Kategoriarkiv: 15. BUDSKAP FRA CAPITOL

15. BUDSKAP FRA CAPITOL

Det er få institusjoner i Norge man oppfatter som hevet over alle særinteresser, som absolutt nøytrale, saklige, rettferdige og «untouchable». H. M. Kongen og hans hus er en slik. Høyesterett er en slik. Neste på listen må vel være Riksadvokatembetet. Riksadvokatens eneste overordnede er Kongen i Statsråd. Riksadvokaten er sjef for statsadvokatene og utgjør sammen med disse landets samlede påtalemyndighet. Den sittende riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn legger åpenbart stor vekt på å stå frem med en slik profil når han intervjues i Fjernsynet. Knapp. Tilmålt. Korrekt. Saklig.

15.1 Granskning stjeles

Riksadvokatembetet er et slags norsk Capitol.

Riksadvokaten er del av landets samlede forvaltning, men skal være helt uavhengig av de øvrige deler. I prinsippet skal man kunne spasere inn i øverste etasje i Regjeringsbygget og arrestere Statsministeren selv, hvis det er skjellig grunnlag for mistanke om kriminelle forhold. Ingen ville vel drømme om at Riksadvokaten lar seg bruke i et politisk spill mellom regjering og opposisjon for å tildekke kriminalitet i statlig regi.

Ihvertfall ikke medlemmene av Stortingets justiskomité, da forsvarsministeren, statsråd Jørgen Kosmo (A), spaserte inn i Stortinget sent om kvelden den 2. juni, mot slutten av den varmeste dag i Stortingets minne. Kosmo var nettopp utnevnt til forsvarsminister. Inntil kort tid før hadde han vært en av dem, leder for arbeidsfellesskapet i Justiskomitéen. Han var sågar et slags overvåkingsoffer, men hadde fått sin sak noenlunde oppklart. Ingen fra Ap-siden kunne ha større troverdighet akkurat da. Den ansvarlige statsråd, Grete Faremo (A), var nektet adgang.

Kosmo kontaktet Wenche Frogn Sellæg (H) og bragte henne et enkelt budskap. Hvis Riksadvokaten nedsatte en settestatsadvokat utenfor Eidsivating og satte på Norges beste politietterforskere for å komme til bunns i Ramm/Setsaas-saken, kunne Stortinget da frafalle tanken om parlamentarisk granskning? Det ble en rask konsultasjonsrunde mellom opposisjonspartienes komitémedlemmer og de tilgjengelige parlamentariske ledere. Ingen likte forslaget. Noen, særlig Carl I. Hagen (Frp) var overbevist om at det var et nytt tildekkingsforsøk. Men å avvise det var vanskelig. Det ville være en sterk mistillit ikke bare mot Regjeringen, men også mot det uavhengige Riksadvokatembetet. Under tvil ble man enige om at tilbudet måtte aksepteres.

Det er nå interessant å konstatere at Riksadvokaten – den rene og uavhengige – besluttet å nedsette en settestatsadvokat til å vurdere å oppheve Oslo Politikammers etterforskning og eventuelt iverksette sin egen allerede dagen etter at justisministeren hadde orientert ham om saken1. Hans underordnede, statsadvokat Iver Huitfeldt i Eidsivating, brukte hele tre dager på å bestemme at Oslo Politikammer gjerne måtte avslutte etterforskningen i akkurat samme sak da han fikk den oversendt fra Lier/Mikkelsen året før (se kap. 11). Det eneste viktige som nå var kommet i tillegg, var komiteens mistanke om koordinering av Oslo Politikammer og Kontrollutvalget for å unngå etterforskning.

Er det noen som tror at Riksadvokaten kom på banen så fort fordi hans etat, som selvsagt medvirket til koordineringen, plutselig skiftet syn på om vår sak skulle etterforskes videre? Eller kom den uavhengige riksadvokaten nå på banen for å redde Regjeringen fra et nederlag i Stortinget? Eller for å unngå parlamentarisk gransking av et forhold som kunne bli meget ubehagelig også for Riksadvokaten?

