Kategoriarkiv: 13. URDALS LEIEBOER

13. URDALS LEIEBOER

Det ble adskillig oppmerksomhet om saken i media våren 1993. Vi ville benytte anledningen til å alliere oss med en kompetent redaksjon som kunne hjelpe oss å bringe frem endelige, avgjørende bevis for flest mulig av våre enkelthypoteser. Når man så alle enkelthypotesene som hver for seg var underbygget opp til et meget høyt sannsynlighetsnivå i sammenheng, kunne ingen være i tvil om totalbildet (til dags dato er det heller ingen som har gått gjennom alt som har vært det), men for å slå skikkelig gjennom ville det vært fint å få endel enkelthypoteser endelig bekreftet hver for seg. Vi allierte oss derfor med NRK-Dagsrevyen, som satte opp et team under Lars-Jacob Krogh med dette siktepunkt (siden ble Krogh skjøvet ut og Dagsrevyens geværer rettet den andre veien – mot oss – men det er en annen historie).

Krogh ble for sin del helt overbevist og sterkt engasjert. Igjen var han en mann det var lett for oss å arbeide sammen med: Solid forsvarsvenn som ingen kunne mistenke for å skade nasjonale interesser, en god og gammel venn av Ramm, og en reporter med stor troverdighet og gjennomslagskraft.

Blant de initiativ Krogh tok var å ta en prat med sin gamle venn, tidligere overvåkingssjef Svein Urdal, som for oss sto som en viktig brikke. Han hadde vært Frigaards sjef i den kritiske perioden, men det så ut som om store anstrengelser var lagt ned i å holde oss unna ham. Det var dessuten svært interessant at han var uvitende om Mossad/asylsøker-saken.

13.1 Urdal visste ikke

Urdal opplyste til Krogh det vi allerede antok: Han var akkurat like ukjent med Setsaas’ opplysninger om Mossad som med Mossad/asylsøkersaken, bortsett fra det han siden fikk lese i avisene i sin retrettstilling som politimester i Tønsberg. Dette bekreftet han også overfor en radiojournalist, og siden overfor Bergens Tidende1. Frigaard hadde ikke fortalt ham noenting! Han hadde heller ikke vært avhørt av Kontrollutvalget.

Vi bestemte oss for å besøke Urdal i Tønsberg, og fikk avtale 31. april 1993. Det ble en usedvanlig hyggelig, åpenhjertig og nyttig samtale.

Det er ikke det morsomste vi gjør å referere private samtaler offentlig. Iblant får man imidlertid i slike samtaler opplysninger som er så viktige at det ikke er mulig å sitte på dem. Stort sett har vi tidligere begrenset oss til å gjengi fra denne samtalen i graderte dokumenter til Stortinget og etterforskere.

Vi vet ikke hvor mye Urdal vil bekrefte idag av det vi gjengir nedenfor. Uten som del av helheten i denne boken tror vi nok mye ville fått en annen valør. Vi er imidlertid overbevist om at eventuell videre taushet eller nedtoning ikke vil være frivillig. Vi tror helt enkelt at Urdal er en meget hederlig politimann som – i likhet med mange andre – er klar over at det i dagens Norge kan være farlig å fortelle det man vet om disse sakene. Men det er en viss trygghet i større sammenhenger. Vi tillater oss å tro at Urdal vil tilgi oss når han får se totaliteten i denne boken. og hvordan bitene fra ham faller så klart på plass. Vi håper han forstår at denne totaliteten gir oss alle den beste sjanse til snart å kunne puste og snakke friere.

Denne lille forelesning om bruk av opplysninger fra private samtaler vil også gjelde noen få andre. Samtalen med Urdal hadde i likhet med enkelte andre ingen uttrykkelig uttalt forutsetning om konfidensialitet. Slike samtaler er vi selvsagt i alle tilfelle tause om.

1 En reportasje i Bergens Tidende ca. februar 1994.

13.2 Skjult virksomhet

Urdal bekreftet straks at han ikke var kjent med Setsaas’ besøk hos Frigaard. Men det var ikke så rart, sa han, for Frigaards avdeling og virksomhet var i det store og hele skjult for overvåkingssjefen. Slik hadde det vært under forgjengeren Jostein Erstad, og slik hadde det vært under Urdal. Da Urdal var blitt utnevnt i 1990, ble han advart av Erstad. Erstad hadde visstnok mest oppfattet dette som et utslag av Frigaards angivelige lett eremittiske karakter; han likte å holde kortene tett til seg og operere på egen hånd. Selv hadde Erstad vært opptatt med andre saker og ikke brydd seg så meget, men han likte det ikke.

