1980 ble han – ihvertfall offisielt – privat våpenhandler på heltid. Mossad «ga» Harari Panama som eksklusivt marked. Formodentlig passet det Mossad best at salget skjedde tilsynelatende privat. Dette kan også ha vært et arragement for å sørge for at Mossad-agenter med lang og tro tjeneste får tjene opp endel skikkelige penger utenom statsregulativet på slutten av sin karriére. Forfatterne Dan Raviv og Yossi Melman av Mossad-historien «Every Spy a Prince» påpeker at

«Man slutter aldri helt i Mossad. Man er alltid til organisasjonens disposisjon.»

Harari ble meget nær venn med Panamas diktator, general Omar Torrijos og hans etterretningssjef, oberst Manuel Noriega, som også etterfulgte Torrijos som president. Gjennom dette vennskapet kombinert med et visst press fra Israel³ ble Harari utnevnt til Panamas konsul i Tel Aviv, men forble stasjonert i Panama som Noriegas høyre hånd og for å drive våpensalg og våpenopplæring og organisere Noriegas personlige livvakter. I denne perioden drev han også omfattende våpensalg til Nicaragua og Guatemala. Etter hvert gikk all kommersiell handel, ikke bare militær, gjennom Harari og hans kommisjonsberegning. Det fløt nå store penger rundt Noriega og Harari, og Noriega ble tiltalt i USA for narkotikasmugling. I 1989 invaderte USA Panama og arresterte Noriega. Harari slapp unna og vendte tilbake til Israel der han endelig samtykket i å bli intervjuet på fjernsyn (1990)⁴. En teori om hvorfor han slapp unna var at han etter råd fra Israel mot slutten valgte å samarbeide med amerikanerne om å få Noriega pågrepet.

Marie Tamar, som skal ha vært en av de to eksekutørene som faktisk avfyrte skuddene mot Bouchiki, men som etter det vi har forstått i virkeligheten ikke var det. Hun skal også ha vært Mike Hararis elskerinne.

Sylvia Rafael (senere Schjødt) var opprinnelig fra Sør-Afrika, men dro tidlig til Israel for et kibbutz-opphold, der hun ble vervet til Mossad. Før hun kom med i Hararis drapsgruppe var hennes største etterretningsbragd at hun gjennom lengre tid hadde klart å komme tett inn på Jordans kong Hussein, angivelig som den fremtredende kanadiske journalist Patricia Roxbourg, men i virkeligheten i etterretningsoppdrag.

Sylvia beskrives slik av en av de fremste britiske etterretnings-journalister⁵:

«Sylvia er særlig nevneverdig som et eksempel på den nye, frigjorte, kvinnelige hemmelige agent, den moderne og langt mer effektive parallell til Mata Hari. Å nevne Sylvia i samme åndedrett som Mata Hari er omtrent en fornærmelse mot henne. Hun er på enhver måte bedre. Gjennomført profesjonell, attraktiv, likevel på høyde med hvilken som helst mannlig agent, og hun har en fantastisk personlighet. Sylvia er ‘pin-up ‘-jenta i Mossad, og folk av mange nasjonaliteter som har møtt henne vil bevitne at hun er virkelighetens personifikasjon av den typen kvinnelig spion som alle filmprodusenter drømmer om … Hun var ikke så dedikert og skruppelløs som Harari-teamets fremste kvinnelige eksekutør (Marie Tamar) …, men en langt bedre all-rounder, en smart informasjonsoppgraver og i det lange løp en meget mer effektiv spion. Da hun kom tilbake til Israel hadde hennes plutselige berømmelse gått foran henne, og hun ble gitt en mottakelse markert med vaiende flagg, blomster og dans da hun besøkte kibbutzen Ramat-Hakovsh som valgte henne som æresmedlem mens hun satt fengslet.»

Det er kjent at Sylvia Rafael reiste rundt i Middelhavslandene sammen med Dan Ærbel (se nedenfor). De besøkte bl.a. en rekke arabiske land, etter all sannsynlighet i etterretningsøyemed for Mossad Vi vet også at ingen av dem reiste under egne navn.

Dan Ærbel var dansk forretningsmann med tilknytning til Mossad fra 1963⁶. Dan Ærbel hadde 3-4 pass på ulike navn. Det hadde også Sylvia Rafael. Han hadde allerede vært med på kanonbåtsaken (kap 5.6) og uranleveransene (kap 5.5). Før Lillehammer-saken hadde han en dekkleilighet i Roma. Dette knyttet ham til Roma-drapet. I tillegg er det kjent at Ærbel foretok en rekke reiser til Libya,, trolig etterretningsoppdrag for Mossad.

Dan Ærbel ble etter sin tidlige løslatelse fra Norge utnevnt til sjef for Mossads Paris-kontor. I denne egenskap fikk han i 1979 i oppdrag å håndtere egypteren Yahua el-Meshad som var en av Iraks fremste vitenskapsmenn og som var på besøk i Paris for å inspisere leveranser til Tammuz-reaktorene. Primært skulle han rekrutteres, men Dan Ærbel siteres slik av forfatteren Ole WaIberg⁷.

