Vi har vært inne på hvordan brytningen i Arbeiderpartiet mellom London-miljøet og Hjemmefrontsfolkene etter krigen raskt førte til at den radikale sosialistiske ideologiske tenkning ble skjøvet tilside til fordel for Hjemmefrontens sans for «rask og praktisk handling» fremfor teoretisk samfunnsplanlegging. Målet var å bygge landet industrielt, hindre ny okkupasjon og sikre den vestlige forankring. Midlene var en aktiv stat og sterke hemmelige tjenester, og for begge gjaldt det at Arbeiderpartiet var overbevist om at landet var tjent med at Arbeiderpartiet hadde kontroll med dem begge.

Denne tidlige brytning mellom to retninger – etterhvert ble det flere – har bølget frem og tilbake innen Ap i alle år. Det er imidlertid viktig å slå fast at den såkalte høyrefløy rundt Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Halvard Lange etc. aldri har vært noe liberalt politisk miljø (en mer liberal fløy er først synbar fra 80-tallet). «Hauge/Lie»-fløyen ble først og fremst definert gjennom sikkerhets- og utenrikspolitikken. De trodde også i høyeste grad på en sterk og aktiv stat, ikke minst gjennom statsdrift og statlig kontroll i industrien. Men de trodde ikke på detaljert planøkonomi og hadde også liten sans for å sosialisere privat virksomhet som gikk greit fra før. Men den private sektor ble alltid vurdert som puslete og svak; det var staten som måtte sørge for dynamikken.

Under «ettparti-Norge» frem til Borten-regjeringen i 1965 så man liten forskjell på parti og stat. Dette er grundig dokumentert gjennom statsvitenskapelig forskning, f.eks. av Jens Arup Seip i hans «Fra embetsmannsstat til ettpartistat»¹, der han bl.a. skriver:

«I 1935 overtok Arbeiderpartiet det gamle samfunns fallitbo til bestyrelse, i 1945 tok det hele staten til odel og eie.

Regjeringen er som politisk apparat skjeftet umiddelbart av partiet, som eksekutivkomité for partiet. Stortinget er forsvunnet som politisk makt. Det er relegert til registreringsapparat. Stortinget har vært i politisk eksil mellom Elverum og Kings Bay.

Altså: Ettpartistaten.

Det fins rene ettpartisoldater, hvor velgerne i valg ikke har noe valg.

Det fins en annen type hvor ett eneste parti har oppsuget all politisk makt, og innforlivet den med seg gjennom lengre tid.

Det er tendens til cæsarisme i stat og parti. Partiførerens og regjeringssjefens makt – forenet på én hånd – er steget til det umåtelige.

Vi har en cæsarisme av vestlig type, og vi har en partimaskin som det vel ikke er maken til i vest utenfor de partier som kaller seg kommunistiske.

Dette er kommet til uttrykk gjennom en enkelt mann. Einar Gerhardsens ånd var tilstede overalt hvor 2 eller 3 var forsamlet da det nye regime ble grunnlagt i 1945.

Veksten av et indre kontrollapparat ledet av et generalsekretariat er noe som har funnet sted både i vest og i øst. Men den har fått en særskilt effektiv form i kommunistpartiene. Gjennom denne prosess blir et parti stå/satt til bruk.

En dobbel bruk: En effektiv valgmaskin som kan levere stemmer, og et redskap som kan formidle impulser ovenfra. Jeg vil kalle dette stalinisme.»

Det fantes knapt skott mellom den interne parti-justis i parti og fagbevegelse og den statlige virksomhet i regi av tjenestene. Man trengte ingen «fjerde tjeneste». Den eneste trussel var fra kommunistene, og da var det i utgangspunktet samsvar mellom Ap/LOs og tjenestenes trusselvurderinger. Dette var også et bredt flertall i det politiske liv og folket enige i. Det var således ingen partier unntatt NKP som utgjorde noen trussel. I første del av denne perioden var det heller ingen opposisjon av betydning internt i Ap/LO. Om dette skriver Seip:

«Kaninene hoppet i takt ettersom partiledelsen bestemte tonen … Partiet ble et samfunn, et hjem, et fellesskap å hvile ut i og til å virke i. Partiets fremgang ble en verdi som kunne gjøre – og gjorde – andre verdier overflødige …

Lojalitetsfølelse er et bånd mellom medlemmer og ledelse … et bånd medlemmene hadde om livet og lederen hadde i hånden.»

Men det skulle bli endringer i dette bildet.

I praksis hadde Ap og LO sin «egen» etterretningsorganisasjon innenfor parti og fagbevegelse helt fra 1945. Den ble nå systematisk bygget ut i samarbeid mellom Konrad Nordahl og etterretningssjefen Vilhelm Evang. Svært meget av den nødvendige økonomi besørget E-staben, som således i realiteten hadde en rekke Ap-folk og LO-folk på sin lønningsliste. Den drev med registrering av kommunister i partiet, fagbevegelsen og kooperasjonen, og med manipulering av valg av tillitsmenn for å forhindre «gale» valg. Dette var i utgangspunktet en indre organisasjonsjustis som arbeiderbevegelsen fant nødvendig, og som vi andre skal være takknemlig for at de iverksatte og tok belastningene ved. Da får man heller se mellom fingrene med at noen av overvåkerne var litt for ivrige.

Som en konsekvens av dette fant det sted en åpen flyt av informasjon mellom Ap-organisasjonene og tjenestene – begge veier. Samarbeidspartneren fra starten av var først og fremst E&S-staben, men også etter hvert Politiets overvåkingstjeneste.

Men dette var på mange måter også en indre Ap/LO-sak, like meget som det samarbeid Ap/LO hadde med bedriftsledere og borgerlige om å finne frem til kommunistene.

Innledningsvis var ordinær rapporteringsvirksomhet grunnlaget for denne tjenesten, men etter som årene gikk ble rom- og telefonavlytting tatt mer og mer i bruk. Det er idag kjent – gjennom Ronald Byes bok «De visste alt» – at det ble installert omfattende romavlyttingssystemer i Folkets Hus¹:

«Bak stengte dører og nedrullede persienner i det dystre rom 906 lyttet Youngstorgets sersjanter til husets summende liv – først Ivar Hobbelhagen, så Arne Hjelm Nilsen, deretter Ronald Bye. Og det sluttet ikke med ham.

De mest interessante lytteresultatene ble formulert i rapporter som gikk til Overvåkingspolitiet og sentrale tillitsmenn i LO og Arbeiderpartiet – en syntese mellom politikk og spionasje uten sidestykke i skandinavisk og kanskje vesteuropeisk historie.

I virkeligheten utgjorde den massive og ulovlige lytteoperasjonen selve fundamentet for Youngstorgets eget hysj-apparat, drevet av LO i tett samarbeid først med Forsvarets etterretnings- og sikkerhetsstab, siden med Overvåkingspolitiets politiske avdeling.

Lyttesentralen i rom 906 var den dypeste av Youngstorgets dype hemmeligheter.

Den eksisterte i hvert fall så seint som i 1974 …»

Rom 906 omfattet et personarkiv «over kommunister og andre upålitelige elementer». På det meste inneholdt det over 6000 navn. Arkivet ble brent av Ronald Bye i 1969².

Det finnes også rapporter om avlytting andre steder i landet, men i den første tiden vesentlig innenfor egne rekker. Avlytting med skjulte mikrofoner fant sted til bortimot 1980.

Det er interessant å merke seg at man allerede i den første tiden misbrukte den tillit pressen skal ha for partiets klandestine formål³:

«Hjelm Nilsen var faglig journalist i Arbeiderbladet, men det var en ren dekkstilling. Han var i virkeligheten feltagent og arbeidet sammen med faglig sekretær Iver Hobbelhagen i Youngstorgets eget hysj-apparat»

Ved siden av den praktiske sans som fortrengte de aller tidligste etterkrigsårenes teoretiske sosialisme arvet det nye Ap-Norge noe mer fra Hjemmefronten gjennom Jens Christian Hauge og hans folk: Den spesielle arbeidsstil fra hjemmefrontstiden. Ingen vil ta fra Hauge noe av den heder han rettmessig fortjener for sitt arbeide for Norges sak under krigen. Men krigens krav går lett i blodet. Hauge og hans folk bragte med seg mye av dette inn i det sivile samfunn der denne gruppen også fikk mye makt: Tilbøyeligheten til å arbeide klandestint, selvdefinert legitimitet, forakt for teoretikere, «hensikten helliger midlet» osv. Mye av dette var utvilsomt nødvendig på grunn av den kalde krigens krav.

Særlig som forsvarsminister 1945-52, men også i en viss grad som justisminister 1954-55 foresto Hauge opprustingen av både E-tjenesten og delvis også Overvåkingspolitiet som effektive etater i kampen mot kommunistene, sanksjonert fra toppen først ved statsminister Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1949. Men i 1955 forlot Hauge regjeringen etter et voteringsnederlag i Stortinget, noe han ikke hadde behøvd å gjøre, og frasa seg gjenvalg til Stortinget.

Ask/Westlie forklarer dette slik i sin Hauge-biografi ¹:

«Det virket som om Hauge hadde mistet noe av den intense gløden for det politiske arbeidet som fantes hos ham i forsvarsministertiden. Han var blitt kjent med en annen virkelighet, og hadde fått smak på den makten han kunne utfolde i det mer uformelle spillet som styremedlem og som forretningsadvokat med gode politiske kontakter.»

Det siktes her til at Hauge i perioden mellom de to statsrådsjobbene hadde bygget opp sitt eget advokatfirma samtidig som han var Aps advokat – det ble sågar svart med samme telefonnummer enten man ringte Hauge eller Ap! Men Ask/Westlie peker også på at:

«Einar Gerhardsen gjorde ingen særlige anstrengelser for å få Hauge til å fortsette i Regjeringen. Hvorfor lot Gerhardsen ham gå?»

Professor Nils Ørvik mente at Hauge ble «spilt ut over sidelinjen av partiets ledersjikt»².

Skal vi tro at det er noe sant i begge teoriene? At Hauge gjennom voteringsnederlaget fikk den endelige avsmak på parlamentarisk arbeid, og innså at bakmannens rolle passet meget bedre for hans krigsbakgrunn? Og kanskje samtidig at Gerhardsen, som «høyresiden» i Ap aldri har stolt på, hadde sine egne tvilstanker om Hauges arbeidsstil, kanskje endog en viss tvil om det samarbeide mellom Ap/LO og E-tjenesten som Hauge hadde bygget opp?

For selv om Hauge forsvant ut av folkevalgte posisjoner, er det åpenbart at han aldri mistet et fnugg av sin interesse for politikk. Han er siden brukt til allverdens oppdrag av Ap nettopp i styrerommene og bakværelsene, og ikke minst som sentral figur blant de som fra tid til annen «snakker sammen». Hans politiske makt ble ikke det minste forringet i 1955, snarere tvert imot. De som måtte ha vært lei av Hauges forelesninger mens han var i regjeringen, forsto raskt at han var en meget effektiv mann i disse sammenhenger.

Vi har notert oss at også tidligere statsminister Per Borten har fremholdt at krigens krav ble videreført inn i fredens Norge. Til Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad sa han¹:

«- Folkene rundt Haakon Lie og Jens Chr Hauge tok med seg all skikken fra krigstida inn i etterkrigs-Norge. Og det er derfor det har vedvart så lenge …»

Også Espen Haavardsholm skriver i boken «Taushetens pris»²:

«Det er hevet over tvil at Jens Chr Hauge er en lederskikkelse av helt uvanlige dimensjoner, … Men hva slags strategier har han brukt for å oppnå alt det han har oppnådd? Og hvor mye av de metodene han lærte i illegalt arbeid under krigen, tok han med seg – som en bevisst eller ubevisst ballast – inn i etterkrigstidens politiske virkelighet?»

Under krigen var det tillagt Hauge som Milorg-leder å ta beslutninger vedrørende nødvendige henrettelser av tyskere og norske kollaboratører. Følgende beretning er kanskje satt på spissen, men illustrerende: Hauge hadde i vitners nærvær en opphetet diskusjon med motstandsmannen kaptein Ola Fritzner. Han mistenkte Fritzner for å ha vært illojal og samarbeidet med tyskerne, og utbrøt etterpå³:

`Dette var en ynkelig forestilling. Han er ferdig og jeg skal sørge for at han aldri mer kommer opp.’

Hvoretter han ifølge historien, som er grundigere fortalt i kapittel 25.23, skal ha avsagt dødsdom over Fritzner, men han ble av de tilstedeværende overtalt til å droppe den. Etter krigen ble Fritzner frikjent i en landssviksak. For å yte Hauge rettferdighet på dette punkt, må vi også henvise til at CC var meget skeptisk til denne frikjennelsen. Poenget er at Hauge var og er en «handlingens mann».

Vi hevder selvsagt ikke at noen etter krigen har operert med denne typen krigsdomstoler, og slett ikke at Hauge en gang har tenkt den tanken (men Ap-regjeringen kom meget nær i utkastet til beredskapslovgivningen av 1950⁴), men det som kan påvises er at systemene er så overbevist om at de har rett og om betydningen av det de driver med at de ikke blunker når vanlige borgerrettigheter «må» settes til side eller når enkeltmennesker «må» styrtes ned i håpløshet. Krigens krav er ikke borte, bare tilpasset, men langt fra nok til å tilfredsstille fredens krav slik tidene ble på 60-, 70- og ihvertfall 80- og 90-tallet. Bengt Calmeyer, med mange års deltakelse på innsiden i Arbeiderpartiet, beskriver dette slik i sin bok «Forsinket oppgjør»⁵:

«Det dreier seg altså om tro. Om psykologi. Om hat både til en politisk holdning og et handlingsmønster, som etter de dømmendes oppfatning satte landet i fare. Hat til en type ‘personlighet’, som forrædere og kollaboratører skal være laget av.

Alt dette ligger nedfelt i krigsgenerasjonen, og den første etterkrigsgenerasjonen. Det har med okkupasjon, motstandskamp og landssvikoppgjør å gjøre. Jeg tilhører de generasjonene selv, et sted midt i mellom for å være presis, og vet at «mine» generasjoner i høyere grad enn mine besteforeldres generasjon, eller mine barns generasjon, er de hatende generasjoner. Det er en arv fra krigen. Gitt signalet går vi i strupen på de som har tenkt å forråde oss.

Den politiske svart-hvitt-tro, det vil si på noe absolutt godt og noe absolutt ondt, gjør det mulig, til og med med den beste samvittighet, å knuse et menneske (som ei lus var det en som sa).

Den troen tilhører krigen, en krig som ikke tok slutt i 1945, men som fortsatte inn i politisk iskalde år, der man delte det hele inn i venner og fiender, der annerledes tenkende og følende ble forfulgt, spionert på, jaktet på, kastet til siden – og dersom det var nødvendig – knust. Det var en del av spillet.»

Det var i denne perioden og preget av slike holdninger det ble bygget opp hemmelige tjenester i stat og parti, befolket med den gangen unge folk som er blitt værende i systemene til den dag i dag. Alle fellesskap utvikler en egen kultur og en egen selvrettferdighet. Dette hemmelige fellesskap fikk således en helt spesiell kultur fra begynnelsen. Legg så til at jo mer isolert dette miljø er fra andre, jo mer «drivhus-preget» blir denne kulturen. Det er ikke noe fellesskap som isolerer seg så sterkt som de klandestine. De uoffisielle nettverk innenfor det hemmelige Norge må være noe av de sterkeste kultur-drivhusene som finnes. En kultur med ekstreme særpreg, vel utviklet (og ofte nødvendig) kynisme, enorme ressurser, selvstendige, sterke, og uvanlige maktmidler samt mangel på demokratisk kontroll blir tilsammen meget farlig. Samtidig vil det virke svært tilfredsstillende, utfordrende og spennende å være medlem av slike systemer, og enormt verdifullt for den som er i stand til å nyttiggjøre seg dem til formål utover det de er ment for -jfr. f.eks. det nære vennskapet mellom Knut Frydenlund og Trond Johansen i 45 år.

Enhver organisasjon har selvoppholdelsesdrift. Det er velkjent at offentlige kontorer som ikke lenger har noe å gjøre likevel kan involvere seg i kamp for å fortsette og endog utvide. De systemer vi beskriver i denne boken er selvsagt intet unntak. Men evnen er så mye sterkere enn alle andres. En organisasjons kultur er også vanskeligere å forandre jo mer selektert rekrutteringen til den er, og jo mer lukket overfor det øvrige samfunn den er. De hemmelige tjenester scorer maksimalt på begge punkter. Dette er forklaringen på at så mye av det Calmeyer beskriver som «hatets kultur» består den dag i dag i de lukkede systemene, og at det etterhvert er rettet mot alle som ikke er rettroende⁶.

En viktig del av kulturen er klandestint arbeide. Fra «vi vet bedre enn dem» er det meget kort vei til «det de ikke vet har de ikke vondt av». Ap-kulturen helt fra etterkrigstiden gikk – særlig innenfor sikkerhetspolitikken – ut på å si én ting, og å gjøre noe annet. Partihensyn i Ap tilsa at man offentlig fattet beslutninger om «ikke atomvåpen på norsk jord», begrensninger i virksomheten på nordflanken osv., mens man i virkeligheten i all hemmelighet – fornuftig nok – tillot at allierte fartøyer og fly som hadde standardutrustning, herunder ofte sikkert atomvåpen, fikk besøke Norge. Fordi vi var et lite og gjennomsiktig land var det nødvendig med «nødløgner», men etter hvert ble løgnene avslørt.

Dette gjelder forøvrig ikke bare Norge. Det ble nylig meldt fra Danmark at daværende statsminister H. C. Hansen i 1957 hadde inngått avtale med USA om lagring av atomvåpen på Grønland og om overflyvning av Grønland med fly bestykket med atomvåpen¹. En fornuftig avtale! Men offisiell dansk politikk var som i Norge: Ikke atomvåpen på dansk jord! Så tydde man også der til løgnen, helt til den ble avslørt i 1995.

Men Norge er nok blant de verste. Fhv. overingeniør Alf Brahde i Forsvarets Bygningstjeneste har opplyst²:

«Mange ganger i min tjenestetid i Forsvaret klaget amerikanske NATO-tjenestemenn over at vi i Norge hemmeligstemplet i hytt og pine. Amerikanerne sa at det skapte unødige problemer i deres behandling av vare dokumenter. Men jeg ble klar over at behovet for hemmelighold ikke først og fremst skyldtes russerne, men behovet for å holde ting hemmelig for det norske folk.»

Som vi senere kommer tilbake til flere ganger, ble fortielsene og benektelsene helt ekstreme i forhold til Aps egen og statens tre hemmelige tjenesters aktivitet. Omfattende generell politisk overvåking, direkte operasjoner mot arbeiderbevegelsens organisasjoner som f.eks. avlytting i Folkets Hus og mange andre ting som er ettertrykkelig bevist idag, vurderte man det altså som nødvendig å lyve om i samtid og lenge etterpå.

Vi slutter oss til Espen HaavardshoIm³:

«Hva betyr det i lengden for høyt betrodde offentlige autoriteter at de av bekvemmelighetsårsaker eller andre grunner velger omgåelse av sannheten som metode overfor neste generasjon?

Enkelt sagt undergraver de sin egen troverdighet. De mister sin legitimitet, deres yngre kusiner og nevøer og barnebarn slutter å ha tillit til dem; unge mennesker begynner å få mistanke om at det motsatte av det de offisielle myndighetspersonene sier må være sant.»

Det er helt riktig, og dobbelt farlig: Vi andre slutter å tro på dem, selv når de måtte snakke sant! Er det noen som undres over at folk mister tilliten til politikere, og at enkeltpolitikere som i det minste gir inntrykk av «å snakke rett ut» får enorm oppslutning? Hvorfor har Ap helt opp til idag hatt dette hemmeligholdelsesbehovet? Kan det være noen annen forklaring enn at man fortsatt gjør bruk av metoder avledet av «krigens krav» lenge etter at også den kalde krigens krav sluttet, og med helt andre målsettinger som ingen andre idag vil akseptere?

La oss nevne noen eksempler på Aps behov for å benekte virkeligheten:

• CC fortalte følgende historie om NTB-redaktør Per Monsen. som CC akkurat hadde avløst som formann i Oslo Redaktørforening. Etter at major Svein Blindheim offentliggjorde informasjon om den norske Finlandsspionasjen, ønsket CC av forskjellige årsaker å bekrefte opplysningene i Morgenbladet. Men Monsen mente del var galt, og kommenterte⁴:
• «Christian, dette skal vi juge oss ifra!»
• Da CC utga sin bok «Det hemmelige Norge» i 1983, der han antydet at LO og Youngstorget hadde sitt eget etterretningsapparat, var samme Per Monsens kommentar⁵, «Jeg kjenner overhodet ikke til dette.»
• Da U-2 ble skutt ned over Sverdlovsk i 1960, nektet norske myndigheter ethvert bekjentskap til saken. Det var ikke sant, se kap. 3.4. Statsråd Helge Sivertsen, som svarte i Stortinget på vegne av forsvarsminister Gudmund Harlem, som hadde et halsonde, sa senere til fhv overingeniør i Forsvarets Bygningstjeneste, Alf Brahde, at han hadde svart i samsvar med de informasjoner Forsvaret hadde gitt ham⁶. Ikke rart at Harlem, som sikkert visste bedre, fikk vondt i halsen!
• Haakon Lie kommenterte i Dagbladet i 1987 avdøde ekspedisjonssjef Andreas Andersens notat fra 1973 vedrørende den politiske overvåkningen som hadde foregått helt fra etterkrigstiden: «Andersens avsløringer kan ikke ha noe med virkeligheten å gjøre.» «Fullstendig latterlig. Dette kjenner jeg overhodet ikke til.» «Jeg skjønner ikke hvorfor Christensen skal blære seg på bekostning av avdøde personer.» En sjokkert partisekretær Thorbjørn Jagland gikk ut: «Nå bør alle kort komme på bordet.» Det har Jagland gjentatt hvert eneste år senere når avsløringer er kommet på bordet. Vi trodde Jagland i en rekke år hadde sittet i Aps internasjonale utvalg, sammen med Trond Johansen? Hvorfor ikke legge Trond på bordet?
• I 1987 startet Ap sin såkalte loftsrydning, ved at historikerne Trond Bergh og Olav Riste fikk i oppdrag å granske påstander om samarbeid mellom Ap og overvåkingstjenesten. Historikerne laget en forstudie som viste at det var all grunn til å gå videre. Men så eksploderte Engen-saken, som i høyeste grad dokumenterte samrøret mellom Ap og POT. Hva skjedde? Ble «loftsrydningen» da øyeblikkelig trappet opp? Nei⁷:
• «- Arbeiderpartiet har lagt sin egen historiske loftsrydning på is, i påvente av Kontrollutvalgets rapport i den såkalte Engen-saken, sier partisekretær Thorbjørn Jagland til NTB.» (Utvalget er senere kommet i gang igjen, som et alternativt sted å forklare seg for dem som ikke vil snakke med Lund-kommisjonen, se kap. 23.)