Vi minner imidlertid om at Jostein Erstad året før, i 1992, fikk vite av Klassekampen at Iver Frigaard under Erstads tid som POT-sjef, i 1985, hadde forsøkt å etablere et samarbeide mellom det kontroversielle israelske grensepolitiet og den norske beredskapstroppen («anti-terror-troppen»). Dette hadde han arbeidet for overfor Oslo Politikammer, men Erstad fikk altså ikke vite noe før syv år senere!

Det må ha vært mange flere slike saker der Erstad i samtid eller i mellomtiden hadde fått kunnskap om Frigaards solospill, siden han valgte å advare Urdal (akkurat denne kjente han jo ikke til da). Urdal hadde da tatt dette opp med Justisdepartementet, og sagt at han ikke ønsket en medarbeider som Frigaard. Det fikk bli Frigaard eller Urdal. – Da får det heller bli Frigaard og en annen overvåkingssjef, var svaret. Men da hadde Urdal bøyd av, helt til Mossad/asylsøkersaken. Da hadde han fått lyst til å dra med seg Frigaard til Tel Aviv for å spørre hva slags forhold Frigaard hadde til israelske tjenester, men slik ble det ikke – begge måtte fratre.

Da vi fortalte om alle våre opplevelser med Frigaard, var Urdal lett forbauset. – Men hvorfor kom dere ikke til oss, til Overvåkingspolitiet, dvs. meg eller min nestkommanderende Stein UIrich, utbrøt han. (Spøk eller alvor? Det kommer vi tilbake til.)

13.3 Schjødt 2-3 ganger ukentlig

Om Annæus Schjødt sa Urdal at han i enkelte perioder var oppe hos Frigaard to-tre ganger i uka, uten at Urdal hadde den minste anelse om hva de drev på med. Men han la ikke skjul på at han visste endel annet om hva Frigaard drev på med «på byen», og at han en vakker dag nok ville fortelle om det også.

Dermed hadde vi den endelige bekreftelsen på det vi lenge hadde hatt mistanke om. Iver Frigaard rapporterte på andre kanaler enn de offisielle. Hans virkelige sjef var ikke Svein Urdal og POT. Da måtte hans sjef enten være i Justisdepartementet eller E-tjenesten. Vi kom til at det måtte være det siste.

13.4 Logisk forklaring

Det var også meget logisk. POT hadde og har ansvaret for anti-terror-arbeidet i Norge. Men kilden for slik terror er med årene mer og mer i utlandet, særlig områder i og rundt Midt-Østen. Etterhvert har Norge bygget opp en meget sterk militær tilstedeværelse i disse landene gjennom FN-styrkene. Det betyr også tilstedeværelse av E-tjenesten. E-tjenesten har derfor gradvis kommet nær sagt i monopolsituasjon på de informasjoner POT trenger for å utføre sin anti-terror virksomhet. En form for nært samarbeide var nødvendig.

Men, som vi vet, gis det ikke ved dørene i det klandestine miljøet. Skulle E-tjenesten gi, ville den ha. Den sto heller ikke fritt. Mye av E-tjenestens etterretning er sameie med Mossad i dette ekteskapet. Også Mossad skulle ha betaling.

Anti-terror-avdelingen i POT kunne selvsagt ikke offisielt overlates E-tjenesten. E-tjenesten skal offisielt kun innhente opplysninger fra utlandet, ikke drive politivirksomhet i Norge. En formell overføring ville helt forrykke det offisielle glansbildet av makt- og ansvarsfordeling mellom tjenestene.

Det var heller ikke nødvendig. I systemene er man vant til å operere på flere plan: Det offisielle, det halvoffisielle og det helt irregulære. Vi tror det ble en halvoffisiell løsning på Ap-kanalene: Det ble besluttet å rekruttere Trond Johansens mann (Frigaard) til den aktuelle avdelingslederstillingen i POT, og underforstått at denne personen uoffisielt skulle rapportere til Johansen. Frigaards avdeling ble således ikke mer enn en leieboer hos POT. Denne ordningen er naturlig presentert i berørte byråkratier som en hensiktsmessig arbeidsordning for å effektivisere anti-terror-arbeidet. Dermed var det etablert en særlig sterk gren på nettverket som tilsammen utgjør «den fjerde tjeneste». Når grenen først er etablert. kan hva som helst av informasjon og kommandosignaler passere. F.eks. ville den åpne for nye områder der Mossad kunne operere, slik som palestinske asylsøkere. Og man fikk et sterkt fotfeste i POT slik at man kunne få tidlig beskjed om ubehagelige rapporter om Mossad-aktivitet og sørge for dekkaksjoner etc. før disse kom for langt, slik Setsaas fikk oppleve.

