Det endte altså pånytt med en koordinert øvelse mellom to organer som kun Regjeringen kunne ha koordinert for å sikre at intet ble gjort for å granske E-tjenestens rolle i vår sak – Dahl-gruppen og Nygaard Haug-utvalget. Dette hadde vi ment lenge, men vi fikk det først endelig bekreftet 10. mai 1994. Da fikk vi endel annet bekreftet også.

18.1 Møte med Dahl

Rundt et møtebord i hotell Savoy sitter denne dagen fem mennesker i et møte som hadde begynt klokken 1000. Førstestatsadvokat Edward Dahl fører ordet. Langsomt leser han høyt fra «en pressemelding han hadde forberedt»¹. Det snakkes om forhold som kunne tyde på avlytting og overvåking, men som mest sannsynlig hadde naturlige, ikke straffbare årsaker; om omstendigheter som kunne være forenlig med ulovlig virksomhet, men som sannsynligvis ikke var ulovlig overvåking og om manglende grunnlag for å rette etterforskning mot de hemmelige tjenestene eller noen andre etater. Det skapes et inntrykk av at det nok kunne ha foregått mye rart, men det kunne ikke bevises at noe var ulovlig. Saken henlegges etter bevisets stilling. Saken henlegges fordi intet straffbart forhold finnes bevist. Saken henlegges. …

Norsk Oljerevys forretningsadvokat Fred Stokvold, som ikke har hatt noen tidligere befatning med saken, men nå var medbragt som vitne, noterer flittig og sperrer øynene mer og mer opp. Når Dahl er ferdig. utbryter han: – Men hvorfor kan du ikke si det rett ut, Dahl? Disse karene har vært utsatt for lovlig overvåking!

Dahl hadde nettopp skjenket seg en ny kaffekopp. Nå skvatt det kaffe i alle retninger. – Jeg kan ikke svare på slike spørsmål. Jeg må bare vise til den teksten jeg har lest opp.

De to siste personene – utenom Dahls etterforsker Arne Sandstad som for det meste holder seg taus – er selvsagt Setsaas og Ramm. Setsaas smiler og hygger seg. Han er ikke det minste overrasket. Men Ramm er sjokkert og hiver seg på: – Er du blitt informert om noen rettslig kjennelse for lovlig overvåking? Har noen latt deg forstå eller instruert deg til å legge til grunn at overvåkingen er lovlig? Har du glemt at justisministeren sa det motsatte i Stortinget? At Frigaard sa det motsatte til Lier? Hvis du har fått slik informasjon, har du brydd deg med å sjekke med statsråden? Burde ikke det vært din plikt?

Førstestatsadvokaten hadde neppe sittet på den enden av et kryssforhør før. På hvert eneste spørsmål kom det samme, lakoniske svaret, etterhvert mer og mer lavmælt, mens kaffekoppen skalv. Vi følte oss som i en amerikansk kriminalfilm der vitnet beskytter seg bak «the fifth amendment»²:

– Jeg kan ikke svare på det. Jeg kan bare vise til teksten i pressemeldingen.

Den stakkars gjerningsmannen som Oslo Politikammer omsider hadde forhandlet seg frem til etter at Kontrollutvalget raskt hadde rukket å henlegge uten noen gjerningsmann, hadde nå forsvunnet pånytt. Dahl var i virkeligheten helt klar: Vår sak består nå kun av lovlige gjerningsmenn eller av forhold som aldri har funnet sted og derfor ikke har noen gjerningsmann!

Den som har hatt en illsint trailer på støtfangeren over en strekning på mer enn 80 km (se kap. 18.6), og den som skal klareres av de største truckene ytterst på Fillipstad-kaia (se kap. 16. 1), må ha levd i annen verden enn den som observeres av landets Riksadvokat.

Dette møtet markerte slutten på Dahl-gruppen, og slutten på Dahl-pausen. Dahl hadde sørget for at møtet fant sted akkurat før Stortinget tok sommerferie. Håpet var nok at bare to ting skulle stå i hodet på stortingsrepresentantene: Ferien og EU-avstemningen samme høst. Riktignok hadde Stortinget kommet en hårsbredd fra å kaste Regjeringen på Moland-saken, men etter det ventet man bare ett omkved: Regjeringen er fredet til EU-medlemsskap er avklart i en eller annen retning. Kom tilbake i 1995, gutter. De fikk nesten rett. Da vi kom ut fra møtet med Dahl, var alle koffertene pakket. Men vi fikk likevel tak i noen av våre kontakter på Stortinget, som fikk se pressemeldingen og høre fra møtet. De var ikke sene med å få sagt fra om hva de mente (se kap. 18.17).

Møtet var også blitt vridd trill rundt av Dahl i forhold til forutsetningene. En gang i begynnelsen av Dahl-perioden tok vi opp med Dahl at det var en helt spesiell sak av den største samfunnsmessige betydning vi hadde med å gjøre, med uhyre sterke og velutstyrte motstandere. Vi anbefalte at det ble lagt opp til en arbeidsform som tilsvarte denne utfordringen, dvs. at Dahl, hans etterforskere og vi burde inngå mer i et samlet team, slik at vi hele tiden kunne få kombinert våre totalkunnskaper og arkiver med deres nye etterforskningsresultater. Uten slik feedback ville en rekke poenger og vinklinger gå tapt og etterforskningen ville bli sporet av mange ganger, ikke minst på grunn av provokatører som de ville møte og som vi hadde god peiling på.

Men dette ble avvist. Vi kunne ikke få tilgang på noe informasjon fra etterforskningen, og slett ikke avhørsprotokoller, for slik var reglene. Men Dahl gikk til slutt med på at vi skulle få et møte med ham og hans gruppe når de anså seg ferdig med sin etterforskning, og en orientering om resultater så langt, slik at vi kunne komme med kommentarer. På et grunnlag som var utvidet med våre eventuelle kommentarer ville han så eventuelt iverksette en ny runde etterforskning, sammenfatte og konkludere. Vi måtte slå oss til ro med det.

Men da pausen begynte å trekke ut, og vi hørte rykter fra Sørlandet om at han snekret på en henleggelse, sendte vi fax der vi minnet om at han skyldte oss et slikt møte før han avsluttet etterforskningen. Vi spesifiserte i detalj den prosess vi var blitt enige om. Samtidig oversendte vi endel konkrete spørsmål som vi varslet vi ville ha svar på. Det kom intet svar, så vi ringte. Han bekreftet i telefonen at han snart ville innkalle til dette møtet, og på de siterte premisser. Vi var imidlertid meget skeptiske, og sendte en ny fax, der vi bekreftet telefonsamtalen og dens innhold. Det kunne ikke være noen tvil: Møtet skulle finne sted før han avsluttet og åpne for våre eventuelle bidrag i en ny etterforskningsrunde. At det skulle være en ny etterforskningsrunde etter pausen fremgikk jo også av Dahls egen pause-pressemelding (se kap. 16.9)¹ at

«… saken stilles i bero inntil Nygaard Haug-utvalget har avsluttet sin granskning og fremlagt sin rapport. Etterforskningen vil deretter bli gjenopptatt og sluttført.»

Vi visste at han ikke hadde gjenopptatt noen etterforskning, og følte oss overbevist etter to telefaxer og telefonsamtaler at det ville bli en runde til. Vi trodde ut fra forutsetningene at det var møte som avtalt vi var innkalt til 10. juni. Riktignok visste vi nå at vi hadde å gjøre med en dekkaksjon, men det foresvevet oss ikke at Dahl ikke ihvertfall ville gå gjennom de avtalte formene slik at det skulle se riktig ut, men isteden eklatant bryte selv uttrykkelig avtalte spilleregler.

Men Dahl lurte oss. I 13-14-tiden kom vi inn på forhold som gjorde at vi mente Dahl nok fikk skrive om hele pressemeldingen. Da var det han plumpet ut med at det ikke lot seg gjøre, for den var allerede sendt ut. Det viste seg at han hadde forhåndsprogrammert trolig Riksadvokatens kontor til utsendelse klokken 1200. Pressemeldingen var allerede klarert med Riksadvokaten og det var ifølge Dahls klare og direkte utsagn intet, absolutt intet vi kunne si eller opplyse eller argumentere med som kunne endre et komma!

Vi konstaterte at han hadde brutt alle avtaler. Dahl nektet, og påsto at det ikke var noen avtale. Vi produserte fax nr. 1. Dahl sa det var vår oppfatning, ikke hans. Vi nevnte telefonsamtalen. Dahl hevdet vi hadde misforstått. Vi produserte fax nr. 2. Dahl innrømmet at han hadde fått den, men at den fortsatt var uttrykk for vår oppfatning. Vi spurte hvorfor han i så fall aldri hadde korrigert denne oppfatningen skriftlig etter to faxer. Han svarte at han hadde ikke hatt tid. Vi spurte om det også var mangel på tid som medførte at han brøt sin egen pressemelding om «ny runde etterforskning». Det ble dårlig med svar.

Det hjalp ikke å karakterisere Dahl. Mens vi satt fanget i møtet var nå hele «den fjerde tjenestes» hær av desinformanter i full sving med å bygge videre på Dahls henleggelse for endelig å knekke oss. Vi bestemte oss likevel for å prøve å få så mye som mulig ut av Dahl, men han forsvant raskt etter dette for å rekke flyet sitt, til tross for at vi hadde varslet at vi hadde dagsorden nok til et fulldagsmøte. Det var ikke for mye for langt ut fra alle de fulle dager og netter vi hadde jobbet for ham allerede, ikke minst fordi han avslo å utbetale oss 5 øre for våre utgifter og tapt arbeidsfortjeneste!

Vi var likevel fornøyd med møtet etterpå. Mange avgjørende brikker var kommet på plass, og vi var i stand til å formulere en ganske sikker arbeidshypotese om hva som til da hadde skjedd bak kulissene. Denne hypotesen ble senere bare bedre bekreftet. Idag regner vi den for i all hovedsak bevist. Selv om mye av dette var klart tidligere, og enkelte biter først kom på plass senere, velger vi å redegjøre for den her.

Slik vi så det, var det fire ganger panikken virkelig måtte ha bredt seg i systemet:

Første gang var da Setsaas i september 1990 fortalte politiinspektør Iver Frigaard i POT om sine kunnskaper om Mossad på to områder: Aksjoner i Norge, og Mike Harari som etablert hovedmann på Lillehammer. De visste nok allerede om vårt bokprosjekt og risikoen for at disse forholdene ble alminnelig kjent. De var også engstelig for at disse sakene skulle vekke opp den på dette saksområde sovende Syse-regjeringen til ny granskning av Lillehammer-saken. Vegard Bye hadde jo allerede gitt ut sin bok «Forbuden fred»¹, og nå kom en ny person med hele verifikasjonen. Systemet visste at det allerede var kontakt mellom oss og Bye. Her lå det en udetonert bombe, som måtte uskadeliggjøres. Det førte til aksjoner på bred front, vesentlig i regi av E-tjenesten og Mossads apparat, for å finne ut mer om manuskriptet, lokalisere det og få lest det for iverksettelse av diskreditering og mottiltak. helst stanse hele prosjektet eller ihvertfall utsette det.

Det siste lyktes de forsåvidt i, for vi bestemte oss etterhvert for å komme til bunns i overvåkingssaken som et særlig godt «siste kapittel».