• Etterhvert kom det mer stoff ikke minst fra CC og Ronald Bye. Men Aps egen loftsrydning ligger på is, den dag idag. Stortinget har fått satt i gang noen andre ryddefolk her og der, men burde ikke Ap gjort sin indretjeneste selv hvis vi skal få den minste troverdighet til partiets forsikringer om «alle kort på bordet»?
• Daværende justisminister Jens Chr Hauge ble i en Odelstingsdebatt i 1955⁸ stilt et spørsmål om telefonavlytting av kommunister, og svarte:

• «Jeg tror slike former for avlytting og utspionering som den moderne teknikk nå gjør mulig er forkastelig: De støter oss.»

Jens Chr Hauge må ha vært særdeles fintfølende. Riktig nok har det ikke manglet på forsikringer fra Ap-siden av Jagland-typen om at «alle kort skal på bordet», «skjelettene skal ut av skapet» osv., men hver gang noen i praksis vil kikke på skjulte kort og skjeletter, setter Youngstorgets apparat inn hele kavaleriet, først for å bekjempe så langt det er mulig enhver granskning, deretter for å forhindre at granskerne gransker, og så for å forhindre at granskningen gir det minste resultat. Alt vi idag vet med sikkerhet om fortidens ulovligheter er kommet frem til tross for en lang rekke granskinger og kontrollutvalg.

Som eksempel på at tildekking av alvorlige saker ikke er noe ukjent fenomen i Norden, viser vi til at det nylig ble meldt fra Danmark at daværende statsminister H. C. Hansen i 1957 hadde inngått avtale med USA om lagring av atomvåpen på Grønland og å overfly Grønland med fly bestykket med atomvåpen¹. En fornuftig avtale! Men offisiell dansk politikk var som i Norge: Ikke atomvåpen på dansk jord! Så tydde man også der til løgnen om denne internasjonale avtalen, helt til 1995.

Men så styrtet et av flyene i 1968. Danske mannskaper ble satt inn for å rydde vekk 12000 tonn snø og is som var blitt radioaktivt forurenset². Mange av ryddemannskapene døde av kreft og andre har fortsatt store plager. Danske myndigheter har i det stille gitt amerikanerne skylden også for beslutningen om å rydde bort snøen. Nå viser det seg at det var en dansk beslutning. Amerikanerne ville sperre av området til sneen gikk om sommeren, og radioaktiviteten ville blitt fortynnet til det helt ufarlige.

Vi tar ikke standpunkt til realitetene, bare konstaterer at det også i Danmark er avslørt et stort, hittil tildekket skjelett i skapet, akkurat som den norske Lillehammer-saken. Hva har tildekkingen i Danmark kostet i ødelagte liv for eventuelle uskyldige eskimoer eller andre som er kommet i nærheten av sannheten men fått de hemmelige systemer der på nakken?

En forutsetning for «å juge seg bort fra.» noe, er at løgnen holder. Da kan man jo ikke regelmessig bli avslørt ved at virkeligheten offentliggjøres.

Mens man i andre land nesten aldri holder noe hemmelig i mer enn 20 år, sitter hemmeligstempelet i Norge fortsatt fast på omfattende materiale fra hele etterkrigstiden. Det er nesten komisk når den «tekniske utviklingen» går så mye langsommere i Norge enn hos våre allierte. Er det slik at man har helt andre hensyn å ivareta med hemmeligholdelsen i Norge? CC mente at 20 år måtte være mer enn nok for nær sagt alle hemmeligheter. Dobbelt komisk er det når ledende Ap-folk gang på gang står frem og er sjokkert over avsløringer og forlanger alle kort på bordet – samtidig som de stadig fornyer hemmeligstemplene.

Vi har med interesse notert oss den nærmest frenetiske innsats av Gro’s regjering de siste årene for

• å få sensurert bind 1 av «Norsk Oljehistorie»
• å få utsatt og endret opplegget for bind 2 av samme
• å få stanset skrivingen av Finansdepartementets historie, selv om departementet allerede hadde betalt for den

Opplegget for bind 1 og 2 av «Norsk Oljehistorie» var lagt av Norsk Petroleumsforening i mars 1989. Hovedforfattere, referansegruppe og forlag (Leseselskapet A/S) var engasjert, begge bøkene var forhåndssolgt i store opplag og det var gitt generell adgang til Olje- og Energidepartementets arkiver på vanlige vilkår for historikere (spørsmål som man kunne begrunne var fortsatt følsomme skulle drøftes med departementet før kildene derfra ble benyttet). Men da noe av innholdet lekket ut gjennom Aftenposten, ble det reist krav fra Ap-regjeringen om å stryke store deler av det politisk orienterte innholdet. Det førte ikke helt frem, men forfatterne gikk til slutt med på å fjerne endel referanser til kildemateriale fra departementet.

Men dermed ble innsatsen rettet mot annet bind, som skulle dekke bl.a. debatten om Statoil, Statoils makt og Statoil-reformen. Nå ble plutselig arkivene lukket, og de tre departementsråder fra Næringsdepartementet, Finansdepartementet og Utenriksdepartementet argumenterte sterkt overfor NPF og oljeselskapene om at bind 2 måtte utsettes på ubestemt tid. Dette ble oppfattet av selskapene og dermed av NPF nærmest som en ordre, og med den offisielle begrunnelse at man ikke fikk adgang til kildematerialet ble prosjektet utsatt. Dette var imidlertid ikke reelt, siden historikerne allerede forlengst hadde de kunnskaper de trengte. Hovedforfatteren, den meget anerkjente historikeren Tore Jørgen Hanisch, fikk sparken. Etter et par års utsettelse ble ny redaksjonsplan lagt med mindre vekt på de politiske delene. Nå er prosjektet igjen i bevegelse.

Den samme Tore Jørgen Hanisch inngikk i 1989 under Syse-regjeringen kontrakt med Finansdepartementet om å skrive historien om Norges økonomiske politikk 1965-90, som ett av fire bind som skulle ta hele perioden fra 1814¹. Allerede året etter fikk andre forfattere beskjed om å droppe de to første bindene, fordi det ble for dyrt. Men Hanisch fortsatte, og på samme måte som i Oljedepartementet fikk han fri adgang til arkivene. Han fikk også kontor i Finansdepartementet der han fortsatt sitter.

Initiativet til prosjektet ble den gang tatt av finansråd Tormod Hermansen. I 1995 besluttet imidlertid hans etterfølger, Arne Øien, også kjent AP-toppbyråkrat, at utgivelsen av det siste bindet ikke skulle utgis likevel. «Det ble for sterkt,» sa han til Dagbladet². Men han kunne ikke endre kontrakten, så Hanisch jobber fortsatt med et historieverk som skattebetalerne har betalt for, men som ikke skal komme ut.

Hermansen var nå «glad for» at boken ble stoppet³:

«Embetsverkets interne virksomhet bør være skjermet for offentligheten. Jeg kjenner Arne Øien som en meget reflektert person. Etter min mening var det en klok avgjørelse å stoppe boka»

Hva har disse departementene å skjule? Vi har merket oss at i debatten omkring disse historiske verkene er det ikke en eneste ikke-sosialistisk politiker som har bekymret seg. Tvert imot har flere ikke-sosialistiske finans- og oljeministre uttrykkelig sagt at det gjerne må skrives historie for deres skyld – de kan ikke se at det er noe å skjule når stoffet behandles av profesjonelle historikere. Det sosialøkonomiske fagmiljø gikk sterkt til angrep på avgjørelsen⁴. Da gjenstår bare Arbeiderpartiet. Hva er det som må skjules?

Vi kommer tilbake til det i kapitel 25. I 16.

Per Helset peker på et annet aspekt av hemmeligstemplings-kulturen i sin bok «Hemmelighold og demokrati»¹:

«Såvidt jeg kan se, blir hemmeligholdet i første omgang ofte opprettholdt for å beskytte regjeringen mot kritikk for tvilsom saksbehandling o. I. Når lekkasjene senere er et faktum, blir interessen bevisst eller ubevisst dreid bort fra lekkasjekildenes påstander (realiteten) og rett over på en diskusjon om hvilke sanksjoner som skal brukes mot dem. På denne måten fører ikke avsløringene til selvransakelse for og kritikk av regjeringen, men til mistenkeliggjøring, «kriminalisering», utelukkelse og forsøk på knebling av utenrikspolitisk opposisjonelle. Taushetspliktsbestemmelsene er et viktig redskap i denne prosessen.»

Helset trekker frem Loran C-saken (1977) som eksempel. Han mener at man her ikke kunne påberope seg «rikets sikkerhet», bl.a. fordi alle sider av denne saken med militærstrategisk betydning allerede var kjent i åpne kilder og heller ikke påberopt under saksbehandlingen. Derimot viste lekkasjene at Gerhardsen-regjeringen hadde holdt tilbake opplysninger fra Stortinget, og dessuten avslørte de sterke svakheter ved Schei-rapporten som omhandlet Loran C-saken.

Vi tar ikke stilling til om det også fantes saklige grunner for hemmelighold, men har ingen problemer med å se at Regjeringen hadde egeninteresse av hemmelighold og også i å fjerne oppmerksomheten fra evt feilinformasjon av Stortinget ved å iverksette unødig sterk forfølgelse av selve lekkasjesaken.

Helset griper også fatt i Blindheim-saken, da major Svein Blindheim i 1977 bekreftet Ny Tids påstander² vedrørende norsk opplæring av finner for spionasje i Sovjet for Norge i 1953 (også CC bekreftet senere dette). Han spør – etter vår mening med rette – om dette kunne skade rikets sikkerhet 25 år senere, og antyder at den virkelige årsaken var at man fryktet åpen debatt om emnet.

Såvidt vi kan skjønne, var Finlands-operasjonene en viktig del av norsk etterkrigsetterretning og et bidrag til Vestens sikkerhet. Vi har ikke tatt noe standpunkt til lovligheten av disse etter daværende norsk lovgivning, og heller ikke undersøkt om de var i strid med datidens offisielle Ap-retorikk (det ville ikke vært uvanlig), men mener man heller får ta eventuell kritikk på disse punktene nå 20-25 år senere fremfor å fortsette hemmeligholdelsen. Etter 20 år burde landets regjering kunne offentliggjøre det hele selv og åpent drøfte eventuelle prosedyremessige hensyn som måtte bli reist.

Begge disse historier og mange andre som også Helset peker på illustrerer hvor galt det bærer avgårde med den suppe Ap-regjeringene i alle år skapte av hemmelige saker og utenrikspolitikk:

Noen forhold er besluttet på lovlig måle og holdes hemmelige med saklig begrunnelse

Noen forhold er besluttet på lovlig måte men holdes hemmelig av rent politiske grunner

Noen forhold er besluttet på ulovlig måle av frykt for politiske konsekvenser, men var likevel riktige, sikkerhetspolitisk sett, og i samsvar med et generelt flertallssyn, men må holdes hemmelige på grunn av beslutningsmåten og/eller av saklige grunner

Noen forhold er besluttet på ulovlig måte og ville vært tvilsomme i alle fall og blir hemmeligholdt både for å beskytte seg mot saklig og behandlingsmessig kritikk

I en enkelt «sak» kan alle fire elementer opptre, og den som retter søkelyset mot saken kan ramme både forhold som bør avsløres og bør holdes hemmelig. Regjeringen kan reagere med sanksjoner ut fra det ene forhold for å dekke over kriminalitet på det andre.

Denne suppen springer ut av Aps hemmeligholdelses- og hensiktsmessighetstenkning og «vi alene vite»-kultur. Med ledere som forholdt seg til Grunnloven, Stortinget og rettsstatens regler hadde det ikke vært nødvendig å hemmeligholde så meget. Det ville ikke vært uklart om Loran C-avslørere, listesaksjournalister og majorer som Blindheim var helter eller banditter. og vi ville unngått den lummerhet som har rådet over mange sider av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i alle år etter krigen.

Det er blitt borte mye dokumenter om etterretning og overvåking etterhvert, se f.eks. om heftig dokumentbrenning i POT (kap 23.8) og magre arkiver i E-staben (kap 23. 10). Nå leser vi at «noen» har fjernet fra LOs arkiv nesten all korrespondanse med amerikansk fagbevegelse på 50- og 60-tallet. Arbeiderbladet referer fra kinofilmen «Bak din rygg», der det hevdes at¹

«… flere tidligere CIA-offiserer hevder at amerikansk fagbevegelses kontakter i det norske LO ble benyttet til å støtte AP økonomisk i en årrekke etter 2. verdenskrig.»

Som reaksjon på dette ga LO-leder Yngve Hågensen Arbeiderbladet fullt innsyn i LO-arkivet, men avisen reagerer nå på

«… ved gjennomgangen av LOs arkiver for tidsperioden 1950-64, og da spesielt Los forbindelser med utenlandske fagforbund, viser det seg at mange dokumenter mangler …

Etter det Arbeiderbladet erfarer, var det en høyt betrodd og nå avdød LO-topp som gjennomgikk det omfattende LO-arkivet før dette ble overlatt Arbeiderbevegelsens Arkiv …

… (dette) står i grell kontrast til opplysninger i andre kilder …»

Avisen viser her til Konrad Nordahls dagbok, der det vises til omfattende kontakt med amerikansk fagbevegelse på denne tiden.

Vi tar opp dette temaet her, fordi avsløringen av Norasonde kan komme som en overraskelse på mange. Kanskje det fortsatt finnes arkiver som ikke er renset for interessante opplysninger om dekkbedriften. Vi anbefaler pressen straks å sjekke arkivene i LO, Finansdepartementet, Sosialdepartementet, Kommunaldepartementet, Rikstrygdeverket, FF1, STK, Televerket, Hydro, Raufoss, Kongsberg og andre som kan ha vært med på etableringen eller vært strategiske kunder deretter. Samt selvsagt arkiver i Forsvaret, i den grad man kommer inn i slike.

Ellers kan det hende «noen» roter gjennom disse også!

Alle vet at Arbeiderpartiet har en annen tradisjon enn de øvrige partiene når det gjelder forholdet til Stortinget. I Ap er det partiet som bestemmer, i de ikke-sosialistiske partier er det stortingsgruppene. Det har ikke manglet på frustrasjon i alle partier hos dem som er blitt sittende i partienes maktfattige deler.

Det er såvidt vi kan huske bare Gro Harlem Brundtland som har frasagt seg den formelle ledelse av partiorganisasjonen og likevel i praksis beholdt total makt over alle partiledd. Men hun førte ikke makten til Stortinget, hun overførte den til regjeringskontorene. Og det er intet tradisjonsbrudd i Ap.

Også denne tradisjonen kan føres tilbake til etterkrigstiden. Tidligere mangeårige stortingspresident Guttorm Hansen (A), har analysert dette klart¹:

«Jeg har skrevet så mye om partiets holdninger til regjering og stortingsgruppe fordi avstanden jeg opplevde mellom Youngstorget og Løvebakken, og mistroen og skepsisen til Stortinget og dem som var plassert der, eksisterer og har lange tradisjoner i Arbeiderpartiet. Først i 1937 gikk partiets formann inn i Stortinget som medlem. 34 år etter at Arbeiderpartiet ble representert der. Også i etterkrigstida har debatten om partiets ledelse skulle sitte på Stortinget av og til blusset opp. Da Reiulf Steen i 1976, etter ha blitt valgt partiformann året før, ga uttrykk for at han ønsket å komme på Stortinget, ble det bl.a. skrevet: ‘Det kan ikke være nødvendig å legge en stortingsmannjobb på toppen av ledergjerningen i Arbeiderpartiet for at en skal bli hørt, eller for at meningen skal få større tyngde.»

Legg merke til at det i sitatet er slik at det å representere folket på Stortinget er «en jobb», men å være formann i Ap er «en gjerning»! Guttorm Hansen fortsetter:

«En av de faktorer som veide tyngst i 1945 da Johan Nygaardsvold ble satt utenfor, var en alminnelig skepsis til stortingsrepresentantene og faktisk også til den parlamentariske arbeidsformen. Haakon Lie skriver om dette at det var …»

Og så fortsetter sitatet fra Lie:

«… også en god del skepsis til Johan Nygaardsvold som sjef for en regjering som skulle styre landet i den vanskelige tiden som lå foran oss.

Johan Nygaardsvold var statsministeren for en regjering som lot kurs og tempo bli bestemt i Stortingets komitéer og korridorer. De oppgavene vi nå sto foran, ville stille krav til en dristighet som de gamle parlamentarikerne aldri ville godta som vettug politikk»

Dette faller helt sammen med vår beskrivelse foran om en kultur sterkt preget av at «hensikten helliger midlene». Man så på etterkrigstidens oppgaver (statlig industrireisning, beslutninger om reguleringsøkonomi, valutakontroll, forsvar mot kommunismen, rask integrering i det vestlige forsvarssystem, utbygging av de hemmelige tjenester osv) som så krevende og viktige at man ikke kunne tillate unødig og tidkrevende snakk om den. Ap visste hva som var best og hadde makta og da skulle den brukes. De som måtte svare for velgerne, var for veike til å knuse de nødvendige egg. Guttorm Hansen fortsetter:

«Jeg tror det var mange som tenkte slik, og det var kanskje ikke så rart. Men det var slike tankeganger som førte oss fram til Kings Bay-sakene og de andre industrisakene i 1960-åra. Mangelen på respekt for Stortinget og spillereglene der utviklet seg nok ganske sterkt i de åra vi satt med flertallet. Også embetsverket i departementene ble smittet av denne mangel på respekt for Stortinget. Det var statsråder som var midt i skuddlinja i 60-åra som faktisk ikke kjente til ansvarlighetsloven som er meget streng i sitt krav om fullstendig informasjon til Stortinget. Og mange av embetsverkets mest dynamiske og dyktige folk syntes nok Stortinget var en bremse og et unødvendig forsinkende element når de var i ferd med sine planer og tiltak Og naturligvis er det slik, men det er prisen vi betaler for det styresettet vi har og vil ha. Jeg er ikke i tvil om at en del av den situasjon vi kom opp i omkring industrisakene i 60-åra har sin bakgrunn både i statsrådenes ærgjerrige ambisjoner og embetsverkets nonchalante holdning overfor Stortinget. Dette er ikke bare ett departements holdning, men fleres. Jeg har ofte opplevd at det i proposisjoner eller meldinger til Stortinget refereres til tidligere proposisjoner og meldinger uten at man med et ord nevner innstillingen fra stortingskomitéen og behandlingen i plenum. Og det er selvfølgelig den som gir uttrykk for Stortingets oppfatning …»

Dette er nok noe alle som har vært innom statsforvaltningen kan undertegne på. Sett fra Akersgaten er det ulike ting man ønsker å få gjennomført, og en lang rekke grupperinger i samfunnet man må forholde seg til: Organisasjoner og fagforeninger, bedrifter og banker, fylker og kommuner, utredere og forskere, fremmede Stater og internasjonale organisasjoner osv. I tillegg kommer Stortinget – som en blant mange målgrupper som muligens må ha en fot på ballen, som må håndteres, overtales eller manipuleres. Stortinget er aldri selvstendig part i de ulike forhandlinger, og det er derfor ønskelig å bringe Stortinget inn så sent som mulig, for å hindre lekkasjer, offentlig debatt og motforestillinger, og for å kunne forelegge Stortinget for en realitet, et fait accompli, som man bare kan si ja eller nei til, og da i en feiende fart før mulighetene forsvinner …

Det er heller ikke slik at man i regjeringen har behov for å forelegge Stortinget alle saker eller hele saken, selv om det dreier seg om store og viktige saker som burde hatt de folkevalgtes sanksjon. Det man spør seg om i regjeringen, er hva man har fullmakt til, om eksisterende fullmakter kan omfortolkes eller om man må skaffe seg nye fullmakter (eller penger) fra Stortinget. Da blir neste spørsmåI om man kan finne på gangbare argumenter for en lovendring eller en stor rammebevilgning. En eller annen enkeltsak som man har sett seg lei på, kan utvirke en omfattende betenkning omkring et reellt eller innbilt samfunnsproblem som konkluderer med noe som også kan brukes til det man egentlig hadde i tankene.