«Hvis han går med på det, er han rekruttert. Hvis ikke, er han død.»

El-Meshad ble oppsøkt av en Mossad-agent mens hans var på besøk hos sin venninne Marie-Claude Magal, men avviste enhver kontakt. Senere snek to menn seg inn i suiten og skar over strupen på el-Meshad. En måned senere ble Magal nedkjørt av en svart Mercedes. Walberg konstaterer:

«Dan Ærbel var åpenbart tilbake på banen med to nye statssanksjonerte israelske drap på samvittigheten.»

På dette tidspunkt (fra 1980) var Iver Frigaard blitt politiinspektør og avdelingssjef i Overvåkningstjenesten, med spesialansvar som liason med Mossad. Ærbel ble deretter utnevnt til sjef for Tsafririm, Mossads enhet for oppbygging og styring av jødiske forsvarsgrupper over hele verden, og ihvertfall fra dette tidspunkt må det ha vært nær kontakt mellom Frigaard og Ærbel som altså ikke lot en norsk drapsdom hindre ny likvideringsvirksomhet. Det er også klart at Dan Ærbel på 80-tallet hadde et overordnet ansvar for utdannelse etc. av nye (og gamle) deltakere i de jødiske selvforsvars- og etterretningsgruppene bl.a. i Norge i samarbeid med Mossad-sjefen i Norge, Israel Krupp, har bygget opp og styrer israelsk etterretning i Norge idag, bl.a. basert på det gamle israelske «Stay Behind» under Israel Krupp. Det er dette vi kaller Mossad Norge og som er sterkt sammenfiltret med norske hemmelige tjenester m v i «den fjerde tjeneste». Det må være et tankekors for norske politikere at norske embetsmenn etter all sannsynlighet deltar i intime og hemmelige samarbeidsmøter med en som er drapsdømt i Norge og deretter var ansvarlig for flere drap, ihvertfall to i Paris.

Jonathan Ingleby var den andre eksekutøren på Harari-laget. Han het tidligere Jonathan Isaac Englesberg og opptrådte som britisk forretningsmann med øst-vest-handel som spesialitet⁸. Han hadde deltatt i flere av Paris-attentatene og bar i Norge en 22-kaliber Beretta i skulderhylster. Han hadde etter alt å dømme både engelsk og israelsk statsborgerskap.

Abraham Gehmer hadde vært offisielt tilknyttet Israels Paris-ambassade fra 1965 til 1969 og hadde vært med på kanonbåtsaken. I Norge opptrådte han som Leslie Orbaum, en ekte identitet i Leeds, UK, hvis virkelige innehaver var helt ukjent med sin «navnebror»⁹.

Zwi Steinberg hadde også vært offisielt tilknyttet den israelske Paris-ambassaden, fra 1968-71 og fikk deretter dekkidentitet som playboy i Paris, finansiert med 3000 franc pr måned fra Mossad (et stort beløp den gangen). Steinberg hadde også brasiliansk pass, som han brukte i Norge¹⁰. Han var også med i kanonbåtsaken som sjåfør under falsk pass for admiral Limon da denne overvar Siems kanonbåter forlate Cherbourg.

Vi skal se litt nærmere på Mossads bruk av falske pass. Som nevnt hadde både Dan Ærbel og Sylvia Rafael 3-4 pass på ulike navn.

Dette var vanlig for Mossad-agenter. Ifølge forfatteren Ronald Payne ble¹:

«… et antall britiske pass forfalsket av Mossad ble funnet i en vest-tysk telefonboks. Mossad ser ut til å ha en forkjærlighet for bruk av britiske pass.»

Det er selvsagt rutine i alle hemmelige tjenester å ha noen falske pass man kan skifte til når den identiteten man har benyttet blir for «varm». Men Mossad ser ut til å ha utviklet kunsten særlig langt.

Et trekk er at man ofte benytter falske pass som formelt sett er ekte, dvs. ekte passdokument, ekte stempel, virkelig identitet etc., bortsett fra at det benyttes av en annen person, dvs. at passet inneholder den andre personens bilde. Dette kan man oppnå ved først å forfalske underliggende, enklere dokumenter som fødselsattest etc. Den andre personen kan leve i full uvitenhet om dette. Fordelen er at man ved en overflatisk sjekk vil oppdage at identiteten er virkelig, og ofte vil man ved en kontroll slå seg til ro med dette.

En annen metode som vi har sett brukt i vår sak, er at det inngås såkalte «Mossad-ekteskap» slik at agenten får nytt etternavn, nytt statsborgerskap, ny adresse, nytt yrke, ny identitet og nytt pass. Det gamle passet kan deretter benyttes av andre agenter, f.eks. ved at man fikser litt på sitt utseende. Særlig kvinner har store muligheter for dette!