Andre gangen bygget panikken seg opp ettersommeren og høsten 1991. La oss minne om de viktigste begivenhetene denne høsten:

• Setsaas hadde i mellomtiden (okt 90) flyttet til Lindebergåsen med nissen på lasset. Det dukket opp overvåkere fra Norasonde (se kap. 24.6) og Spilhaug-apparatet (se kap. 24.3.2.8) på alle kanter og flere overvåkingsleiligheter ble avslørt
• Opprullingen av Mossad/Asylsøker-saken i september 1991 ga økt troverdighet til våre opplysninger og kastet økt tvil over Frigaards rolle
• Vi ba i september Lier kontakte Urdal for å få stoppet den kriminelle overvåkingen, men fikk beskjed tilbake Frigaard: «Vi overvåker ikke, men kan ikke garantere at ikke andre gjør det». Men han kunne heller ikke melde om noen tiltak mot «andre» (se kap. 7).
• september 1991 ble Annæus Schjødt anmeldt for bruk av falske bevismidler ved domstolene
• I september 1991 ble ny overvåkingsleilighet avdekket, i denne fasen den viktigste. Dette meddeles Lier (se kap. 18. 7)
• I oktober 1991 observerte Setsaas og Holst at det var etablert «kringvern» av patruljerende sivile politimenn med schæfere (se kap. 7.1)
• det kunne også konstateres bruk av videokameraer med 360 graders dekning
• Samme måned ble Setsaas utsatt for overfallsforsøk med 10-15 personer samtidig som OP-poster fra tjenestene og Oslo Politikammer overvåket det hele med videokameraer (se kap. 20.13.4)
• Da vår etterforsker, tidligere sjef for Politivakta, Arne K. Tangstad, redegjorde for dette overfor POT-sjef Jan Grøndahl, utbrøt denne «Begynner han å bli redd nå?», men da han oppdaget at Tangstad ikke var «på nett» fikk Tangstad beskjed om at han skulle «holde seg langt unna denne saken – ellers ville det gå ham ille » (se kap. 7.2)
• I oktober og november ble tilsammen 6 biler, herunder biler benyttet av Tangstad, påført betydelige skader (se kap. 7.2 og 7.3)
• I oktober oppdaget vår tekniske etterforsker, som senere ble snudd, Trygve Lauritzen, avlyttingsutstyr i Drammensvn 10 (se kap. 4.5) og tre uavhengige indikasjoner på avlytting på Lindebergåsen fra avlytterleilighet. Han skrev rapport om Drammensveien men nektet å gjøre det om Lindebergåsen. (se kap. 4.6)
• To måneder senere påviste Setsaas for ham ved inspeksjon av den nå ledige avlytterleiligheten at det var utført maling/sparkling av borede hull for mikrofoner på de riktige steder i forhold til de tidligere tekniske påvisningene
• I samme perioden ble nattklubbvervingen til Tronds kontorsjef Terje Buljo og hans etterfølger avslørt (det hadde foregått tidligere på høsten). og Lier advarte kvinnen som var utsatt for dette mot å ta imot besøk av den «farlige» Setsaas(se kap. 7.2)
• I desember avslørte vi Justisdepartementets spanerbiler: Lier forklarte dette med «spaning på spanerne» (men han fant ingen andre) (se kap. 7.4.)
• I desember ga Lier beskjed til h. r. adv. Annæus Schjødt om at Setsaas skulle ha planer om «å ta ham» og oppga registreringsnumre på biler Setsaas benyttet (se kap. 18.18)
• I januar 1992 ble Lauritzen gitt stort oppdrag av Justisdepartementet i forbindelse med sikkerheten på Lillehammer-OL (se kap. 4.6)

Det som må ha skjedd var at alle våre avsløringer av overvåkere etc. umiddelbart ble bragt videre til disse. Overvåkerne og særlig operasjonsledelsen, som til da var dominert av E-tjenesten og Mossad Norge, fikk dermed panikk og forlangte hjelp og beskyttelse. Lier og Oslo Politikammer fikk beskjed om å fremskaffe denne beskyttelsen, overta ansvaret for overvåkingen ved at denne midlertidig ble konvertert til også en politimessig overvåking, oppholde oss med godt snakk og holde politimester Willy Haugli mest mulig utenfor.

La oss her minne om at Frigaard hadde uttalt til Lier at POT ikke drev med noe mot oss. Trond Johansen hadde sagt det samme om E-tjenesten. Men Oslo Politikammer har aldri avgitt noen slik forsikring. Justisminister Grete Faremo uttalte seg generelt i Stortingets justiskomite om at det ikke var noen overvåking av oss, men må da ha tatt sjansen på at hun senere måtte kunne benekte kjennskap til vanlig politimessig spaning (credible denial»¹).

Det var da også «credible denial» – benektbarhet – som hadde vært filosofien bak alt som hadde skjedd tidligere, og benektelsene fra både Frigaard og Trond. Det er nettopp det som er poenget med å bruke Spilhaug, Mossad, Industrivernet, Norasonde. Tronds spesialløsninger ved hjelp av sønner og døtre til «forhenværende») E-folk, symbiosemiljøet med AKP(m-l) osv. Etterretning/overvåking/offensive aksjoner via stedfortreder! Blir det avslørt, er det noen private grupper, noen overivrige underordnede e.l., slik at det er benektbart hvem som egentlig står bak. Det er dette som er brukt mot oss. Alt skulle være være benektbart – og ble benektet -, inklusive voldelige aksjoner. Men da de voldelige aksjonene og alle truslene hverken nøytraliserte oss, langt mindre stoppet vår kontraetterretning, og vi fant ut mer og mer, måtte aktivitetene gis et tryggere skalkeskjul, og man fant på å konvertere dem til «lovlig overvåking» på et oppkonstruert grunnlag. De var ikke lenger benektbare, og måtte gjøres forklarbare.

Trond skiftet metodikk; en «strategi for kriminalisering» ble tatt i bruk for å skape grunnlaget for den «lovlige» overvåking. Det ble ikke spart hverken på penger eller andre midler. En mangeårig narkoman (pillemisbruker) fikk ansettelse hos Sven Aage Hauge (på E-stabens sekkepost/hemmelige budsjett hos Forsvarets Bygningstjeneste) for innsats som provokatør.

Kriminaliseringsstrategien ble også parallelt supplert med terrorisering mot oss og våre familiemedlemmer for å øke nervepress og fremprovosere uoverveide handlinger som det kunne slås ned på. Terrorisering er en meget vanlig metode hos Trond & Co og kan gi (for den/de det går ut over) tilsiktede tragiske utfall!

For å få til kriminaliseringsstrategien dette måtte man oppkonstruere ett eller annet grunnlag for en rettslig kjennelse som åpnet for politikammerets og POT’s aksjoner. Det ble svært klart da vi senere fikk kjennskap til Liers «advarsler» til Schjødt. En slik konverteringsaksjon måtte ha vært klarert helt til topps hos Riksadvokaten og i Departementet/Regjeringen.

Hva kunne ha vært grunnlaget for rettslig kjennelse? Vi visste selvsagt at ikke noe kunne finnes. Man måtte ha oppkonstruert noe som ble tatt for god fisk av en dommer som var tilstrekkelig søvnig eller tilstrekkelig «på nett». Samtidig var det jo helt åpenbart at dette grunnlaget ikke kunne presenteres f.eks. i Stortinget. Da ville vi enten fått vite det med en gang, eller – hvis det hadde vært hold i det – alle dørene til Stortinget ville blitt stengt for oss. Men absolutt ingen vi kjente, kjente til noe, og dørene ble bare videre og videre.

Det var som i et puslespill: Alle andre brikker var på plass. Vi stirret på et tomt, svart felt med særdeles tydelig profil.

Av hensyn til leseren velger vi nå å foregripe begivenhetene. Vi fant den manglende brikken – men først så sent som våren 1995. I forbindelse med rettssaken Annæus Schjødt vs Ramm forlangte nå Ramms prosessfullmektig, h. r. adv. Tor Erling Staff, alle politidokumentene fra Liers etterforskning fremlagt. Det var ikke så meget, men mer enn nok: To notater fra Lier skrevet sommeren 1992 til henholdsvis politiinspektør Knut Mikkelsen¹ og kriminalsjef Truls Fyhn². Mikkelsen-notatet hadde sågar vært innom Eidsivating. (Se mer om disse notatene i kapittel 7 og andre steder.)

Staff oppdaget imidlertid at det manglet ett av ca 15 vedlegg til Mikkelsen-notatet, og forlangte å få dette oversendt pr fax. Vedlegget var på to sider med kun noen få linjer på side 2. Da vi fikk se det, men ikke kopiere det, kunne det synes som om skriften på side 2 var litt annerledes. Med de erfaringer vi ellers har med post- og kopi-virus (se kap. 23.13) kan vi ikke være helt sikre på om det som nå kom var hele vedlegget, eller om en eller flere påfølgende sider var erstattet med noen få avsluttende linjer for at ikke førstesiden skulle slutte i løse luften. Det vi fikk se var imidlertid ille nok. Faktisk er dette notatet nå ett av våre aller viktigste bevismidler. Hvor ødeleggende det var å måtte levere det ut må man ha forstått i Oslo Politikammer. Derfor forsøkte man nok i det lengste å unngå det ved å skylde på kopimaskinen – et av eksemplene på «post- og kopi-viruset», som altså allerede herjet på Politikammeret!

Vedlegget viste seg å være et notat fra vår privatetterforsker Trygve Lauritzen i Sikkerhetskonsulentene A/S, datert i januar 1992³. Vi visste at denne personen som var engasjert av oss, allerede var blitt snudd til å arbeide for motparten (han var blitt tildelt et omfattende oppdrag vedrørende sikkerhet på Lillehammer). Vi hadde imidlertid ikke ventet at han ville synke så dypt som han nå gjorde.

Oslo Politikammer hadde lagt spesielle begrensninger på hvordan Staff kunne benytte disse dokumentene Vi fikk bare lov til å gjennomlese dem, ikke ta kopier eller gjøre detaljerte notater. Notatet er en grotesk mistenkeliggjørelse av Setsaas og fylt til randen av insinuasjoner om at Setsaas selv skulle ha utført eller planlegge kriminelle handlinger, uten at Lauritzen hadde skygge av bevis. Han visste godt at han oppkonstruerte «bevis»!

I notatet ble Setsaas beskrevet over litt over én tettskreven side som en våpenglad type som skulle ha masse våpen hjemme, at han var troendes til å «skape bevis» for sin sak selv bl.a. ved å knuse biler, at han mente advokat Schjødt var innblandet med Mossad osv. Leif A Lier bygget endog opp under Lauritzen ved i sitt notat bl.a. å påstå at Setsaas på et møte med ham hadde vært «nervøs» og villet «iverksette uspesifiserte tiltak», og gikk god for Lauritzens notat gjennom ledsagende kommentar om at dette kunne kaste lys over Setsaas som person.

Notatet var et bestillingsverk. Det falt i tid sammen med at Lauritzen fikk sikkerhets-oppdraget på Lillehammer. Det var datert noen måneder etter at de politimessige konverteringsaksjonene er registrert. Det illustrerte hastverket: Politimessig spaning måtte startes, selv mens man lette etter grunnlaget. Et syltynt grunnlag ble først oppkonstruert av Lier gjennom advarslene til Schjødt. Men man trengte mer, også for å bringe POT inn i konverteringsaksjonen under terrorisme-overskriften – og da måtte man ha rettslig kjennelse.

Det er lett å påvise at Lier selvsagt visste at Lauritzen-rapporten representerte falske anklager. Han hadde f.eks. selv forklart at minst én bilknusing skyldtes narkomane (overfor Tangstad og oss, for å bortforklare), og ville meget lett funnet ut om de fleste knusingene var at det var fysisk umulig for Setsaas å ha kunnet utført dem⁴. «Systemet» hadde knust bilene selv for å skremme oss. Da vi deretter analyserte disse aksjonene og foretok bevegelsesanalyser og meddelte Lier resultatene, ble Setsaas anklaget for bilknusingen slik at han kunne settes under overvåking. Dette er Norge – ikke en bananrepublikk! Dessuten ble det arrangert overfallsforsøk for å skremme, slik at en annen av våre etterforskere fikk spørsmål «er han blitt nervøs nå?» osv.

Leif A. Lier er forøvrig også i andre sammenhenger anklaget for å ha benyttet lignende provokatoriske arbeidsmetoder.

Lauritzen ville aldri våget å levere fra seg så grove anklager uten beskyttelse. Det er videre åpenbart at notatet kun kan ha hatt et meget spesielt formål, siden Lier ikke iverksatte noen form for synlig etterforskning om våpenlagrene etc, f.eks. ikke en gang foretok avhør av personer omkring Setsaas eller Setsaas selv.

Det siste er meget alvorlig. Her foreligger det konkrete anklager fra en person som man har så stor tillit til at han får ansvaret for Lillehammer-OL’s sikkerhet. Han hevder bl.a. at han selv har hørt Setsaas redegjøre for at han har og er innstilt på å bruke typeangitte terroristvåpen. Det er en smal sak å konstatere at han ikke er oppsatt med slike militært og ikke ellers registrert innehaver av dem. Ergo måtte de ha vært stjålet eller smuglet inn i landet!