Guttorm Hansen skriver:

«Hvorfor ble Stortinget så viktig for meg? Det hadde nok sammenheng med det jeg opplevde i 1963-65 da jeg så at Stortinget til slutt reiste bust mot en neglisjering av dets plass i systemet. Jeg har aldri tatt det bokstavelig når det snakkes om at ‘all makt var samlet i denne sal’. Makt er det så mange steder i vårt samfunn, og mange utøver den. Men i forholdet til demokratiet har Stortinget en særlig plass. Dersom det svikter det parlamentariske styresettet ved å gi opp sin makt eller forkludre forholdet mellom regjering og Storting, gir avkall på sin plass, da er det farlig også for andre enn Stortinget. Jeg følte etterhvert det var viktig å forsvare Stortinget gjennom å ta vare på de spilleregler, skrevne og uskrevne, som parlamentarismen er bygd på. Mange syntes det ble litt for mange ‘parlamentariske snurrepiperier’ av formell karakter. Jeg hadde etterhvert lært at formalitet i det politiske livet lett kan bli en beinhard realitet. Jeg så det første gangen i 1963 under Kings Bay og jeg fikk det bekreftet mange ganger senere.»

Når Guttorm Hansen i 1990 skriver om sitt eget partis forhold til Stortinget, parlamentarismen og demokratiet – helt opp til vår tid – i så kritiske vendinger, kan man lett forestille seg hvilket syn «handlingens menn» i den umiddelbare etterkrigstid hadde på formaliteter og prosedyrer i demokratiets navn. Denne delen av partikulturen fra etterkrigstiden må legges til vår beskrivelse foran, og dette synet på Stortinget må legges til den kultur som da ble skapt innenfor de ulike hemmelige tjenester som idag er sydd inn i et bredt nettverk – «den fjerde tjeneste». Og mens den åpne delen av partikulturen er blitt modifisert, dog aldri helt «demokratisert», er den opprinnelige kulturen blitt sittende i bakmennene, i de skjulte makthavere, i «den fjerde tjeneste».

Vi komme senere til å fortelle om en del handlinger vi har observert rettet mot Stortinget av «den fjerde tjeneste», med støtte fra eller stilltiende billigelse av sentrale regjeringsmedlemmer. Det dreier seg om bruk av provokatører for å desinformere Stortinget, forfalskning av beslutningsunderlag og aksjoner for å diskreditere eller endog kriminalisere opposisjonspolitikere. Underveis, før leseren har fått se hele bildet, vil noe av dette virke utrolig i Norge på 90-tallet. Da bør man huske Guttorm Hansens sterke reaksjoner på holdningen til Stortinget (bl.a. ved rett og slett å se bort fra stortingsbeslutninger!) fra hans eget parti til langt opp i vår tid. og hans analyse av bakgrunnen for denne holdningen, og forestille seg i hvilken form kulturen er blitt bevart og videreutviklet i de hemmelige drivhusene til Jens Chr Hauge og Trond Johansen!

Hauge tok ikke bare med seg endel av krigstidens arbeidsmetoder, men naturligvis også sine folk, som beskrevet av Ask/Westlie¹:

«Hjemmefront-ledelsen som kollektiv utøvet ikke makt i etterkrigs-Norge og kom som samlet kollegium ikke til å spille noen rolle i fredstid. Men i det stille kom mange av dem til å øve sterk innflytelse i samfunnet gjennom yrke, vennskap og krigsprestisje. Jens Chr Hauge tok med seg sitt nettverk fra krigens dager inn i fredens Norge og brukte det bevisst.»

Dette nettverk ble dessuten koblet sammen med andre solide personligheter som Haakon Lie, Rolf Gerhardsen, Olav Brunvand, Konrad Nordahl, Paul Engstad sr. og Per Monsen.

I E&S-staben ansatte Vilhelm Evang svært mange Ap-folk i nøkkelstillinger. I Overvåkingstjenesten derimot, synes ikke partipolitisk bakgrunn å ha spilt noen særlig rolle, men det kom også der inn folk med solid bakgrunn og medlemsskap i Ap.

Hvor viktige mange av disse nøkkelpersonene som selv formelt ikke var ansatt i tjenestene i virkeligheten var, illustreres av en episode fra Ole Jacob Bae og Torstein Eckhoffs bok²:

«Pressefolk har i alle år vært velegnet til bruk for de hemmelige tjenester, både i Norge og andre land. Pressefolk fungerer som velvillige formidlere av stoff de hemmelige tjenester ønsker å få ‘plantet’, men de fungerer også i stor utstrekning som informanter overfor Overvåkingspolitiet. Journalister har et legitimt behov for å samle informasjoner, stille spørsmål, oppholde seg på møter, arbeidsplasser o. I. Noen sentrale pressefolk har blitt så sterkt involvert i de hemmelige tjenester at de faktisk har fungert som politiske kontrollinstanser for daværende overvåkingssjef Asbjørn Bryhn da han ønsket å få klarert litt politisk kinkige aksjoner. Typisk i så henseende er det da Bryhn skulle sette i gang overvåking av daværende sekretær i Stortingets utenrikskomité, Erik Nord. Overvåkingssjefen gikk ikke til daværende justisminister Jens Haugland for å få klarsignal for operasjonen, – nei, han gikk til daværende generalsekretær i Arbeiderpartiet, Haakon Lie, samt to sentrale folk i Arbeiderpressen, Rolf Gerhardsen og Per Monsen.»

Haakon Lie innrømmet imidlertid i sin Bryhn-bok av 1994 at³

«- Kontakten med Overvåkingen var til Per Monsen og Rolf Gerhardsen i Arbeiderbladet, og den var til LO og Konrad Nordahl

– Det var LO samt Monsen og Gerhardsen i Arbeiderbladet som hjalp overvåkingspolitiet med opplysninger»

I tillegg var det direktekontakt mellom sjefen for E&S-tjenesten Vilhelm Evang og LO-sjefen Konrad Nordahl vedrørende «fortløpende forretninger».

Arbeiderbladet påpekte kontrasten mellom de heftige og forargede benektelser fra Haakon Lie som CC ble møtt med da han i 1983 utga «Det hemmelige Norge⁴», og de innrømmelser Haakon Lie kom med i januar 1994⁵ om akkurat det samme: At Ap og LO hadde sin egen etterretningstjeneste. Elleve år senere var det som da måtte lyves bort altså uproblematisk å omtale selv for Haakon Lie!

Om episoden omkring overvåking av Erik Nord, skrev Arbeiderbladet i samme oppslag:

«Saken irriterte justisminister Jens Haugland sterkt. Han kalte derfor overvåkingssjef Asbjørn Bryhn inn på teppet.

– Då Bryhn kom, sa eg at det går ikkje an å setje i verk ein slik aksjon utan å ha rådført seg med justisministeren. Bryhn sa då at han på førehand hadde drøfta saka med sine kontaktmenn på Youngstorget, Per Monsen og Haakon Lie, som også så med mistru på Erik Nord, endå han var partifelle. Eg vart då enda meir forarga og sa at korkje Monsen eller Lie var justisminister, skriver Jens Haugland i «Dagbok frå Kongens Råd.»

«Mektigere enn justisministeren?» var avisens overskriftskommentar til dette.

Vi har selvsagt ingen mulighet for å vurdere om det skulle være noe rundt Erik Nord som kunne betinge lovlig overvåking. Det er også helt uinteressant, fordi en overvåking klarert av personer i Arbeiderpressen hverken den gang eller idag er lovlig under noen omstendighet.

Derimot kjenner vi godt til at det var motiver for å overvåke Erik Nord sett fra Aps hemmelige tjenestes synspunkt. Erik Nord var nemlig blant de første seriøse utenrikspolitiske forskere som utviklet et nyansert syn på Midtøstenkonflikten, i motsetning til det ensidige pro-israelske syn som var eneste gangbare mynt sett ut fra alliansen mellom arbeiderpartiene i de to land og deres respektive fagbevegelser og hemmelige tjenester.

Forhenværende statsminister Per Borten har fortalt en tilsvarende historie til Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad⁶:

«- Jeg fikk tidlig en fornemmelse av at det var mye som ikke tålte dagens lys. Som et konkret eksempel på det jeg dryppvis fikk vite, husker jeg en jernbanemann fra Nord-Norge som kontaktet meg. Det var en ærlig og redelig DNA-mann som var kommet i overvåkingens arkiv fordi bestefaren hans hadde vært kommunist. Han ville ut av arkivet, men overvåkingspolitiet ga ham bare det råd at da fikk han gå til Haakon Lie for å få dette ryddet opp!»

Vi kommer senere tilbake til Bortens gode oppfatningsevne og måten han er blitt behandlet på (kap. 25.24).

I 20 år fra 1945 til Borten-regjeringen kom i 1965 var det som nevnt liten forskjell på parti og stat. De hemmelige tjenestene og Ap/LOs egen tjeneste opererte som selvstendige, ulike avdelinger innenfor samme konsern. Alle skulle passe på kommunistene på sine respektive sektorer som selvsagt overlappet hverandre sterkt, og med til dels forskjellige arbeidsmetoder, men det viktigste av alt: Informasjonsflyten var helt åpen.

8.7.1 Etterretnings- og Sikkerhetsstaben

Forsvarsminister Jens Chr Hauge gjennomførte rundt 1950 en omorganisering i Forsvarsdepartementet for å åpne for mer aktiv overvåking av kommunister og kontroll av Forsvarets personell. E-stabens 2. kontor, det såkalte Sikkerhetskontoret, fikk en styrket rolle innenfor E-tjenesten inntil det i 1965 ble skilt ut som egen stab – Sikkerhetsstaben.

I TV-2-programmet «Bak din rygg» kom det i november 1995 frem nye opplysninger om denne prosessen¹

«Ledende Ap-folk deltok i utvelgelsen av Forsvarets første sikkerhetsoffiserer på 1950-tallet: I 1951, midt under den kalde krigen da Jens Chr Hauge var forsvarsminister, skulle Forsvaret ansette sine første offiserer i Sikkerhetsstaben. En av dem som ble innkalt til jobbintervju hos statsråd Hauge, senere sjef for Forsvarets Sikkerhetstjeneste (FO/S), Rolv Aursand, forteller: – Og da vi samlet skulle inn i konferansesalen, viste det seg at vi ikke bare skulle møte ham, men vi skulle møte to andre personer også, som satt der allerede …»

De to personene var Rolf Gerhardsen, bror av statsminister Einar Gerhardsen og redaktør av Arbeiderbladet, og Arbeiderpartiets sekretær Haakon Lie.

Ap tok mao. full kontroll over ansettelsene i de nye delene av E-staben fra første stund etter krigen. Senere har det fortsatt opp til våre dager. Har man full politisk kontroll, gjøres det direkte. En annen metode er den kjente «noen av oss har snakket sammen», nemlig stille manipulasjon. En tredje er Engen-metoden (se bl.a. kap. 21.12), der man ikke bare manipulerer for å få «riktig» ansatt, men også for å få «upassende» avsatt.

Hauge og Evang satte den trofaste Ap-mannen Jack (Joachim) Helle fra Bergen inn som Sikkerhetskontorets leder, og han fikk følge av en annen like solid Ap-mann fra Bergen, John Øvrebø. Det var tydeligvis viktig for Hauge og Evang å få Ap-folk inn i nettopp disse stillingene.

CC skriver at Jack Helle²

«… Illustrerer qua person osmosen mellom det politiske sosialdemokratis lederskikt og den militære etterretningstjeneste. Han var i utgangspunktet fabrikkarbeider, ble sersjant i 1940 og offiser i England under krigen. I 1945 ble han sekretær i Bergen forenede Arbeiderparti. Tre år senere plasserte Evang, etter forslag fra medarbeidere, ham som sosialattaché i Helsingfors. Der var han Evangs representant i forbindelse med norske militære operasjoner fra finsk jord inn i Sovjetunionen. Jack Helle har i alle år senere benektet at han hadde noe med manøvrene å gjøre. Etter Helsingfors-perioden ble han arbeidskonsulent i Bergen og formann i Bergen Arbeidersamfund. Så ble han hentet til sjefsstilling i den militære etterretnings- og sikkerhetstjeneste.»

John Øvrebo vandret flere ganger mellom parti og stat. Han var opprinnelig tillitsmann i Bergen Arbeiderparti. Øvrebø fikk i Sikkerhetskontoret ansvaret for den direkte kontakten med Youngstorget om registrering av kommunister og kommunistsympatisører og mottak av etterretninger fra Ap/LOs grunnplan³. Han drev dette arbeidet i 8 år, tre år lenger enn Helle som i 1955 var blitt erstattet av Ola Evensen (nåværende statsminister Gro Harlem Brundtlands onkel). I 1958 gikk Øvrebø over til jobb som forbundssekretær i Norsk Tjenestemannslag der han jobbet med oppbyggingen av LOs overvåkingsapparat⁴. I 1962 ble Ola Evensen utnevnt til sikkerhetsinspektør på Nordkommandoen på Kolsås – av daværende forsvarsminister Gudmund Harlem, Gro Harlem Brundtlands far.

Det gikk ikke like bra med Jack Helle. CC skriver i «Det hemmelige Norge»⁵ at «enkelte trodde Vilhelm Evang hadde funnet sin kronprins da Helle ble lansert». Men Helle ble bare fire år hos Evang. Han ble deretter beordret til Kolsås, var deretter kun en kort tid tilbake hos Evang og ble så igjen sendt ut til NATO Defence College og deretter rett ut til sekretærtjeneste i Folk og Forsvar. Helle ble pensjonert som Ombudsmann for Forsvaret. CC mener årsaken må ha ligget i at Helle var en helt genuin Ap-mann med bedre partikontakter og dessuten bedre krigsbakgrunn enn Evang:

«Det kan se ut som om Helle ble Evang en byrde, om ikke direkte konkurrent så en farlig mann i spillet om E-tjenestens ‘sidekontakt’ til regjeringspartiets tyngdepunkt. Derfor opp og ut med pretendenten’…»

E-tjenesten var som nevnt behjelpelig med å låne ut sine folk til sekretærstillinger i Ap, som oftest ved at de forble på E-stabens lønningsliste. Blant disse var Hans Engebretsen, en av Evangs menn som ble lånt ut til stillingen som LO-sekretær i Finnmark i 1954. Også John Øvrebø, som var E-mann hele tiden, ble utlånt til Norsk Tjenestemannslag fra 1958.

Samarbeidet mellom Ap/LO og E-staben om kommunistkontroll ble trappet noe ned fra 1956/57 samtidig som Overvåkingspolitiet overtok mer og mer av dette samarbeidet, men E-staben ivaretok fortsatt lenge den finansielle siden. Det er all grunn til å anta at Øvrebø fortsatte i samme bransje, men nå fra sin plass i Tjenestemannslaget og i kontakt med Overvåkingspolitiet. Senere ble han kontorsjef for personalsaker i Forsvarsdepartementet og fortsatte sitt samarbeid med alle tre tjenestene.

Aps egen tjeneste utviklet etter dette et meget godt samarbeide med Overvåkingspolitiet både i Oslo og rundt om i landet. Sentralt var kontaktmannen den geskjeftige og allestedsnærværende Erik Næss i Overvåkingspolitiet¹:

«Erik Næss var politibetjent, sosialdemokrat og arbeidet i Overvåkingstjenestens politiske avdeling. Han sto i nær kontakt med Hjelm Nilsen og Hobbelhagen.»

Likevel var det ikke den typen integrasjon som kom senere gjennom «den fjerde tjeneste», med Trond Johansen som en stadig mektigere edderkopp fra begynnelsen av 70-årene. I Ap var det som regel partisekretæren som var hovedoperatøren, og i LO nestformannen, med kraftige bakmenn i bakgrunnen hele veien. Den mektigste har hele tiden vært Jens Chr Hauge.

Sverre A. Nilssen var i 30 år fra 1950 redaktør av Ap-avisen Finnmarken. Han ble intervjuet av Dagbladet i anledning av at han i 1990 utga boken «Redaktør i grenseland»¹:

«Partiet og overvåkingspolitiet gikk helt over i hverandre. Sekretærer i arbeiderbevegelsen ble lønnet av Etterretningstjenesten …

I begynnelsen var det beinharde forhold. Kommunistene sto sterkt i Finnmark og vi i Arbeiderpartiet ble fort trukket inn i brutal kamp mot dem. Jeg fikk beskjed fra Haakon Lie om å lage lister over folk som kunne rapportere om kampene i fagbevegelsen og kooperasjonen. Litt seinere tok Overvåkingspolitiet i Sør-Varanger kontakt. De hadde den lista jeg hadde gitt Haakon Lie og spurte om ikke disse folkene også kunne jobbe for politiet. …:

«Vi gjorde nå alt mulig. Som pressemann hadde jeg gode kontakter. Det hendte jeg var i Sovjet. Da rapporterte jeg til norske myndigheter om militære bevegelser. En gang smuglet jeg mikrofilm hjem. Og hjemme opptrådte vi i redaksjonen like ofte i uniform som i sivil. Kampen mot kommunistene var i den første tida like vanlig som skjorta og ræva, som vi sier nordpå.»

Han forteller videre at han under de store spionsakene «vervet» en dame på telefonsentralen til å spionere på konkurrenten, Høyre-avisen Finnmark Tidende (redaktør Erling Norvik).

«Nilssen hevder at den tidligere AOF-sekretæren Hans lngebrigtsen bare jobbet for opplysningsorganisasjonen som en ren kamuflasjejobb.

– Han sto på Vilhelm Evang og Etterretningens lønningsliste.

Det var først i 1960-åra Finnmarksredaktøren begynte å bli alvorlig betenkt over det intime samarbeidet mellom parti og overvåking. – Det var da de kom og spurte meg om tidligere statsråd og fylkesmann Peder Holt var til å stole på at jeg virkelig fikk støkken. Samtidig ville de vite om stortingsrepresentant Harry Klippenvåg var til å stole på. Dette skjedde like før hedersmannen Peder Holt døde i 1962. …

– Så seint som rundt 1970 fikk jeg beskjed om at alle ansatte i avisen skulle sikkerhetsklareres. Men da ba jeg dem reise og ryke.»

Det siste punktet er langt mer alvorlig enn det virker ved første øyekast. Frem til 1965 var E- og S-tjenestene sammen i en fellesstab, men fra 1966 er det FO/S (sikkerhetsstaben) som utsteder eller nekter klarering. Grunnlaget for sikkerhetsklarering involverer imidlertid også POT og E-tjenesten. Sikkerhetsklarering er en pågående prosess som utløser omfattende undersøkelser og hemmelig registrering av riktige eller gale personopplysninger i regi av og i alle tre tjenester, og det er både ulovlig og meget grovt å iverksette dette mot personer som ikke frivillig har underkastet seg dette ved med åpne øye å søke stillinger eller virksomheter som krever klarering. i verste fall kan regulær overvåking iverksettes.

Ronald Bye begynte forøvrig sin overvåkingskarrière som LO-sekretær i Finnmark. Han ble introdusert til Trond Johansen en gang midt i 60-årene i forbindelse med et landsmøte i Ap av E-mannen Halfred Skau, major ved grensekommisariatet i Kirkenes som Bye hadde nære forbindelser med, og deretter invitert hjem til Johansen. Senere ble Ronald Bye formann i øst-Finnmark Arbeiderparti med samme Halfred Skau som sekretær².

La oss igjen understreke at vi slett ikke tar avstand fra disse aktivitetene. Tvert imot ble det – kanskje særlig i Finnmark – gjort en fremragende innsats for å bevare Norge fritt, med vaskeekte Moskva-kommunister og spionreir alle veier. For oss er saker av denne typen interessante bare på to måter: Som historisk introduksjon til den gradvise sammensmeltningen mellom Aps hemmelige tjenester og store deler av de tre offisielle, til «den fjerde tjeneste»; og som eksempel på hvorfor den kriminelle utviklingen de siste tiårene fortsatt nødvendiggjør hemmelighold og benektelse, når operatørene fra denne tiden egentlig burde hatt medaljer alle sammen. I full offentlighet.

«Ettpartistaten» fikk et uventet endeligt da Finn Gustavsen veltet statsminister Einar Gerhardsen og banet vei for den kortvarige Lyng-regjeringen i 1963, og enda mer da Per Bortens regjering tiltrådte etter den ikke-sosialistiske valgseieren i 1965.

Inntil da hadde altså Arbeiderpartiet full kontroll med tjenestene, slik at disse kunne arbeide som ulike deler av et «konsern» sammen med Ap/LOs tjeneste, men nå måtte partiet påregne å være langvarig borte fra regjeringsmakten. Det var ikke lenger «konsern-kommunikasjon» mellom Ap/LO-tjenesten og de andre.

Likevel satt det nå «partifolk i alle ombud», ikke minst i tjenestene. Men tilfeldighetene ville at det inntraff begivenheter som sterkt påvirket Aps stilling i tjenestene mens partiet var i opposisjon:

Blant disse var at statsminister Per Borten helt fra han tiltrådte opparbeidet et overraskende nært forhold til sin ekspedisjonssjef Andreas Andersen. Andersen var Ap-mann og hadde i sin ekspedisjonssjefsstilling nærmest vært sjef for tjenestene helt fra 50-årene. Folk fra tjenestene pleide gjerne å komme til ham for å «klarere» spesielle forhold. Etterhvert ble det imidlertid i meste laget for ham. Da Haakon Lie kom tilbake fra Israel etter syvdagerskrigen i 1967, meldte Andersen seg ut av Arbeiderpartiet¹. Den utløsende årsak var at Lie «tilfeldigvis» hadde vært i Israel da krigen startet og Lies ensidige reisebrev hjem, men generelt var det selvsagt misbruket av tjenestene og Aps forhold til Israel og Mossad som var avgjørende. Andersen fortalte en del av det han visste til Borten²:

«Andersen kjente til den nære forbindelsen mellom ‘haukene i partiet’, Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Konrad Nordahl og etterretningstjenesten, som ifølge Andersen samarbeidet meget tett.»

