Leseren vil huske hvordan massemedia i Watergate-saken bragte store billedgallerier med president Richard Nixon i midten. Etterhvert som saken skred fremover, var det satt store røde kryss over alle portrettene, men bare et stort spørsmålstegn over Nixons. Det var da han frivillig trakk seg. Det ble aldri bevist at han hadde personlig kunnskap om innbruddet eller dekkaksjonene. Alle gikk ut fra at han hadde det, og han tok til slutt selv den politiske konsekvensen, etter å ha fastholdt gang på gang: «I am not a crook.»

Man vil videre huske at flere europeiske statsledere tok heller lett på Watergate. Man hevet øyenbrynene over all oppmerksomheten og de dramatiske konsekvensene saken fikk i USA, og syntes mer forferdet over dét enn over det som var avslørt. Det skinte gjennom at det ikke var særlig ukjent i Europa hvordan makten ter seg.

Ikke minst i Frankrike.

Men selv i Frankrike slo det ned som en bombe for noen uker siden da det ble kjent at den nylig med pomp og prakt avdøde franske landsfader, sosialistpartiets ukronede konge, sosialdemokratiets aller største høvding i Europa (blant mennene, selvsagt) og Gro Harlem Brundtlands nære venn og samarbeidspartner, president François Mitterand i årene 1981-95 lot avlytte mer enn 2000 personer, herunder 128 journalister, 20 advokater, fem dommere. Aga Khan, en minister – og Mitterands egen elskerinne! Dette avsløres nå i en bok¹ av journalistene Jean-Marie Pontaut og Jérome Dupuis som kommer ut først etter begravelsen. Det er neppe hverken på grunn av pietet eller engstelse for å bli motsagt, men fordi det ikke var noe godt klima for slike bøker tidligere. En annen forfatter, Jean-Edern Hallier, kommer ikke ut før om 14 dager med en lignende bok² fordi Mitterrand mens han levde klarte å skremme 17 forleggere fra å utgi den!

Etter fransk lov har presidenten adgang til å beordre avlytting av personer som truer rikets sikkerhet. Ut fra det kjente fenomen at stor makt, liten kontroll og adgang til virkemidler ofte summerer seg opp til aktiv kriminalitet, har Mitterrand gitt blaffen i denne begrensningen og kontrollert³

«alle besværlige motstandere og folk som kunne tenkes å sitte inne med vitale opplysninger, samt kontrollere hva elskerinnene hadde fore.

Således ble alt disse menneskene sa i telefonen avlyttet: Politiske synspunkter, tørrprat, planlagte feriereiser, bestilte flybilletter, sladder, rykter, private problemer alt ble like nøyaktig bokført.»

Mitterrand måtte sågar ansette en egen avlyttingsgruppe med en visedirektør ved presidentens kontor, Gilles Ménage, som sjef.

Blant de avlyttede var den forannevnte forfatter Hallier, fordi han var den eneste i Frankrike som våget å snakke høyt om Mitterands høye stilling i Vichy-regimet i det okkuperte Frankrike og dessuten omgikkes en kjent krigsforbryter i mange år etter krigen. Alle hans slektninger og venner ble også avlyttet. Da han oppdaget det, sluttet han å betale telefonregningen, men telefonen ble aldri avstengt og det kom ingen inkassokrav!

«Selvsagt» avlyttet han sin egen statsminister Laurent Fabius og de fleste medlemmer av den sosialistiske regjeringen, men også ikke-sosialistiske konkurrenter: Jacques Chirac, Charles Pasqua, Giscard d’Estaing m.fl.

Flere toneangivende intellektuelles telefoner, bl.a. André Glucksmann var faktisk fast tilkoblet Elyséepalasset, og Det franske akademi var også fast avlyttet. lalt har forfatterne kartlagt over 2000 avlyttingsofre. Det finnes imidlertid mer enn 3000 personmapper i avlyttingsavdelingen hos Mitterrand.

Ifølge de siste meldinger var Mitterand ikke alene. Ikke mindre enn fem franske statsministre, både konservative og sosialister, godkjente på 80- og 90-tallet omfattende telefonavlytting av advokater, politikere og journalister⁴.

Saken har en rekke likhetstrekk til Grogate. Men Mitterrand var uforsiktig. Han hadde operasjonssenter og dokumentarkiv inne i presidentkontorene, der forfatterne fikk tak i endel – utvilsomt ved hjelp av personer som på den måten ville lette sin samvittighet. I Norge er det gjort mye smartere. 50 år i bransjen har utviklet et mye tryggere og farlige system enn Mitterrands 14 år. Her er statsministeren beskyttet av lag på lag med benektbarhet, slik at det kreves voldsomt mye mer arbeid, kunnskap og innlevelse å se hele bildet.

Men samtidig er det i Norge så mye verre. Så langt er 90% av det som er kommet frem om Mitterrand ren avlytting, med visse skremmeaksjoner mot forleggere som det eneste element av offensive tiltak (men vi vet jo ikke om det slutter der!). I Norge finnes det et eget apparat for kriminelle, offensive aksjoner som kan rettes mot hvem som helst når som helst, også det solid beskyttet.

Det er vel ingen ledere som før Mitterrand døde hadde så mye felles som han og Gro: Begge ubestridte sosialistiske ledere gjennom en generasjon, begge meget aktive spillere i utenrikspolitikken, også på det rent personlige plan, begge representanter for det som kalles den demokratiske sosialistiske bevegelse som skal stå som et forbilde for nye demokratier i øst og sør med budskapet: Det går an å kombinere sosialisme og demokrati. Se, vi gjør det her i Vest-Europa: Et budskap som nå gjentas med referanse ikke minst til disse to personene av kommunistiske kandidater i hvert eneste valg i Russland og Øst-Europa.

Vi skal ikke her si at dette budskapet er avlivet, men beviskraften for den demokratiske troverdighet for sosialdemokratiet i Europa er blitt kraftig avsvekket, særlig når man legger til IB-affæren i Sverige som fortsatt er langt fra ryddet opp i.