Og her kommer noen viktige poenger:

• Hvis Lier fant Lauritzen-rapporten troverdig, måtte han straks iverksatt tiltak mot Sesaas’ mulige besittelse av ulovlige våpen – en meget alvorlig sak særlig i lys av Liers egne observasjoner om en «nervøs» person som skulle «iverksette tiltak»!
• Hvis Lier ikke fant Lauritzen-rapporten troverdig, måtte han selvsagt ikke gi den en slik spredning som derved gjorde Lier skyldig i kolportering av alvorlige injurier
• Hva er forklaringen på at han tilsynelatende ikke gjennomførte avhør eller iverksatte etterforskning, men likevel sendte Lauritzen-rapport med egne forsterkende bemerkninger rett til værs?

Den eneste mulige forklaringen er at Lauritzens og Liers notater hadde et annet formål, nemlig til bruk for å utvirke en hemmelig kjennelse for lovlig avlytting/overvåkning, ransaking, hemmelig beslag etc. og en hemmelig beslutning i Politikammeret om å iverksette politimessig spaning/overvåkning som en konverteringsaksjon for og i tillegg til den helt ulovlige virksomhet ved E-tjenesten og Mossad som vi hadde avslørt, samt tilsvarende for POT.

Dermed var dommeren ført bak lyset av Lier, Mikkelsen, Fyhn og Eidsivating – eller selv innblandet. Hensikten med å innhente rettslig kjennelse var nemlig ikke å oppklare våpensaken m.m. (den var oppklart som ikke-eksisterende før notatet ble skrevet), men å legitimere systemets egne helt ulovlige aksjoner. Tror noen at Eidsivating gjør dette uten å rådføre seg med Riksadvokaten, eller at Riksadvokaten gjør det uten å rådføre seg på regjeringshold?

Det er ikke usannsynlig at Lauritzen-notatet og evt de rettslige kjennelsene også er blitt brukt som grunnlag for samspillet mellom Kontrollutvalget (vår klage ble levert dit i april 1992) og Oslo Politikammer (Lier ba oss innlevere anmeldelser 1. juli) (se kap. 14.4). Det forklarer at Setsaas aldri ble innkalt til Kontrollutvalget. Han var jo allerede stemplet som «kriminell» og ikke meningsberettiget i klagesammenheng. De andre var vel ikke ansett stort bedre. Spørsmålet er her bare hvilke medlemmer av Kontrollutvalget som ble lurt, og hvilke som var med på spillet. Og koordineringen kunne kun ha funnet sted på regjeringsplan!

Det satt en lagdommer (Rakel Surlien) i kontrollutvalget da vi (ikke Setsaas) møtte, til tross for at hun i Statsråd flere måneder tidligere var skiftet ut som medlem. I 1994 etterfulgte Surlien Killengren som departementsråd i Justisdepartementet.

Med Lauritzen-notatet hadde «den fjerde» skaffet seg et slags grunnlag for overvåkingen av Setsaas fra 1992. Men hva med de tidligere aksjonene? De var sannsynligvis helt uten rettslig grunnlag i det hele tatt, operert av Mossad og E-tjenesten.

Men hva med overvåkingen av Ramm og Norsk Oljerevy? Fantes det oppkonstruert rettslig grunnlag for dette også, bare at vi ikke har sett det ennå? Det er ikke umulig. Provokatøren Roy Skoglunds underlige artikkel i Morgenbladet der Ramm forsøkes innblandet i en saus av russisk og cubansk etterretning (se kap. 20.18) er en indikator. Hvor langt kan man strekke betingelsene for telefonavlytting? Vi har to eksempler på at det kan strekkes meget langt:

Av Aftenposten i februar 1994 fremgår det at⁵:

«… telefonavlytting satte politiet på sporet av falskmyntnerne som idag møter i lagmannsretten»

Selv om rettslig kjennelse bare skal gis i narko-saker og når «Rikets Sikkerhet» er involvert, gis det altså for falskmynteri. Hensynet til inflasjonen og Norges Banks balanse inngår altså i «Rikets sikkerhet».

I brev til oss skrev førsteamanuensis Edvard Vogt ved Institutt for rettsutvikling i Bergen, kjent for sin rolle i å avsløre politivolden i Bergen⁶:

«Selv har jeg vært overvåket i mange år. Jeg vedlegger kopi av to henleggelser av anmeldelser av telefonovervåking fra henholdsvis Hordaland statsadvokatembeter og fra Oslo politikammer.

Begge benytter den bemerkelsesverdige formel: Henlagt som intet straffbart forhold (henholdsvis: ‘fordi det ikke er straffbart’).

Det må jo bety i klartekst at ja, jeg blir telefonovervåket, men dette skjer på legalt vis etter autorisasjon fra dommer. …

Det spørsmål jeg stiller er hvilket grunnlag jeg ble telefonavlyttet på. Det må jo enten være narkotika eller Rikets sikkerhet. Narkotika er noe for usannsynlig. Men hvilken trussel mot rikets sikkerhet kan da jeg representere, som Venstremann, tidligere prest etc.?

Realiteten må nok være at den type politivoldsforskning, som jeg hadde drevet, av visse personer … ble betraktet som samfunnsskadelig. …»

Henleggelsesgrunnlaget for Vogt ligner jo mye på Dahls i vår sak. Vogt har nok rett i at det forelå rettslig kjennelse. Har han også rett i saksgrunnlaget, ser det – også i lys av falskmyntersaken – ut til at det ikke bare er sikkerhetstrusler med sammenheng til fremmed makt som inngår i tolkningen. Og da blir det jo fritt frem for å tøye og tøye og tøye – helt til vi i virkeligheten snakker om Aps sikkerhet!

Det er nå på tide å gå ganske grundig inn på Liers virksomhet. Vi begynner med å oppsummere – dels fra materiale presentert tidligere i denne boken og dels noe som først presenteres her, om Lier:

• at han kun på ett eneste punkt gjorde nytte for seg ved å bekrefte at Schjødt var tilstede på møtet i POT (kap. 1.4), men det først etter flere måneders press og svært motvillig, og dette punkt ble underslått i Liers rapport
• at han førte oss bak lyset ved å oppfordre oss til å innlevere anmelde/ser slik at etterforskningen kunne opptrappes kraftig – dagen før etterforskningen ble nedtrappet til null og henleggelsesprosess igangsatt (kap. 11.2)
• at dette var ledd i et samspill med Kontrollutvalget for å legitimere at dette heller ikke løftet en finger for å etterforske og kunne frikjenne POT og Frigaard basert på Liers henleggelse og gi blaffen i klagene på E-staben, S-staben og Mossad (se kap. 14.4.)
• at Lier eller Oslo Politikammer straks lekket anmeldelsene fra oss med innhold til Klassekampen til tross for forsikringer om det motsatte: og lekket henleggelsen til NRK 6 uker før vi fikk skriftlig melding (se kap. 11.2)
• at det var manipulert med henleggelsesgrunnlaget -fra bevisets stilling til ukjent gjerningsmann (se kap. /1.4)
• at hans etterforskning mot E-tjenesten og POT begrenset seg til â spørre Trond Johansen og Frigaard om de drev med noe og etterpå sa til oss at «de dørene kommer jeg ikke gjennom» (se kap. 11.4)
• at det ikke finnes spor etter etterforskning av Mossad (men han var jo senioretterforsker i Oslo for Lillehammer-saken, se kap. 25.19.8, og fikk den gangen hyggelige tegninger fra Sylvia Rafael, se kap. 7.1)
• at Lier har hatt en rekke andre kontaktpunkter med ekteparet Schjødt (se kap. 7.1)
• at Lier advarte Annæus Schjødt mot at Setsaas «skulle ta ham» og at det teaterspill dette medførte kan ha blitt benyttet til å få anmeldelsene mot Schjødt for bevisfusk henlagt også som ankesak (se kap 18.18)
• at viktig informasjon om vår kontraetterretning må ha lekket fra Liers jernskap til overåkerne slik at de kunne planlegge nye aksjoner («13368-saken») (se kap. 20.12.1 1)
• at Ramms forbindelse med Televerket pr modem ble blokkert i 14 dager etter at Lier ble gjort oppmerksom på at vi drev denne typen kontraetterretning (se kap. 6.3)
• at Lier underslo to brev fra presten Petter Holst til politimester Willy Haugli med opplysninger om alvorlig kriminalitet og klager mot Lier (se kap. 11)
• at vi avslørte to biler registrert på Justisdepartementet som spanet på oss i trafikken – dette ble av Lier omgjort til «spaning mot spanerne»; helt usannsynlig pga bilenes operasjonsmønster og det faktum at Lier ellers ikke foretok noe som helst etterforskning i marken, og at han heller ikke nevnte denne etterforskningen i sin interne politirapport (kap. 11) (OBS: Vi avdekket 2-3 biler til, men har ikke avslørt disse registreringsnumrene ennå.) Dermed finnes det minst 8 sjåfører og sidemenn som kunne vært avhørt av Dahl, men det gjorde han ikke!
• at det også ble registrert omfattende politispaning med schæfer i omgivelsene rundt Setsaas og Holst – dette er bare et «steinkast» fra Oslo Politikammers hundesentral (også dette var vel offisielt begrunnet med Lauritzen-notatet, men tjente nå som «kringvern» for overvåkerne fra andre deler av «den fjerde» og fortsatte til romavlyttingsleiligheten var tømt)¹
• at politiaksjonene også omfattet deltakelse i 360-graders videoovervåking rundt Setsaas
• at operasjonene ved Terje Buljo – kontorsjef hos Trond Johansen – og nok en person med samme operasjonsmønster og egne forbindelser til E-tjenesten – for å verve en person i våre omgivelser som agent for tjenesten av Lier ble lagt til side som rene «sjekkeøvelser» (se kap. 7.2)
• at Lier advarte vedkommende som hadde vært utsatt for Terje Buljo om at Setsaas, som var på vei for å få vite mer om episoden, var «farlig» og ikke måtte slippes inn! (se kap. 7.2) (hensikten var ihvertfall å blokkere denne informasjonen som senere likevel avslørte Trond Johansens kontorsjef, muligens å skaffe tid for å fjerne f.eks. avlyttingsutstyr fra vedkommendes leilighet)
• at anmeldelsen av ny overvåkingsleilighet i desember 1992 aldri ble underlagt etterforskning og ikke en gang besvart (se kap. 18.7)
• at en av Liers politikolleger viste seg å være eieren til en skarp hund som ble forsøkt benyttet til styrt angrep mot Setsaas (denne saken blir omtalt nedenfor i kap. 20.11.1)
• at det minst en gang på Lindebergåsen ble observert uniformert personell som låste seg inn i et kjøretøy som ble benyttet som avlyttings- og opptakssentral for avlytting av Setsaas²

at han ved henleggelsen totalt bagatelliserte observasjonene på Lindebergåsen og hevdet at det der ikke forgikk noe unormalt, mens «det var mer interessant på Slemdal», dog mest sannsynlig «industrispionasje» – uten at kunne underbygge dette noe eller gjøre noe med det heller³

Lier og Politikammeret har utad latt som om de hadde etterforsket alle våre informasjoner og enten avvist dem eller rubrisert dem som tilfeldigheter. Realiteten er at man ikke klarte å tilbakevise en eneste av våre konkrete observasjoner. Dette må ikke blandes sammen med at kammeret utførte enkelte såkalte «registerundersøkelser» for å fremskaffe innehavere av enkelte biler, postbokser etc., som vi alle kjente på forhånd, men han gjorde ikke noe for å gå disse innehaverne nærmere etter i sømmene. Ifølge Lier fikk man her avkreftet «mange av påstandene», men det betyr som oftest at innehaverne på overflaten virket svært «uskyldige». På den annen side betyr formuleringen at noe måtte ha blitt bekreftet også etter Liers metode, men det har hverken vi eller rapportmottakerne fått informasjon om. I andre saker, der politiet virkelig vil oppklare, arbeider de selv slik at de sjekker mange hypoteser til de finner noen de kan gå videre med. Dette er nok første gang at noen utsjekkede hypoteser er blitt tilstrekkelig grunnlag for å stanse en viktig etterforskning!