«Blant annet kunne Andersen fortelle meg at partiet fikk penger av etterretningstjenesten til å ansette sekretærer. Andersen kjente til dette i detalj og informerte meg om saken, forteller Borten. Borten kjenner også til at Andersen selv ble etterforsket av de hemmelige tjenester.

Nå må Jens Christian Hauge og Haakon Lie stå fram og fortelle det de vet. Og de vet mye, det vet jeg, sier Borten. Han legger til at en mann som Thorvald Stoltenberg også må bære på hemmeligheter, så langt han kan forstå hans nære forhold til seksjonssjef Trond Johansen …»

«Statsministeren fikk besøk av to amerikanske etterretningsfolk, som ba Borten forlate sitt kontor mens de arbeidet, angivelig for å avdekke hemmelige mikrofoner … Jeg vet idag at dette var etterretningsfolk, og jeg er overbevist om at de hadde nær kontakt med norsk etterretningsvesen. … Den viktigste hensikten var etter alt å dømme å installere det mest avanserte avlyttingsutstyr på mitt kontor.»

Umiddelbart etter valget ble Vilhelm Evangs sekretær, Ingeborg Lygren, arrestert, mistenkt for spionasje. Det langvarige uvennskapet mellom Asbjørn Bryhn og Evang helt fra krigens dager og Evangs og flere av hans nærmeste medarbeideres meget radikale fortid kombinert med opplysninger fra den russiske avhopperen Anatolij Golitzyn resulterte i denne arrestasjonen. Spionene i MI5 og MI6, senere kjent som «The Five», rekruttert av russerne i det radikale studentmiljøet på 30-tallet kunne lett gi assosiasjoner om at tilsvarende kunne ha skjedd i Norge i de tilsvarende miljøene som nettopp Evang tilhørte. Det er ikke utenkelig at Asbjørn Bryhn hadde spionen Abel i tankene. Abel oppholdt seg i Oslo på 30-tallet der han drev med spionasje og rekruttering av agenter uten at de norske myndigheter klarte å få nok på ham (senere ble han arrestert som spion i USA og utvekslet mot Powers/U-2).

Offisiell oppreisning for Ingeborg Lygren (og E-staben) kom ikke fra CIA før i 1978, etter arrestasjonen av Gunvor Galtung Haavik. I mellomtiden hadde E-staben gjennomlevet en periode der alle mistenkte alle og amerikanerne ikke hadde mye tillit til noen.

Arrestasjonen av Lygren medførte umiddelbart at den nye ikke-sosialistiske regjeringen delte den gamle E&S-staben i to: Etterretningsstaben og Sikkerhetsstaben. Regjeringen nedsatte videre det såkalte Mellbye-utvalget (etter høyesterettsdommer Jens Chr Mellbye) til å granske de hemmelige tjenestene. (Som vi senere skal komme tilbake til, ble det ikke noe resultat av Mellbye-utvalget, selv om Ronald Bye senere har bekreftet at det da foregikk kontinuerlig ulovlig politisk overvåking ihvertfall rettet mot egne rekker og fagbevegelsen i tillegg til venstresiden.)

Opplysningene fra Andersen kan ha bidratt til at Borten-regjeringen reagerte såpass resolutt etter Lygren-affæren. På grunn av oppdelingen ble oberst Evang og politiinspektør Bryhn frabeordret sine stillinger. Evangs etterfølger i den nye E-staben ble oberst Johan Berg, mens oberst Carl Ruge fortsatte som sjef for den utskilte S-staben. Politiinspektør Gunnar Haarstad etterfulgte Asbjørn Bryhn som sjef for Overvåkingspolitiet.

Arbeiderpartiet hadde dermed for en meget kort periode mistet kontrollen over tjenestene.

Men Ap/LO hadde fortsatt sin egen tjeneste intakt. Denne hadde i mellomtiden gått stadig lenger i intern overvåking. Det var ikke bare kommunistene som skulle passes på. Det nye SF var brennemerket som fiendtlig innstilt og svikefullt etter Kings Bay. Den første registrerte romavlytting via telefon kom i 1964, nettopp mot SF (se kap. 6.1). Og tapet av regjeringsmakten i 1965 styrket venstrefløyen internt i Ap. Nils Ørvik skriver¹:

«En kan peke på en rekke årsaker til at venstrefløyens innflytelse økte i Bratteli-perioden. En av de mest åpenbare var tapet av regjeringsmakten …

Når partiet er i opposisjon, vil omstridte ledere stå lettere til for hugg, de kan lettere isoleres og kvistes …

Tap av regjeringsmakten fører også til minsket adgang til å belønne, og til den avstraffelse som ligger i det å ikke belønne. I et parti som overtar regjeringsansvaret vil formannen og den øvrige part/ledelsen kunne dele ut en lang rekke stillinger og verv til folk som de regner som særlig effektive støttespillere, eller som de av andre grunner ønsker å belønne. På samme måte kan de også unnlate å utnevne folk …

Tapet av regjeringsmakten vil ofte føre til en jakt på syndebukker … Et politisk nederlag kan skape en slags oppbruddsstemning»

Det Ørvik nå kaller «anti-virksomheten» mener han

«… ble helt tydelig etter at venstrefløyen hadde trådt åpent frem på landsmøtet i 1967, og fått indirekte støtte av selveste Einar Gerhardsen …»

Ørvik legger ikke skjul på at hans fraksjon så meget alvorlig på den «Kampen om Arbeiderpartiet» som også ble tittelen på hans bok, og som fra litt før midten av 1965 gradvis ble stadig klarere erklært. Ap/LOs egen tjeneste fikk en ny, meget viktig målgruppe: Partiets egen venstreside. Var de ikke der fra før – for å spionere på kommunister i fagbevegelsen – ble det nå installert skjulte mikrofoner i de mange Folkets Hus over hele landet (se kap. 8)

Men den aller viktigste motstanderen var selvsagt regjeringen Borten og personene og partiene bak den. Mens Ap/LO-tjenesten kunne gjøre mye med sine indre problemer, var tapet av de formelle kommandolinjene til de statlige tjenestene, som hittil også hadde vært de reelle, et meget følbart tap, særlig i forhold til behovet for å skaffe ammunisjon mot SF og de borgerlige. Noe måtte gjøres.

Som følge av urolighetene og utskiftningene i E-staben – iverksatt av statsminister Per Borten – sluttet nå store deler av nøkkelpersonellet. I denne atmosfæren klarte Trond Johansen frem til 1967 å manøvrere seg i posisjon.

Trond Johansen begynte sin oppsiktsvekkende karrière i E-tjenesten straks etter krigen, og ble senere norsk etterretningsliason til Gehlen-organisasjonen i Tyskland som etter krigen ble overtatt av amerikanerne og senere omdannet til Forbundsrepublikkens E-tjeneste. Det var i denne perioden han etablerte sine første kontakter med Mossad (se kap. 5.2). Han hadde nok gode kontakter til Arbeiderpartiet fra begynnelsen, selv om han ikke meldte seg inn før i 1960. I mange år var han Aps superhemmelige våpen inntil Dagfinn Vårvik i 1977 omtalte Trond Johansens identitet i «Nationen». Det ble da ansett som så grovt sikkerhetsbrudd av en tidligere utenriksminister at han ble truet av sin etterfølger Knut Frydenlund med straffeforfølgelse¹. Siden er han blitt omtalt kun fra tid til annen som en mytisk person i skyggene, inntil det ble satt fullt søkelys på ham i forbindelse med boken «Vi som styrer Norge»².

CC var bekymret for dette i mange år, og valgte å snakke ut bl.a. i sin bok «Av hensyn til rikets sikkerhet» i 1990, der han bl.a. peker på at³

«Skribenter – journalister og forfattere – har vært opptatt av hvem som egentlig var ledere av det sosialdemokratiske politiske etterretningsvesen. Det vil neppe noen gang bli klarlagt. Fordi det ikke var nødvendig med en militært strukturert organisasjon. Man kunne bruke eksisterende apparater, fagforbund, Samorg., sikkerhetstjenesten, den militære etterretningstjeneste. Forbindelsen mellom stat og parti var arbeidsmessig nær.

Dette kan illustreres ved at seksjonssjef, tidligere oberstløytnant Trond Johansen, som i hele 45 år har innehatt sentral stilling i det militære etterretningsvesen, også gjennom mange år har vært medlem av Arbeiderpartiets utenrikspolitiske utvalg. Habilitetsspørsmål når Arbeiderpartiet har vært i opposisjon, er aldri reist.

To av våre utenriksministre, Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg, har begge overfor meg sagt at Trond Johansen er en særdeles verdifull rådgiver. Det betviler jeg ikke. Mannen er særdeles intelligent og meget dyktig.».

Videre sa CC til Klassekampen året etter⁴:

«JOHANSENS DOBBELTROLLE ER UAKSEPTABEL: – Seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten opererer i en følsom dobbeltrolle, en rolle som er uakseptabel.

Det sier tidligere E-major og redaktør Chr Christensen til Klassekampen …

– Opp gjennom årene har Johansen vært et dobbeltmenneske. Han har vært embetsmann i E-tjenesten, nå sivil seksjonsleder. Samtidig har han år etter år også vært aktiv medlem av bl.a. Arbeiderpartiets internasjonale utvalg. Som en helt sentral mann i E-tjenesten får han enorme mengder med ulik informasjon raskt, før de aller fleste andre …

– Dette setter Johansen i en posisjon der han kan informere partiets ledelse på svært tidlige tidspunkter om ulike forhold. For partiledelsen er dette sikkert gunstig. … men prinsipielt er en slik dobbeltrolle helt forkastelig. …»

Overfor oss har CC gitt mange klare karakteristikker av Trond Johansen. Ved siden av å være intelligent og dyktig, var han i CC’s øyne meget strategisk orientert: «Langspilt» og hemmelighetsfull underveis, en «sfinx» når det var hensiktsmessig. Han måtte for all del ikke undervurderes; heller ikke de våpen han disponerte: På mange måter var han «en liten J. Edgar Hoover».

La oss få legge til at han må ha vært av helt uvurderlig betydning for Arbeiderpartiet. I perioder med regjeringsmakt var han en kilde til informasjon om opposisjon innenfor og utenfor partiet. I perioder uten regjeringsmakt var Johansen og dermed Arbeiderpartiet likevel informert om alt som skjedde bak regjeringsapparatets ellers lukkede dører. I mange tilfelle kunne nok sentrale Ap-folk vite om hva som skjedde i, rundt og under de borgerlige regjeringer før de visste det selv!

Og som krumtapp i «den fjerde tjeneste» med de offensive virkemidler denne råder over, kunne den norske J. Edgar Hoover i siste instans råde over enkeltpolitikere og hele regjeringers liv og død. Vi skal senere komme tilbake til hvor nær vi er kommet til dette i Norge. Vi skal etterhvert vise at vi kanskje ikke har så mye å slå oss på brystet for i det norske demokratiet, når vi høylydt har meninger om hva slags regjeringer som kommer og går i urosentre rundt om i verden.

1969 var et viktig år med tanke på Arbeiderpartiets disposisjoner for å gjenvinne kontrollen. Haakon Lie sluttet som sekretær i Arbeiderpartiet. Oblt Reidar Torp, sønn av Arbeiderpartiets stats- og forsvarsminister Oscar Torp, ble håndplukket som etterretningssjef for tiltredelse i 1970. Oblt Sven Aage Hauge som var gift med Kari Sønstebye ble sendt på Forsvarets Høyskole. Både Torp og Hauge var i 1969 det man i forsvarskretser kaller «forbigått oberstløytnant» hvilket normalt innebærer at alt avansement er stoppet. I 1970 utnevnes ob Johan Berg til general og frabeordres E-staben. Oblt Reidar Torp utnevnes nå til oberst og beordres til E-staben som sjef. Oblt Sven Aage Hauge utnevnes til oberst og beordres til E-staben som seksjonssjef og får Trond Johansen som nestkommanderende.

Det tok altså ikke lang tid før det igjen var kommet Ap-folk i sentrale stillinger, og dette skjedde mens Borten var statsminister! Mange undret seg over disse utnevnelsene, som var overraskende både fordi det ble utnevnt Ap-folk, men også fordi disse slett ikke åpenbart hadde de nødvendige kvalifikasjoner.

Vår eneste forklaring på dette er at de fleste ikke-sosialistiske statsrådene, og i særdeleshet forsvarsminister Otto Grieg Tidemand Grieg» (H), var godt informert om aktivitetene rettet mot kommunister og venstreradikale, men ikke om utglidningen i retning av overvåking også internt i Ap/LO og etterhvert mot borgerlige. Som skipsreder hadde nok Tidemand også deltatt i oppbyggingen av E-tjenestens nett i handelsflåten og operasjon Delfinus. I forsvars- og utenriksspørsmål var det stor nærhet mellom Høyre og Ap, og Tidemand kan meget vel ha samtykket i å utnevne Torp og Hauge, f.eks. for å unngå at disse viktige stillingene havnet som kasteball i koalisjonsregjeringens spill om posisjoner, der det ikke var godt å vite hva man kunne ende opp med. Tidemand er sikkert også blitt fortalt at det ville være et godt signal til Washington å ansette noen «trygge» sosialdemokrater. Det er velkjent at amerikanerne, som var vant til mange år med Ap, var utrygge med en koalisjonsregjering som alternativ til Ap. Det gikk antakelig mer på frykt for manglende politisk mot, lekkasjefare og uprofesjonalitet enn noe annet. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvem som har hatt interesse av å fyre opp under slike forestillinger både i Washington og hjemme. Hauge var dessuten flyger, og Tidemand hadde bakgrunn som krigsflyger.

En av de alliertes viktigste kilder om vurderingen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk under borgerlig regjering var utvilsomt Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Instituttets direktør fra 1960 til 1983 var professor John Sanness, som hadde vært ansatt i både Arbeiderbladet og LO⁵. Sanness var en av Haakon Lie‘s overvåkingsløytnanter – på godt og vondt, og var også sentral sammen med Jens Chr. Hauge i et internt Ap-utvalg i forbindelse med partiets atompolitikk (dvs. begge ønsket egentlig atomvåpen i Norge).

De ikke-sosialistiske partier levde likevel de siste årene av sin regjeringstid lykkelig uvitende om at det ble arbeidet intenst under deres føtter. Man kan nok mene at EF-saken ville gjort slutt på Borten-regjeringen likevel, men måten og tidspunktet var ikke likegyldig. Samarbeidsforholdene ble surere og surere etter gjenvalget i 1969, og det oppsto en stadig sterkere kløft mellom pressen og statsministeren og mellom Senterpartiet og de tre andre koalisjonspartnerne.

Ramm var i denne perioden stortingsmedarbeider i Morgenbladet, og husker meget godt hvordan Borten det siste året ble motarbeidet av pressen. I ettertid mener han situasjonen kan sammenlignes endel med Syse-saken. Nå vet alle at Borten ikke var perfekt, i likhet med politikere og folk flest. Men berettiget det de dimensjoner som pressens mobbing av Borten fikk? Syse-saken ble i sammenligning en mild bris. Borten var på slutten fritt vilt for pressen, inklusive de borgerlige journalistene med eneste unntak for Nationen. Ramm innrømmer idag gjerne at han ikke var noe unntak selv. Den i og for seg trivielle lekkasje-saken knyttet til et EF-dokument ballet på seg til de helt store dimensjoner og forårsaket til slutt regjeringens avgang for egen hånd. Under andre omkringliggende omstendigheter hadde det aldri skjedd. Det som skjedde tjente kun Arbeiderpartiet i det lange løp. Ap fikk etablert første byggetrinn i tesen om Aps fullkommenhet og borgerlige regjeringers forgjengelighet.

Med det vi idag vet om E-tjenestens manipulering med pressen, kombinert med stortingsjournalistenes tendens til å søke felles trygghet i felles analyser og holdninger (nok et «drivhus-miljø»), er det lett å tenke seg hvem som fyrte opp. Mange av presseguruene den gangen hadde nære forbindelser til tjenestene. Yngre journalister som Ramm selv lyttet imponert til guruenes analyser og kunnskaper og antok de var deres egne.

Ikke minst Aftenposten førte an mot Borten. Da Borten hadde gått, og hans kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik etterpå forsøkte å sette sammen en ny koalisjon («det er von i hangande snøre»), var Aftenposten rask med å dømme dette forsøket nord og ned og argumenterte åpent for å la Ap slippe til og gjøre slutt på narrespillet.

Sluttresultatet ble at Ap kom til makten i 1971 og beholdt den i 10 år, avbrutt bare av Korvald-regjeringen et års tid etter EF-nederlaget i 1972.

Da Lillehammer-aksjonen fant sted i 1973 var således forannevnte tre nøkkelpersoner ob. Torp, ob. Hauge og oblt. Johansen i ledelsen i E-staben. Det er verd å merke seg at Trond Johansen fra 1967 var E-stabens personlige liason til Mossad og de øvrige hemmelige tjenester i Israel. Han hadde da arbeidet sammen med Mossad siden de første etterkrigsårene.

Georg Kristiansen (som vi tidligere har omtalt i kapitel 3 ifbm «u-ene» var en annen nøkkelfigur i utenrikstjenesten ifbm de hemmelige tjenestene. I 1970 ble han av den ikke-sosialistiske regjeringen frabeordret sin ambassadørstilling ved NATO og OECD der han hadde sittet siden 1964. Av en eller annen grunn ble han utnevnt som direktør for Direktoratet for Sivilt Beredskap, der han ble sittende til 1974. Han ble imidlertid medlem av Koordineringsnemnda for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten i perioden 1970-74, dvs. under Lillehammer-saken.

I 1975 ble ob Reidar Torp utnevnt til general og frabeordret E-staben. Seksjonssjef i E-staben, ob Sven Aage Hauge ble beordret som sjef for E-staben. Oblt Fredrik Vilhelm Bull-Hansen ble utnevnt til oberst og tilbeordret E-staben som seksjonssjef og Trond Johansens sjef (Bull-Hansen etterfulgte således Hauge). I perioden 1975-77 med oberst Hauge som sjef (under regjeringen Nordli), ble E-staben delt opp i fire seksjoner. Dette var delvis for å øke avansementsmulighetene i E-staben, men også for å gi Trond Johansen sitt eget kongerike – og det helt for ham alene! ObIt Trond Johansen ble fra 1977 utnevnt til sjef for seksjon D. Kort tid etter fikk han stillingen omgjort til sivil stilling og fikk tittelen seksjonssjef. Han kunne derved fortsette til han ble 70 istedenfor som offiser av sin årgang å måtte gå av ved 65 års alder.

Fra dette tidspunkt – 1977 – samlet Trond Johansen alle vesentlige innhentingsfunksjoner under sin kommando. I tillegg bemerker vi hans medlemsskap i Arbeiderpartiet fra 1960 (og før det i Oslo Arbeidersamfunn)⁶ og dets internasjonale utvalg fra 1973, hans personlige vennskap med bl.a. bysbarnet Knut Frydenlund og ikke minst hans innsats for å bygge opp Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI – hvorfra vi senere møter flere personer som mottar viktige verv i FD og UD; også i ikke-sosialistiske regjeringer). Tvillingforholdene mellom Arbeiderpartiet og E-staben og E-staben og Mossad ble fra dette tidspunkt ytterligere sementert.

Fra rundt 1970 ser vi at mange av sersjantene og fotfolket fra Ap/LO-tjenesten følger over i de statlige hemmelige tjenestene eller andre nærliggende viktige deler av statsforvaltningen i kjølvannet av at Ap gjenvinner kontrollen – som en slags «osmose» etter at trykket skiftet fra den ene til den andre siden. Det var nå blitt nødvendig å systematisere dette – som man ikke hadde gjort før 1965 – fordi Ap nå måtte møte en ny politisk virkelighet, nemlig eksistensen av et regjeringsalternativ.

Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, som Trond Johansen ble medlem av i 1973, er en helt unik institusjon i Norges politiske verden. Det er selvsagt ikke uvanlig at partiene har ulike komitéer og utvalg, men disse er ellers nesten alltid mer for kortlevde utredningsutvalg å regne, eller kortvarige støttegrupper for en fraksjon i en stortingskomité under behandlingen av større saker m v.

Arbeiderpartiet har delvis hatt en annen tradisjon enn de andre partiene. De har blant sine mange utvalg hatt – og har – enkelte svært mektige utvalg som er for stabsutvalg å regne. Disse har bestått i mange år med deltakelse fra partiets aller mest sentrale nøkkelpersoner i Regjeringen, LO og bevegelsens andre offisielle og uoffisielle maktsentra. Det forbløffende ved AP-tradisjonen er at man heller ikke har nølt med å trekke inn Aps superbyråkrater i det offentlige, f.eks. departementsråder i relevante departementer. Dette regnes som «fy-fy» i andre partier og av 99% av embetsverket. Hovedparolen i embetsverket er å holde sine partipolitiske preferanser mest for seg selv og valgurnen. Det finnes selvsagt også en lang rekke embetsmenn som er medlemmer av andre partier (mange fremtredende i f.eks. både Høyre og Sp), og det kan nok hende de tidvis hvisker en partileder noen kvalifiserte råd i øret, men ingen av disse ville en gang tenke på å ta formelle partiverv med tilknytning til eget fagområde.