Vi skal heller ikke på noen måte hevde at sosialdemokratiske ledere er alene om å undergrave demokratiet. I den senere tid er det kommet en lang rekke avsløringer som har vist at det er nok av maktmisbruk å avsløre også i vår egen europeiske kulturkrets, fra både den ene og den andre del av den politiske himmelkrets, i tillegg til Frankrike, Sverige og Norge:

• Den tyske E-sjefen (sjefen for Bundesnachrichtendienst, BND), Konrad Porzner, måtte førtidspensjoneres i februar 1996 pga. flere skandalesaker, bl.a. smugling av plutonium og interne stridigheter i E-tjenesten
• Den italienske statsministeren, Guido Andreotti, er tiltalt for å ha beordret drap på en italiensk journalist⁵ og dessuten anklaget i retten for kontakt med mafiaen⁶. Italias forrige statsminister, Silvio Berlusconi, er tiltalt for bestikkelser⁷.
• Frankrikes statsminister Alan Juppé unngikk såvidt tiltale for å ha skaffet seg leilighet til spottpris da han var viseborgermester i Paris, selv om det ble fastslått av statsadvokaten at han hadde begått lovbrudd. Før dette forsøkte hans justisminister å få avsatt lederen for et kontrollorgan mot korrupsjon fordi han var på sporet. Nå rulles det opp en politisk finansieringsskandale som trekker inn den franske finansminister Jean Arthuis og to andre regjeringsmedlemmer. Generalsekretæren i regjeringskoalisjonspartiet CDS, Froment-Meurice, er tiltalt for misbruk av offentlige fond, bedrageri og dokumentforfalskningen⁸.
• I Spania er det bevist at regjeringen under ledelse av statsminister Felipe González har drevet en hemmelig krig mot baskiske separatister, bl.a. ved bruk av leiemordere⁹.Spanias Høyesterett vedtok nylig å sikte den tidligere spanske innenriksminister José Barrionuevo for bl.a. å ha dannet dødsskvadroner, og sosialistpartiet frykter at González selv kan bli trukket direkte inn¹⁰. Klassekampen antyder at González selv er «Señior X», den reelle lederen for dødsskvadronen GAL¹¹, som etter alt å dømme er et underbruk av den spanske E-tjenesten, CESID¹²!
• NATO ‘s generalsekretær Willy Claes måtte gå pga. korrupsjonsanklager fra hans tid som politiker i Belgia («Agusta-skandalen»)

En britisk forsker med korrupsjon som spesialitet, Michael Pinto-Duschinsky uttalte¹³:

«Jeg tror ikke det er tilfeldig med så mye på en gang. Det er teflontider hvor alt preller av, og det er tiden med mistillit. Litt av årsaken kan ligge i at den kalde krigen er over og folk flest våger å kritisere sine politikere sterkere uten å frykte at det skal ende i politisk opprør.»

«Teflon-effekt» er noe vi er velkjent med i Norge. Her er den nok videreført en tid også etter den kalde krigen; gjennom vår egen innbyrdeskrig om EU. Men nå var den også over, og teflonen kanskje litt slitt?

I Norge vil det aldri bli nødvendig å påvise at statsministeren personlig har visst om eller tatt beslutninger om kriminelle forhold. I motsetning til i USA har vi et parlamentarisk system der Stortinget uten begrunnelse kan feie ut enhver statsminister det lukter vondt av.

Spesielt Ap-regjeringer har også gjennom årtier holdt prinsippet om statsrådenes kollegialitet høyt hevet. Et mistillitsforslag i Stortinget rettet mot én statsråd blir øyeblikkelig besvart med kabinettspørsmål fra statsministeren på vegne av hele regjeringen. Det er slik det skal være. Statsrådene er medlemmer av Kongens Råd og formelt underlagt instruksjonsmyndighet fra Kongen, utøvet av statsministeren. Statsministeren er sjef. I Ap-regjeringer er dette også en blodig realitet. Statsministeren forholder seg til partiet, stortingsgruppen og LO, men gir ordre til sine regjeringsmedlemmer. (Slik er det ikke i borgerlige koalisjonsregjeringer, der flertallet i Regjeringen normalt bestemmer med utgangspunkt i de enkelte partiledernes konsultasjoner bakover i sine partier. Når statsministeren kontrasignerer med Kongen, er det en statsminister som allerede bærer i seg kompromissene fra koalisjonen.)

Det er dårlig med riksrettspraksis i Norge, men det er vanskelig å se at en statsminister skal kunne holdes utenfor en eventuell prosess mot en enkeltstatsråd, siden ansvaret er knyttet sammen på alle andre måter.

Statsministeren har således både et konstitusjonelt, et reelt og et politisk ansvar for hva statsrådene foretar seg. Statsrådene har på sin side konstitusjonelt og reelt ansvar for det som foregår i det underliggende em bets- og tjenesteverk samt underliggende etater. Det politiske ansvaret er i Norge ikke blitt like tett mellom statsråd og dennes underordnede som det er mellom statsministeren og statsråden. Hvis det er skjedd noe kritikkverdig i forvaltningen som statsråden ikke visste og heller ikke burde ha visst, vil statsråden som regel slippe unna mot et løfte om å rydde opp.

Mens man i USA ventet på beviset for at Nixon visste, er det i Norge tilstrekkelig å konstatere at en statsråd visste eller burde vite. Er saken alvorlig nok for statsråden, faller statsministeren automatisk etter.

Det omfattende system – «den fjerde tjeneste» – som vi har beskrevet i denne boken, kan ikke eksistere uten at Arbeiderpartiets ledelse kjenner til hovedtrekkene i det og aktivt eller passivt lar det drive videre. Når det som vi har påpekt har vært nødvendig å trekke inn justisvesenet så sterkt og så mange ganger, og sterkere jo mer aksjonene får preg av dekkaksjoner, er det utvilsomt at koordineringen og dermed operasjonsledelsen har vært på regjeringsplan, dvs. enten blant politikere eller – mer sannsynlig – mellom embetsmenn som står Ap-regjeringer nær.

I tillegg er det en rekke saker og forhold som gjør at det er overveiende sannsynlig eller åpenbart at den nåværende statsminister Gro Harlem Brundtland har vært innblandet personlig.

I det følgende tar vi opp denne siden av enkelte kjente forhold og bringer endel nye.

Mange vil nok bli sittende med en slags «klump i halsen» etter hvert som logikken i Grogate rulles opp. Endel vil temmelig sikkert også bare nekte å tro, uansett hvor mye fakta og dokumentasjon som legges frem. For er ikke Gro selve «landsmoderen»; hun som styrer der ingen andre kan eller vil; hun som har en arbeidskraft og innsatsvilje som en elefant; hun som har gjort Norge kjent over hele verden med sine kvinner, sitt miljøvern og sitt fredsarbeide?

Det pussige er at slik var det med Nixon også. Da han fikk sitt Watergate, var han på høyden av sin popularitet, nettopp på grunn av sin utenrikspolitiske innsats. Han hadde gått veier så originale at ingen demokrat før han hadde våget, særlig for å nå frem til det lukkede China. Åpningen til dialog med Peking var et mesterstykke. Han var også i ferd med å vikle USA ut av Sørøst-Asia og åpne kanaler til reelle nedrustningsforhandlinger. Alt dette er han husket for den dag i dag, og det blir aldri tatt fra ham.

Gro Harlem Brundtland vil også bli husket som en stor og betydningsfull statsminister, igjen nettopp på det utenrikspolitiske området.