Lier fikk av oss nok informasjon til å putte enkelte i varetekt, men de jobbet for systemet og slapp derfor unna.

Som et eksempel på hvordan Lier hevdet å ha etterforsket, men i virkeligheten dekket til, nevner vi denne saken: En av medarbeiderne i Oljerevyen mottok en samtale med Televerket i Ålesund der operatøren i Ålesund insisterte på at den helt ferske telefonlinjen gikk via Forsvarets Overkommando (FO) på Huseby. Det var ganske sannsynlig, siden vi kunne konstatere at dette telefonnummeret tidligere var benyttet av Sikkerhetsstaben i FO. Lier klarte ikke å finne noen teleoperatør i Ålesund som «husket» dette. Det kaller han kanskje tilbakevisning, Vi kaller det høyden påstand mot påstand og konstaterer dessuten at vi hadde supplerende observasjoner som underbygget en slik kobling, men disse ble aldri etterforsket! Dessuten gjorde Lier ingen undersøkelser på Huseby, hos oss eller i Televerket for å sjekke linjene. For vår del regnet vi med at denne linjen gikk videre til E-staben på militært nett. (Likevel antydet Lier senere at avlyttingen skyldtes «industrispionasje». (i regi av Sikkerhetsstaben?)

Denne saken er imidlertid ikke nevnt i Liers notat. Han fikk også en lang rekke andre opplysninger og bevismidler fra oss som ikke er underlagt noen synlig etterforskning og heller ikke omtalt i rapporten til MikkeIsen:

• Den senere snudde etterforskeren Trygve Lauritzens undersøkelsesresultater på Lindebergåsen der han fant tre uavhengige forhold som hver for seg var konsistent med avlytting fra Norasonde-leiligheten, og hans konklusjon om at han «ville innkalt alle blålysene» om han hadde funnet dette hos seg selv
• Lauritzens senere observasjoner sammen med Setsaas om reparasjoner i taket i overvåkingsleiligheten der elektroniske målinger hadde slått ut
• Overfallsforsøket mot Setsaas v/10-15 utlendinger (her ble vakthavende som mottok den første politirapporten om at disse bare ville ha hjelp til å skifte dekk bedt om å informere Lier, hvilket han gjorde, men Lier gjorde ikke noe med dette heller)
• Vår privatetterforsker Arne Tangstads besøk hos den helt ferske POT-sjefen Jan Grøndahl som etter å ha fått informasjon om overfallsforsøket utbrøt «Jasså, begynner han å bli redd nå?» og fortsatte med å true Tangstad om at det ville gå ham ille om han fortsatte å assistere oss (to ganger kort tid etter dette ble bilen til Tangstads samboer påført betydelige skader mens den var parkert)
• At samme Tangstad kort tid etter dette fraflyttet Oslo og gikk i dekning i Volda med nytt yrke som hjelpemann på bensinstasjon
• Terje Buljo’s og en annen persons operasjoner (se foran)
• En rekke andre skremmeaksjoner mot personer i vår gruppe
• Bilspaner-operasjonene (se foran) (Her forstår vi godt at Lier holder tilbake: Vi tror ikke minst 8 politimenn som må ha medvirket i disse operasjonene alle ville stått ved Liers versjon!)
• Detaljene omkring knusing av biler tilhørende en person i våre omgivelser og Arne Tangstad (kun Lauritzens generelle vanvittige anklager om at Setsaas selv drev med bilknusing)
• «13368-episodene» (se kap. 20.12.1.1)
• Anmeldelsen av ny overvåkingsleilighet
• En lang rekke observasjoner, fotos og videoopptak av overvåkerne
• En lang rekke observasjoner, fotos og videoopptak av ekte eller falske teleoperatører
• Samarbeidsmøter mellom Norasondepersonell og telefolk
• Episode med trailer som forsøkte å kjøre Setsaas ut av veien over en strekning på mer enn 80 km⁴

La oss så se litt på Liers bruk av Trygve Lauritzen. Lauritzen var altså engasjert av oss i oktober 1991 og betalt av oss som vår privatetterforsker. Vi var oppmerksom på at han hadde kontakt med Lier, men forutsatte selvsagt at denne kontakten var som vår representant på vanlig, saklig måte. Hans notat til Lier om Setsaas er derfor grovt kriminelt både hva gjelder innholdet, og ved at han gikk bak oppdragsgiverens rygg med usanne påstander som var egnet til å skade hans oppdragsgiver. Den saken er klar.

Hva med Liers forhold? Vi har tidligere påvist at han må ha vært delaktig i å få frem dette dokumentet som et bestillingsverk. Hadde han trodd på det, måtte han iverksatt helt spesielle etterforskningstiltak om de konkrete sakene tatt opp i notatet som var vedlagt politidokumentet til politiinspektør Knut Mikkelsen og Eidsivating, men det gjorde han ikke. Derimot underbygget og kolporterte han beskyldningene videre i politietaten og til Eidsivating uten å etterforske om de var riktige eller ikke. Derav må man slutte at notatet hadde andre hensikter. Vi antar at POT/Grøndahl på ihvertfall dette forfalskede grunnlag fikk den rettslige kjennelse de trengte og de nødvendige virkemidler for å stoppe Kontrollutvalget. Dette er en politimessig arbeidsform vi bare trodde eksisterte i mafianasjoner og historiens Sovjet.

Vi ser ikke bort fra at Lier vil benekte dette, og forsøke å forklare Lauritzen-notatet på en annen måte for å gjøre det legitimt. Men da må han også svare på hvorfor han i sitt notat til Mikkelsen ikke har redegjort for andre forhold som Lauritzen kjente til. Skulle Lauritzen først settes i Liers tjeneste, måtte han vel rapportere om alt han visste av betydning, og bringe også dette videre i Liers rapport? Men det skjedde ikke, f.eks. om disse punkter som Lauritzen hadde førstehånds kjennskap til:

• Lauritzens funn i Setsaas’ leilighet
• Lauritzens funn i avlyttingsleiligheten
• Lauritzens kunnskap om knusing av biler, bl.a. bilen tilhørende Arne Tangstads samboer
• Lauritzens kunnskap om Tangstads erfaringer og reaksjoner etter møtet med Grøndahl
• Mange rapporter til Lauritzen fra ansatte i Oljerevyen og andre om innlåsing på kontorer og leiligheter, episoder med telefonen og gatespaning
• Overfallsforsøket på Setsaas, idet Lauritzen fikk god kjennskap til hvordan dette kunne spores til overvåkerne, selv om det fant sted før han kom inn i bildet

Lier måtte ha visst at hans rapport i neste omgang ville bli grunnlaget for POTs rettslige kjennelser og deretter Kontrollutvalgets avgjørelse. Disse lange listene med tilbakeholdte opplysninger, hvorav de aller fleste fortsatt sto ikke-etterforsket, ville medført en helt annen form for behandling i Kontrollutvalget.

Var Liers overordnede i Politikammeret innforstått med alle unnlatelsene? I så fall er alle medansvarlige i å ha forfalsket saksunderlaget til Kontrollutvalget og henleggelsesgrunnlaget. I motsatt fall har Lier ikke bare holdt Haugli utenfor, men selv ført Mikkelsen, Fyhn og Eidsivating bak lyset. Dessuten visste Lier at Stortinget var ført bak lyset.

Vi har registrert⁵ at h. r. adv. Tor Erling Staff under rettssaken om det såkalte «Skrik»-tyveriet kalte Leif A. Lier en «feiging», fordi han benektet at han selv hadde kontaktet en av de nå tiltalte i tyverisaken for at denne skulle forsøke å få maleriet tilbake. Denne personen skulle altså penetrere kriminelle miljøer og opptre provokatorisk på Liers vegne. Staff påpekte at denne personen selvsagt aldri ville blitt tiltalt hvis Lier hadde innrømmet dette forholdet. Staff viste til to andre tilfelle der den samme personen var brukt til provokatorisk etterforskning: En gang av Lier selv i forbindelse med etterforskningen av Nygaard-attentatet og en gang av Tønsberg politikammer i forbindelse med et annet kunstkupp⁶. Staff mente at årsaken til at Lier holdt mannens virkelige rolle skjult var at «riktig politimann» (Lier selv, iflg VG) skulle få æren for oppklaringen. Liers politirapport er meget mangelfull i beskrivelsen av mannens rolle. – Lier var blant de mest innflytelsesrike politifolkene. Det blir opp til dommeren om han er det etter denne saken, sa Staff.

Vi er jo godt kjent med at Lier i mangel av kriminelle sørger for å skaffe seg noen ved hjelp av provokatører, slik som bruken av provokatøren Trygve Lauritzen mot oss. I dette tilfellet har Lier tydeligvis også kastet sin egen provokatør i gryten for å få en god nok sak. Vi er også godt kjent med Liers rapportskrivingskunst.

Bruk av provokatører for å oppklare kriminalsaker er velkjent fra amerikanske kriminalfilmer, men langt fra hverdagskost i Norge. Med den utrolige tillit norske domstoler gjerne har til politiets forklaringer er en slik arbeidsform meget farlig for rettssikkerheten. Skal den godtas, må man som amerikanerne ha et helt annet pågående og effektivt internetterforskningsapparat i politiet, og det må stilles meget strenge krav til moralsk og etisk standard hos polititjenestemennene. Men også i USA er nok den etiske standard varierende. I O. J. Simpson-saken i USA kom det nylig frem bevis som viste at hovedvitnet fra politiet i Los Angeles jevnlig hadde fabrikkert «skjellig grunn» for ransakelser og fabrikkert bevismateriale i sin alminnelighet. Der gjøres det mot den av LA-politiet stigmatiserte «hat-gruppe», nemlig «niggere» (men om dette har noen betydning for Simpson-saken, lar vi dommeren der avgjøre).

Men det er dessverre ikke nødvendig å gå til USA. Den indre kultur i «den fjerde tjeneste» har definert sine «hat-grupper») (se Calmeyer kap. 8.3). Dette slår over i manipuleringen av Politiet, der man finner folk som Leif A. Lier med en særdeles lemfeldig omgang med sannheten og med autorisasjon fra Justisdepartementet for å tildekke den. Er det aktiv bruk av provokatører uten kjøreregler og kontroll han nå er satt til å drive med på fast basis som «etterretningssjef» i Oslo Politikammer med Ap-regjeringens forlengede arm Ingelin C. Killengren som sjef, er vi på rask vei til å få politistatlignende forhold i Norge!

Denne arbeidsformen kan drives så langt at det til slutt er umulig å vite hvem som er (mest) kriminell og hvem som ikke er det. Lier har forlengst overskredet denne grensen!

I desember 1992 anmeldte vi til Oslo Politikammer v/Leif A. Lier¹ vi hadde avslørt en ny overvåkingsleilighet. De nye leieboerne fremleide denne fra eieren, som i all hast hadde fraflyttet leiligheten. Eieren av leiligheten viste seg å ha sitt faste ansettelsesforhold i Utenriksdepartementet, der han hadde spesiell kontakt med kontoret for Samband, Sikkerhet, og Beredskap (SSB) – tett befolket av folk fra tjenestene. Senere har vi konstatert at leiligheten – som vi nå kalte «fjerde etasje» – ble operert av bl.a. Mossad Norge. Denne måtte nå beskyttes. Konverterings- og beskyttelsesaksjonen ble enda mer nødvendig, og det ble stadig farligere å få forholdet avslørt. (Det er vel unødvendig nå å informere leseren om at det aldri ble gjort noe som helst med denne anmeldelsen heller.)

Og så klarer vi ut på våren å erte opp Stortinget til å kreve parlamentarisk granskning! Dette var tredje gang panikken nådde de store høyder. Med hele påtalemyndigheten, Justisdepartementet og Regjeringen involvert forstår man nå hvorfor det var en utenkelig tanke å få en granskning utenom systemets kontroll. Justisvesenet måtte beskyttes. Grimstads forslag måtte stanses. Med Kosmo’s intervensjon, som førte til at Riksadvokaten ble satt på av Regjeringen, vant man tid, ihvertfall til etter stortingsvalget samme høst. Med nytt storting ville det komme nye folk og komitémessige omplasseringer. Stortinget ville glemme. Sysselsett bråkmakerne lengst mulig. La dem snakke og levere inn sine saker til Dahl. Gjør hva dere vil, rot bare ikke med Justisvesenet. Etter hvert ville alle bli mer og mer konsentrert om EU. Vinn aller helst tid til stortingsferien begynner, da er vi kvitt dem til langt inn i 1995. Så lenge kan de da ikke holde ut?