Et eksempel er APs oljepolitiske utvalg der Erik Himle var medlem også i den tid han var departementsråd i Olje- og Energidepartementet. Dette utvalgets eksistens er forøvrig nesten for hemmelig å regne. «Alle» vet at det finnes, men det nevnes sjelden offentlig. Det er mulig det er et underutvalg under partiets næringsutvalg.

Men det er APs internasjonale utvalg som har en særlig sentral posisjon. Det ble første gang oppnevnt av Aps sentralstyre i 1946 med selveste Haakon Lie som formann, en posisjon han beholdt helt frem til 1965¹. Da fortsatte han som medlem, men overlot formannsvervet til Reiulf Steen. Utenriksminister Halvard Lange satt i utvalget i 20 år frem til 1965. Finn Moe, som var formann i Stortingets utenrikskomité 1950-65, en særdeles mektig og sentral posisjon han holdt nesten hele ettpartistat-perioden og valgte å sitte i fremfor å gå inn i Regjeringen, var medlem av internasjonalt utvalg 1946-68, i 22 år! John Sannes, utenriksredaktør i Arbeiderbladet og senere NUPI-direktør fra 1960 ble oppnevnt i 1946 og satt trolig i utvalget ihvertfall så lenge han var NUPI-direktør, dvs. til 1983. (Om NUPIs forhold til E-tjenesten, se kap. 24.10) Andre sentrale aktører med svært lange perioder i utvalget var Arne Ording, professor i moderne historie, konsulent i UD, rådgiver for den norske delegasjonen til NATO-rådet og redaktør av NUPI-tidsskriftet «Internasjonal politikk»; Konrad Nordahl, Aase Lionæs, Martin Tranmæl og Kaare Sandegren.

Senere ble Knut Frydenlund, Thorvald Stoltenberg, Johan Jørgen Holst og Bjørn Tore Godal medlemmer av utvalget både før og under (og to av dem etter) hver enkelts tjenestetid i Regjeringen. Thorbjørn Jagland har vært medlem lenge. Andre interessante navn er Arne Karstad (Karstad-utvalget, statssekretær Forsvarsdepartementet 1986-88), Hans Chr Bugge (tidl. Redd Barna, ekspedisjonssjef Miljøverndepartementet 1978-82 under Gro, statssekretær Departementet for utviklingshjelp 1986-87), Øystein MæIand, Helen Bøsterud (statssekretær Sosialdepartementet 1980-81, stortingsrepresentant 1977-93, leder justiskomitéen 1981-86, justisminister 1986-89, nestleder forsvarskomitéeri 1989-91), Siri Bjerke og Halle Jørn Hansen (tid. Venstremann og tidl. NRK-reporter, senere Norsk Folkehjelp). Og altså Trond Johansen, inntil nylig seksjonssjef i E-tjenesten, utvalgsmedlem fra 1973 og trolig til dags dato², dvs. hittil i 22 år!

Man må ikke tro at dette er et rådgivende utvalg som skal representere ulike deler av partiet. Adgangen til utvalget har – muligens med enkelte unntak i nyere år – alltid vært forbehold tilhengere av NATO og EU. Det dreier seg om et operativt utvalg som trekkes på for alle slags internasjonale representasjonsoppdrag, der trådene fra parti, fagbevegelse, utenrikstjeneste og hemmelig tjeneste samles og koordineres. Her foregår de dypeste diskusjonene om utenriks- og sikkerhetspolitikk og tilsvarende følsomme innenrikspolitisk forhold. Det er her «alle kort kommer på bordet» (nesten), og taktikk, Langsiktig strategi og hemmelig informasjon legges ved siden av hverandre for koordinert handling i de miljøer medlemmene kommer fra. Vi tror ikke informasjon fremlegges i slik bredde i noen andre parti- eller regjeringsorganer. Muligens er utvalget forsynt med et arbeidsutvalg som tar det aller mest følsomme.

Trond Johansens 22-årige deltakelse i dette innerste sanctum er en ren skandale. Det representerer en klar favorisering av ett parti i forhold til de dypeste militære hemmeligheter, og verre: I praksis en koordinering av de viktigste deler av E-stabens lovlige og ulovlige virksomheter med dette ene partiets politikk, preferanser, taktikk og strategi. Dette er grunnaksen i «den fjerde tjeneste».

Det er fra denne perioden – fra begynnelsen av 70-årene – man kan snakke om oppbyggingen av «den fjerde tjeneste». Under etterkrigstidens Ap-styre hadde Ap/LO sin egen etterretningstjeneste som riktignok samarbeidet intimt med de andre, som man jo også hadde full kontroll over, men de var ulike organisasjoner med ulike oppgaver. Etter perioden med Borten, som medførte adskillige forandringer og nyoppnevnelser, ofte av personer som ikke var Ap-kaniner, oppsto behovet for et uoffisielt nettverk. I begynnelsen kan det f.eks. bare ha bestått i at Trond Johansen ble trukket direkte inn i Aps rådslagning, men etterhvert ble det utvidet etter behov, som når man siden måtte forbigå overvåkingssjefene Erstad og Urdal og politimester Haugli. Det er nok blitt behov for mange omgåelser og direktelinjer, og etterhvert har det hele utviklet seg til et hemmelig supernettverk, en «fjerde tjeneste» med deltakelse fra «insidere» i de tre ordinære tjenester, AP/LOs egen etterretningstjeneste og andre¹. Behovet for å beskytte dette nettverk og hindre at forhold hjemmehørende her ble etterforsket førte i neste runde til behov for kontroll med justisvesenet. Det utviklet seg et frenetisk behov for å utnevne «Ap-folk til alle ombud» og forsiktig bringe disse og andre nyttige personer mer eller mindre inn i brorskapet.

Samtidig fikk man til disposisjon ny og mer effektiv avlyttingsteknologi. På 60-tallet ble den gamle mikrofonavlyttingen avleggs og erstattet med romavlytting ved hjelp av telefon. Denne teknologien var det nå E-tjenesten v/Trond Johansen som innledningsvis skaffet seg. Bedriften Norasonde A/S ble sikkert et meget nyttig instrument der man f.eks. kunne sette sammen romavlyttings-modifiserte telefonapparater. Samtidig har man nok falt for fristelsen til å anvende den nye teknologien også langt utenfor Ap/LO eget territorium. Ulike «farlige» eller «ubehagelige» personer ble satt under avlytting, og dette har nok ihvertfall raskt inkludert Korvald- og Willoch-regjeringene som tiltrådte i 1972 og 1981. Svært mange rapporter om avslørende «uhell» ved bruk av denne teknologien kom på 70- og 80-tallet. Året 1980 var et kronår! Det er sannsynlig at dette var en periode med meget sterk ekspansjon både av «den fjerde tjeneste)> og av romavlyttingen, med bruk av mye nytt og ennå ikke godt nok opplært personell. Siden er det blitt lenger mellom de avslørende feilene, men det er nok fordi personellet er blitt flinkere og bedre sikringsmidler og sikringsrutiner tatt i bruk.

Men i mellomtiden var det gått riktig galt internt i Ap. Haakon Lie måtte gå av som partisekretær i 1969. EF-motstanden vokste og ble legitimert av selveste Einar Gerhardsen med sin landsmøtereplikk om at «hadde vi ikke hatt noen motstandere, måtte vi skaffet oss noen». Tidlig i 1972 ble neifløyen etablert som formell fraksjon i «Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot EF» (AIK). AKP(m-l) og SF hadde vind i seilene. Etter nei-seieren i 1972 måtte man pånytt gi fra seg regjeringsmakten til nei-partiene under Korvald.

Partilojalitet og solidaritet var tilført dype sår. Venstresiden fikk kraftig uttelling i stortingsvalgprogrammet for 1973-77, vedtatt våren 1973. Ørvik sier¹:

«Når en ser hvor vidtgående venstrefløyens krav var og hvor skarpt de brøt med partiets demokratiske idégrunnlag, er det vanskelig å forstå hvordan partiledelsen som hadde til oppgave nettopp å bevare disse verdiene, kunne falle til fote …»

Høyre døpte det nye programmet til «det røde program» og var lykkelig over et så lett identifiserbart skremmebilde.

Valget i 1973 ble en katastrofe. SV kom inn med 16 representanter, deriblant flere AIK-desertører. Ap tapte 12. Men regjeringsmakten holdt akkurat såvidt, ved hjelp av SV. Venstresiden gikk nå inn for å skaffe seg makt på regjeringsplan. Noen klare «høyrefløy»-statsråder, som f.eks. Finn Lied, ble kastet ut. Ørvik skriver fra sitt ståsted²:

«Det ble et utpreget grått ministerium, med lav politisk profil og avdempet holdning til de store stridsspørsmålene som berørte vest-orienteringen.

Mens maktbalansen på statsrådplanet kunne betegnes som uavgjort, greide venstrefløyen å sikre seg klare gevinster på statssekretærnivå. Der dukket det plutselig opp en lang rekke kvinner og menn med rent rulleblad av konsekvente Nei-holdninger overfor de hovedpunktene i Aps politikk som gikk tilbake til 60-årene. Der fant man f.eks. Bjørn Skogstad Aamo, en forgrunnsfigur i ‘Ut av NATO-kampanjen’ og andre tverrpolitiske aksjoner rettet mot partiets utenrikspolitikk. Aamo ble belønnet for sin tidligere virksomhet med statssekretærstillingen i Finansdepartementet, som nå kom under ledelse av statsråd Per Kleppe. Arne Treholt, kjent for standpunkter som lå helt på linje med Skogstad Aamo’s, ble sekretær hos havrettsminister Jens Evensen. Kai Ekanger, aktiv NKP’er til helt opp i slutten av seksti-årene, ble statssekretær i Justisdepartementet. Ingrid Eide fikk den ene av statssekretærstillingene i Kirke- og Undervisningsdepartementet …

Trygve Bratteli enten prøvde ikke eller maktet ikke å holde igjen …»

Selvsagt overdriver Nils Ørvik. Mange av de nye, unge statssekretærene hadde forandret seg og måtte tilpasse seg. Det har vi ikke minst sett siden. Det viktige er imidlertid at Ørvik reflekterer det syn som var rådende i den gamle «høyrefløyen» og blant bakmennene, som gradvis ble presset mer og mer ut av offisielle verv, men som fortsatt var toneangivende i det revitaliserte hemmelige apparatet. Det var disse som hadde kontakten med Trond Johansen og hans folk i E-tjenesten. Det var disse som fra 1965 hadde jobbet iherdig for å sette opp det nye nettverket, «den fjerde tjenesten».

Overvåkingspolitiet var ikke tilgjengelig i denne perioden. Her satt fortsatt Asbjørn Bryhn, som vel var en god med-overvåker, men ingen venn av Trond Johansen og vanskelig å få inn i det opplegg man trengte nå. Han kunne heller ikke instrueres så lenge Borten-regjeringen satt. I alle fall ble han skiftet ut av Borten-regjeringen i 1967 og erstattet av Gunnar Haarstad, som ihvertfall ikke kunne brukes. Nettet ble derfor først knyttet opp til Trond Johansen og hans seksjon i E-tjenesten.

Kommunistene var feiet av banen. Målgruppene for «den fjerde tjeneste» skulle være SF/SV, de borgerlige og venstresiden i eget parti. Men systemet ble ikke operativt i tide til å hindre det denne gruppen oppfattet som nærmest en maktovertakelse av venstresiden. De gikk nå i et slags «indre eksil» med ett hovedmål for øye: Å gjenerobre makten over Arbeiderpartiet. Lytteapparatet i Folkets Hus som var satt opp ved hjelp av POT sto jo der fremdeles. Ronald Bye spilte på lag inntil han fikk nok og sluttet som partisekretær.

Trond Johansen var således den eneste innfallsvinkel til det som var igjen av Ap/LO-tjenestens tilknytning til de ordinære tjenestene. Etter hvert som «høyrefløyen» mistet sin makt i partiet (og fagbevegelsen) ble det klare grenser for hva deres egen tjeneste kunne drive med. Mer og mer av virksomheten måtte overføres dit man hadde kontroll. Trond Johansen ble krumtappen. Han visste å utnytte avhengigheten, og hvem som etterhvert ble reell sjef for «den fjerde» kan være usikkert.

Partiets nedgang, og venstrefløyens innmarsj, fortsatte etter regjeringsomdannelsen i 1973. «Noen snakket sammen», og fikk startet en prosess for en ny partiledelse. Det var relativt enkelt å få Bratteli til å gå av, men hvem skulle overta – Nordli eller Steen? «Høyrefløyens» kandidat var Nordli, og man ville helst hatt ham på begge lederpostene.

Allerede i 1973 startet de første forsøkene på å fjerne Steen. De som sto bak, var bl.a. Rolf Hansen, Tor Aspengren – og Gudmund Harlem, far til Gro Harlem Brundtland. Sistnevnte sa til Steen at «du vil bli lykkeligere som redaktør»³.

På dette tidspunktet var det imidlertid svært gode forhold mellom Trond Johansen og Reiulf Steen, som kjente hverandre godt fra tidlig i 60-årene etter introduksjon ved Knut Frydenlund⁴. I 1970 var kontakten blitt fornyet, fortsatt helst i selskapelig forstand rundt Knut Frydenlund, men også ved at Reiulf Steen var behjelpelig med å få Trond Johansen med i Aps internasjonale utvalg fra 1973 og ved at Johansen ble en flittig deltaker på Ap-arrangementer i Oslo. Frydenlund, Holst og Stoltenberg var blant Steens venner, og deres venner var Tronds venner. Denne grupperingen delte ikke «høyrefløyens» frykt for Steen. Trond spilte på begge hester.

Foran Ap-landsmøtet i 1975 startet Johansen sågar kampanje for Steens kandidatur (dog bare som formann!), men passet på å gjøre det gjennom sin kone Grethe Johansen, sentral Ap-politiker i Akershus og medlem av valgkomiteen. Resultatet ble som vi kjenner: «Kompromisset» i 1975 med Nordli som statsminister og Steen som partiformann. Glimrende resultat for dobbeltspilleren.

Dette ble en forunderlig periode der «høyrefløyen» og «den fjerde» fikk uventet hjelp.

Arbeiderpartiets regjering under Odvar Nordli og partiet under Reiulf Steen ble utsatt for en lang rekke problemer som sammen trakk dem dypere og dypere ned i desperasjonen.

Lillehammer-saken ble på et vis «arvet» fra Korvald-regjeringen, og skapte ikke i samtid så store problemer. Men etterhvert vokste den til et stort og guffent skjelett i skapet med betydelige tildekkingsbehov, dog åpenbart først i 90-årene.

Per Kleppes «motkonjunkturpolitikk» virket ikke. Ledighet og inflasjon eksploderte. Nordli trodde han gjorde et kjempekupp da han fikk Dagbladets lekkasjesjef Per Vassbotn som statssekretær, den tidligere Venstremann uten Ap-tilknytning som hadde terrorisert Aps organer ved å bringe lydbånd-riktige referater i Dagbladet fra indre partimøter. Ikke så overraskende i denne Engen-tiden! Nordli satset enorm personlig prestisje på Volvo-saken, som forsvant da småaksjonærene i Volvo stemte det hele ned og alle andre partier i det norske Stortinget var mot.

Både Nordli og Steen hadde personlige problemer som skapte tvil om partiet hadde noen ledelse i det hele tatt. Reiulf Steen avga et intervju med «Ny Tid» som var så tettpakket med venstresosialistisk arvegods at det ble brukt som propagandamateriale av Høyre i mange år. Odvar Nordli sto i 1979-valgkampen i spissen for en togkampanje fra Oslo til Trondheim som endte i full oppløsning på alle måter. Den er levende beskrevet i Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigenes bok «Makt og mannefall».⁵

Det var mye rot også i utenriks- og sikkerhetspolitikken, med «fotnoter» i NATO, stadig utsettelse og tabulegging av EF-saken osv.

Noen av de statssekretærer og personlige sekretærer som var kommet inn i Nordlis regjering var enten allerede satt under overvåking eller ble det raskt på helt saklig grunnlag av Overvåkingspolitiet. Det var folk som ble kalt «Gerhardsens barn» og flittig deltok i det mappe- og pjolterdiplomati russerne nå la opp til for å skaffe seg nyttige idioter eller rene agenter til å drive desinformasjon eller ren etterretning. En av disse var Arne Treholt, som ble satt under konkret spionmistanke med etterforskning allerede fra årsskiftet 1976-77.

Andre saker innenfor denne materien og i denne perioden var Blindheim-saken, Gunvor Galtung Haavik-saken, listesaken, Hole Jacobsen-saken, Wilkes/Gleditsch-saken, Loran C + Omega etc. (se full oversikt i 8.13 nedenfor).

Det var altså en lang rekke forhold som sammen kom til å komplisere arbeidsforholdene for både Nordli og Steen. I en rekke av sakene ble regjeringen og partiet helt avhengige av Trond Johansens råd og medvirkning. Han hadde under Bratteli vært flere ganger på tale som statssekretær, men man valgte å ikke eksponere ham. I praksis var han gjennom det meste av 70-årene likevel uformelt like mye regjeringsmedlem som noen andre. Både Nordli og Steen, som utvilsomt selv i en periode hadde vært under overvåking, har også på dette plan bragt seg i avhengighetsforhold til ham.

Men alle ulykkene som de to partilederne bragte ned over partiet ble for mye. «Høyrefløyen» raste og så på det hele som et resultat av den venstreradikale dreiningen. Også for Trond Johansen, som hadde spilt på to hester, ble det for meget. Steen hadde utspilt sin rolle og var blitt en belastning. Steens avgang ble også nøkkelen til Nordlis avgang. Johansens nærmeste venner i Ap var tross alt den klassiske «høyrefløyen», som nå var i et slags eksil (dog ikke verre enn at f.eks. Jens Chr Hauge stadig ble benyttet til opprydningssaker i statsindustrien og andre store prosjekter, som f.eks. Volvo-saken, og Finn Lied fikk være styreformann i Statoil) Sammen startet de nå arbeidet med å gjenvinne makten i Ap. Trond Johansen og denne gruppen hadde en viktig felles alliert: Israel og Mossad.

Det nedkjølte forholdet til CIA pga såvel U-2-nedskytningen som Lygren-saken og deretter oppgjøret mellom Evang og Bryhn, samt at E-tjenesten kom under granskning av Mellbye-utvalget, medførte at Trond Johansen inngikk i et stadig tettere samarbeid med og derved en større avhengighet av Mossad. Mossad har alltid «spist sine egne barn»! Den gamle Delfinus-operasjonen til fordel for Norge og våre allierte i NATO ble senest på denne tiden utvidet til bruk for offensiv etterretning til fordel for Mossad når norske skip anløp arabiske havner. Krigene i 1967 og 1973, og frykten for nye kriger, sammen med en påviselig kjølig holdning til Israels selvdefinerte sikkerhetsbehov i Washington, nødvendiggjorde å utnytte de mulighetene som lå i den norske handelsflåten representerte for etterretning mot arabiske havneområder.

Irak-delen av Treholt-saken er et eksempel fra denne perioden på naturlig (og legitimt) samarbeide mellom Trond Johansen og Mossad. Det gjorde ikke saken noe dårligere at all støtte til Trond Johansen i denne perioden samtidig var en støtte til å få Israels og Mossads beste venner tilbake til makten i Ap.

Valget i 1977 ble ingen ny katastrofe, men heller ingen suksess. Ap tok igjen noe terreng fra SV, men sammen tapte de litt, slik at det de første dagene etter valget så ut som om det forelå en ikke-sosialistisk valgseier. Enkelte sentrumspolitikere var faktisk allerede i ferd med å utpeke sine statsrådkandidater. Men etter noen dager forelå resultatet av den siste «aftentrekningen», og det ble pånytt det knappest mulige sosialistiske flertall: 78-77. En slik nervepåkjenning ville man ikke ha igjen.

Nå var det Odvar Nordli og Reiulf Steen som sto for hugg. Maktbalansen var forskjøvet igjen. Det som var igjen av partiets «høyrefløy» var på offensiven. Klimaet var klart for et «come-back». Det endte med at Gro Harlem Brundtland overtok etter både Nordli og Steen. Steen redegjorde for sitt syn på Gros vei til makten i et fortrolig brev til – av alle – møbelhandler Arvid Engen datert i 1. august 1981. Dette brevet kom senere på avveier, og ble delvis referert i media. Selv om Steen i brevet hadde skrevet at han ville holde det hemmelig i 100 år, valgte han derfor likevel å ta det med i full tekst i boken «Maktkamp» (1989)¹.

Ifølge Steen skal det ha begynt rundt kommunevalgsommeren 1979, etter den katastrofale togreisen. Det skal ha blitt holdt en rekke møter mellom statsminister Odvar Nordli, daværende partinestformann og miljøvernminister Gro Harlem Brundtland, LO-formann Tor Halvorsen og partisekretær Ivar Leveraas for å diskutere Regjeringens stilling. Steen skriver til Engen:

«Det var da Gro Harlem Brundtland begynte å operere som ‘fungerende formann’ og dessuten gikk rundt og sa at Odvar Nordli hadde ‘lovet’ henne (sic!) jobben både som partiformann og statsminister.»