Men det er ingen tilfeldighet at det er likhetspunkter her. Det er helt naturlig at systemer som frykter innenrikspolitisk kriser rettet blikket utenfor grensene. I gamle dager brygget man sammen til krig, for å samle folket. Idag er det ikke gangbar mynt. Men prestisje og ikke minst innsats for fred er virkningsfullt. Jo mer det kan sies at en statsleder er uunnværlig for fredens og verdens skyld, jo vanskeligere er det å kritisere og angripe statslederen hjemme.

Vi sier ikke at dette nødvendigvis er en bevisst strategi, og langt fra uhederlig. Det er mer en uunngåelig mekanisme. Jo større problemer hjemme, jo mer virker det naturlig å prioritere arbeidsoppgaver som gir positive resultater.

Vi har også lyst til å sitere Finn Gustavsens tilbakeblikk på da han avsatte statsminister Einar Gerhardsen i 1963¹⁴:

«Hos dem som er vokst opp i PARTIET, ligger svakheten for Einar Gerhardsen alltid på lur. Vi kan visst aldri helt frigjøre oss fra den respekt og hengivenhet til mannen som vi fikk i 1945, da han plutselig var der, på toppen av det norske samfunnet som vi trodde skulle føres over i et sosialistisk samfunn.

Selv om jeg siden var aldri så overbevist når jeg angrep Einar Gerhardsen, som under mine hardeste angrep i 1963, hadde jeg nesten alltid visse skrupler, noe jeg aldri har hatt overfor andre politikere. Hva skyldes denne holdningen til Gerhardsen? Hos andre – og hos meg?

Etterkrigsstemningen med fredsrus, fellesprogram og gjenreisinga av landet vårt ble av avgjørende betydning for Einar Gerhardsens popularitet og langvarige maktstilling.»

Likevel var Gustavsen i 1963 ikke i tvil om at Gerhardsen måtte fjernes. Det var blitt for mye makt, og for mye maktarroganse.

Gro Harlem Brundtland har bygget opp mye av den samme nimbus som Gerhardsen hadde. Fredsrusen i 1945 er gjenskapt gjennom fredsforhandlingene i norsk regi i Midt-Østen og andre steder. Gjenreisninga er gjenskapt ved at Gro har lagt til side sine sosialistiske barnedogmer og skapt inntrykk av pragmatisk innsats for å gjenopprette norsk økonomi etter det hun liker å fremstille som «frislepps- og jappetid», og at hun fortsetter å samle bredt i arbeids- og næringsliv ved å føre det som oftere og oftere kalles «høyrepolitikk» både av de som liker det og de som ikke gjør det.

Men bak alt glitter og all fremgang ligger den gamle fallgruven: Popularitet gir makt, men makt korrumperer. Skal vi så aldri komme oss ut av dette dilemma?

Som man husker, ble det endelig bragt orden i Aps hus da Gro Harlem Brundtland ble statsminister i 1981. Partiet hadde til da vært preget av intens fraksjonsstrid. Nettverket av bakspillere og andre som fra rundt 1970 bygget opp «den fjerde tjeneste» var engasjert i å ta tilbake makten i Ap fra «venstrefløyen», en oppgave som etterhvert nesten løste seg selv gjennom den indre oppløsningen av Bratteli- og Nordli-regjeringene. Gro Harlem Brundtland ble hentet frem for å fylle den dobbelte oppgave å gjenskape enheten innenfor partiet og mellom partiet og bakmennene/«den fjerde tjeneste».

Tett integrert i alle de interne Ap-bruduljene var den såkalte Engen-saken.

Hvem var møbelhandler Arvid Engen? I Stortinget ble det i 1989 stilt spørsmål om hans eventuelle tilknytning til både POT og E-tjenesten. Statsråd Else Bugge Fougner (H) svarte vedrørende POT enkelt at POT ikke ga slike opplysninger, og at spørsmålet hverken kunne besvares eller kommenteres¹. Spørreren, Magnar Sortåsløkken (SV), mente det var grunn til å tro at Engen hadde vært engasjert av POT.

Statsråd Per Ditlev-Simonsen (H) svarte på en annen måte vedrørende E-staben²:

«Etter grundige undersøkelser i Etterretningsstaben må jeg fastslå at svaret på spørsmålet er nei. Møbelhandler Arvid Engen har ikke vært deltaker i eller på noen måte hatt kontakt med gamle beredskapsgrupper eller senere aktiviteter innen etterretningstjenesten, ingen ledd innen etterretningstjenesten har hatt kontakt med Arvid Engen. Det gjelder også den tjenestemann som er spesielt nevnt i boken.»

Spørreren, Magnar Sortåsløkken, regnet da saken ute av verden og konstaterte at Engen ikke hadde vært engasjert av E-tjenesten.

Her har man jo ingen garanti for at en statsråd får riktige opplysninger. Det som er sikkert er at det som foreligger om Engen peker mot det totale Ap-apparatet – «den fjerde tjeneste». Muligens var Engen en overvintrende del av Ap/LO’s egne etterretningssystemer lenge etter at disse var inkorporert i de andre tjenestene som del av «den fjerde», og da med sitt gamle kontaktpunkt i POT i behold.

Han var imidlertid venn med og hadde i alle år direkte kontakt med Tor Aspengren, som er en nær venn av Jens Chr Hauge og i mer enn 20 år var LOs og Aps viktigste kontaktmann til og talentspeider for Stay Behind (se kap. 24.3.2.8.6). Engen hadde også god kontakt med tidligere forsvarsminister Rolf Hansen. Spilhaug/Stay Behind hadde som vi husker som oppgave å spane, overvåke og angi «suspekte offiserer». Engen var på Ap-nettet og var i mange år kantinebestyrer på Gardermoen – en glimrende utkikkspost for observasjon av og innsamling av informasjon om offiserene der! Her ligger nok forklaringen på Engen-fenomenet.

Det er sannsynlig at han var en etterhvert mer og mer frispillende del av «den fjerde tjeneste» som ble beruset av den makt dette apparatet skaffet ham og at han til slutt falt som offer for denne beruselsen. Men i mellomtiden utøvet han makt. Forfatterne Viggo Johansen/Pål T. Jørgensen spør³:

«Kan en møbelhandler på Jessheim felle en statsminister i Norge? Nei, svarte det politiske miljøet her i landet da spørsmålet ble reist i forbindelse med Engen-saken sommeren 1989. Men er svaret virkelig så enkelt?»

La oss minne om at det systemet Engen tilhørte også gjorde sitt beste for å få avsatt både politimester Willy Haugli (se kap. 21.12) og overvåkingssjef Jostein Erstad (se nedenfor), og at Ronald Bye i sin «faction»-bok «Spillet»⁴ beskriver at man i de hemmelige tjenesters subgrupper fra tid til annen endog diskuterer statskupp her hjemme i Norge.

Kan hele det systemet Arvid Engen var en brikke i felle en statsminister i Norge?

Men det har det da allerede gjort, minst én gang, da statsminister Odvar Nordli ble erstattet av Gro Harlem Brundtland, se kap. 8.13. Nordli var riktignok klar til å gå likevel; kuppet besto i å få inn en statsminister nesten ingen andre enn hun selv og «systemet» på det tidspunkt ønsket – og det var litt av en operasjon!