Men Mossad har sikret seg så nære forbindelser med mange regjeringens tjenester og myndigheter at det ofte ikke er noe problem med å få disse til å samarbeide. Den kvinnen vi har observert i vår sak må også hatt hjelp av norske myndigheter ved inngåelse av sitt proforma ekteskap basert på dokumenter som i Norge ikke ble kontrollert.

At Norge hjelper Mossad med falske pass er intet nytt. Det skjedde under Mossad/Asylsøkersaken der Mossad-agenter opptrådte med pass som sa de var norske politifolk. Vi er også kjent med at Jonathan Ingleby fra Lillehammer opptrådte bl.a. med britisk tjenestepass utstedt av britiske UD. Det er ikke så mange tjenestepass som skal utstedes hvert år at ikke utstederen vet hva han gjør. Kanskje var det en god del krokodilletårer med i spillet da britene hisset seg sterkt opp etter funnet i den vest-tyske telefonkiosken?

Under etterforskningen av Lillehammer-saken fremkom at det i Mossads dekkleiligheter i Paris ialt ble funnet 11 nøkkelsett som kunne knyttes til Lillehammer-agentene¹. Zwi Steinberg leide f.eks. 8. juni 1973 en leilighet i Paris som han forlot umiddelbart etter drapet på Mohammed Boudia 28. juni 1973. Boudia ble sprengt i filler i sin bil. Sylvia Rafael ankom Paris 14. mai 1973 og forlot byen 26.juni 1973 – to dager før Boudia-drapet. Abraham Gehmer kunne knyttes direkte til Mike Hararis leilighet og til skarpskytteren Jonathan Ingelby‘s leilighet (Ingelby unnslapp fra Lillehammer).

Den 8. desember 1973 ble Mahmud al-Hamshari drept i sin leilighet i Paris ved hjelp av en bombe som var forhåndsplassert i leiligheten og ble utløst via telefon. Ingelby var i Paris umiddelbart før drapet.

Den 6. april 1973 ble Basil Kubaissi skutt i Paris og i Roma ble Wadal Zwaiter skutt 6. oktober 1972. Det viser seg i ettertid at såvel Kubaissi som Zwaiter og Bouchiki hver for seg ble skutt med de samme fire våpen (kaliber 22-mm med høyrevridd rifling i løpet). Samtlige skudd var long rifle. All ammunisjon var tysk ammunisjon fra Rheinisch Westphälische Sprängstof. Alle patronene var merket «R» og hadde samme (feil) furer ved åpningen. De tekniske ekspertene var således ikke i tvil om at disse tre drapene hang nøye sammen.

Italienske myndigheter hadde tydeligvis samlet atskillig informasjon ifbm drapet i Roma på Zwaiter. Den 15. desember 1980 mottok Utenriksdepartementet i Norge en italiensk begjæring om utlevering av Sylvia Rafael Schjødt som var siktet av den italienske riksadvokaten for medvirkning til dette drapet. Etter to og en halv måned, 26. februar 1981, trakk imidlertid italienerne utleveringsbegjæringen tilbake – det er en gåte hvorfor dette skjedde. Norske myndigheter hadde angivelig ikke rukket å behandle denne saken i mellomtiden, til tross for at selve utleveringssaken ut fra Lillehammer-kunnskapene og internasjonal rett burde vært temmelig opplagt (mer om dette inkl referanser – og om et tidligere utleveringskrav! – i kap. 25.18.7).

Da drapene i andre land ble koblet sammen med Lillehammer-saken av norske etterforskere vet vi at h. r. adv., tidligere Milorg-sjef Jens Chr Hauge utøvet atskillig press mot påtalemyndighetene for «ikke å ødelegge en av verdens beste etterretningsorganisasjoner» (se kap. 25. 18.5). Daværende statsadvokat Håkon Wiker burde i dag kunne fortelle atskillig om hvilke spor han ikke fikk lov å følge i Lillehammer-saken.

Det er senere kjent at Mossad har gjort utstrakt bruk av norske skip til spionasje bl.a. i arabiske havner. I 1984 ble det norske skipet Germa Lionel arrestert i Tripoli i Libya og holdt i arrest i lange tider. På bakgrunn av at dette idag er almenkunnskap må det være berettiget å spørre om dette var på bakgrunn av et samarbeid mellom norsk E-tjeneste og Mossad. I lys av hva man idag vet om kanonbåt-affæren (se kap. 5.6) og Aker-gruppens deltakelse i denne, og bl.a. rederiet Fred Olsens deltakelse i den offensive etterretningstjenesten er det også på dette punkt all grunn til å se på sammenblandingen mellom E-staben og Mossad.

I 1985 forsøkte politiinspektør Iver Frigaard å få til et samarbeid mellom den norske beredskapstroppen («anti-terror-politiet.») og det israelske grensepolitiet. Denne israelske enheten. som er under militær kommando med både militære og politimessige oppgaver, er blant verdens mest kontroversielle operasjonsenheter på grunn av utallige rapporter om brutal fremtreden mot palestinere på Vestbredden og i Gaza-området og i 1989 på Tempelplassen i øst-Jerusalem.