Etter dette kom det en regjeringsomdannelse der bl.a. Gro Harlem Brundtland gikk tilbake til Stortinget og Reiulf Steen gikk inn i Regjeringen. Steen sier ikke noe om hvorfor, men Hansson/Teigene mener det var et forsøk fra Nordlis (og Steens!) side på å bremse Gro på hennes aggressive vei mot makten. Det er klart at det var mot hennes vilje²

Men Steen er krystallklar om hva som da skjedde:

«GHB gikk fra det øyeblikk systematisk inn for å undergrave posisjonen både til statsministeren og meg. Hun etablerte allianser og laget konspirasjoner. Hennes fremste medspiller i stortingsgruppa ble fra først av Hallvard Bakke, som også var bitter etter at han hadde gått av som handelsminister …

Utover høsten og vinteren ble det knyttet forbindelseslinjer med Arbeidernes Pressekontor, som etter hvert kom til å spille nøkkelrollen. Ingjald Ørbeck Sørheim ble også trukket inn i Arbeidernes Pressekontor arbeidet nå Alf Hildrum, Hallvard Bakkes tidligere nære medarbeider. Dette utviklet seg etterhvert til en slags ‘aksjonsledelse’ rettet mot den daværende ledelse og til støtte for GHB. Den sentrale personen ble etter hvert Arvid Jacobsen, som gjerne vil være King-maker’, eller, som i dette tilfellet, ‘Queen-maker’. Redaksjonssekretæren, Arne Karstad, gjorde grovarbeidet, mens Alf Hildrum var kontaktmannen til Hallvard Bakke og Ingjald Ørbeck Sørheim.

I denne perioden ante jeg ikke noe om dette. Jeg hadde mer enn nok med å skjøtte jobbene som handelsminister og partiformann …».

I en annen del av samme bok, dvs. ikke i brevet til Engen som skulle ha vært hemmelig, skriver Steen noe lignende³:

«Det var bygd opp et uformelt nettverk der bl.a. Ingjald Ørbeck Sørheim – politisk rådgiver, med lønn som statssekretær, for Gro fra februar 1981 – spilte en operativ rolle. I hans leilighet på Bygdøy, der han var en av Gros naboer, møttes en gruppe med jevne mellomrom i 1980 og 1981. Først ble det planlagt hvordan Gro skulle bli statsminister. Deretter hvordan hun skulle bli formann i partiet.

Et ledd i arbeidet for å svekke min posisjon var å fjerne meg fra Oslo Arbeiderpartis liste før stortingsvalget 1981. Den notoriske Per Karlsen skrev sammen med et par andre et brev til Oslo Arbeiderparti om at jeg måtte ut. Per Karlsen forsøkte også å organisere en aksjon i fagbevegelsen i Oslo, men den ble helt mislykket. Arvid Jacobsen møtte opp i sitt partilag … Han ble nedstemt. Ingjald Ørbeck Sørheim gjorde et tilsvarende fremstøt i Oslo Arbeidersamfunn, landets største partiavdeling. Heller ikke det førte fram.»

Dermed knytter Steen enda en viktig person til aksjonsgruppen, nemlig Per Karlsen, en av de store overvåkerne i AP/LO-systemet, og kontaktmann til Iver Frigaard i Tronds filial i POT.

Tilbake til Engen-brevet: Sommeren 1980 kjørte ifølge Steen Arbeidernes Pressekontor (AP) en kampanje for at statsminister- og partiformannstillingen burde samles. Dette tolket Steen og andre som en kampanje for Gro Harlem Brundtland i begge verv, og det var nok riktig. Ifølge Steen ville han ikke være med på spillet og erklærte at han ville stille til gjenvalg som formann. Etter dette mener Steen at Arvid Jacobsen fikk med seg redaktør Reidar Nielsen i Finnmark Dagblad og endel andre Nord-Norge-redaktører i A-pressen til å koordinere en serie ledere med krav om skifte i ledelsen. Han hadde også grunnlag for dette:

«I mellomtiden hadde jeg fått mitt eget informasjonsapparat, og jeg visste hele tiden hva som foregikk. Jeg kjente tidspunktet for publiseringen av de ulike ledere i de forskjellige avisene, og jeg kjente innholdet i dem. Artiklene hadde da ligget på AP, klare til distribusjon i hele den øvrige pressen. Fy pokker!»

Steen ble nå satt under press for å avgi erklæring om at han ville gå av, og det ble aksjonert mot hans plass på stortingsvalglisten i Oslo. Steen gikk imidlertid til motoffensiv i TV, og Arne Karstad «slet fortvilet hele natten for å få tak i Arvid Jacobsen», som nå oppholdt seg i Jerusalem (!) på ukjent adresse. Og Per Vassbotn, Nordli’s «genistrek» som statssekretær fra Dagbladet, var ifølge Steen med i spillet mot sin egen sjef og Steen. Så skriver Steen med akkurat denne typografi:

«ALT DETTE DELTOK GRO HARLEM BRUNDTLAND MEGET AKTIVT I!»

Og fortsetter:

«Men igjen måtte det legges en ny slagplan. Nå tok man sikte på landsstyremøtet som ble holdt på Hamar i desember.»

Det dukket nå opp et forslag fra nordnorske A-aviser om at dette landsstyremøtet burde oppnevne en valgkomité for det kommende landsmøtet, støttet av Hordaland Ap v/Hallvard Bakke. Såvidt vi forstår Steen var dette ikke i samsvar med vedtekter og praksis, så det måtte «selvsagt» avvises. Men Gro Harlem Brundtland hadde først støttet det. Ifølge Steen

«avslørte (hun) for all verden at hun hadde deltatt i denne konspirasjonen».

Videre:

«Tre framstøt var gjort. Ingen av dem hadde ført fram. her må du være klar over aksjonsgruppens måte å tenke på. Man mente at dersom aksjonen skulle føre fram, måtte min skjebne være avgjort før landsmøtet. Man visste at mitt sterkeste kort var landsmøtet, og man regnet med at dersom saken ikke i realiteten var avgjort før, ville jeg vinne Landsmøtet. Det hadde jeg gjort i vanskeligere situasjoner tidligere …

Hvordan kunne man presentere landsmøtet for en fullbyrdet kjensgjerning? Det var en eneste mulighet igjen: Statsministeren måtte vekk, GHB måtte bli utnevnt til statsminister før landsmøtet … bl.a. av den enkle grunn at det for meg ville være utenkelig å sitte som partiformann med GHB som statsminister.

Odvar Nordli hadde nå virret fram og tilbake i halvannet år. Noen ganger var han bestemt på å slutte, andre ganger like bestemt på å fortsette. Tor Aspengren og Tor Halvorsen satset på et skifte mellom ham og Rolf Hansen. …. Rolf Hansen stilte seg da velvillig til anmodningen.»

Det later til at dette var akseptabelt for Nordli. Ifølge Steen informerer nå Aspengren ham om at Nordli vil gå av samme høst (1980). Men Nordli ombestemmer seg, kontakter Steen og går inn for å fortsette til valget 1981 hvis han får tillitserklæring fra sentralstyre og stortingsgruppe. Nå ekspederes Bjartmar Gjerde og Inger Louise Valle ut av regjeringen, og Nordli får sin tillitserklæring.

Ifølge Steen fortsetter imidlertid kampanjen:

«Vårt eget pressekontor drev en systematisk undergraving av statsminister, partiledelse og en like systematisk oppbygging av partiets nestformann. Han satte en hel stab på å forfølge statsministeren – i bokstavelig forstand! Man oppdaget at han oppsøkte sin lege på Rikshospitalet, og sendte på det grunnlag ut en melding om statsministerens sykdom, påspedd spekulasjoner om at han ville gå av og at han ville bil etterfulgt av GHB.

Andre hadde også vært aktive. Vi var nå kommet inn i en fase hvor faren, Gudmund Harlem, var begynt å virke for sin datter. På sitt kontor i NTNF hadde han frokostmøter med deltakelse av forskjellige personer. Der var Tor Aspengren. Mellom GHB og Rolf Hansen var det nå kontakt. Den gamle forbindelsen mellom ham og Einar Gerhardsen ble tatt I bruk. Markarbeidet ble utført av lngjald Ørbeck Sørheim.»

På et møte i januar 1981 sier nå Nordli at han «praktisk talt» var kommet til at han ville slutte. Alle trodde at Rolf Hansen var villig til å gå på. Det ble så sendt ut pressemelding om Nordli’s sykdom. Etter dette ble det nytt møte mellom Bratteli, Nordli, Brundtland, Halvorsen, Leveraas, Hansen og Steen. Hansen var der som statsministerkandidat. Men Steen hadde kontaktet Hansen tidligere på dagen, og da fått vite at han ikke hadde gitt tilsagn om å gå på jobben selv, men ville anbefale Gro Harlem Brundtland. Ifølge Steen var det i tillegg til de to bare Gro Harlem Brundtland som visste dette da møtet ble satt.

På møtet refererte Nordli til samtale med Hansen om at han skulle overta. Hansen benektet dette og foreslo Brundtland. ifølge Steen var nå alle andre enn Gro Harlem Brundtland grundig overrumplet. Men saken var klar, og Brundtland ble utpekt.

«Samtidig var lngjald Ørbeck Sørheims telegrammer begynt å komme inn.»

Dvs. telegrammer fra partiavdelinger landet rundt som ville ha Gro.

Så langt Steens Engen-brev. La oss gjenta at vi forstår at dette ikke bare er et partsinnlegg, men også et som er skrevet i affekt og ikke beregnet for offentliggjørelse. Det er sikkert mye som ikke er riktig, og mye som er upresist eller ufullkomment. Likevel gir det nok en bedre fremstilling av hvordan Steen opplevde dette i samtid enn mange senere friserte versjoner ved Steen selv eller andre. Likevel kan de fleste konkrete opplysningene underbygges fra andre kilder, se bl.a. nedenfor.

Det eneste Steen nå kunne gjøre, var å utsette å meddele sin beslutning om å gå av. Han visste at han var ferdig. Men han gjorde det ikke før selve landsmøtet, og det medførte enda en hemmelig operasjon også referert av Steen et annet sted enn i Engen-brevet⁴:

«… redaktøren i Arbeiderbladet, Per Brunvand, ble med meg på hotellrommet for å vise meg et intervju med Einar Gerhardsen, beregnet på neste dags utgave av avisen. …

… (han) ville forelegge meg intervjuet der Einar Gerhardsen gikk inn for Gro Harlem Brundtland som ny formann, før jeg skulle behøve å se det på trykk. …

Per Brunvand sa at dersom jeg nå ville meddele at jeg kom til å gå av som formann, ville ikke intervjuet bli trykt. Om ikke dette var å bli stilt overfor et ultimatum, vet jeg ikke hva et ultimatum er. Det var selvfølgelig et krav om betingelsesløs kapitulasjon.»

Denne historien er underbygget av et intervju Ragnar Kvam jr senere hadde i Dagbladet med Einar Gerhardsen i forbindelse med hans 90-årsdag, der Gerhardsen skal ha angret på intervjuet særlig pga måten det ble brukt på⁵.

Intervjuet ble ikke trykket, og Steen trakk seg. Dermed har også Arbeiderbladets sjefredaktør Per Brunvand latt seg bruke på provokatorisk vis i en partistrid – en mann som hevder å opptre på grunnlag av redaktørplakaten! Hadde det ikke vært for alt annet vi har opplevet, hadde vi sagt at maken til brudd på presseetikken skal man lete lenger etter, men det behøver man dessverre ikke idag. Hva gjorde Norsk Redaktørforening da de fikk lese Steens bok?

Vi tviler på at man i det hele tatt har tatt opp saken. Nestformannen i Norsk Redaktørforening fra 1983 til 1984 het Per Brunvand. Formannen i samme forening fra 1984 til 1988 het Per Brunvand⁶. Det var neppe stor stemning i ledelsen for å stille spørsmålstegn ved om slike redaktører kan være medlemmer.

Det har man i realiteten hatt i alle år. Per Brunvands far, Olav Brunvand⁷, er et godt eksempel på det. Han var født i 1912 i Kristiansand, gift 1936 med Åsta Bergliot Strømme, tok handelsgymnas i 1932, gikk snekkerlære og teknisk aftenskole før han ble journalist i Sørlandet, Kristiansand (A) i 1935 og deretter i Bergens Arbeiderblad 1939-41. Som viktig motstandsmann ble han sendt i tysk tukthus allerede i 1941 og satt der så lenge krigen varte. Deretter ble han redaksjonssekretær for Bergens Arbeiderblad (1945) og redaktør for Arbeidernes Pressekontor fra 1949 til 1978, avbrutt av en periode som statssekretær i Forsvarsdepartementet 1952-54. Brunvand er i etterkrigsårene kjent som en sentral person i APs etterretnings- og overvåkingstjeneste, der man også benyttet Arbeidernes Pressekontors kontaktnett. Han var f.eks. en av to hemmelige revisorer som kontrollerne bruken av CIA-pengene til Stay Behind (se kap. 24.14).

Sønnen Per Brunvand⁸ er født i 1937 i Kristiansand. Han tok artium 1956 og studerte noen år sosialøkonomi og politisk historie i Oslo. Han fikk fra han var 20 år gammel kveldsvaktjobber i Arbeidernes Pressekontor av sin far (1957-62). Senere var han journalistvikar i Oppland Arbeiderblad (1960), journalist i Fremtiden (A) (1962), journalist i Arbeiderbladet (1968), redaktør i Rogalands Avis (1971) og ansv. redaktør i Arbeiderbladet fra 1975. Brunvand er mao. født og oppvokst i AP, AP-pressen og AP-hysjen, og skylder ihvertfall AP-pressen absolutt hele sin karrière. AP-pressens historie er uadskillelig bundet til APs hemmelige tjenester i alle fasonger, hvilket også dens sentrale rolle via en rekke aktører i Steen-saken viser, der AP-pressen tydelig spiller på lag med bakmennene mot den egentlige AP-ledelsen. Vi minner også om at redaktør Per Brunvand øyeblikkelig fjernet Bengt Calmeyer fra etterretnings- og overvåkingsstoffet da han i 1984 kom for nær visse ømtålelige forhold, og innsatte den for AP og tjenestene nyfrelste Harald Stanghelle isteden (se kap. 25.10.3).

Det Steen beskriver i sin bok er en meget omfattende operasjon som gjennomføres over to-tre år med bruk av meget betydelige ressurser og koordinert opptreden av et stort antall personer. Operasjonen er også rettet mot to av de aller mektigste posisjonene i Norge, nemlig statsministeren og partiformannen i Ap. Alle som har vært med sentralt i partipolitisk arbeid har vært med på lignende, mye mindre operasjoner, og vet hva som kreves. Det som skjer i marken, er bare en liten del. Bakenfor ligger uendeligheter av planlegging, møter, forsiktig og hemmelig involvering av det personell man trenger, og fremfor alt: Etterretning, situasjonsanalyse, politiske vurderinger osv.

En operasjon av denne type forutsetter en så omfattende underliggende virksomhet at det er opplagt at den må ha funnet sted med grunnlag i en selvstendig maktbase i partiets samlede miljø.

Steen benytter selv uttrykk som «konspirasjon» og «aksjonsledelse». Han gir Arvid Jacobsen og Arbeidernes Pressekontor en fremskutt rolle. Det må imidlertid være åpenbart at dette langt fra er tilstrekkelig. LO-ledelsen er åpenbart også involvert, men ikke mer enn gjennom noen få personer i toppledelsen. Steen antyder mellom linjene at det er partiets mektige bakmenn som trekker i trådene. Det er nok riktig, men heller ikke disse kunne utført en så stor operasjon uten et betydelig støtteapparat. Svaret er at vi, basert på Steens observasjoner, uansett hans egne karakteristikker og vurderinger, ser den nyorganiserte «fjerde tjeneste» i arbeid.

Det er imidlertid meget betydningsfullt at de to Gro-biografene Hansson og Teigene fullt ut støtter opp om hovedtrekkene i Steens versjon, og faktisk kommer med endel ytterligere svært viktige opplysninger.

Også de beskriver hele utviklingen før og etter den famøse togturen 1979 og hvordan det bredte seg stadig sterkere krav om at både Nordli og Steen måtte gå av. Men samtidig kommer de med informasjon om at det var svært liten støtte for Gro Harlem Brundtland. En gruppering ønsket f.eks. Bjartmar Gjerde⁹:

«Initiativet skjedde i all hemmelighet, og foregikk stort sett i uka før 15. desember 1980 på kontoret til Thor Andreassen i Samvirke Forsikring. Her møttes noen av Arbeiderpartiets industritopper, blant andre Statoil-direktør Arve Johnsen og veteranen Finn Lied for å fremme Gjerdes kandidatur. Tidspunktet for møtene hadde å gjøre med at søknadsfristen for stillingen som NRK-sjef gikk ut 15. desember og den stillingen ville Gjerde søke. Det var Arve Johnsen som var primus motor for å få Gjerde som statsminister. Han hadde kontakt med Haakon Lie om spørsmålet.

Samme dag som søknadsfristen til NRK gikk ut, ba Nordli Gjerde komme opp på sitt kontor. Han hadde fått nyss om møtene i Samvirke. Bjartmar Gjerde må ha trodd at de skulle diskutere statsministerspørsmålet, men Nordli nøyde seg med å si at partiet hadde bruk for ham. Gjerde ble både forbauset og skuffet da det ikke ble snakk om stillingen som statsminister. Han søkte og fikk sjefsjobben i NRK. Dermed var han ute av politikken.

Gjerde var en mann med betydelig støtte i de tunge miljøer i Arbeiderpartiet. Hvis det var blitt han, da han bare var 49 år, som hadde tatt over etter Nordli og eventuelt Steen, kunne veien for Harlem Brundtland ha vært blokkert i mange år fremover.»

Det mest interessante er imidlertid beskrivelsen av Rolf Hansens opptreden¹⁰:

«… når alt kom til alt, hadde ikke Gro Harlem Brundtland noen motkandidat. Han som var utpekt, Rolf Hansen, arbeidet derimot for henne. Flere ganger i løpet av høsten 1980 sa han til henne at det var naturlig at hun tok over som statsminister. Men det var det ikke mange andre enn hun som visste. Det var hennes hemmelige kort. …»

«Da Nordli i januar 1981 endelig ga beskjed til medlemmene i seksmannsutvalget som nå ledet partiet at han var sliten og ikke visste om han skulle fortsette, ba Iver Leveraas og Tor Halvorsen ham ta et standpunkt, ikke rote videre. Nordli fortalte at han hadde snakket med Rolf Hansen, som var villig til å ta over. Gro Harlem Brundtland spurte om det var riktig. Nordli gjentok at Hansen var rede …

Etter dette snakket Gro Harlem Brundtland igjen med Rolf Hansen, og han sa da at Nordli måtte ha misforstått ham …»

Torsdag 29. januar ble den berømte pressemelding om Nordlis sykdom og to måneders permisjon sendt ut av Arvid Jacobsen ved Arbeidernes Pressekontor, godt hjulpet av Nordlis statssekretær Per Vassbotn. Etter det var det for sent:

«Etter en lang samtale trakk Ivar Leveraas konklusjonen for Nordli: han måtte ga av øyeblikkelig, det var ingen mulighet for å ta en pause eller trekke ut tiden frem til landsmøtet utpå våren.»

Likevel var det bare noen meget få som visste, ennsi forestilte seg muligheten for, at Gro Harlem Brundtland skulle overta i løpet av påfølgende helg. En av de som åpenbart deltok i kampanjen for henne, redaktør Arvid Jacobsen i Arbeidernes Pressebyrå, siteres slik fra lørdagskvelden:

«Hun har ikke en sjanse, hennes kandidatur vil bli valset ned av partiapparatet.»

Det trodde også apparatet, ifølge Hansson/Teigene. F.eks. sa Tor Aspengren på et av Engens lydbånd:

«Du skal ta det helt med ro når det gjelder LOs holdning. Tor Halvorsen er helt klart for Rolf Hansen. Han vil ikke finne på å gå inn for Gro. De har hatt noen sammenstøt så harde at Tor er sikker …»

Også Trygve Bratteli ville ha Hansen, iflg forfatterne. Likevel gikk det som det gikk. På møtet erklærte Rolf Hansen, den kandidat hele partiet lot til å ha samlet seg om, og som alle trodde ville stille, at hans kandidat var Gro.

«Gro Harlem Brundtland er den eneste som er blitt statsminister ved en misforståelse. Da seks personer med avgjørelsen i sin hånd samlet seg i Ullevålsveien kl 1900 søndag 1. februar 19811 var fem av dem bestemt på å utpeke Rolf Hansen – som var tilstede som sjuendemann utelukkende fordi han var statsministerkandidat. Den ene som ikke ville ha Hansen, var Gro Harlem Brundtland. Hun ville bli statsminister selv. Da avgjørelsen falt noen minutter senere var hun valgt – enstemmig.»

Steen hadde klart å få vite dette noen timer før, og Gro visste det hele tiden. Men de fire andre, Nordli, Halvorsen, Leveraas og Bratteli, ble tatt fullstendig uforberedt, og måtte strekke våpen.

Ingjald Ørbeck Sørheim hadde da drevet med sin telegramkampanje hele helgen¹¹. Dette er et virkemiddel man ikke bruker ofte. Det er nærmest utenkelig at pressemeldingen og telegramkampanjen ikke var koordinert av noen som visste hva Rolf Hansen egentlig skulle si på møtet. Dette viser at Sørheim var meget innviet – men i hva, og av hvem?

Ved siden av sine nære forbindelser med Gro hadde Sørheim også gjennomgått E-stabens russiskkurs på Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste – et sted der Trond Johansen bestemmer seg for hvem han senere skal satse på som «sine venner».

