Kategoriarkiv: 25. GROGATE

25.15.2 Offentlig og hemmelig – samme system

Det system som er avslørt av TV-2 osv., og det system vi har beskrevet, er således ikke annet enn to sider av samme sak. Til syvende og sist er det ett gedigent nettverk, én «fjerde tjeneste». Men slett ikke alle er klar over hva de andre delene driver med. Mange forstår at de tjener partiets sak, svært få at andre deler av nettverket gjør dette med direkte kriminelle virkemidler. Noen – særlig i justisvesenet – har i oppgave å beskytte de sistnevnte delene, men antakelig fortsatt med varierende kunnskap om hva de egentlig beskytter.

Vi skal her gå litt nærmere inn på endel nylige ansettelser som ligger i grensefeltet mellom de åpne og åpenbare partiansettelser, som alle kan se, og de helt hemmelige parti- og kaninansettelser, som heller ikke vi kan (eller ønsker å) se.

25.15.3 POT-sjefene Grøndahl og Østgaard

Vi har i kapittel 13 beskrevet hvordan Mossad/asylsøkersaken tilsynelatende førte til en opprydning, mens det som virkelig skjedde var at man benyttet en gylden anledning til å kvitte seg med den helt uskyldige overvåkingssjef Svein Urdal ut fra et sjefsansvar som i virkeligheten lå i Justisdepartementet, samtidig som den egentlig skyldige, Iver Frigaard, fikk en langt bedre og mer fremskutt jobb i Interpol – for han var på lag!

Samtidig fikk systemet inn sine egne på de ledige plassene (den også uskyldige nestkommanderende i POT, Stein Ulrich, hadde allerede trukket seg i protest mot Frigaard).

I første omgang fikk man på plass Jan Grøndahl som ny overvåkingssjef.

Grøndahl (f 1934 i Oslo) tok befalsskole i 1952 og ble cand. jur. i 1962. Han tok NATO Defence College i 1976 og Forsvarets høyskoles totalforsvarskurs 1985. Han var politifullmektig ved politikammeret i Sør-Varanger (Kirkenes) mens den senere POT-sjefen Gunnar Haarstad var politimester der1. Dette er i praksis en ren POT-avdeling på grunn av beliggenheten. Grøndahl kom senere tilbake som politimester (1972), tjenestegjorde en periode som sysselmann på Svalbard (1978-82) og var politimester i Hamar da han ble kalt til Oslo som kst POT-sjef etter Urdal (1991-93) og vendte deretter tilbake til Hamar.

Oluf Johansen overtok stillingen etter Iver Frigaard. Han kom fra Asker og Bærum politikammer, der han må ha samarbeidet med Frigaard i forbindelse med asylsøkersaken. Vi har også notert at han to ganger er benyttet som referanse av provokatører i vår sak.

Grøndahl skulle imidlertid bare holde stillingen inntil man fant en mer varig løsning. Dette ble daværende ekspedisjonssjef Hans Olav Østgaard, som var alet opp av departementsråd Leif A. Eldring. Østgaard hadde bl.a. vært sjef for departementets Polaravdeling som steller med jurisdiksjon og diverse andre saker i de polare strøk, herunder Svalbard, Jan Mayen og div. andre øyer. I alle disse områder har forøvrig såvel POT som FO/E omfattende interesser. Østgaard var således Eldrings og partiets mann og sannsynligvis den eneste som Regjeringen stolte på i forbindelse med overvåkningsdebatten etter sjefsskiftet. Østgaard ble utnevnt på basis av søknad innlevert etter fristens utløp etter anmodning fra Justisdepartementet v/Faremo, Eldring og Killengren ved forbigåelse av ca. 20 korrekte søkere, hvorav mange var svært godt kvalifisert.

Etter dette var POT «i trygge hender». Ingen forbipasseringer var lenger nødvendig.

1 Gunnar Haarstad: «Hemmelig tjeneste». Aschehoug 1988. Side 112. Øvrige personalopplysninger fra Hvem er Hvem.

25.15.4 Eldring og Nygaard Haug til Høyesterett

Det finnes ingen institusjoner som ikke kan gjøres gjenstand for denne typen ansettelser. Således ble departementsråd Leif A. Eldring selv – da det ble for hett – utnevnt til høyesterettsdommer.

Leif Eldring (f 1933 i Vadsø) hadde infanteriets befalsskole (1954), postutdannelse og cand. jur. (1963). Han jobbet som postmann og postfullmektig 1955-63, sekretær i Samferdselsdepartementet 1963 og konsulent hos Stortingets ombudsmann for forvaltningen (1964-74), avbrutt av et år som sysselmannsfullmektig på Svalbard (1970). I 1974 ble han sysselmann på Svalbard og var deretter et år kontorsjef hos ombudsmannen (1978) før han ble kst ekspedisjonssjef i Justisdepartementet 1978 og departementsråd året etter. Han døde i 1994 etter en kort tid som høyesterettsdommer.

Han hadde således en meget langsom karriere frem til 1978, da han plutselig rykket til topps i Justisdepartementet. Dette er et departement vi har sett at Ap har lagt meget stor vekt på å holde kontroll med. Kan det ha sammenheng med at man i sine to perioder på Svalbard hadde hatt et meget nært samarbeid med de hemmelige tjenestene? I alle fall fikk han det som departementsråd og derved «sjef» for POT samt møterett og koordinering i forbindelse med Koordineringsutvalget for EOS-saker.

Den dristigste utnevnelsen var likevel utnevnelsen av daværende førstelagmann Agnes Nygaard Haug til kst. høyesterettsdommer i 1994.

Agnes Nygaard Haug (f. 1933 i Oslo og gift 1956 med dommer i EFTA-domstolen Bjørn Haug, regjeringsadvokat til 1993) var cand jur i 1957. Hun ble ansatt i Justisdepartementet i 1959 og ble byråsjef i 1970 og underdirektør i 1973. Hun ble lagdommer i Eidsivating 1977, lagmann i 1986 og førstelagmann i 19891. Også hennes karriere er heller langsom inntil den tar seg kraftig opp mot slutten.

Det skulle ikke være nødvendig å si mer om henne til den nøyaktige leser av denne boken. La oss også legge merke til at hun, så vidt vi vet, er blant de dommere som er klarert for å avsi kjennelser for iverksettelse av lovlig overvåking, og at hun som førstelagmann formodentlig har kunnet ha en viss innflytelse på fordeling av saker.

La oss også konstatere at statsråd Faremo visste om Nygaard Haug’s løgn for å tildekke vår sak. Allerede i juli 1994 informerte vi statsråden om2

«at førstelagmann Agnes Nygaard Haug for å dekke over dette beviselig har måttet ty til usannheter som endog omfatter misbruk av stortingsrepresentant Ingvald Godals navn»

En pressemelding (datert 8. juli) som nærmere dokumenterte den usanne tale – med referanse til utvalgets eget offisielle referat fra samtalen med oss sammenholdt med hennes uttalelser – var vedlagt.

Statsråden var mao. kjent med løgnen, og måtte forventes å bringe på det rene om dette virkelig var løgn pga. en bevisst dekkaksjon (om hun ikke som vi mener visste om dette forlengst) eller en usannhet med bakgrunn i ren inkompetanse; i begge tilfelle klart diskvalifiserende for en høyesterettsdommer. Selv om man skulle oppfatte dette på mildeste måte: Hva slags dommer kan bli avsagt av en dommer som ikke kan lese sine egne referater? Det kan forøvrig heller ikke være særlig kvalifiserende for en høyesterettsdommer at hennes utvalg uansett punktene foran unnlot å innhente og vurdere meget viktige bevismidler på helt selvstendig grunnlag. At hun ikke kjente til Dahl-gruppens arbeide uavhengig av møtene med oss er helt usannsynlig (vi ble innkalt til hennes utvalg dagen etter Dahls «pause» som nettopp ble tatt under henvisning til Nygaard Haug-utvalget), og det er tilsvarende opplagt at Dahls arbeid måtte ha betydning for Nygaard Haug-utvalget.

Det er forøvrig ingen tvil om at statsråd Faremo selv har lest brevet fra oss, siden hun egenhendig har undertegnet både det første svaret til oss av 22. august (vedl.) og et oversendelsesbrev til Lund-kommisjonen av samme dato.

Vi skal ikke klandre Nygaard Haug så meget for tildekkingen av Lillehammer-saken, for denne spesielle «ping pong» med Riksadvokaten er grundig avslørt som Regjeringens eget påfunn. Men vi synes Nygaard Haug underveis ga uttrykk for et innvandrersyn, et rettssikkerhetssyn og et kvinnesyn som ikke akkurat burde kvalifisere ekstra for Høyesterett. Som man husker, benyttet Nygaard Haug begrunnelsen «ingen norsk statsborger var skadelidende» for at saken lå utenfor hennes mandat. Vi husker at

Ahmed Bouchiki hadde hatt fast oppholds- og arbeidstillatelse i Norge i syv år og var ved henrettelsen i jobb som badevakt – skal da ikke han ha samme rettsvern som norske borgere?

Ahmed Bouchiki s hustru. Toril Larsen, var ihvertfall fullverdig norsk statsborger. Bør ikke i det minste rettsvernet for en norsk borger omfatte beskyttelse mot mord på ektefelle (det gjelder visst fortsatt tyveri av sykkel)?

Hustruen sto ved siden av mannen på bussholdeplassen da han fikk skudd i brystet. Ville «jernkvinnen» Agnes Nygaard Haug regnet seg som «ikke skadelidende» dersom herr regjeringsadvokat Bjørn Haug var blitt skutt ned på samme måten? (Statsråd Grete Faremo og Regjeringen må ha kjent til også denne uttalelsen, som fremkom offentlig.)

Utnevnelsen av Agnes Nygaard Haug var særlig klanderverdig i lys av at hennes meget kontroversielle innstilling da hun ble utnevnt ikke var behandlet av Stortinget (og er det fortsatt ikke).

Stortinget vil måtte behandle det allerede etablerte forhold at Nygaard Haug gjennom stevningen av en stortingsrepresentant har et syn på parlamentarisk sedvanerett som er sterkt i strid med Stortingets eget syn og derved med en grunnpilar i vårt konstitusjonelle demokrati, nemlig Stortingets egen suverenitet og selvjurisdiksjon. Hun har med Regjeringens aktive støtte forsøkt å forrykke hele den etablerte maktbalanse mellom statsmaktene med uanede konsekvenser dersom det hadde lyktes. Dette burde i seg selv diskvalifisere til utnevnelse til den dømmende statsmakt som er tillagt vitale oppgaver i den konstitusjonelle prosessen. Stortingsbehandlingen av innstillingen er Stortingets første anledning til å trekke konklusjoner av dette.

Stortinget vil dessuten måtte behandle spørsmålet om de mange oppsiktsvekkende sider ved utvalgets oppnevning, arbeid og konklusjoner innebærer at det hele i virkeligheten var et bestillingsverk og/eller dekkaksjon, slik vi og mange andre allerede har påvist.

Det virker svært provoserende at Nygaard Haug ble utnevnt før Stortinget har behandlet disse forhold. Regjeringen v/statsråd Kosmo har forøvrig forlengst bundet seg i media til å forsvare Nygaard Haug-utvalget, slik at man allerede vet at saken kan få parlamentariske dimensjoner.

Vi vet ikke om det er vurdert hvorvidt et ekteskapsforhold mellom en høyesterettsdommer og Regjeringsadvokaten etablerer generell inhabilitet. Vi går imidlertid ut fra som opplagt at Nygaard Haug må fratre Høyesterett ved hver eneste sak der staten er part. Gjør hun det?

1 Tekniske personalopplysninger fra Hvem er Hvem.

2 Vårt brev av 22. juli 1994, pkt. 6, til statsråd Grete Faremo.

25.15.5 Kvinnesleppet

Utnevnelsen av Agnes Nygaard Haug til høyesterettsdommer skjedde som del av et større «kvinnesprang» i Statsråd i september 19941. Dette var en fremragende kamuflering av en serie opplagte ansettelser av partifolk og systemlojale. Vi finner det bemerkelsesverdig at minst tre av de utnevnte har hatt direkte befatning med kontroversielle overvåkingsspørsmål, herunder behandlet vår sak, og at en fjerde sågar er søster av Agnes Nygaard Haug. Sistnevnte fikk forøvrig også St. Olav midt under utvalgsarbeidet og er sannelig belønnet i bøtter og spann for sin innsats, bl.a. ved å lyve for å tildekke.

En annen av de utnevnte var daværende departementsråd Ingelin C. Killengren, som ble utnevnt til politimester i Oslo. Hun var forøvrig allerede høsten 1993 utnevnt til departementsråd etter Leif A. Eldring etter at han var blitt utnevnt til Høyesterett. Utnevnelsen av Killengren var en forbigåelse av en lang rekke meget kvalifiserte politifolk til fordel for en embetsmann uten den ringeste politierfaring, ut over at hun tidvis var blitt omtalt uoffisielt som «rikspolitisjef» i media. Dette var i egenskap ekspedisjonssjef i Politiavdelingen, da hun var linjeansvarlig for politiet og POT i departementet og for departementets medvirkning i Koordineringsnemnda (hun har også møtt i nemnda). Hennes stilling i Politiavdelingen må nå sees i sammenheng med den rolle Oslo Politikammer, andre politikamre og POT har spilt i en rekke saker der departementet har vært eller opplagt burde vært involvert, herunder nevnte koordineringsøvelser.

Daværende byrettsdommer Brit Seim Jahre, ble videre utnevnt til førstebyskriver i Oslo. Hun er medlem av Kontrollutvalget for Overvåknings- og Sikkerhetstjenesten, et utvalg som har vært så kritisert for passivitet i sitt kontrollarbeid og også, ikke minst for den koordinerte dekkaksjon i vår sak, mistet så mye tillit i Stortinget at det nå blir avløst av et nytt kontrollutvalg. Vi minner om at hun var det eneste utvalgsmedlem som møtte Setsaas sammen med Stenberg-Nilsen før vi innga anmeldelse, og derfor sammen med Stenberg-Nilsen den eneste som helt sikkert visste at dette ikke på noen måte kunne erstatte vanlig avhør av ham og berettige avskjæring av hans rett til å fremlegge bevismateriale. (De som møtte i utvalget ble formant alvorlig om bare å snakke om «egne opplevelser».) Brit Seim Jahre er derfor helt sikkert innforstått med dekkaksjonen om ikke alle de andre medlemmene er det.

Endelig ble altså søster av Agnes Nygaard Haug, tidligere ekspedisjonssjef i Sivilavdelingen i Justisdepartementet, Eva Nygaard Ottesen, utnevnt til førstebyfogd i Oslo i samme runde. Vi vet ikke noe mer om henne, men finner det mindre sannsynlig at hun spiller på helt andre lag enn sin søster.

1 Offisielt fra statsråd 16. september 1994.

25.15.6 Godt planlagt?

Vi har forøvrig med interesse merket oss at Rakel Surlien var utlånt fra Lagretten til en prosjektlederstilling i Justisdepartementet før hun søkte på stillingen som departementsråd. Dette fremgår av Aftenposten 29. oktober 1994, to dager etter at søknadsfristen for departementsrådsstillingen gikk ut. På dette tidspunkt var hun allerede i gang som prosjektleder, ifølge artikkelen i Aftenposten, der det også het1

«Det kan ikke utelukkes at Surlien er bedt om å søke.»

Hvilken lagmann tar en prosjektlederstilling i Justisdepartementet – selv på «utlån» – dersom det ikke er som forberedelse til noe større? Denne mellomposisjonen tyder sterkt på at Surlien var forhåndsutpekt til denne jobben, hvilket også tyder på at Ingelin C. Killengren var forhåndsutpekt til politimesterjobben i Oslo! Alle disse stillingene var utlyst og skal først besettes etter nøye vurdering av alle søkeres bakgrunn og kvalifikasjoner. Forhåndsutpeking ved Ap-ansettelser i staten er imidlertid et velkjent fenomen.

Likevel uttalte Rakel Surlien i et intervju med Aftenposten2:

«Til min og mange andres overraskelse, ble stillingen etter Ingelin Killengren som departementsråd ledig.»

Det var svært mange andre som var overrasket – men er det sant at Rakel Surlien ble det?

Alle disse utnevnelsene gjøres av Kongen i Statsråd og er derfor kontrasignert av statsministeren.

1 Aftenposten 12. januar 1995.

2 Aftenposten 12. januar 1995.

25.16 Drammensveien

Avlytting av ambassader er et svært følsomt tema. Generelt tolkes internasjonal lov slik at dette er forbudt, og det fremgår av praksis at det ihvertfall oppfattes som særdeles udannet1. Likevel er det opplagt at det har forekommet i utstrakt grad under den kalde krigen. Det ble avslørt at CIA avlyttet øst-ambassader i Washington 70-årene og at MI5 og MI6 gjorde det samme i London. Mest kjent er kanskje den nybygde amerikanske ambassaden i Moskva der det før innflyttingen en gang i 80-årene viste seg at KGB hadde bygget inn så store mengder mikrofoner at bygget ikke kunne brukes, og visstnok står tomt fortsatt. På den norske ambassade i Moskva på 50-60-tallet – og sikkert senere – var det vanlig praksis å forutsette full avlytting og derfor føre alle følsomme samtaler ute på gaten og i parker. Sikkerhetsstaben har da også jevnt og trutt funnet avlyttingsutstyr i norske ambassader i Øst-Europa. Den norske småspionen Ole Martin Høystad slapp i 1972 russerne helt i ambassadens chifferrom2.

Som en hovedregel kan man si at ingen egentlig blir eller har grunn til å bli overrasket eller opphisset over at avlytting skjer mellom land som er i et åpenbart motsetningsforhold, slik som mellom øst og vest under den kalde krigen, og at avlytting må være helt akseptabelt mot ambassader fra stater som er kjent for å drive kriminell virksomhet gjennom disse. Når man nyter vennskapelige og fredelige forhold eller når man ligger i oppriktige forhandlinger, vil det derimot være rimelig at man avstår fra avlytting – selv om det sikkert kan være fristende å kikke forhandlingsparten i kortene.

1 En drøftelse av dette er å finne i Owen Wilkes og Nils Petter Gleditsch: «Onkel Sams kaniner». Pax 1981. Side 70 f. Man tar utgangspunkt i artikkel 27 i diplomatkonvensjonen der det henter at vertslandet skal gi ambassader m.v. «kommunikasjonsfrihet for alle offisielle formål», og refererer vide til fortolkningen av dette i Eileen Denza: «Diplomatic Laws», Dobbs Perry, New York, 1976. (Denza tilhører det britiske utenriksdepartementets rettsavdeling.) Her pekes det på at kommunikasjonen med hjemlandet ikke vil ha noe verdi hvis avlytting er tillatt, og på at regjeringene i mellom normalt følger en praksis der man ihvertfall offisielt følger en slik tolkning: Det gjøres anstrengelser for å legge skylden på underordnede funksjonærer når avlytting oppdages. Selv i krigstid har man normalt ikke gjort krav på formell avlyttingsrett unntatt i noen få tilfelle (Israel 1948-49 og UK under første verdenskrig.)

2 Per Øyvind Heradstveit: «Hemmelige tjenester». Aschehoug 1973. Side 151.

25.16.1 Lytter vi på ambassadene i Oslo?

Owen Wilkes og Nils Petter Gleditsch hevdet i en forskningsrapport som i 1981 ble utgitt som «Onkel Sams kaniner»1 at en norsk stasjon utenfor Oslo drevet av E-staben for avlytting av sambandstrafikk til/fra ambassader. (Dette er del av et mye større kompleks: Elektronisk overvåking.) Det var såvidt vi vet første gang dette er blitt åpent hevdet i Norge.

Andre gangen vi har sett det er i Jacobsens hvitvaskebok «Mistenksomhetens pris», der han iblant er litt for flink til å fortelle om hvor flink E-tjenesten er til å passe på utlendinger. Det fremgår av boken2 at E-tjenesten driver avlytting av ambassader i Norge. Og i E-tjenesten har Jacobsen gode kilder!

Vi minner også om at det i alle år har vært hevdet (bl.a. av Nygaard Haug-utvalget) at den meget omfattende, beviste telefonavlyttingen fra Ruseløkka-bunkersen var rettet mot utlendinger. Det var nok begrenset hvor mange utenlandske skip det den gangen var aktuelt å lytte på, og skal det være noe hold i denne påstanden, må det ha pågått grundig ambassadeavlytting, uten at det hindrer at man på toppen av det hele drev massiv avlytting av norske borgere (og aller helst av Stortinget og Regjeringen)!

Wilkes/Gleditsch ble idømt bot og betinget dom, men det var for å avsløre lokaliseringen av bestemte anlegg; retten fant det ikke bevist at ambassadeavlytting fant sted og tok ikke standpunkt til de tiltaltes påstand om at denne i så fall var ulovlig3.

Det interessante var imidlertid at seksjonssjef for den elektroniske avdelingen i E-staben, Knut Bakke, i sin vitneforklaring i mai 1981 hverken ville bekrefte eller benekte at den angjeldende stasjon ble benyttet til ambassadeavlytting, og begrunnet dette med at spørsmålet hadde mindre betydning4:

«… siden ambassadene sto fritt til å sende i kode, og koder kan ikke lenger brytes. Algoritmene for ubrytelige koder er nå fritt tilgjengelig på markedet. Bakke ville anta at ambassadene bruker chiffer, slik at innholdet av deres meldinger ikke kan avlyttes. Han mente dessuten at avlytting av radiosambandet til en ambassade best ville kunne gjøres fra huset ved siden av ambassaden.»

Det han her bl.a. tenkte på var et forhold som ble oppdaget av en av toppene i MI5, Peter Wright5: Når man befinner seg på kloss hold av en radiomottaker, er det mulig effektivt å avsløre hvilken frekvens den mottar på.

I det hele tatt åpner det seg et vell av muligheter for etterretning og overvåking ved å ha kontroll over naboleiligheter/hus til et avlyttings/overvåkingsobjekt:

Avsløring av mottaksfrekvens ved den såkalte RAFTER-metoden6

Avsløring av selve meldingen i klarspråk, evt. kodet

Utstråling fra elektrisk dekoder, slik at man kan avsløre koden og avsløre meldingen i klartekst, samt identifisere koden/kodesystemet slik at man kan knekke avlyttede kodede meldinger fra det samme landet også ellers i verden

Monitoring av utgående samband og frekvensbruk også til hjelp ved avlytting ellers i verden

Overvåking/videofilming av trafikk til og fra ambassaden for å registrere bevegelsene til ambassadepersonell, egne statsborgere og andre besøkende, og for å planlegge innbrudd hvis det anses nødvendig (det ble avslørt at det svenske IB drev med innbrudd i ambassader7: dessuten har vi nok av innbrudd/innlåsing ved «den fjerde tjeneste» i vår sak, dvs. ved det «norske IB», Tronds avdeling Spilhaug, også kalt Kjettingmannen m.v.).

Romavlytting av vinduer, dessuten romavlytting og avlytting av skrivemaskiner, diktafoner etc. ved hjelp av bugs plassert ved innbrudd eller i felles vegg/gulv/tak

Utstråling fra PC

Bakke visste nok hva han snakket om når han foretrakk å være ambassadenabo for å lytte. (Eller mer presist: Kombinasjonen av å være ambassadenabo og dessuten ha lytte- og peilestasjoner og bunkers for telefonavlytting gir de beste resultater.)

Vi vil som nevnt finne det helt naturlig at østlige ambassader i Norge ble avlyttet i den kalde krigens dager (det fremgår av Ørnulf Toftes bok8 at man i forbindelse med Treholt-saken sågar romavlyttet ambassadepersonell), og like naturlig at man på 70-tallet overvåket ambassaden til Nord-Korea (det ble i 1976 avslørt at «samtlige tjenestemenn ved den nordkoreanske ambassade drev en meget omfattende og ulovlig innførsel av narkotika, brennevin og sigaretter»9), men i det store og hele bør det nok stoppe omtrent der idag.

Som nevnt foran, bør vennligsinnede land ikke lytte på hverandre, selv ikke når man ligger i harde forhandlinger. Hva ville vi f.eks. sagt hvis Norges EU-delegasjon oppdaget at tyske og franske tjenester skaffet seg naboleiligheter/kontorer for å iverksette hele eller deler av den foranstående listen av tiltak? Da hadde det nok blitt enda flere nei-stemmer. Man regner det som selvsagt at slikt ikke skjer.

Men «den fjerde tjeneste» og Mossad tar det ikke så nøye. Også på dette området går Aps egne interesser foran rikets sikkerhet.

1 Owen Wilkes og Nils Petter Gledtisch: «Onkel Sams kaniner». Pax 1981. Bl.a. s. 37.

2 Alf R. Jacobsen: «Mistenksomhetens pris». Aschehoug 1995. Side 282.

3 Owen Wilkes og Nils Petter Gleditsch: «Forskning eller spionasje?». Institutt for fredsforskning 1981. Side 377 ff.

4 Wilkes/Gleditsch: «Forskning eller spionasje?» Side 157.

5 Peter Wright: «Spionjegeren» (norsk ovs. Fra «Spy Catcher»): J W Eides forlag 1987. Side 100.

6 På nært hold kan man lett fange opp mottakerens oscillatorfrekvens, dvs. frekvensen for de svake sekundærsignalene mottakeren uunngåelig avgir. Har man denne, er det lett å beregne mottakerfrekvensen.

7 Expressens ekstrautgave 4. mai 1973 gjenga tidsskriftet «Folket i Bild» der IB rulles opp, og her er det nevnt ambassadeinnbrudd – ifølge Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 190. Se også Reiulf Steen: «Maktkamp». Tiden 1989. Side 85: «IB foretok ulovlige aksjoner mot fremmede ambassader.»

8 Ørnulf Tofte: «Spaneren». Gyldendal 1987. Side 154, der det refereres en samtale mellom KGB-offiseren Zjizjin og hans frue. Den kunne bare vært registrert med romavlytting.

9 Gunnar Haarstad: «Hemmelig tjeneste». Aschehoug 1988. Side 252.

25.16.2 PLO, Egypt – og oss

Vi hadde ikke bekymret oss så meget for dette temaet, hadde det ikke vært fordi en rekke av oss har avslørt nabohus og naboleiligheter benyttet til overvåking av oss, mest for romavlytting. Ett av disse stedene registrerte vi operatører som betjente minst en av avlyttingsleilighetene. Da vi fulgte disse operatørenes aktiviteter andre steder, oppdaget vi at de her i Oslo hadde tatt i bruk naboboligene til PLO’s representasjon, den egyptiske ambassade og den egyptiske ambassadørresidens, åpenbart med sikte på overvåking, etterretning/avlytting og muligens også sambandsavlytting som beskrevet foran – godt i samsvar med Knut Bakkes påpekning av mulighetene ved bruk av nabobolig. Det er en rekke forhold som knytter aktivitetene rundt oss sammen med ambassadenaboene. Vi legger imidlertid ikke frem de detaljerte bevisene her, av hensyn til den gransking som må komme før eller senere.

Det vi konstaterer er at de samme operatører/tjenester som drev romavlytting og terrorisering av oss også drev tilsvarende virksomhet mot Egypt og PLO. Dessuten «sorterer» denne type operasjoner under avdelingen til Trond i E-staben og delvis (hvis det ikke gjelder kontraspionasje) under Iver Frigaards tidligere avdeling i POT. Disse er begge liasoner til Mossad og med en slik tilknytning til Ap at opplysningene uansett vil komme til Mossad via Ap-kanaler. Dessuten må det undersøkes om Mossad Norge var/er direkte involvert i selve operasjonene, og/eller om f.eks. Kjettingmannen var det. Vi holder en knapp på det siste alternativet.

En av operatørene vi oppdaget hadde kriminell bakgrunn (narkotika), fengselsopphold og opphold i kibbutz i Israel. Dette utgjør en personprofil som mer passer til Tronds Spilhaug-apparats utvalgskriterier enn til de fast ansatte i tjenestene. Dessuten er det bekreftet fra Bye/Sjues bok at Helge O. Spilhaug har drevet omfattende virksomhet mot ambassadene her i Oslo1 og i tillegg har god kontakt med Mossad2.

Denne avlyttingen har altså foregått mens Norge har fremstått som fredsmegler mellom palestinerne og Israel. En fredsmegler er den siste man venter skal overvåke og drive etterretning mot den ene part, særlig i samarbeid med den andre!

Vi er rett og slett rystet over Ap/Tronds hensynsløshet i samarbeidet med Israel og Mossad overfor egypterne og PLO. Vi skjemmes!

At Mossad virkelig mottok avlyttingsinformasjon om PLO i Norge ble faktisk bekreftet da innenriksdepartementet i Tunis i oktober 1993 arresterte en Adnan Hassan Yassin som offisielt var PLO-agent, og ansvarlig for PLO-ledernes sikkerhetsopplegg under reiser i utlandet – herunder i Oslo! I virkeligheten var han Mossad-agent. Dette kom frem da han tilsto3:

«Under de hemmelige forhandlingene i Oslo, Washington og Madrid sørget Yassin for at Mossad hele tiden fikk kjennskap til PLO’s opplegg og taktikk.

Under den siste, avgjørende forhandlingsrunden i Oslo var Mossad spesielt godt orientert. Yassin hadde sørget for å plassere avansert lytteutstyr på kontoret til Abu Mazen – mannen som undertegnet fredsavtalen for PLO i Washington, og Yassir Arafats høyre hånd.

Liksom Arafat hadde også Mazen ryggplager, og lot Yassin sist sommer bestille en svensk spesialstol. Underveis ble spesialstolen utsatt for et ‘kirurgisk inngrep’ av Mossad. …

Den … inneholdt flere ‘smarte’ mikrofoner, som ble aktivert av Mazens kroppsvarme. …»

Kontorstolen var plassert i PLOs hovedkontor i Tunis.

En Mossad-agent som skal se ut som en PLO-agent kan ikke være alle steder på en gang, og kan heller ikke løpe rundt med båndopptaker. Avlyttingen må organiseres fra faste punkter, som kontorstoler (kanskje denne, som var svensk, var levert fra en av IBs dekkbedrifter?), naboleiligheter etc. Har man gode venner som kan overvåke utekontorene hele tiden og dessuten levere il-rapporter mens forhandlingene pågår i Oslo, er det jo særlig flott.

Ifølge VG i februar i år4 skal direktøren for det iranske utenriksdepartements Europa-kontor, en Ebrahim Rahimpur, som ledd i en klassisk ordkrig mot Norge ha uttalt at norsk utenrikspolitikk ikke bare skal være styrt av CIA, som vanlig retorikk tilsier, men nå også av Mossad. Vi lurer på om mullahene i Teheran i det hele klarer å gjenfinne munn og mæle når det viser seg at Mossad er med her også!

Vi synes også det er temmelig dårlig gjort mot egypterne. Begge presidentene Anwar Sadat (som også er nobelprisvinner!) og Hosni Mubarak har i mange år gjort Egypt til spydspiss blant de arabiske land for fred med Israel (jfr. Sadats historiske besøk i Israel 19.-20. november 1977) og fått en skikkelig dose av ubehageligheter for det både hjemme og fra andre arabiske land. Sadat ble jo høyst sannsynlig drept for denne innsatsen!

Det er ikke første gang Norge har ydmyket egyptiske interesser. Det fremgår av Hagelund5 at den egyptiske ambassade i Oslo var aktiv mens man i Oslo i 1975 vurderte benådningen av Sylvia Rafael. Det lett å forstå. Den som skal snakke moderasjon i den arabiske verden får det ikke lettere hvis det så tydelig viser seg at den vestlige verden behandler partene i Midtøsten så forskjellig!

I 1985 ble den omstridte sjefen for beredskapstroppen, Torleiv Vika, intervjuet om en flykapring der et egyptisk fly var kapret av arabiske terrorister og tvunget ned på Malta. Der stormet egyptiske elitestyrker flyet. Resultatet ble 60 drepte. Dette benyttet Vika til å skryte av at det ikke hadde skjedd hvis det hadde vært hans tropper. Willy Haugli skriver at dette nærmest førte til diplomatiske forviklinger, og mente «Vika ordla seg uten finesse og omtanke for sakens tragiske dimensjoner»6. Det kan man trygt si. Antydninger om at egyptiske tropper ikke gjorde sitt beste for å spare menneskeliv hjalp den moderate egyptiske ledelsen hverken i innenrikspolitikken eller i forholdet til resten av den arabiske verden.

Vi kommer tilbake til fredsforhandlingene i kap. 25.17.

1 Bl.a. Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995. Side 202.

2 Samme.

3 Vi menn 2. desember 1993.

4 VG 9. februar 1995.

5 Karl Emil Hagelund: «Israel – elsket og hatet». Gyldendal 1983. Side 127.

6 Willy Haugli: «Tøffe år». Aschehoug 1995. Side 20.

25.16.3 Sørflaten og Lauritzen

Overingeniør Bjørn Sørflaten i Justisdepartementets politiavdeling (tidl. kaptein i Sikkerhetsstaben) er blant de fremste norske romavlyttingseksperter. Han har plukket ut mange mikrofoner fra Norges ambassader i Øst-Europa. Vi har mange ganger gjort hans sjef, statsråd Grete Faremo, oppmerksom på all den romavlytting som foregår i Norge, også på Drammensveien. Har hun spurt Sørflaten til råds om dette?

Vi hadde som man vet i 1991 en etterforsker ved navn Trygve Lauritzen, som avdekket telefonavlytting et annet sted på Drammensveien (Norsk Oljerevy, Drammensvn 10) og laget rapport om dette, og deretter fant han tre uavhengige, hver for seg sterke indikasjoner på romavlytting i Lindebergåsen (i regi av Tronds Kjettingmenn) og sa at hvis slike funn var gjort hos ham, ville han «innkalle alle blålysene», men så nektet han kort tid etter å skrive rapport. Det var fordi han da uten at vi visste det fikk fin jobb av Justisdepartementet på Lillehammer-OL, der han skulle arbeide sammen med Sørflaten. Siden bidro han til en konverteringsaksjon for den samme avlyttingen ved i januar 1992 å produsere en falsk rapport som trolig ga grunnlag for rettslig kjennelse om politimessig overvåking – nå i kombinasjon av POT og den allestedsnærværende Lier som anmodet oss om anmeldelse kort tid etter!

25.16.4 Sverige og Danmark

Da den hemmelige sosialdemokratiske etterretningsorganisasjonen IB ble avslørt i Sverige, kom Expressen med en ekstrautgave der det bl.a. het som referat fra det avslørende tidsskriftet Folket i Bild1:

«Alt er brettet ut … agenter i Øst-Europa, samarbeid med USA, infiltrasjon i fagforeninger og politiske partier, registrering av 20000 personer, innbrudd i ambassader, brudd på Sveriges grunnlov og nøytralitet. …

Og, blir det avslørt, hovedpersonene er Birger Elmér og Ingvar Paues – to personer som Ronald Bye har hatt jevnlig kontakt og en rekke personlige møter med gjennom flere år …»

Det siste var til Trond Johansens store irritasjon, for han hadde de samme kontaktene og ville helst holdt dem for seg selv, se kap. 24.3.3.6.

I Danmark ble det i 1969 avslørt at den danske etterretningstjenesten tappet teleks- og telegramsambandet mellom Danmark og utlandet fra en stasjon i Kejsersgade2.

1 Referert i Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 190.

2 Owen Wilkes og Nils Petter Gleditsch: «Onkel Sams kaniner». Pax 1981. Side 112.

25.17 Aps store internasjonale spill

Norge har i Brundtland-tiden pådratt seg en lang rekke store, internasjonale oppgaver, som fredsmegler i Midtøsten og Guatemala, med militære FN-styrker i Libanon og det tidligere Jugoslavia, i Sør-Afrika med valgobservatører, i Eritrea med store prosjekter etc. Det er påfallende hvor mange av disse stedene vi også møter israelske interesser.

25.17.1 Libanon etc

I Libanon og Midtøsten forøvrig er jo dette åpenbart. Alt tyder på at Mossad og Israel har hentet enorme fordeler ut av det norske engasjementet. Hyppigheten av UNIFIL-bakgrunn for personer vi gjenfinner tilknyttet «den fjerde tjeneste» som igjen er kraftig sammenblandet med Mossad Norge er meget høy. Vi regner det som meget vanlig at Mossad rekrutterer norsk FN-personell under disses besøk til vannhull på den israelske siden, og at det ikke er få FN-soldater som under permisjon eller etter endt tjeneste har levd det gode liv i spesielle dertil egnede kibbutzer. Dessuten noen som «giftes bort til Mossad» – dvs. inngår ekteskap som primært har en eller flere hensikter for Mossad, herunder skaffe nye identiteter, personpapirer, statsborgerskap etc.

Dette forklarer også Aps stadige ønske om å fornye vårt engasjement i Libanon (det samme har bl.a. KrF ønsket, men det har nok vært på et helt annet oppriktig grunnlag).

25.17.2 Fredsprosessen i Midt-Østen

Dette, samt den nære tilknytning mellom tjenestene/Ap og Mossad/Israel her hjemme i Norge, uttrykt ved en lang rekke historiske forhold som bl.a. tungtvanns- og kanonbåtsakene, og i nyere tid Mossad/Asylsøker-saken, aktiviteter rettet mot arabiske delegasjoner på Drammensveien (se kap. 25.16) etc., danner en spesiell bakgrunn for fredsforhandlingene. Den såkalte Oslo-kanalen, Oslo-avtalen etc. har gitt Norge mye PR og det norske Ap med Gro i spissen mye hjemlig prestisje. Spørsmålet er hvor reelt det norske bidraget har vært. Vi finner det svært sannsynlig at man i Tel Aviv var kommet til at tiden likevel var inne til å iverksette en kontrollert fredsprosess, og at ingen var bedre egnet som medkontrollør eller hadde gjort seg bedre fortjent til den medfølgende prestisjen enn Ap-Norge. I Norge hadde man et intimt og beskyttet samarbeide med alle de hemmelige tjenestene; i Norge hadde man hemmelige makthavere med enorm innflytelse som nesten elsket Israel høyere enn sitt eget land. Her kunne man få lett hjelp til overvåking og avlytting av motparten, som beskrevet i forrige underkapittel (25.16), og all mulighet til å påvirke også den norske meglerrollen.

Blant all den overflatiske litteraturen som jubler over fredsprosessen finnes også noen kritiske observatører som underbygger det foranstående.

Forfatteren Barry Rubin, professor ved bl.a. Universitetet i Tel Aviv, påpeker at oppfatningen om hovedparametrene for fredsforhandlinger og fredsløsning utviklet seg i samme retning hos både Yassir Arafat i PLO og Peres/Rabin i Israel etter regjeringsskiftet i Israel i juni 1992. Begge sider hadde nå også et sterkt politisk press på seg for å få frem en fredsløsning basert på avgivelse av territorium fra Israel til palestinerne mot at palestinerne avsto fra ytterligere territorielle krav. PLO hadde også sterke økonomiske motiver, fordi bl.a. Saudi-Arabia holdt tilbake økonomisk støtte inntil en fredsløsning forelå.

Av ulike grunner ønsket nå begge å skyve lokale palestinske ledere på Vestbredden tilside og forhandle direkte mellom PLO og den israelske regjering. Dermed var Washington-prosessen, som ikke førte noe sted, blitt uegnet, og man måtte se seg om etter en ny, «nøytral» møteplass. Nå dukket det opp et svært hensiktsmessig initiativ fra Norge (neppe helt tilfeldig!), som den israelske siden fant passet med situasjonen1.

«Peres foretrakk Norge delvis fordi Norge gikk med på at kommunikasjonen skulle holdes hemmelig for USA»

PLO hadde åpenbart heller ingen innvendinger, og det gikk i praksis greit å bli ferdig.

Det israelske ønske om å finne en kanal for direkte kommunikasjon utenom USAs ører kan meget vel ha vært fornuftig i denne situasjonen. Det skal ikke vi ha noen mening om. Men det interessante er at Israel fant Norge mest troverdig på dette punkt – til tross for Norges medlemskap i NATO og tilsynelatende nære forhold til Washington. Forklaringen kan bare ligge i det norske Aps og de norske tjenestenes årelange mye nærmere forhold til Israel og Israels gjentatte erfaringer med at Norge under Ap-styre har prioritert dette foran USA, NATO og Norges egen sikkerhet, jfr. bl.a. tungtvannssaken.

Men det er lag på lag også i denne løken. Det offisielle lag er at Norge var en fremragende forhandlingsleder.

Det første uoffisielle lag er funnet av Rubin: Kortene var nesten på plass allerede, og man trengte bare en siste runde på nøytral grunn utenom Washington-prosessen og USAs innsyn/medvirkning. Det kan også hende at dette underhånden ble formidlet Yassir Arafat, som sikkert har vært tilfreds med det. Her ser vi også årsaken til den nokså kjølige holdningen USA har hatt til Norges rolle i fredsprosessen. Siden det gikk bra, kan man ikke annet enn smile, men alle kan se at smilet er skjevt: Norge og Israel kokkelurer igjen!

Men det som aldri ble fortalt Arafat eller skrevet av Rubin, før vi gjør det her, er at det finnes et tredje lag av løken: I Norge kunne Israel få visse spesielle ekstratjenester av Ap, slik som avlytting og overvåking av motpartens hovedkvarter og utvilsomt også forhandlere. Det skulle gi ekstra gevinster i siste fase selv om hovedsaken allerede var på plass!

Vi noterer oss nå at også Sverige skal mekle i fredsprosessen, nå vedrørende Jerusalems fremtid. Det er Sveriges tidligere sosialdemokratiske utenriksminister Sten Andersson som skal få jobben2. Det er jo fint, for Sten Andersson var sjef for «SAPO» – Det sosialdemokratiske arbeiderpartiets politi – dvs. hele Alfa-, Stay Behind, IB og Krigs-IB i Sverige, alle med solide Mossad-kontakter, i sin tid som SAPs partisekretær 1963-82 (se kap. 24.3.3.3).

Statssekretær Jan Egeland i det norske Utenriksdepartementet forsikret at «det ikke er snakk om noen konkurranse mellom broderfolkene om hvem som er best til å mekle». Det er tydelig at Israel og Mossad også kan bekrefte det! Her er man like gode!

Vi synes det snart må være på tide å slutte å lure stakkars nyvalgte president Yassir Arafat.

1 Rubin, Barry: «Revolution Until Victory? – The politics and History of PLO». Harvard University Press, London, 1994. Side 196.

2 Arbeiderbladet 31. januar 1996.

25.17.3 Guatemala

Av alle underlige land å engasjere seg i har Norge også i mange år spilt en sentral rolle i forhandlingene mellom fraksjonene i Guatemala. Vi er jo svært så oppmerksomme på at Norge der har en viss bakgrunn med Redd Barnas, Kirkens Nødhjelps, Røde Kors’ og senest Norsk Folkehjelps representasjon, men det er et langt skritt fra humanitært arbeide som drives over hele verden til aktiv rolle i det lokale politiske spillet. Men også her har vi vært megler, og her er det inngått «Oslo-avtaler».

Latin-Amerika har lenge vært et viktig område for Mossad. Organisasjonen har sentrale utestasjoner i Mexico City, Rio og Buenos Aires. Mossad passer på de jødiske befolkningsgruppene i Brasil og Argentina og følger med på utviklingen av samarbeidsprosjekter mellom latinamerikanske land og arabiske land. Mossad er kjent for å belønne sine agenter med å la dem ta private oppdrag som våpenselgere. Noen av landene har også leiet Mossadfolk som «sikkerhetskonsulenter» for å få råd om hvordan intern opposisjon kan undertrykkes best mulig. Israelske leiesoldater driver med trening og opplæring av anti-gerilja-personell i flere land, ikke minst Guatemala, Honduras, Colombia og EI Salvador.

Mossad og Israel har hatt spesielt sterke interesser i Guatemala siden ihvertfall 1975. Allerede i 70-årene, i god tid før den amerikanske våpenembargoen i 1980, men trolig som konsekvens av at president Jimmy Carter i stadig sterkere grad koblet sin utenrikspolitikk til evaluering av menneskerettighetstilstandene i de ulike land, hadde Guatemala inngått langsiktige våpenkontrakter med Israel: Anti-gerilja-fly (ARAWA), lette maskingevær/maskinpistoler (Uzi og Galil) etc.1 Allerede i 1975 var Israel Guatemalas viktigste leverandør av våpen og kompetanse for bekjempelse av opprørsgerilja, og Israel bygget opp sin militærhjelp inklusive militære rådgivere like raskt som USA bygget ned fra 1977. Mot slutten av 70-tallet er det også rapportert at Israel leverte avansert kommunikasjonsutstyr, organiserte kooperativer (kibbutzer!) for trening av personell mot opprørsstyrker og spesiell opptrening i kamp mot bygerilja2. Kontakten var antatt å ha startet for alvor da en guatemaltektisk militærdelegasjon i 1975, ledet av en spesialrådgiver til president Kjell Garcia Laugerud, besøkte Israel3. Det plaget ikke Israel og Mossad at mange guatemaltekiske offiserer hadde åpenbare nazi- og antisemittiske synspunkter. Det plaget heller ikke amerikanerne at Israel overtok ettersom USA selv måtte trappe ned. Faktisk er det meget mulig at det var på grunnlag av sterke anmodninger fra amerikansk etterretnings- og sikkerhetsbyråkrati, ukjent for Presidenten, at Israel tok denne rollen.

I 1980 ble Guatemala-hjelpen et innenrikspolitisk stridsspørsmål i Israel. Lederen for israelsk LO (Histadrut) skrev til statsminister Menachem Begin og forlangte våpenhjelpen stanset fordi menneskerettighetsovertrampene i Guatemala var «en fornærmelse mot all humanisme og sivilisasjon»4.

Det var altså lagt et solid politisk grunnlag da Mike Harari fra Lillehammersaken og andre israelske våpenselgere begynte å operere i området5. Guatemala, EI Salvador og Nicaragua tok alle begeistret imot de israelske våpenhandlerne. Også datautstyr spesielt designet for registrering og identifikasjon av opposisjonelle var god handelsvare. Direkte etterretningskompetanse fra Mossad skal ha vært særlig viktig ifb med en meget vellykket aksjon mot bygeriljaen i 19816.

Det er altså mye som tyder på at Israels engasjement i Guatemala bl.a. hadde til hensikt å hjelpe vennene i de amerikanske hemmelige systemene. Vi vet at Israel ikke er så nøye med sine alliertes forhold til menneskerettigheter etc.; det er velkjent at særlig apartheid-Sør-Afrika i mange år var Israels nærmeste uoffisielle allierte. For eksempel hadde Israel og Sør-Afrika et felles prøvesprengningsprogram for atomvåpen, basert på tungtvann fra Ap (se kap. 5.4).

Nå, 20 år senere, er den kalde krigen slutt, og dermed betydningen av de latin-amerikanske landene i CIA’s globale strategiske spill. Det er sikkert et svært lite poeng for de israelsk-amerikanske forbindelsene idag om Israel lærer opp geriljajegere i Guatemala eller ikke. Vi kan tenke oss at det er derfor Israel de siste årene har fattet interesse for fredsforhandlinger.

Men det er fortsatt jødiske befolkningsgrupper i regionen, og Israel har sine egne interesser å ivareta. Derfor er det ikke likegyldig hvordan Israel i tilfelle trapper ned sitt engasjement. Det må gjøres på riktig måte; dvs. en «fred» på Israels og Israels venners premisser.

Det er derfor Norge er trukket inn i fredsforhandlingene i Guatemala. Det er derfor sjefen for Guatemalas beryktede «morderskole», Carlos Peña Ortiz, er i Oslo nå i januar 1996, sammen med Guatemalas marinesjef og pressetalsmannen for hæren. Ifølge VG skal de7

«studere norsk forsvar, vår FN-innsats og diskutere Guatemalas fremtid med norske topp-politikere og -diplomater.

– Skal man redde folk i helvedes forgård, må man snakke med ‘styggen sjøl’. Det er eneste mulighet for å nå målet om fred og forsoning i Guatemala, sier Petter Skauen, utenriksdepartementets fredstilrettelegger og Kirkens Nødhjelps lokale sjef i Guatemala.

Kaibil-skolen i Peten-jungelen er en kombinasjon av krigsskole og spesialskole for de tøffeste soldatene. Historien om den beryktede skolen er mange:

Alle får utdelt hver sin hund ved skolestart, en hund som de tar vare på, lever sammen med og blir glad i. På siste skoledag skal hver enkelt elev drepe hunden sin, tilberede og spise den.

Alt i et forsøk på å få soldater og offiserer til å heve seg over et normalt følelsesliv. Soldater fra Paraguay, Chile, Argentina og Mexico har også fått spesialutdanning på Kaibil. …

Hærens landsbymassakrer de siste tiårene er ganske sikkert ledet av folk som er utdannet på Kaibil-skolen. Paramilitære dødsskvadroner kan også ha utspring på det som kalles ‘morderskolen’ …

For å nå frem til det innerste av Guatemalas forsvar, har det norske fredsdiplomatiet fått hjelp av Israel, som har et spesielt godt forhold til Guatemalas myndigheter.

En topp-tjenestemann i israelsk UD som deltok i PLO-forhandlingene, har sørget for å åpne de stengte dørene til de sterkeste maktmenneskene i Guatemala …

Flere hemmelige møter er arrangert med israelsk støtte …»

Hva slags spill er nå dette? På samme måte som med Israel og Midtøsten-forhandlingene kan neppe Guatemalas militære fasciststyre tenke seg noen bedre fredsmegler enn Norge. Norge er det land i verden som Guatemalas nære venn Israel og Mossad har mest intime forbindelser med. Igjen kan Mossad via Norge sørge for en kontrollert fredsprosess på egne premisser, med avlytting av motparten når møtene er i Norge, og med åpne kommunikasjonskanaler for all slags informasjon fra begge parter fra fredsmeglerens UD, regjering og Ap-folk via Mossads venner i norsk E-tjeneste og Mossad selv tilbake til Guatemala-regjeringens egne tjenester. Slik ville Mossads venner i Guatemala vite alt om motparten, men motparten ville bare få vite hva den skulle vite.

Samtidig som Norge tilsynelatende er en ekte «eksportør av fred» til enda en del av verden.

Bare vent til forhandlingsmotparten i Guatemala oppdager dette. Men igjen spør vi: Hvorfor skulle vi ikke gi Mossad noen guatemaltekiske indianere, når vi ga dem atombomben – og en kelner på Lillehammer?

1 Michael McClintock: «The American Connection: Guatemala». Zed Books ltd., London 1985. Side 187.

2 McClintock, side 192 ff.

3 McClintock, side 194.

4 McClintock, side 193.

5 Dan Raviv og Yossi Melman: «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990. Side 354 ff.

6 McClintock, side 219.

7 VG 17. desember 1995.

25.17.4 Sør-Afrika

Israel og Sør-Afrika var i mange år de to landene i verden som følte seg mest isolert. Sør-Afrika hadde det selvsagt verst, og med god grunn pga. apartheid-politikken. Når det oppsto et så nært forhold mellom de to landene, skyldes det nok fra Sør-Afrikas side mest et behov for å ha en slags kvasi-alliert og et pustehull mot resten av verden i mange sammenhenger, mens det fra Israels side trolig var mer praktisk, businessmessig og ikke minst militært betont. Man skal imidlertid ikke se bort fra at ihvertfall ekstreme jødiske grupper kan ha sett et visst fellesskap i at Sør-Afrikas regjering kjempet for den hvite rase mot «Afrikas horder», mens Israel var like utsatt med sitt jødiske kulturelle, etniske og religiøse fellesskap i konfrontasjon mot overveldende arabiske folkemasser. Rent militært sett var det stor likhet i at de begge var i en «stole på seg selv»-sitasjon.

Men det gikk altså så langt at de hadde et felles utviklings- og prøvesprengningsprogram for atomvåpen, basert på norsk tungtvann. En av Mossads mest prominente agenter, «vår egen» Sylvia Rafael Schjødt, var opprinnelig sørafrikaner, vervet til Mossad under et kibbutz-opphold. Hun er sikkert ikke den eneste. Hun bor nå i Sør-Afrika sammen sin ektemann Annæus Schjødt.

Norge har vist en betydelig interesse for Sør-Afrika opp gjennom årene. Det gjaldt selvsagt først og fremst i kampen mot apartheid, der Norge bl.a. var aktiv for å få etablert en handelsboikott (selv om vi beholdt endel unntak når det var i vår egen interesse.)

I 1982 gikk Thorvald Stoltenberg – som da hadde vært både statssekretær og statsråd i Forsvarsdepartementet og statssekretær i Utenriksriksdepartementet – inn som styremedlem i den topp-hemmelige anti-apartheid-organisasjonen IDAF (Internasjonal Defence and Aid Fund), som via hemmelige konti i Sveits kanaliserte hundrevis av millioner kroner til apartheid-ofrene. Norge var en av de store bidragsyterne1. Stoltenberg var medlem av styret i 10 år.

Ifølge foreliggende opplysninger klarte IDAF det mange andre ikke klarte, nemlig å få midler frem til de afrikanske mottakerne uten å bli stanset av sørafrikansk etterretning, som hadde utallige metoder for å fange opp overføringer (og sende pene, falske takkebrev!), etablere sine egne falske støttekomitéer og diskreditere de ekte osv.2.

Vi har ingen grunn til å betvile Norges og Stoltenbergs ekte motstand mot apartheid, eller at IDAF var så vellykket som det hevdes. Men det er opplagt at IDAF må ha vært en kraftig irritasjonsfaktor for sørafrikansk etterretning, som altså hadde et meget nært samarbeide med Mossad.

Nå vet vi at samarbeidende etterretningsorganisasjoner bytter informasjon som frimerker, og det gjorde selvsagt det sørafrikanske med Mossad, akkurat som Mossad i alle år har gjort med den norske E-tjenesten, som igjen Thorvald Stoltenberg hadde og sikkert har et meget nært forhold til, arvet etter Knut Frydenlund. Sørafrikanerne må ha vært villige til å betale hva som helst for informasjon om f.eks. JDAF. Og her er spørsmålet hvor tette skottene mellom Mossad og Trond/Stoltenberg har vært. Når man har å gjøre med offensive E-vesener, er det ikke lett å holde på hemmeligheter, hvor vennligsinnede de enn sies å være.

Vi ville ihvertfall ha vært bekymret over å ha en av Trond Johansens venner i IDAF-styret, hvis vi var bidragsytere eller tilgodesette av organisasjonen. Men dette er altså en bemerkning om hva som kan ha vært konsekvensene av vårt høye spill med Mossad, ikke om de norske motivene i apartheid-politikken.

Da Sør-Afrika for få år siden trengte avansert datautstyr til styring av sitt atomvåpenprogram, var det pussig nok fra Norge det viste seg lettest å skaffe dette, riktignok via en fransk våpenhandler til ære for den norske boikotten3.

Under avviklingen av apartheid-tiden viste Norge også meget stor interesse. Det har vært imponerende hyppig reisevirksomhet av norske topper, f.eks. daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst i 19934 og statsminister Gro Harlem Brundtland i 1995 og i 1996 sammen med utenriksminister Bjørn Tore Godal. Oslos avgåtte formannskapssekretær, Knut Frigaard, bror av Iver Frigaard og tidligere nabo til Annæus Schjødt, var i Sør-Afrika i 1993 som valginspektør – enda et produkt fra det norske konsulentfirmaet A/S Fred fra Norge.

Samtidig vet vi at dette firmaet også har levert spesielle meglertjenester med innebygget avlytting av motstander mv. til det tilsvarende israelske selskapet, som bl.a. ut fra egne erfaringer selger produktet «ensidig kontrollert fred» til f.eks. Guatemala. Har man solgt dette produktet til Sør-Afrika også? Har det vært noen norske underleveranser til det?

1 Geir Salvesen: «Thorvalds verden». Chr. Schibsteds forlag 1994. Side 100.

2 Arbeiderbladet 2. januar 1996.

3 Se f.eks. Aftenposten 29. april 1993.

4 Se f.eks. Aftenposten 29. april 1993.

25.17.5 Norge i FN

Det er ikke noe nytt at norsk utenrikspolitikk ofte henger nøye sammen med Norges forhold til Israel. Karl-Emil Hagelund skriver f. eks.1:

«Den 14. oktober (1974) ble Marianne Gladnikoff frigitt, etter å ha sonet halvparten av den dommen hun var idømt … Den samme dagen stemte den norske delegasjonen i FN – på direkte ordre fra den norske utenriksminister Knut Frydenlund – for å la Yasser Arafat tale i hovedforsamlingen. Den israelske regjeringen ga deretter sin ambassadør i Oslo beskjed om å protestere overfor Norges stemmegivning i FN.

Møtet mellom ambassadøren og sjefen for den politiske avdelingen i det norske utenriksdepartementet ble referert til Jerusalem, ifølge referatet skal Kjell Vibe ha fortalt ambassadøren om et møte i New York i september, der utenriksminister Knut Frydenlund hadde en samtale med den israelske utenriksminister Yigaf Allon. Yigal Allon skal da ha bedt Frydenlund om hjelp til å få fangene frigitt. Vibe skal senere ha fortalt den israelske representanten at som en ‘erstatning’ for den norske stemmegivningen i FN, så ville Knut Frydenlund nå overveie hvilke muligheter som forelå for å få Dan Ærbel løslatt …

Israel merket man seg at Norge den 22. november (1974) hadde stemt imot forslaget om å gi PLO permanent observatørstatus i FN, bare litt over en måned etter at den samme delegasjonen hadde sagt ja til at Yassir Arafat entret talerstolen i FNs hovedforsamling bevæpnet med pistol. Det var en politikk det ikke var helt lett for utenverdenen å forstå sammenhengen i.»

Kanskje det ikke var så vanskelig. Kanskje var man blitt enige om å påbegynne en trinnvis løslatelse med Marianne Gladnikoff, og at Norge skulle slippe til PLO på en engangsvisitt i FN for å hindre at dette ble for påfallende. En stakkars gang var ikke så farlig. Men permanent observatørstatus var noe annet, og det var da heller ikke nødvendig.

1 Karl Emil Hagelund: «Israel – elsket og hatet». Gyldendal 1983. Side 128.

25.17.6 Mossads fredsapostel i Norge

Jan Egeland (38) har vært statssekretær for utenrikssaker i Utenriksdepartementet siden 1992. Han har markert seg som en aktiv deltaker i Ap-regjeringens ulike fredsprosesser verden rundt. Som vi har sett, passer disse engasjementet pussig nok meget godt sammen med Mossads og Israels prioriterte områder: Midtøsten, Guatemala, Sør-Afrika, Eritrea. Og Norge passer godt med Israels forhandlingsstrategi: Kontrollerte prosesser, der man også kontrollerer fredsmegleren.

Da er det ikke så rart at det viser seg at han bl.a. er utdannet ved Truman-instituttet i Israel, ved siden av Henri Dunant-instituttet i Genéve og Berkeley University i California. Forøvrig har han journalist-bakgrunn fra Rogalands Avis, Arbeiderpressen og Dagsnytt og Dagsrevyen i NRK.

25.18 Tildekkingen av Lillehammer-saken

En av de aller viktigste oppgavene for «den fjerde tjeneste» har vært tildekkingen av Lillehammer-drapet, sannsynligvis medvirkning før drapet, overveiende sannsynlig umiddelbart etter drapet og 100% sikkert Regjeringens, Frigaards og Riksadvokatens tildekking av tildekkingen i alle år senere.

Vi har redegjort for selve Lillehammer-saken og vår oppfatning om at man i virkeligheten skjøt riktig mann i kapittel 5.7.

Vi skal nå ta for oss den etterfølgende tildekkingen.

25.18.1 Tildekking ventet

Flere av de arresterte ga under avhørene inntrykk av eller direkte uttrykk for at de ventet tildekking. Ifølge Elvik/Amundsen sa f.eks. Dan Ærbel i avhør med politibetjent Steinar Ravlo1.

«Som du skjønner er ikke dette en politisak. Det er en politisk sak og jeg ber deg om å ta kontakt med den israelske ambassaden. Da vil du få bekreftet hvorfor vi kom hit, og hvem som har sendt oss. Så vil denne saken bil bragt ut av verden. Eller få Abraham til å gjøre det. Han vil ordne dette, så skal du se at saken vil bli dysset ned i løpet av noen få dager, og vi blir sluppet fri. …»

Dette ble også direkte bekreftet av Ravlo i Ukeslutt i mai 19932:

«I det andre avhøret vedgjekk Dan Ærbel at det var Mossad … som sto bak drapet. Steinar Ravlo seier at Ærbel var overtydd om at han og dei andre arresterte agentane kom til å bli sette fri berre han fortalte kven som sto bak …»

Fullt så bra gikk det ikke, sett fra Ærbels side. De som var tatt, måtte for retten. Men bytt ut «et par dager» med «et par år», så fikk Ærbel rett.

En mer detaljert versjon av Ærbels uttalelser til Ravlo finnes i en annen kilde3:

«Han hevdet at Lillehammer-aksjonen var godkjent på høyeste hold i Israel. Ærbel forklarte at da han så politibilen kjøre forbi Bouchikis boligblokk lørdag formiddag, følte han seg overbevist om at de norske myndigheter medvirket i operasjonen. Det gikk opp for Ravlo at Ærbel trodde at den norske og den israelske statsledelse hadde utarbeidet Lillehammer-planen sammen.»

Ut fra det vi vet idag, kan man nok trygt si at Ærbel var inne på noe!

Men hvem hadde orientert Ærbel om at man i Norge ville «dysse saken ned»?

Vi kan kaste noe lys over dette ved å vise til informasjon fra Ronald Bye, som beskriver en forelesning for Stay Behind-staben ved politiavdelingssjef Erik Næss og politiinspektør Ørnulf Tofte i august 1973 (én måned etter drapet!). Etter forelesningen spørres det om Lillehammer-saken:4

«- Men var dere involvert? Og uansett måtte det vel være mulig å stoppe Mossad-agentene før de klarte å flykte fra Norge?

En kjørerute på 200 km gjennom tre politidistrikter burde sant å si ikke være den enkleste fluktruta like etter at skuddene smalt på Lillehammer denne sene lørdagskvelden.

Parhestene nøler. Bevegelsene blir ekstra langsomme. De veksler igjen blikk. Sekundene blir lange og mange. Ved hjelp av talende kroppsspråk og få ord er det igjen Næss som svarer.

– Vi kunne nok ha sørget for at noen av dem ikke hadde kommet seg ombord på Jahre Lines Kiel-ferje.

Han antyder også noe om at de, det vil si de innvidde på Overvåkingssentralen, hadde fått et ‘signal’ om å la dem gå.»

Vi har ikke sett noe dementi. Men etter alle løftene om å komme til bunns i Lillehammer-saken skulle man jo tro at det etter utgivelsen av denne boken ble foretatt avhør av Tofte (Næss er død). Aktuelle spørsmål må da være: Hvorfor lot man Kiel-passasjerene dra? En av dem var trolig Jonathan Ingleby, som sammen med Marie Tamar avfyrte de drepende skuddene! Var det nettopp for å dekke over egen medvirkning? Og fra hvor kom «signalet» om å la dem gå? Neppe fra regjeringen Korvald!

Mange har forundret seg over hvorfor det profesjonelle Mossad, som nesten alltid får ut sine folk, fikk seks personer arrestert akkurat i Norge der man har så mange gode venner som nesten sikkert var informert eller medvirkende, og ihvertfall stilltiende innstilt på å se den andre veien. Det er vel også det som var poenget: De ble slappe i tilliten til at de nærmest var på hjemmebane, men samtidig kjente de for dårlig til organiseringen av det norske politiet. Om de hadde fått «fritt leide» fra Ap, POT og E-tjenesten, var det ikke bare å glemme det ordinære lokale politiet, som ikke kunne informeres på forhånd og trolig er mye sterkere, velutstyrt og bedre koordinert relativt til POT enn i mange andre land.

En annen forklaring er at de antakelig ikke var vant til de små forholdene i Norge, spesielt ikke det gjennomsiktige Lillehammer-samfunnet, som gjorde det mulig raskt å få identifisert en bil på grunnlag av et par sifre i et registreringsnummer og en grovbeskrivelse av bilen, og deretter en lynsjekk på et begrenset antall mulige bilutleiefirmaer. I store metropoler som Paris, Roma og Athen ville det tatt mye lenger tid.

1 Halvor Elvik og Mentz Tor Amundsen: «Da Mossad kom til Norge». Gyldendal 1874, s. 156.

2 NRK radio, Ukeslutt lørdag 8. mai 1993 kl 1330.

3 Elaine Davenport, Paul Eddy og Peter Gullman: «Urankuppet». Norsk utg. Aschehoug 1979. Side 161.

4 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995. Side 113.

25.18.2 Tildekking I – Per Øyvind Heradstveit

Drapet fant sted 21. juli 1973. Det var da igjen 8 virkedager i ferie-juli. I begynnelsen av august kunne publikum kjøpe boken «Hemmelige tjenester – Etterretning, Spionasje og Overvåking» av Per Øyvind Heradstveit1. Forfatterens forord var datert «Oslo, juli 1973.»

Litt over fire sider midt inne i et kapitel om Overvåkingspolitiet dreier seg om Lillehammer-saken2! Og det er ikke lite Heradstveit har rukket å gjøre seg opp en mening om på mindre enn 8 dager:

«Norsk politi må ha gjort et godt arbeid under etterforskningen, bedre enn de fleste ville ha trodd var mulig, og fremfor alt sannsynligvis meget bedre enn israelsk etterretningsvesen hadde regnet med.»

«Eksperter hevder at tallet 15 (agenter) var i fullt samsvar med operasjonens vanskelighetsgrad og natur»

«Også (tallet på leiebiler) var profesjonelt fastlagt, terroristene trengte faktisk så mange biler …»

«Det er på det rene at gruppens medlemmer fulgte Ben Amanes bevegelser på norsk jord like til han forlot Lillehammer»

«Det finnes ingen holdepunkter idag som støtter hypotesen om at marokkaneren var innblandet i ‘Svart September‘-aktiviteter»

«Da den israelske gruppen hadde fulgt Ben Amane til Lillehammer og der sett at han tok kontakt med Bouchiki, må de ha tatt bestemmelsen om at marokkaneren på Lillehammer var den de var på jakt etter, og som derfor skulle likvideres»

«Lillehammer-saken var enestående, og den kom uventet på både politiet og de politiske myndigheter her i landet. Dette er viktig å få slått fast på bakgrunn av påstander om intimt samarbeid mellom israelsk etterretningstjeneste og tilsvarende norske tjenester. Et slikt intimt samarbeide eksisterer etter alt å dømme ikke. Det synes opplagt at kontakten til det norske overvåkingspolitiet bare har vært minimal og rutinepreget.»

«Påstander i pressen om at to av de arresterte skulle oppholde seg i Norge i forståelse med Overvåkingspolitiet savner ethvert grunnlag. Dette kan man logisk resonnere seg fram til uten at det her er nødvendig å gå i detalj. Det synes å være helt klart at Overvåkingspolitiet var like uforberedt på aksjonen som alle andre.»

«Påstander om at det under etterforskningen skulle ha vært vansker i samarbeidet mellom det ordinære kriminalpolitiet og Overvåkingssentralen er ikke riktig.»

«(POT) var f eks. med på arrestasjonen i Tuengen allé. Så kan man spørre: Hvorfor fant ikke Overvåkingspolitiet ut at leiligheten tilhørte en israelsk diplomat? To faktiske forhold forklarer dette: Politiet måtte handle raskt. Det hastet med å undersøke denne leiligheten som var oppgitt å tilhøre en El Al-representant. Da politiet grep inn, sto den ene israeleren i ferd med å forlate landet pr. tog. Man hadde ikke avlyttet diplomatens telefon forut for arrestasjonen. Dette er kategorisk tilbakevist etter en leder med påstand om det motsatte i en Oslo-avis. Politiet avdekket gruppens kontakt med dette spesielle telefonnummeret gjennom avhøret av de arresterte. Det var et hemmelig telefonnummer, og Televerket opplyste at innehaveren het Eyal Zigal. Om denne personen hadde politiet ingen opplysninger, da navnet dessuten var feilskrevet. Man hadde ingen indikasjon på at det bodde en diplomat i leiligheten. Riktignok hadde trolig de som var arrestert forut for aksjonen i Tuengen Allé opplyst politiet om forbindelsen med det offisielle Israel. Men hverken politi eller påtalemyndighet trodde egentlig på dette. Det virket for urimelig …»

«Mye tyder på at et par opplysninger i pressen i sommer kan (være desinformasjon). Det gjelder meldingen om at de to arresterte i Tuengen Allé skulle være ‘klarert av norsk politi’ og oppholdt seg i Norge ‘i forståelse med myndighetene’. Påstanden var helt uriktig, men hvor kom den fra, og hvem hadde interesse av å få den publisert?»

«Pressen kunne også melde at den israelske overvåkingssjefen hadde kommet til Norge og at et møte med mellom ham og overvåkingssjef Gunnar Haarstad fant sted i den israelske ambassaden i Oslo. Noe slikt møte har aldri funnet sted, og påstanden om denne kontakten var ‘plantet‘.»

«Det ble også påstått at den israelske embetsmannen i første omgang hadde fått løfte av Utenriksdepartementet om besøk hos de arresterte i fengselet. Meldingen kom via et israelsk pressebyrå. Norsk UD opplyser at påstanden savner ethvert grunnlag.»

Det var ikke småtterier Heradstveit hadde klart å finne ut i løpet av noen få dager! Nyhetsoppslagene kretset selvsagt derfor også omkring akkurat disse fire sidene, og folk gispet i tynn luft over denne fantastisk dyktige Heradstveit som hadde klart å skrive bok om Lillehammer på en ukes tid.

Men kollegene ergret seg: Pokkers fetter Anton! Her må han ha drevet i månedsvis med å snekre på et manus om hemmelige tjenester, og så har han slik griseflaks at Mossad begår i mord i Norge akkurat noen dager før manuskriptet skulle leveres til forlaget!

Var det slik det var? Det finnes andre forklaringer. Vi hopper over muligheten for at mordet var hyggelig bistand til markedsføringen av en god venns bok. Vi tror heller ikke noe særlig på at det øvrige manuskript hadde ligget ferdig i ukevis og nærmest bare ventet på et Lillehammer-mord. Da gjenstår bare at det helt usannsynlige skjedde at han akkurat var ferdig med alt det andre, eller at det ble gjort en kjempeinnsats de siste dagene for å fullføre 234 sider samtidig som all den journalistiske etterforskningen skulle utføres.