I 1985 var det bare tre år siden den israelske invasjon i Libanon fant sted. Bare dette ville medført at et norsk samarbeid med det israelske grensepolitiet ville vekket enorm oppsikt.

Frigaard bekreftet i 1992 dette initiativet overfor Klassekampen¹:

«- Jeg hadde kontakt med begge sider, både med antiterrortroppen i Norge og med den tilsvarende styrken i Israel, dvs. grensepolitiet. Jeg kjente begge parter. Jeg kunne formidle kontakt og foreslo for antiterrorpolitiet at de inngikk i et samarbeid med det israelske grensepolitiet … Mitt forslag var at de skulle utveksle erfaringer fra antiterrorarbeidet.»

Klassekampen så dette i forbindelse med Frigaards nære forhold til Mossad:

«I 1980, året før han ble ansatt som politiinspektør i Overvåkingspolitiet med anti-terrorisme som spesialitet, gjorde han tjeneste som kaptein og ordonnanse-offiser i Norbatt V i UNIFIL-styrkene i Sør-Libanon. Det var neppe tilfeldig at han som kommende anti-terrorsjef valgte nettopp denne tjenesten i Midtøsten. Systematisk styrket Frigaard – med årelang norsk praksis og instruks i ryggen – samarbeidet mellom Overvåkingspolitiet og det israelske Mossad …»

Den norske beredskapstroppen var heller ikke ukontroversiell. Troppens sjef hadde fra 1976 vært Torleiv Vika, som bygget opp troppen til en så slagkraftig og egenrådig styrke at man på mange hold ble bekymret for at den skulle bli en slags «stat i staten». Det var heller ikke så rart at Frigaard engasjerte seg, for det var flere episoder der Vika lot seg styre av politiinspektør Iver Frigaard i POT, utenom eller endog på tvers av den ordinære kommandolinjen fra Politimesteren i Oslo. (Frigaard inngikk som vi skal se i kap. 13 i «den fjerde tjenestes» kommandonett og rapporterte når det passet rundt sin sjef – Jostein Erstad og deretter Svein Urdal – til seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten, som igjen rapporterte rundt sine ordinære sjefer til Ap og Youngstorget).

Dette var mye av bakgrunnen for ansettelsen av politimester Willy Haugli, som raskt fikk føle problemene på kroppen etter at han tiltrådte i januar 1986 (se kap. 21.12). Dette endte med at Vika ble forflyttet og en stor intern strid i politikammeret der bl. a. formannen i Oslo Politiforening, Jon T. Kvikne og møbelhandler Arvid Engen engasjerte seg for å få Haugli avsatt og Vika tilbake. «Den fjerde tjenestes» kommandolinje til beredskapstroppen var brutt!

At Iver Frigaard også drev saken vedr opplæring i Israel på disse kanalene bekreftes av at Erstad selv har opplyst at han ikke var informert så sent som da saken kom opp i 1992, syv år senere²:

«Dette er fullstendig nytt for meg. Jeg ble aldri informert om dette initiativet, sier Erstad til Klassekampen.

Det dreide seg åpenbart om et viktig og svært kontroversielt spørsmål. Derfor er det helt klart at Frigaard skulle ha gått tjenesteveien og tatt OPP forslaget med meg før han i det hele tatt lanserte det for en annen politi-enhet enn overvåkingspolitiet …»

Frigaard påsto imidlertid at han hadde informert Erstad³, mens Erstad fastholdt det motsatte. Vi er ikke i tvil om at det her er Erstad som snakker sant, ikke Frigaard.

Det som er klart, er at Frigaard tok opp saken i et notat til sin gode venn Torleiv Vika, men forslaget om samarbeid med det israelske grensepolitiet ble for mye selv for ham, og så langt stanset det der. Frigaard tok det imidlertid pånytt opp med Willy Haugli i 1986, men fikk det blankt avvist også av ham. Hverken den tøffe Vika eller «jern-Willy» ville altså være med på dette prosjektet som Frigaard satset sterkt på i årevis.

Denne saken føyer seg vakkert inn i hele rekken av tjenester fra Norge til Israel og Mossad. Men denne gangen førte den ikke frem. Ville den gjort det hvis statsministeren den gangen hadde vært fra Ap, og ikke fra Høyre?

For enten man vurderer et slikt samarbeide som bra eller dårlig sett fra norsk side, ville også dette vært en gave til Mossad: En ny kontaktflate mot Norge, mer avhengighet, bedre sikring av den beskyttelse Mossad har for sine operasjoner i Norge og nye muligheter for å verve venner og agenter.

Ved at jødene er bosatt nær sagt i alle land og gjennom århundrer har opplevd systematisk forfølgelse og antisemittisme som kulminerte under Hitlers utryddelsesprogrammer, bestemte man i Israel etter at man etablerte den nye staten i 1948 at man var nødt til å etablere en eller annen beredskap på tvers av landegrensene¹.