To uavhengige kilder peker på at Trond Johansen personlig i spillets derpå følgende runde – sikringen av Steens avgang før landsmøtet i februar 1981 – kom på døren til Reiulf Steen for å be ham om å tre tilbake som formann. I «Vi som styrer Norge» heter det¹²:

«En dag (like før landsmøtet i februar 1981) ble Steen oppsøkt i sitt hjem, den gang i

en av statsboligene i Fritzners gate. …

Den kortvokste, tette mannen med lite hår og raske bevegelser gikk rett på sak: – Det beste ville være om du trer tilbake som partileder og i stedet blir en ‘elderly statesman’, Reiulf, sa han.

Dødsdommen over Steen som leder av Det Norske Arbeiderparti ble på samme tid forkynt og satt ut i livet i én setning. «Noen hadde snakket sammen.» Budbringeren var Trond Johansen. Den sterke mannen i den militære E-staben satte punktum for Steens plan om å fortsette som partiets leder.

Steen hadde ikke ventet at et slikt budskap skulle komme fra den kanten. Han hadde kjent Johansen som samtalepartner og sympatisør.»

Og i Geir Salvesens bok «Thorvalds verden» heter det¹³:

«Før landsmøtet på Hamar i april 1981 hadde Thorvald troppet opp hos Reiulf og ment at han burde gå av som partileder. Rollen som aldrende statsmann passet bedre for ham nå, mente Thorvald. … Også Trond Johansen, senere omstridt seksjonssjef i etterretningstjenesten og aktivt partimedlem kom på døren til Steen og ba ham overveie å trekke seg.. Men dette var ingen ‘koordinert aksjon’, slik det er blitt hevdet. Thorvald hadde ikke snakket med Trond Johansen om denne på forhånd»

Dette var jo søtt, men ikke svært troverdig. Litt senere i boken skriver samme Salvesen¹⁴:

«Thorvald … betraktet Johansen som en ressursperson av dimensjoner. I likhet med Frydenlund var Trond Johansen også en venn av Thorvalds familie. Og Frydenlunds familie var nære omgangsvenner av Trond Johansen og hans kone …

Thorvald hadde truffet Trond Johansen på slutten av 1950-tallet, gjennom Knut Frydenlund. Etterhvert var de blitt omgangsvenner. Fra 1973 var Johansen blitt medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, et utvalg Thorvald selv skulle bli leder i. …

Thorvald brukte ham ellers som konsulent og lot ham gjennomgå manuskripter til taler for å få Johansens faglige vurdering av dem.»

Vi skal altså tro at disse to omgangsvenner, utvalgsfeller, samarbeidende manusforfattere og i praksis også nesten regjeringskolleger, som utvilsomt i perioder traff hverandre flere ganger i uken, ikke skulle ha snakket sammen og koordinert seg om det mest brennbare temaet i Aps indre liv i denne perioden? Den er for tjukk.

Åndsfrendene Stoltenberg og Johansen utmerket seg også ved en annen anledning i å ha lært leksen sammen. Vi holder oss fortsatt til Salvesen¹⁵:

«Stoltenberg ble intervjuet av (Nygaard Haug)-utvalget i forbindelse med granskningsrapporten. Han ordla seg så likt med Trond Johansen da han ble bedt om å forklare hvilke kontakter de to hadde og hvilke kontakter Trond Johansen hadde hatt med Knut Frydenlund og Johan Jørgen Holst, at utvalget tydelig slo seg til ro med det. Det fantes ikke noe grunnlag for å fastslå at kontakten med Trond Johansen hadde resultert i noe direkte utilbørlig.»

Sukkersøtt! Og heller ikke denne gangen hadde de nære omgangsvennene ytret et ord seg i mellom om det som nå var det store felles samtaletema?

Trond Johansen hadde således gått hele runden fra Steens «hjertevenn» og valgkampleder, via «sørgende» budbringer om at han matte forlate formannsjobben, til direkte koordinator av senere diskrediteringsaksjoner. La oss minne om at det å kjøre folk opp og så ned igjen ikke var ukjent i E-tjenesten. Trond Johansens forgjenger, Vilhelm Evang, hadde gjort akkurat det samme med den trofaste Ap-mannen Jack Helle (se kap. 24.7.2), som mange hadde trodd var Evangs kronprins. Men den rollen fikk Trond Johansen. Kanskje Johansen hadde lært «bruk og kast metoden» fra sin sjef da han først bygget opp Steen til de store høyder, dernest ba ham trekke seg for å bli «eldre statsmann» og så knekket ham helt? Eller kanskje var det Evang som allerede da han kjørte ut Helle hadde lært av Trond?

Steen ble «eldre statsmann», men lokalisert i Chile, med minimalisert risiko for ubehagelige uttalelser i Norge. Han indikerer selv i sin bok (se foran) at han nærmest opprettholdt sitt kandidatur for ikke å gjøre det for lett for motstanderen – kanskje for å røyke ham ut?

Det klarte Steen – i det minste. Motstanderen kom på døren.

Vi minner også om at det var gjennom store deler av denne perioden at Ulf Sand og Tove Strand og Rune Gerhardsen gjorde oppdagelser som viste at minst en av sidene var telefonavlyttet, og at ihvertfall ekteparet Gerhardsen dessuten var romavlyttet via telefon (se kap. 21.24). Dette var innflytelsesrike politikere som ikke hørte til noen opplagt fraksjon i disse pågående stridigheter. (Også Reiulf Steen hadde mistanker om avlytting, og spurte Trond Johansen til råds! Se kap. 21.41, hvis man er i tvil om hva Trond Johansen svarte!) Det er opplagt at avlytting var et fremragende virkemiddel for «operasjonsledelsen» for å finne ut hvem som var for og mot hvem – og hvem som ringte Steen for å gi ham sin støtte!

Vi nevner videre at Bengt Calmeyer i sin bok «Forsinket oppgjør»¹⁶ ikke synes særlig i tvil om at Trond Johansen og hans nettverk deltok aktivt i manipulasjonen av de «demokratiske» valgene i Arbeiderpartiet i forbindelse med at han skriver om hvordan Engen-saken meget senere, i 1989, ble brukt til å diskreditere Steen for å forhindre at han snakket for meget om partiets virkelige forhold til tjenestene:

«… aksjonen mot Steen sommeren 1989 kan føres direkte tilbake til ‘elementer’ i den militære etterretningstjeneste. …»

«Det prinsipielt betenkelige ved at (Trond Johansen) hadde en sterk personlig tilknytning til et parti og deres fremste representanter, var det tydeligvis ingen som våget å ta opp, hverken i partiet, i andre politiske partier, som naturlig nok mislikte dette samarbeidet, eller i mediene – bortsett fra Klassekampen.

Årsaken til at det ikke ble tatt et oppgjør med denne utveksten er opplagt – man våget simpelthen ikke å legge seg ut med disse tjenestene, og det risikerte man jo hvis man utfordret en så sterk mann som Trond Johansen. …

Nå var selvfølgelig Trond Johansen mer enn et utvalgsmedlem og venn av Frydenlund og Stoltenberg. Så naiv kan man ikke være at man ikke forstår at han i realiteten ‘klarerte’ partifolk som skulle inn i en viktig posisjon. Og ‘medvirket’ når noen skulle ut …

(Reiulf Steen) kunne, hvis han ville, fortelle, han hadde selv vært med på å opprette den nære forbindelsen, eller i det minste kjente han til hvordan Frydenlund hadde fått trukket Trond Johansen inn i utenrikspolitisk utvalg, og hvordan dette samarbeidet var blitt utviklet, og der en stadig større krets av fremadstormende partimenn og redaktører og politiske journalister var trukket inn. Dette apparatet hadde i sin tid arbeidet for Steens kandidatur som partiformann, men da frustrasjonen med ham ble for stor, vendte det seg mot ham og beseglet reelt hans skjebne.

Steen var dagene etter Dagsnyttmeldingen – da mediene jaktet på partiets forbindelser til POT – å betrakte som en ueksplodert bombe, som måtte uskadeliggjøres.»

Calmeyer skriver også – mer generelt¹⁷:

«Nå var selvfølgelig (Trond) Johansen mer enn et utvalgsmedlem og venn av Frydenlund og Stoltenberg. Så naiv kan man ikke være at man ikke forstår at han i realiteten ‘klarerte’ arbeiderpartifolk som skulle inn i en viktig posisjon. Og ‘medvirket’ når noen skulle ut»

I dette tilfelle: «Klarerte inn» Gro – og «klarerte ut» Nordli og Steen!

Etter Calmeyers mening fant systemet nå frem til Reiulf Steens «hjertevenn», møbelhandler Arvid Engen med sine konspiratoriske samtaler, båndopptak og lekkasjer. Eksponeringen av ham i 1989 var et virkemiddel for diskreditering av Steen.

Det er godt mulig. Hovedsaken er at vi ser sporene av Trond Johansen og «den fjerde tjeneste» overalt. La oss nå vende et øyeblikk tilbake til seksmannsutvalget som trodde de skulle velge Rolf Hansen, men utpekte Gro til statsminister. Hele nøkkelen for planen var jo nettopp at alle skulle tro at Hansen var villig, mens han i virkeligheten skulle støtte Gro. Var det virkelig slik at dette bare var «en misforståelse», som forfatterne Hansson/Teigene skriver? De er ikke så sikre selv¹⁸:

«Hvordan var det mulig at så mange hadde misforstått Rolf Hansen? Eller hadde de ikke misforstått? Var de lurt? Spilte Rolf Hansen et bevisst dobbeltspill? …

… henger et ubesvart spørsmål i lufta. Hvorfor ga han så utvetydige og mange klare signaler til Gro Harlem Brundtland om at hun burde bli statsminister, mens svarene til Nordli og hans sendebud var så uklare at de ble helt misforstått?»

Forfatterne er innom en mulig forklaring om at Hansen hadde vært oppriktig først, men etterhvert fått mindre lyst på jobben, kanskje fordi han ikke ville jobbe sammen med Steen. Men de tror ikke helt på dette heller selv:

«Samtidig hadde han (Hansen) en mektig støttespiller i ryggen, nemlig Einar Gerhardsen. Det er kjent at Gerhardsen også var kommet til at både Reiulf Steen og Odvar Nordli burde trekke seg, og at hans kandidat som partiformann og statsminister var nettopp Rolf Hansen. Men det er ting som tyder på at Gerhardsen og Hansen utover høsten og vinteren 1980/81 snakket sammen om å holde muligheten for Gro Harlem Brundtland åpen. ‘Den gamle forbindelsen mellom Rolf Hansen og Einar Gerhardsen ble tatt i bruk’, ifølge et av Reiulf Steens utfall. Han har også hevdet at Gudmund Harlem i maktkampens sluttfase var begynt å virke for sin datter. Det kan ikke slås fast med sikkerhet, men resultatet bærer spor av at noen hadde snakket sammen og at Rolf Hansen arbeidet bevisst for den løsningen som kom.»

Der var katta ute av sekken! «Noen hadde snakket sammen.» Men denne gangen var «noen» ikke ledelsen i LO og AP, for de lå alle overkjørt tilbake. Det var noen større! Av disse skimter man bare Einar Gerhardsen. Hva med Haakon Lie, Finn Lied og Arve Johnsen som hadde forsøkt seg med Bjartmar Gjerde? Gikk de deretter over til Gro? Ikke usannsynlig. Men ikke noe av det spiller noen stor rolle. Hovedspørsmålet er: Hvem fikk hedersmannen Rolf Hansen til å opptre provokatorisk? Hvem bestilte støttefunksjoner fra Arvid Jacobsen, Ingjald Ørbeck Sørheim, Alf Hildrum, Hallvard Bakke, Arne Karstad, Per Brunvand og overvåkeren Per Karlsen? Hvem hadde funnet på og laget generalplanen for Hansen- operasjonen, genial i sin enkelhet, og for strategien for å kaste Steen?

Ett eneste navn er for stort til at noen av de andre bøkenes forfattere tør nevne det, men egentlig er det opplagt. Rolf Hansen lurer ikke statsminister og LO-topper for hvem som helst, kun for Jens Chr Hauge – og som Calmeyer sier: «Elementer i den militære etterretningstjenesten»!

Selv for Hauge ville Hansen kanskje ikke gjort det hvis det ikke for at han sto i nærmest bunnløs takknemlighetsgjeld til APs bakmenn v/Hauge og Hauges underbruk, Trond Johansen i E-tjenesten. La oss minne om alle de ekle sakene som verserte eller dukket opp mens Rolf Hansen var forsvarsminister fra januar 1976 til oktober 1979, en periode da hverken regjeringen eller partiet hadde noen funksjonsdyktig ledelse og Hansen og hele regjeringen ellers fort hadde seilt i vilske på egen hånd:

• Lillehammer-saken trengte løpende tildekking
• Listesaken i 1977, da «Ikkevold»-redaksjonen v/Ivar Johansen hadde brukt åpne kilder til å avsløre militære hemmeligheter
• Loran C/Omega-saken i 1975-77 initiert av kaptein Anders Hellebust, ansatt i E-staben, som satte søkelys på norske peile- og Iyttestasjoner fordi han mente virksomheten ikke hadde hjemmel i lovlig stortingsbeslutning
• Hole Jacobsen-saken, da Magnus Hole Jacobsen i 1977 gikk ut med opplysninger om politisk overvåking i NSB og Norsk Hydro (se kap. I7.I7)
• Daværende Odelstingspresident Per Bortens støtte til Hole Jacobsen kombinert med andre opplysninger basert på de kunnskaper han som statsminister hadde fått bl.a. fra Andreas Andersen, og behandlingen av alt dette i Stortinget
• Blindheim-saken i 1978, da major Svein Blindheim i 1977 bekreftet Ny Tids påstander¹⁹ vedrørende norsk opplæring av finner for spionasje i Sovjet for Norge i 1953
• «Majorsaken» i 1978, da CC bekreftet Blindheims opplysninger i Morgenbladet
• Stay Behind-avsløringen v/Hans Otto Meyer-razziaen i 1978, da statsråden først ble villedet av Stay Behind-sjef, oblt Sven Ollestad til å lyve bort hele Stay Behind og dernest stikk i strid med det vi antar må ha vært E-sjef Fredrik Vilhelm Bull-Hansens ønsker, og sikkert Hansens egne, lot Ollestad fortsette i sin stilling ytterligere fire år til pensjonsalder (se kap. 25.19.2.5). Bare Jens Chr Hauge kunne overtalt ham til dette – og da sannsynligvis pga Lillehammer-saken! (I enhver annen sammenheng ville Ollestads opptreden fått meget alvorlige konsekvenser! Kanskje det var Hauge selv som sa til Ollestad at han skulle lyve?)
• Spionjakten på Gunvor Galtung Haavik, som avklarte at det fantes enda en større spion, slik at jakten på Arne Treholt startet fra 1978 med de taktiske-politiske vurderinger som måtte vurderes løpende i forhold til at ett eller flere av «Gerhardsens barn» når som helst kunne bli avslørt som spion. (Det endte som kjent med at statsminister Kåre Willoch ble stilt overfor et fait accompli vedr Treholt og Forsvarets Høgskole).
• Striden om sensur av deler av innholdet i Ivar Johansens kapittel «CIA i Norge» i den norske versjon av «CIA i Europa» bok (1979). (Denne saken var Hansen personlig engasjert i fra 1977 pga den amerikanske utgaven og CIAs rolle i Norge.)
• Truslene fra Knut Frydenlund, Trond og Rolf Hansen mot redaktør Dagfinn Vårvik i Nationen, tidligere utenriksminister for Sp, da han skrev åpent om Trond Johansens identitet

I alle disse saker måtte Hansen stole på det uoffisielle bakapparatet med sine sterke bånd til E-tjenesten. Vi er blitt fortalt at det meste av det som skulle skrives og sies om disse sakene fra statsrådens side ble forfattet av eller i regi av Trond Johansen og levert ferdig til statsråden – eller av byråsjef John «SUK» Sundhagen som løp inn og ut av statsrådens kontor daglig.

Til gjengjeld ble nok Hansen i neste runde trukket nærmere inn i dette brorskapet. Med Hansens bitre erfaringer som forsvarsminister har det vært en meget enkel oppgave for Hauge & Co å overtale ham om at AP måtte sikres en helt annen type ledelse, og at det ikke kunne overlates til tilfeldighetene.

Kanskje var det omtrent slik de snakket sammen:

«De» er en gruppering – «den fjerde tjeneste» – som var vant til å ha makten i et velordnet parti. Så fant den seg i et slags indre eksil, der partiet er i hendene på noen tøylesløse drømmere og sangvinikere, som er i ferd med å slippe et hvepsebol av halv- og helkommunister og gjøre Høyre til Norges største parti. Alle må vekk! Men hvem skal settes inn? De største bakmennene – Hauge, Lie, Aspengren, Gubben Harlem, Rolf Hansen – vet de begynner å bli gamle. Det må på plass et nytt, mektig og fremtidsrettet dynasti. De kunne lett tatt makten selv direkte ved hjelp av Rolf Hansen. Det var ikke det som var problemet. Problemet var å sikre makten på meget lenger sikt. Virkemidlene for det nye dynasti var nettopp ferdig utviklet. Trond Johansen var på plass som konsernsjef for det nye Norge så snart man fant en leder med vilje til makt.

Hva med Bjartmar Gjerde? Han kan vi lett få valgt, til og med på et landsmøte, og han er vår mann. Nei, han er for veik! Ingen vilje til makt! Men la oss teste ham. Gi ham tilbudet like før fristen for å søke NRK løper ut. Se om han tør slåss, sette sine lyster i pant for noe større? Sett på Arve og Finn og olje- og industrigjengen.

Gjerde valgte det gode liv, ja? Var det ikke det jeg sa. Men er dere da blinde og døve alle sammen? Har dere ikke fulgt med? Har dere ikke observert den eneste yngre person som på egen hånd allerede har bygget opp sin indre krets og trår til med dødsforakt for å skaffe seg nye posisjoner? Din egen datter, Gudmund. Der er det stål i alle ledd. Og ungdom! Det er fint å ha når man skal bygge opp en maktbase på lang sikt.

Nei, det er for tidlig. Hun har for mange motstandere. Med villa på Bygdøy og gift med en Høyremann klarer vi aldri å få henne valgt på landsmøtet. Hvem snakker om landsmøte? Nordli kan vi feie av banen på to sekunder. Og landet må da ha en statsminister, ikke sant? Jo, men skal det skje utenom landsmøtet blir det i praksis LO som bestemmer, og da blir det ikke Gro. Nonsens. Husker dere da ingenting fra gamle dager? Dette løser vi ved en enkel operasjon. Du skal bli taktiker igjen, Rolf! Her er hva du må gjøre. …

Med operasjonene i 1981 var denne tjenestens viktigste oppdrag for 70-årene gjennomført. Det er åpenbart at Steen har rett i at Gro Harlem Brundtland var innforstått med bakmennenes planer. Hun var da 41 år gammel. Hun var oppdratt i Ap-miljø fra både fars- og morssiden, med både Gerhardsen og andre koryféer på hyppige besøk i hjemmet, hadde vært aktiv i AUF og statsråd i fem år, men hun var ung og hadde meget begrenset parlamentarisk erfaring (faktisk møtt som stortingsrepresentant bare halvannet år). Hun var imidlertid utvilsomt like bevisst og bestemt som vi har sett henne senere, og må ha forstått at hun påtok seg en enorm oppgave. Hun har nok sagt ja til å bli kjørt frem på denne måten, men ikke uten å stille betingelser til apparatet som gjorde det: Da skal dere jammen stille opp etterpå også! Men Jens Chr Hauge hadde allerede svaret klart for henne: Goddag, du kjenner-vel Trond Johansen?

Det gjorde hun nok. På mange måter er hun født inn i det hemmelige AP-Norge. Hennes far, Gudmund Harlem, var i sin tid med på å bygge opp AP-folkene i E- og S-tjenesten (se kap. 24.7.14). Han var nær venn av Vilhelm Evang først fra deres felles motdagisttid og senere som forsvarsminister på 60-tallet og snakket alltid pent om sin «gamle venn Vilhelm»²⁰. «Gubben» ansatte da også Gros onkel, Ola Evensen som «Statens sikkerhetsinspektør», dvs. sjef for det som idag tilsvarer FO/S, og han var i mange år en meget aktiv E-mann (se kap. 24.7.14).

Gudmund Harlem var også i egenskap av sosialminister, forsvarsminister, leder for Statens Attføringsinstitutt og styreformann i Arbeidstilsynet med på både å bygge opp og finansiere store og viktige AP-deler av E-stabens ytre apparat/«IB-apparatet» (se kap. 24.7.14 og kap. 24.5-6).

Gro Harlem Brundtland var faktisk også gift inn i det hemmelige Norge. Arne Olav Brundtland er for tiden den mest kjente seniorforsker i Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og nær sagt den eneste som har sittet i NUPI uten opphold i en tredveårsperiode. NUPI ble bygget opp og er den dag i dag nær tilknyttet og avhengig av E-tjenesten, særlig Trond Johansen (se kap. 24.10).

Også denne bakgrunnen gjorde Gro til en opplagt kandidat som grunnlegger av det nye dynastiet.

Det spiller i denne sammenheng liten rolle hvor detaljert hun den gangen kjente APs hemmelige apparater. Hun må imidlertid minimum ha forstått at disse rådet over helt spesielle ressurser, og deretter forstått å bruke dem selv. Etterhvert ble hun kanskje en slags «trollmannens læresvenn» i forhold til det store potensialet i «den fjerde tjeneste». Det skal vi komme tilbake til.

Det nye dynasti var grunnlagt. Men akkurat for sent til å hindre den ikke-sosialistiske valgseieren i 1981.