Bare rent arbeidsmessig tror vi ikke på noen av disse mulighetene. Noen er for usannsynlige; den siste gjør Heradstveit til et supermenneske som ikke bare kan arbeide uten mat og søvn, men også har bortimot telepatisk evne til å kjenne andres tanker nesten uten å snakke med dem, og dessuten et tredje øye til å finne ut hvem som snakker sant eller ikke.

Et annet moment er at den som leser boken vil spørre hvor det er blitt av Heradstveit. De fleste oppsøkende journalister skriver litt omkring intervjuene, hvor man traff dem, hva de snakket sammen om, hvordan vedkommende selv gikk frem, reagerte, forsto osv. I Heradstveit neste bok, «De medskyldige» er det mer av dette (om ikke så påtrengende som hos enkelte andre forfattere), og man får mye mer inntrykk av å være tilstede der det skjer. «Hemmelige tjenester» virker mer som en kvasi-departemental saksfremstilling, og skifter også ofte stil fra kapittel til kapittel. Det er også påfallende at det er meget dårlig med kildebruk, faktisk slik at Heradstveit må ta høyde for det i boken. Er det fordi det faktisk er kildene som skriver?

Vi regner således med at det var et stort antall personer som i virkeligheten skrev boken. Hvor finner man mange personer med etterretnings- og overvåkingskompetanse som raskt kan settes inn for å gjøre en jobb uten betaling og uten å få navnet sitt på førstesiden? I de hemmelige tjenestene selv.

Hvorfor skulle de bistå på denne måten midt oppe i en hektisk etterforskning? Fordi de så seg tjent med det. De hadde informasjon – eller desinformasjon – de ønsket å få frem.

Til alt overmål finner vi et opplagt stykke desinformasjon nederst på siden før Lillehammer-kapitlet3:

«Det er en vanlig feiloppfatning av mennesker som mener de blir avlyttet, at det gir seg tekniske utslag i apparatet. Moderne lytteutstyr røper seg ikke! Da ville jo poenget med operasjonen falle bort. Det heter jo hemmelig avlytting, og ekspertene kan fortelle at den i sannhet er hemmelig, (se eget kapitel om lytteutstyr)»

Her undertrykker boken – slik det har vært gjort av POT og E-tjenesten i alle år i Norge – at man ved bruk av teknologien romavlytting via telefon iblant blir avslørt ved ulike tekniske utslag i apparatet – forsinket summetone, opptattsignal til innringere når telefonen ikke brukes, underlige samtaler og tilbakespilling av egne samtaler osv. – se kap. 21.39-43. Dette blir enda mer påfallende fordi det annet sted i boken4 finnes tre sider som detaljert beskriver nettopp denne teknologien («infinity transmitter»), men fortsatt uten å nevne noen av symptomene man selv kan være på vakt mot for evt. å avsløre dette!

Det skal mye til å vite så mye om romavlytting via telefon som Heradstveit tilsynelatende gjør uten samtidig å forstå hvordan den kan oppdages. Alle andre kilder ville ha beskrevet dette. Bare dette tyder på at to kapitler i boken er skrevet av personer som er interessert i å tildekke, ikke opplyse mer enn nødvendig for å etablere troverdighet rundt produktet.

Hvorfor skulle Heradstveit låne ut sitt navn til et slikt prosjekt? Vi er alle mennesker. Har man først tillit til noen, slik Heradstveit utvilsomt helt oppriktig hadde til POT, virker det ikke så galt f.eks. å ta imot en bunke «råutkast» til et manus istedenfor å gå gjennom tidkrevende intervjuer. Man har jo kontrollen selv! Og resultatet er ikke å forakte: Et kjempescoop ingen andre har sjansen til. Dessuten opparbeider man et så godt forhold til dem som bestemmer at man siden, under rettssaken, får være den eneste journalist som får være tilhører under den lukkede del av rettssaken, som selv den tidligere major i E&S-staben CC ble nektet adgang til. Og resultatet: Nok en bok ingen andre kunne skrive!

Og hvorfor akkurat Heradstveit? Såvidt vi kan se, hadde han ikke vært mye innom dette tema før. Men det hører kanskje med til saken at han har en bror, Daniel Heradstveit, som ble ansatt på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), med de forbindelser vi idag vet at NUPI alltid har hatt til Aps deler av E-staben, i 1969. Nå var dette først og fremst en hvitvasking av POT, som E-tjenesten og Trond Johansen vanligvis ikke ønsket noe særlig godt, men her var en enormt stor sak der både POT, E-tjenesten og Ap hadde svin på skogen. POT hadde frontrekkeansvaret og var nok det svake punkt som man måtte gå sammen om å støtte opp. Ingen av de to brødrene behøver å ha kjent til slike sammenhenger, sannsynligvis forsto de ikke bedre; de ble «ledet inn i øvelsen».

Dette er før vi det hele tatt har begynt å ta for oss hva Heradstveit faktisk skriver om Lillehammer-saken. La oss her bare kort konstatere at alt dreier seg om ros og hvitvasking av POT. Alt kritisk som kom frem disse første dagene avvises blankt. Heradstveit finner selv intet å sette fingeren på (heller ikke utenom det vi har sitert).

For flere av punktene på listen foran gjelder det at det motsatte av hva han skriver virker meget mer sannsynlig. Noen av dem vet vi er gale. I resten av dette og i neste hovedkapittel gjennomgår vi de fleste av disse punktene i ulike sammenhenger, og vil da holde Heradstveits førsteukes-konklusjoner opp mot dette. Til slutt skal vi oppsummere Heradstveit.

1 Per Øyvind Heradstveit: «Hemmelige tjenester». Aschehoug 1973.

2 Heradstveit, side 87-91.

3 Heradstveit, side 86.

4 Heradstveit, side 197.

25.18.3 Mange spor etter hovedpersonene

Følelsen av å spille på hjemmebane og de gjennomsiktige forholdene i Norge er nok også hovedforklaringen på at selv hovedmennene, herunder Mossad-sjefen Zwi Zamir, har etterlatt seg såpass mange spor både i Oslo og rundt Lillehammer. Riktignok benyttet de alle dekknavn, men de har likevel benyttet så mye hoteller, åpne spisesteder osv. at det er tydelig at de mente de hadde lite å frykte.

At Zamir var i Oslo er forøvrig nylig bekreftet grundigere enn noensinne1:

«NTB har fra fire forskjellige kilder i Israel fått bekreftet at Zamir selv var i Norge da Bouchiki ble drept.

– Jeg har fått bekreftet fra en 100% sikker kilde at Zamir var i Norge … sier journalisten Moshe Zonder i den israelske avisen Ma’ariv til NTB.»

Nedenfor følger en oversikt over det vi har registrert til nå om ledernes kontaktpunkter med personer i Norge som senere kunne identifisere dem fra bilder:

En «høytstående israeler» som kalte seg Joseph Gonen tok inn på hotell Filadelfia i Oslo 19. juli, og fikk naborommet til Michael Dorf som allerede bodde der. Gonen og en annen israeler dro fra hotellet fredagen før drapet. Gonen var identisk med Zwi Zamir2.

Zwi Zamir med assistent/livvakt bodde på Olrud Hotel (idag Rica Olrud Hotel) noen km nord for Hamar3. De kjørte en danskregistrert bil med diplomatskilt!4

Mike Harari og Marie Tamar bodde på Continental i Oslo fra onsdag til natt til lørdag (drapsdagen) og tok da inn på Victoria hotell på Lillehammer inntil noe før drapet5

Mike Harari møtte Sylvia Rafael, Dan Ærbel, Gustav Pistauer og minst en agent til på Theatercaféen onsdag morgen/formiddag6

Mike Harari og Marie Tamar ble observert kjørende UT fra en sidevei (grusvei) østfra og inn på riksveien med kurs sydover ca. 15 minutters kjøring syd for Lillehammer ca. 3 timer etter henrettelsen (ca kl 0145)7. (Dette spor mot norsk medvirkning er såvidt vi vet aldri blitt etterforsket.)

Zwi Steinberg møtte Harari på Theatercaféen torsdag og på trappen ved Rådhuset i Oslo søndag morgen etter drapet og spiste lunch sammen med ham i Oslo sentrum samme søndag8

Mike Harari spiste middag sammen med Marie Tamar, Abraham Gehmer og minst to agenter til på Tivoligrillen torsdag9

Det må således ha vært en meget lang rekke vitner som i disse dagene hadde sett Harari, som stort sett gikk under dekknavnet Edouard Laskier (men «Mike» mellom agentene) og dessuten både Zamir og Tamar på nært hold. Det er også åpenbart at Harari/Tamar hadde oppholdt seg noen timer i et «safehus» rett syd for Lillehammer. Dette skulle selvsagt vært undersøkt/etterforsket til den minste detalj, men da ville jo den norske medvirkningen blitt avdekket og Mossad-sjefen Zwi Zamirs deltakelse blitt oppdaget. (Mange av disse opplysningene må ha vært «i boks» da Heradstveit skrev «Hemmelige tjenesten) – men ingen av dem var kommet med i boken.)

I hvor stor grad ble det virkelig utført etterforskning mot alle de agentene som hadde sluppet unna? Det ser ut til at man relativt raskt bragte Zwi Zamirs identitet på det rene. Men hva ble gjort for å knytte Mossad-sjefen direkte til drapet? Det vet vi ikke.

Hva ble gjort for å bringe Hararis identitet på det rene, ved å vise bildet av ham som det senere viste man hadde til dem som hadde møtt ham? Det vet vi heller ikke sikkert. Den offisielle påstanden fra norsk justisvesen siden 1989 har vært at man ikke har hatt tilstrekkelig grunnlag for å si at hovedmannen «Laskier» virkelig var Harari. Er det sant, må det ha vært gjort en særdeles slett jobb overfor vitnene. Men annen informasjon tyder på at dette ikke er sant. Harari ble etterlyst, og sakens aktor Håkon Wiker mente man hadde god nok grunn også til utlevering (se nedenfor). I så fall har politiet antakelig gjort jobben sin på dette punkt. Det var høyere makter som siden ikke ville!

1 NTB referert i Arbeiderbladet 17. januar 1996. En annen av NTB’s kilder er Yossi Melman, sammen med Dan Faviv forfatter av «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990. Dette er også tidligere hevdet i David Tinnin (med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner): «Hit Team», Futura London 1976, der han også hevder at Zamir møtte overvåkingssjef Gunnar Haarstad, noe Haarstad da heftig benekter. Kunne Tinnin ha blandet sammen våre hemmelige tjenester og ment f.eks. Trond?

2 Ukeslutt 9. mai 1993.

3 Heradstveit, s. 155 og Ukeslutt 9. mai 1993.

4 Ukeslutt 9. mai 1993.

5 Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974, s. 137. (Heradstveit benytter dekknavnet Laskier men navngir Tamar, riktignok som Tamara).

6 David Tinnin (med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner): «Hit Team», Futura London 1976, side 92 i paperback-utgaven.

7 Heradstveit, s. 138.

8 Heradstveit, s. 115 f., referat fra Steinbergs forklaring.

9 Halvor Elvik og Mentz Tor Amundsen: «Da Mossad kom til Norge». Gyldendal 1974. Side 75.

25.18.4 Korvald-regjeringen: Offer for dekkaksjon og avlytting da, diskreditering nå

Vi vet idag at det fant sted romavlytting via telefon av daværende statssekretær Kjell Magne Bondevik (KRF) samt ordinær telefonavlytting av både ham og hans onkel Kjell Bondevik etter drapet (se kap. 21.36), og derfor høyst sannsynlig også av en rekke andre i Korvald-regjeringen. Hensikten med dette må ha vært å avdekke særlig KRFs, men også de andre regjeringspartienes holdning til saken, slik at tjenestene holdt seg orientert om hva slags motstand eller støtte ulike tildekkingstiltak ville finne i Regjeringen.

Men det var ingen hjelp å hente fra statsminister Lars Korvald, som i denne saken viste at han var norsk statsminister, og at KrF var et norsk parti som forholdt seg til norsk lov – positivt syn på Israel eller ikke. Ifølge Hagelund1

«… (kom det) som en kalddusj på den israelske regjeringen da statsminister Korvald uttalte:

Skulle den videre etterforskning og den etterfølgende rettssak klarlegge at det eventuelt er en direkte forbindelse til israelske myndigheter, så vil dette forhold representere en belastning for Norges forhold til Israel.»

Korvald-regjeringen vurderte sågar utvisning av den israelske ambassadøren i Oslo2!

Dette sto i skarp kontrast til den manipulering og tildekking fra Ap som man allerede da kunne spore, men som senere har vokst til en voldsom verkebyll. Det er altså ikke noe problem at man har holdninger, så lenge man også har hederlighet.

Samme høst var det stortingsvalg, og Trygve Bratteli kom i oktober tilbake som statsminister. Han uttalte etter dommen at3

«saken ikke vil ha noen alvorlig virkning på forholdet mellom Norge og Israel.»

Bratteli deltok også på en mottakelse hos den israelske ambassadøren Itzhak Keenan 10. februar 1974, ifølge Hagelund «et signal som Israel merket seg». Men den nye utenriksminister Knut Frydenlund må ha kommet til å forsnakke seg («Hva hjertet er fylt av …») da han siden uttalte4:

«… at Regjeringen hadde det håp at Lillehammer-saken ikke vil påvirke det gode forholdet mellom Israel og Norge.»

Håp? Er det naturlig at en person som ligger slått ned i gaten reiser seg og sier til overfallsmannen at «jeg håper ikke dette skader vårt gode forhold?». Frydenlund kom til å uttrykke seg som om Israel var den skadelidte part. Og for de innvidde så det kanskje slik ut: Mossad var lovet en problemløs likvidasjon i Norge, men Norge holdt ikke ord: Noen ble arrestert og dømt!

Ble det ut fra denne bakgrunn for hett for Mossad-agentene i Norge, kunne Israel true med å bekjentgjøre at det forelå norsk medvirkning. Denne lett kamuflerte trussel ble fremsatt av en høytstående israelsk embetsmann til ambassadør Petter Graver i Tel Aviv i november 1973, nettopp med ordene «saken kan bli en stor belastning for det bilaterale forhold mellom våre to land» – hvis ikke påtalemyndigheten i Norge la om kursen (se nedenfor).

Dette er forklaringen på at all trumfen hadde byttet plass mellom Norge og Israel ved regjeringsskiftet. Korvald-regjeringen var helt uskyldig og ante ikke noe om norsk medvirkning. Korvald kunne derfor erklære at «saken kunne bli en stor belastning», dvs. at Norge kunne komme til å bli forbannet på Israel, mens Frydenlund måtte «håpe» at «saken ikke ville påvirke det gode forhold», dvs. at Israel ikke ville bli forbannet på Norge!

Denne trusselen har ringt i alle ledende Ap-folks ører til den dag i dag, og medført tildekking over en lav sko.

Vi tror Israel også merket seg at Knut Frydenlund ble utenriksminister og Trond Johansen ble medlem av Aps utenrikspolitiske utvalg denne høsten da man hadde så desperate tildekkingsbehov etter Lillehammer-drapet og derav følgende kontakt-behov med Mossad og Israel. Frydenlund var ikke på noen måte den opplagte utenriksministerkandidat. Han hadde bare en periode bak seg som stortingsrepresentant og ingen tidligere regjeringserfaring. Thorvald Stoltenberg hadde vært statssekretær i Utenriksdepartementet i Brattelis første regjering. Han var bare fire år yngre enn Frydenlund, men måtte i 1973 fortsatt ta til takke med statssekretærstilling – i Forsvarsdepartementet. Han var antakelig fortsatt ikke regnet som helt «opplært» av Trond & Co. Frydenlund var imidlertid allerede Tronds bysbarn og bestevenn, ikke minst etter at de hadde tjenestegjort sammen ved Bonn-ambassaden etter krigen, og kjent som svært Israelvennlig. Vi aner at Jens Chr Hauge sto bak og trakk i trådene i denne spesielle situasjonen etter Lillehammer-drapet!

Trond var forøvrig på denne tid i en periode på tale sågar som statssekretær ved Statsministerens kontor og også i Forsvarsdepartementet, og da muligens med Ronald Bye som statsråd. Det skulle blitt en huskestue!

1 Karl Emil Hagelund: «Israel – elsket og hatet». Gyldendal 1983, s. 123.

2 Hagelund s. 125 gjengir Dagbladet 4. februar 1974: «Regjeringen Korvald og Utenriksdepartementet overveide en meget strengere reaksjon som også omfattet skritt mot den israelske ambassadør i Oslo.» Det er ensbetydende med utvisning – andre reaksjoner har man ikke.

3 Hagelund, s. 125.

4 Samme.

25.18.4.1 Etter 22 år: Forsøk på å gi Korvald skylden

Etterhvert som diskusjonen om mulig myndighetsmedvirkning i Lillehammer-saken har tilspisset seg, er det tydeligvis noen som har fått behov for å skyve foran seg regjeringen Korvald, som var så uheldig å sitte under selve drapet. Det er gått 22 år siden de uttalelser og begivenheter vi har referert foran, og det er mer enn nok til å spille på folks historieløshet.

Tidligere Ap-statssekretær i Justisdepartementet (1980-81), advokat Thor-Erik Johansen, som representerer Bouchikis enke, men som nok iblant også representerer sine partiinteresser, har et par ganger vært inne på at lemfeldigheten med Mossad må ha hatt sammenheng med at Israel-vennlige Lars Korvald (KrF) var statsminister. Til Aftenposten sa han1:

«- Dersom det var kontakt mellom israelske og norske myndigheter i denne saken, må det ha vært en telefonsamtale mellom Golda Meir og daværende statsminister Lars Korvald, sier Johansen.»

Men det aller verste var en artikkel i Aftenposten i romjulen 19952. Her het det:

«REGJERINGEN INNKALTE AKTOR: Korvald-regjeringen grep direkte inn i rettssaken mot de tiltalte i Lillehammer-drapet.

7. januar 1974 startet rettssaken etter drapet på Achmed Bouchiki. Allerede i innledningen tok daværende utenriksminister Dagfinn Vårvik direkte kontakt med aktor og ba om at dørene ble lukket, av hensyn til staten Israel. Det samme skjedde igjen en uke senere.

I dokumenter frigitt av utenriksdepartementet igår, fremgår det at regjeringen var så betenkt over de mange detaljer om Israels etterretningsvesen som ble kjent under rettssaken, at aktor ble bedt om å stramme tøylene. Det fremgår at israelske myndigheter presset på for at det skulle skje.

Dagfinn Vårvik sier idag at han ikke husker at han innkalte statsadvokat Håkon Wiker til sitt kontor, slik det fremgår av dokumentene …

Det fremgår av de frigitte notatene at utenriksminister Dagfinn Vårvik den 6. januar innkalte aktor, statsadvokat Håkon Wiker, til møte på sitt kontor. Der presiserte han at rettssaken kunne påvirke Genéve-forhandlingene om fred i Midt-Østen, og at det forelå en formell israelsk anmodning om lukkede dører …»

Artikkelen er ledsaget av bilde av bl.a. Dagfinn Vårvik. Den ser ut til å være forfattet av Arild Jonassen og/eller Per Kristian Bjørkeng, som har felles «byline» på samleoppslaget.

Den av disse som måtte ta ansvaret for artikkelen, må øyeblikkelig tilbake på skolebenken. Forholdet er nemlig, som leseren selvsagt allerede vet, at Norges utenriksminister i januar 1974 het Knut Frydenlund og var medlem av Trygve Brattelis annen regjering, utgått av Det Norske Arbeiderparti. Korvald og Vårvik fratrådte 16. oktober 1973, etter stortingsvalget.

Det er således ikke noe rart at Dagfinn Vårvik «ikke husker». I januar 1974 var han tilbake som sjefredaktør i Nationen.

Hvordan kan en slik artikkel bli forfattet av Aftenpostens politiske avdeling og komme på trykk i avisen «med solid bakgrunn for egne meningen»? Selv landets femteklassinger svarer i Fjernsynet riktig på hovedlinjene i landets regjeringsperioder. Har det vært total blackout hele veien fra journalist til avdelingssjef til desksjef til redaktør? Da foreslår vi at alle sammen skiftes ut med nyeksaminerte ungdomsskoleelever.

Eller var man i denne redaksjonen, som mange mer og mer oppfatter som Aps og de hemmelige tjenestenes viktigste beskytter i Akersgaten, så opptatt av å få fjernet oppmerksomheten derfra og plassert på stakkars Korvald og Vårvik, at man grep til en såkalt «interessebetinget erindringsforskyvning», som såvidt vi forstår er et injuriefritt uttrykk? Eller var det ren desinformasjon, plantet Gud vet hvordan?

Dagen etter bragte Aftenposten et bitte lite dementi godt gjemt bort dypt inne i en lang artikkel. Den ble kanskje sett av noen få prosent av de som hadde lest selve oppslaget. Hvis dette var bevisst, er det et meget snedig virkemiddel. Det blir alltid hengende igjen et inntrykk av at «hadde ikke Korvald-regjeringen noen svin på skauen?». Og da kan det hende man oppnår at KrF, Sp og Venstre idag i sine indre diskusjoner sier «best å ligge lavt nå. Det kan slå tilbake på oss selv.»

Men vi er overbevist om at hverken Kjell Magne Bondevik, Anne Enger Lahnstein eller Lars Sponheim lar seg lure. Kjenner vi dem rett, vil de forstå at det er enda større grunn til å reagere skarpt mot hele systemet når man kan oppleve slikt i Norges påstått mest seriøse avis.

Det verste er at det fortsatt finnes noen som tror at Aftenposten er solid bakgrunn for egne meninger. Vi har ihvertfall kommet over ett sted det er kommentert videre på grunnlag av Aftenpostens «tabbe», nemlig avisen «Aften Aften» som i likhet med så sørgelig mange andre ikke skal beskyldes for å ha «egen bakgrunn mot Aftenpostens forvrengninger». I avisens hovedkommentar ved siden av lederen heter det etter en lang innledning med harselering omkring Korvald og hans regjering at3

«Derfor er det nesten rørende naturlig hva som skjer i 1973: Etter anmodning fra sine venner i den ‘fremmede makt’ innkaller Korvald påtalemyndigheten og regisserer en hysj-hysj-farse. Det blir Norges oppgave å verne Israels gode rykte og dets strålende etterretningstjeneste.

Rettssalens dører blir lukket De drapsdømte soner symbolske straffer. Etterpå blir de ekspedert over grensen i ekspressfart. Slik må det nødvendigvis gå når en regjeringssjef styrer etter Bibelens profetier.

Regjeringen Korvald er kanskje det nærmeste vi har vært et fundamentalistisk regime i Norge. Heldigvis var den ikke begavet nok til å anrette alvorlig skade.»

Nå har Jostein Mosnes, som har forfattet denne dypsindige analyse, like godt latt Korvald sitte endog det meste av 1975 med sitt «fundamentalistiske regime». Det var jo hyggelig av det sosialistiske flertall som ble valgt høsten 1973!

Spørsmålet er hvor mange andre enn Mosnes som i sin historieløshet har kjøpt denne historieforfalskningen etter ikke å ha oppdaget Aftenpostens bortgjemte dementi?

Realiteten er – for å gjenta det – at det ikke noen spor som peker på at Korvald-regjeringen blandet seg inn. Tvert imot ble Korvalds regjering utsatt for en ren avlednings-, desinformasjons- og dekkaksjon to dager før aksjonen! (Det kommer vi tilbake til.) Etter aksjonen kom statsminister Lars Korvalds helt korrekte holdning «som en kalddusj» på den israelske regjeringen (se foran), og Korvald-regjeringen vurderte sågar utvisning av den israelske ambassadøren i Norge4!

Allerede mandagen etter drapet, da Korvald-regjeringen fikk vite at det var Mossad, ble forøvrig ambassadøren innkalt til Utenriksministeren i den regjering som «ble styrt etter Bibelens profetier» og orientert om at det kunne være sammenheng mellom drapsmennene og israelske myndigheter, og at det i så fall ville være svært alvorlig for forholdet mellom de to landene5:

«Ambassadøren ba tynt om at pressen ikke skulle bli informert umiddelbart, noe UD høflig avviste.»

Hva hadde skjedd hvis den Frydenlund som var redd for at Israel skulle bli sint på Norge hadde sittet i stolen allerede da? Da hadde det nok blitt lagt lokk på hele saken; det ville blitt utgitt bøker om at det kanskje var Mossad som hadde vært på Lillehammer og dette ville i 23 år blitt blankt benektet, endog fra Stortingets talerstol!

Forfatteren Kari Emil Hagelund – selv svært Israel-vennlig – beskriver et omfattende politisk og diplomatisk spill så snart regjeringsskiftet hadde funnet sted og i flere år fremover6, og da med sentrale Ap-personer som Jens Chr Hauge, Aase Lionæs, Trygve Bratteli, Bjartmar Gjerde og selvsagt Knut Frydenlund, hvis navn skal settes inn i sitatet foran istedenfor Dagfinn Vårviks hvis vi skal tro at resten av referatet fra UD-dokumentet er korrekt.

Men de ble neppe telefon- og romavlyttet, slik som Korvalds folk ble.

25.18.5 Tildekking II – lyssignaler tillatt

Mens de tiltalte satt i varetekt, oppdaget politiet at det ble kommunisert i morse med lyssignaler mellom Marianne Gladnikoffs celle på Bredtvedt og en leilighet i en boligblokk i nærheten7. Leiligheten ble identifisert, men det ble ikke utført noen etterforskning eller gjort noe forsøk på å hindre virksomheten.

Foreliggende personopplysninger vedr Marianne Gladnikoff sannsynliggjør at hun som fersk Mossad-rekrutt nylig hadde gjennomgått trening i morse, og/eller et tilsvarende signalsystem basert på hebraiske skrifttegn. Ved å bruke et hebraisk signalsystem eller kommunisere i morse på transkribert hebraisk kunne man effektivt unngå at selv andre morse-kyndige som måtte observere signalene uten videre kunne forstå hva det handlet om.

Det behov man hadde under varetekt med brev- og besøksforbud var å få kommunisert alle detaljene i dekkhistorien om «feil mann» – se nedenfor – inn blant fangene. Dette må ha vært formålet med signalene. Dermed fikk man dekket inn de to kvinnelige fangene som satt på Bredtvedt. De mannlige fangene ble dekket på annen måte (se kap. 25.19.9).

Beboerne av denne leiligheten er de samme nå som da, og de nekter ethvert kjennskap til saken. Ikke desto mindre foreligger det en politirapport som også viser at intet ble gjort. Det kan bare bety at noen hadde grepet inn, og at disse noen ønsket at fangene skulle bli orientert om dekkhistorien. Dette er særdeles grovt fordi det på dette tidspunkt fortsatt må ha sittet en regjering som ønsket saken oppklart – Korvald-regjeringen. «Noen» må ha vært i regjeringens tjeneste og handlet bak dens rygg. Dette må oppklares!

1 Aftenposten 31. desember 1995.

2 Aftenposten 28. desember 1995.

3 Aften Aften 6. januar 1996.

4 Dagbladet 4. februar 1974.

5 Arbeiderbladet 12. januar 1996.

6 Karl Emil Hagelund: «Israel – elsket og hatet». Gyldendal 1983. Side 123 ff.

7 Vi er i siste liten for trykking gjort oppmerksom på dette punktet som har gått i radio- eloler TV-nyhetene uten at vi var oppmerksom på det da, og har ikke i farten fått registrert primærkilden. Slik vi fikk referert saken, må signalene ha funnet sted under varetektsperioden, idet fangene ikke hadde noen begrensninger i kommunikasjonen med omverdenen under soning.

25.18.6 Tildekking III – press mot Wiker – milde straffer

Den gode Israel-vennen og Dagblad-journalisten Karl Emil Hagelund forteller i sin bok1 om hvordan han under rettssaken var blitt forundret og skremt over at statsadvokat Håkon Wiker

«gikk så hardt ut for å avdekke operasjoner, f.eks. i Paris …

Det var blitt meget om å gjøre for aktoratet å bevise at Lillehammer-gruppen Ikke var en engangsforeteelse, men at gruppen hadde operert i andre land.»

Hagelund skrev da en artikkel der han kritiserte Wiker:

«Men denne virksomheten er ikke alle interessert i blir avdekket, aller minst de etterretningsorganisasjoner i Europa som regelmessig får tips fra en israelsk kjede som uopphørlig holdt øye med arabiske terrorister og deres planer utenfor Midt-Østen. Vi kan derfor lett tenke oss at det også her i Norge er mange som med uro følger statsadvokatens iherdige forsøk på å avdekke mest mulig av israelsk etterretningsarbeid i Europa …»

Det hadde Hagelund sikkert rett i. Aner vi en liten telefonpassiar med venner i Platous gate som kilde for hva «man lett kan tenke seg»? Hvor mange andre pressefolk ringte man til derfra? Her ser vi et element i en kampanje for å manipulere presse og opinion til å støtte en avgrensning av sakens tema slik at man kan få opplagte domsfellelser for medvirkning til overlagt drap redusert til medvirkning til uaktsomt drap (se nedenfor)! Straks fikk Hagelund sitt klapp på skulderen. Han forteller selv:

«Noen timer etter at avisen var på gaten, fikk jeg en oppringning fra riksadvokat L J Dorenfeldt. Han fortalte meg at han hadde lest artikkelen og at han syntes det var en fornuftig betraktning …

Riksadvokaten satt selvfølgelig med det øverste ansvar for hva påtalemyndigheten foretok seg i saken. Men ikke alle aksjoner ble forelagt ham, det ville være umulig. Statsadvokat Wiker hadde en utstrakt handlefrihet og la opp sin prosedyre meget etter sitt eget hode. Men på et punkt i saken virket det som om han nå begynte å trå forsiktigere, og jeg trakk personlig den konklusjon at riksadvokaten hadde hvisket ham noen ord i øret …»

Hagelund kunne også fortelle om rykter om at

«en tidligere Ap-statsråd hadde oppsøkt påtalemyndigheten med spørsmålet: ‘Skjer det med riksadvokatens samtykke at statsadvokaten er i ferd med å ødelegge en av de beste etterretningstjenester i verden?’»

Men det Hagelund ikke forsto, er at det var meget større krefter enn han selv som hadde fått fart på Dorenfeldt. Og det var ikke bare en hvilken som helst tidligere Ap-statsråd. Vegard Bye fikk nemlig senere hele sammenhengen2:

«Dorenfeldt … ga (Wiker) en slags ‘refs’; han ga aktor en klar antydning om å ‘ligge litt lavere’ når det gjaldt den rollen israelsk etterretning hadde spilt.

Wiker tok poenget, selv om han aldri følte seg utsatt for noe direkte press fra riksadvokaten. Men han antok at det lå noe mer bak Dorenfeldts bekymring. Etter det han hadde ‘forstått’ hadde det vært en direkte kontakt mellom Golda Meir og Jens Chr Hauge. Hauge skulle ha gått videre til Dorenfeldt med spørsmålet: ‘Skjer det med riksadvokatens samtykke at statsadvokaten er i ferd med å ødelegge et av de beste etterretningsvesener i verden?’

Wiker begynte å forstå at det her måtte trås litt varsomt. Da ‘Mike’s rolle som kommandogruppens hovedmann gikk klart opp for ham, skjønte han derfor at det ikke var opportunt å forlange ham utlevert fra Israel. Han var ikke i tvil om at det var formelt grunnlag for det. Men han regnet det som umulig å nå frem med en slik begjæring. Han trakk derfor den slutningen at det ikke var noen grunn til å utsette forholdet til Israel for en ytterligere belastning ved å sette fram et slikt krav.

… Rettssaken gikk uten at hovedmannen fikk noen annen rolle enn den mystiske mr X. Golda Meir hadde klart å beskytte Mike Harari ved hjelp av sitt nettverk blant Israel-vennene i Det norske Arbeiderparti …»

Mossads redningsmann var således ikke Dagbladets Hagelund, men Golda Meir via Jens Chr Hauge via Dorenfeldt til Wiker! Ikke rart at Dorenfeldt ringte til Hagelund. Det er tross alt bedre at en Riksadvokat «lytter til gode råd fra media» enn at han gir etter for press fra fremmed makt og Jens Chr Hauge!

I romjulen 1995 ble det avslørt at det (om mulig) var enda høyere krefter enn Jens Chr Hauge som blandet seg inn3. Det viser seg nemlig at Utenriksdepartementet v/utenriksminister Knut Frydenlund og etter press fra Israel rett ut forlangte store deler av rettssaken ført for lukkede dører, og at Frydenlund sågar 15. januar innkalte statsadvokat Håkon Wiker med samme budskap han allerede hadde fått fra Dorenfeldt – bekymring over alt som kom frem om Mossad generelt.

Det viser seg nå at dette igjen skjedde etter israelsk press. Allerede i november 1973 hadde det vært en høyerestående israelsk embetsmann på besøk hos ambassadør Petter Graver i Tel Aviv (se mer denne Ap-ambassadøren i kap. 25.19.8) for å orientere om «visse aspekter», dvs. statsadvokat Håkon Wikers4

«overivrighet når det gjaldt å knytte saken sammen med begivenheter i andre hovedsteder som Roma og Paris».

«På israelsk side måtte man nødvendigvis spørre seg hva man på norsk side mente å oppnå ved å internasjonalisere saken. Den israelske regjering var for sitt vedkommende bekymret over at man ved å internasjonalisere saken ville forårsake at den igjen ble til «blikkfang» for verdenspressen …

Dette ville lett kunne føre til en situasjon som kunne bli en stor belastning for det bilaterale forhold mellom våre to land.»

Det var selvsagt to ting israelerne ville oppnå:

Hindre at Wiker trakk inn i rettssaken at Harari-teamet var Golda Meirs faste henrettelsesteam som hadde foretatt 12 henrettelser tidligere, hvilket ville rive bort enhver sjanse for å få en mildere dom enn «medvirkning til overlagt drap» (dvs. forhindre at de dømte pga. lange fengselsstraffer startet å snakke om norsk medvirkning)

Begrense presset mot andre europeiske regjeringer for å kreve utlevering etc. og skape et bedre klima for press mot/hestehandler med disse for å unngå slikt (se nedenfor)

Når norske myndigheter ga etter for dette presset, hadde det selvsagt (se foran) sammenheng med at Ap-regjeringen visste at israelerne ikke bløffet om at det kunne bli «en stor belastning». Norske Ap-styrte grupperinger hadde bak den sittende regjerings rygg medvirket til drapet! Formuleringen var selvsagt en skjult trussel om å gjøre dette kjent. Det var også risiko for at en av de tiltalte sprakk og begynte å snakke (Ærbel hadde allerede vist tilbøyeligheter!)

I Aftenposten hadde man imidlertid feilaktig byttet ut Bratteli-regjeringen med Korvald-regjeringen og Frydenlund med Vårvik (se foran) – enten avisens største tabbe dette århundre eller noe mye verre. Men Ap satt med regjeringen fra oktober 1973 og da alt dette skjedde!

Vi minner om at Knut Frydenlund var en god gammel venn av daværende oblt Trond Johansen, E-tjenestens liason til Mossad, som han også før og senere benyttet løpende som rådgiver. I oktober 1973 ble Frydenlund på grunn av valgresultatet, 3 mnd etter drapet, utenriksminister og Johansen øyeblikkelig medlem av Aps utenrikspolitiske utvalg. Dette var begges store gjennomslag i politikken – hver på sin måte. Ved å oppnå en avgrenset, lukket rettssak og en avgrenset etterforskning med etterfølgende tildekking, reddet disse nå Aps bakmenn og allierte i tjenestene (dvs. at Trond selvsagt også reddet seg selv) fra en skikkelig skandale.

Hvilke konsekvenser fikk dette presset?

For det første førte det selvsagt til mye mildere dommer enn det som ville vært rettferdig, fordi opplysningene om 12 tidligere drap ble tilbakeholdt. Ingen av de dømte ble dømt for medvirkning til overlagt drap. Selv om drapet var overlagt, og retten mente at noen av de tiltalte kanskje burde forstått mer ut fra situasjonen på Lillehammer, fant retten det ikke bevist at de tiltalte visste at aksjonen ville ende med drap. Dermed ble det bare medvirkning til uaktsomt drap. Men hadde retten fått vite f.eks. at italienske påtalemyndigheter mistenkte samtlige 14 som var identifisert i Norge for å ha deltatt i Roma-drapet, og at ihvertfall fire av de seks var medlemmer av det faste Harari-teamet (de kan knyttes opp til tidligere henrettelser), hadde det nok blitt meget strengere dommer!

For det andre medførte presset at endel etterforskning som politiet faktisk utførte senere er blitt tildekket (se nedenfor), og at mye annen etterforskning ble stanset, som f. eks.

Hvor kom Harari og Tamar fra da ble sett kjørende ut fra en gårdsvei nord for Hamar (se nedenfor)?

Dan Ærbels tilståelse om at han hadde vært delaktig i uransmuglingssaken (se kap. 5.4.5.5)

Betydningen av de Oslo-telefonnummer som ble funnet på en rekke av agentene og som etter enkelte informasjoner skal ha gått til «prominente personer» og til «åpne serier som bl.a. benyttes av de hemmelige tjenestene», muligens også til myndighetspersoner, uten at noe av dette er klarlagt selv da muligens en blanding av kodede og ukodede numre ble offentliggjort i januar 1996. To personer med slike nummer (hvis de ikke var kodet) har bekreftet at de aldri ble kontaktet av politiet og det finnes bare opplysninger om at én er blitt det (se kap. 25. 19.8)

Opplysningen om at Zamir m/følge kjørte en danskregistrert bil med diplomatskilt – det skulle vel ikke være så vanskelig å finne ut mer om denne bilen fra dansk UD?

Håkon Wiker lot seg intervjue under vinterens Lillehammer-debatt5. Han benektet å ha vært utsatt for noe slags press, og det kan vi godt forstå, for i realiteten må han i en viss grad faktisk ha gitt etter for presset. Da er det bedre å etterrasjonalisere!

At han har gitt etter, er også lett å forstå i lys av at han så også opplyser at

«han og hans familie ble utsatt for trusler om drap og kidnapping i forbindelse med rettssaken.»

(Vi minner om at det også de siste årene er fremkommet mange meldinger om trusler o.l. Advokaten til den ene etterlatte-parten, Thor Erik Johansen, fikk politibeskyttelse etter at han fant en skummel pose på kontortrappen. Den andre partens advokater, John Arild Aasen og Tor-Erling Staff, orienterte politiet om trusler og anmodet om politiets vurdering. Statsministeren selv fikk i en hektisk periode før EU-avstemningen en patron i posten, og fiskeriministeren fikk servert en på reise i Nord-Norge, og dette medførte postkontroll og sikringstiltak. Olav Versto i VG fikk en farlig pakke i posten. Den sa PUFF for å protestere mot hans EU-syn og ble etterforsket av POT og politiet. Men ingen av sakene er noensinne blitt oppklart. Det er et interessant mønster i seg selv.)

På det ene punktet som gjaldt lukkede dører viste Wiker til en henstilling fra nederlandske myndigheter om ikke å bli blandet inn pga. den pågående oljekrisen, idet et par av telefonnumrene som ble funnet på agentene var den israelske ambassaden i Haag, også kommunikasjonssentral for Mossad i Europa. Denne forklaringen fra Wiker er lite troverdig, fordi det eventuelt ikke ville vært noe problem å lukke dørene bare mens akkurat dette forholdet ble omtalt. Det må ha vært andre grunner, men det er tydelig at Wiker har bestemt seg for å være dannet overfor landets daværende myndigheter.

Wikers bortforklaring av telefonnumrene er heller ikke troverdig:

«Jeg husker to typer telefonnumre. Det var utenlandske numre til blant annet Haag og Paris, og det var numre til den israelske ambassaden. De øvrige norske telefonnumrene knyttet vi til agentenes arbeid med å skaffe seg leiligheter i Oslo og Bærum.»

Vi vet nå at minst en av de som numrene ledet til idag sier han ikke en gang visste om det før nå, og aldri ble kontaktet av politiet om saken. Flere andre stiller seg helt uforstående til hvorfor agentene hadde deres nummer (se kap. 25.19.8). Enten lyver disse, eller så taler de sant, og da kan det ikke være etablert at de var mulige utleiere det ville de husket, hvis de var blitt spurt om det og svart bekreftende! I begge tilfelle er det noe fundamentalt galt med Wikers bagatellisering. Var han ført bak lyset av noen? Senioretterforskeren i Lillehammer-saken het Leif A. Lier.

Videre hevdet han bestemt at hverken det ordinære politi eller POT hadde medvirket (for POTs vedkommende må dette sammenlignes med Kriminalpolitisentralens uttalelser til Ukeslutt i 1993 om at man ikke fikk noen hjelp hverken fra POT eller FO/E, se kap. 25.18.16). Her kan Wiker være i god tro, eller uttrykker seg slik fordi han mener at POTs evt. medvirkning (se kap. 25.19) var en slags konsekvens av andre, sterkere makters innflytelse. Det eneste som kom helt klart og tydelig frem, var hans understrekning av at han kun uttalte seg om politiet. Hva andre tjenester (les: E-tjenesten) hadde gjort, visste han absolutt intet om. Det er på det språk som føres nå til dags nesten ensbetydende med at han vet, men vil ikke si – foreløpig. Her er hvordan han uttrykte seg i Dagbladet:

«- Hva visste den militære etterretningstjenesten om Bouchiki-drapet? Det er et av de få interessante, ubesvarte spørsmål som gjenstår 23 år etter drapet på Lillehammer …»

1 Hagelund, s. 120 ff.

2 Vegard Bye: «Forbuden fred», Cappelen 1990, s. 79.

3 Aftenposten 28. desember 1995.

4 Klassekampen 19. januar 1996-

5 Bl.a. i Dagbladet 5. januar 1996.

25.18.7 Tildekking IV – benådning av Sylvia m fl i 1975

Etter dommen startet straks en iherdig lobbyvirksomhet fra Israel og de norske vennene, særlig fra h. r. adv. Jens Chr. Hauge1, for tidlig benådning. To av de tiltalte var blitt løslatt ved rettssakens avslutning (se nedenfor). Marianne Gladnikoff ble frigitt i oktober 1974, etter halv tids soning. I januar 1975 slapp Dan Ærbel ut. Og 26. mai 1975 ble Abraham Gehmer og Sylvia Rafael løslatt. De hadde da sonet ett år og 10 mnd inkl. varetekt av straffen på 5,5 år, som var den strengeste idømt i saken. Det var rekordrask benådning! La oss se på bakgrunnen:

I Italia var Sylvia Rafael ifølge NTB2 siktet for drap på PLO-representanten Adel Wael Zwaiter i Roma i oktober 1972. (Det gjaldt forøvrige samtlige seks som var tiltalt i Norge.) I oktober 1973 var politiavdelingssjef Rolf Jahrmann i mordkommisjonen i Italia for å drøfte saken med italiensk politi, og skrev deretter en rapport der han knyttet de to sakene sammen: «Sporene på hylser og prosjektiler er så like at muligheten for at samme våpen er benyttet i de to drapene er store.» (Se forøvrig kap. 5.7.2.)

I januar 1974, dvs. umiddelbart før eller under rettssaken, ba italienerne om å få avhøre de arresterte. Det ble stanset av en erklæring fra h. r. adv Annæus Schjødt på vegne av dem alle om at de tiltalte ikke ville la seg avhøre!3 Det har de selvsagt rett til, men det burde vært tolket på norsk side i skjerpende retning og som en understøttelse av de følgende utleveringskrav.

Også fransk politi4

«ønsket a avhøre alle de tiltalte – samt ni andre (israelere) som var i Norge da drapet skjedde – i forbindelse med de to drapene i Paris (i 1973)»

Fransk politi beskrives som «å overgå seg selv» i anstrengelser for å gi nordmennene bevismateriale om Paris-drapene5:

«Den erfarne kvinnelige norske politietterforskeren, inspektør Ingrid Aanestad, som fløy til Paris i forrige uke, er blitt fortalt at Sylvia er en ‘profesjonell terrorist’, skrev (en sørafrikansk journalist) med fransk presse som kilde»

I juni 1974 ba italiensk politi om å få tilsendt de norske Lillehammer-dokumentene. Da var Sylvia Rafael allerede dømt til fem og et halvt års fengsel i Norge, og italienerne antok vel nå at de hadde god tid på å arbeide videre med saken.

Italienerne ble imidlertid tatt skikkelig ved nesen. Mindre enn ett år senere ble altså Sylvia benådet (sammen med Gehmer), til tross for at man i Norge visste at italienerne arbeidet med sin sak og det var enighet om at de skyldige med stor sannsynlighet var det samme Mossad-teamet. Det er opplagt at den norske opptreden her hindret rettferdig prosess etter drapet i Roma.

Så langt basert på NTBs versjon om at utleveringsbegjæring fra Italia ble sendt Norge først i 1980 (se nedenfor).

Vi har imidlertid funnet en artikkel i Arbeiderbladet fra mai 1975, der avisen bringer meldingen om benådning av Rafael og Gehmer. Der heter det imidlertid6:

«Dette innebærer også i praksis at italienske myndigheters begjæring om utlevering av de to ikke er imøtekommet.»

Det daværende regjeringsorganet har vel neppe i 1975 drømt opp en utleveringsbegjæring som først ble mottatt fem år senere? Hvis ikke, lå det altså formell utleveringsbegjæring fra Italia på bordet allerede da de to agentene ble benådet og løslatt. Hvorfor ble de ikke da sendt rett til Italia, som Norge i så fall var forpliktet til?

En del av svaret kom frem i januar 1996 da noen av UD’s dokumenter ble frigitt7:

«I et referat fra en samtale som Frydenlund hadde med sin israelske kollega 19. desember 1974, framgår det at Frydenlund allerede da ga løfter om at Gehmer, Rafael og Ærbel ville bli benådet når de hadde sonet 1/3 av straffen.

Fengselsloven tillater løslatelse kun når halvparten av straffen er sonet.»

Fem og et halvt år er 66 måneder. En tredjedel er 22 måneder, eller ett år og 10 måneder, som også er nøyaktig den tiden Rafael og Gehmer sonet! Frydenlund holdt sitt løfte, fengselslov eller ikke!

Da blir det ikke mye igjen av det som ble brukt som offisielle begrunnelser for benådningen8:

«Sylvia Rafael hadde en organisk lidelse som tilsa benådning, mens Gehmer hadde ekstraordinært vanskelige forhold i hjemmet»

De legene som klarte å finne på slike fantasifulle formuleringer, het Leo Eitinger og Hornemann, begge psykiatere. Det var godt at h. r. adv. Schjødt klarte å finne frem til slike kloke leger som mirakuløst kunne sørge for at sykdomsbildet hos begge utviklet seg akkurat i takt med utenriksminister Frydenlunds løfter om 1/3 soning, så han slapp å bli stående i forlegenhet! – og det norsk-israelske forholdet ikke ble forverret!

Rettsavdelingen i UD hadde før avgjørelsen om å godta erklæringene ble tatt i sin uttalelse tørt kommentert9:

«Vi må vel regne med visse vanskeligheter med å bli trodd om også de to siste Lillehammer-fangene benådes på grunnlag av ovennevnte legeerklæringer.»

Derimot gikk både riksadvokat Magnar Flornes, POT-sjef Gunnar Haarstad og sakens aktor, Håkon Wiker, inn for benådning10! Uvanlig. Hvorfor det?

Korrespondansen mellom departementene i denne saken11 viser også at statsrådene (utenriksministeren og justisministeren) mest diskuterte hvordan man kunne begrunne benådningen, ikke hvorvidt de skulle benådes. Det var jo allerede avgjort mens rettssaken pågikk!

Vi merker oss også at:12

«Begge ble benådet før benådningssøknadene var ferdigbehandlet i Regjeringen.»

Dette må vi se i sammenheng med at Frydenlund «håpet på» at det ikke ble problemer mellom de to landene. Både det og den hemmelige benådningsavtalen, som må ha vært en gjenytelse for noe, tyder på at han kjente til at det hadde vært norsk medvirkning. Dessuten var jo Trond hans nærmeste rådgiver! For det var jo det som måtte tildekkes! Gjennom avtalen med Israel oppnådde man at de holdt kjeft om det, og hastverket med å oppfylle den før italienerne kom viser hvor viktig det var – pluss selvsagt at italienerne kanskje kunne få Rafael til å snakke!

Det viser seg også at den helt ordinære utvisningssaken som følger med benådning og hjemsendelse av straffedømte utlendinger ikke engang var behandlet av norske myndigheter da Sylvia første gang vendte tilbake til Norge 31. desember 1976, nygift med Annæus Schjødt, og straks søkte om oppholdstillatelse. Først 10. mars 1977, ett år og 10 måneder etter at Sylvia første gang forlot Norge, ble utvisning stadfestet av Justisdepartementet13 (men opphevet igjen i 1979!). På den måten fikk Sylvia et uberettiget opphold i Norge på 2,5 mnd. Det er mer effektivitet ved behandlingen av utvisningssakene idag!

Antakelig hadde man tenkt å la den ligge i det evinnelige hvis det ikke var blitt oppmerksomhet omkring den da Sylvia vendte tilbake.

1 Se f.eks. Klassekampen 21. juli 1993.

2 Opplysningene om Sylvia Rafael Schødt og Italia er fra NTB-melding 30. desember 1994.

3 Klassekampen 19. januar 1996.

4 Samme.

5 Samme.

6 Arbeiderbladet 24. mai 1975.

7 Arbeiderbladet 12. januar 1996.

8 Samme.

9 Klassekampen 13. januar 1996.

10 Aftenposten 13. januar 1996.

11 Samme.

12 Arbeiderbladet 12. januar 1996.

13 Aftenposten 13. januar 1996.

25.18.8 Tildekking V – ikke-utlevering av Sylvia i 1980

Vi antar italienerne etterhvert har forsøkt – uten hell – utlevering fra Israel og/eller Sør-Afrika. Da Sylvia Rafael kom tilbake til Norge gift med Annæus Schjødt, og etter nytt press fra Jens Chr Hauge & Co fikk permanent oppholdstillatelse her, har den italienske oppmerksomheten rettet seg mot Norge. Vi må anta at dette var kjent eller forutsett både i Oslo og Tel Aviv. Da italienerne sendte den andre formelle utleveringsbegjæring på Sylvia Rafael Schjødt, mottatt i Norge 15. desember 1980, var nok beredskapen høy.

Advokat Heidi Bache-Wiig, som representerte Sohaila Sami Andrawes, (se kap. 25.17) og påberopte seg Sylvia Rafael-saken som presedens, opplyste i Oslo Forhørsrett i desember 1994 at norske myndigheter da gikk inn for å avvise utleveringsbegjæringen1. Begjæringen ble så trukket 26. februar 1981. Vi regner med at dette må ha skjedd etter påtrykk fra Israel, evt. en hestehandel mellom Israel (Norge?) og Italia, i lys av det antatt nytteløse i å få utlevering fra Norge likevel.

Benådningen, mangel på samarbeide med italienerne og opphevelse av utvisning er alt forhold som er sterkt i strid med norsk fremmed- og kriminalpolitikk. Ikke å samarbeide om utlevering av terrorister er klart i strid med Norges internasjonale forpliktelser.

Vi har notert oss at h. r. adv. Annæus Schjødt i 1994 tok parti til fordel for Andrawes2:

«Souhaila Andrawes har lidd nok. Hennes tidligere ledere hylles nå for fredsinnsatsen mellom palestinere og israelere. La Souhaila bli i Norge.»

Det var klokt av ham. Vi er ikke imponert over de uttalelser han og Sylvia selv har gitt i Italia-saken. I 1981 uttalte Schjødt – på begges vegne3:

«TULL: – Vi stiller oss aldeles uforstående til at Sylvia skal ha vært med på et attentat mot en PLO-mann i Roma i tiden rundt 1973. Dette er tull fra ende til annen. Hun var ikke i Roma på dette tidspunkt … Den daværende forsvareren (mens Sylvia satt i varetekt) og norske myndigheter kunne dokumentere at Sylvia ikke hadde vært i Roma i 1972/73.»

Det har de to naturligvis lov til å hevde, og det er høyst forståelig at de gjør det. Men italienske myndigheter trodde det ikke. De var nok klar over at «Sylvia Rafael» heller ikke hadde vært på Lillehammer – der var det «Patricia Roxbourg» som var – helt til hun først under selve hovedrettssaken skiftet navn! De var også klar over at det var det samme, håndplukkede teamet som hadde stått for alle 12 aksjoner før Lillehammer, oppsatt med så mange ulike pass de trengte.

Italienerne hadde sikkert flere bevis, men ingen av sidenes bevis ble rettslig prøvet, fordi Norge ikke ville samarbeide på normalt vis med italiensk politi og rettsvesen. Grovheten i den norske opptreden illustreres imidlertid av at det forlengst forelå en norsk rapport som fant det overveiende sannsynlig at drapspersonene var de samme.

Det vekker heller ikke tillit at Sylvia Rafael Schjødt 13 år senere sa til NTB at hun4:

«… ikke kjenner til at det kom en begjæring om utlevering.»

Det var jo en begjæring hennes ektemann i 1981 hadde avvist som «grunnløs»! Riktignok uttalte Schjødt under sin rettssak mot Ramm i 1995 at de to ektefellene aldri diskuterte Lillehammer-saken sammen, men i 1981 visste han nok om hennes syn på Roma-saken til å kunne uttale seg på begges vegne. Det ville jo vært underlig om ektemannen i 14 år holdt den italienske utleveringsbegjæring skjult for sin kone!

Hvordan skal vi tolke hele denne saken?

Det er helt tydelig at det var maktpåliggende for Norge å hindre at Sylvia Rafael kom for en italiensk rett. Sylvia Rafael var – i motsetning til det inntrykk hun og hennes ektemann i alle år har forsøkt å skape – en meget sentral person i Golda Meirs håndplukkede drapsgruppe5. Var det bare for å hjelpe henne, Mossad og Israel, som Norge hadde gjort så mange ganger før? Eller var det noe Sylvia visste, som man fryktet ville komme ut i en italiensk rett? Kan hun ha vært blant de seks som traff Israel Krupp en måned før drapet (se neste underkapittel)? Eller kjente hun på andre måter til norsk medvirkning? Eller var det rett og slett fordi det var så viktig å tåkelegge hovedmannens identitet (og vi skal senere se hvor enormt viktig det etterhvert må ha blitt), som hun selvsagt kjente fullstendig etter en rekke aksjoner sammen?

Noe var det – og vi lukter tildekking av dette også.

I januar 1996 ble lukten til en klar stank. Det viser seg at etter at UD har opplyst at 99,5% av UDs 1000 sider dokumenter om Lillehammer-saken frem til 1980 er frigitt, har man fortsatt hemmeligstemplet 15 sider som bl.a. dreier seg om utleveringssaken med Italia6 (det betyr i så fall at det riktige tallet er 98,5%, ikke 99,5%). Hva står det der?

1 NTB 30. desember 1994.

2 Dagbladet 25. oktober 1994.

3 NTB 30. desember 1994.

4 Samme.

5 Sylvia beskrives slik av Richard Deacon: «The Israeli Secret Service». Harnish Hamilton, London, 1977: Sylvia is especially worthy of mention as an example of the new emancipated female secret agent, the modern and much more efficient counterpart of Mata Hari. Indeed, to mention Sylvia in the same breath as Mata Hari is almost to insult her: She is in every respect her superior, professional throughout, attractive, yet the equal of any male agent, and a delightful personality. Sylvia is the ‘pin-up girl’ of the Mossad and people of many nationalities who have met her testify to her real life personification of the kind of female spy all film producers dream about … She was … not so dedicated and ruthless as the Hit Teams chief female killer …, but a better all-rounder, a shrewd digger of information and in the long run a more efficient spy … When she got back to Israel her sudden notoriety had preceded her and she was given a reception marked by flag waving, flowers and dancing when she visited the kibbutz Ramat-Hakovsh which voted her an honorary member while she was in prison.”

6 Arbeiderbladet 12. januar 1996.

25.18.9 Tildekking VI – press mot forfattere; tildekking av Zamir i Oslo

I 1976 – etter at Mossad hadde forsøkt å stanse hele prosjektet se (kap. 25.18.27) – forsøkte justisminister Inger Louise Valle (A) å stanse utgivelsen av boken «Nummer Tretten»1, den norske oversettelsen (men helst også alle utgivelser i alle land2) av «Hit Team» som var skrevet av David Tinnin med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner3. (I den norske versjonen fremsto de som likestilte medforfattere.) Årsaken var bl.a. følgende avsnitt4:

«Israelerne hadde åpenbart den oppfatning at de norske myndighetene ville dekke over saken og løslate de arresterte agentene. Hvordan kunne de ha kommet til en slik feilslutning?

Ingen utenforstående vet sikkert, og det norske Justisdepartementet benekter at det var noen tidligere forståelse mellom de to etterretningstjenestene. Men det kan spekuleres over om Zwi Zamir og sjefen for norsk kontraspionasje hadde nådd en slags vag forståelse. De var vel kjent og hadde møttes to ganger årlig på de hemmelige konferansene som ble holdt mellom sjefene for de vestlige etterretningstjenestene, som israelerne deltok i. Under operasjonene i Roma og Paris hadde Zamir og Mike minst et underforstått samarbeid med de franske og italienske etterretningstjenestene. Det er naturlig å anta at de ville ha søkt å oppnå noe tilsvarende i Norge.

General Zwi Zamir hadde besøkt Norge et par måneder før aksjonen som gjest hos sin norske kollega. I mer enn et år hadde israelerne fanget inn signaler om at Svart September planla en operasjon mot en israelsk ambassade, bolig eller El Al-kontor i Skandinavia. Det ville vært rart om de to kollegene ikke hadde snakket om muligheten for israelske mottiltak som kunne komme i form av et israelsk attentat-team i Norge. Kanskje den norske kontraetterretningssjefen sa noe slikt som: ‘OK, men bli nå ikke tatt’.»

Dette ble oppfattet slik at Zamir hadde hatt møter med POT-sjefen Gunnar Haarstad, som heftig benektet dette.

Det er senere grundig bevist at Zamir var i Norge under aksjonen, og sterkt sannsynliggjort at han også var det noen måneder før. Det kommer vi tilbake til.

Resultatet av Valles initiativ, som ble underbygget med trusler fra Håkon Wiker – da generaladvokat – om bruk av «rettslige skritt», ble at 1-2 sider ble fjernet fra den norske oversettelsen. Idag sier Christensen at han trodde på Haarstad, men fortsatt mener Zamir var i Oslo og hadde møter. Så heter det i intervjuet med ham:

«Christensen mener det oppsto misforståelser omkring oversettelsen av boken fra engelsk til norsk, og at det kan ha vært representanter for Forsvarets etterretningstjeneste som Mossad-sjefen hadde møter med – og ikke politiets overvåkingstjenestene.»

Der finner vi meget sannsynlig. Tinnin bruker nemlig uttrykket «Norwegian counterintelligence», men presiserer aldri hva han mener med det. I mange land er dette del av det militære system. Normalt ville vi i norsk sammenheng tenkt på POT, men hvis Tinnins kilder var utenlandske, ville det ikke bli presisert. Men det dypeste og sterkeste samarbeidet med Mossad har i alle år gått via E-tjenesten og Trond Johansen. Det var E-staben som var lekekamerater i Mossads vektklasse, ikke lille POT. Det var Trond Johansen det var naturlig for Zwi Zamir å treffe, ikke Gunnar Haarstad.

Et annet kontroversielt punkt der Tinnin brukte uttrykket «Norwegian counterintelligence» var dette5:

«Norsk kontraetterretning … nektet å samarbeide med det norske politiet under etterforskningen og unnlot å informere statsadvokat Håkon Wiker om etterretningsaspektene rundt saken.»

Nå mener vi at dette er dekkende for både POTs og E-tjenestens opptreden. Men det er mest åpenbart for E-tjenesten, og mest sannsynlig at det var den veien Tinnin lettest kom frem til en slik konklusjon dvs. at han også her tenkte på E-tjenesten.

Men det gjenstår et springende spørsmål. Hvis Christensen idag forstår at Tinnin mente E-tjenesten, hvorfor forsto han ikke det i 1976? Hvorfor sørget man ikke bare for riktig oversettelse i den norske utgaven slik at det dreide seg om møter i E-tjenesten, ikke POT?

Christensen benekter idag at han var utsatt for press, da han og Tinnin valgte å «endre» den norske versjonen.

Mon det?

1 VG og Klassekampen 13. januar 1996.

2 Vi Menn nr. 4/96.

3 David Tinnin (med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner): «Hit Team». Futura London 1976.

4 Tinnin, s. 148 f.

5 Tinnin, s. 149

25.18.9.1 Korrekturleser Schjødt

Dag Chistensen forteller forøvrig en annen liten historie om bokutgivelsen1:

«Den minst ‘truende’ interesse ble forøvrig vist av høyesterettsadvokat Annæus Schjødt like før boken ble utgitt på Cappelen i 1976. Som forsvarer i drapssaken ba han om å få lese manus for å bidra til at eventuelle feilaktige opplysninger ikke kom på trykk.

Jeg ble forbauset da kommentarene hans ikke gikk på fakta, men på rene bagateller, og nesten utelukkende dreide seg om en av de dømte, Sylvia Rafael. Mer forståelig ble utspillet da jeg i avisene noe senere så at de to skulle gifte seg.»

1 Vi Menn nr. 4/96.

25.18.10 Tildekking VII – «valgamnestiet»

Mike Harari hadde tidligere ledet en serie drapsaksjoner som sjef for Golda Meirs håndplukkede team. Ialt hadde det vært 12 aksjoner før Lillehammer. Flere drap hadde funnet sted i europeiske hovedsteder, f.eks. Paris, Athen og Roma. I Norge visste man ihvertfall at agentene kalte hovedmannen ‘Mike’ og ‘Youssi’.

Vi vet videre at hovedmannen hadde vært sett av så mange i Norge på hoteller og restauranter at svært mange mennesker ville kunne identifisere ham fra bildet, og vi vet at Kripos hadde bilde av den virkelige Mike Harari. Det kan ikke være annen forklaring på det enn at man må ha fått bildet fra Interpol eller andre land som hadde hatt besøk av Harari tidligere, f.eks. Frankrike eller Italia. Harari var en topphemmelig israelsk agent som israelske pressebyråer neppe sendte ut bilder av i forbindelse med intervjuer og fødselsdagsomtaler. Det var opplagt nærmeste hypotese å anta at «Mike» var «Mike Harari» og så få det bekreftet/sannsynliggjort ved å vise bildet til vitnene.

I løpet av den meget korte tiden Mossad-mappen på Lillehammer var åpen i 1993, fikk bl.a. NTB en kikk i den. I mai 1993 sendte NTB ut en melding som ble referert slik av Aftenposten:

«Ifølge NTB ble det den 10. mars 1977 sendt et telegram fra Interpols Oslokontor med ordene: ‘innstill ettersøkningen for samtlige personer nevnt i telegrammet’. Deretter ble de ettersøkte agentene navngitt, deriblant den antatte lederen Mike Harari som opererte under dekknavnet Edouard Laskier.

Av de undersøkelser som NTB og NRK har foretatt, fremgår det at det var politimester Victor Kongelstad i Lillehammer som ga beskjed om å trekke tilbake den internasjonale etterlysningen. Dette gjorde han etter en samtale med sjefen for Kriminalpolitisentralen, Rolf Harry Jahrmann.

Av dokumentene som NTB har studert, fremgår det også tydelig at politiet hadde et fotografi av den etterlyste Mike Harari, som også knyttes til andre lignende saker.»

Ut fra denne meldingen må man forutsette at man før 1977 hadde kjennskap til Mike Hararis identitet. Dette er også en av kildene for at det fantes bilde av ham, og det er heller aldri benektet.

Av en annen kilde1 kan det imidlertid se ut som om etterlysningen av Harari var utstedt på dekknavnet «Edouard Laskier», og at Jahrmann begrunnet tilbaketrekningen med at «identiteten til de ettersøkte ikke var korrekt angitt». Dette var i alle fall en gal opplysning vedrørende de fleste andre ettersøkte, herunder særlig den kombinerte MI6 og Mossad-agenten Jonathan Ingleby (den ene eksekutøren), som opererte med ekte britisk tjenestepass på sin korrekte britiske identitet (se kap. 25.27.1.3) og dessuten var dobbeltidentifisert av Interpol med den israelske identiteten Jonathan Isaac Englesberg, meddelt Norge fra Interpol i august 19762.

Når det gjelder Harari, fremgår det av Ukeslutt-programmet i mai 19933:

«… Likevel klarte norsk politi å avsløre leiaren for (dei) israelske agentane som var etterlyst av norsk politi etter drapet:

– Av en av de anholdte i saken, har vi fått opplyst at vedkommende som i Norge benyttet seg av navnet Edovard Laskier, formentlig er identisk med Harrar, Yosef. Israelsk borger, bopel ca 5 kilometer nord for Tel Aviv. Ansatt i det israelske forsvarsdepartementet. Gift med ‘Penina’.

Kriminalpolitiet hadde i røynda avslørt Mike Harari – lederen for den spesielle drapskommandoen i Mossad. I nesten tjue år har det ligge eit bilete av Edouard Laskier, alias Mike Harari, i en avlåst safe på Kriminalpolitisentralen i Oslo.»

Midtavsnittet er fra politirapporten av 1973.

Alt tyder på at Yosef Harrar er den den helt nøyaktige identiteten. Det stemmer perfekt med at de agentene som sto ham nærmest kalte ham «Youssi». At Mike Harari virkelig er Yosef Harrar, hvis identitet man altså helt sikkert kjente i 1973 som identisk med «Mike» og «Youssi» og «Edouard Laskier», underbygges ved at «Mike Hararis» ektefelle i nyere reportasjer kalles «Pnina»4, dvs.«Penina» fra politirapporten av 1973.

Og siden har jo «sjefsgranskeren» Lasse Qvigstad (se kap. 25.18.17) bekreftet at politiet i 1973 gjorde jobben sin, og det må bety at de har dobbeltsjekket disse opplysningene ved å vise frem bildet til alle de folkene man den gangen visste Harari hadde møtt i Norge (se foran), og da har de utvilsomt fått mer enn nok identifikasjoner på Mike Harari = Yosef Harrar = Edourd Laskier = Mike = Youssi.

Alle disse sammenhengene forelå i 1973:

Vedkommende arrestant etablerte at Lillehammer-teamets sjef var «Mike» – «Youssi» = «Edouard Laskier» = «Yosef Harrar»

«Mike Harari» var navnet på bildet man fikk fra Interpol e l som hovedmannen i det faste drapsteamet

Det var da neppe noen stor intellektuell øvelse å konstatere at den faste hovedmannen «Mike Harari» var hovedmann også på Lillehammer: «Mike» = «Mike» og «Harrar» – «Harari»!

Kripos har altså på et eller annet tidspunkt faktisk sendt ut internasjonal etterlysning på Mike Harari, Jonathan Ingleby og ihvertfall 6 andre5, og da ment at de hadde bevismessig grunnlag for det. Ifølge Vegard Bye var statsadvokat Håkon Wiker «ikke i tvil om at det var formelt grunnlag» for å begjære Harari utlevert fra Israel, men han «regnet det for umulig å nå frem med en slik begjæring» og «at det ikke var noen grunn til å utsette forholdet til Israel for en ytterligere belastning»6.

Etterlysningen gjennom Interpol skal normalt komme i tillegg til en utleveringsbegjæring til Israel, dvs. at disse handlinger krever omtrent samme bevisgrad. Det faktum at han ble etterlyst viser at man hadde fått nok identifikasjon til å sende ut etterlysning og dermed til å kreve utlevering – også bekreftet av Wiker. Det tyder også på at identifikasjon via bildet ble utført med positivt resultat.

I januar 1996 var NTBs Nils-Inge Kruhaug i Tel Aviv. I sin reportasje skrev han bl. a.7:

«Mannen som ledet den israelske etterretningsorganisasjonen Mossads dødsskvadron på Lillehammer i 1973, het Michael Harari og lever i dag i beste velgående i Tel Aviv.

Et titalls Mossad-kjennere NTB har vært i kontakt med i Israel er ikke i tvil, og stiller seg undrende til norsk påtalemyndighets manglende interesse for Harari ….

Når eksperter i Israel undrer seg på Riksadvokatembetet i Norge, og Stortinget gang på gang føres bak lyset (jfr. Paul ChafFeys mange forsøk på oppklaring og Ingvald Godals uttalelser om klarhet) av Riksadvokaten, som skulle være rettsstatens høye beskytter og fremste garantist, er det ikke da snart på tide at Stortinget griper inn for å gjenreise rettsstaten – bl.a. ved å renske opp i hele påtalemyndigheten?

– Harari var Mossads operasjonssjef på denne tida og fikk i oppdrag å lede hevndrapene etter München-massakren. Verken han selv eller noen andre innen Mossad har noensinne benektet dette, sier en kilde i Israel som i nærmere 30 år har pleid nær omgang med sentrale etterretningsfolk.

– Alle med kjennskap til Mossad vet at Harari ledet Lillehammer-aksjonen, det har han selv forøvrig fortalt en rekke ganger, sier den israelske historikeren, forfatteren og etterretningseksperten Benny Morris i Jerusalem.

– At Harari ledet Lillehammer-aksjonen, avslørte vi allerede i 1988. Ingen har noensinne tilbakevist eller forsøkt å tilbakevise dette faktum, sier journalist Eli Tavor i Israels største avis YediotAhronoth.

– Kildene til opplysningene om Hararis rolle på Lillehammer er så mange og så pålitelige at det ikke finnes tvil, sier forfatteren og journalisten Yossi Melman i Maariv.»

Sistnevnte journalist Yossi Melman er forøvrig ingen hvilken som helst journalist i Tel Aviv, men en meget anerkjent Mossas-ekspert som bl.a. er medforfatter til boken «Every Spy a Prince»8.

I reportasjen bringes nok et bilde av Harari, tatt i 1990 med referanse Shalom Bar-Tal. Det er høyst sannsynlig at bildet ble offentliggjort i Israel etter at det ble tatt.

Men allerede i 1973 visste norske etterforskere det samme. Det er senere dekket over, så vi kan bare forsøke å anta hva som kan ha skjedd:

Hararis identitet var kjent, og gruppens oppdragsgiver/arbeidsgiver (Mossad) var kjent. Aktor Håkon Wiker hadde allerede fått påpakning av Dorenfeldt for for stor tjenesteiver, og bestemte seg for ikke å fremsette noe utleveringskrav.

Det ble heller ikke gjort i forhold til Jonathan Ingleby, den ene av de to som faktisk avløste de drepende skuddene mot Bouchiki, til tross for at ingen noen gang har påstått tvil om hans identiteter, den står å lese i Heradstveits bok9 av I974!