Organisasjonen Mossad fikk således tidlig en egen avdeling som ble ansvarlig for å gi unge jøder over hele verden en viss militær utdannelse og motivasjon for Israels sak. Man startet således ganske tidlig med det som ble betegnet som «Frames» – jødiske selvforsvarsgrupper («rammer») opprettet av Mossad over hele verden. Disse gruppene skulle ivareta jødiske interesser der disse var truet. I Norge har Mossad hatt lettere arbeidsforhold. I og med at man har alminnelig verneplikt får også de unge norskejødene sin militæropplæring.

Sentralt i virksomheten står de enkelte lands «JUF» – jødiske ungdomsforeninger. I Israel har man etter hvert utbygget det man betegner som «Hets Va-keshet» («Pil og bue»). Dette er ungdomsleire som Mossad organiserer i samarbeid med jødene over hele verden for å få unge jøder til Israel om sommeren for bl.a. å sende dem tilbake for å kunne benytte dem til beredskapsmessige og andre spesielle oppdrag for den jødiske stat.

Det som Israel Krupp i sin tid var initiativtaker til på JUF’s hytte i Bærum var opplæring av unge jøder som skulle sendes til Israel for å slåss for Israels eksistens (se kap. 25. i 9.3 om Krupp). Dette er senere utbygd i Norge i godt organiserte former.

Vi er kjent med at Israel Krupp allerede tidlig på 70-tallet tok kontakt med E-staben for å få til et samarbeid med E-stabens ledelse av «Stay Behind»-nettet i Norge og jødenes eget beredskapsopplegg. Trond Johansen var på daværende tidspunkt ikke ansvarlig for «Stay Behind», men vi ser ikke bort fra at han som E-stabens liason til israelske hemmelige tjenester var den som rådet Israel Krupp til å prøve dette fremstøtet. Offiseren ansvarlig for «Stay Behind» i E-staben avslo ethvert samarbeid. Senere har Trond Johansen også i perioder hatt seg underlagt «Stay Behind», og vi er overbevist om at han har innledet en eller annen form for samarbeid med den israelske beredskapsorganisasjonen på norsk jord. Vårt materiale viser sågar at Trond Johansen etter all sannsynlighet benytter seg av dette apparatet til oppdrag på norskjord. Forfatteren Victor Ostrovsky bekrefter dette².

«Ostrovski påstår blant annet at Mossad utfører oppdrag som overvåkingspolitiet enten ikke kan, vil eller tør påta seg.

– Det kan dreie seg om ting som er forbudt ifølge norsk lov. For eksempel telefonavlytting, romavlytting eller lignende ting som loven forbyr norsk politi å utføre. Da sier Mossad: Bare overlat det til oss, vi skal løse problemet.»

Ostrovsky skiller nok ikke mellom POT og E-tjenesten, neppe Mossad heller. Det er i E-tjenesten Mossad i alle år har hatt de aller beste og mest vennskapelige forbindelsene.

Etter hvert som vi i vår gruppe avslørte den ene overvåkingsleiligheten etter den andre, og etterhvert klarte å identifisere operatørene, gjensto alltid problemet å koble disse opp til deres arbeids- og oppdragsgivere.

Gang på gang kunne vi spore operatørene tilbake til kibbutz-opphold i Israel, ungdomsleir i Israel, jødisk ungdomsforening i Norge, foreningen «Med Israel for Fred» (MIFF), FN-tjeneste i Sør-Libanon etc. Når vi således gang på gang konstaterte at overvåkingsleilighetene kunne spores tilbake til «Hets Va-keshet» og «Frames», og at disse leilighetene sågar samarbeidet med andre overvåkingsleiligheter der overvåkerne kunne spores til «U-3» (Norasonde), falt brikkene på plass.

Det er også interessant å konstatere at da vi to år på rad (1990 og 1991) ba Iver Frigaard (tidligere politiinspektør POT) gripe inn overfor disse overvåkingsleilighetene, gjorde han det motsatte: Ga dem beskyttelse.

En spesiell overvåkingsleilighet som vi har avslørt i forbindelse med vår sak er meget grundig gjennomgått. I tillegg til at overvåkere i leiligheten kunne spores tilbake til «Hets Va-keshet» og «Frames» fulgte vi en rekke andre interessante spor ut fra leiligheten. Ett spor gikk direkte til Iver Frigaards familie. Ett spor gikk til h. r. adv. Annæus Schjødt. Ett spor gikk til organisasjonen «Med Israel for Fred» og personen Roy Skoglund. Ett spor gikk direkte til E-staben. Ett spor gikk til en ansatt i POT (Frigaards seksjon). Ett spor gikk direkte til en provokatør ansatt i norsk presse velkjent for sine artikler og bøker som omhandler avsløring av de hemmelige tjenester. Ett spor gikk direkte til Utenriksdepartementets kontor for Samband, Sikkerhet og Beredskap (SSB).