Dette ble bare en halv rundeseier, for det oppsto en ny krise halvveis, allerede i november 1993. Nygaard Haug-utvalget utviklet seg til et mareritt for Regjeringen. Stortinget ble mer og mer forbannet, og vi klarte å mobilisere Stortinget enda en gang, da vi og siden Stortinget oppdaget at Riksadvokatens etterforskere (Dahl-gruppen) hadde «nedprioritert» justisvesenet, og da vi informerte Stortinget om at provokatører mot Stortinget ble ikke avhørt og om Norasonde/»U-3». Kontrollkomitéen i Stortinget skrev brev til Justisdepartementet med krav om klarlegging av Dahls mandat. Petter Thomassen (kontrollkomitéens formann) var på sporet! Dahl-utvalget kunne nå ikke fortsette. Man kunne risikere et pålegg om å avhøre Justisvesenet og provokatørene og grave i E-tjenestens dekkfirma.

Det var også meldt om at det var på vei en ny bok: «De visste alt.»

Dette var fjerde panikkbølge, og man sendte første sjokkmelding til Dahl: – Bli ferdig. Få det hele henlagt fortest mulig. Det ble meddelt oss og flere stortingsrepresentanter at man ville avslutte uken etter.

Men like fort oppdaget man at Dahl ikke kunne avslutte. Stortinget var akkurat nå i ferd med å definere Kontrollkomitéens nye arbeidsreglement. Det var på vei inn en regel om at komitéen ikke skulle ta opp saker som var under etterforskning. Fra Regjeringens lytteposter på Stortinget må det ha kommet panikksignal tilbake: Stopp for Guds skyld ikke Dahl – da får vi Petter Thomassen på nakken! Ny melding fra Dahl-gruppen til Ramm/Setsaas og stortingsrepresentantene. Forrige melding var feil. Vi fortsetter. Vet ikke hvor lenge, kanskje til langt ut på nyåret. (Vi fikk disse informasjonene fordi man begge ganger trodde de var endelige.)

Hva skulle de gjøre? Dahl-gruppen måtte eksistere som beskyttelse mot Petter Thomassen. Men den kunne ikke være i virksomhet. Svaret? Ta pause! Finn på en unnskyldning. Bruk Nygaard Haug. Dra hjem til Sørlandet, og smekk til med henleggelse så snart Stortinget er oppløst og pressen uforstyrret kan klippe i stykker Ramm og Setsaas.

(Tjeneste-«dødaren» Finn Sjue hadde en annen tolkning (se kap. 20.4.14): Nygaard Haug var blitt forbannet fordi Dahl gikk inn på hennes enemerker og krevet å granske alene. Sjues hensikt var å legitimere Dahl. Men i virkelighetens verden fantes ikke fnugg av konflikt mellom de to tildekkingsorganene. Bare panikk.)

Fullføring av tredje runde og full seier i fjerde. Vi satt tilbake med arrogante artikler og kronikker, nytt provokatørrenn, oppgitte familiemedlemmer, mistenksomme forretningsforbindelser, nye møter på nattkafeer og omsorgsfulle venner som spurte om vi ikke nå like gjerne burde droppe det hele og tenke på å leve et normalt liv.

Midt i denne perioden traff Setsaas en kveld en av sine tidligere sjefer, nå pensjonert general. «Dere jakter på’n Trond?,» spurte generalen. «Ja, det gjør vi, general.» «Ja. men han er meget dyktig. Da må dere sannelig løpe fort!» «Det gjør vi også, og vi puster’n snart i nakken!» «Lykke til, major!».

Og dermed er vi tilbake der vi slapp Dahl-gruppen sist i kap. 16, dvs. da Dahl erklærte sin berømmelige «pause» 8. november 1993. Det skjedde mye rart i perioden fra pausen startet frem til Dahls henleggelse: Vi ble innkalt til Nygaard-haug-utvalget, Lund-kommisjonen ble opprettet i februar 1994, vi hadde vårt ene møte med Lund-kommisjonen for å få dem til å finne bevismidler på Lindebergåsen, Dahl ble i hui og hast sendt ned i Kommisjonen for å snakke dem fra det – og klarte det! -, Nygaard-Haug-utvalget utviklet seg til den reneste komedie og ble tvangsavsluttet. (Se egen omtale av alle disse sakene.)

I denne perioden hadde vi ingen direkte kontakt med Dahl utover endel brev- og notatutveksling som vi kommer tilbake til. Derimot hadde vi endel telefonisk kontakt med den ene av hans sjefsetterforskere, Sturla Osen. Osens motiv for denne kontakten var å få vår støtte til hans og kollega Bjørn Tvete-Bergers intense lobby-arbeid for å komme med i Lund-kommisjonen. Vårt motiv var å få ham til å snakke om sitt syn på Dahl-gruppens arbeide. Ingen av delene lyktes, men de to klarte til slutt å komme seg med likevel, uten vår hjelp. Underveis var Osen svært vankelmodig i spørsmålet om å ta et møte med oss. Han ville gjerne, men utsatte og utsatte. Vi gjorde det klart at møtets hensikt måtte være at han snakket nok til å overbevise oss om at han var «clean», så skulle vi nok hjelpe til. Men dealen var nok ikke aktuell for ham. Han unnskyldte seg med at han var så klemt «mellom barken og veden», og kontakten kokte bort.

Under pauseperioden hadde det funnet sted flere mistenkelige begivenheter. Den alvorligste var at Setsaas ble forsøkt angrepet med skarp hund på Lindebergåsen. Hele denne historien er omtalt i kap. 20.11.1 og 18.10.

Vi var under etterforskningsperioden og senere opptatt av at Dahl skulle sikre bevis fra avlyttingsleilighetene. Særlig mente vi at vi hadde meget grunnlag for at han skulle kunne foreta undersøkelse av den såkalte «fjerde etasje». Utpå sommeren 1993, mens etterforskningen pågikk, gikk det mot sommerferie for Dahl. Det gjorde det tydeligvis også for personellet i denne leiligheten, for den ble tømt dagen etter at Dahl tok sin sommerferie – og etter en heidundrende avslutningsfest. Leiligheten sto nå tom i ukevis, og det hadde vært meget enkelt å komme seg inn via borettslaget for å sjekke vegger og tak og ta evt. fingeravtrykk. Men det gikk selvsagt ikke, når politiet har ferie!

Heller ikke etter avsluttet ferie fant Dahl grunn til å gjøre noe med saken. På dette tidspunkt var sikkert også alle spor borte. Nå sto leiligheten tom inntil Dahls plutselige pause. Da kom det straks liv i «fjerde etasje» igjen, samt i en annen avlytterleilighet som hadde vært passivisert en stund. I begge rykket det inn håndverkere straks etter at Dahl tok sin pause.

Vi hadde fått opplyst at Dahl fortsatt offisielt behandlet vår sak under pausen. Skjedde det noe akutt, skulle vi kontakte Osen eller Tvete-Berge. Nå kontaktet vi Osen, slik at man i det minste kunne konstatere ved selvsyn at håndverkere holdt på dag og natt i de to leilighetene og finne ut hva de drev med. Men Osen ville ikke gjøre noe uten klarsignal fra Dahl. Derfor skrev vi brev til Dahl, men han ville ikke gjøre noe. Han hadde pause!

Senere forsøkte vi å få Stortingets granskningskommisjon – Lund-kommisjonen – til å sikre spor fra denne leiligheten, men det var like nytteløst, se kap. 23.11.

Vi hadde med oss til møtet 10. mai en lang liste over personer vi hadde rapportert til Dahls gruppe som mulige overvåkere, provokatører, operasjonsledere etc. Vi visste allerede at Dahl hadde «nedprioritert justisvesenet», og fikk ved begynnelsen av dette møtet beskjed om at Dahl fra første dag hadde sett bort fra alle offentlige etater etc. som objekter for etterforskning, og hadde derfor svært bange anelser da vi begynte øverst på listen.

Har du avhørt Leif A. Lier?

• Nei
• Har du avhørt iver Frigaard?
• Nei
• Har du avhørt Trygve Lauritzen?
• Ja

Etterhvert som vi summerte opp, kom vi frem til ca. 30% «treff». Etter å ha holdt på med oss i mer enn et halvt år og satt oss i arbeide natt og dag for å fremlegge våre bevismidler gjennom egnede notater etc., hadde han brydd seg med å avhøre ca. tredjeparten av våre «interessante» personer. Det viste seg senere at dette nesten bare var «feltoperatører» som på denne måten fikk anledning til å legge frem sine dekkhistorier (men det manglet en lang rekke av disse også).

Vi kom aldri gjennom hele listen. Mange av unnlatelsene var så forbausende at det utløste diskusjoner. Men plutselig kom Dahl på at han måtte rekke flyet. Han skyflet sammen papirene i en fart og styrtet på der. Vi var ikke en gang halvveis i listen, og Dahl hadde ikke en gang svart på en serie spørsmål vi tidligere hadde varslet ham pr fax at vi ville ha svar på.

Men selv om Dahl hadde avhørt endel interessante personer, var dette langt fra noen garanti for at Dahl og hans etterforskere hadde stilt de interessante spørsmålene! Det fikk vi klart bekreftet da vi noen måneder senere endelig fikk avhørsprotokollene fra Dahl til gjennomsyn. Det viste seg imidlertid at han forlangte at vi måtte leie advokat for at vi mens advokatens taksameter gikk skulle få bla gjennom Dahl-dokumentene på dennes kontor, uten adgang til kopiering eller mer enn sporadiske notater.

For sikkerhets skyld hadde Dahl gjort det ekstra komplisert for oss ved at alle avhør var tatt med i mappene 2-3-4 ganger, slik at materialet lot til å være tre ganger så stort som det egentlig var. Det tjente selvsagt også til at han kunne skryte av hvor mye arbeid hans gruppe hadde nedlagt: Tre tykke mapper! I virkeligheten var det bare én mappe; resultatet av opptil 8 manns arbeide i et halvt år!

Vi fikk en sjanse til til å gjennomgå dokumentene, da de kom til h r adv Staff på de samme premissene ifbm Schjødt-saken. Tilsammen har vi et visst inntrykk av hvem Dahl avhørte og hva de i hovedtrekk sa – og ikke sa eller ble spurt om -, men vi har ikke hatt mulighet for kryss-sjekking mot egne meget omfangsrike arkiver og ingen mulighet til å gi presise gjengivelser.

Tilsammen avhørte Dahl og hans medarbeidere 55 personer ifbm vår sak. Han har også avhørt enkelte andre. Vi vet om f.eks. CC, Svein Muffetangen og Tormod Hermansen. Disse avhørsprotokollene har vi ikke fått se. Dahl forklarer det med at han har hatt «to oppdrag» – vår sak og «den fjerde tjeneste». Dette fremgår ikke av pressemeldingen om oppnevnelsen, som ensidig gikk på å etterforske våre anklager. Det er også nokså meningsløst, fordi det på det tidspunkt bare var vi som hadde snakket om en «fjerde tjeneste», og da ut fra hva vi hadde registrert i våre omgivelser. Det kunne ikke være etterforskningsgrunnlag for «den fjerde» utenom vår sak – den gangen. (Senere er uttrykket brukt av flere, bl. a. om Stay Behind-apparatet etc.) Årsaken var nok at Dahl ville ha en mulighet for å holde enkelte protokoller helt utenom vår innsynsrett!

Av de 55 personer var 18 personer «i vår gruppe», dvs. oss selv, våre familier, ansatte i Norsk Oljerevy, familiemedlemmer av disse igjen m.v. 33 personer var «fotfolk» utpekt av oss som overvåkingsmistenkte, som fikk presentere sine dekkhistorier. Dessuten Lauritzen, vår snudde privatetterforsker, to som ikke hadde noe med saken å gjøre, og de eneste unntak fra regelen om «ingen fra offentlige etater», nemlig Roar Gald i POT og Terje Buljo i POT, men sistnevnte bare om sine «sjekketurer».