Men de ble alle etterlyst. Intet tyder imidlertid på at etterlysningen ble kjent for offentligheten. Vegard Bye, som alle har antatt var den første som bragte opp Mike Hararis navn offentlig, er i sin bok f.eks. under inntrykk av10:

«Noe av det mest påfallende ved den norske påtalemyndighetens håndtering av Lillehammer-saken, er at det aldri engang ble gjort noe forsøk på å finne Mike og få ham utlevert fra Israel»

Hvorfor havnet da bildet av ham i NTB’s arkiver, der Aftenposten fant det og var først med å trykke det i 1993?

Den eneste forklaringen på dette igjen er at NTB må ha vært orientert fortrolig av Kripos om etterlysningen. Enten har Kripos også overlatt NTB et bilde for beredskapsbruk, f.eks. hvis man siden ville gå ut med en offentlig etterlysning, eller så har NTB selv skaffet seg bildet på europeiske kanaler og lagt det i arkivet for det tilfelle at han skulle bli arrestert.

Så langt bevisførselen for at man ut fra det man visste i 1973-74 hadde mer enn nok til å fastslå hovedmannens identitet.

Men fra 1976 kan det ikke lenger herske skygge av tvil! Da kom nemlig David Tinnin/Dag Christensens bok11 ut både i London og – i sensurert norsk versjon – i Oslo. Det fremgår foran – kap. 25.18.9 – at norske myndigheter reagerte så sterkt på deler av innholdet av den engelske utgaven at flere avsnitt måtte utgå i den norske. Både daværende justisminister Inger Louise Valle, daværende POT-sjef Gunnar Haarstad og daværende generaladvokat, aktor i Lillehammer-saken Håkon Wiker, engasjerte seg sterkt i dette og må derfor ha lest boken! Da må de også ha lest hva som står der om «Mike» – hovedmannen fra Lillehammer12:

«Mike … beholdt sin stilling som Mossads direktør for hemmelige operasjoner, og klarte endog å bli medlem av den komité som ble satt opp … for å undersøke hva som gikk galt på Lillehammer.»

I tillegg til alt man visste tidligere, visste man nå at han var medlem av granskningskomitéen! Det må vel kalles 100% identifikasjon i et utleveringskrav til Israel!

Da skulle man jo tro at man endelig oppgraderte etterlysningen til et utleveringskrav, uansett hvor strenge krav man måtte ha satt til et slikt tidligere. Men hva gjør man når man har fått denne informasjonen? Trekker hele etterlysningen tilbake!

Da etterlysningen ble trukket i 1977 var også alle de dømte løslatt. I praksis ble altså hele saken lukket, og i praksis har systemet under Nordli-regjeringen gitt generelt amnesti for hele drapsgruppen – inklusive lederen og de to identifiserte eksekutørene (den ene godt identifisert) – etter fire år, for et drap som først foreldes etter 25 år!

Hvorfor? Igjen må vi spørre om det var bare for å være snille med Zamir, Harari, drapspersonene, Mossad og Israel – eller om det lå noe mer bak?

Eller at det lå noe mer foran? Slik som stortingsvalget i 1977? Våren 1977 tydet alt på at Ap ville komme til å tape høstens valg. En KrF- eller Høyre-ledet regjering ville komme til makten (slik gikk det ikke, men det var fordi ble det sosialistiske flertallet nærmest som et mirakel først ble sikret helt ved slutten av fintellingen, og ikke-sosialistene nesten hadde startet regjeringsforhandlinger). Vi tror at det siste man ønsket var at Interpol skulle levere Mike Harari eller Marie Tamar eller hennes henretter-kollega Jonathan Ingleby pent pakket inn med håndjern til en ikke-sosialistisk regjering! I så fall ville nemlig vedkommende – som selvsagt visste alt om planleggingen av aksjonen – begynne å snakke! Kanskje snakke om norsk medvirkning – som en formildende omstendighet? Ikke noe dårlig forsvar mot en eventuell påstand om 20 års fengsel!

Merk at det ikke var nok å vente til like før valget. En Interpol-arrestant bragt til Norge kunne ikke bare sendes ut igjen uten videre. I beste fall – sett fra tildekkernes synspunkt – ville det ta tid. I virkeligheten satt nok Ap-strategene dag for dag og vurderte hvor påfallende det ville virke å lukke saken så kort tid etter drapet, avveiet mot hvor farlig det var å ha kort tid igjen til valget.

1 Klassekampen 19. januar 1996.

2 Samme.

3 Ukeslutt 8. mai 1993.

4 NTB-melding gjengitt grundig i Vårt Land og delvis i Arbeiderbladet 25. januar 1996.

5 Klassekampen 19. januar 1996.

6 Vegard Bye: «Forbuden fred», Cappelen 1990, s. 79.

7 NTB-melding gjengitt grundig i Vårt Land og delvis i Arbeiderbladet 25. januar 1996.

8 Dan Raviv og Yossi Melman: «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990.

9 Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974.

10 Bye, s. 77 f.

11 David Tinnin (med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner): «Hit Team», Futura London 1976. Norsk utgave Cappelen 1976.

12 Tinnin, side 189.

25.18.11 Tildekking VIII – intet avhør av Sylvia!

Vi vet ikke hvor harde anstrengelser som ble gjort for å få de arresterte til å oppgi hovedmannens identitet mens de satt i avhør i sine egne saker – eller om det ble gjort i det hele tatt (minst en av dem må ha gjort det, se foran). Det er på det rene at ihvertfall Sylvia Rafael kjente Hararis virkelige identitet – det bekreftet hennes ektefelle, h. r. adv. Annæus Schjødt, i rettssaken mot Ramm våren 19951.

Som tiltalt har man imidlertid «lov til» å lyve. Men Sylvia Rafaels tilknytning til Norge ble meget langvarig, inntil ekteparet rundt årsskiftet 1993-94 flyttet til Sør-Afrika. Annæus Schjødt bekreftet under rettssaken mot Ramm også at Sylvia selvsagt kjente hovedmannens identitet men aldri hadde vurdert å gi norske myndigheter noe hjelp med identifikasjonen av Harari (det ble ifølge ham oppfattet av henne som «regelrett angiveri», og han hadde selv gitt henne tilsvarende råd). Av dette følger at også Schjødt fra ett eller annet tidspunkt kjente identiteten. Regnet også han oppklaring som angiveri?

Det mest interessante er imidlertid at Schjødt under rettssaken også uttalte at det aldri hadde kommet en eneste henvendelse om avhør e.l. fra norske myndigheter. Ikke et eneste tellerskritt brukt av Riksadvokaten eller andre for å undersøke dette opplagte sporet – selv da det ble reist spørsmål i Stortinget om Hararis identitet! Enten ga Riksadvokaten blaffen, eller så var det ikke nødvendig: Man hadde mer enn nok til å fastslå Hararis identitet (han hadde jo allerede vært etterlyst). Det var viljen til å få tatt ham, ikke evnen, det skortet på! (Likevel skulle selvsagt Sylvia vært avhørt; enhver sak som fremmes må jo bygges opp så solid som mulig!)

Dette er virkelig en forsømmelse – eller verre. Gjennom 14 år – fra Sylvia kom tilbake i 1979 gift med Annæus Schjødt til ekteparet i 1993-94 flyttet til Sør-Afrika – hadde politi og påtalemyndighet hatt daglig adgang til et helt avgjørende vitne i det helt avgjørende spørsmål, og man har ikke foretatt seg f.eks. noe av det følgende:

Ikke stilt Harari-identifikasjon som betingelse for at Sylvia Rafael ble benådet i mai 1975, til tross for at dette var en meget stor tjeneste overfor henne, fordi vi visste i Norge at italienske myndigheter arbeidet med en utleveringsanmodning. Derved sviktet Norge samarbeidet gjennom Interpol for Sylvia Rafaels skyld (se nedenfor).

Ikke stilt denne betingelse da Sylvia senere, gift med Annæus Schjødt, søkte om opphevelse av utvisningen og fikk oppholdstillatelse i 1979. (Dette skjedde bl.a. etter ny runde med sterkt press fra Jens Chr Hauge2. Hauge ringte bl.a. politimester Victor Kongelstad på Lillehammer for å legge frem en ‘enkel sak’, men da Kongelstad ikke fant den like enkel, ble Hauge rasende og kalte politimesteren i sjikanøse vendinger for ‘Konglestad ‘, mens Kongelstad svarte med å kalle ham ‘advokat Haugen‘. Hauge kastet på røret og oppnådde ikke det han ville hos Kongelstad. Men Ap-regjeringen fulgte Hauges instruks.)

Ikke stilt denne betingelsen ved senere fornyelser av oppholdstillatelsen3

Aldri så mye som innkalt Sylvia til samtale om saken gjennom de minst 14 årene hun har vært «vanlig husmor» på Ullern i Norge, ikke en gang da saken kom opp i Stortinget i 1990!

1 Nedtegnet av Ramm i notat til h. r. adv. Tor Erling Staff kort tid senere.

2 Se Klassekampen 21. juli 1993.

3 H. R. adv. Annæus Schjødt opplyste i VG 21. februar 1981 at de først i 1981 var i ferd med å søke om permanent oppholdstillatelse.

25.18.12 Tildekking VIX – Riksadvokaten til Vegard Bye

I 1989 kom det igjen opp kritiske spørsmål om behandlingen av Lillehammer-saken. Nå var det Vegard Bye som i sin bok «Forbuden Fred»1 bragte frem Mike Hararis navn som hovedmann på Lillehammer, basert på ikke tilstrekkelig dokumenterte informasjoner han hadde fått under opphold i Mellom-Amerika/USA. Før han utga boken, tok han kontakt med Riksadvokaten. Riksadvokaten hadde da bedt om en saksfremstilling fra Overvåkingspolitiet, der Mossads gode venn Iver Frigaard fikk ansvaret for en rapport. Denne konkluderte ifølge Klassekampen greit med at Harari «ikke hadde spilt noen rolle på Lillehammer»2.

Dette var en meget mer kategorisk form enn den som senere ble presentert av justisministeren for Stortinget (se nedenfor). At den likevel kan være dekkende for Frigaards rapport underbygges imidlertid av at ass. riksadvokat Tor-Aksel Busch uttalte til VG i 1993 at «overvåkingspolitiet hadde sjekket ut Harari»3.

Men POT unnlot å spørre Kripos til råds om saken (Kripos-sjef Kai Erik Tørdal bekreftet at han ikke hadde fått noen forespørsel), til tross for at det var der alle de gamle sakspapirene om Lillehammer befant seg, inklusive bildet av Harari og kunnskapen om etterlysningen og tilbaketrekningen av den!

Tidligere overvåkingssjef Jostein Erstad bekreftet i 1993 at POT ikke sjekket saken med Kripos. Han husket ikke hvorfor, men husket at Frigaard tok seg av saken. Frigaard innrømmet at han muligens behandlet saken, men sa at «den kan neppe ha etterlatt et sterkt inntrykk i hukommelsen min»4.

Det var altså Iver Frigaard som høsten 1989 «visket ut» Håkon Wikers tidlige arbeid som endte med positiv identifikasjon av Mike Harari og etterlysning av Harari gjennom Interpol fra norsk historie – inntil vi nå retter opp historieskrivningen. I mellomtiden har statsråd på statsråd. Riksadvokat og statsadvokater, avis etter avis, gjentatt det som Frigaard konstruerte opp denne gangen: Det var ikke Harari.

Det også til tross for at det da siden 1976 hadde foreligget informasjon i David Tinnins/Dag Christensens bok5 (se kap. 25.18.10) om at hovedmannen Mike hadde vært medlem av granskningskommisjonen i Mossad etter Lillehammer, i egenskap av direktør for Mossads avdeling for hemmelige operasjoner! Dette var en bok som POT hadde vært sterkt engasjert i for å få forandret den norske utgaven, og den må således ha vært lest grundig i POT i 1976 med tilsvarende dokumenter i POTs arkiver. Det var jo nå bare å konstatere at hovedmannen var den person som hadde denne stillingen og satt i denne komitéen, så ville det kommet av seg selv at Mike var lik Mike Harari som var lik Youssi Harrar! Men alt dette ble undertrykket av Frigaard.

La oss så gjenta at Frigaard nå ikke er hvem som helst. Han rapporterte rundt sine POT-sjefer, som ikke ante hva han drev med. Han rapporterte isteden vesentlig til Trond Johansen i E-tjenesten, som igjen ligger helt inne i sentrum blant Ap-folkene som «snakker sammen». Dessuten nøt han beskyttelse i Justisdepartementet, av toppene i embetsverket og dessuten av statsrådene når disse var fra Ap. Hans neste sjef Svein Urdal fikk beskjed om å gå selv dersom han ville sette sin stilling opp mot Frigaards.

Det er ikke noe rart at Frigaard hadde denne makten over departementet og Ap. Der forsto man nok etterhvert som Kripos har gitt beskjed på interne kanaler at de hadde medvirket til Frigaards omskrivning av historien. Det lå i Frigaards makt å avsløre hele den kollektive historieforfalskningen som er bedrevet til denne dag. Da Mossad-saken ble avslørt, og det ble for påfallende å la Frigaard sitte, fikk han derfor en ny stilling etter eget ønske, et solid opprykk til internasjonal jobb i Interpol.

Da Frigaard forfalsket historien, opptrådte han på vegne av alle de som hadde noe å skjule i Lillehammer-saken, dvs. som deltaker i «den fjerde tjeneste». Siden har det gjort det mulig for ham å holde Riksadvokaten og departementet i sitt jerngrep – om det var nødvendig, hvis de ikke allerede spilte på samme lag. Vi finner det vanskelig å tro at Riksadvokaten ikke engang luktet at noe var galt da han videreformidlet Frigaards svar. Det kan ikke være mulig at Riksadvokatembetet ikke satt på hovedtrekkene fra Kriminalpolitisentralens etterforskning. (Se nedenfor.) Var ikke Riksadvokaten i «den fjerde tjenestes» tjeneste før, ble han det ihvertfall nå!

Dette kan forklare hvorfor vi de siste årene har opplevet at så mange saker som har med etterretning og overvåking å gjøre henlegges av påtalemyndigheten, helt til topps – se en lang rekke saker i kapitel 21! Det kan også forklare hvorfor så mange statsadvokatembeter er kommet under den samme tommelen. I verste fall er det ikke ansatt en eneste statsadvokat siden 1989 som ikke er «klarert» av Trond Johansen & Co!

1 Vegard Bye: «Forbuden fred», Cappelen 1990.

2 Klassekampen 13. mai 1993.

3 Uttalelse i mai gjengitt på nytt i VG 24. november 1993.

4 Fortsatt Klassekampen.

5 David Tinnin (med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner): «Hit Team». Futura London 1976. Norsk utgave Cappelen 1976.

25.18.13 Tildekking X – statsråd Else Bugge Fougner i Stortinget

Etter at Vegard Byes bok kom ut, ble justisminister Else Bugge Fougner (H) stilt spørsmål i Stortinget av Paul Chaffey (SV) om Regjeringen ville sørge for å kreve utlevering av hovedmannen på Lillehammer, Mike Harari1. Justisministeren svarte

«Ifølge opplysninger fra Riksadvokaten ble det allerede høsten 1989 foretatt undersøkelser for om mulig å bringe på det rene om Mike Harari var identisk med den ukjente ‘Mike’ som ble omtalt i Lillehammer-saken. Man fant det imidlertid ikke sannsynliggjort at disse personene var identiske. Riksadvokaten opplyser at Vegard Bye personlig har gitt ham informasjoner om saken, men at verken disse informasjonene eller det som fremkommer i Byes bok etter Riksadvokatens oppfatning har stilt saken i et annet lys. Det er Riksadvokatens oppfatning at det ikke foreligger en slik rimelig sikkerhet for at Mike Harari er identisk med den ukjente ‘Mike’ fra Lillehammer-saken at det gir grunnlag for å ta skritt for å få saken gjenopptatt.

Jeg viser for ordens skyld til at jeg som justisminister ikke kan overprøve Riksadvokatens avgjørelser på dette punkt.

Under henvisning til Riksadvokatens standpunkt kan jeg heller ikke se at det er grunnlag for å fremme noen utleveringsbegjæring overfor israelske myndigheter.»

På spørsmål om hun ville foreta seg noe hvis det skulle komme nye opplysninger som sannsynliggjorde at «Mike» var Mike Harari, svarte hun

«Jeg legger til grunn at hvis det kommer frem nye opplysninger av betydning for saken, vil ganske sikkert Riksadvokaten vurdere disse. Saken har jo allerede vært vurdert ved at han allerede i 1989 undersøkte disse forholdene, dels ved at han satte seg inn i boken og dels ved direkte opplysninger som han mottok fra Vegard Bye.»

Når det reises formelle spørsmål i Stortinget, trer bestemte rutiner i gang. Departementet skal skrive utkast til svar med kommentarer og saksmapper som skal forelegges statsråden. Det er faste rutiner for hvilke etater som skal forespørres. Svaret viser at man nå henvendte seg til Riksadvokaten, som allerede hadde vært gjennom saken, slik den var presentert av Frigaard, og trolig i hovedsak ga samme redegjørelse som sist. Men i kriminalpolitisentralen befant det seg altså materiale som burde tilsi en annen konklusjon, bl.a. eksistensen av det nevnte bildet, kunnskapen om konkrete vitner, og kunnskapen om at Harari allerede hadde vært etterlyst, men Kripos ble aldri trukket inn.

Merk at på dette tidspunktet var det ingen utenom de berørte i justisvesenet som visste om etterlysningen. I svaret heter det at Riksadvokaten «allerede i 1989» foretok undersøkelser vedrørende Harari. Denne formuleringen må forstås slik at den avviser tidligere undersøkelser. I 1989 var det Byes bok som utløste undersøkelsene – da hadde Riksadvokaten ikke noe valg. Men samtidig opplyses det altså nå implisitt at det tidligere ikke var gjort noe som helst for å sjekke ut ‘Mike’ mot Mike Harari til tross for at bildet eksisterte i Kriminalpolitisentralen og til tross for at han allerede hadde vært etterlyst!

Det er direkte villedende overfor Stortinget å late som om Hararis identitet først ble vurdert i 1989. og klar tilbakeholdelse av opplysninger å ikke informere om at Kripos i sin tid hadde hatt nok grunnlag for å etterlyse, når statsråden nå hevdet at Riksadvokaten ikke hadde noe slikt grunnlag.

På toppen av det hele kommer opplysningen allerede i 1976 i Tinnins/Christensens bok om at «Mike» var direktør for Mossads hemmelige operasjoner og medlem av Mossads granskningskommisjon for Lillehammer (se foran). I tillegg til at Frigaard må ha undertrykket dokumenter om denne boken fra den ble vurdert i POT (av Gunnar Haarstad), må Riksadvokaten selv ha undertrykket tilsvarende dokumenter i sin etat, fordi den ble vurdert der også, og dessuten må de tilsvarende dokumenter i Justisdepartementet ha vært undertrykket, for justisminister Inger Louise Valle hadde vært engasjert i saken om den norske oversettelsen!

Det forelå mao. fra Tinnin/Christensen full identifikasjon og dermed ingen problemer med å knytte opp Mike fra Lillehammer til den Youssi Harrar som var navnet på Mossad-mannen i granskningskommisjonen, og som allerede var kjent fra politidokumentene!

Alt dette ville vi gjerne hatt belyst nærmere gjennom møte med Else Bugge Fougner, men dette ble avvist av henne til tross for anbefaling fra hennes daværende sjef Jan P. Syse (se kap. 25.1). Hun er derved en av bare to personer som har nektet å møte oss – den andre er Tormod Hermansen.

Dette finner vi ytterst påfallende. Ut fra hva vi vet idag, er det helt på det rene at Bugge Fougner feilinformerte Stortinget. Hun har siden aldri gjort noe for å oppklare dette. Det er meget vanskelig å tenke seg at hun aldri ble informert om den første etterlysningen. Riktignok ble Kripos ikke bedt om å bidra til svaret, men Riksadvokaten selv må ha visst om etterlysningen. F.eks. sa assisterende riksadvokat Tor-Aksel Busch til NTB i 1993 at han2

«… ikke var kjent med at norske myndigheter stanset den internasjonale etterlysningen før han fikk vite det av NTB»

Det tyder jo på at han var kjent med selve etterlysningen! Det ville jo også vært særdeles underlig om ikke alle politidokumentene i sin tid hadde vært innom riksadvokatembetet.

Vi noterer oss videre at to kilder tyder på at Frigaards versjon var bastant: Harari var «sjekket ut». Men Riksadvokaten bruker en mykere form i sin ekspedisjon til statsråden: Det var ikke nok bevis. Dette viser at Riksadvokaten faktisk foretok en egen saksbehandling og ga en annen konklusjon. Hva bygget han dette på, hvis han ikke hadde egne informasjoner i sine arkiver? Og hvorfor fortalte han ikke da sannheten?

Om man i mellomtiden skulle ha funnet ut at det gamle bildet ikke var bra nok (ingen holdbar unnskyldning for å fortie historien) var det nå faktisk kommet frem flere bilder av Harari. I 1985 ble det tatt et meget godt bilde av ham i Tel Aviv ifb statsbesøk av Hararis nære venn general Noriega fra Panama3. Etter Noriegas fall dro Harari tilbake til Tel Aviv der han ble intervjuet på TV 6. januar 19904 – og intervjuet ble sågar sendt på norsk TV noe senere! Drapet var jo slett ikke foreldet. Når Riksadvokaten nå forsto at det ble satt søkelys på saken igjen, skulle han jo forsikret seg om at man hadde full oversikt over mulige nye etterforskningsmuligheter oppstått i mellomtiden (ja, hans plikt var jo løpende å gjøre dette, uansett offentlig oppmerksomhet). Nå var det bare å skaffe en tape fra NRK og ta en ny runde rundt om til vitnene. Hvis han altså snakket sant om «ikke nok bevis». Men det gjorde han jo ikke. Man hadde nok bevis, men ville ikke medgi det!

Dessuten må jo Kripos selv ha reagert da de fikk kjennskap til statsrådens svar til Chaffey. Kripos kan jo ikke la statsråden sitte i uvitenhet. Det er ikke usannsynlig at statsråden i ettertid ble varslet om manglene ved svaret og/eller fikk et bredere materiale som kan ha omfattet både orientering om Harari-bildet, etterlysningen og kritiske rapporter/synspunkter fra enkelte tjenestemenn som f.eks. kan ha gått inn for avhør av Sylvia. Noe av dette materialet kan ha blitt underslått fra statsråden, og det kan også tenkes at hun ikke hadde tid til å lese alt (meget vanlig pga knapp tid). Eller det kan tenkes at hun rett og slett valgte å se bort fra dette når svaret først var gitt.

Denne delen av tildekkingen hviler så mye på fhv statsråd Bugge Fougner at hun bør settes under etterforskning med sikte på Riksrett. Det vil være den eneste måten å klarlegge hennes forhold på.

Vi noterer oss også at statsråden forutsatte (så nær en instruksjon man kan komme når det ikke foreligger slik formell myndighet) at Riksadvokaten ville vurdere nye opplysninger. Dette ble selvsagt oppfattet også av de etater som har som ansvar å bringe slike nye informasjoner frem til Riksadvokaten.

I verste fall er Else Bugge Fougner kommet i den samme skrustikke som Riksadvokaten og mange andre.

1 Stortingstidende s. 3948 f. (1989-90). 6. juni 1990.

2 Aftenposten 12. mai 1993.

3 Dan Raviv og Yossi Melman: «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990. Selve bildet er gjengitt mellom side 248 og side 249. Boken kom ut i 1990, men bildet fantes nok i Hadashot Library fra det ble tatt i 1985.

4 Raviv/Melman, side 353.

25.18.14 Tildekking XI – Frigaard og Setsaas

Det var ca. 3 mnd etter Bugge Fougners svar i Stortinget – i september 1990 – at Setsaas var hos Iver Frigaard nettopp med nye informasjoner om Harari som ‘Mike’, men som aldri medførte nye undersøkelser. Dessuten meldte Setsaas fra om en pågående Mossad-aksjon mot ham. Det er ikke godt å si hvilket av disse to punktene som ble oppfattet som farligst, men samlet medførte dette, som beskrevet, en sterkt øket overvåkings- og trakasseringsvirksomhet satt inn mot hele vår gruppe.

Frigaard var da underlagt justisminister Else Bugge Fougner. Også han burde ha oppfattet at nye informasjoner skulle vært fremlagt for Riksadvokaten. Han informerte ikke en gang sin sjef Svein Urdal om disse informasjonene, når nå justisministeren hadde feilinformert Stortinget. Hvor går grensen for embetsmannsansvaret?

Bugge Fougners, Riksadvokatens og Frigaards opptreden i 1990 er så påfallende at hele systemet fra statsråden og nedover nå må settes under etterforskning. Odelstinget må vurdere riksrettstiltale mot Bugge Fougner.

I alle tilfelle har Riksadvokaten et helt selvstendig og meget tungt ansvar for å ha underslått den første etterlysningen av Harari i det svar som ble videreformidlet fra ham til Stortinget av Bugge Fougner, enten Bugge Fougner selv var delaktig eller ikke.

25.18.15 Tildekking XII – Syse-saken

Sent på vårparten 1990 hadde Leseselskapets forlagssjef Ragnar Aamodt innkalt til et møte med Setsaas og Vegard Bye om bl.a. Harari-saken. Setsaas og Aamodt hadde lenge internt diskutert om dette skulle inn i en planlagt bok. Vi er senere blitt temmelig overbevist om at dette møtet var avlyttet.

Det var nå en rekke forhold som var på vei opp i dagslyset. Noen av disse var den ulovlige overvåkingen i vår sak, arbeidet med avdekking av tildekkingen vedr. norsk medvirkning i Lillehammer-saken, herunder Hararis identitet, og endelig Mossad/asylsøkersaken som enkelte allerede var på sporet etter. Hver for seg var disse sakene meget brennbare og farlige for Ap og «den fjerde tjeneste».

To måneder etter møtet om boken, og en måned etter spørsmålet i Stortinget, i juli 1990, ble det plutselig iverksatt en kraftig diskrediteringsaksjon rettet mot statsminister Jan P. Syse (H) personlig (se kap 25.1). Vi er nokså overbevist om at den hadde som hensikt å få avskaffet Syse-regjeringen, bl.a. for å hindre at alle disse sider av Lillehammer-saken skulle komme frem.

25.18.16 Tildekking XIII – Nygaard Haug-utvalget

Det neste som skjedde var at politikammeret på Lillehammer i 1993 nedgraderte Lillehammer-dokumentene etter forespørsel fra BBC i 19931. Det var altså nå NRK Dagsnytts reporter Jon Røssum2 og NTB3 gjorde oppsiktsvekkende funn:

Som nevnt foran: Den tilbaketrukne etterlysningen og bildet av Harari hos Kripos og NTB4.

Ukeslutt hadde fått opplyst fra KRIPOS at en av de anholdte i saken hadde opplyst at hovedmannen Edouard Laskier formentlig var identisk med Yosef Harrar, israelsk borger, bosatt ca. 5 km nord for Tel Aviv, ansatt i det israelske forsvarsdepartementet og gift med «Penina». Ifølge Ukeslutt var dette i virkeligheten en avsløring av Mike Harari5.

«Dan Ert» – dvs. Dan Ærbel – hadde bodd i en leilighet i Otto Ruges vei – utleid fra fredag før drapet og tilhørende generalmajor Leif Lundesgaard. Lundesgaard sa han hadde gitt et eiendomsmeglerfirma i Oslo i oppdrag å leie ut leiligheten mens han selv tjenestegjorde som sjef for Brigaden i Nord-Norge, og at han skulle ha fått leiekontrakten sendt dit til undertegning. Megleren hevdet i avhør at leiligheten var lyst ledig, men det fantes ikke spor av annonser i pressen. Den foregående leieboeren måtte flytte ut i all hast, flere dager før planlagt. To agenter ble arrestert i denne leiligheten. Leiekontrakten ble utlevert Ærbels advokat, men Håkon Wiker mente det burde vært tatt kopi. Ifølge Ukeslutt hadde den to underskrifter, og må i så fall ha vært undertegnet i Oslo av begge parter før drapet, i strid med uttalelser fra Lundesgaard, som imidlertid aldri ble avhørt.6

En «høytstående israeler» som kalte seg Joseph Gonen tok inn på hotell Filadelfia 19. juli, og fikk naborommet til Michael Dorf, som allerede bodde der. Gonen og en annen israeler dro fra hotellet fredagen før drapet. Gonen var identisk med Zwi Zamir7.

Zwi Zamir og en assistent/livvakt hadde overnattet på Olrud Hotel (idag Rica Olrud Hotel) noen km nord for Hamar fra fredag kveld til lørdag kveld. De kjørte en danskregistrert bil med diplomatskilter8.

Den andre offiseren (kaptein Jan Kirkhorn9) ble oppdaget ved at telefonnummeret til leiligheten hans i Tidemands gt 24A ble funnet i en av agentenes notisbøker. Televerket holdt tilbake telefonnummeret i flere dager. Men en time deretter ringte kapteinen selv til KRIPOS og forklarte at hans kone hadde svart på en avisannonse i Aftenposten 18. eller 19. juli der en ung diplomat søkte bolig. Det ble inngått leiekontrakt med en Lev Lapidot, medsignert av Yigal Eyal ved den israelske ambassaden, om innflytting 21. juli mellom kl 11 og 12. Michael Dorf hadde i retten sagt at Zwi Zamir etter drapet trolig bodde i leiligheten benyttet av Lapidot. Det betyr at Mossad-sjefen Zwi Zamir bodde i kaptein Kirkhorns leilighet.10

Dan Ærbel opplyste om forhåndsklarering med norske myndigheter.11

En student, Karstein Kristensen, var natt til lørdag vitne til at den israelske gruppen lastet over sambandsutstyr fra en folkevogn parkert på parkeringsplassen på Sogn studentby. Etter at de hadde kjørt avgårde i en Peugeot, dukket det opp en annen person som skulle ha levert mer utstyr til gruppen, men denne personen ble fort borte etter at Kristensens hadde han invitert ham inn i sin leilighet. Kristensen varslet politiet som ikke hadde registrert noen av bilene etterlyst som stjålne. Først syv måneder senere, da folkevognen fortsatt sto der og Kristensen pånytt hadde kontaktet politiet, ble det reagert og bilen saumfart for fingeravtrykk. Da het det at bilen var stjålet noen dager før drapet, og at var en «inkurie» at det ble svart motsatt samme natt12.

Kriminalpolitisentralen hadde opplyst til Ukeslutt at hverken POT eller E-tjenesten hadde bidratt med noen opplysninger av betydning13. (I 1996 uttalte Håkon Wiker at han ikke på noe tidspunkt hadde hatt kontakt med den militære etterretningen.14)

Etter Lillehammerdrapet hadde den israelske generalen Sahmuel Eyal bekreftet at det var et samarbeid mellom norske og israelske hemmelige tjenester om bekjempelse av terrorisme, men han ville ikke «gi detaljer om de metoder som Israel og Norge har tatt i bruk»15.

Håkon Wiker bekreftet overfor Røssum i Ukeslutt at Zamir hadde vært i Norge under aksjonen16. Siden «alle vet» at E-sjefer ikke beveger seg selv på vennligsinnede E-tjenesters område uten å ta kontakt med sin nasjonale liason/kollega, reiste også dette spørsmålet om norsk forhåndsmedvirkning. (Her benekter Heradstveit i «Hemmelige tjenester» kategorisk at det hadde vært noe møte mellom Zamir og Haarstad. Hvorfor skulle han tro på det? Visste han at Zamir var i Oslo – eller holdt POT det tilbake fra ham?)

Hele utskriften fra Røssums radio-innslag er tatt med som vedlegg 15. Av andre kilder fremkom det dessuten at Mossad-sjefen Zwi Zamir en-to måneder før aksjonen hadde hatt møter med norske tjenester17.

De nye opplysningene medførte øyeblikkelig krav om ny gransking av Lillehammer-saken fra Stortinget og media.

Forsvarsminister Jørgen Kosmo sa i Aftenposten 9. mai at Nygaard Haug-utvalget18

«får se på de nye opplysningene og vurdere om det er innenfor mandatet å granske dem, eller om Forsvarsdepartementet bør foreta ytterligere skritt for å få gransket saken.»

Men allerede i samme artikkel ga Agnes Nygaard Haug sitt svar

«Rent umiddelbart synes hun ikke de nye opplysningene i Lillehammer-saken hører inn under (hennes utvalgs mandat), men skynder seg å legge til at hun ikke er beredt til å gå inn på en tolkning av mandatet på stående fot Hun mener utvalget bør se på de nye opplysningene og utelukker ikke at det kan vise seg å ligge under mandatet å vurdere dem. Det er Regjeringen som må utvide mandatet om det skulle vise seg nødvendig.»

Til Arbeiderbladet sa Nygaard Haug at hun helst ikke ville ha Lillehammer-saken siden den «ikke synes å ha vært rettet mot norske borgere, og derfor ikke ligger under mandatet»19. Det var jo en interessant vurdering, i lys av at Bouchikis gravide hustru sto ved siden av ham på bussholdeplassen da han fikk 14 skudd i kroppen. Hadde noen stjålet sykkelen hennes istedet for å drepe ektemannen, ville vel Nygaard Haug sett annerledes på det? To dager senere meldte imidlertid Aftenposten at20

«… Jørgen Kosmo gir utvalget under ledelse av førstelagmann Agnes Nygaard Haug i oppdrag å granske de nye opplysningene om Lillehammerdrapet i 1973. Utvalget ble nedsatt i midten av april for å undersøke påstander om uregelmessigheter i virksomheten til Forsvarets etterretningstjeneste. Kosmo sier at den nye saken ligger under utvalgets mandat og sender idag et brev til utvalget om det nye oppdraget utvalget skal dermed undersøke om det foregikk uregelmessig samarbeide mellom den norske e-tjenesten og den israelske etterretningstjenesten Mossad i forbindelse med drapet på Ahmed Bouchiki.»

Det var jo klar og entydig tale, uten tvil, med avgjørelse vedrørende mandatet og formelt brev. Alle måtte nå anta at saken var avgjort og de nye Lillehammer-opplysningene under granskning.

Neste dag, 12. mai, kom den siste forbløffende opplysningen om den første etterlysningen. Pånytt skriver Aftenposten21:

«Forsvarsminister Jørgen Kosmo har gitt førstelagmann Agnes Nygaard Haug beskjed om at det utvalg hun leder, også skal granske Lillehammer-saken. Granskningen skal klarlegge om den norske militære etterretningstjenesten samarbeidet med Mossad i denne saken.»

SVs Paul Chaffey hadde på denne tiden forberedt en lang serie spørsmål han aktet å stille justisminister Grete Faremo22, bl.a. med bakgrunn i daværende justisminister Else Bugge Fougners svar i 1990. Aftenposten la til:

«Svarene vil kunne avdekke om overvåkingspolitiet eller det ordinære politiet holdt tilbake opplysninger, og om justisminister, riksadvokat og Storting ble ført bak lyset i juni 1990.»

Dette er typisk for den øvrighetstro Aftenposten: Har noen tilbakeholdt opplysninger, er det selvsagt ikke justisministeren og riksadvokaten – de er like uskyldige som Stortinget! Aftenposten har mye å lære av Washington Post!

På dette tidspunktet gikk imidlertid justiskomiteens behandling av overvåkingsmeldingen inn i sin mest kritiske fase. Stortinget kom nå i kok etter at det ikke-sosialistiske flertall pluss SV lå an til å vedta parlamentarisk gransking av vår sak, og dessuten innføre en helt ny kontrollordning for de hemmelige tjenester som også omfattet E-staben. Møtene og krisene gikk nå døgnet rundt, og det svaret som kom fra Faremo fikk liten oppmerksomhet. Det er likevel meget interessant. Vi kommer tilbake til det nedenfor, i kap. 25.18.17.

Etterhvert gikk det over støvleskaftene med tabber fra Nygaard Haug-utvalget, og alle forlangte det nedlagt. Da husket VG å spørre Nygaard Haug om hva hun hadde gjort med Lillehammer-saken. Svaret var, får man si, svært overraskende23:

«utvalget har ikke sett på Lillehammer-saken overhodet …:

Vi skrev brev til Forsvarsministeren og spurte om vi skulle granske saken. Da fikk vi brev tilbake. Der het det at vi skulle vente med Lillehammer-saken til vi fikk nærmere signal.»

Noe slikt signal kom åpenbart ikke. Det Departementet som i forbindelse med stevningen av Godal hardnakket hevdet at det ikke blandet seg det aller minste opp i utvalgsarbeidet, viste seg å ha brukt det effektivt som et dekkorgan for å hindre Lillehammer-granskning, ved først å la Stortinget og almenheten tro at det ble gransket, og så i all hemmelighet å stanse denne.

Kosmo må ha forstått at dette var en noe tynn unnskyldning, for da han i hemmelig brev til utvalget slapp det fri fra oppgaven, var det under henvisning til at Riksadvokaten nå skulle granske. Da var det ikke nødvendig med Nygaard Haug. «Vi var bare opptatt av å unngå dobbeltkjøring, sier Kosmo.»24 Om Riksadvokatens granskning – se neste tildekking!

Hele året hadde alle utenom Regjeringen/Nygaard Haug trodd at utvalget gransket Lillehammer-saken. På Stortinget var bevisstheten svært stor om at granskning meget vel kunne føre til meget alvorlige avsløringer om norsk medvirkning, og at dette også kunne vise seg å forklare en rekke andre forhold, ikke minst opptrappingen av vår egen sak. Riktignok var mange skeptiske til utvalgets habilitet (for å si det mildt), men det ville ihvertfall vært et utgangspunkt. Nå var Stortinget lurt trill rundt av Regjeringen og Nygaard Haug, og det hele var iscenesatt av statsråd Kosmo. Dette var annen gang Kosmo i løpet av et halvt års tid iverksatte en tildekningsaksjon for å føre Stortinget bak lyset.

1 Aftenposten 27. november 1992.

2 Ukeslutt 8. mai 1993.

3 Referert bl.a. i Aftenposten 12. mai 1993.

4 NTB referert i Aftenposten 12. mai 1993.

5 Ukeslutt 8. mai 1993.

6 Ukeslutt.

7 Ukeslutt.

8 Ukeslutt.

9 Navnet ble ikke kjent før etter at telefonnumrene ble avslørt, se kap. 25.19.8.

10 Ukeslutt 8. mai 1993.

11 Ukeslutt.

12 Ukeslutt.

13 Ukeslutt.

14 Dagbladet 5. januar 1996.

15 Ukeslutt 8. mai 1993.

16 Aftenposten 9. mai 1993.

17 Se f.eks. David Tinnin (i samarbeid med Dag Christensen, Aftenposten): «Hit Team». London 1976. Paperback-utgave s. 149.

18 Aftenposten 9. mai 1993.

19 Aftenposten 9. mai 1993.

20 Aftenposten 11. mai 1993.

21 Aftenposten 12. mai 1993.

22 Aftenposten 12. mai 1993.

23 VG 20. mai 1994.

24 Arbeiderbladet 10. januar 1995.

25.18.17 Tildekking XIV – Riksadvokaten og Faremo

Samtidig som Kosmo iverksatte Nygaard Haugs tildekkingsaksjon – dvs. i mai – kom det følgende melding bl.a. i Klassekampen1:

«RIKSADVOKATEN SER PÅ MOSSAD-DRAPET. Vi vil se nærmere på de nye opplysningene som ble lagt frem i Ukeslutt om drapet på Ahmed Bouchiki på Lillehammer i 1973. Først når vi har vurdert dette materialet vil vi ta standpunkt til om vi skal forfølge saken. Det sier ass. riksadvokat Tor-Aksel Busch til Klassekampen.»

Denne Riksadvokat-granskningen ble også brukt som postkasse (som vi skal se egentlig en mer illeluktende type kasse) for et brev som omtrent samtidig gikk fra SVs Paul Chaffey til justisminister Grete Faremo. Chaffey hadde selvsagt reagert på Ukeslutt-programmet. fordi det var han som hadde fått som svar fra Bugge Fougner at man ikke hadde nok grunnlag for å identifisere Mike Harari. Nå viste han til de nye informasjonene, og spurte2:

«1. Mener justisministeren det fortsatt er grunnlag for å si at det ikke foreligger en rimelig sikkerhet for å si at Mike Harari er identisk med ‘Mike’ i Lillehammer-saken?

2. Var justisministeren i juni 1990 kjent med at det var materiale (bl.a. i form av et fotografi) i politiets arkiver som fastslo identiteten til hovedmannen i Lillehammer-saken?

3. Var Riksadvokaten kjent med at det var materiale i politiets arkiver som fastslo identiteten til hovedmannen i Lillehammer-saken?

4. Vil justisministeren gjøre noe for å bidra til at saken blir gjenopptatt?

5. Vil justisministeren be om utlevering av Mike Harari?»

Her er justisminister Grete Faremos svar, klokelig nok sendt i juni etter at Stortinget var reist på ferie3:

«En straffesak som den såkalte ‘Lillehammer-saken’ hører i sin helhet under påtalemyndigheten og domstolene. Riksadvokaten har opplyst at på bakgrunn av reportasjen i Ukeslutt har påtalemyndigheten iverksatt gjennomgang av dokumenter og bilder for å klarlegge om det er grunnlag for å etterforske påstanden om at ‘Mike’ i Lillehammer-saken er identisk med Mike Harari. Spørsmålene 1, 4 og 5 kan først besvares, når disse undersøkelser er avsluttet.

Justisministerens svar i spørretimen i 1990 var bygget på informasjon fra Riksadvokaten. Han har svart nei både på spørsmål 2 og 3.»

Vi merker oss nå at det i svaret

klart bekreftes at Riksadvokatens mandat på dette tidspunkt var ihvertfall å vurdere Ukeslutt-opplysningene i forhold til Hararis identitet.

hevdes at Riksadvokaten og dermed statsråden var ukjent med disse opplysningene i 1990, selv om de fantes i Kripos

opplyses at Riksadvokaten hadde lovet å gi justisministeren et klart svar på hva man nå mente om «Mike» og «Mike Harari», og om saken burde gjenopptas og utleveringsbegjæring sendes

I november – ca. et halvt år senere – kom det meldinger i flere aviser om et TV-program som hadde vært sendt på Israelsk fjernsyn. Det var et intervju med den tidligere Mossad-sjefen Aharon Yariv, som hadde vært til sensurbehandling av israelske militære myndigheter i ett og et halvt år. De norske reportasjene var basert på meldinger fra AFP-Jerusalem og Reuter.

Ifølge Aftenposten sa Yariv om Bouchiki-mordet bl a4:

«… selv om daværende statsminister Golda Meir personlig hadde godkjent drapet på forhånd, ble hun ‘veldig opprørt’ da hun fikk høre at Mossad hadde drept feil mann …

… Ingen av de som ble arrestert i Oslo holdt våpenet som drepte marokkaneren …

… minst ti slike hevndrap på palestinske ledere ble utført av israelsk etterretning …

– Vi nølte med å sette i gang disse operasjonene, men vi hadde ikke noe valg. Visst kan det oppstå problemer når en stat gir ordre om å drepe noen i en annen stat, men vi måtte gjøre det …»

Av Vårt Land fremgikk det at TV-programmet også hadde bekreftet at hovedmannen var Mike Harari5:

«Fjernsynet sa også at statsminister Golda Meir hadde gitt ansvaret for operasjonen til Mossad-mannen Mike Harari»

VG skrev samtidig, i november 19936:

«MOSSAD NAVNGIR LILLEHAMMER-ANSVARLIG: … Mandag navnga israelsk fjernsyn for første gang den som var ansvarlig for den over 20 år gamle feilslåtte Mossad-aksjonen. I et intervju med israelsk fjernsyn mandag bekreftet general Aharon Yariv for første gang offentlig at Mossad sto bak aksjonen på Lillehammer. I programmet – som var forhåndsgodkjent av det israelske forsvar – ble den omstridte agenten Mike Harari navngitt som den ansvarlige for handlingen

General Aharon Yariv var i 1973 anti-terror-rådgiver for Israels statsminister Golda Meir.»

La oss raskt konstatere at VG er i sin fulle rett når de sier at «Mossad navngir». TV-programmet hadde befunnet seg halvannet år under sensur i det israelske forsvars sensurmyndighet, som selvsagt nettopp er Mossad eller bygger på Mossads tilråding. Når det har passert sensuren, er det i alle fall offisielt nok.

Nå visste hele verden at «Mike» var «Mike Harari». Da måtte vel Riksadvokaten svare tilsvarende når han skulle gi justisministeren råd om svaret på de gjenværende av Chaffeys spørsmål?

Det ble samtidig gjentatt at Riksadvokaten hadde instruert førstestatsadvokat Lasse Qvigstad ved Eidsivating statsadvokatembete til å vurdere7

«… om det over 20 år gamle terrordramaet skal etterforskes pånytt. Riksadvokaten har bedt ham se på om norsk politi kan ha forsømt seg i etterforskningen – og på rollen til Mike Harari … En avgjørelse i saken vil trolig skje før årsskiftet.»

Avgjørelsen fra Qvigstad kom i februar 19948:

«Norsk påtalemyndighet vil ikke gjenoppta etterforskningen …

Qvigstad har på oppdrag fra Riksadvokaten gått gjennom etterforskningsdokumentene fra saken, etter at det de siste årene er fremkommet flere nye opplysninger som stiller behandlingen av den uoppklarte drapssaken i et noe underlig lys …

Statsadvokaten fant imidlertid ingen mangler ved politiets etterforskning, og opplyser til NTB at norsk påtalemyndighet ikke vil gå videre med saken …»

Men ingen hadde bedt om en slik gjennomgang – om politiet den gangen hadde gjort noe galt. Det alle ønsket, var en vurdering av de nye opplysningene, dvs. rett og slett om man ikke nå burde få utlevert Harari etter at Mossad hadde navngitt ham, i tillegg til alle de andre informasjonene som pekte på ham!

Legg merke til hvordan Qvigstads mandat langsomt endres:

Busch i mai 1993: «Vi vil se nærmere på de nye opplysningene som ble lagt frem i Ukeslutt»

VG med Qvigstad som kilde i november: «Riksadvokaten har bedt ham se på om norsk politi kan ha forsømt seg i etterforskningen – og på rollen til Mike Harari.»

NTB med Qvigstad som kilde i februar 1994: «Qvigstad har på oppdrag fra Riksadvokaten gått gjennom etterforskningsdokumentene fra saken, etter at det de siste årene er fremkommet flere nye opplysninger … Statsadvokaten fant imidlertid ingen mangler ved politiets etterforskning …»

I mai 1993 var det viktig å roe ned stemningen og forsikre om at noe ble gjort med de oppsiktsvekkende informasjonene i Ukeslutt om norsk medvirkning og Hararis identitet. Da skulle Qvigstad se nettopp på Ukeslutts opplysninger. I november smuglet man inn et helt annet moment: Hadde norsk politi forsømt seg? Det var det ingen som hadde påstått. De nye opplysningene fra Ukeslutt baserte seg jo nettopp på de nylig frigjorte politidokumentene, Wikers og Kripos i opplysninger! I februar var dette nye moment gjort til hovedsak for Qvigstad, og Ukeslutt-opplysningene bortgjemt i en sekk med flere nye opplysninger «de siste årene»!

Selve manipuleringen med mandatet var en tildekkingsaksjon!

Gjennom denne manipuleringen hadde man faktisk også kvittet seg med de punktene selveste justisministeren hadde lovet svar på: Er «Mike» med rimelig sikkerhet lik «Mike Harari»? Bør han kreves utlevert? Her er altså det mandat Riksadvokaten selv påla seg overfor sin statsråd sabotert. Har Faremo noen gang reagert på det? Hvis ikke, er dette en selvstendig tildekking ved Faremo! (Vi kjenner forøvrig ikke til om hun noensinne er kommet tilbake med svarene på Chaffeys tre ubesvarte spørsmål.)

Gjennom Ukeslutt-programmet ble det klarlagt at Kripos hadde identifisert Harari i 1973-77. Det Qvigstad skulle gjort, var å granske hvordan det da kunne ha seg at Riksadvokaten og justisministeren sa det motsatte i 1989-90, spesielt til Stortinget, hva som var sant og hva som derved burde gjøres. Men Qvigstad omgjorde mandatet til å undersøke politietterforskningen den gang! Men den vet vi jo idag førte til at man avslørte både Zamir, Harari, Tamar og alle de andre, og sendte ut etterlysning! Vi vet også at man mente man hadde grunnlag for utleveringskrav, men avsto – av politiske grunner!

Hvis Qvigstad virkelig gransket, selv etter sitt eget opp-ned-snudde mandat, måtte han jo ha oppdaget alt dette – om han ikke visste det fra før! Dermed satt han med informasjon om at hans egen etat ved Riksadvokat Georg Fr Rieber-Mohn hadde underslått avgjørende informasjon og forfalsket historien! Han hadde altså svaret på det egentlige mandatet i alle fall!

Dermed vet vi at man både forfalsket mandatet og undertrykte den informasjon som var omsøkt og dessuten lovet i statsrådens brev til Chaffey. Årsaken var at den gjerningsmann man var på jakt etter var Riksadvokaten selv! Det eneste noenlunde sannferdige Qvigstad kunne si var således «at det ikke var mangler ved politiets etterforskning!»

Videre: Riksadvokaten hevdet overfor Faremo – referert i svarbrevet til Chaffey – at hverken han eller statsråd Bugge Fougner i 1990 var kjent med de avslørende dokumentene og bildene i Kripos-arkivene. Men kan det virkelig være mulig at Riksadvokaten som embete heller ikke kjente til at Harari & Co faktisk ble etterlyst? Det er svært vanskelig å tro, også at slik kunnskap ikke gjennom arkiver etc. holdes vedlike når personene skifter. Og visste Rieber-Mohn om etterlysningen, visste han også at det måtte finnes dokumentarisk grunnlag. Var det sant eller usant, da han svarte «nei» på spørsmål 2 og 3 fra Chaffey? Og uansett: Hva slags Riksadvokat er det som i tilfelle holder tilbake informasjon om etterlysningen, når det stilles spørsmål som dette?

Hverken Rieber-Mohn, Busch eller Qvigstad kan ha vært i god tro på noen av disse punktene.

Det er i så måte meget oppsiktsvekkende at Qvigstad med bred penn uttaler til Bergens Tidende9:

«…at det ikkje i saksdokumenta finst ein einaste opplysning om nokon Mike Harari og at Harari skulle vere identisk med Edourd Laskier. Dei bilda som Qvigstad har sett av desse to personane tyder slett ikkje på at det kan vere same person, seier han»

Om ikke navnet Mike Harari fantes, vet vi idag at man den gangen hadde identifisert «Youssi» og «Mike» – som agentene kalte sin leder – som Yosef Harrar med full adresse i Israel (se kap. 25.18.16). Første del av Qvigstads uttalelse er derfor i beste fall en stygg tilsnikelse.

Men hva er det han sier etterpå? Han har sett bilder av Mike Harari og Edouard Laskier, og konstatert at det ikke er samme person. Hvor stammer disse bildene fra? Qvigstad later som om bildet av Edouard Laskier er et bilde av hovedmannen fra Lillehammer, men hvem har tatt det? Mener han å fortelle at politiet har hatt et bilde av hovedmannen som ble kalt Edourd Laskier tatt under Lillehammer-aksjonen? Det er i så fall en sensasjonell opplysning. Dette har ingen hevdet før, og langt mindre har noen såvidt vi vet sett et slikt bilde.

Hvis det ikke er slik, er uttalelsen bare tåpelig. For i så fall er Laskier-bildet et bilde av den virkelige Laskier, hvis navn Harari/Harrar bare hadde «lånt», og som ingenting i verden hadde med Lillehammer å gjøre. At han ikke lignet på Harari var vel ingen overraskelse for noen!

Og hvilket Harari-bilde er det Qvigstad har sammenlignet med? Kanskje det som har ligget hos Kripos og i NTB hele tiden? I så fall slår han jo øyeblikkelig i hjel den forangående setningen. Men et bilde er kanskje ingen «opplysning»? Hadde man konfrontert vitner med det, slik vi går ut fra man gjorde, ville det ihvertfall ha virket opplysende!

Hvor mye bløff og fanteri er det mulig å få inn i to setninger?

Vi kan ikke skjønne at Stortinget kan la Qvigstad eller noen av de andre impliserte fortsette i sine stillinger et minutt etter at man nå er blitt gjort oppmerksom på dette. Men vi kan skjønne at Riksadvokaten fikk hastverk med å «stjele» Stortingets gransking av vår sak i 1993. Hadde han ikke gjort det, ville jo alt dette kommet frem da. Dessuten var han jo i praksis nødt til å ta ordre fra stortildekkerne i «den fjerde tjeneste».

1 Klassekampen 10. mai 1993.

2 Brev fra SVs stortingsgruppe v/Paul Chaffey til justisminister Grete Faremo av 11. mai 1993.

3 Brev fra justisminister Grete Faremo til SVs stortingsgruppe v/Paul Chaffey av 18. juni 1993.

4 Aftenposten 24. november 1993.

5 Vårt Land 24. november 1993.

6 VG 24. november 1993.

7 VG 24. november 1993.

8 Aftenposten 6. januar 1994.

9 Bergens Tidende (Vidar Ystad) ca. februar 1994.

25.18.18 Tildekking XV – Kripos-arkivet

I anledning av at bildet av Mike Harari ifølge NTB hadde befunnet seg hos Kripos, uttalte assisterende riksadvokat Tor-Aksel Busch overfor NTB at1

«… han har gitt Kripos beskjed om å granske arkivet, for å se om det fantes et bilde av Harari.»

Det var betryggende – så får vi vel også vite hvorfor det havnet der? – og hos NTB? Er det noen som har hørt om noe resultat av denne arkivjakten? Skriv til oss!

1 NTB referert i Aftenposten 12. mai 1993.

25.18.19 Lillehammer «Ping Pong»

For å oppsummere:

Da NRK og NTB bragte de nye opplysningene, kom det etterhvert frem fire ulike gransknings muligheter:

  1. Forsvarsministerens første ønske om at Nygaard Haug tok jobben
  2. Hans alternativ om «Forsvarsdepartementet bør ta ytterligere skritt for å få gransket saken»
  3. Ass riksadvokat Tor Aksel Busch som satte Kripos til å granske sitt arkiv for å se etter Harari-bildet som NTB mente hadde ligget der hele tiden
  4. Riksadvokaten som skulle vurdere «de nye opplysningene» men som siden endret mandatet til «den gamle etterforskningen»

Sluttresultatet ble at ingen av disse alternativene medførte noen granskning! Nr. 2 ble droppet da Kosmo ga Nygaard Haug startordre, men Nygaard Haug (nr. 1) ble droppet da Riksadvokaten (nr. 4) kom på banen. Denne snudde under løpet mandatet helt på hodet slik at man bare gransket det som var i orden, og resultatene av bildejakten (nr. 3) har ingen hørt et kvidder om siden!

Dette avslører en helt mesterlig manipulering av Stortinget og pressen. Da Aftenposten bragte NTB-meldingen om den første etterlysningen, skrev avisen som man måtte tro at det ville bli «et omfattende etterspill»1. Det skulle bare mangle, når man siden 1989 konsekvent hadde hevdet at det ikke var mulig å knytte Harari til drapet, og det så viser seg at det ikke var sant, fordi det hadde vært fullt mulig inntil 1977 da han var etterlyst, men det hadde vært holdt hemmelig! Men så setter Regjeringen i gang en rekke granskninger for å roe gemyttene, samtidig som man oppdramatiserer den løpende saksbehandling i Stortinget til krisedimensjoner for å avlede oppmerksomheten (legg merke til hvor glatt det gikk året etter å få opprettet en parlamentarisk granskningskommisjon, som i mai 1993 ble fremstilt som den groveste og forferdeligste mistillit til regjeringen på manns minne!). Så blir det sommerferie, det velges et nytt Storting, det blir EU-kampanjetid og alt koker vekk i kålen, langsomt, men du verden så sikkert!

1 Aftenposten 12. mai 1993.

25.18.20 Tildekking XVI – hemmeligstempling

Etter at NTB og NRK hadde vært på besøk, ble så alle politidokumentene fra Lillehammer som ble åpnet av politimesteren på Lillehammer i mai 1993 pånytt hemmeligstemplet i januar 1994 – og nå for all fremtid – av Riksadvokaten1. (Slik som saksdokumentene i Kaj Holst-saken, som ikke lukter bedre – se kap. 25.21.) I januar ble de likevel gjenåpnet, men bare etter sterkt press fra de etterlattes advokater (se 25.18.22) og bare for deres øyne.

Hva skal slik hemmeligholdelse tjene til? Kan det finnes noe som helst som kan skade rikets sikkerhet ved å offentliggjøre disse dokumentene mer enn 20 år senere? Kan det engang tenkes noe som kan skade Mossad (selv om det ikke er noen god grunn etter norsk lov) etter at Israel og Mossad selv har bekreftet det hele? Kan det finnes noen som helst aktverdig grunn i det hele tatt? På den annen side er det meget lett å forestille seg klart ikke-aktverdige grunner: Mer tildekking for å skjule forbrytelser som deltakere i «den fjerde tjeneste» har vært med på før, under og/eller etter drapet, for å skjule all foregående tildekking, ikke minst omskrivningen av historien ved Frigaard og Riksadvokaten, og politiske konsekvenser av dette. Her kan det ligge bevis som viser at mektige bakmenn i samfunnet og flere av tjenestene medvirket til drapet, at en serie justisministre har løyet, at en rekke embetsmenn i Justisdepartementet har løyet, at Riksadvokaten og flere av hans folk har løyet, at Qvigstad har løyet, at Frigaard har forfalsket osv osv.

I desember 1995 sa departementsråd Rakel Surlien i Justisdepartementet til TV22 at departementet ville gå inn for å frigi Lillehammer-dokumentene. Hun presiserte imidlertid at «hvert enkelt dokument måtte vurderes særskilt» og ventet ikke at de frigitte dokumentene ville fortelle noe om norsk medvirkning. Hun visste nok da hva hun snakket om!

Av Aftenposten3 fremgikk det imidlertid at dette bare dreiet seg om Justisdepartementets egne dokumenter, ikke politiets og POT’s etterforskningsdokumenter, og heller ikke UD’s. Advokat John Arild Aasen, som representerte en av de etterlatte (se nedenfor), sa da:

«… (Justisdepartementets dokumenter) er ikke så interessante. Det er nemlig etterforskningspapirene som viser at staten Israel sto bak drapet, og i hvilken grad nordmenn var involvert. Disse papirene er ikke lovet frigjort.

Vi er av den oppfatning at det foreligger opplysninger som kan gi grunn til å reise sak mot norske myndigheter og enkeltpersoner som hadde befatning med saken, slik at de gir grunn til erstatningssøksmål, og det er i etterforskningsnotatene vi kan påvise at staten Israel står bak drapet. De må frigis i sin helhet, slik at vi kan få tid til å studere dem. Vi fikk kikke på den i april, men i ettertid har jeg fått høre at enkelte dokumenter var tatt bort før vi fikk se dem. Vi trenger god tid for å sjekke hvorvidt dette stemmer.»

Både Rutgersen og Aasen bekrefter at de har sett dokumenter om norsk medvirkning. Samtidig forteller de at også de har observert det kjente post- og faxvirus herje hos politiet. Det har vi også (se kap. 23.13).

Etterhvert kom det frem noe, bl.a. de interessante telefonnummer som ledet til en rekke norske identiteter uten at det noen gang synes å ha vært klargjort om disse virkelig var kontaktpersoner og medvirkende til drap og spionasje, eller om de bare var ofre for oppmerksomhet pga. kodede telefonnummer eller andre grunner. Viktige spor, øket sannsynliggjøring av norsk medvirkning og bevis på mangelfull etterforskning. Noe kom det også fra Utenriksdepartementet og Justisdepartementet, men det var mest slikt «som passet», bl.a. en forsvarstale fra POT-sjefen Gunnar Haarstad.

I Stortinget i januar 1996 opplyste justisminister Grete Faremo4:

«For noen måneder siden tok jeg initiativ til et arbeid med å avgradere dokumentene i saken. Dette arbeidet er nå i det alt vesentligste på det nærmeste avsluttet. Det skal her vises meroffentlighet i størst mulig utstrekning. Samtlige dokumenter i straffesaken er nedgradert. De etterlatte og deres advokater har fått innsyn i straffesaksdokumentene. Spørsmål om innsyn hører forøvrig inn under Riksadvokaten, og avgjøres etter reglene i straffeprosessloven og påtaleinstruksen.»

Til slutt ble resultatet at advokatene til de etterlatte, men ingen andre fikk innsyn i politidokumentene, Justisdepartementet utleverte visse utvalgte dokumenter og UD frigjorde alle unntatt 15 sider av sine ca. 1000 sider om Lillehammer fra 1973 til 1980. De 15 sidene omhandlet utleveringsbegjæringen mot Sylvia fra Italia og «forretningsvirksomheten til en av de andre dømte»5.

Dette reiser flere spørsmål:

Hvorfor kan ikke Riksadvokaten bestemme at alle straffesaksdokumentene skal åpnes for alle, ikke bare for de etterlatte og deres advokater? Personvernhensyn for ofrene kan ikke påberopes, for her finnes ingen ikke-eksponerte vinkler. Heller ikke personvern for de norske innehaverne av mulige kodede telefonnumre, for de er også offentliggjort. Det gjenstår vel bare vern av mulige norske virkelige medvirkende personer eller etater eller vern mot avklaring av senere tildekking?

På hva slags premisser har de etterlatte fått innsyn? På samme måte som oss – uten rett til å skrive av, ta kopier, bringe ut av advokatkontoret eller på andre måter benytte informasjonene til videre etterforskning?

Hva med alle dokumentene i Justisdepartementet? Hvorfor bare «størst mulig utstrekning»? Hvem bestemmer hva som mulig? Kan man i det minste få vite kriteriene for «umulighet»?

Det er allerede kjent at hele utleveringssaken vedr Sylvia Rafael og Italia fortsatt er hemmeligstemplet av UDI6. Hvorfor?

«Forretningsvirksomheten til en av de dømte» må gjelde Dan Ærbel. Fra før vet vi at han snakket om sin skipsrederrolle som knytter ham til både uraneksporten til Israel og kanonbåtsaken i Cherbourg. Kan det være mer? Norske dekkfirmaer sammen med norsk E-tjeneste? Forbindelser til Spilhaug og Kjettingfabrikken? Norasonde? Hva slags 23 år gammel forretningsvirksomhet for en draps- og spiondømt kan være verneverdig informasjon for et norsk Utenriksdepartement?

Omfattet Regjeringens nedgraderingsprosess i det hele tatt E-tjenesten? Hvordan får vi i tilfelle vite om hvilke dokumenter E-tjenesten og POT har «nedgradert»? Finnes det her postlister man kan få se gjennom som i Departementene?

Hvilke garantier har man for at ikke det kjente post- og fax-virus allerede har vært på ferde overalt, slik Rutgersen har mistanke om? Det er jo et velkjent fenomen at dokumenter som hverken kan hemmeligholdes eller nedgraderes rett og slett blir – bortgradert!

1 Klassekampen 25. mars 1995.

2 TV2 14. desember 1995.

3 Aftenposten 15. desember 1995.

4 Stortingets spørretime 10. januar 1996.

5 Arbeiderbladet 12. januar 1996.

6 Klassekampen 19. januar 1996.

25.18.20.1 Ping pong IV: Riksadvokatens lomme-ping pong

Under den fortsatte diskusjonen rundt nyttår 1996 om de hemmelige saksdokumentene gikk fhv statsminister, nå fylkesmann Kåre Willoch ut med krav om at justisministeren måtte kunne finne en løsning på problemet med å tillate full offentlighet av straffesaksdokumentene. Riksadvokat Georg Fr Rieber-Mohn reagerte da kraftig med henvisning til påtaleinstruksen (se nedenfor), hvoretter Willoch kort minnet om at det tross alt er mulig å forandre en instruks hvis den ikke passer til en aktuell problemstilling1.

Men det er Rieber-Mohns egen logikk som er mest interessant2:

«… (han) karakteriserer Kåre Willochs krav om politisk inngripen overfor påtalemyndigheten i Lillehammersaken som ‘utidig’ og mener at Willoch bør ‘vite bedre’ …

– Willoch burde vite at spørsmålet om utlån, gjennomsyn eller utskrift av saksdokumenter i straffesaker følger reglene i påtaleinstruksen. Det er påtalemyndigheten som styrer dette, og vi er i denne sammenheng ikke underlagt justisministeren, presiserer riksadvokaten …»

Senere nekter han å kommentere et krav fra stortingsrepresentant Ane Sofie Tømmerås (A) om en gjennomgang av norsk politis og påtalemyndighetens håndtering av hele Lillehammer-saken, underforstått selvsagt bl.a. nektelsen av dokumentinnsyn.

«- Her forholder påtalemyndigheten seg utelukkende til justisministeren, svarer Rieber-Mohn.

– Men som riksadvokat har du full anledning til å ta et selvstendig initiativ?

– Dette spørsmålet er bragt opp på høyeste politisk nivå, så vi forholder oss til statsråden i dette spørsmålet, svarer Riksadvokaten.»

Fremragende! Justisministeren må ikke bes om å få ut saksdokumentene fra Rieber-Mohn, fordi hun ikke kan gi ham ordre. Og selv kan han heller ikke ta noe initiativ, som f.eks. selv å åpne lokket, fordi krav om en gjennomgang er bragt opp på politisk nivå, og da forholder Rieber-Mohn seg til statsråden!

Dermed er det dessverre slik at regelverket rett og slett binder oss alle på hender og føtter slik at vi må forbli uvitende, uansett hvor gjerne vi vil!

Ny «ping pong», denne gangen uten motspiller og i ett og samme intervju! Det må vel kunne kalles «lomme-ping pong»?

1 Arbeiderbladet 6. januar 1996.

2 Arbeiderbladet 5. januar 1995.

25.18.21 Tildekking XVII – NRK og Røssum

NRK-journalisten Jon Røssum, som laget det berømte Ukeslutt-programmet (se foran), bekreftet i 1995 at et reportasjeteam senere hadde jobbet i to år med et nytt dokumentarprogram om Lillehammer, og at dette arbeidet1

«har ført et skritt nærmere en avklaring på norske personers rolle».

Men dette programmet – som var klart til å sendes høsten 1994 – ble stanset av NRK, og alt videre arbeid med Lillehammer-saken stanset fordi man mente at det nye programmet ikke inneholdt noe nytt. Disse avgjørelsene skal ha blitt tatt av ledelsen av Redaksjon 21 og redaksjonssjef Olav Øverland i dokumentar- og samfunnsredaksjonen som fikk programmet oversendt fra nyhetsavdelingen.

Vi er kjent med at NRK-ledelsen tidvis lar Trond Johansen gjennomgå følsomme programmer før de sendes. Skjedde dette nå også?

1 Klassekampen 25. mars 1995.

25.18.22 Tildekking XVIII – de etterlatte

Etter alle de nye kunnskapene om Lillehammer-saken som kom frem på 90-tallet, reiste Ahmed Bouchiki’s etterlatte (to grupperinger) krav for norske domstoler om at Israel må yte erstatning. Det ene kravet er fra Bouchikis enke, Toril Larsen, som sammen med sin datter (født kort tid etter drapet) var representert med advokat Thor-Erik Johansen, tidligere statssekretær for Ap i Justisdepartementet.

Tidlig i løpet, da han skulle lage reklame for seg selv, uttalte han1:

«Ut fra min erfaringsbakgrunn mener jeg det er mer sannsynlig at overvåkingspolitiet på Lillehammer var kjent med Mossad-aksjonen enn at det ikke var det. Båndene mellom de to tjenestene har vært svært nært, men dette er selvsagt en spekulasjon fra min side.»

Likevel styrte han sine klienter inn på å akseptere kun en såkalt billighetserstatning, dvs. en ren utbetaling uten prosess eller etterforskning som ytes skjønnsmessig av staten overfor skadelidte som er uten eget ansvar for skaden, og uten at det tas noe stilling til om andre er ansvarlige, evt. at det dreier seg uheldige omstendigheter, hendelige ulykker etc. Da kunne staten bare betale ut penger for å få de etterlatte til å roe seg ned uten noen rettssak eller annen prosess som kunne kaste lys over norsk medvirkning og tildekning eller hovedmannens identitet.

Da hadde han helt glemt norsk medvirkning! Og nå lukker han saken helt for sine klienter vedrørende jakten på de norske medvirkerne, mens Bouchikis sønn, Jamal Terje Rutgersen, og hans advokater John Arild Aasen og Tor-Erling Staff, setter i gang startskuddet for denne jakten!

Det var også bare på grunn av Rutgersens hardkjør mot Israel at begge gruppene i vinter kom i forhandlingsposisjon med Israel, som endte med at Johansens klienter fikk 1,8 mill kr fra Israel i tillegg til de 250.000 i billighetserstatning Johansen hadde tenkt å nøye seg med.

Rutgersens prosess begynte med at han fikk avslag på sin søknad om fri rettshjelp, fordi hans inntekt lå 22.000 kroner over minstegrensen på 125.000. Justisdepartementet hadde myndighet til å dispensere fra denne regelen under «særlige omstendigheter», men fant altså ikke det eneste internasjonale terrordrap på norsk jord og en sak av meget stor prinsipiell betydning «særlig» nok til å vise slik fleksibilitet2. Departementet nektet også å begrunne denne vurderingen, fordi saken var unntatt offentlighet på grunn av personvernet (det kan være mange personer det i slike saker er viktig å beskytte – noen ganger endog personer som sitter høyt på strå!). Rutgersen ønsket primært å få reist saksanlegg mot den israelske stat, men jaktet også på bevis for norsk medvirkning, slik at saksanlegg mot den norske stat også kunne vurderes. I denne forbindelse krevet de innsyn i Lillehammer-dokumentene.

I avslagsbrevet het det forøvrig at «det er ved avgjørelsen lagt vekt på at saken etter sin art er uprioritert». Hva betyr det? Sitter det noen i departementet som etter forgodtbefinnende prioriterer saker for rettsvesenet «etter sin art»? Politiske drap er altså uprioritert – og hva er da prioritert? Brudd på røykeloven? Dette må også bli undersøkt.

Representanter for et flertall i Stortinget reagerte kraftig på dette, og mange krevet at Fri Rettshjelp måtte innfris.

Justisminister Faremo forsøkte lenge å gi inntrykk av stor vilje til å imøtekomme de etterlatte. Men hun snakket dulgt om «andre virkemidler» og nektet fortsatt Fri rettshjelp.