Når et «internt kupp» kunne gjennomføres på denne måten av bakmennene/gamlegutta sammen med Aps folk fra og rundt E-staben, er det neppe mye som holder dem tilbake fra tilsvarende operasjoner mot andre partier.

Som f.eks. mot statsminister Jan P. Syse.

Fra Gro Harlem Brundtland ble statsminister og partileder i 1981 kunne dette systemet – «den fjerde tjeneste» – fordi all konkurranse internt i partiet var slått til bakken – konsentrere seg om å arbeide mot ytre motstandere: «Bruke makten for å beholde makten», for å sitere Lars Sponheim (V) (se kap. 24.1). Allerede avlyttingen av regjeringen Willoch fra 1981 (se kap. 21.37) var et resultat av «den fjerde tjenestes» mobilisering for å skaffe Ap regjeringsmakten.

Men dette apparatet var fortsatt i 1989 ikke sterkt nok til å hindre at de ikke-sosialistiske partiene i juni 1989 la frem «22-punkts-erklæringen» der de forpliktet seg til å forhandle om en regjeringsdannelse, at det pånytt ble ikke-sosialistisk flertall i Stortinget i 1989, at de ikke-sosialistiske partiene på Lysebu ble enige om et felles regjeringsgrunnlag, eller at regjeringen Syse ble dannet.

Lysebu-erklæringen var ikke verdens mest solide regjeringsfundament. EØS-saken lå under som et uløst problem. Men partiene var blitt enige om å leve med dette problemet så lenge som mulig, i praksis inntil det måtte tas en avgjørelse om EØS. De fleste mente at Regjeringen satt på oppsigelse, men det var umulig å kjenne oppsigelsestiden. «Den fjerde tjeneste» var fast bestemt på å gjøre den så kort som mulig.

En ting var at Aps nye dronning ikke var satt inn for å blomstre i skapet, og at den nye (om man vil reorganiserte) tjenesten ikke var gjort operativ for å tvinne tommeltotter. Langt viktigere var det at det fra slutten av 80-årene og inn i 1990 kom en rekke illevarslende meldinger om initiativer angående de hemmelige tjenester som skapte frykt i systemene for at en ikke-sosialistisk regjering kunne finne på å iverksette granskninger som kunne medføre full opprulling av både historie og samtid.

Inntil CC kom på banen med sine bøker fra 1983 hadde det hemmelige Norge bare vært under spredte angrep fra venstresiden, som ikke hadde noen troverdighet i disse spørsmålene (samt Borten og Hole Jacobsen). Den lot seg lett feie av banen ved politimessige tiltak og alminnelig mistenkeliggjøring og latterliggjøring. Med CC var det verre. Ingen kunne betvile hans motiver. Allerede «Det hemmelige Norge» fra 1983¹ – hadde vært ubehagelig, selv om hovedtemaet hadde vært overvåkningen av kommunistene og CCs oppfatning om at man burde vise større åpenhet og ta æren for denne virksomheten fremfor å benekte den og behandle den som en mørk hemmelighet. Man nøyet seg da med å sette CC under tiltale og deretter droppe den som en slags advarsel, beskrevet i «Politisak» året etter. Men boken «Vår Hemmelige Beredskap – Historien Om M. M.» (kommandørkaptein Alf Martens Meyer) som kom i 1988² virkelig farlig, for her kom det frem opplysninger som pekte i retning av bredere og mer alvorlige forhold, som f.eks. politisk overvåking og avlytting som gikk lenger enn det historiske perspektiv. CC antydet nå eksistensen av aktiviteter som forlengst burde vært stanset, samtidig som han gjentok at man burde ta æren av å ha passet på kommunistene i etterkrigstiden. Om man ikke hadde gjort det før, satte man selvsagt CC under avlytting nå, og fikk vite at enda en bok var på gang, det som skulle bli «Av hensyn til rikets sikkerhet» og som også kom ut i 1990³.

I 1989 kom Viggo Johansen og Pål T Jørgensen med «Edderkoppen – historien om en møbelhandler»¹, og brettet ut hele Engen-saken. Den som tenker gjennom denne saken i ettertid må forbløffes av at vi alle den gangen så lett kjøpte forestillingen om at møbelhandler Arvid Engen var et enkeltstående fenomen, en eksentrisk person med sterke meninger, gode kontakter og utradisjonelle virkemidler. Hvordan hadde han bygget opp dette kontaktnettet, så enestående at han kunne ringe til regjeringsmedlemmer, LO-ledere, stortingsrepresentanter, politimestre og på blunket få dem engasjert i samtaler om de mest følsomme indre partiforhold og offentlige ansettelsesforhold? Bare meget få pressefolk, av de aller beste, har klart å opparbeide seg et slikt kontaktnett og en slik tillit. Intet tydet på slike menneskelige kvaliteter hos Engen. Og hvor hadde han lært seg til å ta systematiske lydbåndopptak, arkivere og holde orden på dem – og til hvilket formål? Det kan minne litt om Youngstorget!

Vi er overbevist om at Engen var en renegat fra «den fjerde tjeneste», en gang en meget betrodd operatør som mange visste var viktig, etterhvert besatt av overmot og drevet av sin egen agenda. Hadde han begynt som menig avlytter og stukket kopi av særlig følsomme bånd til side for privat bruk senere? Ikke vet vi, men på en eller annen måte må han ha etablert seg i en maktposisjon som et slags underbruk eller Romerike/Gardermoen-filial av Trond Johansen, men uten klokskap til å kjenne begrensningens kunst. Fra han brøt løs og startet å spille med sine kort overfor media, varte det ikke lenge før medias søkelys ble vendt tilbake mot ham selv. Han brøt den første regel i de hemmelige tjenester, om å utøve makt fra skyggene. Men makten hadde han, lenge etter at han ble frispillende og farlig. Han satte i gang sitt eget intrigespill mot politimester Willy Haugli (sammen med bl.a. politiinspektør Iver Frigaard, se kap. 21.12), og gikk inn for å avsette statsminister Gro Harlem Brundtland (sammen med Per Karlsen fra Youngstorgets overvåkingssystemer).

Engen forsøkte også å «avsette» overvåkingssjef Jostein Erstad, som i 1988 ønsket å fortsette de to årene han kunne frem til 1990 (da han ville nå pensjonsalder) av sin andre åremålsperiode, etter den første seksårsperioden som begynte i 1982. De fleste mente dette var temmelig selvsagt. Men ikke Arvid Engen og Per Karlsen. Engen ville ha Drammens politimester Tore Johnsen i stillingen, og begynte med å ringe Tor Aspengren²:

«Engen: Jeg har så lyst til at Johnsen kunne få den jobben!