Han hadde ikke avhørt Leif A. Lier, som han burde holdt på med i dagevis, se alle temaene foran!

Heller ingen andre som hadde deltatt i det ping-pong-spill mellom Oslo Politikammer som det hadde vært Stortingets hensikt å granske: Mikkelsen, Fyhn, Sponheim, Qvigstad, Stenberg-Nilsen, resten av Kontrollutvalget, Eldring, Killengren, Faremo, Liers «spanings-sjåfører» osv.

Unntatt Gald – som husket sånn måtelig men kunne ikke benekte Setsaas’ opplysninger fra sine møter i POT – var ingen fra disse begivenhetene avhørt: Frigaard, Schjødt, vaktene i POT eller Setsaas’ advokat Hjort.

Vi hadde gitt Dahl opplysninger om bråtevis av provokatører (mange opererte også mot Stortinget) men ingen av disse var avhørt, herunder hverken Skoglund (se kap. 20.6.1.2.), Hølmo (se kap. 20.6. 1. 1) eller Nordelde (se kap. 20.6.1.3). Han hadde heller ikke etterforsket noen av de voldspregede episodene vi hadde vært utsatt for. Oppsummert i kap. 16.2.

Vi hadde også gitt Dahl opplysninger om transportfirma, trailere og tallrike mulige spanerbiler med observasjonstid, bevegelser, registreringsnummer etc. Noen av disse var involvert i de voldelige operasjonene. Vi kan ikke se at han har gjort noe med dette. Mange av disse sporene pekte i retning av Oslo politikammer og E-staben. Det kan da være på sin plass å minne om at vi ikke behøver å gå lengre enn til Sverige for å finne avslørte eksempler på at politiet har benyttet halvkriminelle dekkfirma til å utføre spanings-, transport- og andre operasjoner med bil¹:

«Polisens hemliga bilbolag Carac Leasing – grundat av rikskriminalens chef, Tommy Lindström, betalade varje måned ut 10.000 kronor til en ‘servicemann’. Men nogot avtal fanns det inte. Och servicemannen hade heller inga inkomster. Pengarna ‘försvann ut i tomme intet’ …

Tommy Lindström misstänktes som ansvarig för bilbolaget bland annet för bokförings- og trolöshetsbrott och andra förseelser på inte mindre än tolv punkter. …

Det fanns dessutom misstankar om att Carac Leasing dragits in i illegalt spel och narkotikabrottslighet.

I 1983 hyrde Carac Leasing ett garage på Kungsholmen i Stockholm i tredje hand. Förstahandskontraktet hade et bolag som ägdas av den så kallade Mr X och två andra personer. Mellan mr X og Carac Leasing fanns en jurist som hjälpte Tommy Lindström att sköta bolaget och dessutom hyrde ut spaningsbilar …

Sammenlagt betalte polisen ut 937462 kronor til juristen med andrahandkontraktet …»

Vi sier ikke at det er akkurat slike forhold i Norge, men vi vet at rent kriminelle er brukt mot oss i samspill med med ulike former for bilbruk, herunder spaning, og at det forekommer ulike transportfirma m v hvorfra spor kan trekkes til f.eks. E-tjenesten eller andre involverte parter. Det kan derfor godt være like samrørte forhold i Norge, men heller ikke dette har Dahl interessert seg for.

Vi ble underveis orientert om at Dahl-gruppen hadde satt på to etterforskere som bare skulle drive med Mossad. I de papirene vi har sett, finnes ikke spor av deres arbeid. Setsaas hadde ved en anledning forberedt et omfattende foredrag med 20 overhead-plansjer om Mossads virksomhet i Norge. Tilhørerne fra Dahl ga uttrykk for at de var meget imponert. Men intet spor av eller referanser til dette finnes i dokumentene.

Vi ble også orientert om at gruppen hadde skaffet seg en super dataekspert og et hypermoderne etterforskningsprogram, der alle informasjoner skulle legges inn og systematiseres. Det så vi heller aldri noe til – bare den ytterst usystematiserte sammenraskingen av multikopierte avhørsprotoller i tre mapper som skulle vært én!

Det ble aldri foretatt en eneste teknisk undersøkelse eller åstedsbefaring. Det skyldtes at Dahl plutselig dukket opp med noen av oss ukjente utenlandske eksperter til tross for at vi hadde sagt at vi ville ha anledning til å sjekke åstedsbefarernes bakgrunn først. Da vi ikke ville ta imot disse på dagen, ble de sendt hjem. De laget så en egen rapport basert på etterforskernes referater av våre forklaringer. Vi har ikke hatt mulighet for å gå inn i denne i detalj på grunn av arbeidsbetingelsene, men så nok til å konstatere at dette var en ren oversikt over alle andre tenkelige kilder til ulike forstyrrelser og begivenheter enn avlytting, hvorav de ikke klarte å forklare de viktigste observasjonene med noen av disse teoriene. For mange observasjoner innrømmet de at de var «konsistente med avlytting». Selv om de ikke fant noen spesiell «naturlig forklaring» observasjonene også var konsistente med, trodde de nok at det måttes finnes noen slik likevel!

Det var nok lurt av oss ikke å slippe dem inn.

Av en eller annen grunn (se kap. 25.9) er tydeligvis Tormod Hermansen blitt avhørt om «den fjerde tjeneste», men åpenbart ikke om vår sak, da skulle protokollen vært vist oss. Dvs. at han ikke ble avhørt om alle de personene fra Televerket vi hadde bilde av eller video av eller øyenvitneberetninger om, ikke om romavlytting via telefon brukt mot oss, ikke om Ålesund-episoden og linje til Norsk Oljerevy via S-staben, ikke om den mystiske blokkeringen av Ramms PC eller hvorfor det var gjort endringer i mellomtiden.

• Konklusjon: Dahl hadde hatt fem hensikter:
• Forhindre Stortingets granskning
• Være innhentingsorgan for alt vi hadde av opplysninger
• Være tildekkingsorgan, bl.a. ved å etablere dekkhistorier for all feltpersonell
• Gi oss et solid tilbakeslag i publikums øyne
• Redde Riksadvokaten fra å bli avslørt for sin rolle også i Lillehammer-saken (se kap. 16.19)

Det aller beste eksempel på mangelfulle avhør og mangelfull etterforskning er at Trygve Lauritzens diskrediteringsrapport av 6. januar 1992 ikke er nevnt av Dahl i det hele tatt.

Dahl-gruppens aller første arbeidsoppgave var å gjennomgå Oslo Politikammers etterforskning. Da må han også ha funnet Lauritzen-rapporten og Liers oppbygging omkring denne, sammen med Liers notater til Mikkelsen og Fyhn. Vi har allerede påvist hva det betyr at Lier mottok Lauritzens rapport, støttet den og sendte den videre i kammeret og til Eidsivating, uten å etterforske de viktigste anklagene i notatet: Det hadde en annen hensikt.

Edward Dahl er ingen dumskalle. Han må også ha reagert på Lauritzens rapport og lurt på hva som var blitt gjort med den (hvis han da ikke allerede var detaljorientert om hele sammensvergelsen). Hvorfor sto det ikke noe i rapporten om at Setsaas var oppsatt med våpen? Hvorfor hadde ikke Lier konfrontert Setsaas med anklagene? Hvorfor var det ikke redegjort for at man hadde gjort noe med de alvorlige anklagene om våpenbesittelse og terrorisme-antydninger i notatet i det hele tatt? Dahl må ha forstått at det her enten forelå en utrolig tjenesteforsømmelse eller at Lauritzens rapport tjente en annen hensikt.

La oss nå huske på at Stortinget hadde vært i ferd med å granske justisvesenets behandling av vår sak, da Dahl ble overlatt oppgaven. Det kom også klare meldinger fra Stortinget om at justisvesenet måtte etterforskes. Her hadde han umiddelbart et angrepspunkt for dette. Han måtte jo nå avhøre Lauritzen, Lier, Mikkelsen, Fyhn, Qvigstad og andre i Eidsivating, Setsaas selv, Ramm osv. om saken.

Men det gjorde han ikke. På møtet med oss bekreftet han at han ikke hadde avhørt Lier eller noen annen ved politikammeret. Tvert imot skriver Dahl ettertrykkelig at det ikke på noe tidspunkt var grunnlag for å rette noen etterforskning mot noen del av justisvesenet. Av avhørsprotokollen med Lauritzen fremgår det at rapporten ikke ble tatt opp i det hele tatt. Ingen av vår gruppe ble avhørt om Lauritzen-rapporten, langt mindre informert om eksistensen av rapporten.

Det blir verre: Vi var klar over at Dahl skulle gjennomgå politidokumentene fra Oslo Politikammer og ba allerede fra begynnelsen av, i juni 1993, om å få gjennomgå disse dokumentene selv, under henvisning til vår innsynsrett som part. Men Dahl nektet det! Først nesten to år senere fikk vi se disse dokumentene, som i realiteten langt på vei oppklarer Setsaas/Ramm-saken. Det var som en konsekvens av saksanlegget fra h. r. adv. Annæus Schjødt mot Ramm. Vi er Schjødt stor takk skyldig for å ha gitt oss dette gjennombruddet!

Men det viser også hvor ulovlig Dahl opptrådte. Motivet er jo nå opplagt. Hadde vi den gangen fått se Lier-papirene og fått informert Stortinget om dem mens saken ennå var i friskt minne hos den sittende justiskomitéen, ville jo hele saken eksplodert der og da – stortingsferie eller ikke.

Historien fra november 1991 om spanerbilene som tilhørte Justisdepartementet, og som Lier hevdet «spanet på spanerne» (se kap. 7.4), var heller ikke nevnt i Liers rapport. Men Dahl kjente den fra pressen (Justisdepartementets pressemelding av 10. juni 1993, se kap. 14 og 26.4) og fra oss. Hva gjorde han med denne saken? Forsøkte han å få klarlagt hvilket oppdrag bilene hadde, f.eks. ved å avhøre sjåførene? Nei – ingen på politikammeret ble avhørt.

Alle må begripe at en hederlig Dahl-gruppe simpelthen måtte ha gjennomført disse avhørene, enten med sikte på å få gjort mer med vår påståtte kriminalitet, eller finne ut hvorfor Lier & Co opptrådte som de gjorde. Var det noe som var deres oppgave, var det nettopp dette. Her foreligger det helt avgjørende bevis for at Dahl drev et narrespill overfor Stortinget hele tiden, og at gruppens virkelige mandat var et helt annet enn det offisielle. «De alvorlige anklagene mot justisvesenet» som Riksadvokaten henviste til i sin pressemelding måtte jo i stor grad bli bekreftet ved gjennomgangen av Liers notat, kombinert med et minstemål av analyse. Når Dahl likevel ikke på noe tidspunkt har grunnlag for å etterforske den veien, må det være en ordre mottatt fra høyere hold. Dahl skulle ikke finne noe annet enn hva vi og våre visste, bare tildekke, og ellers sikre seg å få festet til papiret en serie dekkhistorier fra ulike småagenter etter hvert som disse ble klare.

Fordi Dahl-gruppens arbeid heller ikke medførte noen undersøkelser omkring selve anklagene i Lauritzen-notatet, er det klart at Dahl visste eller ble informert om at disse i virkeligheten var oppkonstruert. Igjen: Hvis han var ærlig, måtte han informert oss og/eller tatt ut tiltale ihvertfall mot Lauritzen, samt kryssforhørt Lier grundig. Men han lot de falske anklagene ligge.

Når han visste at de var oppkonstruert, må han også ha visst eller blitt fortalt hvorfor. Vi kan ikke se noen annen hensikt med dette enn – som allerede redegjort for – som unnskyldning for politiaksjoner mot oss og som forfalsket grunnlag for en rettslig kjennelse, slik at også POT kunne settes inn i konverteringsaksjonen, nå med «terrorisme» som unnskyldning. Dette er derfor også uomtvistelig bevis på at Dahl da han møtte oss visste at det forelå en kjennelse for overvåking, og dessuten at han visste at denne var falsk. Derfor visste han også at det grunnlag han hadde for å avskrive alle våre observasjoner med (ikke ulovlig overvåking) i virkeligheten var «lovlig overvåking» men på falske og oppkonstruerte premisser. Han må derfor igjen ha visst at Lier/POT enten hadde ført vedkommende dommer bak lyset eller at dommeren var med på konspirasjonen.