1 Aftenposten 11. desember 1994.

2 Arbeiderbladet 29. og 30. november 1995.

25.18.22.1 Skuespill med uventede scener

Vi syntes det da var spennende å se om Stortinget ville finne seg i denne måten å hjelpe på, uten at det ble gitt noe bidrag til oppklaring. Vi syntes det måtte være en god idé å stå på kravet om Fri Rettshjelp. Det kunne bli en god begynnelse for Stortinget til å få revet vekk en liten flik av tildekkingen.

Vi stilte oss også spørsmålet om hvorfor ikke staten Israel forlengst hadde skåret igjennom, og sluppet sine norske venner fri fra dilemmaet ved selv å innrømme ansvaret offisielt og bevilge en klekkelig erstatning til de etterlatte? Hvorfor hadde de aldri gjort dette i hele denne tiden? Det hadde jo ikke kostet dem noe siden det angivelig var «feil mann». Det finnes eksempler på at Israel tidligere glatt har erstattet sine feil, f.eks. da man i 1967 under syvdagerskrigen senket det amerikanske lytteskipet «Liberty» angivelig i den tro at det var egyptisk. Israel utbetalte i 1968 ca. USS 3,3 mill til de etterlatte etter 34 drepte mannskaper og etter rettslig pågang ytterligere ca. USS 3,6 mill til de skadede. Etter mange års forhandlinger betalte Israel i 1980 USS 6 mill til den ‘amerikanske stat for selve skipet1.

Forklaringen var enkel. Det var ikke feil mann. Selv om Mossad ville at Norge og den vestlige verden skulle tro det, ville de at den arabiske verden skulle forstå budskapet. I deres felles språk der ansikt, religion og ære har betydning forteller erstatningsnektelsen nok: Vi betaler ikke for å drepe terrorister. Det gjør vi som vi vil med. Punktum.

Men så gikk Israels ambassadør i romjulen i et spesiallekket notat hjem inn for de etterlattes sak. Godt samordnet med dette sa et sentralt medlem av Israels regjering, kommunikasjonsminister Shulamit Aloni, 30. desember at hun innrømmet Israels ansvar og at hun mente det burde gis erstatning2.

Hverken ambassadøren eller ministeren ville gjort dette uten at det hele ikke var hele Regjeringens taktikk. For at det likevel skulle se slik ut, dvs. at de bare åpnet en sjanse, ikke meddelte en avgjørelse, fikk statsråden en mild offentlig refs av statsminister Shimon Peres3!

En stor forestilling var i ferd med å bli igangsatt. Det forklarte hva fru Faremo tenkte på med «andre løsninger».

Bakgrunnen var panikken i det norske Ap. Boringen i Lillehammer-saken måtte stanses. Kravene om innsyn i hemmelige dokumenter måtte stanses. Man var allerede presset til å slippe ut ufarlige småbunker av dokumenter fra Justisdepartementet og Utenriksdepartementet – men når ville Stortinget kreve hver binders utlevert? Da ville alt sprekke: Zamir, Harari, den tidlige identifikasjon og etterlysningen som var tryllet bort ved historieomskrivning, all norsk medvirkning, britisk medvirkning (MI6), svensk medvirkning (IB) osv.

Derfor må det ha gått ilbud til Israel: Nå må dere gripe inn! Vi må få noe som ser ut som en grandios opprydning og etterfølgende forsoning. Israel måtte ta ansvaret, og vise at de syntes synd på de etterlatte! I Norge så man sikkert for seg tåredryppende seremonier med overrekkelse av gigantsjekker, ompamusikk, blomster og plakett etter Bouchiki på Lillehammer. Så kunne man vende seg til det norske folk: Endelig har vi lagt Lillehammer bak oss. Verden kan gå videre.

For første gang måtte Israel ordne opp for Ap i Norge. Selverkjennelse i Israel. Svære reportasjer i israelske media.

En stund så det fint ut: Det kom Mossad-journalister til Lillehammer. Saken fikk tilsynelatende stor oppmerksomhet i israelske media4. En israelsk stjerneadvokat kommer på banen5. Stortingets utenrikskomité drar avgårde for å kreve ansvar og erstatning fra Israel – alt sikkert lenge del av en felles strategi.

Men komitéen fikk seg litt av en kalddusj. Først hevdet Yael Dayan (datter av Moshe Dayan som var forsvarsminister 1967-19746 dvs. også under Lillehammer-saken), medlem av Knesset, Israels parlament, for israelske Ap, at hun vet det meste om saken fra sin far, men vil ikke ut med alt foreløpig. Men den ene tingen hun sa, må ha blitt oppfattet verre enn Fantomets knyttneve i Akersgaten7:

«Dersom Israel påtar seg skyld, måtte norske myndigheter også ta sin del av skylden, for norske tjenester var opplagt delaktige.»

Men det var jo nettopp meningen at norske myndigheter skulle hvitvaskes! Hva var det nå som foregikk i Israel?

Sannsynligvis har man i Jerusalem i mellomtiden fått bedre kunnskap om utviklingen i Norge. De etterlattes advokater hadde begynt å bla gjennom politidokumentene. Det begynte å komme ut mer informasjon fra dem og andre kilder, bl.a. oss, om norsk medvirkning. Det må ha gått opp for regjeringen i Israel at denne ikke kunne skjules lenge. Kanskje har Israel aldri helt akseptert at hjelpen til Norge skulle omfatte å ta ansvar, selv om man i Norge har trodd det. Det er ihvertfall tydelig at man i Israel akkurat da utenrikskomitéen ankom bestemte seg for å sette foten ettertrykkelig ned: Vennene skulle få hjelp, men bare i form av penger. Israel ville ikke ta ansvaret – alene!

Den andre skyllebøtten for utenrikskomitéen var derfor da Peres gjorde dette klart overfor pressefolk under besøket. En viktig formulering skal man feste seg ved8:

«Israel vil ikke ta ansvar for omstendighetene som førte opp til drapet».

Mao. mener Peres at noen andre ihvertfall skal dele ansvaret for det som skjedde før drapet. Hvorfor det, hvis det var slik at Mossad fulgte «haren» Benamane og at det var han og teamet som utpekte «feil mann» slik den offisielle versjonen lyder? I realiteten bekrefter Peres nå at «feil mann»-teorien er gal. Var det noen andre – som f.eks. norsk E-tjeneste eller MI6 – å dele ansvaret med, må operasjonen i Norge ha vært forhåndsplanlagt og gruppen ikke bare landet i Norge etter en vill harejakt etter Salameh. Og hvis den var forhåndsplanlagt, var offeret utpekt på forhånd – bl.a. av norsk E-tjeneste!

Etter dette har forresten også den israelske frittalende kommunikasjonsminister Aloni kommet «på plass». Hun sier nå at Israel aldri vil innrømme eller ta ansvar, hun spør hvorfor i all verden Israel skulle gjøre det, og hva den norske regjering skal med det: «Alle kjenner sammenhengen likevel.»9

En ny måte å si det samme på: Vi ble nærmest invitert!

Hvorfor risikerer den israelske regjeringen idag at dette blir forstått, og at hele «feil mann»-teorien faller?

Selvfølgelig fordi prioritetene idag er helt annerledes. Forholdet til araberne og PLO er inne i en fredsprosess. Terroraksjonenes tid er forbi. Skremselseffekten mot kurernettet og de som kom i kontakt med det har forlengst gjort sin nytte. Men rundt om i verden sitter sikkert hundrevis av etterlatte og følger med. Hvis Israel aksepterer ansvar for Bouchiki-drapet, og det senere – som man nå frykter – blir klart at det var riktig mann, gis de jo disse en klar presedens for å saksøke Israel – alle sammen! Skal det bli slik, skal alle de vestlige land som var med på terrorristjakten få være med! La gå at man kanskje må betale ut litt penger her og der, helst bare til Norge under henvisning til det gode vennskapet, og alltid som en slags «billighetserstatninger» etter eget forgodtbefinnende, men stigmatisert som terrorstat vil man ikke bli!

Det forstår vi meget godt.

Vi forstår også at justisminister Grete Faremo i Stortingets spørretime i januar 199610 sa at

«det er Regjeringens oppfatning at Israel bør erkjenne ansvar og gjøre opp for seg».

For også i Norge var prioriteringene endret. Det gjaldt ikke lenger å beskytte Mossad og Israel, nå gjelder det å redde eget skinn. Boringen i norsk medvirkning og det som er kommet frem har altså utvirket en klar konflikt mellom vennene i Norge og Israel om hvem som skal ta skylden. Og israelerne var ubøyelige: Det kunne forhandles med de etterlatte om erstatninger, men Israel ville ikke innrømme noe skyld.

Og så kommer et oppsiktsvekkende trekk: Etter konsekvent å ha nektet fri rettshjelp til alt som smakte av søksmål mot norske myndigheter (Rutgersens søknad omfattet formuleringen «eventuelt andre involverte»11), innkalles advokatene så i møte med Departementet 12. januar for å bli tilbudt delvis dekning av deres salærer i forhandlingene med Israel! Rutgersens advokater Aasen og Staff sa nei takk fordi betingelsen var at møtet og støtten skulle holdes hemmelig. Dette er senere benektet av Departementet, hvilket har ført til at Staff har truet med søksmål.

20. januar startet forhandlingene i Oslo mellom Israels utsendte advokater og de etterlattes. Den tidligere Ap-statssekretær Thor-Erik Johansen, som representerte enken og datteren, hadde allerede kompromittert seg ved først å ville godta billighetserstatning, deretter å gå til frontalangrep på den andre etterlatteparten, Terje Jamal Rutgersen og hans advokat John Arild Aasen, for å stå for hardt på overfor Israel, og til sist med å kreve latterlig lave 750.000 kroner i erstatning. Jon Arild Aasen fikk med seg h. r. adv. Tor-Erling Staff som medadvokat, og de krevet 7 mill for Rutgersen. Resultatet ble bekjentgjort 26. januar: Johansens klienter fikk 1,8 mill. kr. (pluss den norske billighetserstatningen på 250.000), Rutgersen trolig ca. 7-800.000. Israel har under løpet karakterisert drapet som «den uheldige hendelsen» og uttrykt sorg over Bouchikis død. Det var alt på ansvarsfronten. Aasen og Staff rådet Rutgersen til å kreve mer både vedr ansvar og beløp, men Rutgersen ville ikke presse israelerne mer12.

Han ville komme i gang med neste mål13:

«Nå vil jeg og mine advokater, Aasen og Staff, ta fatt på den norske delen av saken, og det kan bli langt mer vanskelig.»

Vi merker oss at den mest samarbeidsvillige parten, representert ved Thor Erik Johansen, fikk mest erstatning – mer enn de ba om! Vi tror Staff var inne på noe vesentlig da han – etter at Johansen hadde lekket ut Rutgersens erstatningsbeløp – karakteriserte Johansen slik14:

«Johansen er en tjener for norske myndigheter i enhver situasjon»

Staff har gode grunner for å være sint på Johansen, som altså først overtalte sine klienter til bare å ta 250.000 i billighetserstatning, deretter motarbeidet løpet mot Israel før han likevel innkasserte sin belønning og nå motarbeidet søkelys på norsk medvirkning!

For ved siden av disse forhandlingene sto en spent og skyldig regjering som intenst håpet på et forlik slik at «Lillehammer-saken endelig kunne bringes ut av verden».

Det vil den ikke klare. Det er fortsatt mange dokumenter som ikke er utlevert (se kap. 25.18.20), og selve politidokumentene er bare gjennomgått av advokatene, som sikkert har måttet arbeide med disse under helt bestemte forutsetninger.

Intet mindre enn avskaffelse av Regjeringen vil kunne føre til full oppklaring. Men et fornyet saksanlegg fra Rutgersen med Staff på sin side vil kunne medvirke til å grave jorden bort rundt regjeringens røtter. Derfor håper vi virkelig de vil stå på.

Alt tyder på Rutgersen har nok bein i nesa – dessuten at han har forstått atskillig av hva dette dreier seg om. Til Klassekampen sa han15:

«Det handler om noe som strekker seg langt utover denne ene saka. Det handler om hvilke politiske krefter som egentlig har styrt her i landet.»

Vi merker oss også at han

«… føler at israelske myndigheter opptrer mer redelig enn de norske ….

… dørene til førstestatsadvokat Qvigstad og justisminister Faremo må vi slå inn hver eneste gang»

Men de er langt fra åpne ennå. Slå på!

La oss til slutt legge til at vi morer oss litt over en annen del av justisministerens svar i Stortinget. Hun viste til daværende justisminister Else Bugge Fougners svar i 1990, der Fougner viste til at eventuell gjenopptakelse av etterforskningen var påtalemyndighetens ansvar, at hun ikke kunne overprøve Riksadvokaten men at Riksadvokaten ganske sikkert ville vurdere ny etterforskning hvis nye opplysninger tilsa det.

I 1993 var det nye opplysninger som tilsa det, og da ble påtalemyndighetens oppgave forvandlet til å undersøke noe helt annet, nemlig politifolkenes opptreden i 1973, som var det minst farlige siden de nær sagt var de eneste som ihvertfall delvis gjorde jobben sin. Det blir spennende å se hva slags krumspring Qvigstad finner på for ikke å etterforske nå heller!

Men det morsomste er jo det med at en justisminister ikke kan instruere en Riksadvokat. I 1993 hadde sågar en forsvarsminister (Jørgen Kosmo) ihvertfall svært så gode muligheter for å overtale en Riksadvokat, da Faremo den ene dagen kom vettskremt hjem til regjeringskvartalet og fortalte om en truende parlamentarisk gransking av justisvesenets (og Justisdepartementets) behandling av Ramm/Setsaas-saken, og Kosmo neste dag stolt kunne produsere en Riksadvokat som nettopp samme morgen tilfeldigvis fra sitt elfensbenstårn hadde bestemt seg for å iverksette ny etterforskning i samme sak!

1 James Bamford: «The Puzzle Palace». Penguin Books 1983. Side 292.

2 Arbeiderbladet 31. desember 1995.

3 Arbeiderbladet 1996.

4 Men bare tilsynelatende; trolig noen få store innsideoppslag. Vi sjekket den israelske telegramnyhetstjenesten som daglig gir et sammendrag av de 5-6 viktigste toppsakene i israelske media, og Norge var ikke nevnt en eneste gang mellom jul og ca. 20. januar. Derimot var man svært opptatt av å unngå krav fra borgere av den nye palestinske staten for forhold som stammet fra den israelske okkupasjonstiden.

5 Arbeiderbladet 3. januar 1996.

6 Encyclopedia Britannica 15. utg. bind 3.

7 Dagbladet 8. januar 1996.

8 Peres pressetalsmann referert i Fjernsynet 9. januar 1996.

9 Aftenposten 12. januar 1996.

10 Stortinget 10. januar 1996, spørsmål fra Ane Sofie Tømmerås (A).

11 Klassekampen 3. februar 1996.

12 Aftenposten 27. januar 1996.

13 Dagbladet 27. januar 1996.

14 Dagbladet 27. januar 1996.

15 Klassekampen 13. januar 1996.

25.18.22.2 Trusler mot Rutgersen

Forut for erstatningsforhandlingene med Israel ble Rutgersen truet av Mossad, ifølge Aasen til Dagbladet1:

«Våre kilder fortalte oss at truslene kom fra høytstående personer som står den israelske etterretningstjenesten nær. Beskjeden var at nå måtte vi være forsiktige, og at dette var alvor … Truslene ble ikke nærmere spesifisert.»

Samtidig rapporterte folk knyttet til palestinsk etterretning at Rutgersen var i fare. Saken ble anmeldt til Oslo politikammer v/kriminalsjef Knut Ragnar Mikkelsen som skulle gå til POT, men det kom ikke noe ut av saken. Det er ikke første gang Mikkelsen og POT er med på å tildekke anmeldelser mot Mossad!

1 Dagbladet 3. februar 1006.

25.18.22.3 Hva fortalte Yael Dayan?

En liten tur tilbake til Yael Dayan, som konstaterte (se foran) at «norske tjenester var opplagt delaktige». Av Dagbladet fremgikk det også1:

«Yael Dayan vil drøfte Lillehammer-affæren med utenrikskomitéen i stortinget, når den kommer på besøk hit i neste uke.

Hun kjenner historien i detalj, men vil ikke trekke noen slutninger nå.»

Ble det noe møte mellom Yael Dayan og utenrikskomitéen? Kanskje bare med formannen, Haakon Blankenborg (A), for å holde det på partikanaler? Hva sa hun da? Hva slags norsk medvirkning siktet hun til? Er det noen som vet, og tildekker dette også?

1 Dagbladet 8. januar 1996.

25.18.23 Tildekking XIX – Lund-kommisjonen?

Vi tror stortingsrepresentant Ingvald Godal (H) representerte et stort flertall i Stortinget gjennom sine uttalelser til Telemark Arbeiderblad i fjor høst1:

«LILLEHAMMERDRAPET MÅ GRANSKES: Stortingsrepresentant Ingvald Godal (H) forventer at Lund-kommisjonen undersøker om norsk etterretning var involvert i Lillehammerdrapet i 1973.

l går oppsummerte Ingvald Godal Stortingets høstsesjon, sett med hans øyne. Som saksordfører i Ramm/Setsaas-saken, kom Godal inn på Lillehammer-drapet i 1973.

– Det ligger noe under teppet i den saken og lukter. La oss få det ut i offentligheten, og bli ferdig med det, var hans oppfordring.

– Hva er det som lukter?

– I forbindelse med Lillehammerdrapet har det stadig vært antydninger om at norske hemmelige tjenester har medvirket, saken er aldri blitt gjennomgått skikkelig. Nå blir Lillehammer-drapet stående som et slags ‘Kennedy-mord’. Sønnen og enka har bedt om erstatning, og Israel har gjort innrømmelser offentlig. La oss få det på bordet. La oss få vite hva som har skjedd.

– Hvem mener du skal granske saken?

– Jeg ser det som naturlig at Lund-kommisjonen gjør det, sier Godal.

Godal stiller seg samtidig kritisk til Nygaard Haug-utvalgets vurdering av saken.

– Nygaard Haug sa hun ikke ville undersøke Lillehammer-drapet fordi hennes mandat begrenset seg til norske borgere. For meg virker dette svært urimelig, ettersom han som ble drept (Ahmed Bouchiki) gikk sammen med en norsk kvinne. Saken berører helt klart nordmenn, mener Godal.»

Det merkelige var at denne oppfatningen av Lund-kommisjonens oppgaver ikke ble delt av kommisjonsmedlem Berge Furre, som til samme avis uttalte at saken også ligger utenfor Lund-kommisjonens mandat! Han gir imidlertid ingen begrunnelse, men sier at de må få beskjed fra Stortinget hvis de skal granske saken. Til Dagsrevyen ved nyttår2 sa han imidlertid at Kommisjonen kunne ta opp Lillehammer-saken om den ville, men han ville ikke si hvorvidt de ville.

Av Dagbladet fremgikk det at «flere vitner skal ha blitt avhørt om Bouchiki-saken», men at «kommisjonens medlemmer er av den oppfatning at Bouchiki-saken faller utenfor det mandatet Stortinget ga dem»3. Det er meget oppsiktsvekkende at Kommisjonen kan mene dette med sitt brede mandat, som omfattet alle slags kritikkverdige saker hos de hemmelige tjenester. De må da oppfattet såpass om tjenestens forhold til Mossad i sin alminnelighet at de forstår at det her er en kontaktflate å undersøke? Og de må da etter alle dekkaksjonene, all «ping pong»-virksomhet osv. ha forstått at dette er en meget varm potet som noen mektige personer vil tildekke? I alle fall fikk Lund-kommisjonen vite av oss på det ene møtet vi ble avspist med tidlig i 1994 at det var noe alvorlig galt fatt med Iver Frigaards forhold til Lillehammer-saken! Var ikke i allfall Godals beskjed god nok?

Denne saken utvikler seg nå heller tragikomisk. Lunds oppdragsgivere er tilsynelatende uenige om hvorvidt Lund bør ta saken4:

«… Aps medlem i det tidligere Grimstad-utvalget som oppnevnte kommisjonen, Tom Thoresen, mener det ikke er en naturlig oppgave for kommisjonen. Tilnærmet samme oppfatning har FrPs Hans J. Røsjorde. De fleste andre partiers representanter har motsatt syn.»

Det har f.eks. også Kåre Willoch5!

Da så Lund begynte å snakke mer om saken, var det sørgelig patetisk6:

«I den utstrekning det er spor som gir rimelig grunn til å mistenke norske hemmelige tjenester for å være involvert i saken, anser vi ikke den for uten videre å falle utenom vårt mandat.»

Er det i landets Høyesterett man lærer slik formuleringsevne? Les en gang til. Det han sier er egentlig: «Selv om vi skulle ta Trond på fersken, og mange vil mene det er vår jobb å gjøre noe med, er det mest sannsynlig at vi gir blaffen.»

På avisens spørsmål om dette skulle bety, vrir han seg videre

«Jeg gir ikke opplysninger om hva vi gjør og ikke gjør. Vi har sagt at vi regner med å bli ferdige i løpet av februar. I øyeblikket håper jeg ikke at det er noe som gjør at vi skal fortsette utover det. Det er ikke slik at vi hver gang det ramler et lik ut av skapet, forlenger granskingen.»

Lillehammer-drapet – et tilfeldig lik som plutselig ramler ut av skapet? En ubehagelig bagatell som ikke må få forstyrre et seriøst utvalgs arbeide? Her må vi tolke igjen: «Vi hadde håpet at Bouchikis lik skulle forbli på plass i havet. Når det nå danser rundt på bordet, så vi helst at noen andre fikk dyttet det vekk igjen, men i verste fall innser jeg at vi kanskje må bruke en ukes tid på det.»

RVs Erling Folkvord har tydeligvis gjort seg lignende tanker7:

«Lunds uttalelser behøver ikke bety at kommisjonen har gjort alt som står i dens makt for å bringe klarhet i denne saken».

Nå tror vi alle har lært nok Lund’sk til å klare å oversette også Folkvord, når han velger å svare Lund i samme språk.

Ærlig talt vet vi ikke nøyaktig hva Lund faktisk har gjort, ikke gjort, eller kommer til å gjøre i løpet av de kommende vinteruker. Det får vi ikke vite før kommisjonen legger frem sin rapport. Men ut fra Lunds uttalelser og rykter på byen (som det går mange av fra Kommisjonen) har vi ikke store forventninger, utover at vi gjerne tror at Trond har klart å få inn noe vemmelig om arvefienden POT, så lenge etterpå. Men hva med Ap, E-staben, IB (se nedenfor) og MI6?

Vi slutter oss til en annen uttalelse av Folkvord i samme reportasje

«Det forventes en fullstendig gjennomgang av alt relevant materiale.»

Hvis dette derimot bare er et halvhjertet forsøk som en panikkøvelse helt på slutten, regner vi for vår del det som enda en dekkaksjon, og en ny bekreftelse på at kommisjonen er under kontroll av Ap-tildekkerne, se omtalen av Lund-kommisjonen i kapitel 23.

Det har ihvertfall ingen hensikt å fyre opp Lund & Co , hvis de ikke har gjort jobben før. Vi forstår derfor godt at f.eks. Røsjordet har betenkeligheter med å slutte seg til dette kravet. Det er bedre at vi får klart frem hva Lund ikke klarte å forstå på egen hånd, enn et halvveis sammensurium fra sluttfasen.

Lund-kommisjonen ligger an til en tragisk avslutning. Han har trodd han var på jakt etter ett og annet lite overtramp og i sin naivitet latt seg overkjøre fullstendig av en mektig og offensiv fjerde hemmelig tjeneste som ikke skyr noen midler. Hvor mye annet er han lurt til ikke å granske?

Vi har tidligere vært inne på flere av kommisjonsmedlemmenes manglende habilitet (kap. 23.12). Med det vi nå vet om Stay Behinds medvirkning på Lillehammer, kommer medlemmet Regine Ramm Bjerke i et enda mer problematisk lys, siden hennes far, Fredrik Ramm, var sentral Stay Behind-mann selv. Dette har sine tydelige paralleller til oblt Bakkehaug/Stay Behind og fhv utenriksråd Georg Kristiansens roller i Nygaard Haug-utvalget.

Det verste er at Regine Ramm Bjerkes advokatkollega, Else Bugge Fougner, som selv regner seg som inhabil, ikke bare må granskes for sitt feilaktige svar vedrørende Mike Hararis identitet i Stortinget, men også som – såvidt vi forstår – forslagsstiller overfør Høyre vedr Regine Ramm Bjerke.

1 Telemark Arbeiderblad, desember 1994.

2 Dagsrevyen 1. januar 1996.

3 Dagbladet 2. januar 1996.

4 Dagbladet 3. januar 1996.

5 Dagbladet 2. januar 1996.

6 Dagbladet 3. januar 1996.

7 Samme.

25.18.23.1 Stortinget ført bak lyset

Det er også sider ved saken slik den står idag som faller utenfor Kommisjonens mandat, og det gjelder forholdet mellom Regjeringen og Stortinget. Stortinget er siden 1989 systematisk ført bak lyset av Frigaard, Rieber-Mohn, Busch, Qvigstad, Bugge Fougner, Faremo, Kosmo og statsministeren selv. Bakgrunnen for dette er Lunds sak, men ikke konsekvensene, som nå er klare til å trekkes fordi andre enn Lund har gjort jobben hans.

25.18.23.2 Gransking av Lund?

Skal den hele og fulle sannheten på bordet, må Stortinget skaffe en ny regjering som kan granske medvirkningen fra ettpartistaten Ap med sine bakmenn, hele justisvesenet, POT, Mossad, E-staben, Stay Behind, IB, CIA og MI6. Det spørs om ikke også Lund-kommisjonen trenger en ekstra gransking!

25.18.24 Tildekking XX, XXI, XXII etc: Ramm/Setsaas-saken

Og så til slutt, i all beskjedenhet, har jo bl.a. tildekking av Lillehammer-saken vært et vesentlig moment i vår sak. Det var det helt dominerende motiv etter Setsaas’ møte med Frigaard for 6 år siden, og er selvsagt den dag i dag like viktig, selv om motparten etterhvert har forstått at vi kommer til å ødelegge mye mer for dem gjennom den kontraetterretning under full kriminell overvåking vi har maktet å gjennomføre. Men på denne listen synes vi nok at vi for ordens skyld bør føre alle dekkaksjonene mot oss, ved POT, Oslo Politikammer, Kontrollutvalget, Forsvarssjefen, justisministeren, statsministeren, Riksadvokaten, Dahl-gruppen, Nygaard Haug-utvalget og til slutt Lund-kommisjonen.

La oss igjen spesielt fremheve Riksadvokaten. Han var direkte ansvarlig for statsråd Bugge Fougners gale og mangelfulle informasjoner til Stortinget. Han hadde mao. en direkte personlig interesse i å bidra til fortsatt tildekking – hvilket han gjorde på øyeblikket da sjansen ga seg, da han ved hjelp av statsråd Kosmo «stjal» granskningen av vår sak fra justiskomitéen i 1993!

25.18.25 Tildekking i reprise?

Som redegjort for i kap. 25.18.6, skulle Riksadvokaten og hans trofaste hjelper førstestatsadvokat Lasse Qvigstad ordne opp i 1993 etter den lange rekken med nye opplysninger som kom da, og som pekte i retning av norsk medvirkning. I elegant «Ping Pong»-spill med Nygaard Haug-utvalget endte det med ingenting: Ingen i politiet hadde den gang forsømt seg. Og Nygaard Haug hadde ikke mandat.

I desember/januar kom det pånytt frem en rekke nye opplysninger om drapet. Og ikke uventet, Riksadvokaten går på banen1:

«BEORDRER NY ETTERFORSKNING ETTER DAGBLAD-OPPSLAG: Riksadvokaten har … bestemt seg for å iverksette ny politietterforskning av drapet på Ahmed Bouchiki …

Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad bekrefter at påtalemyndigheten ønsker å få avklart de nye påstandene i Lillehammer-drapet

– Når navngitte personer står frem med slike påstander, er det grunnlag for ny politietterforskning, opplyser Lasse Qvigstad …»

Og i samme avis

«JAGLAND KREVER OPPKLARING: … Jeg er helt enig i at saken bør gjøres opp. Jeg vil bidra med alt jeg kan for at så skal skje, sier Jagland.»

Hvordan kan det ha seg at vi ikke føler at man kan ha full tillit til det noen av disse sier? Kanskje har det noe med Gro Harlem Brundtlands favoritt-uttrykk om at «man kjenner lusa på gangen»?

For i Arbeiderbladet dagen etter het det2:

«- Vi har fått oppdraget med å etterforske de nye opplysningene i Mossad-saken og starter umiddelbart, sier Kripos-sjef Arne Huuse.

Statsadvokaten har gitt oppdraget med å etterforske hvorvidt norske statsborgere hjalp Mossad i forbindelse med drapene på Ahmed Bouchiki i 1973 …

Kripos var inne og så på saken allerede for to år siden etter oppslag i avisene, og de har dermed kjennskap til området fra før, sier førstestatsadvokat Lasse Qvigstad. Qvigstad vil være ansvarlig leder for saken, mens det tekniske arbeidet utføres av Kripos. Kripos-sjef Arne Huuse er svært sparsom med opplysninger om arbeidet.»

Statsråd Faremo begrunnet den nye etterforskningen bl.a. slik overfor Stortinget3:

«Det er fra enkelte hold fremsatt særdeles alvorlige beskyldninger eller insinuasjoner om at de norske hemmelige tjenester og navngitte nordmenn på en eller annen måte var involvert i (Lillehammer-) aksjonen.»

Det er tydelig hva hun selv mener om «enkelte hold» og hva hun venter å få som resultat!

Med dette lagets gode kjennskap til saken fra de hadde den for to år siden, da de sørget for full tildekning ved å snu mandatet helt på hodet, får hun det vel også. Vi kan vel vente en kort pressemelding om et års tid f eks. slik:

«Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad har henlagt den gjenopptatte etterforskningen av Lillehammer-saken, idet man ikke har funnet noe grunnlag for at Mossad-agentene hjalp norske borgere under aksjonen.»

Men han finner vel på noe snedigere …

Det man spiller på ved pånytt å trekke inn sjefstildekkeren Qvigstad i denne saken, er rett og slett folks korte hukommelse. Langt på vei har det lyktes. Såvidt vi kan se, er det ingen som har reagert på bruken av Qvigstad denne gangen på grunnlag av hvordan han håndterte den første, selv om mange reagerte da.

Men det har denne gangen likevel vært reaksjoner. Nå har ikke mindre enn fire kjente advokater krevet en annen etterforskningsleder i Lillehammer-saken på grunnlag av Qvigstads generelle mangel på troverdighet4

«QVIGSTAD MÅ BORT: Kjendisadvokater krever ny leder av etterforskningen.

Advokatene Harald Stabell og Sigurd Klomsæt mener at førstestatsadvokat Lasse Qvigstad ikke bør lede den gjenåpnede politietterforskningen av Bouchiki-saken.

Stabell og Klomsæt slutter seg dermed til kravet som er reist fra høyesterettsadvokatene Tor Erling Staff og Arne Haugestad.

Alle mener at Lasse Qvigstad med sine tette og nære kontakter inn mot Politiets Overvåkingstjeneste og Etterretningsstaben bør tre til side og overlate ledelsen av etterforskningen til en statsadvokat med større distanse til saksområdet.

– Det er allerede sådd tvil i vide kretserom troverdigheten til Lasse Qvigstad. Derfor er det viktig at det kommer inn andre som kan se på disse tingene med nye øyne, sier Klomsæt til Arbeiderbladet.

Stabell viser til at Qvigstad har hatt ansvaret for en rekke saker angående ‘rikets sikkerhet’ og er kjent for sin gode kontakt med Overvåkingspolitiet og Etterretningsstaben, ikke minst etter at Qvigstad var aktor i spionsaken mot byråsjef Arne Treholt i 1985.»

Det første vi har hørt fra Qvigstads nye «etterforskning» er at han reiser til Canada for å avhøre forfatteren og Mossad-avhopperen Victor Ostrovsky, for å finne ut hva han vet om Lillehammer-saken.

Ostrovsky sa til Hamar Arbeiderblad 13. januar 19965 at «norske medhjelpere før drapet tok med Mossad-agentene til et sted nær Hamar» og at «en navngitt, kjent person i en norsk hemmelig tjeneste en dag eller to før drapet bodde på et hotell nær Hamar, og at han da var sammen med to fremtredende representanter for Mossad.»

Harari og Zamir på Olrud Auto-Rast! Sammen med en norsk E-mann!

I den anledning har Qvigstad sendt sin medarbeider Asbjørn Hansen til Lillehammer og Olrud. Det er nok ganske ufarlig, for gjesteboka for denne perioden i 1973 er borte fra hotellet, akkurat som vaktjournalen for Gudbrandsdal (Lillehammer) politikammer fra 1973 er forsvunnet! Hansen skal etterforske disse forsvinningsnumrene også.

Det å dra til Canada for å avhøre Ostrovsky er en ny, fremragende avledningsmanøver. Man vil helt sikkert komme tilbake og fortelle at Ostrovsky er svær i kjeften, men av fakta har han bare annen- og tredjehånds muntlige påstander uten beviskraft. Og mange av påstandene kom jo nettopp fra ham, så da henlegger vi igjen, dere … Og Hansen kommer tilbake og forteller at de aktuelle journalene er, forsåvidt, fortsatt borte!

Men hvorfor besøke gjenfortelleren nå man kan snakke med selve utøverne? Nær sagt alle norske media har forlengst vandret nedover «Mossad-gaten» i Tel Aviv. Det er ikke noe problem idag å finne frem til Zwi Zamir, Mike Harari osv. Og i Sør-Afrika sitter fortsatt Sylvia Rafael Schjødt, som er like lett å finne nå som i alle de årene hun satt i Oslo og Qvigstad ikke gjorde noe som helst. Og hva med Moshe Dayans datter, Yael Dayan, som sier hun vet alt om norsk medvirkning? Har man bedt utenrikskomitéens formann, Haakon Blankenborg fortelle om sitt eventuelle møte med henne? Var det ikke idé for Qvigstad å avhøre henne?

Dette var bare noen få forslag til alternative utenlandsreiser. Som Qvigstad vet, er det mange å avhøre i Norge også. Han kan bare begynne med sin egen sjef, Riksadvokaten. Og så minner vi om telefonnumrene, som det med en viss kreativitet sikkert kan fås mer ut av.

Og, ærlig talt: Hvorfor ikke bare be Mossad selv om en redegjørelse? Hvis f.eks. Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Trond Johansen og Gro Harlem Brundtland undertegner på at de alle gjerne vil at Mossad skal fortelle alt de vet om norsk medvirkning, skal man se at de kanskje gjør det! Noe for Thorbjørn Jagland å organisere? Husk – alle kort på bordet! – som Jagland pleier å si. (En ny jukseaksjon med kontraordre på Trond-kanaler blir før eller senere avslørt.)

1 Dagbladet 5. januar 1996.

2 Arbeiderbladet 6. januar 1996.

3 Spørretimen 10. januar 1996.

4 Arbeiderbladet 12. januar 1996.

5 Referert i Arbeiderbladet 17. februar 1996.

25.18.26 Formålet

Dette kan ikke Stortinget finne seg i lenger. Sporene etter Regjeringen og derved statsministeren er tydelige å se tvers gjennom hele denne tildekkingssaken. Så systematiske og mangfoldige tildekningstiltak må statsministeren ikke bare ha kjent til, men aktivt støttet. Og hva med formålet?

Er det mulig at det bare er av hensyn til Mossad og israelske interesser? Da har sannelig forholdet kommet langt. Men sannheten er nok verre enn det. Tildekkingen har åpenbart sammenheng med å beskytte norske interesser. Ikke Rikets sikkerhet. Ikke almene interesser, men Aps interesser: Interessene til de som medvirket på Lillehammer og de som har tildekket tidligere, ikke minst de som forandret historien og siden 1989 benektet kunnskap om hovedpersonene som fantes under etterforskningen, og benektet eksistensen av et grunnlag for utlevering når det faktisk har funnet sted etterlysning tidligere.

I kap. 25.19 skal vi se nærmere på den opprinnelige medvirkningen.

25.18.27 Israelsk tildekking

Naturligvis hjalp Mossad så godt de kunne med tildekkingen hele veien. F.eks. viser Richard Deacon til at Aftenposten i august 1976 meldte at israelske myndigheter hadde tilbudt journalistene David Tinnin (Time Magazine) og Dag Christensen (Aftenposten) US$ 300.000 for ikke å utgi boken «Hit team»1, som bl.a. legger vekt på at man drepte «feil mann». Israel Radio tok skarp avstand fra dette og hevdet at det var lite nytt i boken.

Deacon sier at det er vanskelig å gå mot Israel Radio fordi2:

«… bortsett fra å poengtere historien om at det var feil mann, er det intet i boken som gjør noe alvorlig skade for Israels sak eller deres hemmelige tjeneste. Dette syn har jeg fått bekreftet privat av innsiktsfulle israelere som aksepterte at – for å sitere en av dem som faktisk kjenner to medlemmer av hevner-teamet – ‘I hovedsak er innholdet i boken korrekt og ikke skadelig i det hele tatt.»

I virkeligheten hadde selvsagt Mossad all interesse av å øke bokens troverdighet, nettopp fordi den så sterkt understreket «feil mann»-teorien. Den beste måten å oppnå dette på, var naturligvis å late som om den virkelig var avslørende, og med full dekning i Aftenposten tilby forfatterne en bestikkelse man visste de ikke ville ta imot!

En annen Mossad-forfatter, Ronald Payne, siterer i sin bok den israelske militærkommentator Ron Ben-Yishai3:

«For dem hvis yrke det er å manipulere mennesker, er det ikke vanskelig å nyttiggjøre seg en ung og rasende journalist.»

Det har vi sett adskillig til blant norske journalister, uavhengig av alder og raseri!

1 David Tinnin (med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner): «Hit Team». Futura London 1976.

2 Richard Deacon: «The Israeli Secret Service». Hamish Hamilton, London, 1977. Side 273.

3 Ronald Payne: «Mossad – Israel’s most secret service». Corgi books 1990, s. 282 i paperback-utgaven.

25.18.28 Hvorfor er politi- og påtalemyndighet så ivrig etter å tildekke?

Noe av det mest forbausende med oversikten foran er den sentrale rolle politi- og påtalemyndighetene spiller i tildekkingen, spesielt i de senere årene fra 1989.

Vi tror forklaringen stort sett er grei nok for de første årene. Håkon Wiker har forklart at påtalemyndighetene rett og slett kjøpte Utenriksdepartementets syn: At vi i Norge fikk holde oss til å tiltale og dømme de som var tatt, og ikke bringe opp Mossads øvrige aktiviteter, for det var ikke i Norges interesse å ødelegge Mossad som samarbeidsorganisasjon mot internasjonal terrorisme. (Enkelte forhold, bl.a. at man tillot Marianne Gladnikoff å bruke lyssignaler, forklares ikke av dette, men slik tildekking kan ha skjedd på lavere plan, av enkeltpersoner.)

Men så går det mange år uten at det skjer noe særlig med Lillehammer-saken. Først i 1989 dukker Vegard Bye opp med navnet Mike Harari. Da blir historien forsøkt omskrevet fullstendig av Iver Frigaard, og han blir møtt på halvveien av riksadvokat Georg Fr Rieber-Mohn med hans egen omskrevne versjon. Senere deltar både Busch og Qvigstad i tildekkingen. Disse personene hadde ikke noe å skjule i Lillehammer-saken.

Forklaringen ligger nok i at de hadde noe annet å skjule.

Det er bekreftet at POT direkte benyttet Aps/Tronds hemmelige avdeling, Spilhaug-apparatet, til å utføre oppdrag for seg helt frem til idag. Ifølge Bye/Sjue har Spilhaug også utført oppdrag utenfor POTs ansvarsområde, men innenfor de øvrige politis og påtalemyndighets område.

Det er i Norge klare grenser for hva politi og påtalemyndighet kan benytte av virkemidler. Det er derfor alltid fristende for etterforskere å gå utover hva er lovlig. I Norge har man ordnet seg på annen måte:

Vi er idag overbevist om at politi og påtalemyndighet i saker der de er kommet til kort, og sett at kriminelle virkemidler (dvs. telefonavlytting uten rettslig kjennelse, romavlytting, romavlytting via telefon, innbrudd, husundersøkelser, voldsaksjoner etc.) eventuelt kunne løse saken, rett og slett har kunnet levere en ønskeliste til f.eks. Iver Frigaard i E-tjenestens «POT-avdeling» eller til departementsråd Leif Eldring, som har viderebefordret listen til Trond, som så har satt på Stay Behind og Spilhaug og sin egen tekniske kapasitet.

Dette har selvsagt vært spesielt viktig i saker der Ap har sett partipolitisk gevinst om man fikk en sak. Endel av påtalemyndighetens saker og etterforskning bærer også preg av denne arbeidsform, ved at det av og til synes som om påtalemyndigheten trenerer en sak i årevis før man plutselig får et gjennombrudd. I virkeligheten har man da rett og slett ventet på Trond!

Det kan også synes som om enkelte private advokater har muligheter for å få sine ønskelister levert til Trond!

Dette systemet med å hjelpe POT, politiet og påtalemyndigheter til å løse saker, og enkeltmedarbeiderne til å få PR, laurbær – og rask karriere! – er selvsagt nøye uttenkt av Trond fra begynnelsen. Det har kanskje begynt i det stille, og blitt mer og mer utbredt, samtidig som Trond omhyggelig har vist bit etter bit av hvor ulovlig virksomheten er, inntil alle sammen er akkurat like medansvarlige.

Dette har i alle år vært selve livsforsikringen for Aps hemmelige Norge, E-staben, Trond, Stay Behind og Spilhaug-apparatet. Og da noen begynte å komme for nær visse sannheter om Lillehammer, som kunne utvirke full opprulling av hele dette systemets medvirkning, ble polisen innkassert: Bare Riksadvokaten kunne hindre oppklaring. Og det fikk han beskjed om at han bare måtte gjøre, også for sin egen del, for ellers ville apparatet, ikke minst Spilhaug, og alt dets vesen og alle dets oppdragsgivere, riksadvokaten inklusive, bli avslørt samtidig!

Og jo mer Riksadvokaten tildekker, jo sannere blir det!

Det har han måttet gjøre stadig hyppigere siden vi begynte å bore i det apparat vi idag vet er Spilhaug-apparatet, helt siden 1990. Vi minner om at det i realiteten er Spilhaug-apparatet og dets forhold til Trond og Ap vi i tur og orden har gått med til Frigaard (1990), Lier/Frigaard (1991), Oslo Politikammer (1992), Kontrollutvalget (1992), forsvarssjef Torolf Rein (1992), Riksadvokaten (som stjal granskingsoppdraget fra Stortinget i 1993) og Nygaard Haug-utvalget (1993). Til slutt har vi ikke en gang fått presentere vårt stoff i ordnede former for selv Stortingets granskningskommisjon (Lund-kommisjonen) i det hele tatt i dettes funksjonsperiode 1994-96, og derfor må vi skrive bok (kanskje i likhet med mange andre siden kommisjonen «ikke tar enkeltsaker»)

Dette forhold at Riksadvokaten i en rekke henseende har vært nærmest direkte underlagt Trond har forøvrig kommet til uttrykk tidligere gjennom et hittil uforklart fenomen som ble fortalt av CC1:

«Forleden dag drakk jeg formiddagskaffe med min gamle venn Israel Krupp, en vernepliktig offiser med stort virke i etterretningstjenesten bak seg. Da Krupp er nevnt i denne min bok2 som er blitt politisak, spurte jeg om han er blitt avhørt av politiet. I følge Arbeiderbladet, VG og Dagbladet er alle nevnte blitt konfrontert. Men ikke Krupp; svaret var: ‘han Trond har sørget for at jeg er spart for ubehageligheter’. Trond er identisk med seksjonssjef T. Johansen i Etterretningstjenesten, åpenbart en mann med makt også når det gjelder politiets etterforskning i kriminalsaker, igjen en bekreftelse på at min sak behandles på to plan, med politiet som ‘det nederste’.»

Nå vet alle hvorfor!

Dette viser selvsagt hvilket nært forhold Krupp som E-mann og Mossad-sjef i Norge hadde til Trond, Ap og LO, men adskillig verre er det at det bekrefter hvilken enorm maktposisjon Trond etter hvert må ha opparbeidet i forhold til POT, politiet og særlig påtalemyndigheten. CCs erfaring var fra 1984, og vi har nå sett hvordan dette har avspeilet seg i Lillehammer-saken, der Riksadvokaten på vegne av Ap-regjeringen har gått til den ene ytterlighet etter den andre for å føre Stortinget og offentligheten fullstendig bak lyset. Det samme gjelder i vår sak, der store deler av justisvesenet fra Riksadvokaten og nedover har stilt opp for å beskytte kriminell virksomhet i regi av Ap, Trond, «Alfa» og Tronds avdeling Spilhaug. Man kan også gå gjennom listen over «Fra andre deler av slagmarken» (kap. 21) for å finne mange flere eksempler, blant de mer groteske er «Leve Videre»-saken (kap. 21.4) der politi og påtalemyndighet fra Kristiansand til Oslo har dekket over grovt tyveri av privat eiendom, herunder følsomme og konfidensielle klientjournaler i massevis, i direkte regi av Sosialdepartementet!

Ved å utvikle «den fjerde tjeneste» gjennom 50 år, slik at den idag også kontrollerer store deler av justisvesenet, er på vei inn i domstolsapparatet og antakelig har mer makt over Ap enn omvendt, har Ap-systemene skapt en parodi av den norske rettsstaten og demokratiet. Johan Sverdrup ville ha tordnet rundt i Stortingets korridorer for å mane til handling hvis de gamle virkelig hadde mulighet for å vende tilbake. «All makt i denne sal» omskrives nå daglig av vitsetegnerne til «Avmakt i denne sal», og ingen må innbille seg at det ikke har sammenheng med at Ap har skaffet seg denne typen virkemidler og sørget for å holde dem solid beskyttet til enhver tid, herunder at avlytting, overvåking, diskreditering, press og provokatørvirksomhet etter behov kan iverksettes mot hvem som helst, ikke minst stortingsrepresentanter.

Hvorfor i all verden skal Ap skaffe seg nye lover til å kontrollere næringslivet og folk flest når de kan gjøre det på direkten ved hjelp av Trond og Spilhaug og mer til? Da er det mye lurere å legge seg politisk tilsynelatende midt inne i opposisjonen slik at denne splittes for alltid.

Om CCs sak ble styrt på to plan, blir landet nå styrt på tre, med Stortinget som det nederste.

1 Chr Christensen: «Politisak». Athenæum 1984. Side 170.

2 Chr Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983.

25.18.29 Vi venter enda mer tildekking

I neste kapitel redegjør vi for informasjon som viser at Stay Behind, og derved E-tjenesten, må ha vært informert om Lillehammer-planene på forhånd og assisterte Mossad-laget. Dette har hittil vært konsekvent benektet.

Vi har imidlertid grunn til å tro at Lund-kommisjonen har funnet bevis som bekrefter våre informasjoner og derved at Stay Behind visste om og medvirket til aksjonen. Vi har også grunn til å tro at dette er vel kjent av tildekkerne, og at de nå har gitt opp å holde denne skansen.

Det planlegges derfor nå en ny dekkaksjon for Lillehammer-saken etter mønster av dekkaksjonen høsten 1995 over Spilhaug-apparatets egentlige identitet og rolle, der Sjue fikk med seg Ronald Bye for en «kontrollert» avsløring av et spesial-retouchert bilde – for å komme Lund i forkjøpet.

Denne gangen har Sjue fått med seg Jon Røssum, NRK-radios tidligere uredde Lillehammer-ekspert, som nå enten er bløffet eller styrt inn i en lignende operasjon av kringkastingssjef Einar Førde. Historien skal omskrives pånytt, ved hjelp av våre NRK-lisenspenger denne gangen, akkurat passe til at man får med det som ikke kan benektes, men benekter resten. Sikkert ved hjelp av «avsløringspreget» journalistikk og «scoop»-pregede intervjuobjekter. Nå kommer man til å si: Ja, vi visste, og hjalp litt til, men vi visste ikke om at det skulle bli noen henrettelse!

Det skal bli interessant å se hvem Sjue får tak i til å spille «avhopper» e.l. denne gangen. Ikke Siljeholt en gang til, vel? Kanskje Trond selv? Eller Ollestad, som har bløffet hele Norge tidligere?

En ny skanse. Gi bort noe i tide, så beskytter du resten bedre senere, når andre kommer med stoffet!

Men denne gangen går vi ut fra at alle har vett til å spørre: Hvorfor benektet dere det så iherdig før, da? Hvorfor skal vi tro et ord av dette nå?

25.19 Norsk medvirkning til Lillehammer-drapet

Hva er det Ap, tjenestene og endog deler av justisvesenet er så redde for at det er blitt så påkrevet å tildekke hele Lillehammer-saken? Er det bare hensynet til Israel, som har klart seg bra ved offisielt å holde kjeft og uoffisielt sende ut akkurat tilstrekkelig med desinformasjon til at saken holder seg på noenlunde riktig kjøl? Eller er det noen i Norge som trenger beskyttelse?

La oss først slå fast at Israel ikke ble sittende tilbake alene med sin sorg og sitt raseri etter massakren i München i 1972. Hele affæren med sin bestialske råskap overfor uskyldige lamslo verden og medførte øyeblikkelig et intensivert internasjonalt samarbeide både for å fange og straffe de skyldige, og for å hindre gjentakelser.

I Tel Aviv utnevnte Golda Meir general Aharon Yariv til sin egen rådgiver for tiltak mot terrorisme. Golda Meir og forsvarsminister Moshe Dayan ledet et regjeringsutvalg som besluttet å myrde enhver Svart September-terrorist som direkte eller indiekte hadde vært med på planlegging, medvirkning eller utførelse av terror-mordene i München. Det var aldri snakk om å fange noen for rettergang i Israel. Mossad fikk oppgaven, og Mossad-sjefen Zwi Zamir utnevnte Mike Harari til å lede drapsteamet. Hvert drap skulle godkjennes av statsministeren og hennes hemmelige utvalg1.

Det amerikanske utenriksdepartementet utnevnte en egen anti-terror-gruppe med medvirkning av både CIA og FBI, og i nært samarbeid med NATO-organene og hvert enkelt medlemslands etterretning2. Per Øyvind Heradstveit slår fast at

«Alt taler for at Mossad ikke var alene om aksjonen i Norge.»

og antyder at ihvertfall CIA og MI6, samt en annen ikke navngitt stats etterretning (vi antar Nederland) var inne i bildet.

Idag vet vi – fra sikre kilder – at både MI6 og CIA deltok på Lillehammer. Vi har fått opplyst at CIA kjente til henrettelsesplanene, men var mot at henrettelsen skulle gjennomføres. MI6’s rolle kommer vi tilbake til.

Det ville da vært for dumt om norsk etterretning, med mye dypere og mer vennskapelige bånd til Mossad enn noen av disse, skulle vært holdt utenfor!

Det var vi da selvsagt heller ikke. Den israelske generalen Sahmuel Eyal opplyste til Ukeslutt i 19933 at «det var et samarbeid mellom de hemmelige tjenestene i Norge og Israel», men at han imidlertid ikke kunne

«gi detaljer om de metoder som Israel og Norge har tatt i bruk i fellesskap for å bekjempe terroriske»

Vi tror at mye av arbeidet som ledet opp til aksjonen som vanlig har funnet sted på et felles nett der terrorister ble identifisert, lokalisert og vurdert, og at det er slik Bouchiki ble bragt inn i bildet.

* * *

De som i sin tid analyserte Lillehammer-saken i sine bøker aksepterte alle hovedteorien om «feil mann». Ingen fant jo noe galt med Bouchiki – hva kunne det ellers være? Men de ble sittende igjen med mange gåter: Den oppsiktsvekkende ulikheten mellom de to, alle tegnene til at agentene hadde planlagt Norges-turen tidlig, Mossadfolk i Norge i forveien etc. Hverken Benamane eller Bouchiki selv passet på noen måte inn i rollene de var tildelt.

Senere er det kommet frem en rekke nye informasjoner. Det som brøt isen var Jon Røssums NRK-program i 1993, og det som virkelig tiltrakk vår interesse var den frenetiske skrekk for Lillehammer og voldsomme tildekkingsiver som preget regjeringen, tjenestene og justisvesenet.

Vi kan i denne boken legge frem avgjørende nye informasjoner som gjør at Lillehammer-saken får en helt annen profil og et helt annet omfang enn den har hatt hittil. Ikke bare involverer den norske myndigheter både før, under og etter, og i årevis etter, men også britiske og amerikanske og svenske tjenester (kap. 25.19.2).

Ytterligere en viktig brikke har vi gravd frem fra glemselen: Et intervju med Israel Krupp i en lokalavis (kap. 25.19.3).

Ved grundig gjennomgåelse av all gammel litteratur fremkommer det også her og der korrekte brikker som bare finnes i en eneste kilde, og som andre har oversett. Det finnes også motstridende informasjon som lett avklares når man først har hovedmønsteret på plass, og når man forstår at noen informasjoner er mer for å tildekke enn å oppklare.

Det er først i denne boken alle disse nye brikker og de nye norske kunnskaper om E-tjenesten, MI6, IB og Mossad generelt kan settes sammen med de gamle brikker.

Da viser det seg at de faller pent på plass, alle sammen, og bildet blir klart og tydelig. Men det er annerledes enn vi i 22 år er blitt forledet til å tro.

1 Dan Raviv og Yossi Melman: «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990. Side 186.

2 Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974. Side 67 f.

3 Ukeslutt, NRK, 9. mai 1993 kl 1230.

25.19.1 Salameh

Vi har i kap. 5.7.1 lagt frem endel momenter som sterkt svekker sannsynligheten for at det var mulig å forveksle Ali Hassan Salameh med Achmed Bouchiki (29). Bouchiki var en liten og tynn person (1,70 høy og 65 kg1), mens Salameh raget meget høyt med sine ca 1,902 og hadde et tydelig arr på venstre kinn3. Bouchiki var født i Algerie av algirsk far og marokkansk mor, mens Salameh var palestiner. Bouchiki hadde i 1973 bodd Norge i syv år, riktignok med endel utenlandsopphold. Han bodde sammen med sin hustru Torill i sin egen leilighet, hadde fast jobb som kelner og ekstrajobb som badevakt, mens den Salameh som Mossad var på jakt etter var en fremmed, aldri uten livvakter4. Dessuten: Bouchiki snakket norsk!

Salameh var sønn av sjeik Hassan Salameh, kanskje jødenes bitreste fiende under frigjøringskrigen i 1948, da sjeiken også ble drept5. Hans kone var av Hussein-familie og en nær slektning av Stormuftien av Jerusalem som i 30- og 40-årene hadde terrorisert jødiske immigranter i Palestina. Han må ha vært velkjent av Israel og kjent gjennom israelske media i mange år, og vært vant til å være overvåket og potensielt attentatoffer siden han var liten gutt6. Mossad hadde sågar i en periode en agent inne i hans hjem som babysitter for Salamehs barn7.

Salameh ble som ung mann (1967) nestkommanderende i Fatahs kontraspionasje, men brøt med Fatah under Jordan-krisen i 19708. Han var med på en flykapring ved Svart September (Sabena) i 1970. Han hadde et treningsopphold i Moskva i 1972, men det finnes ingen bevis på senere relasjoner med Sovjet9. Han ledet en Svart September «tiger cub»-gruppe som kastet en mindre bombe mot noen oljetanker i Trieste 5. august10.

5. september 1972 fant München-massakren sted. 15. september 1972 ble Salameh utnevnt til «hjernen bak aksjonen» av Daily Telegraphs Jerusalem-korrespondent, basert på israelske kilder11:

«Ali Salameh var ‘hjernen bak mordene ved Munchen-olympiaden’.» (Han) «ledet den europeiske fløy av den palestinske geriljaorganisasjonen Svart September … israelske kilder sier at denne gruppen sikter mot å utføre spektakulære og dristige aksjoner i Europa, Mist-Østen, Afrika og Nord-Amerika. Dens ledergruppe antas å bestå av ‘et selvmordsteam’ bestående av noen få dusin terrorister som er rede til å ofre sine liv.»

Det fant senere sted Svart September-aksjoner i desember 1972 (Israels ambassade i Bangkok, gisseldrama) og mars 1973 (raid mot den saudi-arabiske ambassaden i Khartoum, der bl.a. den amerikanske ambassadøren, den amerikanske chargé cfaffairs og en belgisk diplomat ble drept)12.

Det er imidlertid svært usannsynlig at Salameh hadde noe med disse å gjøre, ut fra hva som samtidig skjedde:

Etter det lille bombeattentatet 5. august 1972, en måned før München, ble Salameh tilbudt «protection money» av en rekke oljeselskaper. Fremfor å ta imot disse, rapporterte han tilbudene til sine tidligere Fatah-kolleger13.

På grunn av denne ærlighet tok Arafat ham tilbake inn i Fatah, og innsatte ham som leder av den såkalte «Styrke 17», PLO-avdelingen som var Yassir Arafats personlige livvakt14.

Den nye prestisjejobben, sammen med optimismen om en fredsløsning etter Yom Kippur-krigen i oktober 1973, skal ha ført til dramatiske forandringer av Salameh. Etter ordre fra Fatah påbegynte han et etterretningssamarbeide med CIAs stasjonssjef i Beirut15. Allerede i november 1973 hadde han et møte med CIAs visedirektør Vernon Walters, der han lovet ikke å angripe amerikanere16. I 1974 var han sammen med Arafat under hans berømte FN-besøk og tale i hovedforsamlingen17. Allerede fra 1974 trappet PLO ned internasjonale aksjoner, men fortsatte med angrep mot Israel og i de okkuperte territoriene18. Salameh ble PLOs liason til CIA og bisto med å beskytte amerikanske diplomater i Beirut19, og ledet bl.a. evakueringen av amerikanske sivile fra Beirut i 197620. I 1976 besøkte han også CIA i Washington som ledd i den løpende tilnærmingsprosess mellom USA og PLO21 som hadde fått fart også pga. Jimmy Carters erklæring om at han gikk for en egen palestinsk stat. Der fikk amerikanerne for første gang en grundig informasjon om PLOs ledelse og virkemåte, bl.a. at PLO var finansiert av Saudi-Arabia, Gulf-statene og rike palestinere og ikke av Moskva, at PLO kunne garantere at en palestinsk stat ikke ville bli noen form for kommunistisk eller annet diktatur, at PLO imøteså et nært vennskap med USA og ikke aktet å ødelegge Israel22.

Israel var sterke motstandere av det nye vennskapsforholdet mellom USA og PLO. Ifølge vestlige etterretningskilder skal Israel ha bestemt seg for å henrette ham etter at de fikk vite om hans besøk hos CIA som PLOs CIA-liason, ikke på grunn av hans PLO-aktiviteter!23

Ifølge kildene var Mossad likevel på jakt etter ham ihvertfall så tidlig som i juni 1973, da de hadde sporet ham opp i en leilighet i Paris. Salameh oppdaget imidlertid at han ble overvåket og snek seg unna24. Etter dette følger Lillehammer-saken. Det opplyses bl.a. at en kilde i Paris hadde informert Mossad om at Salameh var på vei til Danmark eller Norge. Dette skal, sammen med andre rapporter om Svart September-bevegelser, ha ført til troen på at noe brygget opp i Skandinavia25.

Dan Raviv og Yossi Melman skriver26:

«Etter måneders leting, dro Mike Hararis revolvermenn til Norge med stor entusiasme fordi agenter på en tidligere rekognoseringstur var sikre på at de endelig hadde funnet Salameh.»

Men hva som er sant og hva som er del av dekkaksjoner etter Lillehammer er ikke godt å si.

Det er imidlertid tydelig at Mossad jaktet videre på Salameh. Det fant sted et mislykket attentat i Beirut sommeren 1975 og et nesten vellykket i oktober 1976, da Salameh ble kritisk skadet og først rapportert drept27.

Salameh døde til slutt da Mossad endelig fant ham og sprengte en bilbombe ved siden av bilen hans i Libanon 22. januar 1979, seks og et halvt år etter München!28 CIA var meget misfornøyd med drapet, for Salameh hadde vært svært nyttig for amerikanerne29.

1 David Tinnin (med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner): «Hit Team». Futura London 1976. Side 155 i paperback-utgaven.

2 Elaine Davenport, Paul Eddy og Peter Gillman: «Urankuppet». Norsk utg. Aschehoug 1979. Side 154.

3 Davenport m.fl., side 154.

4 «… who never moved without bodyguards». Ronald Payne: «Mossad – Israel’s most secret service». Corgi books, s. 115.

5 Dan Raviv og Yossi Melman: «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990. Side 189.

6 Tinnin, s. 37 ff.

7 Ronald Payne: «Mossag – Israel’s most secret service». Corgi books 1990, s. 107.

8 Patrick Seale: «Abu Nidal – a Gun for Hire». Arrow Books 1993. Side 47.

9 Richard Deacon: «The Israeli Secret Service». Hamish Hamilton, London 1977, s. 262.

10 Seale, side 47.

11 Daily Telegraph 15. september 1972, referert i Deacon, side 341.

12 Seale, side 48.

13 Seale, side 47.

14 Seale, side 167. Se også Dan Raviv og Yossi Melman: «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990. Side 189.

15 Seale, side 167.

16 Raviv/Melman, side 182 og Barry Rubin: «Revolution Until Victory?» – The Politics and History of the PLO”. Harvard University Press 1968. Side 39.

17 Payne, side 123.

18 Rubin, side 215.

19 Raviv/Melman, side 39.

20 Helt sikker, verifisert opplysning fra egen kilde som ikke oppgis her.

21 Rubin, side 215.

22 Seale, side 168.

23 Seale, side 168.

24 Deacon, side 264.

25 Deacon, side 264.

26 Raviv/Melman, side 189.

27 Deacon, side 275.

28 Raviv/Melman, side 192.

29 Raviv/Melman, side 192.

25.19.1.1 Salameh var i Bergen!

Hvor latterlig Ap-regjeringens, Mossads og Trond/Stay Behinds 23-årige skuespill/teaterforestilling har vært i forbindelse med dekkaksjonen «feil mann», tildekninger ved Riksadvokaten/Justisdepartementet m.fl. og ikke minst Israels utbetaling til de etterlatte for å ha henrettet «feil mann» skulle følgende faktum meget enkelt illustrere:

Ali Hassan Salameh befant seg under Lillehammer-aksjonen i Bergen under full beskyttelse av CIA som mente han var deres viktigste mann inn i PLO/Svart September1!

Når denne, pluss den neste og endel andre opplysninger og analyser som følger nå blir fremlagt bør teppet gå ned for Norges lengste teaterforestilling.

1 Helt sikker, verifisert opplysning fra egen kilde som ikke oppgis her.

25.19.2 Evakueringsøvelser

25.19.2.1 London 1972 – MI6

I slutten av 1972 ble ledelsen i Stay Behind i E-staben i Norge (sjef oblt Sven Ollestad) innkalt til et møte i MI6 i London1.

Der var det bestemt at Stay Behind skulle gjennomføre en evakueringsøvelse sent på våren/tidlig på sommeren 1973. Øvelsen skulle som vanlig være todelt:

  1. En hovedøvelse for evakuering av VIPs, og
  2. – som vanlig, en omfattende cover/dekkøvelse for å gi maksimal sikkerhet for hoved/VIP-øvelsen ved å trekke bort fiendens/okkupantens oppmerksomhet fra denne ved i et annet geografisk område å øke egen militær aktivitet for å tiltrekke seg maksimal oppmerksomhet, slik som flyaktivitet, evakuering av nedskutte flyvere e.l.

Nøkkelpersonell i E-staben for denne øvelsen besto på dette tidspunkt av

  1. E-sjef ob Reidar Torp (fra 1970)
  2. Seksjonssjef Ob Sven Aage Hauge (fra 1970)
  3. Liason til MI6/Mossad/lB etc., oblt Trond Ivar Johansen (fra ca. 1965)
  4. Sjef Stay Behind, oblt Sven Ollestad (fra 1958)
  5. Sjef for Stay Behind-avdelingen Blue Mix, knpt Gunnar Bjålie (fra ca. 1966) (NB: Det var avd Blue Mix som på dette tidspunkt var ansvarlig for evakuering av Kongehus, Regjering, div stortingsrepresentanter pluss div nøkkelpersonell i samfunnet forøvrig, herunder sentralforvaltningen, samt selvsagt allierte, herunder nedskutte flyvere over et okkupert Norge! I tillegg eksisterte det en avtale med Sverige om evakuering av det svenske Kongehus til Norge og videre til UK/USA om Sverige ble okkupert.)

Dette var ikke første gang det ble gjennomført Stay behind-øvelser med tilknytning til Israel Krupp. Vi hadde 5. januar 1996 latt en hederlig journalist i VG bringe våre informasjoner om evakueringsøvelsene i 1973. Da måtte E-tjenestens talerør Alf R Jacobsen nøye seg med å skrive nedsettende om oss i en kommentar ved siden av (se kap. 25.11.9.1). Noen dager senere, 13. januar, hadde Jacobsen funnet en annen måte å «drepe» informasjonene på2. Han hadde nå på rekordtid brukt sine fremragende kilder til å finne frem til en annen øvelse i 1969 eller 1970 som han mente

«kan ha utløst ryktene om hemmelig norsk militær bistand til Mossads Lillehammer-aksjon»

I denne øvelsen fant det bl.a. sted et flyslipp fra Storbritannia i fjellene over Hundorp, der Israel Krupp hadde sin gård. Og daværende Stay Behind-sjef Sven Ollestad, som selvsagt selv var interessert i å få oppmerksomheten vekk fra 1973, bekreftet villig

«at det ble arrangert et flyslipp i dette området, men personlig husker jeg ikke årstallet»

Jacobsen hadde også funnet ut at denne øvelsen fant sted i de siste tjenesteårene til e-sjef Johan Berg som også var tilstede. Han gikk av i 1970. På dette grunnlag mener Jacobsen «at man trolig nå kan fastslå» at «øvelsen» fant sted 3-4 år før Lillehammer-drapet.

Det kan man sikkert. Men Jacobsen later som om dette er den samme øvelse som evakueringsøvelsene i juli 1973, og flytter derfor disse bakover i tid. Slik var det ikke. Stay Behind hadde rett som det var øvelser. Øvelsen som Jacobsen opplyser om, og som omfattet britiske flyslipp fra MI6, var én. VIP-evakueringsøvelsen i 1973 med dekkøvelse var en annen.

Det eneste interessante med Jacobsens oppdagelse er at vi pånytt ser at Krupp er innblandet. Denne gang er det hans eiendom i Hundorp som er tilknytningspunktet. I 1973 ble han bragt inn i øvelsesledelsen. Det viser hvor sentral han må ha vært i Stay Behind/Blue Mix og i forhold til Trond Johansen og hvor hyppig han må ha hatt kontakt med MI6.

1 Opplysningene om evakueringsøvelsene stammer delvis fra en mosaikk av brikker fra åpne kilder samt ulike til dels personlige kilder. Dessverre er disse for tiden ikke villig til å la seg identifisere, men vi garanterer at kildene er solide og opplysningene korrekte.

2 VG 13. januar 1996.

25.19.2.2 Norge – ettervinteren 1973 – Stay Behind

Tidlig i 1973 startet Stay Behind detaljplanleggingen av øvelsen – dels i samarbeid med MI6. Avstanden var kort mellom nettopp Stay Behind og MI6 ved at de begge var nærmeste naboer i Thomas Heftyes gate i Oslo (Stay Behinds fasade var som «Forskningsinstituttet», naboen til den britiske ambassade). Det var nå bestemt at cover/dekkøvelsen som skulle trekke bort oppmerksomheter fra den viktige VIP/hovedøvelsen skulle bestå av omfattende britisk flyaktivitet over områdene fra Femunden og sydover, med nedskutte flyvere som konsekvens. Disse skulle nå evakueres fra et område ca. ved «ELGÅ» og sydover («ESCAPE») ved hjelp av elver/veier/vann og diverse hjelpemidler, lokal assistanse etc. Fluktruten gikk videre østover mot svenskegrensen.

Omfattende flyaktivitet og nedskutte flyvere vil alltid i et okkupert område tiltrekke seg stor oppmerksomhet fra okkupanten og derved i en periode avlede/redusere oppmerksomheten i andre områder.

Planene for dekkøvelsen ble utarbeidet av Stay Behind-lederen oblt Ollestad personlig og hans stab, i samarbeid med naboen MI6.

Vi skal i denne korte redegjørelsen ikke gå inn på alle for dette kapitlets sammenheng uvedkommende operative/administrative detaljer vedrørende disse øvelsene.

Hovedøvelsen – evakuering av VIPs – var nå bestemt til å omfatte evakuering av et ukjent antall VIPs fra Lillehammer og sydover langs to akser (akse ØST via Hamar og akse VEST via Gjøvik). Ansvaret for utarbeidelsen av detaljplanene for denne evakueringsøvelsen var tillagt sjefen for Blue Mix personlig, nemlig kapt Gunnar Bjålie. (NB! Det er viktig å bemerke at Stay Behind er strengt celleinndelt og av sikkerhetshensyn har tette skott mellom avdelinger og selve ledelsen og avdelingene.)

Det som nå helt sensasjonelt skjer er at kapt Bjålie/sjef Blue Mix innkaller en vernepliktig offiser som ikke organisatorisk inngår i Stay Behinds ledelse for sammen med ham å utarbeide alle detaljene i nettopp denne hovedøvelsen for evakuering av VIPs fra Lillehammer. I en avdeling så hemmelig som Stay Behind – først kjent for den militære og politiske ledelse av Norge unntatt Ap1 fem år senere, i 1978 – og med så spesielle funksjoner er det helt ekstraordinært å innkalle selv en offiser som tidligere hadde hatt organisatorisk plassering i Stay Behinds ytre apparat (en ROCK-gruppe, ansvarlig for sabotasje/gerilja) til sentralt i staben å utarbeide en øvingsplan for en VIP-øvelse som han egentlig intet skulle ha å gjøre med!

Riktignok var den vernepliktige majoren en ressursperson som ved en rekke anledninger hadde bistått med vareleveranser, talentspeiding etc., men å sette denne offiseren inn i sentralledelsen i Blue Mix for sammen med sjefen Knut Bjålie å utarbeide en øvingsplan som selv andre i ledelsen i Stay Behind ikke fikk noe kunnskap om, er en helt utrolig disposisjon.

Majorens navn var Israel Krupp – antatt sjef for Mossad Norge inntil sin død i 1992.