Aspengren: Ja, det skjønner jeg, men sitter ikke Erstad nokså sterkt?

Engen: Jeg vet ikke. Han er konservativ og en veldig lukket mann. Johnsen er partimann og gjorde en veldig god jobb på Kongsberg med KV-saken. Det ville være noe helt annet å få ham, og gutta ville bli mer motivert for å jobbe.

Aspengren: Jeg lurer på om ikke Per Karlsen holder på med noe der, jeg, Arvid. Etter det jeg har forstått sonderer han terrenget både med den ene og den andre.

Engen: Han må ha din støtte, vet du!

Aspengren: På det? At jeg skal gå ut, mener du?

Engen: Nei, ikke gå ut. Men det er jo du som kjenner de store gutta.

Aspengren: Å, sånn, mener du. Det som ville være klokt, var å finne en som er litt avbalansert og nøktern, og hviske Gro i øret. Si til Gro at nå ligger landet sånn og sånn.

Jeg vet ikke hvem Per Karlsen har snakka med. Han tok opp det med Tore Johnsen med meg også. Da sa jeg til Per Karlsen at ‘Nå skal du gå varsomt i dørene så du ikke ødelegger i stedet for å hjelpe til.’ Da er det bare et spørsmål om hvem som skal ta dette her og hvordan innfallsvinkelen skal være.

Engen: Ja …

Aspengren: Jeg tror ikke Nils Totland er den rette til å ta opp dette, nei. For å si det rett ut, så sa jeg vel til Per at jeg for min del skal snakke litt med Jens Chr. for å undersøke om han kjenner denne konservative mannen. Men han er den eneste som kan påvirke på denne måten, altså.

Engen: Kan du virkelig snakke med Jens Chr. Hauge om dette?

Aspengren: Jeg har ingen problemer med det. Vi snakker veldig åpent. Og vi kan skjelle hverandre ut. Men vi er like gode venner når vi går igjen, og vi respekterer hverandre. Jeg har nok hatt mange rarere meninger av og til.

Engen: Du skjønner, at nå skal hele den hysj-avdelingen omorganiseres, og der sitter Johnsen som medlem av utvalget. En yngre mann som kan legge om dette til en moderne stil. Han Erstad driver …

Aspengren: Er’n negativ?

Engen: Negativ og konservativ. Han er statsadvokat … han er en flink statsadvokat, men ingen politimann.

Aspengren: Han venter bare på pensjonen, kanskje. Jeg skal ta kontakt med Jens Chr. Han kommer ikke hjem før mandag. Jeg nevnte det for Per også, at jeg hadde kontakt med Jens Christian.»

Ut fra dette tok Engen nå kontakt med Tore Johnsen for å oppfordre ham til å søke. Det gjorde han, og det ble et stort slag med Aspengren, Hauge & Co på Johnsens side. Haugli – som selv hadde Engen på nakken – skriver i sin bok³ at han tidlig signaliserte til statsråd Helen Bøsteruds rådgiver, Ole Steen-Olsen, at han burde være kritisk til hvem og hva han lyttet til. Det medførte at Steen-Olsen var beredt da han ganske riktig begynte å motta diskrediterende informasjon om Erstad. Erstad ble anbefalt, men striden fortsatte ifølge Haugli internt i Regjeringen helt til siste regjeringskonferanse, dagen før gjenoppnevnelsen fant sted av Kongen i Statsråd.

Innenfor systemet må man ha vært livredd denne frigjengeren. Hva kunne han komme til å avsløre? Hva kunne forfatterne som skrev boken om ham finne ut? Heldigvis viste det seg at «Edderkoppen» hurtig kunne ufarliggjøres ved å ofre Engen, Karlsen og delvis Reiulf Steen. Men så fikk man i 1990 varsel om en oppfølgingsbok – «Edderkoppen II». (Som ble til «Vi som styrer Norge»⁴ med et annet fokus i 1992. Finn Sjue dukket opp som medforfatter etter at planen om en ny bok ble kjent.)

Også i 1990 kom Per Olav Reinton med sin bok «30-åring skutt i hodet»¹, der han bl.a. hevdet at E-tjenesten hadde sine folk i de fleste avisredaksjoner. Nytt ubehagelig fokus. Men Reinton var lett å skyte ned. Han hadde ikke bevis og hadde formulert seg slik at han ertet på seg selv uskyldige kolleger. Han ønsket nok heller ikke å pådra seg en serie av injuriesaker som systemet sikkert ellers ville sørget for å igangsette. Dette var et meget farlig tema for Ap og «den fjerde tjeneste». Bruken av journalistjobben som dekke for overvåkingsagenter startet jo med Arne Hjelm Nilsen i Arbeiderbladet i 50-årene.

Ved siden av CCs offensiv var det imidlertid Ronald Bye’s aktiviteter som skremte mest. Han visste jo! (Og hvor mye han egentlig vet er det fortsatt ingen andre som vet!) Han hadde i 1987 kommet med boken «Sersjanten»¹,og droppet til stadighet nye opplysninger og hint i media. Det var ingen hemmelighet at også han planla nye bøker. (Da det ble skikkelig alvorlig, fikk også han Finn Sjue og dessuten Alf R. Jacobsen som medforfattere til boken «De visste alt»² (1994).)

Fhv LO-sjef Konrad Nordahls dagbøker fra 1950-75, som ble utgitt i 1993¹, var også litt vel åpenhjertige. Ronald Bye skriver²:

«Særlig bind II inneholder et vell av informasjoner som sporer inn på arbeiderbevegelsens forhold til hemmelige aktiviteter. Dagbøkene avslører også de utenriks- og sikkerhetspolitiske spenningene som skar som en kniv inn mellom sentrale Arbeiderparti-politikere. Disse dagbøkene avslører og bekrefter det mange har trodd.»

Av Nordahls notater fra 9. januar fremgår det f. eks.:

«Hadde en samtale med Hobbelhagen kl 18. Han er vår etterretningsmann som holder meg underrettet om det som skjer innen den kommunistiske leir og om den russiske infiltrasjon i norske kretser, ikke minst innen statsministerens familie.»

Tungtvannssalget til Israel var også blitt et tema med mange uløste aspekter. Samtidig var nå Mossad Norge begeistret over at vennene i Ap hadde klart å stokke beina, og fått bygget opp nye, effektive kommandolinjer under egen kontroll på tvers av alle de offisielle. De hadde sikkert hjulpet godt til og skulle nå ha betaling. Det medførte bl.a. at Mossad-folk nå løp rundt i Oslo med norske pass og ved siden av norske politiuniformer for å avhøre palestinske asylsøkere. Andre Mossad-folk lå langs Drammensveien for å lytte på arabiske ambassader og drev alle andre slags operasjoner. Det var nok mange innenfor «den fjerde» som selv hadde hjertet i halsen. Hva ville skje hvis dette ble eksponert under en ikke-sosialistisk regjering?