Carl I. Hagen (FrP) var ikke i tvil2:

«Illevarslende og skremmende, sier Carl I. Hagen om gårsdagens melding fra Riksadvokaten. Fremskrittsparti-lederen mener at Riksadvokaten har latt seg bruke av Arbeiderpartiet ved å igangsette en etterforskning for å unngå at Stortinget nedsetter en parlamentarisk granskningskommisjon»

Og3:

«Også KrF og Sp inntar en skeptisk holdning til Riksadvokatens initiativ …

Frp påstår at Riksadvokaten gjør dette etter press fra Regjeringen, noe Riksadvokaten benekter. … – Det tar jeg helt avstand fra. Det er meg helt fremmed, sier Rieber-Mohn»

Andre hadde samme mistanke4:

«Det er ikke bare Frp som mener at Riksadvokaten i denne sak er blitt brukt politisk. Både SV og KrF antydet det samme igår:

– Det er påfallende at Riksadvokaten tar sin beslutning idag. Påstandene fra Ramm og Setsaas var kjent for justiskomitéen allerede i forrige uke, sier Svein Alsaker. Kr F-representanten understreker at det nå er anmeldelsen fra Ramm og Setsaas som må bli etterforsket – ikke anmelderne.»

Vi visste ikke at Eidsivating hadde vært inne under Oslo Politikammers behandling, før Riksadvokaten opplyste dette i brevet til Dahl5. Det visste heller ikke Stortinget dagen før, da de godtok Kosmos forslag. Hadde det da gått like glatt? Nå var det jo tydelig at Riksadvokaten skulle granske en statsadvokat under hans egen jurisdiksjon og innenfor en kollegial beslutningsramme. Det vil si at det ikke kunne utelukkes at statsadvokat Huitfeldt hadde konferert med Riksadvokaten selv. Dermed skulle nå Riksadvokaten granske seg selv. Riktignok ble det gang på gang understreket at førstestatsadvokat Edward Dahl skulle stå helt fritt – slik at Riksadvokaten nå kunne beholdes ren som ankeinstans – men er uavhengighet mulig under slike forhold? Hvor lett er det for den underordnede å granske sin sjef?

1 Riksadvokatens brev til førstestatsadvokat Edward Dahl av 3. juni 1993, der det fremgår at statsråd Faremo hadde orientert ham 2. juni 1993.

2 Aftenposten 4. juni 1993 morgen s. 2.

3 Arbeiderbladet 4. juni 1992.

4 Aftenposten 4. juni 1993 morgen s. 2

5 Riksadvokatens brev til førstestatsadvokat Edward Dahl av 3. juni 1993.

15.2 Var Riksadvokaten på lag fra før?

Et annet meget alvorlig forhold er at Eidsivating visste at saken lå i Kontrollutvalget, om ikke annet så fordi kopi av klagen lå i oversendelsessaken. Hvis Stenberg-Nilsen snakket sant om Kontrollutvalgets rutine om ikke å etterforske når politiet gjorde det (det går vi ut fra), måtte statsadvokat Iver Huitfeldt ha kjent til at hans avgjørelse i saken og Politikammerets videre arbeid ville bli helt avgjørende for den viktige granskningen i Kontrollutvalget. Likevel åpnes i realiteten for henleggelse uten egentlig etterforskning! Dette er nå ikke bare å føre oss bak lyset, men også å føre Kontrollutvalget bak lyset – hvis det ikke var avtalt spill! Det er bare meget få saker for Kontrollutvalget årlig. Det virker helt utenkelig at Huitfeldt, evt hans sjef Lasse Qvigstad på egen hånd unnlater å innskjerpe for kammeret viktigheten av at det gjør en grundig jobb pga Kontrollutvalget, men bare sier «Jeg vil ikke vite noe» om kammerets åpenbare spørsmål om å få slippe å etterforske og bare henlegge.

Dette forhold gjør det meget sannsynlig at Riksadvokaten hadde vært inne i bildet, og at det var avtalt spill. Koordinert av en enda høyere makt – Justisdepartementet.

Likevel – rundeseier til Regjeringen og Arbeiderpartiet. Ved en kjapp takling av Stortinget en sen og hektisk juninatt hadde de fått ballen tilbake på sin banehalvdel.

Men Stortinget hadde likevel festet en tynn tråd til ballen. I komiteinnstillingen1 het det:

«Komitéen avventer gruppens vurdering og avstår derfor fra å følge opp saken i forbindelse med denne innstilling.»

På stortingsspråk betyr dette: Vi følger med dere, og tar saken opp igjen i Stortinget hvis vi ikke er fornøyd!

Stortingsrepresentant Inger Lise Gjørv (A) sa det slik2:

«(Ramm/Setsaas-saken) blir … gransket av Riksadvokaten og krever derfor ikke flere forføyninger før etterforskningen er avsluttet.»