Dermed er altså Mossad på plass både på norsk og britisk side med Krupp og Ingleby (se nedenfor). Dette tyder på at også MI6 på et tidlig tidspunkt informerte Mossad om den planlagte evakueringsøvelsen og at Inglebys deltakelse på Lillehammer var et joint venture mellom MI6 og Mossad.

MI6 har forøvrig tradisjon for å utføre henrettelser i fredstid, spesielt av IRA-folk. De siste kjente henrettelsene fant sted våren 1988 i Gibraltar der 2-3 IRA-folk ble skutt ned og drept på gaten av en SAS-styrke uten at de hverken bar våpen eller, da de ble skutt, utgjorde på noen måte noen umiddelbar fare. De var imidlertid mistenkt for å planlegge en terroraksjon med bilbombe og fjernutløserutstyr.2

Det er ellers kjent at det eksisterte et tett samarbeide mellom PLO/Algerie og IRA vedr. tema som terroroperasjoner, finansiering, anskaffelse av våpen etc. Senere overtok Libya og oberst Gadaffi det algirske «ansvaret»!

MI6 ønsket tydeligvis å slå to fluer i ett smekk ved personlig å ha sin mann, Ingleby, med i Mossad-teamet.

På forsommeren iverksatte MI6 én ukes beredskap, dvs. at Stay Behind fra da av måtte være beredt til å iverksette og gjennomføre begge øvelsene med én ukes varsel.

1 Og muligens forsvarsminister Otto Grieg Tidemand (som selv var flyver) 1965-71.

2 Anthony Kemp: «The SAS – Savage Wars of Peace». Penguin/Signet 1994. Side 156 f.

25.19.2.3 En ukes beredskap

Utover våren og forsommeren var de to planene ferdig utarbeidet og strengt adskilt fra hverandre, og MI6/London iverksatte én ukes beredskap. Det er nå interessant i korthet å merke seg at

  1. Mossad Norge er kjent med øvelsen og deltar i utarbeidelsen av øvelsen fra tidlig på året 1973
  2. Hva hindret Israel Krupp fra dette tidspunkt å informere Tel Aviv om at en slik øvelse var under utarbeiding – og som øvingsleder sammen med kapt Gunnar Bjålie å planlegge evakuering av det personell de måtte ønske?
  3. En av drapsmennene på Lillehammer i juli 1973 – eksekutøren Jonathan Ingleby – hadde britisk tjenestepass (utstedt av britisk UD) og dessuten israelsk statsborgerskap, var en av de to personer som antakelig flyktet med Kiel-fergen ved at POT «lå lavt» og lot dem dra. Ingleby var utdannet skarpskytter og skulle angivelig også ha vært agent for MI6 ifbm IRA! (Vi minner forøvrig om forsøket/planleggingen fra MI6 for noen få år siden om via Stay Behind/Norge å sende en norsk vernepliktig offiser med bl.a. bakgrunn fra Libanon ned til IRA som provokatør ifbm påtenkt innbrudd og tyveri av norske militære våpen for «salg» til IRA.)

25.19.2.4 Gjennomføringen

Ca. én mnd før drapet på Lillehammer (21. juli), dvs. i slutten av juni, fant det sted et møte mellom en Mossad-delegasjon på seks personer og Krupp på hans gård på Hundorp, med påfølgende møte på Birkebeineren på Lillehammer (dette er en egen historie som dokumenteres i kap. 25.19.3 som følger nedenfor).

På dette tidspunkt var øvelsen ennå ikke gjennomført, dog ferdig planlagt av Krupp/Bjålie og man var inne i én ukes beredskapsfase.

14. juli dro Mossadagenten Kemal Benamane fra Zürich til Oslo, samtidig som dette utløste en rekke disposisjoner/forflytninger fra Mossad i retning Oslo, dels direkte fra Tel Aviv og dels fra Stockholm der tre av gruppens medlemmer allerede hadde oppholdt seg siden 9. juli. Ca. 16. juli var Mike Hararis drapsteam på plass i Oslo for viderereise til Lillehammer. 21. juli ble Bouchiki henrettet på Lillehammer – dvs.7 dager etter Benamanes avreise fra Zürich.

Syv dager – det samme som beredskapstiden!

For ordens skyld: Vi vet at major Krupps Blue Mix-øvelse ble gjennomført i juli. Vi vet også at det sto et «safehus» med nøkler for 15 personer klar i Stockholm, leiet for 6 mnd av Mossad-folkene som oppholdt seg der på forhånd og samtidig hadde møter med svenske IB, nær samarbeidspartner til den norske E-staben/Stay Behind (se kap. 25.19.7.1). Alt tyder på at de fleste agentene fra Lillehammer ble evakuert enten direkte som del av VIP-hovedevakueringsøvelsen eller i forlengelsen av denne med alle fasiliteter tilstede. Resultatet er det samme!

IB/E-staben i Sverige har ferdige samarbeidsplaner med Blue Mix om evakuering av bl.a. sitt Kongehus til Norge og videre, og utvilsomt tilsvarende planer for evakuering motsatt vei, dvs. klar bane for Mossads Lillehammer-team f.eks. på vei til leiligheten i Stockholm!

25.19.2.5 E-stabens personell i 1973 og senere

a) E-sjefen, ob Reidar Torp ble generalmajor i 1975 og ble plassert i NATO. Deretter var han sjef for Forsvarets Høgskole (1979-1983), der han ønsket Arne Treholt velkommen, og fra 1983 bestyrer på Norges hjemmefrontsmuséum – et annet av Jens Chr. Hauges hjertebarn.

b) Seksjonssjef Sven Aage Hauge ble E-sjef i 1975-77. Han omorganiserte staben til fire seksjoner og utnevnte oblt Trond Johansen til seksjonssjef seksjon D (den viktigste) og ga ham slik status at Ap kunne nyte godt av ham inntil han fylte 70 år (minst). Hauge ble i 1977 generalmajor og sjef for operasjonsstaben i FO. I 1978 ble han generalløytnant og stabssjef/FO. I 1982 – på grunn av at general Sverre Hamre overraskende gikk av ett år før tiden – ble Hauge general og forsvarssjef og anbefalte Treholt inn på Forsvarets Høgskole og at regjeringen Willoch måtte sikkerhetsklarere Treholt. Fra 1984 var han sjef for Forsvarets Bygningstjeneste og nøkkelperson ifbm «den fjerde tjeneste» og Karstad-utvalget (se kap. 24.14).

c) Oblt Trond Johansen ble øyeblikkelig opptatt i Aps utenrikspolitiske utvalg i 1973, etter ønske fra Knut Frydenlund, som ble utenriksminister i Brattelis regjering i oktober 1973. Han ble seksjonssjef seksjon D i 1977 i nyopprettet sivil stilling med pensjonsalder 70 år. Trond var også på tale som statssekretær ved Statsministerens kontor og i FO i Brattelis regjering. Han har senere vært den helt sentrale rådgiver for nøkkelpersonellet i Ap. Trond var redningsmann for Ap ved å manøvrere Arne Treholt inn på Forsvarets Høgskole ved at regjeringen Willoch ble stilt overfor et fait accompli ved hjelp av forsvarssjef Hauge og forsvarsminister Sjaastad. Trond Johansen opprettholdt i 40 år et godt og nært forhold til Israel Krupp som ble en av årsakene til at Trond ble Trond. Trond kontrollerte Stay Behind fra slutten av 60-tallet til han gikk av i 1994.

Da deler av eksistensen av IB i mai 1973 ble avslørt i Sverige, to mnd før Lillehammer-aksjonen som da var lagt inn i planleggingen på israelsk, britisk, norsk og svensk side, fikk Trond panikk. Han raste ned til Ronald Bye på Youngstorget og forbød ham å ha noe med IB å gjøre. Vi forstår idag godt hvorfor!

I 1974 fulgte Trond og Stay Behind nøye med da IB-avsløreren Jan Guillou kom til Norge. Man ble selvsagt redd for at han var på sporet av Stay Behind etc. som koblet til IB, der Guillou hadde kilder, lett kunne ha blåst Lillehammer-saken i luften. Besøket var imidlertid av privat karakter og aksjonen ble avblåst.

d) Oblt Sven Ollestad ble «landskjent» da han i 1978 førte E-sjefen, ob Fredrik Vilhelm Bull-Hansen og forsvarsminister Rolf Hansen bak lyset i Meyer-saken da Ollestad til sin sjef nektet for at skipsreder Hans Otto Meyer hadde (hatt) tilknytning til E-staben/Stay Behind og Bull-Hansen kunne benekte ethvert kjennskap til Meyer videre oppover. Hele det politiske Norge ble ført bak lyset – inntil Ollestad en tid senere pga. Politiets aksjoner måtte medgi Meyers tilknytning. Stay Behind ble da offentlig kjent for første gang. Ollestads panikk skyldtes antakelig at det da var kun fem år siden Lillehammer og at Krupp hadde rekruttert Meyer slik at kun noen få ord og et klart hode ville kunne koble Stay Behind til Lillehammer. Det var veldig korttenkt av Ollestad – dog et desperat og lite gjennomtenkt forsøk på å hemmeligholde Stay Behind og holde maksimal avstand til Meyer/Krupp (Lillehammer).

På slutten av 60-tallet hadde daværende E-sjef, ob Johan Berg, påpekt at Stay Behind under oblt Ollestads ledelse etter hans mening lå for flate i forhold til MI6. Lillehammer-saken skulle med all ønskelig tydelighet vise hva dette 3-4 år senere resulterte i.

I januar 1981 utløste nettopp denne manglende nasjonale jurisdiksjonen over det norske Stay Behind-apparatet et «opprør» i Stay Behind ledet/koordinert av maj Finn Sverre Kirkestuen, NK i Stay Behind1 ved at det ble sendt et lengre notat direkte til forsvarsministeren. Opprørerne visste neppe at etter 1973 hadde MI6 og deltakerne på norsk side i E-staben rett og slett en finger i øyet på hverandre – eller at denne økende avhengigheten således bl.a. skyldtes Lillehammer-saken. Major Kirkestuen fikk ingen hjelp av forsvarsminister Thorvald Stoltenberg2 – årsaken til dette skulle være opplagt ut fra Stoltenbergs forhold til Trond.

Også den daværende E-sjefen, kommandør Jan E. Ingebrigtsen, visste nok hvilket sprengstoff dette notatet i realiteten innebar – ihvertfall ble han fortalt det av Trond. Kirkestuen ble frosset ut3. Det er forøvrig interessant å merke seg at den første E-sjef som fikk general/admiralsgraden nettopp var Ingebrigtsen. Han satt i denne stillingen i syv år – den lengste tiden siden Evang. Trond var tydeligvis godt fornøyd.

Stabssjefen i FO -generalløytnant Sven Aage Hauge – seksjonssjef og Tronds sjef i E-staben under Lillehammer-saken – brukte en hel ettermiddag på å få Kirkestuen til ikke å slutte i Forsvaret – det var nok tryggere at han forble i familien enn å «sende ham ut på bygda»! Det viste seg senere å være en korrekt tankegang av systemet. Kirkestuen sluttet og offentliggjorde senere sine informasjoner4.

Hele denne Stay Behind/MI6-saken bør granskes til bunns.

Ollestad fikk til tross for alt dette (og dette må gåes nøye etter i sømmene) sitte til 1982, til han var 65 år. Vi antar at E-sjef, ob. Fredrik Vilhelm Bull-Hansen, i 1978 forlangte Ollestad frabeordret på dagen, men at noen, kanskje selveste forsvarsminister Rolf Hansen allikevel lot Ollestad sitte i sin Stay Behind-stol. Hvem kunne i så fall få forsvarsministeren, som selv var blitt ført bak lyset og hadde dummet seg ut, til å gi denne ordre, andre enn Jens Chr. Hauge, Stay Behinds far?

Ollestad var forøvrig også en nær samarbeidspartner til «kjettingmannen» Helge O. Spilhaug som startet i Milorgs sentralledelse hos Jens Chr. Hauge og siden har vært sentral i «den fjerde tjeneste». Ollestad ansatte sågar i Stay Behind folk som hadde jobbet i Spilhaug-apparatet i en årrekke – og som fortsatte å jobbe for Spilhaug etterpå!

Ollestad var i alle år en meget nær venn og samarbeidspartner med Krupp – helt fra 50-tallet da Ollestad var sjef for ROCK i Stay Behind og Krupp var ROCK-sjef for en gruppe i Gudbrandsdalen.

Det er verdt å merke seg at også Israel Krupp og Trond Johansen unnlot å varsle E-sjef Bull-Hansen om Ollestads gale opplysninger uten konsekvenser for noen av dem. Vi tror ikke det skyldes daværende E-sjef Bull-Hansens manglende handlekraft, men som vanlig hadde sikkert «noen snakket sammen».

d) Kapt Gunnar Bjålie, opprinnelig kompani Linge-korporal, ble utnevnt til kaptein i 1956 og var sjef for Blue Mix til ca 1981-82, dvs. nesten 10 år etter Lillehammer og 5 år etter at han lot Ollestad føre E-sjef Bull-Hansen bak lyset i Meyer-saken uten å si fra. Han fikk sitte til han fylte 67 år! Bjålie hadde også et meget godt forhold til Spilhaug, og samarbeidet med ham på en rekke områder, bl.a. virket Bjålie som talentspeider for Stay Behind ved rekruttering fra Spilhaug. Bjålie hadde i 35 år et nært forhold til Krupp.

1 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995. Side 259.

2 Bye/Sjue, side 158.

3 Bye/Sjue, side 156.

4 Bye/Sjue, side 159.

25.19.3 Besøk til Israel Krupp

I juni 1973, ca. en måned før Lillehammer-drapet, fikk Hundorp-bonden Israel Krupp en kveld varsel om at han dagen etter ville få besøk av et følge fra Israel. Dette har han selv fortalt, men først nesten 15 år etter drapet (1987), og da i et intervju med lokalavisen. Intervjuet er så interessant at vi gjengir det i sin helhet1:

«MOSSADAGENTENE VAR HOS MEG: – Jeg har aldri vært i tvil om at de israelerne som besøkte meg sommeren 1973 hadde noe med drapet på Ahmed Bouchiki å gjøre. Jeg har aldri fått noe svar på hvorfor de kom, hvor de kom fra og hvor de dro. Hvordan fant de meg? Hva ville de meg, spør major Israel Krupp, nesten 15 år senere.

To hilsener i gjesteboken, fra sommeren 1973, en skrevet på engelsk og en skrevet på hebraisk, er vitner om besøket

Vi minner deg om at vi er de første israelere som besøker deg, står det i gjesteboka. Israel Krupp er selv jøde.

Det kom plutselig en telefon, angivelig fra Åndalsnes, der en kvinne spurte etter ‘farmer Krupp’ på engelsk. Hun fortalte at hun og følget gjerne ville besøke meg og at de kom fra Israel. Jeg kunne ikke direkte avvise dem, sier Krupp.

Likevel fikk etterretningsveteranen Krupp kalde føtter. Han bestemte seg for å reise til Oslo. Men på vei ned til bygda, traff han en ukjent bil, en stor stasjonsvogn med gardiner i vinduene. Da han så de to i forsetet, skjønte han at det var hans anmeldte gjester.

– Jeg kunne jo ikke være feig. Jeg snudde, sier Krupp til G og LT.

På tunet ventet israelerne. De ga ingen forklaring på hvorfor de hadde kommet. De sa ikke noe om hva de ville.

– Men jeg skjønte hele tiden at det var noe de ville, at de hadde noe på hjertet Og det var trivelige folk. Jeg tilbød dem å overnatte, men det kunne de ikke. De skulle treffe noen på Birkebeineren i Lillehammer senere på dagen. De dro, og jeg har aldri hørt fra dem igjen …

Da Ahmed Bouchiki ble skutt ned av israelske etterretningsagenter den 21. juli, så Krupp en klar sammenheng mellom besøket hjemme hos ham, og drapet.

– Jeg ringte Forsvarsstaben og meldte fra, sier han

– Hvorfor ringte du ikke politiet?

– Jeg er ikke ansatt i politiet, svarer Krupp.

Det er imidlertid klart at de som besøkte Krupp, ikke var de samme som senere ble arrestert og dømt for drapet på Bouchiki. Krupp gjenkjente ingen av de fire arresterte da bildene kom i avisen.

Jeg regner med at Mossad hadde en større styrke i området før og etter drapet. Jeg vil ikke tro det er usannsynlig at 15-20 mennesker var involvert, sier Krupp …

Har du som jøde, militær etterretningsoffiser med majors rang, hatt direkte kontakt med Mossad?

Jeg har ikke jobbet for Mossad, hvis det er det du mener.

Israel Krupp har imidlertid jobbet for Israel. Etter krigen drev han en militær treningsleir for jødiske flyktninger. Her ble det drevet ren våpentrening, uten at myndighetene grep inn. Rapporten som Israel Krupp sendte til Israel i 1963, viser tydelig at norske myndigheter kjente til leiren og den virksomheten Krupp drev.

Under krigen hadde Krupp et nært samarbeid med Martin Tranmæl. I rapporten av 1963 antyder Krupp at det var det nære samarbeidet med Tranmæl som muliggjorde Haganha-leiren på Sør-Fron.

Jeg kan tenke meg at de hentet navnet mitt opp fra den tiden. Jeg hadde ikke noen direkte kontakt med staten Israel etter det. Men bare det å finne meg, å finne frem hit, tyder på at de har gjort leksa si, sier Krupp som bor øverst i baksida i Sør-Fron. Det skal lokalkunnskaper til for å finne ham uten videre.

Israel Krupp er yrkesmilitær, en av etterkrigstidas ‘grå eminenser’ Hans navn har vært nevnt i en rekke omstridte bøker fra og om de første fredsårene. Jahn Oto Johansen, Karl Emil Hagelund og ikke minst hans kollega, tidligere redaktør Christensen, har brukt Israel Krupp som kilde. Haakon Lie, som nå arbeider med boken om Martin Tranmæl, bruker også Israel Krupp som kilde.»

Det fremgår av avisens førstesideoppslag at det var seks besøkende.

I mellomtiden er Israel Krupp død.

Israel Krupp var ikke hvem som helst. Han hadde kommet i kontakt med nordmenn og spesielt Ap-ledere som Martin Tranmæl i Stockholm under krigen og ble del av de norske troppene der. Han etablerte seg i Norge, på gården i Hundorp i Gudbrandsdalen, like etter krigen og startet i 1948 utdanningssenteret for jødiske ungdommer, håndplukket fra mange land, rundt JUF-hytta i Skui (Bærum)2.

Dette hadde selvsagt ikke gått uten aktiv medvirkning fra Jens Chr Hauge som forsvarsminister. Det fremgår endog av «Vi som styrer Norge» at Tranmæl, som da var Arbeiderbladets redaktør3.

«… i samarbeid med høyere offiserer i Forsvaret fikk tak i norsk militærutstyr. Våpnene kom fra Jegerkorpset, infanteriregiment 2 (IR-2). Alt dette lånte han ut til representantene for Haganah: Telt, ulltepper, sengeutstyr, proviant, og også håndvåpen og ammunisjon. … Alt skjedde i dypeste hemmelighet. Verken Storting eller Regjering var informert …»

Nå var Martin Tranmæl innflytelsesrik, men en redaktør i Arbeiderbladet kunne neppe selv i den tiden rekvirere våpen og ammunisjon fra Forsvaret uten via høyere makter. Den høyere makt var selvsagt forsvarsminister Jens Chr Hauge.

Av det foran siterte intervjuet med Krupp fremgår det nå interessant nok at det må ha vært en slik leir til på Krupps hjemmebane i Sør-Fron! – når var det? Hva med rapporten til Israel? E-tjenestemannen Krupp må vel ha levert kopi av den til sine norske arbeidsgivere? Hvor er den nå?

Ronald Bye4 antyder at Skui-gruppen sågar var selve kjernen i det som senere ble Mossad og fortsetter:

«Dersom dette viser seg å være riktig, dreier det seg ganske enkelt om en sensasjon. Det ville bety at personer i den aller innerste sirkelen av Ap-ledere i Norge har en viktig historisk ‘aksje’ i Mossad. Dette ville kaste nytt lys over det uvanlig tette forholdet mellom Israels og Norges sosialdemokratiske ledelse i så mange tiår. Fra norsk side har Haakon Lie og Jens Chr Hauge uten tvil vært nøkkelpersoner i dette samspillet»

Og i så fall er Israel Krupp, Haakon Lie og Jens Chr Hauge nærmest å regne blant grunnleggerne av Mossad. Da er det ikke så rart at Krupp selv i 1973 ga uttrykk for at han hadde bemerkelsesverdig nær kontakt med bl.a. Israels daværende statsminister, Golda Meir: «Golda og jeg snakker ofte sammen. Ofte ringer hun hver dag.»5.

Da kan man jo også spørre seg hvorfor det var så forbausende at noen israelere ville komme på besøk. Og at Krupp lurer på hvordan de (Zamir og Harari) fant ham. Vi får hjelpe til med analysen: Mossad v/sjefen Zamir er direkte underlagt Statsministerens Kontor i Israel. Statsministeren het Golda Meir, Krupps ofte daglige telefonkontakt. Mike Harari var en av Golda Meirs nærmeste personlige venner og politiske fortrolige, som ofte spiste middag hjemme hos henne i denne perioden6. Verre var det vel ikke.

Sikkert er det ihvertfall at han bygget opp og var sjef for Mossad Norge, samtidig som han en periode ihvertfall var sjef for en Stay Behind Rock-gruppe i Gudbrandsdalen7, talentspeider for Stay Behind og antakelig sjef for en Lindus8-gruppe i Stay Behind. Det kan synes som om Krupp la hovedkontoret til Mossad/Norge på Gjøvik. Dette var det innledningsvis en rekke fornuftige årsaker til (se kap. 5.4)!

Som sjef for Mossad Norge har han samarbeidet tett med Tsafririm/Tel Aviv der bl.a. Dan Ærbel9 var sjef på 80-tallet . Mossad Norge har som hovedoppgave å ivareta Israels interesser fra dag til dag og primært å unngå et nytt Holocaust på norsk jord i tilfelle av ny okkupasjon. Evakuering av norske jøder i en ny krigssituasjon har derfor vært en av hovedoppgavene, sammen med etablering av «frames» («rammer»), dvs. jødiske selvforsvarsgrupper og etterretningsgrupper. Organisasjonen i Norge er satt opp i samarbeid mellom Tsafririm/Tel Aviv (bl.a. Dan Ærbel) og Krupp. Norske ungdommer med tjeneste i bl.a. UNIFIL i Sør-Libanon og kanskje med tilleggsutdannelse i en kibbutz eller en Hets Va-keshet-leir10 i tillegg er naturlige medlemmer i Krupps Misgarot-celler11. (Vi har ikke så store problemer med dette, bortsett fra at vi finner dem i vår sak, og der har de ikke noe å gjøre.)

Krupps uttalelse om at han ikke hadde jobbet for Mossad er i beste fall basert på rene formaliteter, som at hans faste arbeidsgiver i Norge ikke har vært Mossad, og som at Mossad som sådan ikke var opprettet ennå da han drev Haganha-leirene som ihvertfall må ha vært finansiert bl.a. med israelske midler (men også med Ap-midler).

Sikkert er det også at han som Stay Behind-leder også var en del av E-staben. Det var også Krupp som skaffet E-staben de nåværende lokaler i Platous gt.12

Således hadde Krupp helt fra begynnelsen et meget nært forhold til Trond Johansen, godt illustrert av at han i 1984 fortalte CC at «Trond har sørget for at jeg er spart for alle ubehageligheter»13. CC hadde da spurt om Krupp var avhørt fordi han var nevnt i CCs bok «Det hemmelige Norge14, siden alle andre som var nevnt var avhørt – men det var ikke Krupp! CC konstaterte da at Trond var «en mann med makt også når det gjelder politiets etterforskning i kriminalsaken».

Utrolig nok hadde Krupp som talentspeider for Stay Behind også rekruttert skipsreder Hans Otto Meyer15, som inngikk i en Blue Mix-gruppe (evakuering) i Stay Behind og som hadde som oppdrag å evakuere bl.a. Kongefamilien16 (antakelig fra en øy i Oslo der en ubåtkai var bygget). Det var kort vei fra Mossad til det norske Kongehuset! Skipsreder Meyer ble antakelig uttatt pga. sin private omgang med bl.a. Kongens svigersønn.

Det er flere sentrale momenter ved Israel Krupps intervju som bryter med den offisielt godtatte fremstillingen om at Mossad fulgte etter den marokkansk-algirske kureren Kemal Benamane for å ta Ali Hassan Salameh, lederen for massakren av israelske idrettsmenn under München-OL 1972: Krupp var aldri i tvil om at besøket hos ham en måneds tid tidligere hadde noe med Bouchiki-drapet å gjøre. Men etter «den offisielle versjonen» hadde Mossad ingen anelse om at det kom til å finne sted en Mossad-aksjon i Norge, enn si på Lillehammer, på dette tidspunkt. De fulgte jo bare etter Benamane, fra hans bosted i Sveits! Hvis Krupp har rett, var Lillehammer blinket ut på Mossads aksjonskart og timeplan allerede en måned i forveien! Men de visste hvor Ahmed Bouchiki ville være!

Videre: Hvis de som var på besøk hos Krupp på Hundorp, et godt stykke kjøring nord for Lillehammer, var der i forbindelse med den planlagte aksjonen ca. en måned senere, måtte de selvsagt hatt kjennskap til planen. Den kunnskapen kan man gå ut fra var i et meget begrenset antall hoder. Delegasjonen besto ifølge intervjuet av seks personer, minst to menn og minst en kvinne. Vi vet at de mest fremtredende personene som var på Lillehammer under aksjonen en måned senere var Mossad-sjefen Zwi Zamir og aksjonslederen Mike Harari. Sammen med Harari var angivelig også hans elskerinne Marie Tamar17. Det er ikke noen dårlig hypotese å anta at disse også var deler av rekognoseringsteamet på seks som besøkte Israel Krupp i juni, kanskje også Sylvia Rafael, som sa i retten at hun ble varslet av sin leder to måneder før aksjonen om at hun skulle til Norge (se nedenfor).

Det vil i sin tur forklare hvorfor den aldrende Israel Krupp 15 år senere sier til en lokal journalist i en hyggelig kaffeslaberas at han «ikke kunne avvise dem» (hvorfor skulle han det, hvis de bare var hva de sa?). Det forklarer også hvorfor han var «urolig», «fikk kalde føtter» og siden tok seg sammen – «jeg kunne jo ikke være feig».

Hvis det bare var noen gode shalom-kamerater som skulle overlevere videotape fra familiens siste bar mitzvah18 som ville komme på besøk, ville han vel ikke føle seg «urolig» eller «feig». Men en melding om at Mossad-sjefen skulle komme sammen med lederen og den ene henrettersken fra Golda Meir’s håndplukkede drapsteam, og implikasjonene av det for en lokal Mossad-sjef på et på det tidspunkt relativt søvnig og fredelig frontavsnitt, kunne vel vekke opp en god del sommerfugler i mageregionen – selv hos Krupp. Hva hadde foregått før dette besøket?

Av andre kilder19 fremgår det at Zwi Zamir var i Norge for å ha møter med norske tjenester «et par måneder» før operasjonen. Mest sannsynlig dreier det seg om samme besøk som besøket hos Krupp på Hundorp med litt unøyaktige tidsangivelser, men det kan selvsagt ha vært flere besøk eller ett mer langvarig Norges-opphold. Det er i alle fall opplagt at Zamir må ha kontaktet sine norske kolleger mens han var i Norge. Det er å anse som en dødelig fornærmelse mellom vennligsinnede tjenester ikke å orientere vertskapet når man reiser i deres land.

Nå forteller Krupp selvsagt ikke den fulle sannheten i lokalavisen. Selvsagt skulle han ikke ha svart på noen spørsmål i det hele tatt. Men journalisten har vel vært en hyggelig fyr med sedvanlig evne til å løsne folks tungebånd, og med lokal kunnskap om Krupps sikkert hemmelighetsfulle og sagnomsuste profil ledsaget av adskillige rykter om hans forhold til Mossad. På sine gamle dager har han vel tenkt at han fikk «gi litt» til den hyggelige journalisten, men så har han nok knappet igjen såsnart spørsmålene ble for presise. Det er også mulig at Krupp kom i en tvangssituasjon: Journalisten kan ha tatt seg en kikk i gjesteboken selv og satt datoen i sammenheng med Lillehammer-drapet. Uten som del av en forklarende historie kunne det blitt helt andre oppslag av dette, som også ville nådd rikspressen!

Slik kunne denne ubehagelige informasjon blitt liggende uoppdaget i gamle kompletter av Lillehammer Tilskuer/Gudbrandsdølen. Men, som vi har redegjort for i kap. 24.4 og 25.26.6, oppsto det i 1995 frykt for at Lund-kommisjonen eller vi eller andre skulle grave i hele Krupp-materien og oppdage at denne Stay Behind-mannen hadde vært innblandet i Lillehammer-saken på forhånd. Da ville det fort blitt trukket linjer videre til hans sjefer i Stay Behind og E-tjenesten, og kanskje til det hemmelige Spilhaug-apparatet. Derfor valgte man å spille ut Krupp selv samtidig som man demonstrerte at dette var noe han «drev med helt på egen hånd».

Dette skjedde i boken «Norges hemmelige hær»20 og TV-serien «Bak din rygg». Hans «oppsiktsvekkende bidrag» var at Krupp i samtale med ham selv og hans kollega Gunnar Bjålie (sjef Blue Mix i Stay Behind) i 1979, slik Siljeholt uttrykte det i Dagbladet senere21:

«ga tilkjenne at han hadde vært med på noe ‘forarbeid’ i forbindelse med aksjonen 21. juli 1973»

Overfor Aftenposten knyttet han senere denne uttalelsen fra Krupp til at22

«noen av dem ifølge Krupp var hjemme hos ham før drapet, og jeg forsto ham slik at han hadde bistått dem».

Med andre ord bare en nyanse sterkere enn Krupp selv allerede hadde fortalt til lokalavisen!

Ellers visste Siljeholt ingenting!

En annen Krupp-versjon skal ha kommet til Dagbladet fra en ikke navngitt etterretningsoffiser (ikke Siljeholt)23:

«En av attentatmennene ble holdt skjult på Israel Krupps gård på Hundorp i Gudbrandsdalen i ett eller to døgn. Deretter ble han transportert hjem via Sverige, forklarer E-offiseren

Denne e-offiseren var en kort periode tilknyttet Stay Behind, og han hadde da Israel Krupp som sin overordnede sjef.

– Vi kjente hverandre godt men denne historien har jeg ikke fått høre av Krupp selv, men fra etterretningskolleger, fremholder han

Ifølge e-offiseren flyktet den ene attentatmannen fra Lillehammer på sykkel. Han skal ha syklet deler av strekningen opp til Israel Krupps gård.

Der ble han boende til transporten ut av landet ble ordnet».

Kan dette være et tilsvarende forsøk på å bagatellisere Krupps medvirkning ved evakueringen, hvis dette bare ble delvis avslørt? Eller hadde virkelig en av agentene forvillet seg vekk fra hovedgruppen og nødvendiggjort en egen evakuering? Eller var det slik at agentene ble gjemt bort på forskjellige steder i noen dager som ledd i den totale evakueringsplanen? En eller annen bakgrunn har denne opplysningen – enten den er ekte eller plantet!

Dette er jo nok en fin sak for Qvigstads nye jakt på «sannheten». Ikke minst bør vi få vite hvorfor denne i Dagbladet anonyme E-offiseren ikke har fortalt om norsk medvirkning tidligere. Det finner vel Qvigstad også ut?

1 Lillehammer Tilskuer/Gudbrandsdøen 15. desember 1987.

2 Se f.eks. Karl Emil Hagelund: «Israel – elsket og hatet». Gyldendal 1983.

3 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 222.

4 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995. Side 124.

5 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995. Side 126. Forfatternes kilde er E-mannen Frank Siljeholt, som var tilstede på et møte som stay behind-sjefen Sven Ollestad og han hadde med Krupp, samt en annen, anonym kilde.

6 Vegard Bye: «Forbuden fred». Cappelen 1990, s. 78.

7 Ansvarlig for sabotasje etc. mot fienden.

8 Ansvarlig for evakuering av regjeringsmedlemmer m.fl.

9 Krupp unngår behendig – i likhet med Trond og Frigaard – overfor Gudbrandsdølen/Lillehammer Tilskuer å nevne at hans ihvertfall senere samarbeidspartner Dan Ærbel ble arrestert på Lillehammer, og at han ihvertfall senere må ha kjent ham igjen om han ikke kjente ham fra bildene i avisen etter arrestasjonen!

10 Hets va Keshet – Pil og Bue: Organisasjon for sommerutdanning i etterretning og zionisme av primært jødiske ungdommer fra andre land.

11 Misgarot = rammer (eng. frames); jødiske forsvarsgrupper i andre land.

12 Samtale med CC i 1993.

13 Chr Christensen: «Politisak». Athenæum 1984. Side 171.

14 Chr Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983.

15 Det var etter politiaksjon mot Meyer ifbm en hjemmebrenningssak at Stay Behind første gang ble avslørt for offentligheten i 1978, jfr. bl.a. Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995. Side 13. Om rekrutteringen, se s. 129.

16 Se bl.a. Bye/Sjue s. 23.

17 Marie Tamar er antatt å være Hararis elskerinne og den andre eksekutøren, men etter det vi har fått opplyst ble den fysiske henrettelsen utført av to menn.

18 Jødisk konfirmasjon.

19 Se f.eks. David Tinnia (i samarbeid med Daga Christensen, Aftenposten): «Hit Team». Futura, London 1976. Paperback-utgave s. 149.

20 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995.

21 Gjengitt fra Dagbladet 4. januar 1995.

22 Aftenposten 5. januar 1996.

23 Dagbladet 5. januar 1996.

25.19.3.1 Mer om Frank Siljeholt

Fra 1973 var Frank Siljeholt sjef for materiell- og transportseksjonen i Stay Behind1. Han er en av de viktigste kildene i Bye/Sjues «Norges Hemmelige Hær», og lot seg altså intervjue høsten 19952 bl.a. om Krupps uttalelser om at han hadde vært med på noe «forarbeid» i forbindelse med aksjonen 21. juli 1973 og senere til Aftenposten om at noen av dem (Mossad-agentene) var hjemme hos ham (Krupp) før drapet.

Det var før vi lot VG trykke vår informasjon om evakueringsøvelsene3. Som sentralt ansatt fra 1973 i Stay Behinds stab og sjåfør visste han selvsagt om disse, og han må i det minste i ettertid ha gjort seg tanker om sammentreffet (slike øvelser holdes ikke hvert år). Hvorfor fortalte han ikke om dette i boken til Bye/Sjue – eller til TV-2? Fordi han var med på den selv – som utlånt fra Spilhaug-apparatet?

Spilhaug-apparatet var og er en del av Tronds Ap-apparat som samarbeider med Stay Behind, ref. bl.a. den tidligere svenske general og forsvarssjef Stig Synnergren (se kap. 24.3.2.4). Siljeholt var nestkommanderende i Spilhaug-apparatet samtidig som han fra 1973 var fast ansatt hos Sven Ollestad sentralt i Stay Behind. I det øyeblikk noen oppdaget Kjettingmannen eller evakueringsøvelsen (og vi tror Lund var på sporet av Kjettingmannen) ville han ha mye å skjule – i likhet med alle andre innblandede.

Siljeholt lar seg fremstå nærmest som en avhopper fra Stay behind/E-staben overfor dem som intervjuer ham, og E-tjenestens talerør Alf R Jacobsen kan derfor plassere ham inn i sin oppdiktede verden om en majoritet av bitre og hevnlyste E-foIk som i 50 år har konspirert mot de helt uskyldige Vilhem Evang og Trond Johansen bare fordi de var flinke og Ap-folk4. Vi tror nå helst at Siljeholt spiller den rolle han er blitt tildelt av sine oppdragsgivere i E-tjenesten:

En rolle som går ut på å late som om han vil avsløre, men i virkeligheten å forhåndslagre en så begrenset historie som mulig (ut fra hva som likevel er eller kan bli kjent) – og isolere eventuelle avsløringer til Krupp, som er død likevel og derfor mulig å ofre for «den gode saks skyld»! Samtidig skal han «representere» avslører-interessene, men med et så svakt grunnlag for dette at det blir lett for andre rollespillere å plukke ham fra hverandre. Slike som daværende Stay Behind-sjef Sven Ollestad, som hjelper talerøret Alf R Jacobsen med å konvertere Krupps forbindelse med Mossad og med Stay Behind i juli 1973 til at det ble holdt en Stay Behind- øvelse på Krupps gård i 1969 (se kap. 25.19.2).

Men så sier Siljeholt plutselig noe annet i Aftenposten5:

«En ting var Krupp krystallklar på i sin samtale med oss. Det var at de hadde tatt rett mann på Lillehammer.»

Den opplysningen hadde han holdt tilbake – faktisk opplyst det motsatte – både i Bye/Sjue-boken, i TV-programmene «Bak din rygg» og intervjuet med Dagbladet – helt til Aftenposten 5. januar 1996.

Dette er ganske bemerkelsesverdig. I Bye/Sjue-boken inngår en omfattende beskrivelse av Siljeholts forhold til Krupp. Her beskrives bl.a. en lang «biltur» – dvs. et klandestint møte mellom Ollestad, Siljeholt og Krupp «rundt og rundt i byens gater» etter at Siljeholt var blitt ansatt i Stay Behind. Her skal Krupp ha redegjort for høyt og lavt: Hans forhold til Golda Meir, israelske forhold, «Operasjon Guds Vrede» – hevnaksjonen som førte til Lillehammer osv., og så fortsettes det, fortsatt som en beskrivelse av Krupps redegjørelse for Siljeholt6:

«21. juli 1973 var turen kommet til den mannen som Mossad trodde var Al Fatahs og Yassir Arafats sikkerhetssjef, Abu Hassan Salameh. Men skuddene på Lillehammer drepte istedet Ahmed Bouchiki.

Hva Israel Krupp visste om Lillehammer-likvidasjonen er fortsatt et spørsmål uten sikkert svar. Sikkert er det derimot at skulle overhodet noen person i Norge ha visst om operasjonen på forhånd, måtte bonden på Hundorp være en av de ytterst få.»

Da Bye/Sjue intervjuet Siljeholt høsten 1995 om Krupp, hadde altså Krupp fortsatt operert med «feil mann» på denne bilturen. Og hva Krupp ellers visste var «et spørsmål uten sikkert svar». Men i januar var Krupp – fortsatt ifølge Siljeholt – blitt «krystallklar» om at det var riktig mann som ble tatt på Lillehammer. Siljeholts virkelige hukommelse har neppe endret seg på et så vesentlig punkt. Men hva han sier han husker endrer seg dramatisk.

Hvorfor? Har noen innsett at «feil mann»-teorien vil rakne, og bestemt seg – i seneste laget – for å legge inn dette punktet i modelleringen av Krupp, slik at inntrykket av ham som «enslig ulv» med hemmelige kunnskaper selv for E-tjenesten skal forsterkes?

Dette tillegget bekrefter i alle fall at Siljeholt ikke fortalte hele sannheten, og egentlig snakket usant til TV-2 og Bye/Sjue. Endog på et helt sentralt punkt! Hadde Siljeholt vært en genuin «avhopper» fra E-tjenesten/Stay Behind ville jo nettopp denne opplysningen vært en bombe i boken eller TV-serien. Isteden kommer den bortgjemt i Aftenposten lenge etterpå, når det er blitt hensiktsmessig.

1 Pussig nok «nedgradert» til «sjåfør og altmuligmann» i Bye/Sjue. Husker ikke Siljeholt sin egen stilling?

2 Bl.a. i Gerhard Hellskogs serie «Bak din rygg», TV 2, desember 1995.

3 VG 4. januar 1996.

4 VG 13. januar 1996.

5 Aftenposten 5. januar 1996.

6 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995. Side 127.

25.19.4 Forberedelser til Lillehammer-drapet

Tiden forut for Lillehammer-aksjonen var en meget aktiv periode for Golda Meirs håndplukkede hevngruppe under Mike Harari. Det hadde vært drapsaksjoner i flere europeiske byer (se kap. 5.7.2). Det var jo alment kjent, og det ville være forunderlig om ikke ihvertfall disse operasjonene hadde vært tema mellom Krupp og hans besøkende Mossad-topper, selv om man skulle akseptere at et «need to know»-prinsipp medførte at han ikke ble forhåndsinformert om detaljene i Lillehammer-planene. Man må også huske på at det var bekreftet at norske og israelske tjenester hadde et samarbeid om terrorisme-bekjempelse, med hemmelige metoder (se kap. 25.18.16). Dessuten måtte jo drapsteamet hatt noen til å rekognosere på Lillehammer både før og etter dette besøket. Hvem var bedre plassert til å organisere dette enn nettopp Mossad-sjefen i Norge, bosatt på Hundorp og Golda Meirs nære venn? Det at man hadde Israel Krupp på plass må sågar ha vært ett av kriteriene som medførte at valget falt på Bouchiki/Lillehammer til å begynne med!

Men etter drapet visste han uten tvil at det var en sammenheng. Hvordan visste han det?

Mest sannsynlig er det usant at han ikke fikk vite hva de besøkende ville, og at det først gikk et lys opp for ham etter drapet. Selv i god-humøret med lokalpressen (og særlig hvis det var en fremtvunget situasjon) har han hatt det klart for seg at han ikke måtte innrømme noen kunnskap eller medvirkning før drapet. Men han måtte late som om han etterpå som god borger hadde fortalt det han visste så snart som mulig. Dette var nødvendige tilpasninger av virkeligheten når han først hadde gitt seg inn på den eller blitt presset inn i den, f.eks. pga. gjesteboken eller vedvarende lokale rykter om Mossad-besøket.

Nå må man huske at en operasjon som denne om mulig alltid benytter seg av lokale allierte, for forhåndsspaning, rekognosering, informasjonsinnhenting etc., for nødvendige transport- og sambandsoppdrag og ikke minst for å skaffe trygge midlertidige oppholdssteder og fluktruter etter aksjonen – en evakueringsplan. Det var jo bl.a. nettopp dette man hadde Mossad Norge og tsafririm for! Skal vi tro at Golda Meir, som daglig snakket med sin gode venn Krupp i telefonen, hadde instruert Zamir & Co å reise de ekstra milene fra Lillehammer til Hundorp for bare i full fart å si hallo og dra igjen? At det var dette som førte til at Krupp var redd for å vise seg «feig»? Poenget med møtet var selvsagt å koble sammen Golda’s betrodde team og hennes like betrodde mann i Norge, for å gi ham nødvendige informasjoner og instruksjoner om den kommende aksjonen uten bruk av telefoner med avlyttingsrisiko.

Naturligvis kan det hende at man ut fra «need to know» på dette tidspunkt nøyet seg med et møte for å sikre at alle kjente hverandre, og for at Zamir kunne fortelle at Krupp senere ville bli kontaktet/instruert om ditt og datt og at det var av den ytterste betydning at dette ble fulgt opp etc. I så fall var møtet å betrakte som en slags ouvertyre til de ulike senere meldinger/ordre som ville komme fra E-staben.

Men det ble i alle fall gjennomført en evakueringsøvelse i regi av Stay Behind – og Krupp selv! – i Lillehammer-området rundt drapsdagen. En slik øvelse er ikke noe man bare finner på en morgen man ser det er godt vær. Den skal planlegges omhyggelig på forhånd, og trenger også støtte fra andre forsvarsgrener, som f.eks. Luftforsvaret. Dessuten trengs bakkemannskap, sambandsfolk, transportmidler, folk til å monitore motparten etc., og det må skaffes dekkboliger og etableres fluktruter etc. Denne evakueringsøvelsen med tilhørende dekkøvelse var bestemt et halvt år i forveien av MI6 (se foran).

Var nå møtene i juni første gang Lillehammer dukket opp i Mossads planer? Selvsagt ikke. Vi kjenner tre møter i juni: Med «tjenestene», dvs. helt sikkert med Trond Johansen, med Krupp og med ukjent person på «Birkebeineren» i Lillehammer. Møtene med Trond og Krupp hadde til hensikt å informere og instruere om konkrete planer. Møtet på «Birkebeineren» kan f.eks. ha vært med en annen agent som ble igjen i Lillehammer for å spane på Bouchiki, eller med en lokalkjent person med samme formål. I så fall måtte jo dette være en av Krupp’s egne folk (alternativt noen fra POT eller E-staben eller flere av disse)! Eller – om det var en mer tilfeldig kontakt – måtte jo Krupp som norsk Mossad-sjef vært forespurt om han hadde tillit til personen.

Bare avtalen på «Birkebeineren» i seg selv viser jo at drapsplassen var utpekt på dette tidspunkt. Da var ikke Salameh i Lillehammer, men Bouchiki var det.

La oss nå peke på det forbausende faktum at det allerede i Sylvia Rafaels forklaring i retten ligger informasjon som utelukker «feil mann»-teorien og bekrefter norsk medvirkning. Hun behøver naturligvis ikke snakke sant, men sammenholdt med Krupps innrømmelser stemmer det bra1:

«Sylvia Rafael opplyste i retten at hun var kontaktet av ‘Mike’ … alt i mai om oppdraget I Norge.»

Heradstveit legger til for egen regning:

«Med andre ord: To måneder før likvidasjonen på Lillehammer fant sted, arbeidet israelsk etterretning med aksjonen. … Det er all mulig grunn til å tro at en gruppe Israelere har vært her i landet i god tid i forveien for å rekognosere etc. Mye tyder på at de må ha hatt hjelp av lokale krefter.»

(Heradstveit underbygger i «De medskyldige» grundig hvorfor han tror på lokale krefter. Bl.a. har agentene hatt «en frapperende lokalkunnskap om Oslo og norske forhold». De kjører bil i Oslo med kunnskap om tidsforbruk og uten å kjøre feil, i motsetning til de fleste tilreisende som gir opp når de for sjette gang kommer inn i den samme enveisgaten! De kjenner til hvordan telefon, telegraf, stillingsannonsering etc. fungerer. Alt går smertefritt – som om de alle hadde vært født i byen!)

Så får vi huske på at alle hemmelige tjenester praktiserer «need to know»-prinsippet. Hvorfor ble Sylvia Rafael, som var fast medlem av laget og sto til full disposisjon, kontaktet to måneder tidligere? Selvsagt fordi hun skulle være med på forarbeidet, ikke usannsynlig nettopp rekognoseringsturen til Norge med besøk hos norske hemmelige sjefer, hos Krupp og på Birkebeineren! I alle fall bekrefter Sylvias uttalelse at Bouchiki var utpekt minst to måneder før han ble drept!

Hvem hadde varslet Mossad om Bouchiki? Og hvorfor?

Bouchiki hadde opprinnelig forsøkt å få oppholds- og arbeidstillatelse på grunnlag av sitt virkelige algirske pass, som han hadde oppholdt seg i Norge en tid på, men fikk dette avslått av formelle grunner (kan ikke søke fra norsk oppholdssted). Bouchiki dro da til Frankrike der han fikk utstedt et nytt, marokkansk pass av en marokkansk diplomatisk delegasjon (han hadde marokkansk mor), og søkte nå etter korrekte norske regler. Han hadde noen år et ganske omflakkende liv med flere utenlandsopphold før han slo seg til ro på Lillehammer.

Tjenester i alle land jaktet i denne perioden hektisk på gamle og potensielle nye terrorister. Bare det at han klarte å skaffe seg et pass fra et annet land og dermed omgått norske innvandringsbestemmelser kan ha bragt ham på en slags observasjonsliste. Israel har på sin side selvsagt sendt ut stadige etterlysninger etter personer med mer eller mindre presise kjennetegn, og hver gang har tjenestenes datamaskiner spyttet ut en bunke arabiske navn og ansikter som svarte til utvalgskriteriene. Og plutselig kan det ha oppstått en match i noen maskiner i Tel Aviv, innstilt på en annen type utvalgskriterier.

Algerie var i denne perioden palestinernes absolutt viktigste finansieringskilde og støttespiller i forhold til flykapringer og andre terroraksjoner. Ved siden av å hevne München-massakren, er det klart at Mossad også hadde et ønske om å få sendt et signal til algirske myndigheter, tjenester og agenter om at denne virksomheten kunne bli dyr i fremtiden. Best ville det være å finne en middels betydningsfull operativ person som kunne likvideres med best mulige signalvirkninger. Dvs.: Betydningsfull nok til at det ville være helt klart at personen ble henrettet som aksjonist, men helst ikke mer, fordi man skulle spre angst og aksjonsvegring blant flest mulig av operatørene.

Et drap på en person som befant seg i Norge ville gi en fordel av mange grunner. Skremmeeffekten ville bli maksimal: Vi finner dere alle steder, selv på småsteder like under Nordpolen. Dessuten: Norge ble regnet som svært vennligsinnet område. Her ville man få støtte og dekke fra lokale kolleger og fra den sterke lokale Mossad-organisasjonen. En viss grad av underforstått medvirkning etc. hadde Mossad fått i flere europeiske land allerede2:

«Under operasjonene i Roma og Paris hadde Zamir og Mike hatt i det minste underforstått samarbeid med de spesielle avdelingene under de franske og italienske etterretningstjenestene»

Men disse vennene hadde man allerede trukket mye på, og ville nok måtte gjøre det igjen. Norge var et land der de store terroristene sjelden oppholdt seg, og det var derfor naturlig å trekke på den norske kontoen for en operasjon der man hadde en viss fleksibilitet med valg av offer.

Det er således heller ikke umulig at Mossad har bedt sine venner i Norge direkte om å få en oversikt over personer med algirsk tilknytning i Norge, og blant disse funnet den som best passet i rollen eller kunne konstrueres inn i rollen.

La oss summere opp hva som finnes av indikasjoner på at Bouchiki virkelig hadde eller hadde hatt en viss tilknytning til arabiske terroristmiljøer – eller var velegnet som råstoff til å kunne bli bygget opp til dette:

Han ble begravet i Marokko med fulle militære æresbevisninger3

En marokkansk fagforeningsavis skrøt av ham som «en lysende forkjemper for den arabiske sak i utlandet, og det førte til at imperialistiske terrorister likviderte ham»4.

Vi har hørt det hevdet at det finnes et bilde med Salameh og Bouchiki ved samme kafébord, angivelig i Beirut eller Kairo5

Enkelte palestinske aktivister har også hevdet at han var informasjonsmann for dem og utga publikasjoner for dem i Norge6.

Han hadde vært aktiv i den algirske partisanbevegelsen under Algerie-krigen7

Han var trenet bl.a. i karate8

Han hadde flere utenlandsopphold mens han var i Norge9

Dette er hva vi idag kan skrape sammen av indisier på at Bouchiki hadde en fortid eller nåtid som palestina-aktivist e.l. (Heradstveit hadde ikke mulighet for det i «Hemmelige tjenester», så tidlig som den kom ut. Men han er rask til å avskrive alle slike forbindelser selv om han vet at grunnlaget er tynt. Hvorfor det? Vet han om ‘feil mann’-teorien allerede?)

Men det er i en situasjon etter at Mossad fikk flere agenter arrestert på Lillehammer. Hadde det ikke skjedd, er det ikke usannsynlig at vi ville fått vite mye mer om Bouchiki i en slik rolle – ekte eller oppkonstruert, slik at den arabiske verden fikk de akkurat det drapsoffer som Mossad ville den skulle se. Men arrestasjonene må ha utløst en nødplan basert på dekkhistorien «feil mann»: For å mildne inntrykket i Norge måtte man late som om man mente godt, nemlig å ta av dage den verste terroristen man kunne tenke seg. Og da var det ikke lenger i Mossads interesse å bringe frem evt. ytterligere data om Bouchiki som mulig relevant offer, fordi det ville svekke Salameh-versjonen.

Når så Bouchiki var utvalgt – uansett hvordan – var det naturlig å be de norske tjenestene om å følge med ham en tid for å skaffe bakgrunnsmateriale til planleggingen av aksjonen. Det kan ha vært en slik lokal agent den israelske delegasjonen hadde møte med på «Birkebeineren» ca. en måned før drapet. (NB! Selv E-staben kunne legalt drive etterretning mot Bouchiki på norsk jord siden han var utenlandsk statsborger!)

1 Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974. Side 154.

2 Tnnin, s. 148.

3 Tinnin, s. 173.

4 Tinnin, s. 173.

5 Dessverre ikke verifiserbart – så vidt vi vet.

6 Tinnin, s. 173.

7 Tinnin, s. 155.

8 Tinnin, s. 156.

9 Tinnin, s. 157 ff.

25.19.5 Infrastruktur-medvirkning uken før drapet

Vi minner kort om de øvrige momenter som er kommet frem som tyder på norsk medvirkning senest uken før drapet for å bygge opp infrastruktur omkring agentene:

Dan Ærbel bodde i Otto Ruges vei i leiligheten til generalmajor Leif Lundesgaard, som hevdet at han hadde gitt et eiendomsmeglerfirma i Oslo i oppdrag å leie ut leiligheten mens han selv tjenestegjorde som sjef for Brigaden i Nord-Norge, og at han skulle ha fått leiekontrakten sendt dit til undertegning. Megleren hevdet i avhør at leiligheten var lyst ledig, men det fantes ikke spor av annonser i pressen. Den foregående leieboeren måtte flytte ut i all hast, flere dager før planlagt. Ifølge Ukeslutt hadde leiekontrakten som politiet fikk tak i to underskrifter, og må i så fall ha vært undertegnet i Oslo av begge parter før drapet, i strid med uttalelser fra Lundesgaard, som imidlertid aldri ble avhørt.1

Mossad-sjefen Zwi Zamir bodde i kaptein Jan Kirkhorns2 leilighet i Tidemands gt. 24A i Oslo3. Denne ble oppdaget ved at telefonnummeret til leiligheten ble funnet i en av agentenes notisbøker. Televerket holdt tilbake telefonnummeret i flere dager. Men en time etter at man fikk svar ringte kapteinen selv til Kripos og forklarte at hans kone hadde svart på en avisannonse i Aftenposten 18. eller 19. juli der en ung diplomat søkte bolig.

Det er i utgangspunktet vanskelig å tro at det var tilfeldig at de to privatleilighetene som ble oppdaget benyttet av agentene viste seg å tilhøre norske offiserer. Når ihvertfall den ene forklaringen er full av huller mener vi det er mer enn nok som utgangspunkt for å etterforske de to offiserene.

Historien om folkevognen som den daværende student Karstein Kristensen observerte natt til lørdag (drapsdagen) på parkeringsplassen på Sogn studentby da den israelske gruppen lastet over sambandsutstyr til en annen bil impliserer en eller to andre personer, trolig norske. Den ene dukket opp etter at agentene var reist fordi han skulle ha levert mer utstyr til gruppen, og ble borte etter et kort opphold i Kristensens leilighet. Den andre er eieren av folkevognen, som syv måneder etter hevdet at bilen var stjålet noen måneder før drapet og tyveriet anmeldt, til tross for at politiet opplyste at man ikke hadde bilen meldt som stjålet da Kristensen ringte samme natt. Dette ble siden kalt en «inkurie» fra politiets side. De to personene kan være den samme – eller ikke. Kristensen kunne ihvertfall den gangen ha gitt signalement på den ene, mens bileieren selvsagt er kjent av politiet4.

1 Ukeslutt.

2 Navnet kom ikke frem før ifbm avsløringen av telefonnumrene i januar 1996, se kap. 25.19.8.

3 Ukeslutt.

4 Ukeslutt.

25.19.5.1 Svensk medvirkning?

Gustav Pistauer, Dan Ærbel og Jean Lue Sevenier fra attentat-gruppen var i Stockholm fra 9. juli før de kom til Oslo 16. juli1. Der hadde de møter med den hemmelige svenske etterretningsorganisasjonen «IB»2, som bl.a. rådet over et komplett medlemsregister fra den svenske Palestina-komiéen, oppnådd ved å infiltrere organisasjonen3, på samme måte som det i Norge, ikke minst av «Kjettingmannen» (se kap. 24.5), har vært infiltrasjon i Palestinakomitéen, AKP (M-L) m.v. Vi tror en ny granskning også bør se etter om det kan ha vært noen kontakt mellom Harari-teamet og «IB»-lignende virksomheter i Norge – herunder Helge O. Spilhaug som hadde hatt et meget godt forhold til kapt Gunnar Bjålie og oblt Sven Ollestad i Stay Behind, og dessuten hadde Spilhaug-folk på kurs under ledelse av Mossad! (Det kunne ikke skje uten etter medvirkning av Trond Johansen, som var felles liason til Mossad for Stay Behind og Spilhaug-apparatet som i virkeligheten begge var avdelinger i E-staben underlagt Trond og engasjert på full tid med innenlandsk etterretningsvirksomhet rettet mot norske borgere.)

I 1973 var sosialdemokraten Sten Andersson partisekretær og sjef for det svenske «SAPO» («Sosialdemokraternas Polis», se kap. 25.27.2.1) – den svenske «fjerde tjeneste» som også omfattet IB, som han dermed også var sjef for! «Sossarna»/SAPO/IB og Ap/Trond Johansen/Stay Behind hadde meget nære kontakter alle veier, og svenskene hadde også gode forbindelser med Mossad, om enn ikke så gode som i Norge.

Andersson var imidlertid svært Israel-vennlig. Han sendte bl.a. sin sønn på kibbutz-opphold i Israel4.

Når vi nå vet at Bouchiki var «rett mann», kan man spørre hva Mossad-folkene gjorde 7 dager i Sverige før de dro til Norge og hvorfor de hadde møter med IB.

Da gruppen ankom Stockholm tok den inn på Grand, men Pistauer sendte straks Ærbel ut etter aviser5:

«(Ærbel) – Jeg skulle studere annonsene over ledige leiligheter og leie to. Dette gjorde jeg. En sto i mitt eget navn, den andre i Pistauers. Vi betalte for seks måneder.

– Hvorfor leide dere hus for seks måneder? De skulle jo bare være i Skandinavia et par-tre dager?

(Ærbel) – Dette fikk jeg heller ingen forklaring på … jeg betalte for hele perioden. Leilighetene var meget dyre.»

En annen kilde gir denne beskrivelsen av oppdraget6:

«(Ærbel) skulle leie en stor, fredelig leilighet der folk kunne komme og gå uten å vekke unødig oppmerksomhet Han skulle få 15 nøkler laget for hoveddøren. Selv om Ærbel ikke forsto betydningen av dette tallet, var leiligheten ment som et ‘safe-house’ for drapsteamet, og hver av lagets 15 medlemmer skulle ha en nøkkel hver. Ærbel fant hva han mente var en passende leilighet i en Stockholms-forstad.»

Her har vi tre ulike opplysninger fra tre ulike åpne kilder som såvidt vi vet ingen har sammenstilt før: Laget hadde møter med IB; bodde på hotell men leiet likevel leiligheter for 6 måneder; det skulle lages 15 nøkler. Legg da til det som er helt nytt nå, nemlig Stay Behinds forhåndsplanlagte evakueringsøvelser, samt det velkjente forhold fra krigens dager at fluktveien fra Norge går til Sverige, og at de innblandede norske, svenske og israelske tjenestene står hverandre meget nært, så er det kort vei til konklusjonen.

Vi minner om at det norske og svenske Stay Behind har hatt faste planer om samarbeide mellom de to Blue Mix-enhetene om gjensidig evakuering, ihvertfall siden tidlig i 50-årene (se kap. 24.3.3.1).

Evakueringsplanen endte selvsagt i Stockholm. Hensikten med møtene med IB – en del av SAPO – var bl.a. å klarlegge de siste detaljene for flukten til Sverige, kanskje også IB-bistand til agentene på veien til Lillehammer (Med bil fra Sverige? Var det den veien våpnene kom inn – hvis de ikke kom fra ambassaden?) Da må også noen fra Norge har vært i Stockholm i disse dagene, og da er også den svenske stat skyldig i medvirkning til drap i Norge! (Var endog noen fra Sverige tilstede i Norge under øvelsene? Var det planlagt ny aksjon i Stockholm etterpå?).

La oss dessuten legge til at det ble funnet et stort antall svenske telefonnummer og adresser i agentenes dekkbolig i Otto Ruges vei7 , der Gehmer og Rafael ble arrestert. Kan dette ha vært kontakter som skulle hjelpe til med den planlagte flukten gjennom Sverige?

1 Mange kilder, bl.a. Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974. Side 20 ff.

2 Halvor Elvik og Mentz Tor Amundsen: «Da Mossad kom til Norge». Gyldendal 1974. Side 20 ff.

3 Samme.

4 Geir Salvesen: «Thorvalds verden». Chr Schibsteds forlag 1994. Side 336.

5 Heradstveit, s. 91, referert fra rettssaken.

6 David Tinnin (med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner): «Hit Team». Futura London 1976. Side 83 i paperback-utgaven.

7 Arbeiderbladet 5. januar 1996.

25.19.6 Aksjonsdagen

Vi skal ikke gjenta alle de kjente historiske begivenhetene som ledet opp til drapet 21. juli, men holde oss til momenter av interesse for denne drøftingen og hvor vi tror virkeligheten avviker fra det man hittil har antatt.

Et sentralt punkt er agenten Kemal Benamanes rolle. De tiltalte forklarte at Benamane var en Svart September-kurer som de skulle følge fra Genéve for å lokalisere Salameh. Noen få Mossad-sjefer visste at Benamane var snudd og i realiteten arbeidet for Mossad. Benamane selv fastholdt alltid at han ikke var innblandet i noe som helst, og at han bare var på vanlig heisa-tur til Norge for å sjekke jenter og ha det gøy. Det som er helt sikkert, er at han etterlot seg særdeles brede spor fra han kom til Norge, reiste til Lillehammer og dro hjem igjen – forøvrig om formiddagen den lørdagen Bouchiki ble henrettet. Da hadde han i mellomtiden oppsøkt Bouchikis arbeidsplass som badevakt og vært mye sammen med Bouchiki i flere dager. Tilbake i Geneve der han jobbet som fabrikkarbeider (evt. også for algirsk etterretning) leste han i avisen dagen etter om mordet på sin «gode venn», og meldte straks fra om dette til det algirske konsulatet (som han også omtalte med etterretningsuttrykket som «sentralen») med melding om at han kunne vente å bli avhørt om saken av sveitsisk politi. Det fant også sted, sammen med norsk politi (Leif A. Lier). En fantastisk observant algirsk fabrikkarbeider nettopp hjemvendt fra heisatur i Norge der han etter anbefaling fra et reisebyrå hadde endt på Lillehammer!

Når vi nå har konstatert at dette hele tiden var en Bouchiki-sak og at det aldri var behov for å følge etter noen fra Genève til Lillehammer, kan vi vel konstatere at Benamane var akkurat det han sa og intet mer? Det er forenlig med mange brikker, men ikke med alle. Ett problem er at han reiste fra Lillehammer tidligere samme dag som mordet fant sted (i seg selv påfallende, men ikke avgjørende). Hvis han ikke var noe annet enn en tilfeldig turist, ville Mossad ikke hatt noe bruk for ham før aksjonen. Hvorfor hadde man da så mange kunnskaper om ham som kunne brukes som ledd i dekkhistorien om «feil mann»? Vi mener han var del av Mossad-teamet hele tiden, med en meget spesiell funksjon. Faktisk tror vi Benamane er en meget viktig person, og langt viktigere enn Bouchiki.

Det er svært påfallende hvor brede spor Benamane etterlot seg i Oslo og fra Oslo til Lillehammer. Sporene er alt for sterke for en hemmelig agent, men også for sterke for en mann som har en nygift hustru ventende på seg hjemme. Det er også påfallende hvor enormt han anstrengte seg for at hele Lillehammer skulle se ham sammen med Bouchiki1. Det klarte seg jo med to minutter å konstatere at Bouchiki ikke var Salameh. Vi vet jo hvorfor han ikke brukte tiden på å lete etter Salameh (dessuten er det ikke usannsynlig at hans oppdragsgivere i Mossad visste at Salameh var i Bergen og beskyttet av CIA!), men hvorfor på å skravle så mye med mannen som «allerede var død»?

Legg merke til hvor skreddersydd Benamane var for Bouchiki! Bouchiki var født i Algerie, men hadde marokkansk mor og benyttet nå marokkansk pass2. Benamane var født i Marokko, men var nå algirsk statsborger3. Benamane var 27 år gammel, Bouchiki 29. Begge var nygifte skjørtejegere. Begge snakket fransk og arabisk. Begge var lavtlønnede fremmedarbeidere i hvert sitt av de også ganske like landene Norge og Sveits. (Dette er alt for likt til å være tilfeldig. Benamanes hovedoppgave må nettopp ha vært å knytte meget nær kontakt til Bouchiki. Det er nok et bevis på at aksjonen var rettet mot Bouchiki hele tiden.)

Det er to grunner for at Benamane brukte mesteparten av sin tid på Lillehammer på å snakke med Bouchiki: For det første ville Mossad ha mest mulig supplerende informasjon om mannen slik at man senere kunne bygge opp det best mulige bilde av ham som PLO-agent. For det annet skulle Benamanes egen profil bygges opp. Like viktig som å plante brede spor fra Oslo til Lillehammer, var det at ingen måtte være i tvil om tett kontakten mellom de to og at det var samme mann som var kommet fra Oslo.

Bouchikis svigerfar forklarte at Bouchiki etter møtet med Benamane4

«var svært opprømt, som om han hadde oppdaget eller blitt fortalt noe hemmelig.»

Han hadde møtt en mann fra den store verden av arabiske agenter; en marokkansk landsmann og åndsfrende og på alle måter likesinnet som kunne fortelle nytt fra en verden der han selv kanskje hadde vært med i liten skala selv en gang.

Hovedpoenget er selve koblingen av de to. Selv en nyinnrullert politiskoleelev måtte være i stand til å følge Benamane fra Oslo til restaurantbordene på Lillehammer sammen med Bouchiki. Hensikten var jo nettopp å signalisere til all verden at selv den minste terrorist som ble kontaktet av en kurer fra en av de arabiske terroristbevegelsene kunne bli skutt og drept dagen etter, og særlig at Mossad hadde penetrert det algirske nettet og var i hælene på algirske kurerer og deres kontakter! Dermed kunne man lamme kurérvirksomheten og redusere omfanget av fremtidige aksjoner.

Benamanes jobb var enkel: Han skulle spille seg selv, feste mest mulig, treffe flest mulig, og komme seg til Lillehammer i tide til å vinne Bouchikis tillit og vennskap før skuddene ville falle, og utnytte dette til å bli sett mest mulig sammen med ham.

Vi må hele tiden huske på at alt frem til arrestasjonene må vurderes i lys av at Mossad ventet å gjennomføre en vellykket aksjon uten å bli tatt. Det som skjedde, var først og fremst ledd i en plan som vi aldri fikk se omsatt til handling etter 21. juli. Det er ut fra dette man må vurdere et annet viktig forhold, som hittil har vært gitt alt for liten oppmerksomhet:

Torsdag 19. juli – to dager før drapet – gikk det flykapringsalarm på Fornebo5. Det var kommet tips fra Mossad via den israelske ambassadøren i Norge om at et Air France-fly skulle kapres. Dette fremgår av et fortrolig POT-notat av 18. juli 19736, der det heter at ambassadøren fortalte at «Svart September hadde fattet prinsippvedtak om en aksjon mot israelsk eiendom i Skandinavia». Ambassadøren ba norske myndigheter være spesielt «oppmerksom på potensielle terrorister som hadde kommet til Norge i løpet av seks-syv dager før 18. juli 1973.»

Det ble slått full alarm. Det viste seg at det var booket billetter til tre personer med arabiske navn på flighten, men disse dukket ikke opp, og intet skjedde.

En foreløpig advarsel skal ifølge andre kilder ha kommet allerede «flere måneder i forveien»7.

Meldingen fra Israel medførte selvsagt omfattende samarbeid mellom ikke minst norske og israelske tjenester. (Heradstveit nevner ikke denne saken i «Hemmelige tjenester»).

Samme tema omtales i et nylig nedgradert UD-dokument. Her fremgår8:

«Den israelske ambassaden varslet UD en uke før Lillehammer-drapet om at medlemmer av terroristgruppen Svart September forberedte aksjoner i Skandinavia …

Da nyheten om de politiske overtonene i Bouchiki-drapet ble kjent for Korvald-regjeringen, trodde statsrådene at det var terroristgruppen Svart September som sto bak …

På ettermiddagen (mandagen etter drapet) ringte imidlertid overvåkingssjef Gunnar Haarstad til DU … det var nå framkommet at det var snakk om en aksjon fra israelsk side mot svart September.»

Vi regner med at den første uspesifiserte advarselen og den senere konkretiserte kapringstrusselen var produsert av Mossad som avledningsmanøver fra og deretter bidrag til forklaring på en perfekt gjennomført operasjon på Lillehammer, dvs. dersom ingen var blitt arrestert – som de hadde all grunn til å regne med. De oppnådde da flere hensikter.

En hensikt var å skape et troverdig dekke for det intensiverte samarbeidet mellom norske tjenester og Mossad som faktisk fant sted. Etter den første, generelle advarselen ba således den israelske ambassaden norske myndigheter om ekstra beskyttelse, hvilket skal ha medført et nært samarbeide mellom POT, E-staben og Mossad om å unngå terroraksjoner. Tilsvarende skulle historiene dekke over mulig tilstedeværelse av israelere i Norge og på Lillehammer dersom noen tross alt skulle komme til å registrere disse, ved at et arabisk lik ble funnet på Lillehammer to dager etter en kansellert flykapring.

En annen hensikt var å rette ordinære, uinformerte politimyndigheters alarmberedskap mot en gruppe arabere, slik at israelere på vei ut av landet vekket mindre interesse. En tredje var selvsagt å servere den uskyldige Korvald-regjeringen en solid avledningshistorie på forhånd. En fjerde var å legitimere ankomsten til Norge for et par av agentene, idet det også er opplyst at et Mossad-team på vei til Norge ble anmeldt to dager før, angivelig for å samarbeide om å fange terroristene9.

Legg merke til at POT-notatet er skrevet tre dager før Bouchiki ble drept, og at Mossad nå hevdet at det var fattet «prinsippvedtak» om en aksjon i Skandinavia. Det tyder på at aksjonering i Skandinavia tidligere var mot Svart Septembers prinsipper, og det foreligger en annen kilde på at det var sant – og forble sant, hele tiden. Det fant aldri sted noen arabisk terror-aksjon i Skandinavia. Faktisk viser det seg at det forelå enighet mellom alle palestinske organisasjoner, inklusive Svart September, om at man skulle ligge unna Skandinavia, fordi disse landene var såpass positive til palestinernes sak (trodde de) at aksjoner der ville skade dem selv10. Mossad må selvsagt ha kjent til denne enigheten, og dermed også norske myndigheter. Derfor ble det nå meldt om et «prinsippvedtak».