På toppen av det hele var det såkalte «Karstad-utvalget» (se kap. 24.14) på vei til politisk behandling. Dette var den mest følsomme saken om E-tjenesten som noensinne var bragt frem til regjeringsplan. Som man vil huske, dreide den seg om E-tjenestens hemmelige budsjetter og finansieringsformer, tjenestens ytre organisasjon med totalt ca. 3400 hel- og deltidsansatte istedenfor det halvoffisielle tallet på ca. 1100 og om hvordan alle disse «ikke-eksisterende» statsansatte kunne «hvitvaskes» og innpasses i offentlige, halvoffentlige eller private organisasjoner der de bl.a. kunne få ordinær pensjon og helst statspensjon. Poenget var at disse hadde utført alle slags oppgaver, ikke bare oppgaver til landets beste under den kalde krigen, men også oppdrag til Aps beste og systemets beste mot utpekte lovlydige, norske borgere.

Det hadde lenge murret i E-rekkene for å få orden på dette, og i god tid før store deler av gruppen nådde pensjonsalder. Men det hadde ikke vært mulig å gjøre det så lenge regjeringen Willoch satt. Så snart Gro fikk tilbake regjeringsmakten ble det derfor igangsatt et forberedende arbeid som så førte til at Brundtland-regjeringen ved forsvarsminister Johan J. Holst nedsatte Karstad-utvalget i 1989. Således var rapporten høsten 1990 på vei til en Høyre- forsvarsminister, Per Ditlev-Simonsen. Det man var nødt til å gjennomføre var dels begravelse, dels kremasjon av deler av Aps og Tronds apparat som aldri hadde inngått organisasjonsmessig i E- staben, men som hadde vært ute i det blå.

Ble det av regjeringen Syse stilt for mange spørsmål om hva «det ytre apparat» hadde drevet med, kunne det bli månelyst. (Vi vil for all del peke på at den absolutt største del av dette apparatet har hatt sine oppgaver rettet mot farene fra øst, dels ute og dels hjemme. Men noen av Tronds tropper har også syslet med andre hjemlige oppdrag – og gjør det den dag i dag!)

Aldri før hadde det vært så mange for Ap farlige baller i luften. Aldri før hadde noen seriøse aktører virkelig gått inn for å kikke tjenestene og Aps forhold til disse skikkelig i kortene. Og det skjedde mens det satt en ikke-sosialistisk regjering, sågar en koalisjonsregjering som i denne sammenheng om den handlet ville ha et solid stortingsflertall bak seg! Hvis noen av disse mange sakene ble bragt frem for Regjeringen, ville den raskt tenne på alle pluggene. Dette ville igjen ha medført at Regjeringen ville ha gått skikkelig løs på Karstad-utvalgets ymse rapporter og meldinger når disse ble fremlagt. Da ville det ikke hjelpe at man hadde en forsvarsminister og en statssekretær (med bakgrunn fra NUPI) fra Høyre som i utgangspunktet var velvillig innstilt til tjenestene og sikkert ville hjulpet dem forbi mindre kneiker, for her lå det mer i kortene som ingen fra Høyre ville latt passere, dersom tiden hadde tillatt et dypere studium.

Det var i dette klima av frykt at det på vårparten 1990 i Stortinget ble reist spørsmål om Lillehammer-saken, hovedmannens identitet og mulig norsk medvirkning. Her var det en stor og stygg og løpende dekkaksjon som kunne bli avslørt med et smell. Det dreier seg om omfattende norsk og alliert medvirkning, påvirkning av rettsapparatet, systematisk tildekking, historieforfalskning, desinformasjon og fortløpende forfalsket informasjon fra Gro & Co til Stortinget.

Det begynte i 1989 da Vegard Bye hadde startet arbeidet med sin bok «Forbuden Fred»¹, og meddelte Riksadvokaten om at Mike Harari var hovedmannen på Lillehammer. Parallelt med dette drev Mossad og E-staben en ulovlig overvåkingsaksjon mot major Setsaas på Ellingsrudåsen. Setsaas er en person som ikke kan overvåkes lovlig, men den fjerde tjeneste hadde gitt blaffen i lov og rett og brukte apparatet «ute i det blå» for spesielle oppdrag. I utgangspunktet var nok dette betraktet som en mindre, avgrenset operasjon ut fra private interesser som hadde Mossad og E-staben til disposisjon. Etterhvert har man gjennom disse operasjonene forstått at Setsaas planla å skrive bok, og at han hadde avslørt den pågående aksjonen mot ham.

Dette må ha blitt særlig urovekkende da Setsaas kom i kontakt med Vegard Bye sommeren 1990 på et møte hos forlagssjef Ragnar Aamodt i Leseselskapet A/S, som skulle utgi boken. Ihvertfall fra dette tidspunkt ble de klar over at Setsaas var klar over sprengkraften i de informasjonene han hadde vedrørende Mike Harari og Lillehammer-saken, opplysninger som ingen uinnvidd nordmann burde kjenne. Setsaas’ bok ville kunne bli mye farligere enn Byes, fordi Bye ikke hadde konkrete kilder slik Setsaas hadde. Dessuten hadde han både direkte og via allierte kanaler direkte til Regjeringen og kunne varsle denne når som helst.

Dessuten visste «den fjerde tjeneste» altså at Setsaas var i ferd med å avsløre en joint venture mellom E-staben og Mossad der romavlytting, telefonavlytting, videoovervåking, husundersøkelser m.v. var hovedingrediensene. Avsløring av dette ville også avdekke de irregulære kommandolinjene fra Trond Johansen i E-tjenesten til Iver Frigaard i POT, utenom POT-sjefen Svein Urdal – «den fjerde tjenestes» egen kommandolinje.

Både da Bye henvendte seg til Riksadvokaten og ved utgivelsen av boken i 1990 og dette utløste spørsmål i Stortinget, må det ha funnet sted omfattende notatutvekslinger og møtevirksomhet om Lillehammer-saken mellom departementer, tjenester og etater og Ap. Det må ha blitt stilt mange spørsmål internt. Vi tipper at man allerede var temmelig utkjørt av å dekke alle disse brannene, hindre spredning av problemstillinger, berolige, presse, true og kamuflere slik at saken til slutt kunne legges død av statsråd Else Bugge Fougner – justisminister i regjeringen Syse.

Men Else Bugge Fougner feilinformerte Stortinget. Iver Frigaard og Riksadvokaten hadde forfalsket den historien som ble presentert for henne. Hvor mye av denne forfalskning hun selv forsto eller burde ha forstått eller senere fikk vite om må avklares siden. Faktum er, som vi skal komme tilbake til, at hele systemet siden da har løyet for å tildekke fakta som finnes offentlig tilgjengelig bare man setter dem sammen, og som finnes i lysende klarhet i hemmeligstemplede dokumenter.

Oppklaring av Lillehammer-saken vil føre til et gedigent manne- og kvinnefall. Vi skal komme tilbake til dette.