Og han må ihvertfall ha forstått at ikke noe av dette kunne skje uten dypt hemmelig dekke av Justisdepartementet – hans egen reelle oppdragsgiver!

Ikke rart at kaffen skvulpet over hele tiden! Dahl hadde fått i fanget ansvaret for å beskytte Arbeiderpartiet og den fjerde tjeneste samt elementer i Justisvesenet og Regjeringen, mot avsløring av rene kriminelle forhold!

Tydeligvis som ledd i Dahls eget påfunn om at han hadde et selvstendig grunnlag for å etterforske «den fjerde tjeneste» i tillegg til vår sak, fant Dahl grunn til etter henleggelsen av vår sak å autorisere to helt andre avlyttingsofre: Svein Muffetangen og Tormod Hermansen.

Hvorfor det?

Avlyttingen av Muffetangen er helt genuin. Han er endog den eneste som har vitne på at han fikk sine samtaler tilbakespilt over telefon og derved sikkert bevis på både romavlytting via telefon og selvsagt telefonavlytting. Det var ikke godt å avvise det, hvis Dahl først skulle utenom vår sak.

Men hvorfor skulle han det?

Her ble Dahl brukt av systemet som lynavleder, fordi det i denne perioden kom opp en rekke andre meldinger om romavlytting via telefon og ordinær avlytting, men ubehagelig få ofre blant Ap’s betrodde kadre (noen få på venstresiden o I, men det hjalp ikke mot mistanken om politisk avlytting). Det var derfor svært hensiktsmessig å få frem Tormod Hermansen. Denne saken har vi gått grundig gjennom i kap. 26.9. En helt lik sak vedrørende Inger-Lise Gjørv er gjennomgått i kap. 26.7.

Bonusen for Dahl var at han fikk ekstra honnør for tilsynelatende godt politiarbeide. F.eks. sa KRIPOS-sjef Kai-Erik Tørdal til Dagbladet¹ om Muffetangen-saken:

«Etterforskerne, ledet av førstestatsadvokat Edward Dahl, har møysommelig gravd seg frem til de personene som det var påstander om kunne ha vært avlyttet.»

Og:

«Jeg har selv i ettertid avgitt to av mine aller beste etterforskere til Lund-utvalget – de samme etterforskerne som fikk frem opplysningene vedrørende Muffetangen.»

Det er ikke det at vi har så stort behov for å ha vært med på alt, men denne uttalelsen gir inntrykk at at Dahl-gruppen virkelig har utført en aktiv etterforskning for å avsløre avlytting. Det har de aldeles ikke, og det er ikke morsomt at etterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berge trenger denne form for stjålne fjær som inngangsbillett til Lund-kommisjonen. Det er tvert imot meget bemerkelsesverdig at også sjefen for Kriminalpolitisentralen her åpenbart, endog med klare usannheter, benyttes i Regjeringens spill for å øke legitimiteten til Dahls tildekningsgruppe og drive PR-kampanje for de to etterforskerne fra samme gruppe man etter store anstrengelser hadde fått plassert hos Lund (mer om denne kampanjen i kap. 245.1). Hvorfor lar han seg bruke på den måten?

Det faktiske forhold vedrørende Muffetangen var at han og Ramm året før hadde drukket noen hyggelige pjoltere sammen under Norsk Oljerevys Hammerfest-konferanse på Hotell Rica. Samtalen hadde da kommet inn på avlytting, og Muffetangen betrodde Ramm denne historien, som han hadde holdt for seg selv i årevis – nettopp av frykt for å bli latterliggjort, og at han hadde Jan Balstad som vitne. Ramm hadde da påpekt at han måtte være den eneste i Norge som hadde vitne, og derfor den som først burde våge å si fra så snart det bød seg en god anledning. Det var han enig i. Da Dahl-kommisjonen kom i arbeid, var vi pånytt i kontakt, og ble enige om at han burde vitne for Dahl.

Dahl-gruppen fikk altså denne saken servert på et sølvfat og uten noen som helst egeninnsats. Antakelig ville de helst ikke hatt den. Når de til slutt måtte bekrefte, var det fordi de ikke kom unna at det fantes et vitne. Men selv da tildekket de, ved ikke å påpeke at dette var romavlytting ved hjelp av telefon, og ved ikke å etterforske hvem som sto bak dette.

Det er meget bemerkelsesverdig at Tørdal legitimerer manglende etterforskning:

«Etter Tørdals oppfatning er det ikke naturlig at bekreftelsen til Muffetangen i denne omgang får en påtalemessig oppfølging, men en oppfølging av det stortingsoppnevnte Lund-utvalget. – Så vidt jeg vet har Dahl-gruppa orientert Lund-utvalget, som skal undersøke påstander om ulovlig overvåking av norske borgere, om forholdene de har etterforsket, sier Tørdal.»

Dahls begrunnelse var at Muffetangen-saken var foreldet. Formodentlig er det slik Tørdal også «tenker». Får vi ikke straffet den skyldige, er det ikke så farlig, da er det historie som andre kan ta seg av. Men det holder ikke.

Både Dahl og Tørdal vet utmerket godt om helt tilsvarende rapporter om romavlytting ved hjelp av telefon som ikke er foreldet. Disse blir heller ikke etterforsket. Fordi man her ikke først har produsert et bekreftelsesbrev, eller ikke har vitne? Har det ikke ramlet dem inn at de kanskje kunne finne spor til de ikke-foreldede saken ved å oppklare den foreldede? Kanskje det sågar var det samme forbryterredet?

Hvis ti mennesker forsvinner under like omstendigheter, og ett lik blir funnet myrdet etter at mordsaken er foreldet, begraver man da uten videre dette liket uten å utnytte de etterforskningsmuligheter det gir for å oppklare de ni andre forsvinningsnumrene (som ikke er foreldet)? Selvsagt ikke. Her foreligger embetsforsømmelse hos både Dahl og Tørdal, og ingen henvisning til noen kommisjon kan frita dem fra det (særlig ikke når kommisjonen «ikke tar enkeltsaker»; dette kommer vi tilbake til).

Vi forstår det derfor godt når Tørdal også sier²:

«For Hans Henrik Ramm og Johan M Setsaas, som var klagere og den direkte årsak til at Riksadvokaten nedsatte Dahl-gruppen, betyr bekreftelsen på avlyttingen ingen ting. – Dahl har tidligere, i full offentlighet, gjort klart at det ikke ble funnet bevis vedrørende Ramms og Setsaas’ påstander.»

Neida, det betyr ingenting at det blir bevist at den forbrytelse vi hevder har funnet sted mot oss (romavlytting via telefon), og hvis blotte eksistens undertrykkes av hele systemet (se bl.a. neste kapittel), plutselig må bekreftes når den finner sted mot andre, på grunn av bevisets tilstand – beviset var dessverre for sterkt! Det betyr ingenting, fordi de som har makten over etterforskningen vet at de ikke kommer til å følge dette sporet som kunne oppklart saken for Setsaas og Ramm også.

Den eneste avisen som lot til å forstå poenget. var Arbeiderbladet, som presenterte nyheten om henleggelse med overskriften¹:

«- AVLYTTING IKKE ULOVLIG»

Om dette skyldes ufrivillig løs omgang med spesialkunnskap, skarp analyse eller tilfeldighet, vet vi ikke, for avisen hadde ennå ikke mottatt vår tilsvarende analyse av pressemeldingen.

Men det fikk de de nærmeste dagene, sammen med grundig orientering om angrep ved truck, trailer, overfallsgjeng og skarp politihund, samt trusler, diskreditering, provokatørvirksomhet mot Stortinget og mot oss, Mossad-operasjoner i Norge, romavlytting via telefon etc. uten at det interesserte avisen. Mente den alt dette var «ikke ulovlig» også?

I artikkelen med den skarpsindige overskriften redegjorde avisen for politiske reaksjoner:

«To ledere av stortingskomitéer, Lisbeth Holand (SV) i justis og Petter Thomassen i kontroll og konstitusjon, sammen med saksordfører for de hemmelige tjenestene, Ingvald Godal (H), mener det vil være naturlig for den stortingssoppnevnte granskningskommisjonen ledet av Ketil Lund å se på Ramm/Setsaas-saken …

– Det er vanskelig å slå seg til ro med henleggelsen når den begrunnes med slike kryptiske meldinger. Det kan virke som om etterforskningen ikke har kommet til bunns i hva som har foregått, at noe fortsatt er litt åpent, sier Lisbeth Holand til NTB.»

Verdens Gang skrev²

«-STORTINGET HOLDT FOR NARR: – Saksordfører for granskingen av de hemmelige tjenester, Ingvald Godal (H), mener Riksadvokatens hysj-etterforskning har ført Stortinget bak lyset.

Wenche Frogn Sellæg, som forlot Stortinget etter siste valg, presiserer at hun ikke kjenner Dahl-gruppens resultater. Men ut fra hva hun har lest om henleggelsen – at hverken justisvesenet eller de mange innblandede offentlige etater er blitt etterforsket – har hun dette å si:

– Om saken er blitt riktig fremstilt, må henleggelsen enten skyldes dårlig etterforskning eller et meget dårlig mandat fra Riksadvokatens side.

Stortingsrepresentant Godal er tindrende klar i sin dom:

– Stortinget er holdt for narr! Ett år er bortkastet i forsøkene på å finne ut hva som egentlig har foregått i de hemmelige tjenester …

Godal fremholder at Riksadvokatens initiativ tok innersvingen på den folkevalgte granskning som lå i kortene i juni i fjor:

– Vi ville ha undersøkt om våre systemer fungerer. Vi ønsket bl.a. forklaringen på hvordan Ramm og Setsaas kunne bli oppfordret til å anmelde sin sak, for så å oppleve at saken ble henlagt av Oslo Politikammer uten etterforskning. Når dette ikke er undersøkt av Dahl-gruppen, er det ille.

– Du har selv vært avhørt av Dahl-gruppen?

– Ja, og da ga jeg temmelig klart uttrykk for hva Stortinget var interessert i.

– Hvem har holdt Stortinget for narr?

. Ja nettopp. Godt spørsmål. Jeg vil ikke svare mer på det.»

Dette er svært viktig. Både Sellæg og Godal bekrefter her at Stortingets vilje var å få gransket justisvesenets befatning med vår sak, spesielt forholdet mellom Liers plutselige etterforskningsiver som like fort ble vekk, og Kontrollutvalgets ikke-etterforskning.

På dette tidspunkt visste vi at Dahl

• hadde gjennomgått Oslo Politikammers dokumenter og måtte vite alt om denne «etterforskningen»
• hadde funnet det nødvendig å oppheve Oslo Politikammers henleggelse
• hadde fått beskjed ved å lese avisene forut for oppnevnelsen av ham og ihvertfall fra Ingvald Godal at dette var hovedpunktet for Stortinget
• likevel ikke hadde gjort noe som helst med denne siden av saken, herunder ikke avhørt en sjel ved Oslo Politikammer, Eidsivating eller POT (dette innrømmet han i møte 10. juni og fremgår av mappene med avhørsprotokoller som vi senere har fått bla i).

Senere har vi funnet ut:

• Av Liers notat til Knut Mikkelsen fremgår det helt klart at Lier ikke utførte den aller minste form for etterforskning etter anmeldelsene. Dette notatet måtte Dahl ha lest helt i begynnelsen av sitt arbeid. Han må derfor ha oppdaget narrespillet for å dekke over Kontrollutvalgets manglende etterforskning.

Kan det dokumenteres klarere at Riksadvokaten og Dahl ga blaffen i Stortingets ønsker og bevisst unnlot å granske de aller viktigste sider ved saken?

Etter å ha funnet Liers Mikkelsen-notat var det jo såre enkelt å innkalle Lier til krysseksaminasjon: Hadde han fått beskjed om å utvirke anmeldelsene, slik at det ble noe som kunne ikke-etterforskes og deretter henlegges for å legitimere Kontrollutvalgets ikke-etterforskning? Hvor kom denne beskjeden fra? Hvorfor i all verden skulle han ha anmeldelsene siden han dagen etter visste han ikke kom til å gjøre noe med dem?¹

Vi tipper Lier ganske fort hadde pekt oppover hvis Dahl hadde gjort jobben sin skikkelig.