Hvor sannsynlig er det at den arabiske verden endret sine prinsipper akkurat noen dager før Mossad gjennomførte sin lenge planlagte Lillehammer-aksjon? Tilfeldigheten er idag for påfallende. Men det var jo ikke meningen at det skulle bli slik. Etterpå skulle det ikke ha vært noen Mossad-aksjon, men en feilslått arabisk aksjon. Det hadde passet meget bedre.

Legg også merke til at det advares mot mulige terrorister som hadde kommet til Norge i løpet av seks-syv dager før 18. juli. Benamane ankom Oslo 14. juli – midt i denne perioden. Dette viser på nytt hvor maktpåliggende det var for Mossad at Benamane skulle bli knyttet til den påståtte flykapringen og til Bouchiki. I tillegg til de brede spor forbi Mjøsa fikk norsk politi en spesiell oppfordring. Intet ble overlatt til tilfeldighetene. Og det var jo helt ufarlig for Benamane, for han skulle ut av landet før det var skjedd noe som helst å etterforske i alle fall.

Nå var selvsagt hensikten med denne advarselen også at den skulle produseres etter drapet som eksempel på verdien av samarbeidet med Mossad og altså for å knytte opp Benamane skikkelig. Men slik gikk det ikke. Advarselen ble hemmeligstemplet i 22 år. Man hva avslører den nå, når politiinspektør Per Gammelgård i POT samtidig sier at POT «ikke har dokumenter om Benamanes rolle i saken ut over det som fremgår av straffesaksdokumentene», dvs. de arrestertes dekkhistorie innsmuglet i fengselet flere dager etter at Benamane var reist fra landet?

Den avslører at POT må ha vært innforstått med at hele advarselen var en bløff, og hva bløffen hadde til hensikt! Hvis POT bare visste det man hevder, ville man selvsagt iverksatt massiv kontroll av utlendinger som ankom mellom 11. og 18. juli. Benamane kom 14. juli, og reiste 21. juli – etter at kapreraksjonen var «avblåst», men det var vel like maktpåliggende å ta terroristene? Den kansellerte flykapringen kunne jo være en avledningsaksjon (for et godtroende POT!) og en virkelig terroraksjon kunne jo komme hvor som helst, når som helst. Og med så brede spor som Benamane etterlot seg, fra passkontrollen på Fornebo via Oslo i flere dager, Lillehammer og pånytt i utgående passkontroll, er det opplagt at han ville blitt funnet hvis POT hadde villet. Det ville vært gjort søk i hotellers gjesteprotokoller, foretatt avhør etc. Og da ville det eksistert dokumenter om ham. Hva finnes forøvrig i POTs arkiver om hva man i det hele tatt gjorde på bakgrunn av advarselen? Hvis man ikke var «innside-informert» burde det finnes en svær file på jakten etter de potensielle flykaprerne/terroristene. Kan den fremvises? Hvis ikke, er det mange som har noe å forklare!

Alt dette viser også at kaprerhistorien i virkeligheten var en viktig del av selve aksjonsgrunnlaget. Kapringen ville jo ikke finne sted, men Bouchiki ville etter planen bli liggende igjen død etter noen dagers intense samtaler med en annen araber. Den andre araberen hadde nettopp ankommet fra Oslo. Uken etter kunne man så offentliggjøre desinformasjon om at drapet hadde sammenheng med intern strid i kaprergruppen. Kanskje Bouchiki skulle vært lokal medhjelper, men fått kalde føtter slik at alt gikk i vasken og de andre i gruppen drepte ham. Da ville alle trekke et lettelses sukk over at en mulig lokalt bosatt kaprer var død, etterforskningen av drapet kunne henlegges stille og alle ville være fornøyd. Unntatt algirerne som ville studere på hva Bouchiki drev med, hvem han jobbet for etc., og kjenne igjen Mossads spesielle drapsritual som selvsagt ville bli undertrykt i Norge. I den verdenen ville skremmeeffekten være like god om man trodde på kaprermeldingen eller ikke11.

Og i vår verden, i Skandinavia, ville det se ut som om noen arabere hadde planlagt en terroraksjon i Norge, men mislyktes og endt opp med en krangel der en ble drept. Det ville ødelegge for palestinernes sak i den norske og svenske opinionen – og særlig alvorlig fordi det tilsynelatende beviste et nytt prinsipp om å aksjonere i Skandinavia!

Det er da meget interessant å merke seg hvordan Oskar Mendelsohn i boken «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år» beskriver bakgrunnen for aksjonen – i 1985!12:

«En marokkaner bosatt på Lillehammer ble skutt ned på åpen gate av en gruppe israelere som var kommet til landet for å uskadeliggjøre en person som ble antatt å være et fremtredende medlem av ‘Svart September’, i den hensikt å forhindre en planlagt terrordåd rettet mot Israel i et av de skandinaviske land.»

Mendelsohn omtaler Lillehammer-saken over flere sider, men konsekvent uten å nevne Salameh eller at det ble drept «feil mann». Den planlagte «terrordåd» er selvsagt den av Mossad varslede – men oppdiktede – flykapringen.

Hva er årsaken til dette? Mendelsohns historie av 1986 er praktisk talt identisk til den som ble presentert av noen av de arresterte før dekkhistorien med Salameh som tiltenkt offer, Bouchiki som «feil mann» og Benamane som «hare» ble smuglet inn til dem. Det er denne historien som skulle ha vært markedsført etterpå hvis aksjonen hadde gått som planlagt. Bouchiki ville blitt forstørret opp til «fremtredende medlem» (passer ikke på Salameh som av Mossad var utpekt som toppmannen) som hadde ligget i beredskap i Norge i mange år og nå tatt ut til bruk i en flykapringsaksjon.

Hvorfor er det denne versjonen Mendelsohn, som selvsagt ikke skriver i noe vakuum i forhold til det jødiske miljø i Norge, vil ha inn i historien i 1986?

Den gamle dekkhistorien har man jo ikke bruk for lenger. Den har forlengst gjort sin nytte, og er verdiløs. Antakelig har man også forstått at den i det lange løp ikke vil holde for grundige historieskrivere som en gang vil gjennomgå også det idag hemmelige materialet med den objektivitet som flere tiårs avstand i tid vil etablere. Mendelsohn skriver historie og vil nettopp påvirke kommende historieskrivere. Men det er uaktuelt å tillate den fulle sannheten å komme frem, herunder med Mossad Norges aktive medvirkning. Nettopp å unngå diskreditering av og tvil om rollen til det jødiske miljø i Norge må være svært motiverende for Mendelsohn. En versjon som i det lange løp er lettere å få akseptert må således stille forhåndslagres, som faglig kvalifisert og troverdig historikertolkning den dagen «feil mann»-teorien faller. Utvalgte deler av faktum – de arrestertes tidlige forklaringer, «ny» tolkning av den mystiske Benamane, innrømmelse av at man måtte finne på en dekkhistorie av hensyn til samtiden, kapringstrusselen etc. – ville lett kunne settes sammen til dette formål.

1 Se om ønskelig Tinnins detaljerte fremstilling av alle de personene Benamane kontaktet i Oslo (andre arabere, nattklubbvenner, byens lette garde, reisebyråer etc.) og alle de restaurant- og kafémøtene han hadde med Boachiki på Lillehammer.

2 Tinnin, s. 157.

3 Tinnin, s. 169.

4 Tinnin, s. 164.

5 Tinnin, s. 144.

6 Aftenposten 7. februar 1996.

7 Dagbladet 27. januar 1996.

8 Arbeiderbladet, 12. januar 1996.

9 Per Øyvind Heradstveit: «Hemmelige tjenester». Aschehoug 1973, der dette nevnes som en pressehistorie som han tar avstand fra.

10 Dagbladet 27. januar 1996.

11 Det finnes to andre teorier vedrørende dette kapringsforsøket. Den ene er presentert i Halvor Elvik og Mentz Tor Amundsen: «Da Mossad kom til Norge». (Gyldendal 1974, s. 62 ff.) Denne tar utgangspunkt i at det dagen etter faktisk ble kapret et japansk (JAL) fly etter avgang fra Amsterdam. Det uvanlige var at kaprerne ikke stilte noen krav, men tvang flyet ned i Dubai der de kan ha ventet på en melding. Siden – antatt fordi melingen ikke kom – fløy de videre til Libya der gislene ble satt fri og flyet sprengt. Teorien var at Air France-saken hadde sammenheng med denne. Air France-flyet skulle i så fall ikke kapres, men gruppen skulle komme seg inn i et El Al-fly som transittpassasjerer og kapre dette. De japanske gislene skulle i så fall holdes som en ekstra sikkerhet for El Al-aksjonistene. Når JAL-kaperne ikke fikk beskjed om at den andre kapringen hadde funnet sted, skal de ha avblåst aksjonen. Ifølge Tinnin s. 144 skal faktisk Salameh ha vært i Oslo denne fredagen, i så fall for å håndtere ombordstigningen herfra.
Hvilken teori som er riktig betyr lite for våre hovedkonklusjoner. Vi tror imidlertid forbindelsen mellom den avbrutte aksjon i Oslo og den gjennomførte aksjon i Amsterdam er for tynn. Det finnes så vidt vi vet ingen eksempler før eller siden på at en «ekstrakapring» er gjennomført for å støtte en «hovedkapring». JAL-kapringen virker mer tilfeldig, selv om det må innrømmes at den er særegen. Vi tror ikke et øyeblikk på at Salameh var i Oslo for å organisere flykapring. Det er nok desinformasjon utsendt fra Mossad senere for å styrke og rettferdiggjøre «feil mann»-teorien. Den er også avskrevet i en meget ferskere analysebok (Ronald Payne: «Mossad – Israel’s most secret service». Corgi books 1990, s. 119 i paperback-utgaven.) Se kap. 25.19.1.
Likevel kan selvsagt vår teori og denne begge være riktige. Det forutsetter at Mossad tidlig hadde nyss om JAL-kapringen og la den inn i sine egne planer, og de siste dagene var i stand til å tilpasse drapstidspunktet. Kanskje var Mossad også i stand til å forhindre andre forutsetninger for JAL-kaprerne slik at denne fikk de taktuelle forløp. En viss usikkerhet omkring det faktiske drapstidspunkt kan også ha medvirket til forstyrrelser i logistikken som kan ha bidratt til at noen av agentene merkelig nok ble tatt.
Den andre teorien er lansert i Richard Deacon: «The Israeli Secret Service». Hamish Hamilton, London, 1977, s. 266). Her antas at JAL-kapringen av Mossad ble trodd å ha vært ment for aksjoner rettet direkte mot Israel, og at det gjeldt å bli ferdig med Lillehammer-aksjonen. Tel Aviv skal da ha gitt beskjed om å slutte å diskkutere offerets identitet og bli ferdig med skytingen. Vi synes denne teorien er svært søkt.

12 Oskar Mendelsohn: «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år» bind 2, Universitetsforlaget 1986. Side 394.

25.19.7 Evakuering

Ifølge Israel Krupp skal han etter drapet ha kontaktet «Forsvarsstaben» for å varsle om besøket en måned tidligere og det etterfølgende møtet på «Birkebeineren». Men han sa ikke hvem han ringte i «Forsvarsstaben». Av replikken «Jeg er ikke ansatt i politiet» kan vi imidlertid utlede at han gikk tjenestevei – dvs. til Stay Behind-sjefen Sven Ollestad eller til Trond Johansen selv. Men fortalte han da også om hva han ikke hadde vært «for feig» til?

Like fullt var det jo politiet han burde ha kontaktet. Det hadde funnet sted en henrettelse, og det ble straks iverksatt etterforskning av politiet. Uansett om man er ansatt i den lokale melkebutikken eller av E-staben er det politiet som skal ha opplysninger om en pågående drapsetterforskning. Han skulle selvsagt gjort det såsnart han forsto at han hadde informasjon av betydning.

Men uansett når denne informasjonen fra Krupp ble gitt, kom den aldri videre fra E-staben til politiet. Det er velkjent at denne kanalen var tett, se f.eks. Tinnin1:

«Norsk kontraetterretning … nektet å samarbeide med det norske politiet under etterforskningen og unnlot å informere statsadvokat Håkon Wiker om etterretningsaspektene rundt saken.»

Tinnin bruker ofte uttrykket «Norwegian counterintelligence», men presiserer aldri hva han mener med det. Normalt ville vi i norsk sammenheng tenkt på POT. Men det dypeste og sterkeste samarbeidet med Mossad gikk via E-tjenesten og Trond Johansen. Det var E-staben som var lekekamerater i Mossads vektklasse, ikke lille POT.

Det ble forøvrig opplyst i radio i 19962 at denne omtalen – som ble oppfattet som en omtale av POT – ble tatt ut av den norske utgaven etter at det ble holdt et møte på forhånd med regjeringsrepresentanter for å be om dette. Dette er meget uvanlig fremgangsmåte. Den norske medforfatteren, Aftenpostens Dag Christensen, var imidlertid enig. Lillehammer-sakens aktor, Håkon Wiker, understreket i sine uttalelser samtidig at han var trygg på POT, men holdt det åpent hva E-tjenesten hadde vært med på. Han sa også at han ikke på noe tidspunkt hadde hatt kontakt med den militære etterretningen3.

Dette kan tyde på at Tinnin i virkeligheten siktet til E-tjenesten, ikke POT.

Det er imidlertid ikke avgjørende hva Tinnin egentlig mener. Vi slutter oss til at det er all grunn til å tro at E-tjenesten var på mange ville veier, men vi ser heller ingen grunn til å frikjenne POT. (Men Heradstveit frikjente begge i «Hemmelige tjenester» etter én uke!)

Vi konstaterer imidlertid igjen at hverken Krupp eller hans overordnede (Ollestad/Trond) varslet etterforskerne om at det hadde vært seks identifiserte Mossad-folk i Lillehammer-traktene en måned før, åpenbart i planleggingshensikt. De varslet heller ikke om møtet på «Birkebeineren». Det er opplagt at dette hadde vært svært viktige informasjoner for etterforskerne. Hvem var de, hvor kom de fra, brukte de leiebil, hvor lenge var de i Norge? Hvordan kunne Krupp vite at det hadde sammenheng med drapet? Hvorfor var han redd for å være feig?

Hvor mye visste Trond før drapet? – og hva gjorde han? Fikk han også besøk av en av de ukjente (mest sannsynlig Zamir og Harari) som besøkte Krupp? Fikk han besøk av Zamir som ledd i de samtalene med norske tjenester som andre kilder tidfester til 1-2 måneder før drapet? Sannsynligvis fant begge besøkene sted under samme Norges-turen – det ville vært helt unaturlig av Zamir å besøke Krupp uten å treffe Trond!

Kanskje etterforskerne ikke hadde funnet det så troverdig om Krupp hadde fortalt om et haste-besøk fra noen Mossad-topper som ikke klarte å få frem hensikten med besøket? Kanskje de hadde funnet det underlig med et slikt besøk dersom Krupp og hans folk ikke skulle spille noen rolle? Kanskje de ville ha spurt hva slags rolle Mossad Norge, Stay Behind og E-staben hadde fått seg tildelt fra Mossad i aksjonen? Kanskje å bistå med evakueringen?

1 Tinnin, s. 149.

2 NRK 11. januar 1996.

3 Dagbladet 5. januar 1996.

25.19.7.1 Evakueringsøvelser

Nå viser det seg altså at det på selve drapsdagen tilfeldigvis ble iverksatt ikke bare en, men to Stay Behind evakueringsøvelser, den ene skreddersydd for Mossad-teamet. Etter vanlig Stay Behind-praksis var begge beordret av MI6 i London (se foran).

Vi noterer oss i denne sammenheng at det i «Vi som styrer Norge» heter at Krupp så sent som i 70-årene var i kontakt med ledende offiserer i E-tjenesten for å få i stand et samarbeid mellom Mossad og Stay Behind-nettet1:

«Han gjorde det klart at han opptrådte på vegne av Mossad. At han ba om samarbeid med Stay Behind kom som en overraskelse. Tross alt finnes det grenser, også i E-tjenesten, i løpet av samtalen som Krupp hadde med kontakten for de norske ‘spesielle tjenester, fikk han derfor beskjed om at de spesielle tjenestene innenfor E-tjenesten skal være norske i fredstid.

Krupp ble avvist»

I virkeligheten var denne henvendelsen mildt sagt helt unødvendig. Krupp hadde allerede sine posisjoner i E-tjenesten og ikke minst i Stay Behind. Også en annen Mossad-mann, Olge J. Adamson, var også meget godt plassert som Vilhelm Evangs kanskje mest fortrolige medarbeider i mange år2. Han ledet den avdelingen som arbeidet spesielt med politiske og økonomiske spørsmål i Øst-Europa og Sovjetunionen. Kontakten med Mossad Norge skulle være mer enn bra nok.

Det var jo også kontakten med Mossad som helhet. Trond Johansen var fra 60-årene liason til Mossad. Trond var også hovedkontaktmann med IB i Sverige3, som i sin tur næret de aller varmeste forhold til Mossad4.

Krupp hadde dessuten et nært forhold til Stay Behind-sjefen fra 1958, oblt Sven Ollestad, allerede fra den tid Ollestad var Rock-sjef og Krupp inngikk i Rock. Videre hadde Krupp fra før et nært forhold til kapt Gunnar Bjålie, sjef for Blue Mix. Krupp hadde også rekruttert Hans Otto Meyer til en Blue Mix-gruppe med bl.a. ansvar for evakuering av Kongehuset.

Og alt dette var før denne henvendelsen skulle ha kommet «i 70-årene», med Lillehammer-drapet i 1973 som var et joint venture mellom E-tjenesten/Stay Behind, Mossad, Mossad Norge, MI6 og kanskje svenske IB??

Dette er ren desinformasjon fra psykologen og kibbutz-deltakeren Finn Sjue for å skape inntrykk av at «det finnes grenser». For det gjør det ikke.

Et annet forsøk på å sette grenser på kartet som ikke eksisterer i terrenget er i samme bok der man uten å sette navn på den redegjør for en påstått henvendelse i 70-årene som må være fra Kjettingmannen, Helge O. Spilhaug: «En privat, hemmelig organisasjon som drev etterretning og overvåking», og «antydet at de også fikk en viss støtte fra CIA», tydeligvis en som ikke var underlagt Stay Behind i 1948. (Hvis det ikke var Kjettingmannen, ligger det jo en ny sensasjon et sted og venter!). Boken fortsetter5:

«Medlemmene av gruppen kom til vedkommende i E-tjenesten med ‘skygge’-rapporter. På eget initiativ hadde de skygget sovjetiske diplomater og kunne avsløre hvilke kontakter de hadde med nordmenn.

Det gikk tydelig frem av samtalen at gruppen også drev overvåking av venstresiden i Norge. Han fikk også vite at gruppen hadde et eget apparat og en egen sentral.

Enhver form for samarbeid med dem ble bestemt avvist.»

Da «Vi som styrer Norge» ble skrevet, visste ingen (utenom Sjue?) om Kjettingmannen, men han ble avslørt av Ronald Bye og Finn Sjue senere6. Da må det ha vært medforfatteren Sjue som bragte inn denne historien til «Vi som styrer Norge». Men da kom det frem at Kjettingmannen i høyeste grad har hatt samarbeid med både E-tjeneste og POT. Igjen et forsøk på å sette grenser som ikke finnes.

«Vi som styrer Norge» er en merkelig bok. Den omfattet nok av avsløringer som viste seg særdeles ubehagelige for tjenestene og Trond. Men innimellom finnes det altså desinformasjon som trekker den andre veien, tydeligvis bragt inn av Finn Sjue, forfatteren som meldte seg på etterpå. Vi er ikke så forbauset, men kanskje de andre forfatterne er det?

1 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 225.

2 Det står faktisk også å lese i «Vi som styrer Norge», side 233 f.

3 «Vi som styrer Norge», side 190-91.

4 Halvor Elvik og Mentz Tor Amundsen: «Da Mossad kom til Norge». Gyldendal 1974. Side 20-21.

5 «Vi som styrer Norge», side 213.

6 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995.

25.19.7.2 Safe house

Etter drapet ble det satt opp veisperringer på begge sider av Mjøsa mellom Lillehammer og henholdsvis Hamar og Gjøvik. Abraham Gehmer slapp gjennom den østlige sperringen, men en av vaktene fattet mistanke da han kjørte og noterte ned bilnummeret, som så ble kunngjort over politinettet og medførte at Marianne Gladnikoff og Dan Ærbel ble arrestert på Fornebo1 og deretter Abraham Gehmer og Sylvia Rafael i oblt Lundesgaards leilighet i Otto Ruges vei der Ærbel fortalte at de bodde. Det kom ingen rapporter fra Gjøvik-siden.

Vi merker oss nå at operasjonslederen Mike Harari og hans antatte venninne Marie Tamar med 100% sikkerhet ble observert tre timer etter drapet kjørende ut fra en gårdsvei på Moelv (30 km sør for Lillehammer). Vi merker oss også at Mossad-sjefen Zwi Zamir selv med assistent/livvakt bodde på Olrud Hotel (idag Rica Olrud Hotel)2 noen km nord for Hamar og ca. 30 km sør for gårdsveien (rommet var bestilt av Tamar), og at de sjekket inn der fredag mellom kl 2300 og 2400 og ut lørdag ca. kl 2000 – ca. tre timer før drapet3. Da han sjekket ut opplyste han at han skulle til Trondheim4 for å legitimere at han svingte nordover. Men han kjørte neppe lenger enn til nevnte gårdsvei, ca. 30 km nordover fra Olrud – hvis han da ikke faktisk dro først til selve drapsstedet før han deretter dro til «safe»-huset på Moelv.

Intet tyder på at Rolf Baehr, Jonathan Ingleby og Gerard Lafont, som kjørte en hvit Mazda, tok seg direkte til Oslo via landeveien.

Vi er derfor overbevist om at Zamir, Harari, Tamar, Ingleby, Baehr og Lafont og andre ikke-identifiserte like før eller straks etter drapet tok tilhold i et «safehus».

Ved aksjoner som dette er det vanlig at man har et slikt «safehus» eller tilsvarende til bruk de første timene etterpå. Dette må være et sted man kan nå i løpet av kort tid, før politiet har rukket å gjøre mer enn knapt oppdage drapet og rapportere det. Denne operasjonssentralen skal være utstyrt med alt nødvendig utstyr for å lytte på politiets radiofrekvenser slik at man hele tiden kan danne seg et bilde av politiets aksjon: Veisperringer, kontrollposter, spaningspatruljer osv. Ut fra det bildet man da ser og kan fremskrive legges nå en ny plan for den videre evakuering ut av landet eller til et nytt trygt senter. Både Stay Behind, Mossad Norge, E-staben og MI6 hadde selvsagt mer enn nok kunnskap og utstyr til å skaffe, etablere og betjene et slikt «safehus». Resten tok den pågående VIP-evakueringsøvelsen seg av! – med glimrende øvingsmuligheter å forholde seg til. En reell evakuering gjennom «fiendeland» som var kontrollert av norsk politi.

Det virker på oss temmelig opplagt at dette trygge evakueringssentret lå langs sideveien Harari siden ble sett kjørende ut fra tre timer etter drapet. Da skuddene falt, hadde Zamir allerede sjekket ut fra Olrud og var på plass enten på drapsstedet eller på senteret, som ble nytt operasjonssenter. De måtte ha samband til sine forbindelser i Oslo, Haag og Tel Aviv, og Israel Krupp ville vel snakke med sin gode venn Golda Meir?

Hvem var tilstede her sammen med Mossad-folkene? E-sjefen, ob Reidar Torp? Trond (liason til Mossad og MI6)? Israel Krupp, leder for VIP-øvelsen? Kapt Gunnar Bjålie, sjef for Blue Mix, også i ledelsen for VIP-evakueringsøvelsen? Seksjonssjef i E-tjenesten, ob Sven Aage Hauge (gift Sønsteby og senere forsvarssjef)? Noen fra forsvarsledelsen? Noen av Israels mektige venner i Norge? Noen fra MI6, som hadde det overordnede ansvaret for hele øvelsen og spesialansvaret for dekkøvelsen, sammen med oblt Sven Ollestad, sjefen for Stay Behind?

1 Elaine Davenport, Paul Eddy og Peter Gillman: «Urankuppet». Norsk utg. Aschehoug 1989, side 157.

2 Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974, s. 157.

3 En annen kilde sier inn lørdag kl 1000 og ut lørdag kl 2200, men Heradstveit var – oppsiktsvekkende nok – den eneste pressemann som fikk følge rettssaken.

4 Heradstveit, s. 156.

25.19.7.3 Evakuering

De seks nevnte personene (og sannsynligvis andre hittil ikke kjente) kom seg alle unna. Zamir og Harari ble sett i Oslo neste dag. De ble nok kjørt trygt under gode norske venners beskyttelse, og senere, etter arrestasjonene av de andre1

«… unnslapp de trolig fra Oslo via en ukjent rute, sannsynligvis ved hjelp av allierte i de norske hemmelige tjenestene, før politiet klarte å finne dem.»

Hvem hjalp dem? Og hva med de andre?

Som før nevnt vil man ofte i en evakueringsøvelse trekke på andre forsvarsgrener, særlig Luftforsvaret.

Samarbeid mellom E-staben/Stay Behind og Mossad vedr evakuering og beslektede fagfelt har vært meget intimt, f.eks. i form av mulige gjennomførte eller planlagte ilandsettingsoperasjoner av Mossad-agenter fra ubåter på Vestlandet2. (Ifølge «Vi som styrer Norge»3 forsøkte Trond Johansen en gang å bringe inn Mossad i en ubåtøvelse i Stay Behind-regi, og det tviler vi ikke på. Men vi tviler på om det er riktig som det også heter i boken – at han fikk avslag fordi Stay Behind ikke skal eksponeres i fredstid. Dette er nok et stykke desinformasjon bragt inn av medforfatteren Finn Sjue for å «ufarliggjøre» forholdet til Mossad.)

Kan det virkelig tenkes – som en helt hypotetisk mulighet – at de gjenværende fire sentrale terroristene har kjørt fra Moelv til et nærliggende møtepunkt for et norsk militærhelikopter beordret av Trond Johansen, for å sette dem fri et sted like ved svenskegrensen (eller i en vestlandsfjord for evakuering pr. ubåt)? Helikopter er en ikke unaturlig evakueringsmetode på siste del av en evakueringsrute for ‘nedskutte flyvere’, som en øvelse gjerne vil dreie seg om.

Vi tror nok likevel at Mossad av sikkerhetsmessige hensyn neppe tok sjansen på å benytte slike norske transportmuligheter om de forelå, siden dette ville involvere for mange utenforstående (ubåtmannskaper og helikoptermannskaper). Engelske helikoptre i regi av MI6 er derimot noe ganske annet og det bør undersøkes om britiske kjøretøyer/helikoptre var i øvingsområdet. Det var de etter all sannsynlighet til bruk for britisk øvingsledelse, markapparatet inklusive observatører, evalueringspersonell etc.

Husk forøvrig at POT (se foran) har innrømmet at de hadde kunnet stanse de to agentene som dro fra Norge med Kiel-ferjen, hvis de hadde villet – men at POT hadde fått «signal» om å ligge lavt. Bevis på medvirkning!

1 Richard Deacon: «The Israeli Secret Service». Hamish Hamilton, London, 1977, s. 270.

2 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992, s. 231 f., der det heter at Trond Johansen ved minst en anledning forsøkte å sikre Mossad-offiserer adgang til en norsk ubåtøvelse for at de skulle lære – bl.a. å sette i land agenter fra ubåter i dette aktuelle operasjonsområdet.

3 Samme sted.

25.19.8 Telefonnummer

I nyttårshelgen kom det frem at det var blitt funnet notisbøker inneholdende Oslo-telefonnummer på fire av de arresterte samt ved beslag i en av dekkleilighetene. Ifølge Dagsrevyen skulle disse numre tilhøre prominente norske personer mens andre skulle tilhøre «åpne serien» som bl.a. brukes av de hemmelige tjenester1.

Advokaten til Bouchikis sønn Jamal Terje Rutgersen, John Arild Aasen, sa til Aftenposten at han2

«sitter på opplysninger om navngitte personer som skal ha vært oppført på drapsmennenes telefonlister. Men han vil ikke opplyse hvem eller hva slags mennesker disse personene er. Han vil heller ikke bekrefte at hans opplysninger indikerer at norske myndigheter var innblandet i aksjonen på Lillehammer.

– Det spørs hvordan man skal definere begrepet myndigheter, er Aasens svar.»

Men det er ikke noe dårlig svar! Det dreier seg altså om personer i grenselandet mellom myndigheter eller ikke. Da er det ikke så mange man kan velge mellom. Det må enten være Jens Chr Hauge eller andre av hans «gamlegutter», eller personer i ytterkanten av Stay Behind, som f.eks. Israel Krupp. Dette gjør telefonnummer-sporet svært pikant.

Det er kanskje derfor intet tyder på at dette meget kraftige spor til norsk medvirkning har vært undergitt tilstrekkelig etterforskning. Daværende lagdommer Astri Sverdrup Rynning, som var meddommer i saken, gjorde det klart at3

«… det ikke kom frem i retten at Mossad-agentene hadde på seg telefonnumre til flere nordmenn da de ble pågrepet.»

Grunnen til at de ikke ble lagt frem er jo nå kjent: Jens Chr Hauge og Knut Frydenlund hadde lagt press på Dorenfeldt og Wiker for at nettopp slike forhold som «kunne kaste lys over Mossads øvrige virksomhet» ikke måtte frem (se kap. 25.18.6). Så kjekt at man i samme slengen hindret opplysninger som kunne kaste lys over norsk deltakelse!

Men nå, i 1996, ble det lansert en ny teori om hvorfor telefonnumrene ikke førte til noe4:

«Politiet sjekket telefonnumrene, men de fleste nordmenn de kom over var ute av stand til å gi noen fornuftig forklaring på hvorfor Mossad-agentene satt med nettopp deres telefonnummer.

Hvis numrene var kodet, er det sannsynlig at politiet aldri fant frem til de riktige nordmennene. En slik koding kan være at agenten ved et – eller gjerne flere – av tallene i et telefonnummer legger til eller trekker fra et eller flere sifre. På hvert sekstall blir det f eks. trukket fra tre, på hvert nitall blir det f.eks. trukket fra en osv.

Ifølge Dagbladets kilder betyr dette at det for uinnvidde ikke lar seg gjøre å knekke koden, hvis en ikke har andre ledetråder.»

Dette er jo stikk i strid med opplysningene fra Dagsrevyen og Aasen. Men hvis man leser VG-versjonen nøye, finnes det en forklaring som gjør at alle opplysningene stemmer!

VG’s kilder sier at «de fleste» nordmenn ikke kunne gi noen forklaring. Arbeiderbladet, med sine egne anonyme kilder, sier5

«Ikke alle nordmenn som politiet da kom over, var i stand til å gi fornuftige forklaringer på at Mossad-agentene satt med telefonnumrene deres …»

Hvorfor «de fleste»? – eller «ikke alle»? Dette forbeholdet i begge avisene er neppe tilfeldig. Hvis man ikke knekket koden, var jo telefonnumrene helt tilfeldige og meningsløse, og da skulle man tro at alle hadde vært uforstående. Hvis noen hadde en naturlig forbindelse med agentene, var det jo sensasjonelt! Var det kanskje slik at «de fleste» var de som hadde kodeversjonen av numrene, men at man likevel klarte å knekke koden og fant frem til noen andre? Legg merke til at det ikke er benektet selv av VG’s anonyme kilde: «Det er sannsynlig …» …. «hvis en ikke har andre ledetråder.»

Men selvsagt hadde man andre ledetråder! De viktigste ledetrådene var de relativt få mulige personene i Norge som det var noe vits i for Mossad-agentene å ringe til!

Hvis agentene f.eks. brukte den type sifferkode VG beskriver (og det er klare grenser for hvor mange ulike og hvor kompliserte koder man kan benytte når de skal huskes og dekoding skal utføres i hodet av en agent på oppdrag som kanskje bare har minutter på seg til å varsle om en nødsituasjon. Man hadde ikke lommecomputere den gangen!), kunne man bare prøve seg frem ved å beregne sifferdifferansene i forhold til agentenes kodede nummer og de kjente telefonnumrene til Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Israel Krupp, Sven Ollestad, Trond Johansen, Gunnar Bjålie, Helge O. Spilhaug og hans øvrige «kjettingmenn» etc. Resultatet ville hver gang bli en mulig kode. Ved å bruke denne på alle de andre kodede numrene ville man fort finne ut om det førte til andre interessante personer. I det øyeblikk man hadde riktig kode, ville man neppe være i tvil når man fikk se alle abonnentene!

Dette bare som et eksempel på hvordan en førstegymnasiast uten datamaskin kunne løst problemet beskrevet i VG på en formiddag. Men man må huske at man i 1973 slett ikke var uten datakraft, selv om det ikke var mye av den man kunne putte i lommen.

Men det foreligger faktisk bevis for at kodene ble knekket! I Paris noen måneder tidligere hadde det funnet sted et Mossad-drap der ingen ble tatt. Men det har lenge vært kjent at da Rafael og Gehmer ble tatt på Lillehammer ble det funnet kodede Paris-telefonnummer i notisbøkene deres – og disse kodene ble løst! Det var slik man bl.a. fant frem til dekkleilighetene som ble benyttet i Paris6.

For å fjerne all tvil: Også av Heradstveits annen bok fremgår det at notisbøkene med de kodede franske numrene ble funnet «etter arrestasjonen»7 av Rafael og Gehmer. Siden de ikke hadde vært arrestert før, var dette de samme notisbøkene de brukte til Oslo-numrene. Men Heradstveit, som ikke har noe ønske om å bidra til å bygge opp under norsk medvirkning, nevner ikke i det hele tatt at det også ble funnet norske telefonnumre!

Derimot kan han fortelle hvor enkel koden brukt i Paris i virkeligheten var8:

«De var skrevet i lett kode. Sylvia trakk en enhet fra hvert av tallene i nummeret og dermed hadde hun det virkelige abonnementnummer i Paris. Gehmer reduserte bare siste tall i nummeret med tre siffer.»

Det er ingen grunn til å tro at de brukte noe særlig mer komplisert kode i Norge – på vennligsinnet territorium! De kodemetoder som ble brukt i Norge er nok mindre komplisert enn den VGs kilder opererer med, neppe særlig forskjellig fra den som ble brukt i Paris.

Skal man da tro at kodede franske telefonnumre, med flere siffer, mange flere abonnenter og sikkert mye større usikkerhet om hvilke kandidater man kunne bruke for å prøve seg frem, ble løst, men at Oslo-numrene som ble funnet i de samme notisbøkene, notert ned av de samme agentene med noen måneders mellomrom uten at de hadde noen spesiell grunn til fundamentalt å endre kode (-metode) ikke lot seg knekke? Du må’kke komme her, når du har vært i Paris!

Noen dager senere offentliggjorde imidlertid Arbeiderbladet hele listen av telefonnumre og «ettersjekket» dem. Det fremgår ikke om dette uttrykket betyr at politiet allerede hadde gjort det eller ikke. Men avisen kan konstatere9

«Våre opplysninger tyder på at Mossad-agentene har hatt kontakt med en rekke nordmenn i forbindelse med aksjonen. I agentenes notater har vi blant annet funnet navnene til 12 nordmenn, der Mossad-agentene hadde telefonnumre direkte til 10 av disse.»

Det var også navn på tre svensker, tre israelske diplomater i Oslo og minst fem personer av ukjent nasjonalitet. Tilsammen var det 38 numre.

Avisen kommenterer ikke spørsmålet om numrene hadde vært kodet og dekodet eller om det dreier seg om originalnumre. Det ser helst ut som om det ikke er foretatt noen dekoding. Bare ifbm ett nummer reiser man spørsmålet om det er «kryptert». Dagbladet er inne på muligheten for at de numre som ikke fantes i 1973 kan ha vært i kode, og opplyser også at flere av nordmennene ble avhørt i 197310 (det er imidlertid klart at ikke alle ble det, se nedenfor).

Arbeiderbladet bringer deretter en full oversikt.

Den viser at Michael Dorf hadde ti numre. Åtte av disse er åpenbart ekte. Fire gikk til den israelske ambassaden. To gikk til den avdøde utleieren (Maj Brinch) av en leilighet bebodd av en israelsk diplomat (men det fremgår ikke om dette gikk til den utleide leiligheten eller en annen) og hennes søster (disponent Sigrid Brinch). Ett gikk til Filadelfia hotell i Oslo der flere av agentene bodde før drapet og ett til kaptein Jan Kirkhorn som leide ut sin egen leilighet i Tidemands gate 24 A der Zwi Zamir bodde (se kap. 25.18.16). I forbindelse med dette nummeret er også nevnt firmaet «Koordinator AS» i Hagaveien 26B og navnet Kjell Andersen. Er disse sporene grundig etterforsket?

Det niende nummeret var privatnummeret til Kjell Mathisen i Møllesvingen 16, tilføyet (kodenavnet?) «Aryel». Mathisen var da i Norges Rederforbund. Mathisen mener det må være en forveksling og kan ikke forklare. Siden de åtte andre numrene åpenbart er ukodet, virker det ikke sannsynlig at dette er kodet. I alle fall et viktig spor. Mathisen skal ha vært avhørt i 1973 og siden fått forklart av Rolf Harry Jahrmann i Kripos at det måtte være en forveksling med en annen Kjell Mathisen som var medlem av en norsk-israelsk vennskapsforening11.

Dorfs tiende nummer hørte i 1973 til en ubenyttet nummerserie.

Nå må vi ta med i betraktning hva vi kommer frem til i neste underkapittel: Vi er temmelig sikre på at det var meningen av Dorf skulle bli arrestert. Det passer med at 8 av 10 av hans telefonnumre åpenbart er ukodet (de andre kan meget vel være kodet, se nedenfor). De skulle ikke skjules (og behøvde ikke skjules)! Hensikten kan ha vært å få politiet til å tro at også de tidligere arresterte agentenes telefonnumre var ukodet, slik at man ikke skulle gå i gang med dekoding. I så fall er de to siste numrene bare føyet til for ikke å gjøre fellen for opplagt og for å plassere falske spor. Dermed kan Mathisen ha rett i at han ikke hadde noe med dette å gjøre. Det er dessuten vanskelig å forstå hva agentene skulle med nummeret til søsteren av en husvert til en diplomat hvis det var bare det hun var. Svaret kan være at man hev inn et rent blindspor.

Sylvia Rafael var imidlertid kjent for å kode sine numre, men med enkle koder. Hun hadde hele 17 numre i sin notisbok. Hele 9 av disse hadde 7 sifre og ett hadde 8 eller 9 og var alle tilsynelatende til utlandet. Men det kan ha vært kodede versjoner av norske nummer utenfor Oslo med retningsnummer! – det er det ingen aviser som har tenkt på. To av de sekssifrede er ledsaget med notater som tyder på at de går til Zürich, men det kan være del av koden. Av de resterende 5 oppgis 2 å ikke ha vært i bruk (ubenyttede serier). Tre numre gikk til personer i Oslo:

193170 var ikke oppført i 1973-katalogen, men ble senere tildelt telegrafbetjent Olaf Bruce i Grensevn 66. Det fremgår ikke hvor mye senere.

542190 var merket med «Aug» i notisboken. Det stemmer med abonnenten, kjemikeren dir. Aug. Konow Fleischer i Ståvikroken 1 i Oslo. Dette tyder på ihvertfall dette nummeret var ukodet.

536749 var registrert på den daværende driftssjef John Gundersen i Royal Caribbean Cruise12. Da han ble intervjuet av Aftenposten sa han at han aldri hadde visst om at agentene hadde hans nummer før han leste det i Arbeiderbladet og ikke hadde noen forklaring på hvorfor. Men han sa også at han var mest forundret over at han aldri var blitt avhørt i saken, til tross for at13

«Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad sa nylig til Aftenposten at telefonsporene også til nordmenn som ble funnet på flere av Mossad-agentene, ble sjekket grundig i 1973.»

Dan Ærbel hadde bare ett nummer i sin notisbok, ifølge Arbeiderbladet. Det samme nummer ble funnet i Otto Ruges vei 77c, leiligheten der Gehmer og Rafael ble pågrepet. Leiligheten tilhørte generalmajor Leif Lundesgaard. Nummeret – 704334 – var påført navnet «Harry Myrvoll», men i 1973 var hele 70-serien ubenyttet.

I leiligheten ble det ialt funnet 6 numre i tillegg til «Myrvoll». Ett syvsifret til «Ann Christin» antas å være til Sverige. Dette er ledsaget av teksten «Gylle. 930-1000 – Gøtakjelleren, Gøteborg. Runge, Lettingebåkken 10, Spange.» Tre sekssifrede nummer antas ut fra svenskklingende sidetekster å være til Sverige. To nummer var i bruk i Oslo:

133062 til lastebileier Alfred Andersen i Paal Bergs vei 72. Han ble i januar 1996 kontaktet av Dagbladet og uttrykte «stor forundring» over at hans nummer var på listen – altså hadde ikke han vært avhørt. Han utelukket ikke at Mossad kunne vært på jakt etter hans avdøde far, Erling Andersen, motstandsmann og tysk krigsfange under krigen14. Det siste virker ikke sannsynlig!

242665 til puncheleder Margrethe Andersen i Granåsen 70B.

Tilsammen er det tre med etternavn Andersen av 11 klare norske identiteter knyttet til numrene i Arbeiderbladet.

Bildet er forvirrende. Det er fullt mulig at alle Sylvia Rafaels nummer var kodet. Påskriften «Aug.» på det ene taler mot det – kan det være tilfeldig? Eller kan det være en blanding av kodede og ukodede nummer? Vi har ikke sett notisbøkene. Det kan jo tenkes at de er gruppert eller innført på ulike måter (f.eks. noen kodet i ro og fred og andre innført i hastverk) slik at Sylvia selv visse hvilke som var kodet eller ikke. En eller annen bakgrunn må jo opplysningene om koding ha – og ihvertfall noen av de franske var helt sikkert kodet!

Her er mye etterforskning som kunne vært gjort:

Hvorfor hadde Dorf nummeret til Mathisen, evt som er forveksling med en annen som var medlem av en vennskapsforening? Ble sistnevntes rolle undersøkt?

Er det noen av numrene til Bruce, Fleischer, Gundersen og de to Andersen – eller de mange ubrukte – som bare avviker med få sifre fra kjente, mulige Mossad-kontakter?

Fantes det en eller flere Harry Myrvoll i 1973? Hadde vedkommende et nummer som bare avvek litt?

Hva med telefonnummer til mulige Mossad-kontakter utenfor Oslo, f.eks. i Lillehammer-området (Israel Krupp etc.)? Kunne en kode for de 7-sifrede nummer avledes av disse?

Vi vet at noen av disse 7-sifrede numrene var kodede Paris-numre (se foran) – som ble knekket. Ble samme kode brukt på alle de 7-sifrede og resultatet sjekket mot norske retningsnumre, evt. tilpasset slik at resultatet begynte med null?

Før listen – som ser ut til å være en rent ubearbeidet liste – kom i Arbeiderbladet, var det mye rykter og halvkvedet informasjon i media om telefonnumrene.

Det ble snakket om «prominente personer». Er det bare et par underordnede diplomater, en kaptein og en ansatt i Rederiforbundet? Eller har dette ryktet fra NRK opphav i en dekodet liste som ikke er offentliggjort?

Aasen snakket om problemer med å definere «norske myndigheter» blant abonnentene. Refererer han her bare til kapteinen som var kjent fra før, eller har han sett en dekodet liste?

To aviser siterte kilder som indikerte at det var noen av identitetene som hadde sammenheng med aksjonen. Referer dette seg til søstrene Brinch og kapteinen, eller var det flere fra en annen liste?

Vi kan ikke komme lenger. Men her er et vell av spennende spor å grave i. I og for seg spiller det ikke så stor rolle om disse ikke er etterforsket før, slik Gundersens uttalelser tyder på, eller om det er gjort men hittil dekket over.

Vi minner om Håkon Wikers ikke troverdige bortforklaring av telefonnumrene15:

«Jeg husker to typer telefonnumre. Det var utenlandske numre til blant annet Haag og Paris, og det var numre til den israelske ambassaden. De øvrige norske telefonnumrene knyttet vi til agentenes arbeid med å skaffe seg leiligheter i Oslo og Bærum.»

Dette kan ikke være sant! Av pressen i januar 1996 (se foran) fremgår at den ene Oslo-mannen man finner på direkten (Gundersen) aldri har vært kontaktet av politiet. Da kan politiet heller ikke ha knyttet ham opp til husjakten – med mindre Gundersen lyver, og da har heller ikke politiet gjort jobben sin! En annen direkte identifiserbar, Mathisen, kan ikke gi noen forklaring og snakker om forveksling, altså var heller ikke han aktuell husutleier (det bekreftet han senere selv16).

Hvorfor hevder nå Wiker at de norske numrene utenom ambassaden kunne bortforklares så enkelt? Var han ført bak lyset?

Ille er det i alle fall, og muligheter for å gjøre nye funn finnes tydeligvis den dag i dag. Vi minner om at de fleste dømte ikke bare ble dømt for medvirkning til uaktsomt drap, men også for spionasje i Norge (spionparagrafen § 91 A). Hadde spionene norske kontakter, kunne det også finnes medvirkere til spionasje blant disse (i tillegg til medvirkning til drap)!

Hvem var det forresten som hadde ansvaret for bearbeidingen av disse telefonnumrene hos Kripos, som sammen med Lillehammer-politiet sjekket dem ut?17 Den gangen eldste etterforsker i Kripos-teamet som etterforsket Lillehammer-saken, mannen som fikk hyggelige, håndtegnede hilsningskort fra Sylvia Rafael, var daværende politibetjent Leif A. Lier. Han kjenner vi fra før, eller rettere – fra senere!

Han sier nå18:

«Vi kom aldri over noe materiale som pekte mot at norske myndigheter på noe vis var innblandet i Bouchiki-drapet.»

Han burde spørre sine losjekamerater (se kap. 25.26.3-4)!

1 Dagsrevyen og VG 31. desember 1995; detaljert i Arbeiderbladet og Dagbladet 5. januar 1996.

2 Aftenposten 31. desember 1995.

3 Arbeiderbladet 2. januar 1996.

4 VG 2. januar 1996.

5 Arbeiderbladet 2. januar 1996.

6 Halvor Elvik og Mentz Tor Amundsen: «Da Mossad kom til Norge». Gyldendal 1974. Side 171.

7 Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974, s. 105.

8 Samme.

9 Arbeiderbladet 5. januar 1996.

10 Dagbladets 2. utgave 5. januar 1996.

11 Jahrmanns opplysning fra Dagbladet 5. januar 1996.

12 Detaljer om Gundersen og intervjuet med ham fra Aftenposten 8. januar 1990.

13 Samme.

14 Tilleggsopplysningene om Alfred Andersen fra Dagbladet 5. januar 1996.

15 Bl.a. i Dagbladet 5. januar 1996.

16 Arbeiderbladet 13. januar 1996.

17 Arbeiderbladet 2. januar 1996.

18 Aftenposten 3. januar 1996.

25.19.8.1 Bjørn Dworsky dukker opp

Vi blir stadig minnet om at dette spillet er som løken: Det dukker stadig opp nye lag. Intet er som det ser ut som. Ikke før trodde vi at Arbeiderbladet1 hadde lagt frem hele listen over telefonnumrene funnet på agentene, så viser det seg at det hadde de slett ikke. Av Aftenposten fire dager senere fremgår det nemlig2:

«Bjørn Dworsky som mange hevder er den mystiske ‘Dov’ på telefonlisten til en av Mossad-folkene på Lillehammer, avviser at han er Mossad-agent … – Men jeg tilstår at jeg er Dov, det hebraiske ord for ‘bjørn’ er «dov», sier han»

Vi skal ikke påstå at han virkelig sier at han var ‘Dov’ på agentenes liste. Formuleringen er vel ment å tolkes spøkefullt, han er Bjørn og derfor én ‘dov’; ikke nødvendigvis denne. Hva som er sant er en annen sak – det kommer vi tilbake til. Men det er noe annet som ikke stemmer:

De «mange» må være på svært interne kanaler. Telefonlisten er nemlig bare offentliggjort i Arbeiderbladet og en del derfra samme dag kopiert i Dagbladets 2. utgave. Det var jo rart at regjeringsorganet skulle blåse dette viktige og for svakt etterforskede sporet til norsk medvirkning. Men nå blir bildet klarere. Det var det kjente «føre var»-prinsippet igjen. Man har nok regnet med at listen ville måtte komme ut, og har kjørt den der man hadde kontroll med den.

I frisert form. Uten f.eks. Bjørn Dworsky, for hverken ‘Dov’ eller Dworsky finnes i Arbeiderbladet, som hevder å avsløre hele listen.

Det viser seg altså ikke å være sant. Et telefonnummer som kan lede til Ap’s, LO’s og Arbeiderbladets gode venn og samarbeidspartner Bjørn Dworsky er altså utelatt. Er flere gode venner av Youngstorget blitt beskyttet på denne måten? Av «kilden» som ga avisen oversikten – eller av avisen selv? Intet er som det ser ut som!

Vi viser til tidligere omtale av Dworsky i kap. 3.4. Han er opprinnelig norsk jøde, født i Trondheim i 1916. Han deltok i den norske motstandskampen og flyktet til Sverige i 1942. Deretter bodde han i Israel inntil han i 1972 kom tilbake til Norge som representant for Histadrut, den israelske fellesorganisasjoner for arbeidsgivere og arbeidstakere. I 1978 dro han tilbake til Israel.

Det fremgår faktisk av intervjuet at han var i nærheten av Lillehammer-saken på fem punkter, sitert fra Aftenposten:

  • «Han kjente … Stay Behind-mannen Israel Krupp som hevdes å ha hjulpet Mossad-folkene»
  • «Han sier han tilfeldigvis var på biltur i Gudbrandsdalen i nærheten av Lillehammer da drapet skjedde – og at han hørte om det på radioen»
  • «Han var videre kontaktmann mellom norske politikere, blant dem Knut Frydenlund og Ronald Bye, og en israelsk delegasjon som kom til Norge i forbindelse med arrestasjonen av likvideringsgruppen fra Lillehammer. Hvem denne israelske gruppen representerte, husker han ikke»
  • «… (han) traff Sylvia Rafael i et selskap i en ambassade etter at hun var løslatt» (men benekter å ha truffet andre av agentene)

Og altså:

  • «Bjørn Dworsky som mange hevder er den mystiske ‘Dov‘ på telefonlisten til en av Mossad-folkene på Lillehammer, avviser at han er Mossad-agent. … – Men jeg tilstår at jeg er Dov, det hebraiske ord for ‘bjørn‘ er ‘dov‘, sier han»

Skal også dette være tilfeldigheter? Eller er det pånytt det vi har hatt så mange eksempler på før – et eksempel på «føre var»-versjoner der bare det som kan vise seg å dukke opp som informasjon fra andre kilder siden blir innrømmet i tide for å gi troverdighet til avgrensningen mot det som ikke blir sagt? Akkurat som Krupp, som f.eks. fordi journalisten kikket i gjesteboken eller hadde annen lokalinformasjon om besøket eller på annen måte kunne tenkes å få det, i tide innrømmet det som noen kunne ha sett, nemlig det fysiske besøket, men aldri formålet?

Dessuten: En Oslo-turist som passerer Lillehammer en lørdag kveld i 23-tiden – juli? En turist på vei fra Oslo starter ikke lørdag kveld i 20-tiden. En turist på vei til Oslo, legger ikke opp til å komme hjem i 2-tiden søndag morgen. I begge tilfelle tar man med seg mer av helgen på feriestedet! Det er selvsagt ikke helt utelukket, men sannsynligheten for at det var kun «ferie» avsvekkes enda mer.

Er på samme måte Dworskys sett av informasjoner her på samme måte en pakke innlært allerede den gangen, for hva som må sies, men ikke mer, fordi akkurat det likevel kan være kjent? F.eks. er det fort gjort å treffe på noen kjente i juli i Gudbrandsdalen, på en bensinstasjon, rasteplass eller veikro – og det er dumt å møte en slik informasjon siden hvis man har hevdet at man ferierte på Hvaler!

Igjen: Det er alltid nye lag bak løken.

Vi kan ikke føre opp Dworsky på listen over mulig norsk medvirkning, siden han ikke var norsk. Men en eventuell bruk av Dworsky styrker ihvertfall det syn at aksjonen var forhåndsplanlagt med deltakelse av Mossad i Norge v/Israel Krupp og hans støttespillere, her Dworsky som viktig mellommann til hele Ap/LO-sektoren og sikkert godt kamuflert operatør for visse operasjonelle detaljer. Så sentral som han var, er det opplagt at han ble trukket inn i ethvert joint venture mellom Ap-Norge og Ap-Israel/Mossad.

Et lite punkt: Hvorfor husker han at han traff Sylvia i «en ambassade»? Var det Israels egen Oslo-ambassade, som naturlig var, ville han vel sagt det? Hadde han lært at det var ugreit for ham å løpe i selskaper til sørafrikanerne, som er det andre alternativet, men de hadde vel bare et generalkonsulat her den gangen også? Det kunne vel ikke være en ambassade i Tel Aviv? Den norske? Eller et MI6-selskap i den britiske for å gjøre opp for ubehageligheter under det som skulle vært et hyggelig joint venture? (Så raskt som det var om å gjøre å få Sylvia ut av landet etter løslatelsen, virker det usannsynlig at det var tid til å planlegge ambassadeselskaper i Oslo!)

Norsk ambassadør i Tel Aviv i 1973 var Petter Graver, f. i Tinn i 1920. Han gikk Flyvåpenets flygeskole i Storbritannia (1945), ble cand. jur. i 1947 og gikk NATO Defense College i 1958. Han var ansatt ved Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) fra 1946, var politifullmektig på Lillestrøm i 1947 og ansatt i UD fra 1947. Han var elev og senere hovedlærer ved Forsvarets Høgskole (1959). Han var i 1939 både formann i Bærum Arbeiderungdomslag, styremedlem i Bærum Arbeiderparti og nestformann i Bærum Arbeidersamfunn. Ambassadør i Tel Aviv 1971-75.

Ambassadør Graver ville sikkert ikke sett det som noe etikettebrudd å invitere f.eks. en fremtredende høyesterettsadvokat m/venninne eller ny frue til et hyggelig venneselskap i sin ambassade, selv om venninnen/fruen nettopp var dømt for spionasje og medvirkning til drap i Norge. Hvis det da var denne ambassaden. …

25.19.9 Dekkhistorie

Søndag – dagen etter drapet – ble Zwi Zamir og Mike Harari observert i fred og ro på Theatercaféen. De hadde tydeligvis god tid med å dra fra Norge, men kom seg unna så snart andre agenter begynte å bli arrestert søndag ettermiddag/kveld. Før det regnet de nok med at det ikke kunne skje noe med dem. De få i Norge som kjente dem av utseende ville nok holde munn om det.

Det kom nok overraskende at det ble gjort arrestasjoner. Nå gjaldt det å komponere en troverdig dekkhistorie sammen med de norske vennene, og finne en strategi for å få de arresterte agentene ut av fengsel snarest mulig.

Det er i forbindelse med de andre telefonnumrene3 opplyst at Mike Harari ringte et bestemt nummer i London fra sitt hotellrom 309, sannsynligvis Continental i Oslo. Nummeret er så langt ikke identifisert. Skal vi tippe at dette kan ha vært til MI6 for å avgi rapport etter aksjonen – og kanskje for å få råd vedrørende dekkhistorien som nå måtte komponeres?

Det er mulig dekkhistorien mer eller mindre var komponert på forhånd. Det er god rutine å ha beredskap for uventede utfall, særlig at noen blir tatt. En dekkhistorie må ta brodden av det som hadde skjedd så mye som mulig. Å få agenter arrestert er en ulykke for en offensiv tjenestene. Hver dag de blir sittende inne, sprer pessimismen seg i rekkene, og medarbeiderne blir redde og engstelige for hva som skjer med dem om de blir tatt. Full lojalitet og 100% pågangsmot forutsetter at aktørene vet at organisasjonen kan og vil få dem ut av alle vanskelige situasjoner.

I Norge var det ikke aktuelt å gjennomføre noe frigjøringsraid. Man måtte satse på å bruke venner og eget nett til først å få dommene så lave som mulig, og dernest oppnå raskest mulig benådning (evt. utveksling, men det var heller ikke aktuelt for Norge). Først måtte man få tak i de best mulige advokatene. Noen av de arresterte ble skaffet advokat gjennom familiene. Andre ble skaffet gjennom vennene, spesielt den dyktige h. r. adv. Annæus Schjødt, som ble rekruttert av selveste Jens Chr. Hauge4. Schjødt var i lagretten forsvarer for Zwi Steinberg og Michael Dorf, men holdt hovedinnlegget for alle de tiltalte. (Det var under behandlingen av benådningssaken han representerte Sylvia Rafael).

«Feil mann»-versjonen ble valgt som dekkhistorie. Den dukket ikke opp før mange dager etter drapet. Agenten Benamane som i virkeligheten var en Mossad-agent og helt på lag med de andre var utsett til å spille en rolle i dekkaksjonen også. Han skulle angivelig være «hare» som skulle bringe Mossad til Salameh, og ikke til Bouchiki.

Det er forøvrig mulig at det var forberedt flere dekkhistorier. Flere av agentene skal i tidlige avhør ha vist til flykapringsadvarselen fra Mossad, og påstått at de var i Norge for å hindre kapringen. Da må de ha vært orientert om denne mulige dekkhistorien. Sylvia Rafael har imidlertid fortalt (etter rettssaken, for da kjente hun ikke Salamehs navn) at hun etter at hun var blitt arrestert hadde skyllet bilder av Salameh ned i toalettet (det hadde hun selvsagt ikke gjort – hvis hun hadde et bilde var det nok av Bouchiki! – men ved å fortelle dette kom navnet på reserveofferet på banen). Valget av dekkhistorie og eventuelle modifikasjoner fra det avtalte må ha blitt smuglet inn til de tiltalte etterhvert.

Vi tror at dekkhistorien ble valgt (kanskje blant flere på forhånd grovskissene) og detaljutformet etter drapet, men før den siste arrestasjonen tirsdag kveld, tre dager etter drapet i Tuengen Allé 14c (den israelske ambassadeattaché Yigal Eyals privatbolig – Eyal organiserte forøvrig sambandet mellom Harari-gruppen og operasjonssenteret i Haag, og ble etter Lillehammer erklært uønsket i Norge5), slik at de sist arresterte var i stand til å formidle den til dem som ble arrestert først og nå satt med post- og besøksforbud. Det virker svært sannsynlig at det var meningen at Zwi Steinberg og Michael Dorf skulle bli arrestert nettopp av denne grunn. Disse to var neppe så redde for å gå i fengsel: Dorf ble frikjent, mens Steinberg slapp løs med 7 måneders dom som svarte til sonet varetekt. De fikk derfor oppdrag som spesial-liasoner fra støtteapparatet til de arresterte.

Det er flere forhold som underbygger en slik teori. Dan Ærbel hadde telefonnummeret til Tuengen Allé skrevet ukodet bakerst i passet sitt6 – et sted det var opplagt at det ville bli funnet! At det tok tre døgn før arrestasjonen fant sted var bemerkelsesverdig både fordi det var farlig for de to å forbli der (og ingen grunn til å bli der) og fordi det var usedvanlig sendrektig av POT! Ærbel hadde endog opplyst at Steinberg bodde der. Dette er av all litteraturen forklart med at Dan Ærbel var en urutinert nykommer til Mossad, men vi har tidligere i denne boken påvist at det var han ikke, han hadde tvert imot erfaring fra bl.a. kanonbåtsaken, urankuppet og etterretningsoppdrag i Libya/Middelhavet m.m. (se kap. 5.7.2) og ble senere (på 80-tallet) Mossad-sjef i Paris med flere nye drap. Det kan være riktig at Ærbel mistet enkelte av sine forsvarsverker pga. antatt klaustrofobi, men det forklarer ikke «tabben» med å skrive nummeret til en av dekkleilighetene inn i passet sitt -ukodet.

Ifølge en annen kilde7 var dette nummeret også innskrevet i de falske passene som ble benyttet av Abraham Gehmer (tidligere Mossads mann på Israels ambassade i Paris under kanonbåtsaken, se kap. 5.6) og Sylvia Rafael, og de var heller ikke amatører8. Det var altså plassert brede spor til Tuengen Allé slik at det skulle være lett for POT å forklare hvordan man fant dem. Så kunne man i ro og mak sammen bestemme når det skulle finne sted. Husk at POT bevisst lot flere av Lillehammer-agentene slippe unna på Kiel-fergen. Hvorfor da slik flid med å få tatt de to småfiskene?

Det vanlige ville vært å memorere telefonnummer ved å notere dem i kodet versjon i en egen notisbok. Slike kodede telefonnummer fra både Oslo og Paris – der det 28. juni 1973 var begått et annet Mossad-drap – ble funnet i notisbøkene til både Sylvia Rafael og Abraham Gehmer etter at de ble arrestert i Norge9. Et ukodet telefonnummer i passet var således helt ekstraordinært og ingen tilfeldighet.

Mossad kunne like gjerne sendt POT en invitasjon:

«De israelske etterretningsagenter Steinberg og Dorf har den glede å invitere Dem til en arrestasjon i Tuengen Allé 14c i anledning vårt drap på Lillehammer. Tidspunkt etter nærmere avtale. S. U. 14 15 8910

La oss også notere at vi vet at invitasjonen sto i passene til tre av de fire arresterte. Det er ikke usannsynlig at den var å finne på en eller annen måte hos alle som var i felten. Den ville jo bare komme frem hvis noen av dem ble arrestert. Og det kan jo bare være én hensikt med å invitere til nye arrestasjoner som et trekk etter at noen først er blitt tatt – nemlig at de nye skulle fortelle de gamle noe de ikke visste på forhånd; noe viktig som de trengte under avhør og rettssak. Selvsagt en dekkhistorie!

Også det forhold at Dorf hadde 10 telefonnummer på seg, hvorav 8 var åpenbart ekte, men helt ufarlige, bestyrker teorien (se forrige underkapittel).

Endelig viser vi til at Victor Ostrovsky ifølge Arbeiderbladet11 har opplyst:

«… Mossad-agentene som ble pågrepet av norsk politi i den israelske ambassadeleiligheten i Oslo etter drapet ble ofret for å unngå at identiteten til ‘Oscar’ skulle bli kjent.»

«Oscar» var ifølge Ostrovsky Trond Johansen. Dette stemmer jo, for hensikten med å «ofre» de to agentene var etter vår mening å få inn dekkhistorien, som skulle kamuflere drapet som et resultat av jakten etter «haren» (Benamane) og at stedet var ukjent på forhånd. Hvis det kom frem at Bouchiki var det virkelige offer, ville det måtte følge at man hadde hatt norsk hjelp.

Hvis arrestasjonene i Tuengen Allé, som vi mener, var et rent skuespill, var regien utmerket. Etter arrestasjonen dukket den israelske ambassadøren opp hos daværende underdirektør Kjell Eliassen i Utenriksdepartementets rettsavdeling12. Han leverte ingen formell protest, men henviste til Vienna-konvensjonen om utenlandsk diplomatisk eiendom og krevde de to løslatt straks. Eliassen hadde samme morgen studert konvensjonen, og sa at en eventuell overtredelse av konvensjonen var rent teknisk og at Israel hadde forspilt sine rettigheter. Andre diplomatiske konvensjoner forbyr ambassader og residenser å gi vern til etterlyste personer unntatt asylsøkere.

Det fremgår av Heradstveits desinformasjon i «Hemmelige tjenester» at man i POT må ha vært svært nervøse for forholdene omkring denne arrestasjonen. Det konstrueres opp en rekke unnskyldninger for at man ikke visste at denne var en diplomatbolig og at man slo til så sent. Det er selvsagt staffasje. Naturligvis vet POT hvor utenlandske diplomater bor! Men det kunne ikke gjøres på «ordinær diplomatisk måte». Da måtte jo bare Israel avvist og nektet utlevering – av hensyn til trygghetsfølelsen for alle Mossad-agenter som ikke kunne informeres om at det hele var et skuespill. Dessuten trengte POT å «vise at de dugde». Alt var avtalt, inklusive stormingen.

Like før rettssaken begynte 7. januar 1974 dukket det opp en advokat Envin Shimron, offisielt som representant for familiene til nettopp Steinberg og Dorf13 – som allerede hadde Annæus Schjødt som forsvarer. Shimrons oppdrag beskrives som

«noe langt ut over å ta vare på interessene til disse to … Under rettssaken holdt han seg tett sammen med det titalls israelske journalister som dekket forhandlingene. Forholdet mellom ham og dem var langt mer enn det vanlige forholdet mellom journalist og nyhetskilde. Det er mer på sin plass å betrakte Shimron som de israelske myndigheters representant i Norge i forbindelse med Lillehammer-saken. Som sådan hadde han kraftige maktmidler til disposisjon i forhold til journalistene. Det hersker sensur i Israel og det gis strenge straffer for den som setter seg ut over myndighetenes påbud.

Men aller viktigst har nok kontakten med de tiltalte vært.»

Kan det tenkes at møtene mellom Shimron og hans to «klienter» Steinberg og Dorf var en slags spesielle møter mellom representanter for de indre og ytre «advokatene», og en kanal for en form for orientering til de andre tiltalte om hva de skulle si i deres vitnemål, på en måte som norske advokater ikke hadde etisk grunnlag for å være? (En israelsk diplomat hadde i august uten hell forsøkt å få tillatelse for at israelske myndighetsrepresentanter skulle kunne besøke de arresterte14.) Mellom fanger i samme fengsel og på samme tiltalebenk finnes det nok mer enn nok av muligheter for kommunikasjon, fra små lapper til kompliserte bankekoder!

Mulighetene var nok noe mer begrensede for å briefe de to kvinnelige fangene, som satt på Bredtvedt. Det må ha vært derfor man iverksatte kommunikasjon med lyssignaler, antakelig i morse eller tilsvarende lyssignaler basert på det hebraiske skriftspråket, til Marianne Gladnikoff fra en blokkleilighet i nærheten (se kap. 25.18.6). Men det er ikke rapportert om lyssignaler til Sylvia Rafael. Og da hun ble avhørt i retten, hadde hun aldri hørt om Salameh15:

«Wiker: – Har De hørt om München-tragedien?

(Rafael): – Jeg var i Sør-Afrika på det tidspunktet.

– Sier navnet Salame Dem noe?

– Nei, det sier meg ingenting! Jeg har kanskje hørt det én eller annen gang, jeg vet ikke.»

Sylvia Rafael var åpenbart den eneste av de fire opprinnelig arresterte man ikke hadde klart å få smuglet dekkhistorien inn til, og måtte ekstemporere etter beste evne16:

«Aksjonen i Norge var en ren ‘fact-gathering mission’ – en rekognoseringstur. Vi ville infiltrere oss i arabernes organisasjon i Norge eller bare levere opplysningene videre til norsk politi.»

Det var også derfor hun kom i skade for å fortelle at hun visste at hun skulle til Norge to måneder før drapet – hun visste ikke at det kunne ødelegge dekkhistorien!17:

«Sylvia Rafael opplyste i retten at hun var kontaktet av ‘Mike’ … alt i mai om oppdraget i Norge.»

Men fra de andre fem fikk man mer eller mindre full regi på konstruksjonen og presentasjonen av den konstruerte dekkhistorie om «feil mann» istedenfor Salameh – så troverdig at hele retten, hele pressen, alle forfatterne og hele den vestlige verden trodde fullt og fast på den!

Vi noterer oss også at den hemmelige POT-analysen som ble offentliggjort nylig, skrevet våren 1974, ikke nevner Kemal Benamane i det hele tatt. Årsaken er at POT ikke hadde dokumenter om Benamanes rolle i saken utover det som fremgikk av straffesaksdokumentene18, dvs. den dekkhistorien som var komponert og smuglet inn til de arresterte. Det viser at det ikke finnes spor av verifikasjon av denne dekkhistorien utenom nettopp de arrestertes forklaringer.

1 Arbeiderbladet 5. januar 1996.

2 Aftenposten 9. januar 1996.

3 Arbeiderbladet 5. januar 1996.

4 Se f.eks. Karl Emil Hagelund: «Israel – elsket og hatet». Gyldendal 1983.

5 Aftenposten 7. februar 1996, med kilde i en hemmelig POT-analyse av 1975.

6 Halvor Elvik og Mentz Tor Amundsen: «Da Mossad kom til Norge». Gyldendal 1974, s. 163.

7 Richard Deacon: «The Israeli Secret Service». Hamish Hamilton, London, 1977, s. 270 og Payne, s. 120.

8 Se kap. 5.7.2. Sylvia beskrives forøvrig slik av Deacon, side 272: «Sylvia is especially worthy of mention as an example of the new emancipated female secret agent, the modem and much more efficient counterpart of Mata Hari. Indeed, to mention Sylvia in the same breath as Mata Hari is almost to insult her: She is in every respect her superior, professional throughout, attractive, yet the equal of any male agent, and a delightful personality. Sylvia is the ‘pin-up girl’ of the Mossad and people of many nationalities who have met her testify to her real life personification of the kind of female spy all film producers dream about … She was … not so dedicated and ruthless as the Hit Teams chief female killer …, but a better all-rounder, a shrewd digger of information and in the long run a more efficient spy … When she got back to Israel her sudden notoriety had preceded her and she was given a reception marked by flag waving, flowers and dancing when she visited the kibbutz Ramat-Hakovsh which voted her an honorary member while she was in prison.»

9 Halvor Elvik og Mentz Tor Amundsen: «Da Mossad kom til Norge». Gyldendal 1974, s. 171.

10 Nummeret til Tuengen Allé. Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974, s. 94.

11 Arbeiderbladet 8. oktober 1994.

12 David Tinnin (med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner): «Hit Team». Futura London 1976, s. 145 ff i paperback-utgaven.

13 Elvik/Amundsen s. 170.

14 Tinnin, s. 146 f.

15 Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974. Side 103.

16 Heradstveit, side 102.

17 Heradstveit, side 154.

18 Aftenposten 7. februar 1996.

25.19.10 Utenlandske tjenester

Vi har notert oss at1:

«Agentene i Norges overvåkingspoliti kikket daglig gjennom Lillehammer-papirene i politiets hovedkvarter i Oslo. De holdt seg orientert om de siste avsløringer av Mossads virksomhet og sendte de mest interessante videre til etterretningsorganene hos Norges allierte i NATO.»