La oss i denne sammenheng nøye oss med å konstatere at de som vet, også vet hva de hadde å frykte da Lillehammer-saken begynte å våkne til live mens det satt en ikke-sosialistisk regjering ved makten. Derfor måtte den vekk!

Men helt død kunne den ikke legges. Majorene CC (med sine mange bøker) og Setsaas, «Edderkoppen»-forfatterne og Ronald Bye var fortsatt usikrede, farlige spillere. Karstad-rapporten var på vei frem. Mossad/Asylsøker-saken kunne sprekke når som helst. Og spesielt farlig må det ha sett ut da Aamodt – CCs forlegger – allierte seg med Ramm og etablerte både tidsskrift og forlag i en stor villa på Slemdal, der Setsaas begynte å oppholde seg ganske fast og CC kom innom rett som det er, både i forbindelse med hans bokutgivelser på Leseselskapet A/S og som start på sine hyppige møter med oss om overvåkingsspørsmål. Setsaas var allerede knyttet opp til Vegard Bye, og analytikerne i E-staben må også ha funnet det svært påfallende at Ramm på sitt forrige kontorsted i Oslo sentrum (C. J. Hambros plass) hadde hatt Ronald Bye som nabo i samme korridoren. Det siste var riktignok en tilfeldighet, for Ramm kjente ganske riktig Ronald Bye godt fra denne og andre sammenhenger, men de hadde til da aldri snakket noe særlig sammen om overvåking etc. Likevel var det raskt for analytikerne å konstatere at nær sagt alle de farlige folkene kunne knyttes direkte opp til dette store huset på Slemdal, og dessuten konstatere at enda en partner (medeier i Norsk Oljerevy, Knut Larsen) hadde drevet omfattende etterforskningsvirksomhet innen kontraktsforhold i oljesektoren og selv mente han hadde sett hemmelige tjenester i kulissene. Og hvorfor hadde de etablert en filial (salgsavdeling for Norsk Oljerevy – i virkeligheten ikke noe annet heller) i etasjen over kontorene til h. r. adv. Jens Chr Hauge på Drammensveien 10? Gud vet hva denne gjengen nå planla! Hvem sto bak dem? Var det en svær Høyre-operasjon i vente?
Det har tatt oss lang tid å komme på og sette sammen alle disse elementene som tilsammen for «den fjerde» må ha sett ut som en ny, koordinert kommandosentral for nye angrep, nå dominert av Høyre-folk med kanaler rett inn til Syse-regjeringen. I virkeligheten var det ikke mer enn vi ga oss ut for, i første rekke et oljetidsskrift med et lite forlag på si’, og der en bok som da egentlig skulle dreie seg om korrupsjon i u-hjelpen, Setsaas’ kunnskap fra Guatemala og prosessene mot ham i Oslo med bruk av falskt og konstruert bevismateriale, bl.a. bruk av falske advokater. Men i denne bransjen tror man ikke på tilfeldigheter. Det har også vi sluttet å tro på (selv om alle kan ta feil iblant!).
Om man ikke var redd på grunn av alt det andre og Karstad-utvalget, fikk de selvsagt panikk nå. Avskaffelse av Syse-regjeringen gikk gradvis over fra å være ønskelig til å bli et meget akutt mål.
Vi vet allerede at Jan P. Syse var utsatt for telefonavlytting/romavlytting via telefon i sin statsministertid (se nedenfor) Dette føyer seg fint inn i mønsteret. Det var nok iverksatt et omfattende telefon- og romavlyttingsarbeid samt gransking av alle slags arkiver for å finne noe å bruke, først og fremst mot statsministeren. Det var ikke mye de fant, men det ble utnyttet til det ytterste, og i tillegg ble en rekke forhold direkte oppkonstruert.

La oss kort minne om at vi i kapittel 21.45 har gjennomgått en rekke kjente diskrediteringsaksjoner mot andre politikere som Ap og «den fjerde tjeneste» hadde alle motiver til å iverksette:

• Tidligere stortingsrepresentant og partiformann Finn Gustavsen

• Tidligere statsminister og partiformann Per Borten
• Tidligere stortingsrepresentant og partiformann Kåre Kristiansen

• Tidligere finansminister og partiformann Rolf Presthus

• Tidligere ordfører Albert Nordengen

• Tidligere partisekretær Ronald Bye og tidligere varaordfører Tove Heggen Larsen

Bare noen av disse sakene kan direkte tilbakeføres til Youngstorget, men alle lukter stygt. Vi minner om at vi har påvist en meget grundig psykologisk forståelse av ofrenes situasjon ved valg av diskrediteringstemaer og virkemidler i hver enkelt sak. Syse-saken, som vi skal presentere nedenfor, føyer seg helt presist inn i dette mønsteret. Husk hva de gamle rådgivere sa: «Høyre-folk skal passe på lommeboken sin …» og så videre.

Det er nok ingen tilfeldighet at det første som skjedde var at daværende (og nåværende) VG-journalist Alf R. Jacobsen gikk på banen i august 1990. Jacobsen var nå i ferd med å avslutte arbeidet med sin bok «Iskyss»¹ som handlet om Lygren-saken og forutsatte et omfattende samarbeid med viktige folk i E-staben, særlig Trond Johansen.

Petter Thomassen, som da var næringsminister, skrev i sin bok «En regjerings fall»²:

«Sent en ettermiddag, etter kontortidens slutt, ringte telefonen på mitt kontor. Det var journalist Alf R. Jacobsen i VG som ringte, mannen med AKP(m-l)- fortid. Han var meget pågående, ja, nærmest krigersk. Han fortalte kort hva han hadde funnet ut om Syses investeringer med tilknytning til Anker-Sønnak-saken. Kjente jeg til det? Var ikke statsministeren inhabil når konsesjonssaken skulle avgjøres? Og så videre. Og så videre. Spørsmålene raste ut av ham og så snart jeg prøvde å gi svar, ble jeg avbrutt enten av motargumenter eller nye spørsmål. Til slutt sa jeg fra at jeg ikke forsto hvorfor han ringte til meg når han overhodet ikke var interessert i å høre på mine svar. Og da smelte han virkelig til: ‘Dere må faen ikke tro at dere kan vri dere ut av dette. Denne gangen skal vi virkelig ta dere’, nærmest brølte han i telefonen. Han virket lettere hysterisk, og jeg gjorde så godt jeg kunne for å roe ham ned. Hvorfor ville han ikke høre på mine svar? spurte jeg gjentatte ganger. Han nærmest bare blåste og stablet motargumentene oppå hverandre til et komplett uoversiktlig sammensurium. Jeg gjentok og gjentok at han skulle få svar på alle sine spørsmål i den grad jeg kunne besvare dem, men han måtte gi meg sjanse til å svare.