1 Innst. S. nr. 246 (1992-93).

2 Stortinget 18. juni 1993: St. t. s. 4910.

15.3 Edward Dahl på banen

De var også snare med å sementere kompromisset: Riksadvokaten sendte ut både pressemelding og brev med mandat til førstestatsadvokat Edward Dahl neste morgen (se vedlegg 5 og 6). Mandatet var1:

«… å gjennomgå det foreliggende etterforskningsmateriale (saken forutsettes rekvirert fra Oslo Politikammer) og å avhøre Johan M Setsaas og Hans Henrik Ramm. De må i denne sammenheng oppfordres til å legge frem det materialet de besitter, og deretter må det tas stilling til videre etterforskning, både omfang og ramme. Det forutsettes også at settestatsadvokaten foretar den endelige påtalemessige vurdering og avgjørelse.»

I pressemeldingen het det2

«… å opprette en uavhengig etterforskningsgruppe med representanter for Kriminalpolitisentralen (KRIPOS) og under ledelse av førstestatsadvokat Edward Dahl i Agder (som settestatsadvokat) til å gjennomgå den etterforskning som er foretatt av Oslo Politikammer. I lys av den kritikk som er fremsatt fra Setsaas/Ramm og de undersøkelser som disse to skal ha gjennomført, vil etterforskningsgruppen vurdere om det er grunnlag for å gjenoppta etterforskningen og i tilfelle selv foreta de nødvendige etterforskningsskritt.»

Det er her verd å merke seg, for senere vurdering av førstestatsadvokatens arbeide:

  • Dahls mandat dreide seg kun om Ramm/Setsaas-saken (senere hevder han – antakelig for å holde tilbake dokumenter – at han også hadde et annet mandat om å etterforske «den fjerde tjeneste», som er identisk med vår sak)
  • Dahl skulle gjennomgå Oslo Politikammers etterforskning (Dahl avhørte ingen fra Oslo Politikammer)
  • Dahl skulle rekvirere saksdokumentene fra Oslo Politikammer (vi oppdaget der et sensasjonelt dokument som Dahl ikke gjorde noe med i det hele talt)
  • Dahl skulle foreta den endelige påtalemessige vurdering (ingen slik vurdering finnes i saksdokumentene, det foreligger kun en pressemelding)
  • Dahls gruppe skal «selv forela de nødvendige etterforskningsskritt» (de viktigste avhør ble siden overlatt til Nygaard Haug-utvalget som heller ikke gjennomførte dem)

Det er også viktig å merke seg at Stortinget hadde planlagt en granskning av Justisvesenets rolle, og særlig den tydelige koordinering mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget. Det ble gjort klart bl.a. av Alsaker at dette også måtte være forutsetningen for Dahl-gruppen. Men Dahl utelukket fra første dag hele Justisvesenet fra sin etterforskning. Hvordan kunne han gjøre det på grunnlag av brev og pressemelding alene? Besluttet han dette i mutters ensomhet med en gang? Eller var Riksadvokatens oppnevningsbrev ledsaget av et annet, uoffisielt og hemmelig mandat? Vi hadde sagt at vi ikke ville møte frem til noe granskningsutvalg oppnevnt av Regjeringen. Dette var formelt sett oppnevnt av Riksadvokaten som rapporterer direkte til Kongen i Statsråd. Burde det gjøre saken annerledes? Dahl var pålagt å avhøre oss. En førstestatsadvokat kan pålegge vitneplikt. Kunne vi risikere å bli pålagt å vitne?

1 Riksadvokatens brev til førstestatsadvokat Edward Dahl av 3. juni 1993.

2 Pressemelding fra Riksadvokaten av 3. juni 1993.

15.4 Hva var Dahl?

Vi hadde alle slags bange anelser. Våre kampfeller på Stortinget likeså. Men de hadde tross alt funnet å måtte akseptere denne veien. Vi følte at vi ikke burde opptre slik at vi satte stortingsflertallet i forlegenhet.

Men det var overhengende fare for at Dahl-gruppen ikke bare var et tildekkingsutvalg, men like meget et utvalg med det formål å innhente mest mulig av våre bevismidler, slik at disse kunne flyte bakover i systemene for nødvendig vasking og rydding i hjørnene. Vi regnet også med å bli utsatt for langvarige avhør for å finne ut om vi hadde brutt noen lover eller regler under kontraetterretningen, eller om vi hadde andre svin på skogen. Det motparten mest av alt ønsket seg, var en måte å kriminalisere oss på.

Onsdag 16. juni møtte vi til første møte med Edward Dahls etterforskningsgruppe i lokalene til ØKOKRIM i Pilestredet. På veien inn fikk vi kamera og mikrofon fra «TV-2» rettet mot oss, og journalisten spurte:

– Vil dere nå innlevere alt materialet dere sitter på til Dahl-gruppen?