Det vil si bl.a. også den britiske E-tjenesten MI6, som selv hadde iverksatt både VIP-evakueringsøvelsen som evakuerte Mossad-agentene, og den andre som skapte dekke for denne. Med alle de agentene Mossad har i ulike NATO-lands E-tjenester, hadde således alle de tjenestene som medvirket til drapet førstehånds kunnskap til etterforskningen og alle muligheter for å tilpasse dekkhistorien. Det gjelder selvsagt i høyeste grad også vår egen E-tjeneste!

1 Elaine Davenport, Paul Eddy og Peter Gillman: «Urankuppet». Norsk utg. Aschehoug 1979, s. 16.

25.19.11 Avbrutte planer?

Vi har lyst til å peke på at de to boligene som var leid av offiserer (maksimal sikkerhet!) var leid for langt lengre tid enn de ble benyttet. Dette kan selvsagt være en del av kamuflasjen, men det kan også tyde på at ihvertfall Zamir og noen flere hadde planlagt å oppholde seg lenger i Oslo etter et formodet vellykket drap.

En enda sterkere indikasjon på det er den hvite Mazdaen som ble brukt under drapet var leid for perioden 17.-26. juli. Disponent Leif Hattestad i Avis bilutleie mente da at det var «ganske uvanlig at folk leier bil for så lang tid»1. Dermed skilte man seg ut ved å «gå mot strømmen».

Det at Zamir og Harari tok det med ro i Oslo utover søndagen – før de fikk vite om arrestasjonene – kan også tyde på de hadde tenkt å bli lenger.

Hva skulle det være? Rett og slett ferie i nydelige juli/august-Oslo? Oppfølging og tilretteleggelse av den planlagte desinformasjonskampanje som skulle knytte Bouchiki til flykapringstrusselen etc.? Eller var det planlagt flere aksjoner? Det store apparatet som var satt i gang med MI6, Stay Behind med evakueringsøvelser etc. kan henlede tankene på dette. Klarhet også på dette punkt er enda et argument for å sprenge saken vid åpen med en gang.

1 VG 25. juli 1973.

25.19.12 Lillehammer – oppsummert

25.19.12.1 «Riktig mann»

Det var «riktig mann» som ble drept på Lillehammer fordi:

Mossad-agentene under Lillehammer-oppholdet spanet på Bouchiki i flere dager

Harari-teamet måtte ha meget god kjennskap til Salamehs utseende og atferdsmønster etter at de hadde jaktet på ham verden rundt siden München og i praksis kjente ham fra han var liten gutt!

De måtte ha oppdaget at Bouchiki var 1,70 mot Salamehs 1,90

Bouchiki var fra Algerie. Salameh var palestiner og sønn av sjeik Salameh, kanskje jødenes bitreste fiende under frigjøringskrigen i J948. Hans kone var fra den mektige Husseini-familien fra Jerusalem og en nær slektning av Stormuftien av Jerusalem som i 30- og 40-årene hadde terrorisert jødiske immigranter i Palestina. Han må ha vært velkjent av Israel og kjent gjennom israelske media i mange år, og vært vant til å være overvåket og potensielt attentatoffer siden han var liten gutt1.

De må ha visst at Salameh var i Bergen under beskyttelse av CIA!

De måtte ha oppdaget at Bouchiki hadde gravid kone, bodde i norsk leilighet, jobbet fast som kelner og deltid som badevakt og yndet å sitte på kafé sammen med sine norske venner; dvs. at han i høyeste grad var del av lokalbefolkningen

De måtte ha sett at Bouchiki ikke var noen internasjonal terrorist på gjennomreise med plenty av livvakter i kulissene – som Salameh alltid hadde!2

De måtte ha oppdaget at Bouchiki snakket norsk! Mossad-gruppen omfattet svensk- og dansktalende.

Den snudde agenten Kemal Benamane som etter sigende skulle lede dem til Salameh, hadde ført lange samtaler med Bouchiki om hans tilværelse på Lillehammer og var ihvertfall ikke i tvil

Mossad-folkenes forklaring på at Benamane til tross for dette skulle ha forsikret Mike Harari om at det var Salameh – at han løy for ikke å avsløre at han hadde gjort en dårlig jobb – er til det ytterste uten troverdighet; i så fall ville han vært død etter få dager – men ingen har drept ham siden.

Faktisk var Benamane nærmest skreddersydd for å ta kontakt med og vinne Bouchikis tillit: Begge var dels algirske, dels marokkanske, de snakket samme språk, og var omtrent jevngamle (27 og 29). Begge var fremmedarbeidere i hvert sitt land (Norge og Sveits), og begge var nygifte kvinnejegere.

Siden møtet hos Krupp på Hundorp hadde med Lillehammer-aksjonen å gjøre, kunne Lillehammer-aksjonen ikke ha med Salameh å gjøre – det var en måned før drapet ingen grunn til å tro at Salameh skulle være på Lillehammer 21. juli. Hvis det hadde vært tilfelle ville han vel blitt arrestert av norske myndigheter?

Tre medlemmer av drapsteamet – Pistauer, Seveniér og Ærbel – var på plass i Stockholm for «haren» Benamane forlot Sveits, der de hadde møter med svenske IB/Stay Behind og leide dekkleilighet for 15 personer! Hvis det var riktig at Mossad «fulgte etter haren», hvordan kunne de i god tid på forhånd vite at det var behov for å gjøre forberedelser i Stockholm før evakuering fra en henrettelse som like gjerne kunne ha funnet sted i Milano?

At Skandinavia var det minst sannsynlige sted av alle for «harens» mål, fremgår av at det aldri før hadde funnet sted noen arabiske terror-aksjon i Skandinavia. Faktisk viser det seg at det forelå enighet mellom alle palestinske organisasjoner, inklusive Svart September, om at man skulle ligge unna Skandinavia, fordi disse landene var såpass positive til palestinernes sak (trodde de) at aksjoner der ville skade dem selv. Mossad må selvsagt ha kjent til denne enigheten3.

Stay Behind-sjåføren Frank Siljeholts uttalelse om at Krupp hadde fortalt ham at Krupp hadde vært «med på noe forarbeid»4 underbygger at aksjonen var planlagt og ikke en spontan konsekvens av at man fulgte en «hare» etter Salameh (se Krupps egne uttalelser om møtet en måned før drapet)

Det samme gjør selvsagt den senere uttalelsen Siljeholt ga til Aftenposten om at Krupp var «krystallklar» direkte på at «det var tatt riktig mann på Lillehammer»!5

Det samme gjør uttalelsen fra en anonym E-mann til Dagbladet6 om at han visste at «Mossads aksjon i Norge ikke kom overraskende på flere innen E-tjenesten»

På samme måte utelukkes Salameh-versjonen (dvs. at Bouchiki var gal mann) ved at Sylvia Rafael ble varslet om at hun skulle til Norge to måneder før drapet (iflg hennes forklaring i retten)

Hvorfor skulle Mossad-delegasjonen i juni ha et forhåndsavtalt møte på «Birkebeineren» i Lillehammer hvis Lillehammer da bare var et gjennomkjøringssted for et innholdsløst møte med Israel Krupp?

Siden evakueringsaksjonen var planlagt 6 mnd i forveien, var det også utelukket at drapsplassen først skulle utpekes som følge av at Benamane angivelig skulle følge etter Salameh

Bouchikis algirske bakgrunn var avgjørende for en skremmeaksjon mot Algerie som spilte en meget sterk støtterolle for terroristene.

Det finnes endel indisier på at Bouchiki faktisk var eller hadde vært støttespiller for PLO i en eller annen sammenheng: Militær æresbegravelse i Marokko, uttalelser i Marokko om hans heltemodige innsats, ryktene om støttearbeid for PLO i Norge, ryktene om et bilde av ham og Salameh, etc.

At Israel nektet å gi erstatning til de etterlatte etter sin antatte «feil» – i 22 år til de i romjulen 1995 ble nødt – er i seg selv et tydelig tegn. Etter israelsk moral ville det rett og slett vært galt, og sendt gale signaler til de arabiske terroristene man ville skremme. De skulle nemlig forstå at det var riktig mann!

Den påståtte feilidentifikasjon fikk ingen konsekvenser for noen av Mossad-agentene. Zwi Zamir og Mike Harari fortsatte i sine stillinger. Zamir ble i 1995 medlem av kommisjonen som gransker drapet på Yitzhak Rabin7. Harari satt i granskningskommisjonen etter hans egen Lillehammer-aksjon! Dan Ærbel fikk nye og viktige posisjoner i Mossad. Sylvia Rafael ble mottatt med enorme æresbevisninger og kjempefest da hun kom til Israel etter soningen i Norge (se kap. 5.7).

Det forhold at det tok lang tid før «feil mann»-teorien dukket opp, og at de to sist arresterte agentene fikk sitte og frivillig ble sittende i Tuengen Allé som forlengst var kjent av POT tyder bestemt på at vi her hadde å gjøre med et skuespill der de to skulle være med på å planlegge dekkhistorien og så la seg arrestere for å formidle den til de andre fire. De to ble også løslatt umiddelbart etter rettssaken (den ene ble frikjent) – sikkert som forventet.

Norsk politi sluttet etter noen uker å tro på feil mann-teorien. VG skrev over hele 1. side: «Agentene feilet ikke: Ahmed Bouchiki dødsdømt i Tel Aviv»8

I januar 1996 nektet Israels statsminister Yitzak Rabin på vegne av den israelske stat å ta ansvaret for «omstendighetene som førte opp til drapet», i ordelag som tydet på at han mente andre land burde dele ansvaret. Samtidig gjorde Knesset-medlemmet Yael Dayan det klart at Norge hadde medvirket (se kap. 25.19.12.2). Av samme grunner som før tyder alt som identifiserer Norge og Lillehammer som aksjonssted mer enn noen dager før drapet på at det var «riktig mann»

Som man ser, faller alle brikker på plass når man betrakter saken fra denne synsvinkel, i motsetning til all annen litteratur om Lillehammer-saken, der forfatterne alltid ender opp med løse biter som ikke passer inn. Det spørsmål som da selvsagt reiser seg, er hvorfor Bouchiki ble valgt ut til å begynne med. Forklaringen på dette må nødvendigvis bygge mye på vurdering og analyse siden dette er vurderinger som ble gjort i de aller innerste rom og siden den etterfølgende begivenhetsrekken som skulle ha funnet sted ikke gir noe bidrag fordi den ble kansellert pga. arrestasjonene og erstattet med tiltak for å fremme dekkhistorien. Men vi tror en minimumshypotese om hva som var den opprinnelige planen kan oppsummeres slik:

De fleste av München-terroristene var tatt. Salameh beveget seg sjelden utenfor sine innerste forsvarsverker i Libanon fordi han der hadde ansvaret for sikkerheten til Yassir Arafat og vestlige ambassader.9 Mens man ventet på en anledning til å ta Salameh, kunne man vurdere andre oppdrag for Harari-gruppen for å skremme fremtidige terrorister.

Algerie hadde på denne tiden rollen som finansieringskilde og fristed for alle arabiske terrorister Fra Algerie gikk det hyppige kurer ruter rundt til terrorister og aksjonister over hele Europa. Et angrep mot dette kurernettet var av stor interesse for å ødelegge forbindelseslinjene.

Mossad hadde nettopp klart å fange og snu den algirske kureren Kemal Benamane – en meget verdifull erobring som måtte utnyttes snarest mulig.

Skandinavia var blitt spart for arabiske terroraksjoner fordi alle de palestinske grupperinger mente opinionen i de skandinaviske landene var så positive til palestinernes sak at aksjoner bare ville skade dem selv10. Dette visste Mossad, og av akkurat samme grunn ville det være en fordel for Israel at det ble avslørt arabisk terrorisme i Skandinavia – om de så måtte få «litt hjelp».

Det ble således bestemt at det skulle iverksettes en aksjon i Skandinavia med bruk av Benamane. Han skulle vises skikkelig frem for hele verden ved en aksjon som kombinerte hensynene til å skremme andre kurerer og agentnettet og sende et klart signal til Algerie, samtidig som det i Skandinavia skulle se ut som om den arabiske terroraksjonen hadde vært planlagt (man kunne selvsagt ikke la den løpe helt ut mot israelske mål i Skandinavia!)

Aksjonen skulle bestå i at Benamane, angivelig på ordinær kurervirksomhet. skulle oppsøke en eller flere personer som enten var eller kunne omskapes til arabiske terrorister og at dette skulle føre til likvidasjon av de oppsøkte. Derved ville man oppnå at alle som regelmessig ble oppsøkt av kurerer ble skremt, og at det på alle kanter ville oppstå mistanker om at Mossad hadde infiltrert kurernettet. Dette ville ihvertfall i en periode skape kaos i terroristorganisasjonenes kommunikasjonssystemer.

Det at man til og med ble fulgt og «tatt» til et fjernt land «rett under Nordpolen» ville skape ekstra frykt – ingen steder er trygge!

Det ville være en fordel med ofre som selv var algirske for å ramme Algerie spesielt

De samarbeidende tjenester i de skandinaviske landene ble nå antakelig bedt om å sette opp lister over først og fremst algirske personer som oppholdt seg i Skandinavia og som helst allerede hadde forbindelser til arabiske aksjonister eller ihvertfall en bakgrunn som ikke utelukket dette.

Blant de utvalgte kandidater – sikkert ikke overveldende mange når barn, middelaldrende, eldre, syke, utrenede osv. først skulle utelukkes – har man festet seg ved Bouchiki fordi:

  • Han var født i Algerie selv om han hadde marokkansk pass
  • Nettopp det at han benyttet pass på to nasjonaliteter bragte ham innenfor en mulig klandestin verden
  • Han hadde felterfaring fra den algirske frigjøringskrigen og dermed de riktige fysiske forutsetningene for å kunne være terrorist/aksjonist
  • Han bodde på Lillehammer som var et velegnet sted for en aksjon i Norge: Her hadde man den norske Mossad-sjefen med solide lokalkunnskaper som støttespiller, og herfra var det korte fluktveier til Sverige. For noen av agentene kunne det faktisk være å vende tilbake til gamle trakter: Haganha-leiren i Sør-Fron! (Generelt finner vi det opplagt at Krupp som sådan var en av de aller viktigste lokaliseringsfaktorene helt alene!)
  • Han hadde en lang rekke personlige egenskaper (alder, begge nasjonaliteter, yrkes- og ekteskapsstatus, livsstil, språk etc.) felles med Benamane, slik at Benamane lett kunne komme i kontakt med ham. Det var et poeng av to grunner: Få ut mest mulig kunnskap om mannen med sikte på etterfølgende presentasjon som potensiell terrorist, og utvirke at Benamane lokalt ble sett så mye sammen med offeret som mulig.

Så skulle den utvalgte kobles til et planlagt terror-drama. Det skulle et par måneder i forveien sendes en advarsel om en uspesifisert aksjon i Skandinavia. Det legitimerte virksomhet både i Oslo og Stockholm sammen med lokale samarbeidspartnere. En uke før – forøvrig igjen samme varslingsfrist som evakueringsøvelsen! – skulle det spesifiseres. Noen dager før aksjonen angivelig var planlagt, skulle Benamane ankomme aksjonsstedet, skape så mye oppmerksomhet omkring seg selv som mulig, og legge et bredt spor til det utpekte offer, som han skulle etablere kontakt med og sees så mye som mulig sammen med som mulig. Benamane skulle være den første drapsmistenkte! Men like før drapet skulle han skynde seg ut av landet, sørge for å få utreisestempel i passet og bli sett snarest mulig hjemme i Sveits. Hans alibi ville derved først la seg etablere etter flere dager ved inspeksjon av passet og intervju av vitner i Genève! I mellomtiden ville han ha lagt et solid røykteppe for Mossad-teamet i forhold til ikke-informert norsk politi!

Mossad ville uten arrestasjonene ikke være i noens tanker. Benamane og Bouchiki ville blitt knyttet til den planlagte flykapringen, og det ville blitt presentert etterretningsmateriale fra Mossad gjennom den norske E-tjenesten om hva som i virkeligheten hadde skjedd. Her kan man bare bruke fantasien: Bouchiki hadde vært en «sovende agent» i beredskap, som nå var blitt utkommandert for å delta i en flykapring. Men han hadde nektet – kanskje bare dager før! Benamane måtte sendes til Lillehammer for å snakke ham til rette. Det gikk ikke. Bouchiki var nettopp blitt familiefar og ville ut av det hele. Derfor ble kan kaldblodig skutt ned av sine egne. Det siste Benamane hadde gjort før han skuffet forlot Norge, var å varsle en av Svart Septembers profesjonelle drapsmenn, som ordnet opp samme kveld.

Dermed fikk man skapt en arabisk terroraksjon, endog med drap, uten at det gikk ut over «uskyldige» eller egen side. Norsk opinion ville blitt rasende på palestinerne.

Drapet skulle likevel skje med «Mossad»-signatur (to fulle magasiner rett i hjertet), for å sikre at den arabiske verden, som fort ville oppdage at flykapringen ikke var planlagt av noen av dem (her var det altså prinsipper ute og gikk). Benamane skulle fortsette å leve, hvilket ville vise at han var snudd til Mossad-agent. Ingen ville kunne stole på det algirske kurernettet lenger; det var infiltrert. Mossads eksekutører kunne nå frem til hvem som helst, hvor som helst.

Det er høyst sannsynlig at det var planlagt flere aksjoner. Vi tipper at den neste skulle ha funnet sted et sted i Sverige, for der sto nå nye dekkleiligheter klar for hele teamet, og i Sverige var opinionen glidd enda lengre i PLO-favør enn i Norge. Kanskje var det akkurat samme opplegg, kanskje med et mer vaskeekte offer, kanskje noe helt annet. Med det store apparat som var satt i sving både fra Mossads egen side, men også fra MI6 etc. med hele den doble evakueringsøvelsen, er det sannsynlig at vi ikke fikk se mer enn første akt da det hele måtte avblåses pga. uventede arrestasjoner.

En sinnrik plan, men logisk og godt gjennomarbeidet. Helt frem til arrestasjonene ble den også godt gjennomført. Men så gikk det galt, og det var ikke Mossad som feilet. Det var nordmennene som ikke klarte å holde orden på sine egne!

Slik ble det nok sett på fra Israels side. Og det er årsaken til at tonen forandret seg ved regjeringsskiftet i oktober 1973. En statsminister fra KrF som slo i bordet og gjorde det klart at et Mossad-drap i Norge var en alvorlig belastning for forholdet mellom de land og en utenriksminister som innkalte Israels ambassadør på teppet og truet ham med utvisning, gikk av. En statsminister som straks begynte å vandre i israelske cocktail-parties og en utenriksminister som håpet tynt på et fortsatt godt forhold og lot seg presse til gjentatt innblanding i rettsvesenets arbeide og dermed til urimelig milde dommer og kort soning, gikk på.

Dessverre fikk Israel i 1973 en stor bunke tilgodelapper av den norske Ap-regjeringen. Israel fikk i årevis høre at de hadde gjort kjempetabber i Norge og at landets beste agenter hadde dummet seg ut. Alt på grunn av slendrian med den norske gjennomføringen!

Ikke rart at Mossad senere har hatt så lett spill i Norge, fra bruk av norske pass og politiuniformer i avhør av asylsøkere til overvåking av arabiske stasjoner på Drammensveien!

1 Tinnin, s. 37 ff.

2 Ronald Payne: «Mossad – Israel’s most secret service». Corgi books 1990, s. 115 i paperback-utgaven. Se også Dagbladet 27. januar 1996.

3 Dagbladet 27. januar 1996.

4 Dagbladet 4. januar 1996.

5 Aftenposten 5. januar 1996.

6 Dagbladet 4. januar 1996.

7 Aftenposten 30. desember 1985.

8 VG 15. august 1973.

9 Dagbladet 27. januar 1996. Men vi kommer tilbake til en mulig god grunn til at han tok en tur til Bergen likevel!

10 Dagbladet 27. januar 1996.

25.19.12.1.1 Advarsel til og mot CIA?

Det henger da ett stort spørsmål igjen. Var det en ren tilfeldighet at Salameh var i Bergen sammen med og under beskyttelse av CIA da Lillehammer-drapet fant sted? Vi liker ikke slike tilfeldigheter.

Vi regner det som selvsagt at Trond var informert om dette. Det må i denne forbindelse ha forekommet heftige diskusjoner, basketak mellom CIA, Trond og Mossad. Her gjenstår adskillig mer gransking.

Det følgende er en mulig tolkning.

La oss huske fra kap. 25.19.1 at det var i august 1972 vi med sikkerhet sist finner Salameh som aktiv terrorist, i et mindre angrep mot sikkert bl.a. amerikanske oljeselskaper. Etter dette ble han tilbudt «protection money», som han avslo, og for dette ble han tatt inn i varmen hos de mer moderate rundt Arafat, som i denne fasen planla tilnærming til USA og CIA. I september 1972 skjedde München-massakren. I november 1973 fant det første kjente møtet mellom Salameh og CIA sted. Litteraturen gir oss ingen veiledning om nøyaktig når mellom disse to tidspunkter Salameh «snudde».

Det er klart at Mossad utpekte Salameh som hjernen bak München umiddelbart etterpå. Men er det sannsynlig at Arafat ville brukt Salameh som liason til CIA – eller at CIA hadde godtatt ham – hvis dette var riktig? Det virker mer sannsynlig at Arafat har overbevist CIA om at Salameh hadde avsluttet sin terroristkarriére med det beskjedne oljeangrepet, også fordi det neppe gikk lang tid før de meget handlekraftige oljeselskapene kom med sitt initiativ. Det var derfor sterk uenighet mellom CIA og Mossad om vurderingen av Salameh. Siden det er velkjent at Mossad også har sine folk og medspillere innenfor CIA, kan vi trygt gjette at det var meget kontroversielt også innenfor CIA å inngå i dette samarbeidet.

Man kan lett tenke seg at de som ønsket å prøve denne linjen måtte ha meget klandestin kontakt med Salameh, med meget få CIA-folk innblandet for å unngå å bli overkjørt i startfasen. Det var i så fall naturlig å planlegge dette lengst mulig fra Salamehs kjente oppholdssteder. Bergen var et perfekt sted!

La oss anta at Mossad via de Mossad-vennlige kanaler i CIA likevel fikk snusen i møtet.

Dette kan stemme med opplysningene om at en kilde i Paris hadde informert Mossad om at Salameh var på vei til Danmark eller Norge, hvilket etter flere forfatteres tolkning skal ha ført til Mossads tro på at noe brygget opp i Skandinavia1.

På dette tidspunkt må Mossad ha vært skrekkslagen over tanken på at USA og CIA – slik de så det – var i ferd med å bli lurt i et renkespill av farlige terrorister. Denne utviklingen måtte stanses, men å angripe Salameh direkte mens han var i møte med CIA var dog for farlig.

Om dette ga støtet til planleggingen av det hele, må Bergensmøtet ha vært planlagt 6 måneder tidligere. Det er mer sannsynlig at evakueringsøvelsene fra begynnelsen var planlagt på ordinær måte, men at kunnskapen om disse har gitt støtet til planleggingen av en Lillehammer-aksjon senere, enten ut fra de hensyn vi tidligere har skissert, eller på grunn av Bergensmøtet. Her er kanskje det første mer sannsynlig: Planen var under utvikling allerede, men kunnskapen om det planlagte Bergensmøtet ble styrende for valg av tidspunkt – noe Mossads folk innenfor CIA sikkert kunne påvirke.

Det kan tenkes en rekke hensikter fra Mossads side for å koordinere Bouchiki-aksjonen med Bergensmøtet. Ut fra slik det hele var forhåndsplanlagt, ville det etterpå se ut som om araberne hadde brutt sine prinsipper om å holde Skandinavia fritt for terrorisme – en klar opptrapping og forverring som ville forpurre alle planer om forsoning i Washington, og samtidig gi et klart signal til de som forsto om at Mossad var forbannet. Det ville kunne skremme amerikanerne unna Salameh og Salameh unna amerikanerne. Og da aksjonen gikk galt. og en dekkhistorie måtte konstrueres for å beskytte de norske medvirkerne, var det enda større grunn til å velge Salameh/feil mann-versjonen, for da fikk man i alle fall over til Salameh budskapet om at han fortsatt sto på dødslisten, CIA eller ikke CIA, eller kanskje særlig på grunn av tilnærmingen til CIA!

Her er det mange muligheter. Det kan tenkes alle slags varianter av små tilfeldigheter og improvisasjoner til nye begivenheter ved ulike aktører. Å finne ut hva som i detalj skjedde må være et eldorado for etterforskende journalister og historikere nå som vi har åpnet Pandoras boks!

1 Deacon, side 264, se også Raviv/Melman, side 189.

25.19.12.2 Medvirkning – generelt

Vi har hele tiden vært overbevist om at det måtte være meget stygge skjeletter i skapet hos norske myndigheter og tjenester, så frenetisk man har reagert på enhver henvisning til Lillehammer-saken, og så langt man har gått for å sabotere enhver granskning som kunne ledet frem til en full oppklaring av Lillehammer-saken. Vi ble sikrere og sikrere etterhvert som vi registrerte og analyserte alle tildekkingsaksjonene.

Selve Harari-saken med spørsmål i spørretimen og den åpenbare ulyst til både å fastslå identiteten til og å få tak i Harari pekte ihvertfall i retning av medvirkning i ettertid, minst i form av at mindre enn mulig ble gjort for å få tak i hovedmennene. Men mange enkeltpunkter tydet på at det også var medvirkning før og under drapet, om ikke annet så det utrolige i at Mossad med sitt helt spesielle forhold til Norge ville og kunne komme seg inn i Norge, utføre drapet og – for de flestes vedkommende – komme seg ut igjen etterpå, uten minst å ha informert på forhånd og oppnådd at endel nordmenn høyt på strå så den andre veien.

I Ukeslutt-programmet i mai 1993 kom det frem1:

«Etter det Ukeslutt får opplyst fekk Kriminalpolitiet knapt ei einaste opplysning frå overvakingstenesta i politiet. Tenestemenn frå overvakingstenesta fekk kopiar av rapportane etterkvart som dei mistenkte vart avhørt, men hadde sjølv lite å bidra med. Heller ikke Forsvarets etterretningsteneste hjalp til med opplysningar som kunne føre til ei oppklaring av saka. Kriminalpolitiet måtte på eiga hand finne frem til identiteten til fire av dei arresterte. …»

Dette er et av de punktene som Per Øyvind Heradstveit (kap. 25.18.2) mest kategorisk avviser i sin desinformasjonsbok «Hemmelige tjenester», skrevet mindre enn 8 dager etter drapet. Når det var så om å gjøre å få dette dementert så tidlig, må det ha vært meget påfallende helt fra begynnelsen. Idag vet vi i tillegg om at POT lot to agenter slippe unna med Kiel-ferjen (kap. 25.19.6) og at det eneste synbare bidraget fra POT var til arrestasjonen i Tuengen Allé av de to som høyst sannsynlig skulle arresteres som ledd i planen om å få dekkhistorien bragt inn til de fire som allerede var tatt (kap. 25. 19.9).

Hvorfor skulle norske tjenester være så motvillige, hvis de ikke hadde sine gode grunner?

I 1995 fikk vi de første tips om at det hadde funnet sted en evakueringsøvelse i Lillehammer-traktene i regi av Stay Behind, på samme tid som Lillehammer-drapet. Dette, sammenholdt med uttalelsene fra Israel Krupp om besøket av 6 Mossad-agenter hos ham en måned før drapet, bar i retning av de første håndfaste bevis på medvirkning før og under drapet. Selv om man «bare» hjelper forbryteren med å flykte, er det likevel medvirkninger før handlingen hvis denne hjelpen var ledd i planen og gjorde det lettere å beslutte forbrytelsen.

I de aller første dagene av 1996 hadde vi gjennom grundig arbeide med saken kommet frem til de fleste av detaljene, slik de er beskrevet foran (kap. 25.19.7).

Det er da interessant at forfatteren og Mossad-avhopperen Victor Ostrovsky i sin bok «Kampen om Mossad» allerede i 1994 – tre kvart år før vi visste om evakueringsøvelsen – hadde opplyst at2:

«En norsk E-mann bisto Mossad-agentene før, under og etter aksjonen.»

Ostrovsky utdypet dette samtidig i et intervju med Klassekampen3:

«Den norske E-mannen oppholdt seg på et hotell i Hamar under drapet. I tillegg ble to av drapsmennene kjørt bort fra Lillehammer til Hamar av en sjåfør fra E-tjenesten. Denne sjåføren var rekvirert av den norske E-mannen. … Den norske E-mannens kodenavn i Mossads arkiver var ‘Oscar’»

Til Arbeiderbladet sa han4:

«Nordmannen skal til å begynne med ikke ha kjent til at det var snakk om et attentat. -Han visste selvfølgelig ikke at det var snakk om et drap … Men nordmannen skal – ifølge Ostrovsky – likevel ha fortsatt å bistå Mossad, selv etter at han var kjent med at kelneren Ahmed Bouchiki var skutt ned og drept. Nordmannen var selv den som informerte Mossad om at drapsmannen hadde tatt feil mann.

– ‘Oscar’ var på hotellet sammen med Mike Harari og Mossad-sjef Swi Zamir på Hamar samme dagen som attentatet fant sted. Han skaffet sjåføren som kjørte de to drapsmennene fra Lillehammer og til Hamar via omveier for å unngå hovedveien E6. Han hadde på forhånd skaffet dokumenter til de to, slik at hvis de ble stanset så hadde begge agentene norske identitetskort, forteller Ostrovsky. Den norske sjåføren kjørte også til Lillehammer, og skal ha ventet mens drapet ble utført.»

Ostrovsky sa også til Hamar Arbeiderblad 13. januar 19965 at «norske medhjelpere før drapet tok med Mossad-agentene til et sted nær Hamar» og at «en navngitt, kjent person i en norsk hemmelig tjeneste en dag eller to før drapet bodde på et hotell nær Hamar, og at han da var sammen med to fremtredende representanter for Mossad».

Harari og Zamir på Olrud Auto-Rast6! Sammen med en norsk E-mann, dvs. «Oscar»!

«Oscar» var det kodenavnet Mossad ifølge Ostrovsky brukte på Trond Johansen. Men hvem var sjåføren?

Ostrovsky visste neppe om den norske evakueringsøvelsen, men han visste at minst to sentrale agenter var blitt fraktet av en norsk sjåfør «fra Lillehammer til Hamar»! Hvorfor bare til Hamar? Fordi det i virkeligheten var til et «safehus» like ved Hamar, der som vi vet de fleste av agentene ble samlet for den videre evakueringen! Alt stemmer!

Vi minner om at VIP-evakueringsøvelsen dekket to akser: Øst og vest for Mjøsa. Politiet hadde veisperringer på begge. Vi regner med at de to, som kan ha vært f.eks. Ingleby og den andre eksekutøren, ble kjørt i f.eks. lukket militær lastebil av Stay Behind-apparatet (inkl. Spilhaug-apparatet) som del av eller under dekke av øvelsen. Ingen politimann vil stoppe en norsk militær lastebil med norsk offiser bak rattet!

Vi minner også om at Frank Siljeholt fra 1973 var sjef for materiell- og transportseksjonen i Stay Behind-apparatet. Han var da allerede nestkommanderende i Spilhaug-apparatet samtidig og fortsatte med det etter at han var blitt fast ansatt hos Sven Ollestad sentralt i Stay Behind. Siden Spilhaug-apparatet var Stay Behinds «alter ego» var det bare en formalitet, og det har liten betydning når i 1973 han ble formelt ansatt i Stay Behind. Mulighetene for at Siljeholt kan kjenne til hvem som var med på evakueringsøvelsen som sjåfør, og kanskje også på selve Lillehammer-aksjonen, er tilstede. (Ingen hvem som helst ville bli betrodd et slikt oppdrag!)

Det er imidlertid mer enn nok av spor til Krupp:

Ifølge en anonym E-offiser som uttalte seg til Dagbladet skal Israel Krupp også ha skjult en av Mossad-agentene som han fant syklende rundt på landsbygda i 2-3 dager «til transporten ut av landet var ordnet»7. Hvis dette er sant, og ikke bare et forsøk på å bagatellisere det store evakueringsopplegget, har vi å gjøre med nok en selvstendig evakueringsoperasjon «ordnet» av noen som Krupp ventet på. Av hvem?

For vår del minner vi om at det i 1973 allerede hadde eksistert i minst 20 år tre forskjellige utarbeidede, øvede og samordnede evakueringsplaner for nettopp dette geografiske området:

i Stay Behind/Blue Mix om evakuering av norske VIPs til Sverige i samarbeid med den svenske E-staben, IB (ved Birger Elmér) og Stay Behind (med Trond som liason)

i den svenske E-staben/ IB/Stay Behind om evakuering av svenske VIPs motsatt vei i tilsvarende samarbeide (Trond liason)

i Mossad Norge under Israel Krupp planer om evakuering av norske jøder til Sverige/UK (med Trond Johansen som E-stabens liason til både svensk etterretning, MI6 og Mossad) og sikkert motsatt vei, dvs. evakuering av jøder fra Sverige til Norge

Med de eksisterende omfattende jobbsammenblandinger, liasoner og personlig og profesjonell kontakt og avhengighet har selvsagt alle disse planene vært gjensidig kjent og tilpasset hverandre.

Vi minner også om at det i Lillehammer-traktene i juli tilsynelatende foregikk fire evakueringer eller evakueringsøvelser:

Stay Behinds VIP -evakueringsøvelse sydover fra Lillehammer på to akser via Hamar/Gjøvik

Stay Behinds dekkøvelse for evakuering sydover fra Femunden og østover mot Sverige

Mossad-gruppens egen evakuering fra Lillehammer og sydover/østover

Evakuering av minst en agent til fra Krupps gård på Hundorp og østover til Sverige

og at det i alle tre planverkenes personoppsetting og i alle fire øvelsene befant seg omtrent de samme folkene eller folk som kjenner hverandre meget nært og vennskapelig!

Hvor mange øvelser fant sted i Kristiansand-traktene i september? Fra Haugesund i april? Sjansene er for hvert spørsmål best for svaret null. Så skulle disse fire være helt tilfeldige og uavhengige av hverandre? Til det er ikke en gang Hundorp langt nok ute på landet!

Det er for sent å avhøre Krupp, og det er for sent å avhøre Gunnar Bjålie, som var leder for Blue Mix og VIP-evakueringen. Disse kan begge nå brukes til å gis ansvaret. Men de som lever, bør jo nå selv sørge for å legge alle kortene på bordet for å sikre sitt ettermæle, fordi de til enhver tid gjenlevende venner og kolleger neppe vil nøle med å legge skylden på dem som etterhvert blir borte. Hva sier dere til det, Reidar Torp, Trond Johansen, Sven Aage Hauge, Sven Ollestad, Helge O. Spilhaug og Frank Siljeholt? Og Jens Chr Hauge? Synd vi ikke er katolikker i Norge, da hadde vi vært mye mer vant til å angre våre synder.

Men det er vel for mye å vente. Alt tyder nemlig på at denne grupperingen forlengst har bestemt seg for å nekte og skjule alt «to the bitter end». Som ledd i dette har den iverksatt en enorm desinformasjonsaksjon der Jacobsens «Mistenksomhetens pris» og manipulering av TV-2-programmene «Bak din rygg» og Bye/Sjues «Norges Hemmelige Hær» er viktige elementer. Dette har skjedd ved å stille opp med eget personell som opptrer som «ekte kilder» til – med enkelte velkjente unntak – intetanende journalister, dog slik at kildene bare skal presentere høyst utvalgte informasjoner slik at deres versjoner blir «autoriserte» og stenger for øvrig informasjon, samtidig som det som gis høyden impliserer avdøde personer. Og selvsagt kan endel skyld legges på POT, som idag har ledere som glatt kan sende skylden videre til avdøde forgjengere (Bryhn og Haarstad) eller til de levende (Erstad og Urdal), som ikke «hører til klanen» og derfor kan ta skylden for ha å ha latt Spilhaug-apparatet drive i nyere tid. Vi har jo allerede opplevet at nåværende POT-sjef Hans Olav Østgaard overlot ansvaret for den uregjerlige Frigaards meritter vedr. vår sak til sine forgjengere.

For å gi kildene ekstra troverdighet, blir de i neste runde angrepet av sine egne oppdragsgivere! Dette er enormt dyktig gjort, og krever en grundig analyse for å avsløre. Lund-kommisjonen har langt fra erfaring og kompetanse til å gi seg i kast med denne typen spill og tåkelegging fra Trond & Co. Dessuten er det farlig!

I begynnelsen av januar 1996 reiste medlemmer av Stortingets utenrikskomité til Israel for å utvirke en unnskyldning og erstatning fra Israel til de etterlatte (se 25.18.22). De håpet at dette kunne komme fordi Mossad jo hadde tatt «feil mann» – og en enkelt feil kan vel selv Israel innrømme? Men mens de var på vei nedover ble det avgitt en uttalelse som kanskje bort mye av grunnlaget fra hele prosjektet. Det var medlem av Knesset, Israels parlament, Yael Dayan, datter av Moshe Dayan som var forsvarsminister 1967-19748, dvs. også under Lillehammer-saken. Hun representerer israelske Ap, og hevder hun vet det meste om saken fra sin far, men vil ikke ut med alt foreløpig. Men den ene tingen hun sa, var av stor betydning9:

«Dersom Israel påtar seg skyld, måtte norske myndigheter også ta sin del av skylden, for norske tjenester var opplagt delaktige.»

Men hun tar vel også feil, eller mangler troverdighet, akkurat som Ostrovsky og oss? I motsetning til E-sjefen og POT-sjefen som hadde ansvaret i juli 1973, og som blånekter (se nedenfor)? Det er snart bare Qvigstad og Rieber-Mohn som har troverdighet i Norge!

Utenrikskomiteens formann Haakon Blankenborg (A) som skal løse alle problemene ved å ta imot penger til de etterlatte for «feil mann» må jo bli helt forvirret når systemets egen desinformant major Frank Siljeholt, nestkommanderende for Rock i Stay Behind og tidligere nestkommanderende hos Spilhaug, kan referere en ekspertuttalelse om at det var riktig mann som ble skutt! Nå må Mossad, E-staben og Ap snart bli enige om riktig desinformasjonsversjon og koordinere troppene bedre!

Og så viser det seg at det blir funnet telefonnummer til en lang rekke norske abonnenter i agentenes notisbøker, sammen med franske telefonnummer som franskmennene klarer å etterforske og derved ihvertfall finne frem til dekkleilighetene i Paris. Det er på det rene at minst to av innehaverne av de norske telefonnumrene aldri er blitt avhørt (på den annen side er det bare kjent at én av dem ble det; resten er usikkert). Hvorfor ikke det? La oss huske på at agentene som ble dømt, ikke bare ble dømt for medvirkning til uaktsomt drap, men også for spionasje etter §91A10! Hva gjorde POT med å undersøke nordmenn – f.eks. fra telefonnummerlistene – som kunne være medvirknings-spioner for de spiondømte? Eller E-tjenesten v/Trond Johansen, Reidar Torp og Sven Aage Hauge? Sendte de dem kanskje til Forsvarets Høgskole, slik som de gjorde senere med én velkjent spion?

Kontaktpersoner har man for alle slags beredskaps- eller støttetjenester, før, under og etter en aksjon, kanskje særlig for hjelp ved uventet utvikling etter aksjonen. Har vedkommende samtykket i å stå til disposisjon, er man medvirkende for fullt. Vi kan altså fortsatt ha en rekke nordmenn omkring oss som kan ha vært medvirknings-spioner den gang (og medvirkende til drap i en eller annen grad) – og en annen gruppe personer som har fått sine navn bragt inn av kodebrukende Mossadagenter og som er helt uskyldige.

1 Ukeslutt 9. mai 1993 kl 1230.

2 Victor Ostrovsky: «Kampen om Mossad»

3 Gjengitt pånytt i Klassekampen 6. januar 1996.

4 Arbeiderbladet 8. oktober 1994.

5 Referert i Arbeiderbladet 17. februar 1996.

6 Kilde for dette er også Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974, s. 155.

7 Dagbladet 4. januar 1996.

8 Encyclopedia Britannica 15. utg. bind 3.

9 Dagbladet 8. januar 1996.

10 Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974. Side 167-176.

25.19.12.3 Medvirkning – E-tjenesten/Stay Behind

Men i Norges nektes og nektes det. Etter de etterlattes og medias spørsmål om det kunne ha vært norsk medvirkning klarte Justisdepartementet plutselig å nedgradere et notat fra hva overvåkingssjef Gunnar Haarstad av 19761. Her hevder Haarstad i sterke ordelag at POT ikke hadde noe som helst med Lillehammer å gjøre. Samtidig rykket generalmajor Reidar Torp, selv sjef for E-staben i 1973, ut på vegne av denne2:

«Overfor VG blir anklagen blankt avvist av generalmajor Reidar Torp, som i 1973 var sjef for E-staben:

– Jeg har registrert hva overvåkingssjef Gunnar Haarstad skrev. Jeg kan bekrefte at dette var en ikke-sak, også for oss.»

Den norske E-staben som 14 år tidligere (1959-61) hadde skaffet Israel atombomben – og blir ikke en gang varslet om storbesøk?

Da er det faktisk mer interessant å merke seg at Håkon Wiker, aktor i Lillehammersaken, gjorde seg betydelig møye med å få forklart at hans «avdramatisering av myten» ikke gjaldt utenom politiet og POT. Han hadde ingen anelse om hva andre tjenester måtte ha drevet med, sa han (se kap. 25.18.6), og spurte3

«- Hva visste den militære etterretningstjenesten om Bouchiki-drapet? Det er et av de få interessante, ubesvarte spørsmål som gjenstår 23 år etter drapet på Lillehammer. …»

Han gjorde det også klart at han

«… ikke på noe tidspunkt hadde hatt kontakt med den militære etterretningen4»

Dagbladet hadde i januar kontakt med flere ikke navngitte E-offiserer, hvorav en som sa at5

«Det er en kjent sak for oss som har arbeidet lenge innenfor e-tjenesten at det var kontakter mellom personer i den militære etterretning og Mossad. Jeg vet at Mossads aksjon ikke kom overraskende på flere innen e-tjenesten.»

Dagbladet legger til:

«Flere av de tidligere e-tjenestemennene hevder også at flere andre norske e-tjenestemenn var involvert i å yte bistand av ulik art til Mossad-agentene i 1973. Hvem de var er foreløpig ukjent.»

Den morsomste kommentaren kom fra Sven Aage Hauge, som da var seksjonssjef og sjef til Trond i E-staben. Han visste ikke mer om Lillehammersaken enn det han6

«… har lest i avisene og hørt i nyhetene»

Leste i avisene! En av sjefene for norsk utenlandsetterretning, utnevnt til general av Ap, som ikke hadde plukket opp noe fra sitt store utenlandske apparat enn det man kunne lese i avisene? Den ble for drøy selv for Harald Stanghelle i Dagbladet7:

«Sven Hauge var en av topplederne i 70-årenes etterretningstjeneste. Likevel hevder han at samtidas mest dramatiske og oppsiktsvekkende etterretningsaksjon på norsk jord, til og med selvtekt fra en fremmed makt ikke engasjerte ham. Toppsjiktet i Forsvarets etterretningstjeneste vet nemlig bare det de ‘har lest i avisene’. Ikke går de inn i saksdokumentene, ikke får de orienteringer, ikke kontakter de ‘samarbeidende tjenester’, ikke klarlegger de selv hvordan samarbeidspartneren Mossad kan drepe norske borgere8 på norsk jord.

Hva gjorde toppledelsen i FO/E hvis de ikke interesserte seg for Lillehammer-drapet? Sov de tungt – eller bare lukket de øynene? Sven Hauges uttalelser viser med all tydelighet hvorfor det er umulig å tro på denne type ‘generelle forsikringer’»

Dette er den samme Stanghelle som for noen måneder siden tilsynelatende lot seg nyomvende og utropte E-stabs-hvitvaskeren Alf R Jacobsen – som fortsatt ikke har gitt seg – til landets store hysj-guru, samtidig med sjølkritikk for å ha vært for slem med Trond Johansen tidligere (se kap. 25.11). Det er også den samme Stanghelle som har vært i UNIFIL sammen med Iver Frigaard og som ble kjørt inn i Arbeiderbladet på etterretning/overvåking/spionasje da den erfarne Bengt Calmeyer ble fjernet fra den, fordi han kom for nær ubehagelige spor i Treholt-saken. Det er også den samme Stanghelle som vi dessverre uten å huske kanal og dato erindrer for et par år siden uttalte om oss at vi enten fortalte om den største skandalen i etterkrigshistorien eller representerte det styggeste komplott i samme, uten å legge skjul på at han avviste det første alternativet.

Det vi sa den gangen var ikke stort mer enn det Stanghelle selv finner det hensiktsmessig å innrømme idag. Vil han neste gang han opptrer i TV frikjenne oss fra komplott-teorien?

For når det gjelder E-staben, må jo nå alle se sammenhengene. E-tjenesten og Mossad, som har samarbeidet i 50 år siden etterkrigstiden om U-2-operasjonen, tungtvann, kanonbåter, opplæring, erfaringsutveksling, terrorbekjempelse, asylsøkerkontroll, agentverving etc., samarbeidet også om Lillehammer. Og Israel Krupp, en krumtapp i dette forholdet fra han organiserte Haganhah-leirene sammen med Jens Chr Hauge; som skaffet E-tjenesten hus: som tok imot Ingeborg Lygren da hun skulle få hvile ut etter løslatelsen og ble bragt til Hundorp og Krupp av Trond Johansen for debriefing (U-2) av E-staben og Mossad; og som tidligere hadde hatt Stay Behind-øvelser, MI6/CIA-folk og Mossad-folk til gards, var selvsagt dypt inne i dette samarbeidet.

Følgende medvirkning fra E-tjenesten/Stay Behind er sikker eller sannsynlig før og under aksjonen:

Medvirkning ved utvelgelse av offeret og annet planleggingsarbeide god tid på forhånd, jfr. Sahmuel Eyals bekreftelse av at det var et anti-terror-samarbeide mellom israelske og norske tjenester med hemmelige metoder9

Lokal spaning og tilretteleggelse

Israel Krupp ble vinteren 1973 innkalt til Stay Behind for å planlegge evakueringsøvelse for britiske flygere og å utarbeide Stay Behinds hovedøvelse – evakuering av VIPs fra Lillehammer og sørover langs to akser

Møtet hos Krupp med seks Mossad-agenter en måned før drapet

Planlegging fra ultimo 1972 og gjennomføring i juli 1973 av evakueringsøvelse med tilhørende dekkøvelse, herunder etablering av evakueringssentral i «safehus»

Avlytting av politiets sikringstiltak

Tilrettelegging av oppholdssteder, to dekkboliger eid av norske offiserer etc. m Mulig utlån av bil fra nordmann til frakt av sambandsutstyr (Folkevognen på Sogn)

Møte(r) mellom Harari/Zamir og Torp og/eller Trond i E-staben (evt også Hauge)

Følgende medvirkning fra E-tjenesten/Stay Behind er sikker eller sannsynlig etter aksjonen:

Etablering av trygt skjulested for Zwi Zamir og Mike Harari i Oslo for «oppsummeringsmøter»

En sjåfør (offiser) fra E-staben (inklusive Spilhaug-apparatet) kjørte to av agentene fra Lillehammer til «safehuset» nær Hamar, gjennom politisperringene – og kanskje videre!

Gjennomføringen av Stay Behinds VIP -evakueringsøvelse med utgangspunkt i Lillehammer og «safehuset», med mindre denne øvelsen «bare» var gjennomført som en slags «generalprøve» på den virkelige evakueringen i forlengelsen av denne med personell, materiell, «safehus» etc. på plass!

Hvis historien fortalt av anonym kilde til Dagbladet10 er sann: Stay Behind-mannen Krupp skjulte en av agentene på sin gård i flere dager inntil «transporten ut av landet var ordnet» – av hvem?

Samråding om valg av dekkhistorie ut fra forventede reaksjoner på norsk opinion

Tilretteleggelse av kommunikasjon med de arresterte om dekkhistorie

Telefonavlytting og romavlytting via telefon av sentrale medlemmer av Korvald-regjeringen for å skaffe bedre underlag for videre beslutninger

Trond Johansen/Sven Ollestad/Sven Aage Hauge/Reidar Torp hemmeligholdt informasjonen fra Krupp om møtet på Hundorp med 6 Mossad-agenter og møte på Birkebeineren en måned før drapet (Krupp sa i sitt intervju at han hadde orientert Forsvarsstaben – dvs. E-staben – etter drapet)

Generelt ingen hjelp å få fra E-staben for politiet (se kap. 25.19.10.2)

Ga blaffen i etterforskning og identifisering av mulige norske medvirkere (jfr. telefonnumre) til agentene som også ble dømt etter spionparagrafen (§91A)

Hemmelighold til denne dag av evakueringsøvelsen i juli 1973 fra Lillehammer til Hamar/Gjøvik der Krupp i det minste fikk glimrende øvelse/trening, nærmest en slags generalprøve før selve hovedøvelsen, evakuering av de sterkest utsatte Mossad-agentene (eksekutørene og ledelsen). (Hvis man da velger å tro at E-staben og MI6 var helt uskyldige og ikke lot Mossad benytte seg av evakueringsøvelsen, slik at ansvaret helt faller på Krupp)

Siljeholdt og Bjålie holdt hemmelig fra 1979 (evt. 1977) at Bouchiki var riktig drapsoffer

1 Aftenposten 3. januar 1996.

2 VG 4. januar 1996.

3 Bl.a. i Dagbladet 5. januar 1996.

4 Dagbladet 5. januar 1996.

5 Dagbladet 4. januar 1996.

6 Henvist til i Dagbladet 8. januar 1996.

7 Dagbladet 8. januar 1996.

8 En rask slip-of-the-pen av Stanghelle som vet at Bouchiki ikke var norsk statsborger. Men vi mener vel alle at han ikke er en fredløs i rettsstaten Norge for det.

9 Ukeslutt 9. mai 1993 kl 1230.

10 Dagbladet 4. januar 1996.

25.19.12.4 Medvirkning – POT

Også fra POT er det kommet heftige benektelser. Gunnar Haarstad, som var POT-sjef under Lillehammer-aksjonen, uttalte seg posthumt via et hemmeligstemplet notat som plutselig ble frigjort av Justisdepartementet på et hensiktsmessig tidspunkt: POT hadde ikke medvirket, på noen måte!1

Drammens politimester, Tore Johnsen, mannen som deltok i Jessheim-møbelhandlerens aksjon for å få kastet Jostein Erstad som POT-sjef til fordel for Tore Johnsen, var2

«… rystet og forbannet over påstandene som fremsettes … Jeg kan garantere at en slik medvirkning ikke fant sted.»

Johnsen var ved Oslo politikammer i 1973 og deretter i ti år fra 1974 nestkommanderende i POT.

Han må være forsiktig. Hvis det finnes noe norsk ansvar å dele, er vi sikre på at Trond & Co forlengst har lagt til rette for det blir plassert rett i fanget på POT, hvis det skal gå videre slik som nå, at bit for bit av informasjon må presses ut av systemet slik at tildekkerne får tid til å ta seg av dem. (Om Tore Johnsens versjon, se kap. 24.5.10.)

Vi skulle nesten ønske vi kunne trodd på Haarstad, men det er dessverre mange momenter som knytter seg til medvirkning fra POT, her først før og under aksjonen:

implisitt delaktighet i evakueringsøvelsene ved Stay Behind (Blue Mix) siden 2-3 nøkkelpersoner i POT alltid er informert om Stay Behind-aktiviteter/øvelser3

Sahmuel Eyals bekreftelse av at det var et anti-terror-samarbeide mellom israelske og norske tjenester med hemmelige metoder4

Til tross for at POT angivelig fikk terrorvarsel en uke før drapet og flykapringsvarsel tre dager før, ser det ikke ut til å være iverksatt noen tiltak for å oppspore «terroristene». Det innrømmes f.eks. at man ikke har noen egne dokumenter om Benamane som ankom midt i den kritiske perioden og etterlot seg meget brede spor. Når man ikke gjorde noe, måtte det være fordi man visste at varslene var bløff.

Det ble i 1973 hevdet i pressen, men dementert og aldri bevist, at POT-sjef Gunnar Haarstad hadde møte med Zwi Zamir på den israelske ambassaden etter drapet5

Zamir var neppe i Oslo uten at Haarstad visste det på forhånd. Offisielt kom nok Zamir minimum for å drøfte samarbeidet mot terrortrusselen. Med 12 drap gjennomført på løpende bånd kan dette neppe vært unngått som tema.

Det ble meldt i pressen at Steinberg og Dorf – som ble arrestert i Tuengen Allé – skulle være «klarert av norsk politi» og at de oppholdt seg i Norge «i forståelse med myndighetene»6

Følgende medvirkning fra POT er sannsynlig eller bekreftet etter aksjonen:

POT s avståelse fra å arrestere to agenter som reiste med Kiel-ferjen, jfr. Stay Behind-kurset 1 mnd etter drapet

Generelt ingen hjelp å få for det ordinære politiet fra POT, heller ikke noen hjelp til å knytte kontakt med MI5 og MI6 (se kap. 25.19.12.2).

POTs voldsomme utrykning med 8 mann sammen med politiet til Tuengen Allé for å arrestere de to siste og minste agentene som åpenbart bare satt og ventet på POT rimer dårlig med at POT bevisst lot to andre agenter, herunder en av de som faktisk skjøt, unnslippe med Kielerfergen. Dette var medvirkning til et skuespill for å få bragt inn i fengselet to som kunne briefe de andre fire om den nå vedtatte dekkhistorien om Salameh og som kunne regne med at de ville slippe ut igjen med en gang eller bli frikjent. En annen hensikt var selvsagt å gi inntrykk av at POT hadde handlet – ikke samarbeidet med Mossad!

Ga stort sett blaffen i etterforskning og identifisering av mulige norske medhjelpere (jfr. telefonnumre) til agentene som også ble dømt etter spionparagrafen (§91A)

Iver Frigaards historieforfalskning ved å snu «sikker identifikasjon og etterlysning» av Harari til «Harari var sjekket ut»

Det må også reises spørsmål om

POT evt. var kjent med at kaprertrusselen mot et Air France-fly på Fornebo var en Mossad-provokasjon som hørte sammen med en vellykket aksjon (uten arrestasjoner) og et arabisk lik på Lillehammer knyttet med brede spor fra Oslo til Lillehammer til en forsvunnet algirsk agent? (NB: Til og med IB i Sverige brukte kaprertrusler mot rutefly når dette var nødvendig av egne operasjonelle grunner7.)

POT var gjort kjent med besøket hos Krupp 1 måned før drapet og møtet på Birkebeineren da Krupp etter drapet meldte dette sin «tjenestevei» via E-tjenesten og om POT eventuelt bidro til å holde dette skjult, eller

Hvorfor ikke POT telefonavlyttet Israel Krupp (det burde det vært kjennelse for mot sjefen for Mossad Norge når Mossad dreper folk i Norge) og evt. fikk fanget opp Krupps melding til Trond Johansen om delegasjonen til ham en måned tidligere. POT ville da ha avslørt at Trond & Co evt. holdt tilbake denne informasjonen

POT evt. var kjent med hvilke VIP ‘s som skulle evakueres fra Lillehammer

POT var kjent med selve henrettelsen

Hvorfor POT ikke etterforsket informasjonen om at Harari og Tamar kom ut fra gårdsveien tre timer etter drapet – i så fall kunne man jo ha funnet det «safehus» som var blitt benyttet og rullet opp all norsk medvirkning med det samme

Hvorfor POT aldri avhørte Israel Krupp i samtid (de måtte jo på forhånd vite om at Krupp deltok i planleggingen av evakueringsøvelsene), og heller ikke da han mange år senere lot seg intervjue av lokalpressen med informasjon om at aksjonen var planlagt minst en måned i forveien

POT-folk har truffet Mike Harari (som var etterlyst) i Tel Aviv senere og derav burde forstått at han var den etterlyste hovedmannen

Hvorfor Per Øyvind Heradstveit var den eneste journalist som fikk dekke de deler av Lillehammer-saken som gikk for lukkede dører. Hadde POT eller andre noe samarbeid med ham om innholdet i hans to bøker som inneholder direkte desinformasjon?

Iver Frigaards senere forhold til Mossad, herunder Dan Ærbel som senere sjef for Mossadakademiet, Tsafririm og Paris-stasjonen under drap i Paris på 80-tallet

Vi har forøvrig også merket oss at avdøde overvåkingssjef Gunnar Haarstad, som ellers skriver åpent og fyldig om det meste, i sin selvbiografi «I hemmelig tjeneste» bare omtaler Lillehammer-saken med ett eneste avsnitt. Herunder skriver han etter 6-8 helt nøytrale linjer8:

«Jeg skal ikke gå nærmere inn på Lillehammer-saken her. Denne saken, som ble etterforsket av politiet på Lillehammer og Kriminalpolitisentralen, og hvor også overvåkingstjenesten medvirket på flere måter, ville i tilfelle trenge et eget kapitel.»

Og hvorfor ikke det, da, om Norgeshistoriens eneste mord ved utenlandske terrorister? Kanskje ligger det en dypere mening under «medvirket på flere måter»?

1 VG 4. januar 1996.

2 VG 4. januar 1996.

3 Dette følger av ordinære sikkerhetsrutiner mellom Stay Behind-ledelsen og noen få utvalgte av den gamle garde i POT. Fra våre egne kilder.

4 Ukeslutt 9. mai 1993 kl 1230.

5 Vi har ikke funnet primærkilden, men påstanden er referert i Per Øyvind Heradstveit: «Hemmelige tjenester», Aschehoug 1973, s. 90, der han karakteriserer dette som desinformasjon.

6 Samme forhold som forrige note.

7 Thomas Kanger og Jonas Gummesson: «Kommunistjägarna». Ordfronts forlag, Stockholm 1990. Side 85.

8 Gunnar Haarstad: «Hemmelig tjeneste». Aschehoug 1988. Side 191.

25.19.12.5 Tildekking – justisvesenet

Følgende embetsforsømmelser i eller manipulering med justisvesenet har funnet sted i de etterfølgende årene:

Påvirkning av etterforskningen og avhørene under rettssaken for at det skulle komme frem så lite som mulig om Mossads totale virksomhet og om de andre agentene, særlig lederne

Full undertrykkelse av Mossad-sjefen Zwi Zamirs tilstedeværelse og derved de facto ledelse av operasjonen, og av at ordren var kommet direkte fra Golda Meir

Mangelfull etterforskning av navngitte personer på telefonlister i notisbøker tatt fra arresterte agenter, heller ikke av at noen nummer ofte ble benyttet av de hemmelige tjenestene, og antakelig lite iherdige forsøk på dekoding av evt. kodede numre

Hemmeligholdelse og deretter full stopp i etterlysningen av Mike Harari m.fl.

Ikke-avhør av Sylvia Rafael alle de årene hun var tilgjengelig i Norge eller da hun søkte om benådning, opphevelse av utvisning og oppholdstillatelse

Bortmanipulering av problemet med at Mike Harari-foto var i NTBs arkiv og ble hevdet å være i Kripos’ arkiver ved å iverksette «gransking» som ikke er kjent sluttført

Omskrivning av historien ved Knut Frigaard og Riksadvokaten. Wikers identifisering av Harari og etterlysning av ham m.fl. ble av Frigaard til det motsatte (han var sjekket ut) og hos Riksadvokaten til en tredje versjon: Ikke nok bevis.

Ingen forsøk på å identifisere Harari når nye bilder/TV-intervju av ham senere ble tilgjengelige

Hemmeligstempling av Lillehammer-dokumenter, muligens underslag/destruksjon av dokumenter1

Riksadvokatens granskningsoppdrag vedr. nye opplysninger i Ukeslutt som ble sabotert ved at mandatet ble snudd på hodet slik at man undersøkte om politifolkene den gangen hadde gjort jobben sin – og det hadde de – men ikke hvorfor de nye opplysningene hadde vært underslått, for det var bl.a. Riksadvokaten selv som hadde gjort, slik at intet ble gransket. Dette skjedde i «Ping Pong» med Nygaard Haug som ble «fritatt» for Lillehammersaken i all hemmelighet under henvisning til Riksadvokaten.

«Tyveriet» i 1993 av den parlamentariske granskning av vår sak v/Riksadvokaten, da et flertall i justiskomitéen ville granske justisvesenet

Undertrykkelse av våre Lillehammer-informasjoner av Riksadvokaten/førstestatsadvokat Edward Dahl og alle andre tildekkinger i forbindelse med vår sak, bl.a. ved Frigaard, Lier, Nygaard Haug og Kontrollutvalget

Ingen etterforskning av Krupp/E-staben da Krupp i 1987 fortalte om sitt besøk fra Mossad og møtet på Birkebeineren ca. 1 mnd før drapet (se kap. 25.9.3.)

1 Jamal Terje Rutgersen til Dagsrevyen 31. desember 1995.

25.19.12.6 Tildekking – Heradstveit

Vi skal så vende tilbake til Per Øyvind Heradstveit og hans én-ukes hvitvaskingsbok for POT, og se på noen av punktene fra kap. 25.18.2 i lys av hva vi har vært gjennom i mellomtiden:

«Norsk politi må ha gjort et godt arbeide»: Det kan ha vært riktig de aller første dagene, men hvordan vet Heradstveit det? Det er en rekke forhold av stor interesse som politiet må ha funnet allerede da boka ble utgitt som Heradstveit ikke nevner med et ord, bl.a. Zamirs tilstedeværelse, endel av hotelloppholdene, bilen på gårdsveien, mulighetene for et «safehus» etc. På den annen side kan vi ikke kritisere Heradstveit for ikke å ha forutsett Jens Chr. Hauges innblanding som medførte at selv ikke politiet (og langt mindre POT) etterforsket endel opplagte spor. Vil en uavhengig, kritisk oppsøkende journalist våge å være så kategorisk?

«Det er på det rene at gruppen … fulgte Ben Amane»: Feilskriften av navnet bryr vi oss ikke om, men hvordan kan Heradstveit være sikker på det? Salameh som egentlig mål bringes ikke inn i boken, og heller ikke «feil mann»-teorien. Hvorfor skulle Mossad trenge en «hare» for å finne frem til en kelner som var fast bosatt på Lillehammer? Uten den villedende «feil mann»-teorien ville ingen kjøpt teorien om at Benamane var en «hare». Vi antar at POT visste om at denne dekkhistorien var under vurdering eller forberedelse da de hjalp Heradstveit med boken, slik at indisiene omkring den måtte være riktige, men de kunne ikke så raskt la Heradstveit gå ut med den.

«Ingen holdepunkter … om at marokkaneren var innblandet i ‘Svart September’»: Svært dristig av Heradstveit uten «feil mann»-teorien. Hvorfor skulle Mossad da ha skutt mannen? Forøvrig samme resonnement som forrige punkt.

«Da gruppen hadde fulgt Ben Amane til Lillehammer og der sett at han tok kontakt med Bouchiki, må de ha tatt bestemmelsen om at marokkaneren på Lillehammer var den de var på jakt etter, og som derfor skulle likvideres». Oj, så tett opptil «feil mann» uten å si det! Enda et tegn på en forfatter som visste om «feil mann» på et for tidlig stadium til å si det rett ut!

«Lillehammer-saken var enestående, og den kom uventet på både politiet og de politiske myndigheter her i landet.» Det tror vi så gjerne – om det ordinære politiet og om Korvald-regjeringen.

«Dette (foregående punkt) er viktig å ha slått fast på bakgrunn av påstander om intimt samarbeide mellom israelsk etterretningstjeneste og tilsvarende norske tjenester. Et slikt intimt samarbeide eksisterer etter alt å dømme ikke. Det synes opplagt at kontakten til det norske overvåkingspolitiet bare har vært minimal og rutinepreget.» Dette vet vi jo nå er galt. Se f.eks. om det omfattende samarbeidet mellom Israel og allierte tjenester som ble etablert etter München (innledningen til 25.19), den nitide rapporteringen fra POT til de andre tjenestene og alt vi idag vet om det generelle nære samarbeidet mellom Mossad, POT og E-tjenesten i alle år (kap 5). Vi vet også at Zwi Zamir var i Norge 1-2 måneder før drapet, og fremfor alt vet vi om evakueringsøvelsene som skulle dels dekke over, dels gjennomføre sikker evakuering av de viktigste agentene, som måtte vært vedtatt av E-tjenesten/Stay Behind-ledelsen, beordret og ledet av MI6 i London og selvsagt orientert om til POT – alt i god tid. Dessuten vet vi at POT hadde fått beskjed om å la et par andre av de viktige agentene slippe avgårde med Kiel-ferjen. Hvitvaskingen her er så grov i lys av hva vi vet idag, men også i lys av hva Heradstveit burde ha funnet ut i 1973 hvis han hadde gjort jobben selv, at vi ikke nøler med å kalle dette desinformasjon.

«Påstander om at to av de arresterte skulle oppholde seg i Norge i forståelse med Overvåkingspolitiet savner et hvert grunnlag …». Vi kjenner ikke mer til akkurat denne detaljen, men tipper de to er Steinberg og Dorf (se kap. 25. 19.8) som så villige ventet på å bli arrestert. Vi er bare igjen meget imponert over den klokkertro Heradstveit har på det han mottar fra POT. Å få slike glatte påstander uavhengig bekreftet til det nivå at man som journalist kan avskrive «ethvert grunnlag» er et kjempearbeid i seg selv! Er ikke det utført, men påstanden bare kolportert, snakker vi om desinformasjon.

«Påstander om at det under etterforskningen skulle ha vært vansker i samarbeidet mellom det ordinære kriminalpolitiet og Overvåkingssentralen er ikke riktig.» Også dette vet vi idag er notorisk galt, jfr. Kiel-ferjen (25.18.1) og en rekke av de internasjonale forfatternes stikk motsatte vurderinger basert på samtaler nettopp med politiet. På toppen av det hele kommer Frigaards totale omskrivning av politiets konklusjoner 17 år senere. Det kunne Heradstveit selvsagt ikke vite, men begrunnelsen finnes nok i samtid! Igjen er imidlertid det imponerende at Heradstveit har slik grenseløs tillit til det POT overbringer ham!

Les om igjen det lange avsnittet under 25.18.2 om arrestasjonene i Tuengen Allé. Her er det opplagt at forfatteren (i POT?) har enormt dårlig samvittighet, både for tilsynelatende å ha oversett at dette var en diplomatbolig, for å ha funnet frem dit så sent, for ikke å ha sjekket de israelske diplomatenes boliger mot kjente adresser og for en stund å ha avskrevet viktige opplysninger som ledet direkte til denne leiligheten. Ingen uavhengig journalist ville ha skrevet om dette tema på denne måten. Forklaringen er nok nettopp den vi har vært inne på: Det var meningen at disse skulle arresteres som liasoner til de fire som allerede var tatt, så snart dekkhistorien var klarlagt i alle detaljer. Men dette kommer selvsagt ikke Heradstveit på – ingen har fortalt ham det!

«Pressen kunne også melde at den israelske overvåkingssjefen hadde kommet til Norge … og hatt møte Haarstad. Noe slikt møte har aldri funnet sted.» Denne kategoriske formuleringen har mer preg av et offisielt dementi fra Haarstad enn en journalistisk fri konklusjon. Hvordan kan Heradstveit vite dette selv? Idag vet vi jo at Zamir var i Oslo både før og under aksjonen, og han hadde møte med sine norske kolleger ihvertfall i forbindelse med anti-terror-samarbeidet. Det er høyst sannsynlig at det motsatte av hva Heradstveit skrev var sant.

Det er også påfallende hvor meget som ikke står i boken. Det kan naturligvis unnskyldes med at det var så dårlig tid, men når manglene medfører et systematisk skjevt bilde bør man heller la være. Det står ikke noe om følgende forhold som måtte være like klare for kildene som det som er kommet med:

Det pussige i at drapet fant sted i det nærmeste nærområdet til Israel Krupp, fremste Mossad-mann i Norge

Heradstveit tilbyr ingen forklaring på motivet for drapet

Det sies selvsagt intet om evakueringsøvelsene, de var hemmelige da og er blitt det til nå

Det bemerkes ikke hvor påfallende det er at de viktigste agentene unnslapp sporløst selv om det raskt ble satt opp veisperringer (kap. 25.19.7.3)

Heradstveit fikk ikke vite om «signalene» til POT om å ligge lavt og la Kiel-ferjen gå (kap. 25.18.1)

Flykapringstrusselen (kap. 25.19.5) er ikke nevnt

Når man tar imot selektert informasjon og presenterer den som objektiv, driver man desinformasjon uansett hvordan det har skjedd og uansett motivene.

Dessverre har denne boken sterke fellestrekk med Alf R Jacobsens hvitvaskebok av 19951 (se kap. 25.1 1). Jacobsen hvitvasket E-tjenesten og Trond, og svertet POT og endel andre. Heradstveit bare hvitvasker POT. Det er et forsonende trekk. Det er også en formildende omstendighet at det ligger 23 år imellom. Den gangen trodde virkelig de fleste av oss på hva våre hemmelige tjenester sa – når de sa noe. Kunsten var å få dem i tale. Den journalistiske bragd lå i å vise at man selv var til å stole på, så fikk man innsyn.

Heradstveit visste rett og slett ikke bedre.

1 Alf R. Jacobsen: «Mistenksomhetens pris». Aschehoug 1995.

25.19.12.7 Tildekking de senere årene

Oppmerksomheten de siste årene har vært rettet mot at Norge ikke har forlangt Harari utlevert. Nå bør man innse at Zwi Zamir var den reelle leder, og at det var og er enda større grunn til å kreve ham utlevert (Golda Meir, som selv ga ordren, er jo død, og det får vi regne som lovlig forfall). Selv Aftenposten har nå begynt å rette søkelyset mot Zamir1:

«PÅSTANDENE ALDRI TILBAKEVIST: ZAMIR STO bak? Påstander om at den israelske etterretningstjenestens sjef, Zwi Zamir, selv ledet drapsoperasjonen i Norge, er aldri blitt tilbakevist.»

Og Kåre Willoch har nå krevet at norske myndigheter må kreve å få avhørt både Mike Harari og Zwi Zamir2!

Men hovedårsaken til all tildekkingen er selvsagt hele listen over norsk og alliert medvirkning.

Hvis Norge var villige til å gi Israel atombomben og hemmelig, enveis «NATO-medlemskap» – hvorfor skulle vi ikke gi Israel en liten kelner på Lillehammer?