Linken til POT har nok gitt enda mer. POT har et helt naturlig videre samarbeide med Oslo Politikammer. Gjennom sin offensive virksomhet mottar POT helt sikkert mye overskuddsinformasjon som er nyttig i politiets alminnelige arbeide med kriminalitet. Ved uoffisielt å fore utvalgte politifolk med slik overskuddsinformasjon kan disse settes i stand til å gjøre tilsynelatende store etterforskningsmessige bragder og avansere i systemet. Det skal det før eller senere også betales for – kanskje ved å sørge for at etterforskning som er ubehagelig for POT/ E-tjenesten, Mossad og hele den «fjerde tjeneste)) blir så forsiktig og ufarlig som mulig? Kanskje ved at politiet iblant kan overta aksjoner som blir for varme og lettere kan forklares som vanlige politiaksjoner mot vanlige kriminelle forhold?

13.5 Ikke nå, nei

I et Ukesluttprogram i 1993 ble den nåværende POT-sjef, Hans Olav Østgaard, stilt følgende spørsmål av Ramm1:

«- Når en major i den norske hær kommer til Frigaard og fremlegger konkret materiale som tyder på at det foregår en aksjon mot ham fra en fremmed etterretningstjeneste, sannsynligvis i samarbeid med norske grupperinger og det ikke fører til noen form for etterforskning, og det heller ikke fører til at Frigaards sjef blir informert om det i det hele tatt foreligger noen anmeldelse – hva har vi å gjøre med da? Har vi å gjøre med en person som forestår et alvorlig tjenestebrudd i forhold til sin sjef? Eller har vi å gjøre med en underlig organisasjonsform?»

Samtalen gikk videre:

«Programleder: Nå er jeg spent på svaret fra Østgaard her, for den gangen var han ikke overvåkingssjef.

Østgaard: Jeg kommer heller ikke til å svare på det spørsmålet, selvfølgelig.

Programleder: Nettopp – selvfølgelig!

Ramm: Men hvis det skjedde idag?

Østgaard: Det kan jeg godt svare på. Det jeg ville gjøre da, var å henvise dette som en klage til kontrollutvalget, så ville kontrollutvalget komme til oss og spurt: Hva har dere gjort med dette – så ville vi forklart kontrollutvalget hva vi ville ha gjort. …

Ramm: Spørsmålet var hvis du hadde vært overvåkingssjef og oppdaget at en av dine underordnede ikke hadde varslet deg om en viktig anmeldelse, og heller ikke hadde gjort noe med saken før det hadde gått lang tid etterpå.

Østgaard: Ja, jeg kan vel si at det er en saksbehandlingsfeil, i så måte, som jeg nok ville tatt opp internt.

Ramm: Men hvis dette skjedde flere ganger, at f.eks. samarbeidet med Mossad om en asylsøkeraksjon, som vi jo kjenner til, som du heller ikke var kjent med som overvåkingssjef; hvis han senere fikk henvendelse fra samme gruppen en gang til via Oslo politikammer, og fortsatt ikke informerte deg, og du så selv ble avsatt pga den samme saken, og så til slutt ikke blir innkalt til kontrollutvalget når saken havner der …

Østgaard: La meg bare kort få si at det skjer ikke sånn i dag i hvertfall.»

Men alt hadde skjedd mellom Urdal og Frigaard, og det har siden ikke vært mulig å få gransket hverken dette eller utallige andre av Frigaards forhold. Østgaard kunne nok med lett hjerte si at «det skjer ikke sånn idag». For han var allerede på Ap-nettet selv, og nettet hadde intet behov for å omgå ham!

1 Dagsnytt 1800 27. mai 1993.

13.6 Overskuddsinformasjon

Samme opplegg kan benyttes overfor påtalemyndigheten. Statsadvokater måles etter hvor gode de er til å få tiltalte dømt og saker løst. Igjen fint med litt overskuddsinformasjon eller utradisjonell etterforskning av dem som har apparatet i POT, E-tjenesten eller Mossad Norge. Statsadvokater avanserer, og blir ofte dommere eller embetsmenn. Slik kan lojalitetsbåndene bygges ut i hele justisvesenet. Alt tyder på at akkurat dette har skjedd, særlig effektivt i de siste årene. Ikke bare i vår sak, men i en rekke andre, er det påfallende hvor mange ankesaker som glatt og uproblematisk blir henlagt, helt til topps. Dette er avdekket med stor tydelighet i den såkalte «Leve Videre»-saken som akkurat nå behandles av Stortingets kontrollkomité. Der foreligger det i beste fall et regelrett grovt tyveri av privat eiendom som er henlagt fra laveste politietterforsker til høyeste riksadvokat.

Dette er den snille versjonen om hvorfor påtalemyndigheten er blitt så lydig. Vi kommer tilbake til mer håndfaste grunner senere, se f.eks. kap. 26.18-19.