Kontoret SSB i UD fikk sin nåværende form i 1977 som følge av Georg Kristiansens omorganisering av dette kontoret. Da mistanken mot Gunvor Galtung Haavik kom opp ultimo 1976 ble daværende OECD-ambassadør Georg Kristiansen i all hast tilbeordret som utenriksråd. Haavik-saken hadde nær sammenheng med Lygren-saken og U-2. Kristiansen, som i sin tid hadde vært engasjert i Lygren-saken og U-2 var nå åpenbart den best egnede utenriksråd. Deretter foresto Georg Kristiansen UDs egen etterforskning i Treholt-saken som startet allerede umiddelbart etter at Haavik var arrestert.

Vi har gått meget grundig til verks med vår kontra-etterretning i forhold til de norske hemmelige tjenestene og Mossad. Vi har fulgt operatørene fra overvåkingsleilighetene brukt mot oss med utgangspunkt i «Frames» og «Hets Va-keshet» til også annen meget interessant overvåkings- og avlyttingsvirksomhet her i Oslo: Vi har konstatert at Mossad ikke bare har sitt eget sambandsapparat, men også driver ihvertfall ett eget låsfirma pluss en lang rekke dekkfirma. Vi har også konstatert at de samme Mossad-operatørene som vi har oppdaget i vår sak også har drevet med overvåking av såvel PLOs delegasjon i Oslo, Irans ambassade i Oslo, Egypts ambassade i Oslo og den egyptiske ambassadørens residens i Oslo. Vi har i tillegg flere spor vedrørende dette apparatets virksomhet i Oslo som vi pr dags dato ikke har hatt kapasitet til å følge helt ut.

Det er også interessant å konstatere at norske tjenester utvirker at norske statsetater stiller lokaler til disposisjon for disse Mossad-operatørene, slik at det ikke kan tolkes på annen måte enn at virksomheten mot ambassadene etc. skjer i samarbeid med E-staben og ihvertfall en bestemt del av POT.

Det er dog skremmende å se at det blant disse operatørene som har operert både mot oss og mot ambassader på Drammensveien er personell som både er straffet for bruk av narkotika og andre forhold, og at disse av uforklarlige grunner sågar slipper å sone sine straffer. Vi er selvsagt kjent med at det ofte ved utvalg av slike agenter er ønskelig å ha enkelte konkrete forhold «på dem» slik at man om nødvendig kan true og presse dem. I tillegg kan tidligere «irregulær» livsførsel svært ofte være en god kvalifikasjon for å gjøre nettopp slike jobber som vi har beskrevet.

Den avdelingen i Mossad som er ansvarlig for utdannelsen av utenlandsjøder og andre for denne virksomheten heter «Tsafririm», hvilket betyr «morgenbris». Vi har allerede truffet Dan Ærbel under Lillehammer-saken og under kanonbåt-saken, samt at den tidligere eier av Ærbels skip lot 200 tonn uran «forsvinne». I tillegg vet vi at Dan Ærbel – i likhet med hele Harari-teamet – var og er sterkt mistenkt for henrettelser i Paris og Roma (se kap. 5.7.3 foran og 25. 18.7). Det er da interessant å konstatere at nettopp Dan Ærbel i lange tider på 80-tallet og opp til våre dager har vært avdelingssjef i Mossad for nettopp «Tsafririm» og således utdannet nordmenn for Mossad-oppgaver i Norge. Vi har med andre ord tjenestemenn i norsk overvåkingspoliti (Iver Frigaard) og i E-staben (Trond Johansen) som har fungert som liasoner til Mossad og nettopp hatt å gjøre med Dan Ærbel, dømt for medvirkning til mord og spionasje på Lillehammer. Når da personer som Iver Frigaard og Trond Johansen i tillegg driver et utstrakt samarbeid med dette helt ulovlige apparatet på norsk jord, er situasjonen i forhold til Israel kommet helt ut av kontroll. På toppen av det hele sendte Arbeiderparti-regjeringen Frigaard til Interpol i Lyon – et ønskested for både Frigaard og Mossad – da han måtte fratre sin stilling i POT pga Mossad/asylsøker-saken.

Svært meget tyder på at såvel Trond Johansen som Iver Frigaard har benyttet «Frames» og «Hets Va-keshet» norske avdeling til å gjøre jobber for seg mot norske borgere. I tillegg nyter dette apparatet åpenbart immunitet mot forfølgelse av justisvesenet eller granskning av Riksadvokat eller regjering, noe som tydelig er dokumentert i vår sak.

Det som ble avslørt ved Mossad/asylsøkersaken var bare toppen av isberget. Regjeringen Brundtlands opptreden var rett og slett spill for galleriet. Regjeringen nektet seg imidlertid ikke anledningen til å fjerne den eneste uskyldige i saken, overvåkingssjef Svein Urdal (utnevnt av Willoch-regjeringen), som ikke hadde annen befatning med Mossad-saken enn at han leste om den i avisen, men ble tvunget til å ta såkalt sjefsansvar og fratre. Arbeiderpartiet kunne da igjen plassere en av sine som sjef for POT.