Da er det ikke så rart at vi i hele den etterfølgende perioden har opplevet en systematisk tildekking av hele Lillehammer-saken og spørsmålet om norsk medvirkning – fra Hauges telefon til Kongelstad, via årelange aksjoner mot oss med utgangspunkt i Lillehammer-saken, til fornyet hemmeligstempling og Nygaard Haug’s ping pong-granskning, og til Faremos desperate forsøk på å holde de etterlattes saker på kanaler som ikke vil medføre materielle undersøkelser.

Fylkesmann Kåre Willoch er nå blant de mange som offentlig har krevet full oppklaring og offentliggjøring av alle saksdokumenter3. Men «full oppklaring» krever nok mer enn å åpne arkiver, som man har hatt mer enn 20 år på å redigere. Det må iverksettes ny granskning med omfattende avhør av alle impliserte. Siden den sittende regjering er så dypt implisert i tildekkingen og derved skyldig i straffbare forhold selv, må dette gjøres av en ny regjering!

Jahn Otto Johansen skrev i 19794:

«Israels ambassadør i Norge … hevdet at han bare kunne ta en telefon til DNAs partikontor eller stortingsgruppe … for å få det som han ville.»

Etter den norske medvirkningen på Lillehammer hadde nok Israel taket på Ap i Norge, og har det tydeligvis fortsatt. Skal vi ha det slik fortsatt?

I de aller siste dagene før vi avslutter dette arbeidet tar Lillehammer-saken en ny vending. Kravene fra de etterlatte ser ut til å ha påvirket Israel, slik at den israelske regjering nå innrømmer at det var Mossad og lover å betale de etterlatte erstatning. Etter vår mening er dette paniske reaksjoner for å redde Israels og Mossads norske hjelpere fra å få deres medvirker-rolle blottstilt og for å få en tilsynelatende «lykkelig avslutning» som igjen kan ta Lillehammer-saken av dagsorden.

Det gjøres samtidig forsøk på å få Lund-kommisjonen til å ta opp gransking av Lillehammer-saken og de norske tjenestenes mulige medvirkning5. Det eneste oppsiktsvekkende ved dette er antakelsen om at Lund ikke forlengst er i gang med dette, men det kan dessverre godt være riktig. Vi håper Stortinget ikke lar seg lure til å akseptere dette. Det vil føre til at saken havner i en kommisjon de mistenkte selv dessverre har skaffet seg full kontroll over, og til en ny utsettelse av oppgjørets time for den sittende regjering, som er skyld i systematisk tildekking og må konfronteres med ansvaret for dette nå. Det er ikke Lund-kommisjonens jobb.

Drap og spionasje etterforskes dessuten av et justisvesen med alle virkemidler og ikke av en granskningskommisjon uten annen jurisdiksjon enn å håndheve et vitneansvar. Det er nå bare to og et halvt år til foreldelsesfristen for drapet går ut og man må ikke kaste bort mer tid på et justisvesen som ikke vil. Her må det bli opprydning og fornyet full etterforskning under en helt annen ledelse av påtalemyndigheten etc. Vi snakker om mulig norsk medvirkning til drap, mulig britisk (MI6) medvirkning til drap (pluss mulig egen drapsmann – Ingleby) og flere regjeringers systematiske dekkaksjoner senere, særlig den nå sittende. Vi kjenner ikke detaljene i alle slags foreldelsesfrister, men finner det opplagt at den beste veien til full oppklaring av alt er så lenge man har solid rettslig grunnlag for å forfølge drapspersonene og deres ledere.

1 Aftenposten 30. desember 1995.

2 Dagbladet 2. januar 1996.

3 Ukeslutt 9. desember 1995.

4 Norsk Utenrikspolitisk Årbok 1979, referert i Erling Borgen: «Diktatoren». Scanbok 1988. Side 206.

5 Advokat John Aril Aasen til Dagsrevyen 30. desember 1995.

25.19.12.8 Operasjon Hanibal

Det er ikke uvanlig at Mossad får hjelp fra europeiske hemmelige tjenester uten at de respektive myndigheter (offisielt) kjenner til det. Et annet eksempel er den såkalte Operasjon Hanibal, en våpenhandel mellom Israel og Iran under Iran-Irak-krigen med tre vestlige E-tjenester som mellommenn, referert av Ostrovski1. Våpnene ble lastet i containere som først ble fraktet med båt til ulike italienske havner. Den italienske E-tjenesten SISMI sørget for at containerne kom i land og ble merket om, slik at det nå ut som italienske landbruksprodukter som skulle til Tyskland.

Den italienske E-tjenesten benyttet tre andre grupper til transportarbeid og annet praktisk arbeide. Den ene var det italienske Stay Behind, Gladio (se kap. 25.25.1); den andre var Gladios faste samarbeidspartner i felles terroristoppdrag, en spesiell frimurerlosje kalt «Propaganda Due», da forbudt, og en tredje, privat gruppe. I Hamburg overtok israelske sjåfører. Disse var såkalte oved mekomy, virkelige israelske studenter i Tyskland som fikk jobbe for den israelske ambassaden etter en sikkerhetssjekk. I Tyskland samarbeidet man med den tyske E-tjenesten BND (Bundesnachrichtendienst) gjennom flere BND-agenter hvorav en også var Mossad-agent.

Denne BND-agenten drev forøvrig lyssky operasjoner selv, i samarbeid med den gamle Lillehammer-sjefen Mike Harari og hans medsammensvorne general Manuel Noriega i Panama.

Fra Hamburg skulle lastebilene kjøre til en flyplass ved Kiel der lasten skulle inspiseres av en iransk agent. Derfra skulle bilene kjøre videre til Danmark for omlasting til danske skip under oppsyn av dansk E-tjeneste og dets Mossad-liason Paul Hensen Mozeb. Skipene skulle så gå til Iran.

Programmet gikk som planlagt til Hamburg, men støtte da på problemer. Danskene ba om en utsettelse, og man vurderte istedet utskipning over tysk havn. Dette medførte at statsminister Uwe Barschel i Schleswig-Holstein ble informert, men nektet å samarbeide. Til tross for at Mossad gjennomførte en oppkonstruert bakvaskelseskampanje som førte til at Barschel tapte valget, ble ikke problemene løst, og Mossad ble til slutt «nødt til» å myrde Barschel for å unngå eksponering av israelske agenter. Det er en annen historie. Poenget i denne sammenheng er at tre vestlige etterretningstjenester, den ene så nær som i Danmark, var med på å planlegge en viktig Mossad-operasjon over deres egne territorier, og ihvertfall tilsynelatende uten egne myndigheters godkjennelse, og at Gladio/Stay Behind og P2/Frimurerlosjen var involvert i Italia.

Hva kan ikke da ha skjedd før og etter Lillehammer?

1 Victor Ostrovsky: «Kampen om Mossad». Aventura 1994.

25.19.13 Hva vil nå skje politisk?

Vi har selvsagt begrensede forutsetninger for å vurdere dette, men vi har likevel stilt oss enkelte spørsmål:

Hva vil nå skje i Frankrike? Deltok også det franske Stay Behind/E-tjenesten i alle Mossads henrettelser? (Frankrike og Norge v/Jens Chr Hauge var Israels to samarbeidspartnere ved utviklingen av Israels atombombe.)

Hva med Italia, der Gladio (Stay Behind) allerede er avslørt i forbindelse med en rekke kriminelle handlinger?

Hva med Sverige, der vi nå har avslørt meget sannsynlig medvirkning fra myndighetene? Har det skjedd tilsvarende ikke oppklarte drap der?

Hva med Storbritannia og vårt forhold til MI6?

Hva med Stay Behinds videre stilling i Norge?

Hva norsk politisk etterkrigshistorie?

Hva med norsk rettsvesen – hvilken situasjon befinner vi oss egentlig i i Kongeriket? Vi har merket oss at Erling Folkvord mener at1

«Hvis Lund-kommisjonen ikke tar jobben med å samle inn alle opplysningene fra dem som vet, må en egen gransking klarlegge graden av og formen av norsk medvirkning til dette drapet»

Men vi har også merket oss hva som vil bli forsvarsmelodien.

1 Dagbladet 7. januar 1996.

25.19.14 Jacobsens tildekkings-VG

Den kan vi for tiden lese i VGs ledere etter at talerøret Alf R Jacobsen er kommet tilbake dit og begynt å skrive ledere om Lillehammer-saken.

25.19.14.1 «Historieløs kritikk»

Etter at andre aviser hadde dokumentert at press fra Israel førte til at utenriksminister Knut Frydenlund i 1972 lovet benådning av agentene etter tredjedels soning mens rettssaken pågikk, at Frydenlund etter samme press presset riksadvokat L. J. Dorenfeldt til å presse førstestatsadvokat Håkon Wiker fra å ta opp bl.a. Harari-gruppens tidligere mord i rettssalen, slik at ingen ble dømt for medvirkning til forsettlig drap, og at man til slutt benådet alle sammen og lot dem reise fritt til Israel til tross for utleveringsanmodninger fra Italia og tilsvarende henvendelser fra Frankrike (se kap. 25.18.6), skriver (vi kjenner ingen andre i VG som kan ha gjort det) Jacobsen på lederplass i VG1:

«Det er også verd å notere seg at Norge motsto presset godt»

I mangel på begrunnelser for hvorfor det var fornuftig å reagere mildt på selvjustis og drap på sakesløs person (det var Bouchiki enten han var rett eller gal mann) i rettsstaten Norge, presterer Jacobsen å nevne den norske motstandsbevegelsens (han skriver riktignok London-regjeringen, men derfra ble kun gitt ordre om et meget antall likvidasjoner – mindre enn 10 – det store flertall ble gitt av MILORG-sjefen Jens Chr Hauge, se kap. 25.21) likvidasjonsordre under krigen, da det også kunne hende at man tok feil mann, og at

«de norske myndighetene har sørget for en påfallende taushet om dette fremfor å sørge for oppklaring.»

Det er jo morsomt å konstatere at han bruker forsvars- og justisminister Jens Chr Hauges manglende gransking av Jens Chr Hauges likvidasjoner under krigen (som vi antar – i motsetning til Lillehammermordet – var nødvendige fordi de befant seg i et land okkupert av en diktatorisk okkupasjonsmakt) til å forsvare en likvidasjon utført av og assistert av krefter som Jens Chr Hauge ikke står svært fjernt fra (se senere kapitler)!

Og så Jacobsens konklusjon:

«… det som skjer idag, er neste generasjons historieløse kritikk av forhold man ikke har satt seg grundig nok inn i»

For det var lite kritikk i samtid av milde dommer og tidlige benådninger, må vite.

For det første er dette ikke helt sant. For det andre er det ikke det som er poenget. Andre politikere og opinionen i samtid ble nemlig ført bak lyset da og gjennom 22 år nettopp pga. presset for å tildekke norsk medvirkning, drapsgruppens tidligere handlinger, den nære oppkobling til statsminister Golda Meir, den kyniske tilretteleggingen av overlagt drap på riktig mann, en uskyldig kelner med i høyden meget liten forbindelse til den arabiske terror-verden, og godt mulig bare satt opp for siden å kunne bygges opp som en «farlig flykaprer» ved hjelp av desinformasjon osv.

Hele tildekkingsapparatet trådte i virkeligheten i funksjon dagen etter drapet for å konstruere en historie som nettopp tok sikte på å skape «forståelse for» milde dommer etc. Apparatet bløffet Korvald-regjeringen, mens den etterfølgende Ap-regjeringens indre kabinett – som visste adskillig mer – svettet av frykt fordi israelerne oppfattet arrestasjonene som svik mot avtalte forutsetninger og truet med «et dårlig forhold» mellom de to land, dvs. avsløring av den norske medvirkning!

Og som om ikke det er nok: Jacobsen har enda til ikke oppfattet at det det reageres mot, er 22 års systematisk løgn og tildekking som har medført at en rekke norske borgere som er kommet i nærheten av sannheten er blitt utsatt for alle slags offensive og kriminelle aksjoner fra systemet for å få dem til å holde munn!

Hadde «samtiden» visst om alt dette, hadde den nok sagt sitt, den også! Det er fortsatt mange av oss som var del av den!

Hva har skjedd med VG?

Svar: Alf R Jacobsen er tilbake. Der har han systematisk spilt samme rolle som før: Talerør og hvitvasker for E-tjenesten, arbeidende på høytrykk under vinterens stadig nye avsløringer vedr. Stay Behind, Kjettingmannen og Lillehammer-saken.

1 VG 13. januar 1996.

25.19.14.2 Jacobsens og Ollestads evakueringer

La oss vende tilbake til en sak som har vært nevnt tidligere:

Rundt nyttår undret vi oss over hvorfor VG ikke klarte å henge med i racet rundt Lillehammer (se kap. 25.18 og 19). Dagbladet boltret seg i telefonnummer funnet på agentene og uttalelser om norsk medvirkning, men VG var taus. Da det ble besluttet at det skulle sendes en stortingsdelegasjon til Israel for å be Israel om å bekjenne sin brøde og betale de etterlatte, fant vi ut at vi ikke kunne sitte stille og se norske stortingsrepresentanter komme i den forlegenhet at de der nede ble fortalt om en norsk medvirkning de ikke visste om på forhånd. Vi visste om en samtidig evakueringsøvelse i regi av Stay Behind samtidig med drapet med Mossad Norge-sjefen Israel Krupp helt ureglementert i ledelsen og alle omstendighetene omkring den (se kap. 25.19.2), og syntes ikke vi kunne sitte på den kunnskapen alene. Vi ønsket samtidig å gi VG, som i 1993 hadde gjort en hederlig jobb med vår sak, drahjelp for å komme med i løpet, og lot Erik Sønstelie, en absolutt hederlig og meget kunnskapsrik VG-journalist, uheldigvis (for VG, ikke for mor og barn) med farspermisjon, få se de viktigste sider om dette fra manuskriptet til denne boken.

Han skrev også en meget skikkelig reportasje1, og klarte endog i løpet av kvelden å få den verifisert fra en annen kilde slik kravet i VG er. Man skulle tro at dette var en nyhetsbombe i de tider. Telefonnumrene funnet på agentene gikk over alle førstesider og i alle nyhetssendinger. Disse sporene var og er viktige når de analyseres nærmere, men ingen i media er hittil kommet lenger enn til at noen numre gikk til nordmenn som tilsynelatende ikke hadde noe med saken å gjøre, og som kunne være i kode (se kap. 25.19.8).

Hva gjør nå VG? Sønstelies sak kjøres over to sider, men langt bak, og uten førstesideoppslag. Innenfor samme oppslag trykker man en like lang artikkel av Alf R Jacobsen der det bl.a. het2:

«Når man fremsetter uhyrlige påstander, må man selv finne seg i skarpt søkelys. Det er velkjent at herrene Ramm og Setsaas i årevis har slynget ut voldsomme utsagn om navngitte personer. Tross intens politietterforskning har påstandene aldri latt seg bevise.»

Denne kommentaren kan ikke ha hatt annen hensikt enn å avsvekke verdien og troverdigheten av hovedoppslaget – som etter ekstra bekreftelse nå var VG’s egen nyhet! Mao. diskreditere avisens egne kilder og ta avstand fra avisens egne nyheter!

Virkemiddelet var å diskreditere oss – «herrene Ramm og Setsaas» som i «årevis har slynget ut voldsomme utsagn om navngitte personer», og påstander som «aldri latt seg bevise», uten å nevne et ord om at vi allerede da forlengst hadde lagt frem meget gode grunner for at ingen av granskerne etc. noensinne hadde ønsket å bevise. Dette er samme Jacobsen som 100% hvitvasket Nygaard Haugs hvitvask av E-tjenesten!

Vi har ennå ikke truffet på noen journalist som kan huske at en forutsetningsvis seriøs avis bevisst har skutt seg selv i foten på denne måten tidligere. Man har en nyhet som kunne vært kjørt til topps, velger å spille den ned, og kjører en redaksjonell kommentar som nærmest avliver nyheten på samme side.

Og hva med kildevernet? Kan nå alle kilder som vil gi VG godt stoff risikere på samme side bli hengt ut som «herrene slik og slik» som ellers er kjent for «å fremsette uhyrlige påstander» og derfor «må selv finne seg i skarpt søkelys»?

Men Jacobsen har nok forstått at det måtte mer til enn diskreditering for å legge evakueringsøvelsene døde:

Noen dager senere, 13. januar, hadde som vi husker Jacobsen funnet en annen måte å «drepe» informasjonene på3. Han hadde nå på rekordtid funnet frem til en annen øvelse i 1969 eller 1970 som han mente

«kan ha utløst ryktene om hemmelig norsk militær bistand til Mossads Lillehammer-aksjon»

I denne øvelsen fant det bl.a. sted et flyslipp fra Storbritannia i fjellene over Hundorp, der Israel Krupp hadde sin gård. Og daværende Stay Behind-sjef Sven Ollestad, som selvsagt selv var interessert i å få oppmerksomheten vekk fra 1973, bekreftet villig

«at det ble arrangert et flyslipp i dette området, men personlig husker jeg ikke årstallet»

Jacobsen hadde også funnet ut at denne øvelsen fant sted i de siste tjenesteårene til e-sjef Johan Berg som også var tilstede. Han gikk av i 1970. På dette grunnlag mente Jacobsen «at man trolig nå kan fastslå» at «øvelsen» fant sted 3-4 år før Lillehammer-drapet.

Det kan man sikkert. Men Jacobsen lot som om dette er den samme øvelse som evakueringsøvelsene i juli 1973, og flytter derfor disse bakover i tid. Slik var det ikke. Stay Behind hadde rett som det var øvelser. Øvelsen som Jacobsen opplyser om, og som omfattet britiske flyslipp fra MI6, var én. VIP-evakueringsøvelsen i 1973 med dekkøvelse var en annen.

Jacobsens nye artikkel var således en evakueringsøvelse i seg selv: Evakuering fra sannheten omkring evakueringsøvelsen i 1973, kokt sammen av Ollestad og Jacobsen.

Det er bemerkelsesverdig at Jacobsen nå benytter Ollestad som sannhetsvitne. I sin bok «Mistenksomhetens pris» omtalte Jacobsen selv Ollestads rolle under avsløringen av Hans Otto Meyers våpenlager og derved av Stay Behind i 19784:

«Det var nå Ollestad gjorde sin store tabbe. Han nektet blankt for at Hans Otto Meyer hadde noe som helst med Stay Behind å gjøre, en påstand Bull-Hansen bragte videre til bekymrede politikere i regjering og storting.»

Har Jacobsen allerede glemt at han seks måneder tidligere skrev at Ollestad en gang før har benektet sannheten for å skjule systemets hemmeligheter? Hvordan kan han skryte av sin fabelaktige evne til kildekritikk når han er så glemsk? Realiteten er at Jacobsen er en upålitelig journalist og et talerør for Trond og Aps hemmelige systemer. Dette tror vi vil bekymre politikerne minst like mye som sist.

Vi kan nå fortelle at Ollestad denne gangen har begått sin annen store tabbe ved å «evakuere evakueringen», og trukket Jacobsen med seg:

Vi er kjent med at Ollestad for en tid siden var innkalt til Lund-kommisjonen for å svare på spørsmål om evakueringsøvelsene i 1973. Da nektet han for at det hadde vært noen slike. Senere har imidlertid Kommisjonen klart å skaffe dokumenter som beviser at den ble holdt, akkurat slik vi har opplyst (med andre kilder). Da ble Ollestad pånytt innkalt, men nå ble han så syk at han ikke kunne møte hos Lund!

Derimot hadde han ikke noe problem med å stille opp for Alf R Jacobsen, da Jacobsen trengte en annen øvelse for på klassisk vis å trekke oppmerksomheten bort fra den viktige sommeren 1973. Han var heller ikke for syk til å dra til London, sikkert for å konferere med MI6 om den videre tildekning av evakueringsøvelsene i 1973, eller på ferie til Spania. Det må være en sterkt psyko-somatisk sykdom, som bare slår ut når ubehageligheter venter!

1 VG 5. januar 1996.

2 VG 5. januar 1996.

3 VG 13. januar 1996.

4 Alf R Jacobsen: «Mistenksomhetens pris». Aschehoug 1995. Side 232.

25.19.14.2.1 Oppsummering: Historieløs og kildekritikkløs Jacobsen

Etter at vi bragte frem meldingen om evakueringsøvelsene for VG, og VG fikk dem bekreftet fra en annen kilde, fant altså Jacobsen det nødvendig på samme side å ta avstand fra avisens egen nyhet ved å diskreditere vår troverdighet1:

«Når man fremsetter uhyrlige påstander, må man selv finne seg i skarpt søkelys. Det er velkjent at herrene Ramm og Setsaas i årevis har slynget ut voldsomme utsagn om navngitte personer. Tross intens politietterforskning har påstandene aldri latt seg bevise.».

Forrige gang han var på besøk hos oss var han sterkere. Det var som man husker i Dagbladet i juli 19942 da han bl.a. hevdet at han visste som kjensgjerning at «bevismaterialet som Ramm og Setsaas påberopte seg, viste seg å være en mikstur av fantasier og tilfeldigheter» (kap. 20.4.16). Vi kunne da påvise at ingen hadde påstått at noen av våre informasjoner var gale og utfordret Jacobsen til å dokumentere noe annet, men da ble han taus. Hvorfor spurte han ikke Stay Behind eller Trond eller Alf Roar Berg? Eller frimurerbrødrene Lier og Siljeholdt? (Om betydningen av frimurer-fellesskapet, se innledningen til kap. 25.26 og kap. 25.26.3-4).

Det er da interessant å notere seg at Jacobsen gjør et nytt forsøk på å skyte ned evakueringsøvelsen. Som kilde bruker han nå Sven Ollestad, sjef 1958-1982 for Stay Behind, herunder da organisasjonen i 1978 første gang ble avslørt, ved politiaksjonen mot Hans Otto Meyer, da Meyers store våpendepot ble funnet. Da Ollestad fikk vite det, benektet han at Meyer hadde noe med å Stay Behind å gjøre, både overfor den daværende E-sjefen, ob. Fredrik Vilhelm Bull-Hansen, Forsvarssjefen, forsvarsministeren, Stortinget og hele Norge, slik at alle ble ført bak lyset noen uker. Det var fordi Ollestad fikk panikk og valgte å lyve (antakelig allerede da pga. en fryktet Lillehammer-avsløring).

Vi hadde jo nå ventet at Jacobsen, som den nøyaktige, kildekritiske og etterrettelige journalist han skal være, hadde skrevet en liten kommentar til sin egen reportasje, f.eks. slik3:

«Når man en gang har løyet for sine sjefer og hele Norge i en vanskelig situasjon, må man selv finne seg i skarpt søkelys. Det er velkjent at herr Ollestad løy om Meyer og Stay Behind. Det var ikke en gang nødvendig med politietterforskning for å vise at det var løgn.»

Men det gjorde han ikke! Skyldes det historieløshet, som han beskylder alle andre for, mangel på kildekritikk, som han også beskylder alle andre for, eller noe annet?

Vi vet altså nå at Ollestad har løyet en gang til, for Lund-kommisjonen, og nettopp om det tema Jacobsen bruker ham som kilde på, men det vet kanskje ikke Jacobsen foreløpig. Han vet bare at Ollestad har forklart seg om ryktene om en slik øvelse og at de da ble lagt grundig død av Lund-kommisjonen, men ikke om hva som skjedde senere.

1 VG 5. januar 1996.

2 Dagbladet 14. juli 1994.

3 VG v/Jacobsen har aldri skrevet dette. Kanskje redaktøren gjør det en vakker dag?

25.19.14.3 Jacobsen melder ut VG

Like etter forsøket på å nøytralisere oss meldte Jacobsen VG helt ut av Lillehammer-saken1 ved på lederplass å fastslå at det meste eller alt av «det som svirrer av rykter» (av Jacobsen svært gjerne kalt «avsindige rykter» er uten grunnlag i virkeligheten, der alt er i skjønneste orden. Litt av et utgangspunkt for Norges største tabloidavis og dens kritiske, etterforskende journalister!

Lederen er selvsagt anonym, men språkbruken oser så intenst av Jacobsen at det ikke kan herske tvil. Ingen andre klarer på samme måte å plassere noen i en verden av klokskap, verdighet og innsikt og andre som avsindige, historieløse og tvilsomme. Særlig ikke etter så tydelig forhåndsdefinert mønster.

Nesten daglig konstaterer nå Jacobsen at alt er i skjønneste orden i Norge, og særlig med Lillehammer-saken.

Typisk er en ny lederartikkel der Jacobsen legger æren for «den lykkeligst mulige løsning» hos advokat Johansen for den ene parten av etterlatte med hans «stillferdige og tålmodige diplomati» som gjorde det mulig for Israel «å rydde denne kjedelige norsk-israelske saken av veien, og også lette sin egen samvittighet, uten å måtte kompromittere seg selv eller sine hemmelige tjenester»2.

Det er den samme Jacobsen som er bekymret for andres historieløshet som nå har glemt at Johansen var villig til å avslutte hele saken med en norsk billighetserstatning som viste seg å være på 250.000 kroner, at Johansen deretter forlangte 750.000 av israelerne og bare fikk de 1,8 mill fordi den andre parten, Terje Jamal Rutgersen og hans advokater Aasen og Staff kjørte et hardere løp mot Israel. Dette løpet kalles nå av Jacobsen «støyende og truende opptreden», «en trussel mot den skjøre forståelse som var i ferd med å bygge seg opp» etc. Til sist i den samme lederen heter det:

«Ennå gjenstår det politietterforskning om de nyeste spekulasjonene om mulige norske hjelpere ved aksjonen i 1973. At norske hemmelige tjenester har medvirket, er det ikke lagt frem fnugg av indisier på. Om Mossad hadde hjelp av private norske agenter, vil det neppe være mulig å oppklare dette idag, men politiet gjør altså et forsøk.»

At Jacobsen må ha utviklet en helt spesiell form for rose-rød stær når han ikke klarer å se engang «et fnugg av indisier», får så være. Langt mer interessant er det talerøret sier etterpå: Hvis det var hjelp, kan det ikke oppklares! Hvordan vet Jacobsen det? Hvem har fortalt ham det? Hvis alt er i orden, er jo dette en hypotetisk situasjon. Hvordan vet han at alle beviser om uheldige forhold i E-tjenesten etterhvert forsvinner, slik at han kan være så sikker i en for ham helt hypotetisk situasjon? Eller vet han – eller de han rør-taler for? – at den slett ikke er hypotetisk, men at alle forholdsregler er tatt allerede? «Tro ikke dere finner noe! Alle dokumenter er brent og alle munner lukket!» Er det det han sier?

Hva mener leseren om Jacobsens manglende fnugg etter å ha lest denne boken (80% av fakta har vært tilgjengelig også for ham!). Si det til Jacobsens sjef, Bernt Olufsen!

1 VG 7. januar 1996.

2 VG 28. januar 1996.

25.19.14.4 Jacobsen melder ut Jacobsen

Det faller helt inn i samme mønster at Alf R Jacobsen i VG innleder en kampanje mot bl.a. mot TV-serien «Bak din rygg» der han nå mener det stort sett kom frem «avsindige påstander»1 og henger ut en av programmets kilder for å stå bak «ville og udokumenterte påstander» – den samme Jacobsen som hadde opptrådt som konsulent for TV-serien og fått sitt navn med på rulleteksten! (Hvilket minner oss om at Jacobsen absolutt skulle være med på å skrive Ronald Byes «De visste alt»2, men siden glemte alt det kritiske om tjenestene han hadde vært med på der (se kap. 20.4.16), akkurat som Finn Sjue selv som etteranmeldte seg på «Vi som styrer Norge»3 og siden hyllet Jacobsen da han torpederte nettopp denne boken (se kap. 25.11.) Det er fint å være med og få se og påvirke, men så kan man torpedere etterpå!)

Da Georg Helskog, Aslaug Holm, Ronald Bye og Finn Sjue på vegne av bok og TV-serie i et innlegg i VG4 forsvarte seg og sine kilder mot VG-Jacobsens angrep, glemte de å få med seg TV-Jacobsen som sikkert også ville vært med på å forsvare TV-serien. Eller kanskje de visste at Jacobsen allerede hadde meldt ut Jacobsen fra TV-serien? Det ble ihvertfall tydelig da VG-Jacobsen illustrerte artikkelen med portretter fra redaksjonen for TV-serien, der TV-Jacobsen ble utmeldt fra TV-serien av VG-Jacobsen!

Historieløs eller ikke, Jacobsen lager ihvertfall en morsom historie om seg selv, og en del av denne blir nå samtidig VG-historie.

1 VG 25. januar 1996.

2 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994.

3 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.

4 VG 24. januar 1996.

25.19.14.5 Jacobsen skremmer bort VGs kilder

VG burde nå ta Jacobsen-problemet alvorlig. Hva slags signaler er det Jacobsen sender ut ved å gå løs på VGs egne kilder? Vi er durkdrevne nok til å se forskjell på Sønsteli og Jacobsen, og bare svarteliste VG så lenge Jacobsen får styre over overvåkings- og etterretningssakene.

Men hva med alle andre som tror at VG er VG? Alle som sitter på en eller annen form for informasjoner som ikke passer Ap-staten? De leser dette tydelige signalet: Kom ihvertfall ikke til oss i VG! Vi tror ikke på deg likevel, men kan godt komme til å henge deg ut likevel, som en forskrudd herre eller avsindig ryktemaker!

For drøye tre år siden hadde VG en fremragende avsløring om den kjente torpedo Espen Lie som var blitt koblet sammen med britisk MI5 av den norske Stay Behind-lederen i den hensikt å bryte seg inn i det norske forsvars våpenlagre, stjele våpen, smugle disse til Nord-Irland og infiltrere IRA – i strid med et ukjent antall paragrafer i straffeloven. Det kostet tre måneders solid fotarbeide og skjult fotografering av hemmelige møter. Alt som først benektet viste seg å være sant. Tror VGs ansvarlige redaktør Bernt Olufsen at denne reportasjen ville blitt laget idag med Alf R Jacobsen som ansvarlig? Svar ja, og lytt til lattersalvene fra Platous gate!

Og hva med VGs eier, Schibsted-gruppen? Blir det løssalg av Jacobsen? Ånå, dere vet det kan bli dårlig, men er selvsagt ansvarlige eiere som respekterer redaktørplakaten uten billige hensyn til løssalg og slikt! Det var da godt. Noen ganger kunne vi faktisk ha misforstått.

Akkurat som redaktørene i Aftenposten, som står like fritt til å benekte og hvitvaske. Hadde bare alle aviseiere vært like selvoppofrende i sin etiske linje!

Som landets største avis er VG en viktig norsk samfunnsinstitusjon. I enhver borgerkrig vil partene forsøke å besette landets radio- og TV-stasjoner og andre viktige informasjons- og kommunikasjonskanaler. I Norge føres en borgerkrig som bare den ene parten vet om, inntil nå. Det er en farlig fordel, men hemmelighetskravet begrenser virkemiddelbruk etc. Derfor er den stille krig som utkjempes i VG (og andre redaksjoner) fortsatt ikke tapt, selv om det nå går farlig fort i den retningen.

Slaget om VG (og mange andre viktige media) vil i ettertid bli et av de mest spennende temaer å skrive historien om. I øyeblikket har talerøret Jacobsen makten, men det kan kanskje skifte?

25.19.14.6 Dagbladet

Dagbladet har nylig fått ny sjefredaktør fra «dødare»-gjengen. Harald Stanghelle var en av de som i høst bukket underdanig til Jacobsen og gratulerte ham med hans fine hvitvask, hvitere enn Blenda! (Kap 25.11, innledningsvis.) Likevel ser det ut til at det i Dagbladet fortsatt innimellom er plass for kritiske kommentarer og reportasjer i forhold til A-makten og E-makten. Hvilken vei går krigen i denne redaksjonen? Kan vi håpe på den gamle teorien om maktbalanse i Akersgaten? Det blir like spennende!

25.19.15 2,5 år igjen

Erling Folkvord sa nylig til Arbeiderbladet1:

«Spørsmålet vi står igjen med, er om regjeringen i det hele tatt vil bidra til at de som begikk Mossads overlagte drap på Lillehammer blir stilt for norsk rett før saken foreldes 21. juli 1998.»

Nei, det er det ikke. Det er forlengst besvart med nei. Spørsmålet er om Stortinget vil sørge for å fjerne Regjeringen, slik at vi kan få en ny regjering som vil fjerne Riksadvokaten og få inn en ny, som vil sørge for at de som begikk Mossads overlagte drap på Lillehammer og de som medvirket dertil, før under og i snart 23 år deretter kan bli stilt for norsk rett i tide, og om Stortinget vil sørge for at de som har ansvar under Riksretten blir stilt for den!

23 år er forøvrig ingen rekord for tildekking av norsk-israelske forhold. Det tok 27 år fra Norge fikset tungtvannet til Israel før det hele ble avslørt i 19872. Og Jens Chr Hauges «inspeksjonsrapport» fra 1961 ble hemmeligholdt helt i 25 år, og en del av den er fortsatt hemmelig – etter 35 år! (Se kap. 5.4.)

Vi minner igjen om at Norge valgte å utlevere Souhaila Andrawes til Tyskland, der hun nå er satt under tiltale for flykapring og aktiv medvirkning til drap og risikerer livsvarig fengsel, til tross for at hun allerede var dømt for samme sak og hadde sonet 18 mnd i Somalia (bare litt kortere enn Sylvia Rafael sonet i Norge), og til tross for at hennes sak er 19 år gammel, bare fire år nyere enn Lillehammer-saken.

Hun blir utlevert til Tyskland fra Norge, men fortsatt nekter norske, myndigheter å kreve de skyldige hovedpersonene fra Lillehammer-drapet utlevert fra Israel til Norge, til tross for de ikke har sonet en eneste dag noe sted, at deres identitet er hevet over enhver tvil, en av dem endog oppsøkt av norske journalister, og til tross for at dette dreier seg om sjefer og eksekutører, mens Andrawes var mer lik Sylvia Rafael – profesjonell, men underordnet. Forskjellsbehandlingen stinker lange veier!

Egentlig er jo hele diskusjonen om hovedmennenes identitet latterlig. Hvis det virkelig hadde vært noe problem, og hvis norske myndigheter hadde villet, hadde de enkelt og greit krevet de skyldige utlevert fra Israel, og forutsatt at israelsk politi selv gjennomførte den siste identifikasjonen. Hvis altså Israel skal oppfattes som en del av det internasjonale rettssamfunn. Og det vil de vel …?

1 Arbeiderbladet 13. januar 1996.

2 Ole Walberg: «Tungtvannet som fordampet». Scanbok forlag 1991. Side 77.

25.19.16 «Tuppen og Lillehammer»

I øyeblikket kan det se ut som om de nære vennene i det norske og israelske Ap, E-tjenester, fagbevegelser etc. ikke er så nære venner lenger. Ikke bare har Israel nektet å hjelpe vennene i Oslo med å ta hele ansvaret, men israelske topp-politikere har sagt rett ut at Norge har ansvar selv. De har opptrådt slik at den ene av de etterlatte, Rutgersen, mot sine advokaters råd har avblåst feiden med Israel for å konsentrere seg om å ta de norske medvirkerne!

I Norge har justisministeren svart med undring over at Israel ikke tar sitt ansvar og avgitt løfte om å få dette frem.

Men så ser det ut til at krangelen spiller over på andre områder: Israel har iverksatt en svær kampanje for at Norge skal levere tilbake alt som ble stjålet av nazistene fra jødene under 2. verdenskrig. Er det tilfeldig at denne kampanjen starter , 50 år etter krigens slutt? Særlig er dette påfallende fordi kampanjen er grunnløs. Hans Fredrik Dahl skriver1:

«Rettsoppgjøret var helt klart her. Det ble regnet som i høyeste grad straffbart å ha tilegnet seg jødiske verdier under okkupasjonen …

Jøderanet … er fri fantasi. Jeg kan bare referere til hva (Oskar) Mendelsohn2 skriver om Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer … samt om den senere erstatning gjennom Krigsskadetrygden …

Ved det endelige oppgjøret i 1948 sto de beslaglagte jødiske formuer bokført til 8,8 mill kr. Anmeldte krav kunne da utbetales med 68% dividende, mens det resterende i mange tilfelle ble erstattet av forsikringsselskap e.l. Formuer det ikke ble fremmet krav overfor, tilfalt i flere tilfeller Det Mosaiske Trossamfunn …

Det eiendommelige er … at Den jødiske verdenskongress … nå reiser anklager mot den norske stat som ikke hører hjemme i virkelighetens verden. Dette er så meget mer påfallende som Den jødiske verdenskongressen selv fulgte godt med i det norske oppgjøret den gang, og ved flere anledninger ga ros til myndighetene …»

I Norge blir det for første gang oppstuss om den repeterende nyheten om bruk av tortur mot palestinere i Israel (se kap. 5.16). Og VG kan melde at den ene av Israels to tabloider er tatt i å avlytte den andre3. Hva blir neste trekk i denne – skal vi kalle det «Tuppen og Lillehammer»-dialogen?

1 Dagbladet 8. februar 1996.

2 Oskar Mendelsohn: «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år» bind 2, Universitetsforlaget 1986.

3 VG 15. februar 1996.

25.20 Grogate – verre enn Watergate

La oss minne om hva Watergate handlet om: Det materielle var at det regjeringsbærende parti foretok innbrudd hos opposisjonspartiet og installerte mikrofoner slik at man fikk vite hva som ble planlagt særlig i valgkampen. Den forverrede omstendighet var at det langt fra var klare skott mellom den republikanske aksjonen og de statlige hemmelige tjenester. Det som toppet saken var all manøvreringen for å tildekke. Mens de fleste aksepterte at president Richard Nixon ikke kjente til innbruddet og avlyttingen, var det ingen som trodde at han var ukjent med tildekkingen.

Grogate handler ihvertfall om det samme: Politisk overvåking og avlytting. Bruk av de statlige hemmelige tjenester til partipolitiske formål. Aktiv tildekking med opplagt medvirkning på regjeringsnivå.

Det er flere likhetstrekk. Da de første avsløringene kom, forlangte Nixon alle kort på bordet! Han hadde intet å skjule – her skulle det granskes! Archibald Cox ble oppnevnt som spesialetterforsker under instruks av riksadvokaten, Elliot L. Richardson og hans nestkommanderende, William D. Ruckelshaus. Sett inn Brundtland/Kosmo/Faremo for Nixon, Dahl for Cox, Rieber-Mohn for Richardson og Busch/Qvigstad for Ruckelshaus, så ser man hva vi mener!

Da tildekkingen ble åpenbar, måtte Nixon etter press fra Kongressen sparke Cox, Richardson og Ruckelshaus i et forsøk på å redde seg selv. Det minner oss om hvordan regjeringen Brundtland måtte bøye av fra presset fra Stortinget om å få stanset Nygaard Haug-pinlighetene, og ga Nygaard Haug ordre om bråstopp. Kanskje litt mer «the Norwegian way», men samme realitet.

Vi er kommet mye kortere i prosessen i Norge, men alle har for lengst forstått at mistankene sitter dypt hos Stortingets flertall.

Det er det grunnlag for. Vi mener vi kan vise at Grogate er mye verre enn Watergate. Det hemmelige nettverket er ikke etablert ad hoc foran ett enkelt valg, men bygget opp som et permanent system basert på 50 års historie om å trygge Arbeiderpartiets makt. Det har vokst seg inn i mye større deler av statsforvaltningen, justisvesenet og de hemmelige tjenester enn i USA. Det brukes virkemidler av langt grovere kaliber enn den «stakkarslige» avlyttingen av Watergate-bygningen. Vi har ikke sagt at man helt til topps har kjennskap til alle virkemidlene, men ihvertfall kjennskap nok til å bruke systemet når det passer og innkassere fordelene av resultatene i den grad det måtte operere på egen hånd. Og konsekvensene for Rikets sikkerhet er helt annerledes enn i USA – det har regjeringstalsmenn redegjort for selv.

Riktignok ble disse konsekvensene benyttet av disse talsmennene til å legge press på Stortinget og andre om å holde fingrene fra fatet. Her har vi et nytt likhetstegn med Watergate: Nixon gjorde også i sakens første fase forsøk på å kriminalisere avslørerne Bob Woodward og Carl Bernstein. Vi kjenner oss igjen selv også. Vi har papir på at dette er brukt mot oss.

Vi kan også bevise at det er benyttet provokatører mot Stortinget. Disse har hatt til hensikt å villede og diskreditere stortingsrepresentanter, gi falske opplysninger og drive etterretning, og har drevet dels med bruk av falskt navn, dels under dekke av journalistisk virksomhet. Vi vet at etterforskning vil vise at disse direkte eller indirekte er betalt med offentlige midler, og at de har arbeidet direkte eller indirekte under Regjeringens ledelse. Dette er en side av saken som gjør Grogate meget mer alvorlig enn Watergate.

Et fellestrekk med Watergate er at Grogate gjelder dagsaktuelle forhold. Vi fristes til å gjøre som daværende journalist, nå redaksjonssjef Halvor Elvik i Dagbladet gjorde i sin bok «Politi – Presse – Overvåking»1: sitere fra en «Ny Tid»-kommentar fra 19772:

«Det er all grunn til å tru at det i 1990-åra vil dukke opp fakta om kva dei hemmelege tenester i Noreg sette i gang i 70-åra som ingen idag (1977) kan tenkje seg skjer akkurat no. Det avskrekkande ved Watergate var at saka vart rulla opp før ho vart gamal. Før det var mogleg å skrive Watergate på liste over ‘fortidas synder’.»

Velkommen til 90-årene! Det er vel først og fremst Ronald Bye som har rett til å formulere en slik hilsen til Ny Tid og Elvik av 1977. Vi har ikke tenkt å vente på en ny Ronald Bye anno 2015!

Men vi ser ikke bort fra at det kan komme en eller flere nye Ronald Bye anno 1995. Det var det som skjedde i USA etter at presset hadde begynt å bygge seg opp gjennom media og Washington Post. Et av de viktigste nøkkelvitnene for senatskomitéen under Sam Ervin som til slutt rullet opp saken var John Dean, da avsatt juridisk rådgiver for Nixon. Slik beskriver Tor Strand Deans vitnemål i 19733:

«… Dean var selv klar over sin situasjon da han sa: ‘Det kommer til å bli mitt ord mot én manns ord, det kommer til å bli mitt ord mot to manns, det kommer til å bli mitt ord mot tre manns, og sannsynligvis, i noen tilfeller kommer det til å bli mitt ord mot fire manns.’ Men likevel måtte sannheten fortelles. ‘Jeg er bedt om å fortelle sannheten, og jeg har fortalt den nøyaktig slik jeg kjenner den.’

Det som viste seg å være styrken ved Deans vitneforklaring, var at her sto for første gang under forhørene et vitne fram og hevdet det som mange hele tiden hadde hatt en mistanke om måtte være riktig, nemlig at presidenten måtte ha hatt kjennskap til, om ikke selve watergateoperasjonen, så i alle fall til dekkoperasjonen, som ble planlagt og utført delvis fra Det hvite Hus …

Svakheten ved forklaringen var at det ikke kunne bevises at den var sann. Dean kunne ikke legge frem dokumenter eller lydbåndopptak … Man fikk tro ham eller ikke. Forhøret av Dean og utviklingen de følgende uker ble en troverdighetsprøve, i første omgang for John Dean, senere for Richard Nixon …»

Her legger vi merke til nok et likhetspunkt: Mens de første operasjonene i Watergate-saken ble iverksatt av ytre ledd, ble dekkaksjonene organisert fra Det Hvite Hus. Det er akkurat det vi har sett også. Jo mer aksjonen gikk over til å bli dekkaksjon, jo mer så vi at Justisministeren og Statsministerens kontor måtte være innblandet. «Et politisk system i krise» ble det ofte sagt i Watergate-sammenheng. Det kan vi trekke frem i Norge også.

Ifølge Tor Strand fortalte John Dean også:

«at han hadde utarbeidet et langt notat for presidenten med oversikt over personer som man fra Det Hvite Hus oppfattet som politiske motstandere. Hensikten var å legge grunnlaget for en hetskampanje når valget var over og Richard Nixon behørig gjenvalgt …

Dette var alle som Richard Nixon oppfattet som sine uvenner, folk som hadde gjort det vanskelig for ham i hans politiske karriere og som nå skulle få svi for det.»

Er det noen som er i tvil om likhetene på dette punkt? Den eneste ulikheten måtte være at Nixon var elskverdig nok til å vente til etter et valg, mens diskrediteringen av andre politikere i Grogate-systemet pågår hele tiden mot de som er aktuelle til enhver tid.

Hvem kommer til å snakke først i Grogate? Hva vet f.eks. statssekretær Øystein Singsaas ved Statsministerens kontor?

Dean sa forøvrig i sin forklaring at «det vokste en kreftsvulst på presidentembetet, og at om den ikke ble fjernet, ville presidenten selv komme til å dø av den»4. Det uttrykket er også benyttet i Norge – av Ingvald Godal5:

«Alt tyder på at det er vokst frem en kreftsvulst rundt de hemmelige tjenester. Svulsten inkluderer flere høyt plasserte personer i det norske samfunn. Denne svulsten må opereres vekk.»

Det er også avslørt mye rart i USA’s fortid, opp gjennom årene, ikke minst den fullstendig villstyrige kommunistjakten under J. Edgar Hoover i etterkrigstiden, og senere hvordan han bygget opp enorme personarkiver for å holde orden på både kreti og pleti. Men ikke noe av dette førte til noen presidents avgang. Det var først da en sittende president ble tatt med buksene nede.

Det er en viktig forskjell mellom Watergate-avslørerne i Washington Post og denne boken som Grogate-avsløring: Washington Post tok ikke hensyn til Rikets sikkerhet, men ga klar beskjed om at man prioriterte den frie presses informasjonsplikt da de rusket opp i Det hvite hus.

Vi har tatt hensyn til Rikets sikkerhet. Vi har omhyggelig vurdert hver vår taushetsplikt i forhold til det vi har fått kjennskap til i våre respektive tjenesteforhold i staten, og holdt alt dette utenfor. Under etterforskningen av aksjonene mot oss har vi kommet nær de hemmelige tjenesters muligens legitime virksomhet, men har omhyggelig stanset der vi frykter at et grensesnitt mot forhold som ikke bør avsløres nærmer seg. Det hindrer ikke at vi har bragt enkelte opplysninger som fortsatt er hemmeligstemplet, men da er det så opplagt at stemplingen ikke tjener noen hensikt for Rikets sikkerhet at vi ikke er bekymret for det, og disse få opplysningene er heller ikke frembragt på noen som helst ulovlig måte, men på vanlig journalistisk vis som heldigvis er lovlig i Norge.

Den forskjellen skal myndighetene være glad for. Det finnes nok velmenende folk som føler oss som glefsende terriere i forhold til ting de selv – ut fra uvitenhet om tingenes egentlige tilstand – helst så fikk forbli tilsløret. Da bør de tenke på hva slags rovdyr de kunne vært utsatt for. Og det egentlige ansvaret ville fortsatt måttet blitt lagt på misbrukerne av det hemmelige.

1 Halvor Elvik: «Politi, presse, overvåking». Hvitbok om listesaken. Pax 1977. Side 147.

2 Ny Tid 4. august 1977.

3 Tor Strand: «Watergate»: Aschehoug 1974. Side 56-57.

4 Tor Strand: «Watergate». Aschehoug 1974. Side 60.

5 VG 8. juni 1993.

25.21 Jens Chr Hauge og Kaj Holst m fl

25.21.1 Holst og Fritzner

Kaj Holst var de siste årene av krigen antakelig den mest sentrale motstandsmann ved siden av Jens Chr Hauge. De to reorganiserte hele Hjemmefronten sammen fra en felles dekkleilighet og ble meget gode venner. Det virker opplagt at Holst ville ha kunnet spille en svært sentral rolle i etterkrigs-Norge hvis han hadde fått leve. Det fikk han ikke. Ca. 50 dager etter krigens slutt, ved St. Hans-tider 1945, ble han funnet skutt i Sverige. Saken ble henlagt som selvmord. Det er imidlertid senere fremlagt solide bevis som entydig peker i retning av en henrettelse. Disse er, i likhet med sakens øvrige fakta, presentert i Espen Haavardsholms bok «Taushetens pris», og vi gjentar dem ikke her1.

Menneskeliv ble blåst ut kjapt og hyppig under krigen – utført av alle sider. Krigens krav gjorde seg gjeldende. Vi har full forståelse for at også den norske Hjemmefronten selvsagt måtte benytte seg av likvidasjon som metode. Vi er imidlertid også enige med Espen Haavardsholm når han2 mener tiden etter 50 år burde være moden for en gjennomgåelse også av disse forhold, slik det f.eks. ble gjort i Danmark allerede i 1945, da opptegnelser over den danske motstandsbevegelses likvideringer ble gjennomgått. De aller fleste ble funnet rettmessige, men i noen få tilfeller ble ofrene gitt posthum oppreisning.

I Norge ble det også gjort opptegnelser over henrettelser som ble besluttet av Hjemmefrontens leder, Jens Chr. Hauge. Krigens krav nødvendiggjorde at han opptrådte både som aktor og dommer, uten forsvarer, og i noen tilfelle som eksekutør selv. Det har ikke vi noe å bemerke til, tvert imot må Hauge krediteres sin besluttsomhet, men også for i utgangspunktet å legge grunnlaget for en viss rettssikkerhet nettopp ved nøyaktig å sørge for visse formaliteter og nedtegnelser – selvsagt med vanlig forbehold om at dette virkelig omfattet alle saker.

Lister over henrettede finnes den dag i dag, men selv 50 år etter er de stemplet med de aller rødeste hemmelighetsstempler, og hensikten er visstnok at det for alltid skal forbli slik. Vi har fått opplyst fra en helt sikker kilde som selv har studert materialet at arkivene omfatter 75-80 henrettelser besluttet av Hauge/Milorg.

Forskeren Inger Cecilie Stridskleiv3 har arbeidet med saken, og kommet frem til et tall på 150 sannsynlige henrettelser4 utført av hjemmefronten, hvorav 11 etter krigens slutt og én så sent som i desember 1945. Endel av disse kan imidlertid ha vært utført lenger nede i organisasjonen eller av enkeltpersoner. Hun kan imidlertid fortelle om et Iikvideringsoffer som ble hardt skadet, men overlevde – Ingolf Andresen, en grenselos som ble antatt å samarbeide med politiet. Siden han overlevet, ble han stilt for retten etter krigen – og frikjent! «En kan si at dette er den eneste norske likvidering som er rettslig prøvet,» skriver forskeren.

Professor i moderne historie, Ole Kristian Grimnes, sa til VG5:

«Når dette temaet nå kommer opp, er tiden kanskje inne til at en mann som Jens Chr Hauge sier noe mer enn han hittil har gjort om hvordan likvidasjonssakene ble behandlet i sin tid.»

En annen kilde6 oppgir at Hauge i 1947 skrev til daværende riksadvokat Andreas Aulie om prinsippene som ble fulgt før det ble gitt ordre om eksekusjon: Det måtte foreligge bevis for agentvirksomhet eller angiveri; det måtte være fare for gjentakelse; det måtte foreligge betydelig og overhengende fare for organisasjonen, og eksekusjon måtte være eneste mulige forsvarsmiddel. Det ble oppgitt at tilfangetakelse gjentagne ganger hadde vist seg å være livsfarlig og ineffektivt. I en annen henvendelse av 1948 skal Hauge ha gjort det klart at alt bevismateriale om de likviderte ble tilintetgjort umiddelbart etter domsfellelsen.

Hauge skal videre ha opplyst at han hadde forsøkt å verve en høyesterettsdommer til å dømme i slike saker, men vedkommende mente det ikke ville passe seg, fordi han ville kunne komme til å få dem igjen i Høyesterett etter krigen. Hauge, med erfaring en kort periode som dommerfullmektig, måtte ta jobben selv. Den anklagende instans ble også den dømmende.

Rettsoppgjøret for landssvikere ble grundig gjennomført i årene etter krigen, og som nevnt i Danmark også for hjemmefrontens virksomhet. Forholdene i Norge kan ha berettiget at man ventet en tid med å gjøre noe lignende i Norge. Men 50 år er svært lang tid. Vi var både før og etter krigen på alle andre måter nøye med de legale rammer omkring virksomheten under krigen – mer enn de fleste andre land. Vi tenker da særlig på Elverumsfullmakten gitt av Stortinget under C. J. Hambros presidentskap, en fullmakt som ga den norske London-regjeringen en helt annen legitimitet enn andre eksilregjeringer hadde. London-regjeringens bruk av fullmakten ble også nøye gjennomgått etter krigen. Det gjaldt også alt lovverk etc. Så langt som mulig ble hele okkupasjonstiden passet inn i rettsstatens legalisme – unntatt Hjemmefrontens virksomhet. Selv idag vil mange mene det er helligbrøde å kreve noe slikt, men det ville fullført et ellers imponerende arbeide.

Vi tviler ikke på at resultatet som i Danmark ville vise at det aller meste, også av likvidasjonene, var i sin skjønneste orden. Men vi vil gjerne vite det, slik at man får lagt til ro f.eks. den tvil om sakligheten ved henrettelsesbeslutninger slik den som kom frem i den såkalte Fritzner-saken. I forbindelse med en sak for Stortinget i 1948 om eventuell forbigåelse av kaptein Ola Fritzner i en ansettelsessak avgjort av forsvarsminister Jens Chr Hauge, avga Ruth Hanoa en erklæring som eventuelt skulle kunne kaste lys over motivet7:

«Politifullmektig Gunnar Waaler som av og til har vært hjemme hos min mann og meg omtalte under et besøk innunder jul 1945 et maskemøte mellom ham, kaptein Fritzner og forsvarsministeren J. Chr. Hauge under krigen. Jeg forsto av Waaler at Fritzner og Hauge var blitt uenige og da Fritzner var gått skulle Hauge ha uttalt:

Dette var en ynkelig forestilling. Han er ferdig og jeg skal sørge for at han (Fritzner) aldri mer kommer opp.’

Waaler fortalte videre at Hauge hadde avgitt ordre til at Fritzner skulle likvideres, men dette hadde Waaler avverget, idet han (Waaler) skulle gå god for Fritzner.»

Det er blitt stående store spørsmålstegn ved Jens Chr Hauges navn i forbindelse med Kaj Holst-saken. Haavardsholm skriver i boken f, eks. om Hauge og Holst:

«To venner. To nære medarbeidere.

Er det ikke påfallende at den ene – som kommer ut av krigen som keiser av motstandsbevegelsen og som nøkkelskikkelse i det statsbærende norske partiet – sommeren 1945 og seinere ikke gjør mer for å komme til bunns i hva som skjedde med hans venn?»

Dagbladets Hans Fredrik Dahl tolket dette dithen at Haavardsholm antydet at Holst skulle være drept av hensyn til Hauges «ære»8. Det benektet Haavardsholm, og han ga da denne forklaring9:

«Det er riktig at det har opprørt meg på det menneskelige planet at Hauge åpenbart har vært med på å dekke over det som skjedde med hans nære venn. For øvrig er fakta sterke nok, uten den typen hypoteser som … Dahl … har forsøkt å tillegge meg.»

Det hindrer ikke at de fleste vil måtte være enige i akkurat det som Haavardsholm skrev: Påfallende, hverken mer eller mindre. Det gjelder imidlertid etter vår mening ikke selve Hauges taushet, for Hauge er absolutt taus om alt, og det er en skål for seg selv.

Vi er også enige om at fakta er sterke nok, men langt fra så klare at man kan danne seg eller avvise noen som helst slags hypoteser (disse punkter unntatt de med egne fotnoter er i sammentrengt form hentet fra boken):

Til tross for overveldende bevis mot selvmordsteorien ble det svenske politiets selvmords-henleggelse stående

Saken ble 49 år etterpå – i september ifjor – i Sverige hemmeligstemplet «til evig tid»; hvilket aldri skal ha skjedd før i Skandinavia (med ett unntak som vi kommer tilbake til)

Professor Ingvar Bergstrøm, som har undersøkt Holst-saken siden 1946, hevdet i 1994 at «beslutet att likvidera Kaj Holst måste ha fattast högt upp i den norske motstandsrörelsen. Svensk militär, polis m fl måste ha varit innförstådda. Bergström var knyttet til svensk E-tjeneste under krigen og kjent som en av de svenskene som ydet norske motstandsfolk mest hjelp.

Pensjonert generalmajor Ole Otto Paus uttalte10: «Kaj Holst ble helt opplagt drept. Det kan jeg avlegge salighetsed på.» Søster til Paus’ kone var nygift med Kaj Holst like før henrettelsen, og norsk etterretningsmann fra London.

Paus fant på et E-tjenesteoppdrag i Sverige i 1954 en person som delvis ga ham morderens identitet, men som ikke våget å opplyse om den fullt ut

Etter dette oppdraget fikk Paus beskjed fra sin sjef general Ole Berg, om at det var «livsfarlig» å foreta undersøkelser i Holst-saken

Det er ved et par anledninger lansert teorier om at saken kan ha sammenheng med et svensk-amerikansk «etterretningskup» på Lillehammer i frigjøringsdagene, uten at dette er knyttet sterkere til Holst enn at han kunne ha kjent til dette11. Det er ikke mulig å vite om dette er en avledningshistorie eller en god teori.

Både norske myndigheter og en rekke private, bl.a. pårørende av Holst, har gjort tallrike, men forgjeves henvendelser til svenske myndigheter om å få utlevert de hemmelige dokumentene12

Det finnes viktige dokumenter om Holst-saken i Trond Johansens arkiver. Også han nekter å utlevere disse. Det er sagt at de mest gjelder «etterretningskuppet», men det vet man ikke noe om13

Opplysningene kan peke i alle slags retninger. Var morderne norske eller svenske, nazister eller kommunister? Var det noe helt personlig? Det som er opplagt, er at svenskene dekker over, men noe dekkes også i Norge. Norske krav om åpenhet i Sverige tyder på at saken er mest ubehagelig i Sverige, men her kan det være et spill mellom de to regjeringene for å villede almenheten – for alt vi vet.

Det eneste som er sikkert, er at «noen» har interesse av at denne saken tildekkes etter 50 år. Vi kan ikke forestille oss én eneste legitim grunn til det, uansett hvem som måtte være skyldig eller hvilket minne eller nasjonalhelligdom som kan bli blamert. Men vi har gode forestillinger om hvem som har makt til å fremtvinge slik tildekking, både i Norge og Sverige.

Noen ser en sammenheng mellom Holst-saken og rekken av henrettelser avsagt og utført av Milorg-sjef Hauge under krigen, pga. fellesnevneren at det er lagt evig hemmelighetsstempel på begge.

Noen ser en videre sammenheng til påstandene om svakt begrunnede henrettelsesbeslutninger fra Hauges side under krigen, jfr. Fritzner-saken (se foran), og Holst-saken, mens andre ser Fritzner-saken mer i sammenheng med at Jens Chr Hauge synes å ha hatt et nokså motsetningsfylt forhold til offiserer som sådan (som forsvarsminister avsatte han flere generaler). (Vi vil også for ordens skyld nevne at CC var meget skeptisk til Fritzner.)

1 Alle opplysninger om Kaj Holst-saken er – når ikke annet er spesifisert – hentet fra Espen Haavardsholm: «Taushetens pris». Oktober 1995.

2 Her i Dagbladet 11. juni 1995.

3 Aftenposten 14. februar 1996.

4 Direktøren ved Norges Hjemmefrontmuseum, Arnfinn Moland, har imidlertid tatt sterkt avstand fra en del av Stridskleivs metoder og definisjoner, og peker bl.a. på at tallet omfatter en del personer som ble drept i ordinære skuddvekslinger bl.a. i forbindelse med grenselostrafikk. Aftenposten 1. mars 1996.

5 VG 17. februar 1996.

6 Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Maktens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge». Tiden 1991. Side 36 f.

7 Aksel Berentsen: «Ola Fritzner – en norsk kapteins kamp før og etter frigjøringen». Ane Gimnes forlag 1949.

8 Dagbladet 9. juni 1995.

9 Dagbladet 11. juni 1995.

10 Dagbladet 28. september 1994.

11 Se bl.a. Klassekampen 28. september 19(??)

12 Se bl.a. en NTB-melding ca. 27. september 1994.

13 Se bl.a. en NTB-melding ca. 27. september 1994.

25.21.2 Birger Sjöberg alias Nils Berdal

Det er også de som ser en sammenheng mellom de ulike «lokk» og Jens Chr Hauge’s generelle vilje og evne til å få tingene som han vil ha dem – også på helt beslektede områder. Haavardsholm nevner i denne forbindelse to historier: Hauges rolle vedrørende tungtvannet til Israel (i denne boken omtalt i kap. 5.4) og hans voldsomme innsats for å hemmeligholde et lite familieskjelett som de fleste andre ville tatt med godt humør. Her følger en sammentrengt versjon av den siste, basert på Haavardsholms fremstilling1:

En av Martin Unges nærmeste medarbeider var en svenske ved navn Birger Sjöberg. Han gjorde en fremragende innsats og nøt stor popularitet. Han var spådd en stor fremtid da han dessverre falt på post i 1944. Han etterlot seg en ung enke, Liv Grannes, som senere ble Jens Chr Hauges annen hustru.

Etter krigen kom det frem at «Birger Sjöberg» var et psevdonym, og at mannen i virkeligheten var helt norsk, Nils Berdal fra Åfjord, men før krigen ettersøkt for bedragerier. Ved hjelp av press og trusler klarte Hauge å hindre at dette ble offentliggjort. Tyve år senere sto Berdals bror frem i VG med den samme historien, i intervju med Dag Christensen. Det var nå for sent å sette lokk på, men nå ble broren på det groveste æresskjelt, rykter ble satt ut om ham og om forholdet til hans tidligere arbeidsgiver NSB, og VG bøyde unna: Broren ble stemplet som upålitelig, løgner og plattenslager.

Etter ytterligere tyve år klarte Helgeland Historielag å få historien endelig bekreftet. Hauge forsøkte pånytt å true laget til taushet – førti år etter krigen. Til slutt fikk Nils Berdal alias Birger Sjöberg sitt velfortjente monument med begge navn på stedet der han ble skutt som patriot, Linge-offiser og SOE-agent.

Hvis denne historien er sann – og vi har ikke sett den dementert – har Hauge bare seg selv å takke når det spekuleres i hva slags motiver han kan ha når han gang på gang dukker opp når det skal settes lokk på faktiske opplysninger. Vi merker oss også at den stakkars bror Berdal på midten av 60-tallet tydeligvis ble utsatt for akkurat den samme «strategi for diskreditering og kriminalisering» som vi har vært utsatt for, og som inngår for hyppig bruk i kokeboken til «den fjerde tjeneste».

Vi vil ellers for vår del mane til adskillig varsomhet. Som nevnt er det ingen som vet at Hauge vet noe mer om Holst-saken, og ingen som vet at han ikke har gjort noe (han har nok av hemmelige kanaler å undersøke langs).

1 Espen Haavardsholm: «Taushetens Pris». Forlaget Oktober 1995. Side 44.

25.21.3 Harald Normann

En annen sak som til slutt ble oppklart, men aldri gjort opp, er den såkalte «Rittmester Normann-saken»1. Historien er til slutt skrevet av rittmesterens sønn og behøver derfor ikke være helt objektiv.

Rittmester Harald Normann var sjef for Hærens flyskole på Kjeller da krigen kom i 1940. Han var blant de ta som tidlig innså risikoen for et tysk angrep, og sørget 8. april for å bringe en del av flyparken i kamuflert sikkerhet på et nærliggende vann. Uavhengig av dette kom han i en situasjon der han måtte arrestere enkelte lensmenn pga. irregulær opptreden ifbm Kongens fluktrute, men saken ble oppklart og lensmennene satt fri samme dag. Noen dager senere tok rittmesteren i mangel av klare ordre fra Oslo det standpunkt at hele flyparken måtte bringes i sikkerhet i Sverige, og fikk delvis gjennomført dette før han plutselig ble arrestert. Arrestordren var utstedt av general Otto Ruge pga. den siste forflyttingen av flyene fordi den var gjort uten etter ordre. Først 50 år senere kom den sannsynlige forklaringen på dette: En besøkende offiser fra Oslo, oberst Thomas Hartvig Gulliksen, hadde bragt inn mistanke om at rittmesteren visste om invasjonen, og derfor kunne være femtekolonnist. Men i mangel av bevis kom dette ikke med i saksdokumentene.

Etter noen måneder i fangenskap sammen med NS-medlemmer, der rittmesteren ble tvangsparadert til spott og spe for hele lokalbefolkningen, ble saken droppet, og etter krigen fikk rittmesteren fullt medhold i alle sine tjenstlige disposisjoner. Men i den påfølgende tiden var han paria for de norske motstandsfolkene, og både han og hans familie stemplet som nazister pga. arrestasjonen. I fortvilelse over dømmesyken fra de gode nordmenn sendte han i et uoverveiet øyeblikk inn søknad om medlemsskap i NS, men trakk søknaden tilbake etter noen få dager. I mellomtiden var den blitt avslått av NS fordi han ble regnet som farlig for dem. Normann dro til Sverige men kom senere tilbake på tokt til Norge, ble arrestert av tyskerne og satt det meste av krigen i tysk krigsfangenskap.

Han var altså blant de få som tok ansvar og handlet riktig i aprildagene, og skulle også vært krigshelt etter påfølgende handlinger og mange års krigsfangenskap i Tyskland. Men etter krigen ble han møtt med prosess etter landssvikloven.

Selv om han ble frikjent av den militære undersøkelseskommisjonen som vurderte hans tjenestlige disposisjoner, ble landssviktiltalen opprettholdt i mange år, og familien fikk oppleve å bli nektet arbeid, konfiskasjon av bankkonti, rettsløshet og mobbing inntil saken til slutt ble henlagt. Likevel gjensto ett nåløye: Forsvarsminister Jens Chr. Hauge skulle personlig avgjøre om hver enkelt offiser med den minste kritikk mot seg skulle beholde jobben eller «utrenskes». Rittmesteren fikk foretrede for Hauge, som i et foreløpig svarbrev klart erkjente at han hadde satt seg inn i saken. Likevel ble rittmesteren «utrensket», slik at vanæren besto inntil avskjeden i 1975 ble omgjort til «avskjed i nåde».

Poenget i denne sammenheng er at den iskalde Jens Chr Hauge selv i 1949 ikke var i stand til å se bort fra ett lite feilskjær under en desperasjon som Hauges egen side var skyld i, mot en bakgrunn av 99% heltemodig krigsinnsats. Hauges generelle motvilje mot yrkesoffiserer hadde sikkert sammenheng med dette, men i tillegg viser det en maskinmessig tenkning og en systematisk gjennomføring av en strategi med «høyere hensikt» som ikke inneholdt det minste rom for alminnelig menneskelig omtanke og omsorg. Systemet knuste en hel familie, og sa aldri en gang unnskyld. Dette illustrerer en anti-individualisme og bulldozer-mentalitet i den antatt gode saks hensikt som kvalitativt moralsk ikke skiller seg mye fra de totalitære regimer man sier seg å bekjempe, selv om konsekvensene selvsagt var mye mindre.

1 Opplysningene hentet fra Jens Erik Normann: «Rittmesterens testamente». Gyldendal 1987.

25.21.4 Om å ta ansvar

Vi vil gjerne si helt klart hva vi mener om disse sakene:

Alle nevnte saker har for sin egen del behov for full opprydning, men vi har ingen oppfatning om hva slags utfall man kan vente seg. Det er imidlertid spesielt opprørende at det fortsatt holdes lokk på Holst-saken. Det minner oss om Lillehammer-saken, der det også – 20 år etterpå – er lagt fullstendig lokk på sakspapirene, visstnok for ubegrenset tid. På dette punkt er likheten mellom disse saker som Hauge er sterkt knyttet til svært påfallende (det gjelder også rittmesterens historie, han fikk ikke oppreisning før en journalist etter mer enn 40 år bestemte seg for ikke å respektere hemmeligstemplingen som var gjort av personvernhensyn!). Ansvaret for lokket på Lillehammer-saken går direkte til statsministeren og er etter vår mening et skikkelig Grogate i seg selv, enda større dersom det finnes lignende hemmeligholdte dokumenter i Holst-saken i etater under Regjeringens instruksjonsmyndighet! Dertil kommer spørsmålet om norske myndigheter likevel skulle ha en finger med i det svenske hemmelighetskremmeriet.

Likevel er dette det viktigste: Jens Chr Hauge er blitt en institusjon i det norske samfunnet. Alle vet han har hatt og fortsatt har makt. Alle vet at han sto sentralt i oppbyggingen av de norske hemmelige tjenestene etter krigen, og i oppbygging av drift av Aps egen overvåkings- og etterretningstjeneste. Det er på grunnlag av deler av disse tjenestene «den fjerde tjeneste» er bygget opp. I saker knyttet til disse ser man Hauge i kulissene i mange saker. Hvilken rolle spiller han i «den fjerde tjeneste» – evt. i fortid? Når en person blir så lik en maktinstitusjon i samfunnet, må han tåle samme kritiske spørsmål som andre slike institusjoner.

Det er heller ikke til å unngå at vi i sporene til både Aps tjeneste og «den fjerde» ser deler av krigens krav videreført til det sivile samfunn i den betydning at det er en utstrakt tankegang rundt «hensikten helliger midlet» og meget omfattende bruk av psykologisk krigføring, diskreditering, provokatørvirksomhet og voldsaksjoner som alle meget vel kan ha vært innlært og oppøvet i krigstid. Vi ser også spor etter svært mange av Hauges krigskolleger og deres etterkommere som aktører i «den fjerde».

Uansett hva man måtte mene og tro om Holst-, Fritzner-, Berdal- og Normann-sakene og mange andre saker går det så mange krysslinjer mellom disse og de problemer som opptar oss i samtid at det er nødvendig å kartlegge dem. Jens Chr Hauge og hans krigskolleger har vunnet seg en plass i historien som ingen kan frata dem. Som nevnt utallige ganger tror vi de fleste er villige til å tilgi mindre overtramp som i sin tid ble gjort for å holde kommunistene under kontroll, og endog takke for at noen tok det personlige moralske ansvar å møte denne djevelske utfordring med å balansere på grensen av lovlig virkemiddelbruk. Men nøkkelordet er nettopp ansvar. Det er intet å takke for hvis man løper fra ansvaret gjennom tildekking, hemmeligholdelse, løgn og fortsatte ulovligheter gjennom årtier. Vi må vite, vurdere og ta stilling. Ingen kan gjøre krav på å være nasjonalhelligdommer hevet over rettsstatens prinsipper.