Denne saken gir uhyggelige perspektiver på det nå nedlagte Kontrollutvalgets historie, og kan bidra til å forklare forbauselsen i Stortinget over at utvalget praktisk talt aldri fant noe å kritisere. Alt dette utvalget har foretatt seg gjennom årene med ulike saker må nå granskes/kontrolleres.

Men det gjorde han jo ikke, og en rekke gamle og nye stortingsrepresentanter sa sin klare mening om det. Nå angret de nok at de hadde gitt fra seg ballen til den regjerings-styrte Riksadvokaten og hans Dahl-gruppe.

Men Stortinget hadde den gangen likevel festet en tynn tråd til ballen. I komiteinnstillingen¹ het det:

«Komitéen avventer gruppens vurdering og avstår derfor fra å følge opp saken i forbindelse med denne innstilling.»

På stortingsspråk betyr dette: Vi følger med dere, og tar saken opp igjen i Stortinget hvis vi ikke er fornøyd!

Selv Aps hovedtalsperson, stortingsrepresentant Inger Lise Gjørv (A), åpnet for at saken kunne komme tilbake til Stortinget²:

«(Ramm/Setsaas-saken) blir … gransket av Riksadvokaten og krever derfor ikke flere forføyninger før etterforskningen er avsluttet.»

Etter vår mening måtte det være helt naturlig at justiskomitéen etter Dahl-gruppens henleggelser og de meget kritiske stortingskommentarene, kombinert med den gamle justiskomitéens skepsis allerede den gangen (se kap. 14), forlangte en redegjørelse for hva Riksadvokaten hadde gjort med den granskningen han hadde stjålet fra dem. Men det har den ikke. Den «avventer» fortsatt, nå antakelig Lund-kommisjonen.

Det var mer fart i den forrige justiskomitéen. Vi tror det er fart i den nåværende lederen, Lisbeth Holand (SV), men Anders C. Sjaastad (H) (se kap. 25.11) er nok en vesentlig mindre motivert fraksjonsleder enn Wenche Frogn Sellæg var for Høyre. Dessuten er Svein Alsaker (KrF) ute, og det er synd. Men mulighetene er jo stadig tilstede!

Etter at vi nå hadde avsluttet vårt forhold til politi og påtalemyndighet, og leseren vet det meste av det vi vet om hva disse visste, sa og gjorde, vil vi gjerne et øyeblikk inn på enkelte formelle sider. Man kan forsåvidt si at formalitetene her er pølser i slaktetiden i forhold til de massive dekkaksjoner som er avdekket, men de kan ha betydning som angrepspunkter nettopp for å bryte gjennom tildekkingen. De som tildekker, anstrenger seg nemlig alltid til det ytterste for å følge de rent formelle, rammeverksmessige spilleregler, slik at den som bare ser overflatisk på enkeltsektorer ikke vil ha noe å bemerke, og slik at mest mulig siden kan kokes ned til «skjønn» og «misforståelser».

Vi har notert oss at politiinstruksen, påtaleinstruksen etc., som vi må anta ikke bare poliinspektør Leif A. Lier, men også førstestatsadvokat Edward Dahl med sine Kripos-folk var underlagt, er referert og vurdert i stortingsmeldingen om Mossad/asylsøkersaken¹.

Her heter det bl. a.

«I politiinstruksen, som gjelder for hele politiets virksomhet, heter det i § 3-1, fjerde ledd:

Under tjenesteutøvelsen skal politimannen være sannferdig, saklig og upartisk.

… Det skal forøvrig nevnes at påtaleinstruksen foreskriver at ‘uriktige opplysninger’ ikke må brukes ved avhør av siktede (§ 8-2, fjerde ledd) eller ved avhør av vitner (§ 8-6, sjette ledd).

Sannferdighetskravet, som er fastslått i politiinstruksen og påtaleinstruksen, tar blant annet sikte på å forhindre at tjenestemenn ved uriktige opplysninger forleder avhørte til å gi sin forklaring på bakgrunn av uriktige premisser. …

Prinsippet om at det under et avhør ikke skal gis uriktige opplysninger må antas omfatte såvel uriktige opplysninger om det bakenforliggende saksforhold, som uriktige opplysninger om rammen omkring avhøret. Ettersom hensikten må være å forhindre at avhørte forledes til å forklare seg på grunnlag av uriktige, faktiske opplysninger, må prinsippet også anvendes for å forhindre at avhørte forledes til å forklare seg på grunnlag av uriktige opplysninger om de formelle rammer omkring avhøret.

Med ‘uriktige opplysninger’ må også forstås unnlatelse av å gi øvrige relevante opplysninger som har betydning for avhøret.

… det kan (likevel) oppstå situasjoner som kan få helt avgjørende følger for Norges eller dets alliertes sikkerhet, der ovennevnte grunnregel og normer må vike for mer høyverdige interesser. Her er det imidlertid nødrettsbetraktninger som må legges til grunn ved vurderingen av fremgangsmåten. Etter departementets vurdering var vi ikke i nærheten av en slik situasjon under Gulf-krisen.»

Riktignok hadde hele vårt forhold til Lier karakter av samtaler frem til anmeldelse ble inngitt (se kap. 11). Det var likevel forutsetningen at det skulle pågå etterforskning, og vi kan ikke se at ikke instruksene skulle gjelde tilsvarende i denne fasen. Etter anmeldelsen var det ikke mye kontakt, men den lille som var må rimeligvis oppfattes som avhør av anmelderne.

Vi skal raskt gjøre oss ferdig med at vi idag regner både Lier og Dahl som ledd i «den fjerde tjenestes» samlede aksjon/dekkaksjon mot oss, og at dette selvsagt ved siden av å være ulovlig i seg selv opplagt nok er i strid med instruksene.

Men la oss se endel på enkelthetene. Det er et åpent og kjent forhold at Frigaard og Lier noen år tidligere hadde hatt ansvaret for ekteparet Schjødts sikkerhet i forhold til arabiske terrorister. Vi kjenner idag til at Lier mens han hadde uformell kontakt med oss samtidig advarte Schjødt mot Setsaas som påstått trussel mot han (Setsaas skulle angivelig «ta ham»), oppga registreringsnumrene på de biler han benyttet etc².

La oss nå først ta den «snilleste» versjonen: At han var i god tro på dette punkt (det kan han ikke ha vært, siden det ikke finnes et fnugg av bevis om voldsbruk mot en mann som har kjempet med rettslige og andre rent legale virkemidler i 20 år, men likevel). Kan en politietterforsker behandle en mistanke om kriminell virksomhet fra én part og samtidig drive operasjoner for en mulig motpart ut fra mistanker om motsatt rettet kriminalitet, før noen av delene er bevist – og holde det siste skjult for den første? Er ikke det ganske åpenbart i strid med kravet til «sannferdighet, saklighet og upartiskhet»? Må ikke et politikammer sørge for at disse sakene holdes adskilt, ihvertfall inntil det er avklart hvem som har rett? Det kan jo sågar hende at begge har rett. I alle fall kan politimannen siden finne seg i vitneboksen mot en forsvarer som – uansett hvilken vei det gikk – kan påvise at politimannen en periode arbeidet for motpartens sak?

Vi vet videre at han iverksatte bilspaning mot oss, siden søkt kamuflert som «spaning på spanerne», og endelig at han hadde et forhold til vår etterforsker Trygve Lauritzen, åpenbart basert på at denne var snudd, uten at vi visste det, som bl.a. omfattet bruk av denne etterforsker til etterretning/desinformasjon fra vårt miljø (rapporten om Setsaas’ våpenarsenaler etc.). Dessuten vet vi at han like grunnløst skremte en person i våre omgivelser med påstander om at Setsaas var farlig og at hun ikke måtte slippe ham inn. Her utelukker «god tro» seg selv. Norske borgere må kunne komme i frimodighet til politiet for å fremme sine mistanker, uten å risikere at politiet verver infiltratører blant ansatte/engasjerte eller på annen måte iverksetter provokasjoner og etterretning. Når Lier deretter sprer Lauritzen-rapporten til kolleger og påtalemyndighet, dreier det seg også om bevisst desinformasjon og injurier. Hva nå med «sannferdig, saklig og upartisk»?

Hva så når Lier syv måneder etter bilspaningen og seks måneder etter Lauritzen-notatet vil ha anmeldelse innlevert på rappen, angivelig så han kan sette i gang kjempeetterforskning? Hvordan forholder hans puslete forslag om kanskje å iverksette noen flere registerundersøkelser (som blir til null) til dette, i lys av regelen mot å gi «uriktige opplysninger om de formelle rammer omkring avhøret»? Unnlatelse av å gi opplysning om at det ikke blir noen etterforskning når man ber om anmeldelse og lover omfattende etterforskning må vel vurderes tilsvarende?

Og hva når Setsaas’ siste besøk hos Lier før han skriver sitt Mikkelsen-notat³ med Lauritzens brev vedlagt utnyttes til å underbygge Lauritzens påstander ved egne påstander fra Lier om at Setsaas «var nervøs» og snakket om uspesifiserte aksjoner? Da forelå det anmeldelse, og instruksen måtte ihvertfall gjelde.

Og så til Dahl. Dahl var kjent med alle dokumenter fra Oslo Politikammer, herunder Lauritzens rapport. Han må ha stilt seg akkurat de samme spørsmål om denne som vi har gjort foran – hvis man ikke skal tro at han var del av konspirasjonen hele tiden. Han må derfor enten ha kjent til at Lier hadde drevet utilbørlig provokativ virksomhet mot oss eller blitt fortalt at dette materialet var benyttet som grunnlag for politimessig etterforskning mot oss, rettslig kjennelse for avlytting e. I. Han informerte oss ikke om noen av delene. La oss nå ta de to tilfellene:

Hvis han ikke trodde på Lauritzen/Lier, samtidig som han ut fra det som står i hans pressemelding⁴ helt fra begynnelsen av utelukket justisvesenet fra etterforskning, ser han fra begynnelsen av bort fra åpenbare brudd på politiinstruksen, unnlater å etterforske disse og lar oss forbli i troen på at dette blir gjort, fordi det var en helt tydelig forutsetning fra Stortinget. Var ikke det «unnlatelse av å gi øvrige relevante opplysninger som har betydning for avhøret»? Hadde vi visst det, hadde vi spasert ut fra Dahls møterom første dagen.

Det er imidlertid meget mer sannsynlig at Dahl er blitt instruert i å legge Lier/Lauritzen, og dermed såkalt «lovlig» etterforskning rettet mot oss, samt avlytting med «lovlig» kjennelse, til grunn, som vi har forklart foran. Generelt gjelder det at hvis Dahl forutsatte at vi var under mistanke for kriminelle forhold og visste vi var under etterforskning at hele det halvt år lange avhøret av oss og de 20-25 andre i vår gruppe var en ren politiprovokasjon. Det må være aldeles opplagt at dette var en tilbakeholdt opplysning «om de formelle rammer omkring avhøret» som hadde enorm «betydning for avhøret», ikke bare av oss, men av alle de andre. Er det lov å avhøre personer som mulig skadelidte, når de i virkeligheten er mistenkte i en hemmelig prosess omkring samme tema?

Etter norsk og all annen demokratisk rett kan ikke mistenkte tvinges til å vitne mot seg selv. I dette tilfelle ble vi lurt til å vitne i den den tro at det var for å oppklare våre mistanker, mens hele forutsetningen for avhørene var at det skulle ikke gjøres – justisvesenet skulle ikke etterforskes. Våre familiemedlemmer og medarbeidere er på samme måte lurt til å vitne i en slik forfalsket ramme. Er ikke dette i strid med nevnte politi- og påtaleinstrukser, vet vi ikke hva som er det.

Vi vet ikke om Lier og Dahl vil påberope seg «nødrett» og «rikets sikkerhet». I så fall må de slå Gulf-krisen. Det eneste vi kan tenke oss som var truet sterkere enn freden i Gulfen, var freden for Arbeiderpartiets regjering og for «den fjerde tjeneste» til å fortsette sin kriminelle virksomhet.