Trond Johansen var mannen som i 1980 besørget Iver Frigaard ansatt som sjef for den delen av POT som steller med anti-terror, personkontroll og sikring ved statsbesøk. Frigaard og Trond Johansen sørget for å monopolisere forbindelsen mellom de to etater ved at de fikk departementsråd Leif A. Eldring til å avvikle den ordinære liasontjenesten mellom E-staben og POT. I tillegg sørget man for at Iver Frigaard fikk sekretærjobben i Koordineringsutvalget får Etterretnings-, Sikkerhets- og Overvåkingstjenesten. Mossad har således i praksis en meget sterk innflytelse på de norske hemmelige tjenester. Vi har for ordens skyld konstatert at Mossad også har sine folk i Sikkerhetsstaben.

Det er ellers verd å merke seg at det synes som om Arbeiderpartiet etter modell bl.a. fra Israel (for sitt vedkommende) helt uoffisielt har lagt en slags koordineringsfunksjon for de hemmelige tjenester nettopp under Statsministerens kontor. Andreas Andersen hadde denne funksjonen frem til tidlig på. 70-tallet. Deretter har Dag Berggrav gjort den samme jobben. Fordelen med dette er at når Ap ikke sitter med regjeringsmakten har man dog kontroll med såvel de hemmelige tjenestene som med den regjering som sitter ved makten.

Sterke krefter i Arbeiderpartiet prøvde sågar å legalisere denne arbeidsformen, men daværende overvåkingssjef Gunnar Haarstad gikk imot dette³. Det man imidlertid i all hemmelighet har gjort, er å legge den seksjonen som Iver Frigaard bestyrte fra 1980 til 1991 uoffisielt under dels Trond Johansen og dels Statsministerens kontor i det øyeblikk Haarstad ble pensjonert i 1983. Overvåkingssjef Jostein Erstad hadde således lite eller intet å gjøre med Frigaard – han fungerte nærmest bare som «hybelvertskap». Det samme gjaldt etterfølgeren Svein Urdal (se kap. 13). Da Urdal igjen ble etterfulgt av Jan Grøndahl (utnevnt av Leif Eldring), fikk Arbeiderpartiet kontrollen tilbake. Det synes imidlertid som om Grøndahl ante hvor det ville bære hen med ønskene hos opposisjonen i Stortinget om granskning av de hemmelige tjenestene, slik at han ikke ønsket å sitte i stillingen. Han ble etterfulgt av Eldrings mann Hans Olav Østgaard.

Svært mange vestlige land har hatt (og har) sine egne Mossad-saker som har vært taklet på noe forskjellige måter:

I USA har man slått hardt ned på israelsk spionasje. Den siste store saken på begynnelsen av 80-tallet var Pollard-saken der en amerikaner ble dømt til livsvarig fengsel for spionasje til fordel for Israel.

I Storbritannia har man ved en rekke anledninger i all hemmelighet – og noen ganger i offentlighet – utvist mange israelske diplomater involvert i spionasje sammen med det jødiske apparat i landet. Et eksempel på dette er da en attaché og en annen diplomat ble utvist fra London som Mossad-spioner, hovedsakelig fordi de styrte agenter som infiltrerte PLO-miljøene i London¹.

I Danmark hadde man senest i 1990 Mossad-avsløringer, men som hos oss i 1991 var det kun toppen av isfjellet som kom til syne. Ifbm Israels planlagte leveranse av våpen til Iran ble det klart at disse skulle ha vært lastet ombord på danske skip i Danmark før de satte kursen mot Iran.

Franskmennene har sin egen måte å gjøre tingene på. Utvisningene skjer i stillhet, og franske tjenester legger store vanskeligheter i veien for israelske operasjoner på franskjord, i den grad de ser seg tjent med det.

Tyskerne har i perioder hatt et nært samarbeid med Mossad, ikke minst ifbm bekjempelse av terrorisme. Mossad har imidlertid ved flere anledninger gått for langt i Tyskland og er blitt satt på plass av føderale myndigheter.

Vi minner kort om utleveringsbegjæringen av Sylvia Rafael Schjødt (se foran). Det er grunn til å tro at tilsvarende begjæringer er sendt til andre land vedrørende de av fru Schjødts kolleger som det har vært mulig å identifisere og lokalisere.

Vi minner kort om Mossad/asylsøker-saken i september 1991. Det ble da avslørt at POT v/Knut Frigaard hadde tillatt israelske Mossad-agenter å utkle seg som norske politifolk og benytte falske norske pass. Det ble endog avslørt at Mossad la press på bl.a. palestinske og algeriske asylsøkere for å få dem vervet til Mossad og/eller til å utføre drap på arabiske ledere. Bortsett fra at to POT-ledere ble flyttet til andrejobber, ble alt senere bortforklart.

Problemet ifbm avdekking av ulovlige israelske aktiviteter er hele tiden den avveiningen man må foreta slik at motparten ikke gis argumentene «antisemittisme» etc. Dette har også vært et stort problem for våre allierte hver gang de har måttet reagere mot Mossads operasjoner på deres territorium.