Likevel skjedde det pånytt. I 1981 tapte Ap regjeringsmakten til de borgerlige. Til tross for alle redningsaksjoner omkring Ap-rotet i 70-årene klarte man ikke mer enn å begrense skadevirkningene. Men nå hadde man i hvert fall god partikontroll over tjenestene og de fleste sentrale embetsmenn på utenriks-, forsvars- og justissiden samt ved Statsministerens kontor. Apparatet måtte settes i gang mot den nye regjeringen. Men hvordan? Statsminister Kåre Willoch var hederligheten og nøyaktigheten selv. En presserunde da noen oppdaget hans ekstralønn fra Industriforbundet som parlamentarisk leder prellet bare av. Men noe måtte vel finnes?

Den som lytter får vite.

I 1982 henvendte to offiserer¹, blant flere, med variert og lang erfaring fra E-tjeneste, seg til daværende statssekretær Erling Norvik ved Statsministerens kontor – under gjensidig tillit (felles taushetsplikt). Hensikten var på en diskret måte å gjøre statssekretær Norvik og statsminister Willoch oppmerksom på at det etter deres faglige vurdering var behov for å vurdere og klarlegge om de hemmelige tjenester løser sine oppdrag under betryggende parlamentarisk kontroll i overensstemmelse med vedtatt norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk². De påpekte at både E- og S-staben hadde en organisasjon som i prinsippet ble bestemt av Stortinget i 1953, og reiste spørsmålet om ikke stabene trengte en fornyelse med sikte på større effektivitet, bedre ledelse og kontroll og mer videreutdannelse av personell.

De advarte mot sammenblanding av partipolitikk og faglig etterretningstjeneste. AP-politikken fikk stadig større innflytelse på analyse- og rapportprosessen. De kjente til at underordnet personell gikk med løpende informasjon som ikke var betryggende vurdert direkte til AP-statsråder, iblant også til ikke-sosialistiske politikere utenom tjenestevei. Ifølge informasjoner de hadde mottatt fra pålitelig personell i spesiell tjeneste kunne man ikke se bort fra at deler av innsamlingsorganene på sambandssiden ble brukt til bl.a. illegal avlytting. Muligheten for å avlytte regjeringskontorer var tilstede og det ble nevnt at slik avlytting kunne forekomme. De mente også at det var behov for å kontrollere om utenlandske E-tjenesters innflytelse i Norge var underlagt betryggende kontroll.

De anbefalte regjeringen å få spesialutredet disse to stabene, som alltid hadde vært holdt utenfor forsvarskommisjonenes mandat.

Begge offiserene er høyt dekorert for utmerket tjeneste, den ene også for aktiv krigsinnsats og for tjeneste i utlandet.

Norvik informerte Willoch om henvendelsen. Willoch påla sin forsvarsminister Anders C. Sjaastad å undersøke forholdet. Etter en høyst overflatisk undersøkelse meldte Sjaastad at det ikke var grunn til å ta henvendelsen alvorlig og saken ble henlagt. De to offiserene ble ikke informert om dette. (Se kap. 24.11.1.1.)

Den ene offiseren ble pensjonert året etter og er mye benyttet som faglig rådgiver i okkupasjonshistorie i nord. Den andre fikk opprykk i grad året etter og ble beordret til en viktig operativ sjefsstilling.

Senere ble den lemfeldige behandlingen under Sjaastad brukt av Nygaard Haug-utvalget for å vise at «man den gang ikke tilla påstandene noen vekt»³. Nok til at Nygaard Haugs droppet saken⁴ (se kap. 17.19)!

Til tross for at alle kluter sikkert ble satt til klarte man tilsynelatende ikke å finne noe man kunne diskreditere folk i regjeringen med eller skape splittelse mellom koalisjonspartnerne¹ om. Likevel falt selv den bunnsolide Willoch-regjeringen for eget grep, og uten at EF lurte i kulissene. Var dette bare en gave fra himmelen for Ap og dets våpendragere, eller skjedde det manipulasjon her også?

Willoch-regjeringens fall kom plutselig. Stortinget hadde lenge vist sviktende budsjettdisiplin. Det skjedde ved at Arbeiderpartiet stemte for å øke utgiftene i alle retninger. Man visste at hver krone foreslått mer enn Regjeringen var en fristelse for noen av koalisjonspartiene eller Fremskrittspartiet. Hver gang en av disse falt for fristeren Gro, ble det dannet flertall for utgiften uten flertall for noen dekning. Statsbudsjettet este opp og truet stabiliteten. Hele Regjeringen var enig om at det måtte statueres et eksempel.

Ap skaffet ofte flertall for Frp’s utgifter, men aldri for dekningen. Særlig Willoch oppfattet dette som et guffent spill fra begge parter. Frp’s Carl I Hagen så det rimeligvis annerledes: Hans velgere skaffet koalisjonen flertall, men han var holdt utenfor alle samarbeidssystemer knyttet til koalisjonen. Da mente han at han kunne spille fritt for å presse frem en plass «i det gode selskap».

Man kan mene hva man vil om en slik politisk strategi, men den er selvsagt helt lovlig. Ingen «fjerde tjeneste» så langt. Men hva skjedde etter at Willoch kjørte utfor stupet og lot seg bli felt på bensinavgiften?

De aller fleste hadde nå ventet seg «et omvendt King’s Bay», dvs. et tilbakekall av regjeringsmakten i form av et mistillitsforslag ved Brundtland-regjeringens tiltredelseserklæring. Dette ville vært helt normal parlamentarisk prosedyre for å gjenetablere det regjeringsalternativ som hadde flertall i Stortinget. Men neste morgen erklærte den avgående statsminister Willoch at Ap nå skulle få prøve seg, det ville ikke bli tatt noe initiativ for å kaste den nye statsminister Brundtland.

Hvorfor det? Erklæringen kom som en stor overraskelse på de aller fleste innen alle koalisjonspartiene.

Beslutningen var tatt av Høyres innerste organer. Man ventet seg en meget vanskelig økonomisk periode og regnet med at det ville gå ut over det eller de partier som måtte ha regjeringen – uansett hvilket eller hvilke. Best å la det være Ap.

Hva var det man ventet ville komme til å gå så galt? Willoch-regjeringen hadde gjort en god økonomisk jobb. Prisstigning og arbeidsledighet var samtidig på vei ned, et meget sterkt helsetegn. Det var god stemning mellom koalisjonspartnerne. Det lå riktignok problemer i luften som tydet på at en sterk kredittekspansjon var i emning. Var dette nok til at Høyre, som i alle år har prioritert nasjonens interesser fremfor egne taktiske interesser, nå ville søke ly for stormen fremfor å sikre landet den best mulige ledelse – på et tidspunkt da de andre partiene ikke prioriterte slike spesielle partihensyn?

I dag ser vi ikke bort fra at det kan ha vært en annen grunn. Fra 1985 falt oljeprisene regnet i norske kroner. Det var spekulasjoner om at de kunne falle virkelig dypt, men de var stort sett bare fra teoretikere som f.eks. Milton Friedman, som ingen mistenkte Willoch for å lytte til. De fleste fagfolk trodde fortsatt på en bølgebevegelse mellom ytterpunkter, og at dype fall ville være kortvarige.

Likevel ble det i Willoch-regjeringen utviklet enorm bekymring for oljeprisene. Særlig statsministeren selv kom stadig tilbake til dette. Dels var dette selvsagt et triks for å holde utgiftene nede, men alt tydet på at bekymringen var ekte. Ramm husker idag at han flere ganger prøvde å bringe bransjens mer moderate syn frem for finansminister Rolf Presthus og statsministeren, men at bekymringene likevel stadig vendte tilbake.

Dette er noe vi ikke vet noe som helst mer om, men det er lov å stille spørsmål: Hvem er det som kan ha så høy troverdighet på dette området at de, selv om de forblir ukjente, tillegges større vekt enn bransjens egne oppfatninger? Hvilken norsk etat er det som kan hevde at den har svært gode etterretninger fra Midtøsten? Vi er ihvertfall kjent med at Trond Johansen i siste del av Willoch-perioden hadde god kontakt med olje- og energiminister Kåre Kristansen².

Vi vet jo hvordan det gikk.

Neste byggetrinn – så langt – i Aps arbeid for å ødelegge enhver tro på stabile borgerlige regjeringer var på plass. Syse-regjeringen ble enda ett. Det og annet skal vi komme tilbake til.

Idag representerer Gro et utvilsomt maktsentrum i seg selv. I hvor stor grad «bakmennene» fortsatt representerer bindeleddet til «den fjerde», får foreløpig stå som et akademisk spørsmål.

På grunn av all den hjelp og beskyttelse tjenestene ga Arbeiderpartiet i 70-årene, var tvillingforholdet sterkt sementert fra 1981, og enda sterkere da regjeringsmakten ble tatt tilbake i 1986. Det var nå et spørsmål om hvem som kontrollerte hvem. Ingen vet hvor mange og store tilgodelapper Trond Johansen hadde skaffet seg. I boken «Niende etasje» gir Arbeiderpartiets generalsekretær i en årrekke¹, Ronald Bye, en levende illustrasjon av dette²:

«Når forsvarsministeren skulle utpeke forsvarssjefen, rådførte han seg med statsministeren. Derfra gikk det en henvendelse fra Statsministerens kontor til E-sjefen om han hadde noen merknader til de aktuelle kandidatene. Tilbake kom en melding om hvem man burde velge og ikke velge. E-tjenesten manipulerte nesten uten unntak inn ‘sin’ kandidat, og det var denne forsvarssjefen som siden utnevnte sjefer i E-tjenesten. Ringen var sluttet. Dette systemet førte til at E-tjenesten ble selve plattformen til en videre karrière. Det var påfallende mange generaler og admiraler som hadde vært innom E-tjenesten på veien mot toppen. Norges forsvar ble styrt av et militært og politisk fåmannsvelde, et oligarki. …»

«Det ble neppe utnevnt en forsvarsminister i Norge uten at E-folkene hadde hatt et ord med i laget. Etterretningssjefen og hans våpendragere hadde fått et ‘ negativt veto’, …»

Fremfor alt var den nye statsminister Gro Harlem Brundtland ikke bare i takknemlighetsgjeld, men direkte avhengig av bakmennene, den gamle «høyrefløyen» og «den fjerde tjeneste». Første oppgave var å hindre det som så ut til å være et opplagt nederlag ved valget i 1981. Nordli og Steen hadde gitt Høyre politisk drivstoff til å nå opp mot 30%-tallet på meningsmålingene, og utsiktene var kullsvarte.

Gro Harlem Brundtlands maktovertakelse i 1986 skjedde med et samlet og aggressivt Ap. Hun hadde støtte av alle fløyer i partiet. Venstrefløyen var det etterhvert blitt lite igjen av. De fleste hadde tilpasset seg. Reiulf Steen var sendt til Chile, Jens Evensen til Haag og Arne Treholt til Ullersmo. Andre var rensket ut under nominasjonsprosessene. Hennes politiske strategi ble fra første dag å knekke Høyre gjennom en tre-leddet strategi:

• å skape inntrykk av at Ap førte høyre-politikk bedre enn Høyre, ihvertfall bedre enn en ikke-sosialistisk koalisjon
• fordømme Willoch-regjeringens økonomiske politikk som ble fremstilt som «økonomisk frislepp og jappetid»
• fordømme Høyres ansvarsfraskrivelse ved å forlate regjeringsmakten i en kriseperiode og fremstille Ap som partiet som alltid rydder opp

Dette passet bakspillerne meget godt. De var selvsagt også svært fornøyd med EF-politikken og sikkerhetspolitikken. Ikke noe tull fra Ap lenger.

Den «fjerde tjeneste» hadde lyktes i å skaffe regjeringsmakten tilbake. Nå gjaldt det å beholde den. Alle interne Ap-motsetninger var fjernet.

«Den fjerde» hadde til og med ved hjelp av Trond Johansen skaffet seg en midlertidig løsning på problemet som Overvåkingspolitiet representerte. Den voksende terrorist-trusselen ga åpning for en ny løsning. Ansvaret for anti-terror i Norge lå hos POT. Men hvem hadde kunnskapene om terrorisme over hele verden, og særlig om arabisk terrorisme? Etter Norges voksende militære FN-engasjement i en rekke områder var det neppe tvil om at E-tjenestens innhentingsavdeling under Trond Johansen satt på et vell av kunnskaper som var helt nødvendige i utøvelsen av anti-terror-arbeidet i Norge. Men Trond ville ikke stille dette til disposisjon for POT uten videre. Han forlangte den gamle liason-ordningen mellom de to etater erstattet av et mye tettere samarbeide. E-tjenestens mann, Iver Frigaard ble nå først (1980) kjørt på tjeneste som kaptein og ordonanse-offiser i Libanon, og deretter inn som politiinspektør i POT med ansvar for anti-terror m. v. E-stabens oblt Ove Bang Overdale var i en årrekke liason til POT. Ordningen ble avviklet i 1987/88 av departementsråd Leif Eldring. Trond og Frigaard fikk deretter absolutt monopol på all kontakt!

Men Frigaard rapporterte – som vi allerede har sett i et par saker (Mossad/asylsøkersaken og saken om samarbeid med israelsk grensepoliti) og som vi senere skal dokumentere ytterligere – ikke til POT-sjefene, og hadde støtte fra Justisdepartementet for dette. Da er det bare én mulighet: Hans virkelige sjef var Trond Johansen, nøkkelmann i «den fjerde tjeneste», og rapportlinjen i denne tjenesten var fra Johansen og rett til Youngstorget.

Dermed var apparatet komplett.

Likevel klarte de borgerlige å samle seg enda en gang – i Syse-regjeringen. Den ble ikke noe stort problem i seg selv, men det var uheldig for «den fjerde» fordi den fikk utnevnt enda en ny POT-sjef, nemlig Svein Urdal, slik at «leieboer-tilværelsen» for Frigaard måtte fortsette. Det var også uheldig fordi det nå dukket opp ubehagelige spørsmål om Lillehammer-saken og Mossad. Vi kommer tilbake til dette og til Syse-regjeringens avgang.

Hvor viktig «den fjerde tjeneste» og hele det klandestine apparat var og er for statsminister Gro Harlem Brundtland illustreres av hva som skjedde da Ronald Bye i 1991 skrev brev til Gro med anmodning om å få en opprydning i det han trodde var historiske forhold fra 70-tallet.

Men det skulle vise seg at hans historie om avlytting av Folkets Hus etc. fortsatt var en svært varm potet. Det hele utviklet seg til en særdeles spennende «brevsak»¹:

• Ronald Bye skrev brev til Gro som partileder 4. november 1991 med anbefaling om å iverksette granskning av avlyttingen som han kjente til. Han ville eventuell bistå.
• Brevet ble åpnet på partisekretariatet og sendt den person på Statsministerens kontor som behandlet Gros partisaker
• Brevet ble ikke ført inn i postjournalen på Statsministerens Kontor
• Statsministeren tok det ikke under behandling
• En statssekretær ga del i slutten av november til daværendejustisminister Kari Gjesteby
• Brevet ble ikke journalført i Justisdepartementet
• I juli 1992 ga Gjesteby brevet til departementsråd Leif A. Eldring i Justisdepartementet (fra slutten av 70-tallet en nøkkelmann vedr avlytting og overvåking)
• Ronald Bye fikk aldri noe svar
• Ronald Bye bestemte seg for å utgi bok isteden
• Da boken kom ut ble Ronald Bye kritisert av partileder Thorbjørn Jagland for ikke å ha tatt opp saken på partikanaler først²
• Da Bye viste til sitt brev av 4. november 1991, nektet både Gro Harlem Brundtland og Torbjørn Jagland for at de hadde sett brevet³
• Ronald Bye kunne da vise til at brevet også var blitt sendt Arbeiderbladet, som hadde gjengitt innholdet i et stort oppslag⁴ (fem spalter med førstesidehenvisning)
• Det fremkom også at Arbeiderpartiet har daglig klippservice fra de viktigste avisene, spesielt for statsministerens behov
• En kopi av brevet ble til slutt funnet i partiarkivet

For ikke å ha kjent til brevet, må det altså ha vært underslått for statsministeren som adressat både på partikontoret og Statsministerens kontor, og ikke omtalt for henne av diverse embetsmenn, en personlig sekretær, minst én statssekretær, én justisminister samt redaktører og journalister i Arbeiderbladet, samtidig som hun ikke kan ha lest Arbeiderbladet denne dagen og heller ikke klippsammendraget hun har fått etterpå. Godt gjort!

Richard Nixons folk opererte i sin Watergate-tid med det som ble kalt «credible denial», dvs. at alle dokumenter etc. måtte utformes slik at en bestemt informasjon senere ikke kunne påvises å ha kommet presidenten i hende.

Til TV-2 uttalte statsminister Gro Harlem Brundtland seg om realitetene i saken⁵:

«Statsministeren sier til Tv-2 at hun aldri har lest noe brev hvor noen har fortalt henne om sammenblanding mellom overvåking og Arbeiderpartiet.

– Hadde noen fortalt meg noe slikt, ville jeg tatt aksjon med en gang, sier Gro Harlem Brundtland.»

Dette var i november 1993. Når statsministeren er så overrasket, må hun ha glemt at det i forbindelse med Engen-saken kom frem at det nettopp var slik kontakt mellom Per Karlsen på Youngstorget og Iver Frigaard i Overvåkingspolitiet, og at Per Karlsen, høyst sannsynlig med Gros medvirkning, deretter ble sagt opp (for syns skyld). Dette var det til og med redegjort for i hennes egen stortingsmelding om overvåkingstjenesten som var lagt frem et halvt år tidligere, gjengitt slik i sammendrag i innstillingen fra Stortingets justiskomité⁶:

«I 1989 ble forskjellige kontaktformer mellom personer tilknyttet Arbeiderpartiet og overvåkingstjenesten omtalt i media som den såkalte ‘Engen-saken’. Det ble også gitt ut en bok om saken. Kontrollutvalget fant at utvalget av eget tiltak ville undersøke de forhold som var tatt opp. Kontrollutvalget fant ikke grunn til å kritisere at overvåkingstjenesten hadde etablert en kontakt sentralt i Arbeiderpartiet. Når det gjaldt opplysninger om at Overvåkingssentralen i denne forbindelse hadde mottatt notater om politikere, påpekte utvalget at opplysninger som tjenesten finner å være uten interesse normalt bør makuleres. Hvis de oppbevares, må de registreres og journalføres. Utvalget bemerket ellers at en kontakt til politiske partier, slik det ble etablert og praktisert i dette tilfellet, tilnærmet ville ha karakter av politisk overvåking, som ikke er tillatt.»

Er det vanlig at statsministre kontrasignerer stortingsmeldinger de ikke har lest; ikke en gang meget sentrale deler? Statsministeren hadde ingen grunn til å være overrasket. Hun hadde derimot all grunn til å ha dårlig samvittighet, siden hun ikke hadde gjort noe direkte for å rydde opp etter Engen-saken. Nå lot hun som om hun var overrasket, og at hun hadde reagert med en gang hvis hun hadde fått vite noe lignende av det Bye skrev om. Eneste forskjellen var at Engen-saken var helt moderne. Men hun gjorde ikke noe mer med Byes opplysninger, heller, annet enn å gi sine tropper ordre om å kjempe med nebb og klør mot alle slags granskinger etter hvert som de ble foreslått i Stortinget, og etterpå sørge for at de ble konvertert til dekkaksjoner. Såvidt vi vet er det ikke igangsatt en eneste intern etterforskning i Ap om alle overgrep og ulovligheter som ble gjort i den tiden Ap hadde «sin egen» overvåkingstjeneste. Ikke så rart. Denne tjenesten er der enda, bare i enda mer sentral posisjon, med full kontroll over de statsfinansierte tjenester og med et meget mer omfattende arbeidsområde. Den er nå del av «den fjerde tjeneste».

Reiulf Steen gjengir i «Maktkamp»⁷ et intervju Gro hadde med Dagbladet i 1983:

«- Har du selv aldri deltatt i slike politiske spill?

– Nei. Virkemidlene må være å vise kortene, argumentere og gjennom en saklig og skikkelig argumentasjon få de ulike syn og eventuell uenighet fram, og så komme fram til en løsning. Jeg vil også i framtida holde meg unna intrigespill i politikken helt til min dødsdag.»

Det var sukkersøtt! Reiulf Steen kommenterte intervjuet tørt slik: «Selv vil jeg ikke kunne si noe tilsvarende.». Og Ronald Bye vil vel også kunne trekke på smilebåndet over dette intervjuet etter opplevelsene han hadde med sitt brev til Gro 10 år senere. Pussig – «hu’ rør’ jo på seg!».

Vi er nå i begynnelsen av 90-årene, og systemet behandler fortsatt informasjon om hva som skjedde inntil midten av 70-årene som høyeksplosive saker. Hvorfor? Hvis alt virkelig stanset der, var det vel bare for Gro å innrømme alt og skylde på historien og forgjengerne? Men det stoppet jo ikke. Avlyttingen fortsatte med ny teknologi. Denne skulle røklegges mest mulig. Enhver avlyttingsdebatt var uheldig. Derfor måtte Ronald Byes brev undertrykkes. Først da journalist Vidar Ystad i Bergens Tidende tok opp saken med Sivilombudsmannen i januar 1994 kom brevets skjebne frem. Det viste seg da at også personer som departementsråd Bjørn T. Grydeland og ekspedisjonssjef Arne Spildo, begge ved Statsministerens kontor (og begge godt kjente fra vår sak), hadde vært innom «brevstafetten». Brevet ble gjort til et ikke-brev ved at det aldri ble journalført noe sted og ved at det aldri ble besvart.

Vi tror nå at brevet havnet hos han Trond – som disponerte deretter.