Vi har over lang tid med økende forundring konstatert i hvilken grad de norske tjenestene og Mossad er i stand til å manipulere norsk mediaverden. Vi har etter hvert klart å identifisere tjenestenes provokatører i en rekke forskjellige media, og sitter idag med en lang liste over slike samarbeidspartnere. Alle rekorder slår en mann ved navn Roy Skoglund som under forehavende av å være journalist jevnlig opptrer med innlegg og artikler i norske aviser. Mannen har bakgrunn som leiesoldat i Sør-Afrika og er utvist fra Sør-Libanon mistenkt for å drive militær spionasje til fordel for Israel. (Kun én annen nordmann er såvidt vi vet i tillegg til Skoglund bortvist fra Sør-Libanon, nemlig h. r. adv. Annæus Schjødt i 1978¹.)

Skoglund forledet sågar Morgenbladet til å presseakkreditere ham under overvåkingsdebatten i Stortinget, der han som provokatør bl.a. drev desinformasjon overfor stortingsrepresentanter som nettopp deltok i denne debatten.

Dette temaet kommer vi grundig tilbake til.

Vi har ifbm vår egen sak registrert at flere utenlandske statsborgere brukes i Mossads tjeneste i operasjoner rettet mot norske statsborgere bosatt i Norge, herunder operasjoner der såvel Trond Johansen som Iver Frigaard har vært involvert.

Mossad har et fullt ferdig utbygd sambandsnett i Norge. I det alt vesentligste består det av norske statsborgere som er radioamatører. I tillegg har vi også konstatert at det finnes en rekke utenlandske statsborgere med såkalt «midlertidig radioamatørlisens» i Norge som jobber for Mossad. Deres sambandsnett og utstyr er så godt at det er fullt mulig f.eks. å drive spaningsoppdrag i Oslo sentrum som operasjonssentralen i Tel Aviv dirigerer direkte.

Vi er meget bekymret over å ha konstatert at unge norske soldater lar seg rekruttere av Mossad mens de er i tjeneste i UNIFIL¹. Det er således også fra denne synsvinkel meget betenkelig at Arbeiderpartiet gang på gang får tilslutning til å forlenge UNIFIL-mandatet. Vi har dessverre også konstatert at yngre offiserer er rekruttert – både yrkesbefal og vernepliktige, og at dette i enkelte tilfelle dreier seg om personell fra Forsvarets Fellesinstitusjoner, og at disse får jobber på si i Tronds organisasjon «ute i det blå».

Vi har registrert at dekkfirmaer etc. som vi har avslørt innenfor E-tjenestens omfattende system, også utfører oppdrag for Mossad, som dessuten selv har egne dekkfirmaer i Norge. Disse bør hurtigst mulig avvikles!

Et eksempel på norsk hengivenhet overfor Israel er den store forbauselse det vakte i januar 1996 da det ble kjent at det israelske sikkerhetspoliti har tillatelse til å benytte «begrenset tortur» mot fanger som kan mistenkes for å være israelske terrorister¹. Presidenten i Norges Røde Kors, psykiater og tidligere statsråd Astrid Nøklebye Heiberg skrev således²:

«… jeg trodde først jeg hadde hørt feil. Var det Israel de sa? Israel som jeg forbinder med grunnlaget for en så stor del av vår etikk, landet der den kristne kultur har sin rot – der kjærIighetens og tilgivelsens budskap først ble hørt? Israels statsminister som sammen med sin forgjenger mottok Nobels fredspris, godtar han tortur? Utrolig!»

Men det var ikke utrolig. Tortur-lisensen utstedes fire ganger i året, for tre måneder av gangen, og er blitt fornyet på denne måten i årevis. Nyheten om fornyelse er sendt som pressemelding fra israelske regjeringsmøter minst et titalls, sikkert et hundretalls ganger. Først nå, i 1996, slår den gjennom i norske media.

Det går an å si at Israel i det minste er bedre enn de fleste ikke-demokratier og enkelte krøllete demokratier som f.eks. Tyrkia, der tortur drives i massevis, men i dypeste hemmelighet. Det er mer ærlig å publisere det åpent. Men har man likevel noen garanti for at de uklare «begrensninger» respekteres? I alle fall må Israel måles mot demokratiets målestokk, ikke mot diktaturets. Det vil landet selv.

Men det påfallende er jo at Norge igjen har vært mer israelsk-vennlig enn Israel. En ekkel nyhet som publiseres fire ganger i året i Israel blir ikke-nyhet i Norge.

I 1996 ble en 21 år gammel Hamas-sympatisør funnet død i en israelsk fengselscelle. Slektninger anklager israelske soldater for å ha utøvet vold etter å ha funnet merker etter vold på kroppen³.

Menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International hevder forøvrig i en ny rapport at 150 palestinere skal ha blitt henrettet på summarisk vis av den israelske hæren siden avtalen mellom Israel og PLO trådte i kraft i 1994. Det benektes av hæren. Er det nedsatt noen granskningskommisjon for dette i Israel? Det blir etter hvert mye å rydde opp, for at Israel skal vinne tilbake den profil vi alle trodde landet hadde.