Til slutt ga jeg opp og forlangte at han skulle sende sine spørsmål på telefax til meg så skulle han få skriftlig svar meget raskt …»

Anker-Sønnak-saken var meget enkel. Anker Batterier var privatisert ved stortingsvedtak i Jan P Syses industriministertid i Willochs regjering, på linje med en lang rekke andre bedrifter. Selskapet ble delt opp i et driftsselskap som senere, under Aps regjering, ble solgt til finske interesser, og et eiendomsselskap som senere bli solgt til to norske ansvarlige selskaper, som så ble stående som utleiere til Anker-Sønnak. Etter at han var sluttet som industriminister og før han ble statsminister hadde Syse etter råd fra finansmannen Leon Bodd og uten å kjenne tilknytningen til Anker-Sønnak kjøpt 1% i ett av utleierselskapene.

De finske kjøperne av driftsselskapet hadde ved kjøpet måttet forplikte seg til et visst program for å undersøke mulighetene for å skaffe nye eiere og fortsatt drift hvis de selv senere ønsket å legge ned. En slik situasjon oppsto i 1990, og næringsminister Petter Thomassen skulle avgjøre om dette konsesjonskravet var oppfylt. Finnene hadde prøvd seg mange veier i inn- og utland uten å lykkes, og hadde reelt oppfylt kravet da de ansatte å forsøke seg på overtid. Thomassen klarte å forhandle frem en mulighet for dette, men heller ikke dette lyktes. Det var midt i denne prosessen herr Jacobsen plutselig «oppdaget» Syses ene prosent i et av selskapene som var utleier av lokalene til Anker-Sønnak, og gjorde dette til en skandalesak.

Etter den refererte «samtalen» forteller Thomassen at det likevel ikke kom noen telefax fra Jacobsen, det hindret ikke VG i å bringe saken noen dager senere i august 1990, med verdenskrigsoverskrifter³: «Politisk mareritt». «Dobbeltrolle i industriskandale». «Syse huseier for privatisert statsbedrift». Først etter dette kom spørsmålene, som ble grundig besvart. VG trykket senere et utdrag av Thomassens svar, lett forvridd.

Det var intet irregulært i saken i det hele tatt. Saken skulle behandles, og ble korrekt behandlet. Den gikk noen uker i media med ettervirkninger i Stortinget, men etterhvert forsto alle at det ikke fantes et rusk av dekning for hverken «mareritt», «dobbeltrolle» eller «industriskandale». Det var like dumt som om noen skulle «avsløre» at Gro Harlem Brundtland eide 10 aksjer i Kreditkassen idag.

Men nå var media, Regjeringen og Stortinget varmet opp. Underveis hadde både den ene og den andre i Regjeringen og blant ikke-sosialistiske stortingsrepresentanter tildelt hverandre mange småsår som ikke grodde med en gang. Og siden det ikke er noen som elsker å gå i flokk som dagspressejournalister gjør, var det pløyet gode markfurer for neste stykke plantet informasjon.

Det kom også i VG knapt en måned senere, i september 1990, akkurat mens de siste krusningene etter forrige sak ebbet ut. Presis timing! Nye krigsoverskrifter: «Syse brøt aksjeloven!»¹.

Bakgrunnen var at Syse lenge hadde eid én og siden kjøpt en annen boligeiendom som ble rehabilitert, hvoretter mange leietakere fikk kjøpe sine leiligheter til meget gunstig pris. Syse var selv styreformann og advokat John Elden var forretningsfører i begge selskaper. Elden var ikke verdens mest handlekraftige advokat, og hadde somlet med revisorskifte og generalforsamling, slik at fristen for å innlevere regnskaper til Brønnøysund ble brutt for begge. Syse hadde – nettopp for å slippe å måtte huske på slike formaliteter – planlagt å gå av allerede på generalforsamlingen 1989, men den ble avlyst pga. statsministerens plikter.

Forholdet var selvsagt ukorrekt og styreformannens ansvar. Men denne typen mindre regelbrudd begås hver eneste dag av alle slags personer over hele Norge. Pressen blåste imidlertid saken opp til vanvittige dimensjoner: «Syse i storm». «Nye lovbrudd avsløres». «Slaktes av revisorene». «Bør gå av», osv.

Det ble kastet inn en rekke andre forhold; beskrevet slik av Thomassen:

«Det heftet formelle feil ved lånetransaksjoner mellom selskap og aksjonær, skattemessige forhold ble trukket inn, det ble satt søkelys på forholdet til lov om borettslag, lov om eierseksjoner, kommunal forkjøpsrett med videre ved overdragelsen av Pilestredet 88A og 88B til A/S Blaasenborg-Pilestredet 88.

Det ble fort en meget komplisert materie å overskue realitetene i. VGs hardkjør etterlot det inntrykk at her måtte det være mye som var galt. Antakelser, spekulasjoner og påstander ble koblet sammen med fakta på en slik måte at statsministeren ikke en gang hadde en teoretisk mulighet til å forsvare seg eller til å forklare hva som var galt og hva som ikke var det.

Selvsagt ble mediebildet dominert av denne saken. Politikere uttalte seg i øst og vest om det bare var en journalist som spurte dem. Og Ap og Gro Harlem Brundtland bruste allerede med fjærene. Den alltid velvillige til å uttale seg og dømme om andres moral, professor Jacob Jervell, var tidlig ute med å forlange at statsministeren måtte gå av. VG kunne forøvrig opplyse at ‘Jacob Jervell tror han finner noe av forklaringen på Syses handlemåte i hans bakgrunn i næringslivet’.

Hva vet teologiprofessoren om det?»

Men NRK-radio hadde da allerede vært ute før Jervell. Allerede første dag² reiste Bjørn Honerød spørsmål om ikke statsministeren måtte gå av. Thomassen:

«Tre dager senere rykket NRK-radio enda lenger ut på banen. Nå var det ikke lenger spørsmål om statsministeren skulle gå av, men når han skulle gå av. Parhestene Per Arne Bjerke, lederen av politisk avdeling i radio, og Bjørn Honerød jobbet effektivt og holdt det nærmest kontinuerlig gående med sine spekulasjoner om Syse-saken til hele det norske folk. Først laget de sine reportasjer for deretter å kommentere på bakgrunn av de reportasjer de selv hadde laget. I skrivende stund er Per Arne Bjerke pressetalsmann hos statsminister Gro Harlem Brundtland og Bjørn Honerød er leder for politisk avdeling i radio. Også lønn som fortjent?»

Thomassen omtaler så et meget interessant forhold:

«Det ble etter hvert også kjent at VG hadde engasjert advokathjelp for å hjelpe til med å kommentere spørsmål og utrede de tildels vanskelige juridiske spørsmål som dukket opp i Syse-saken. Advokatene fikk altså betalt fra VG for å si sin mening i VG i en sak som VG hadde tatt initiativet til, og som VG kjørte så knallhardt mot statsministeren. Er det slik at moralens voktere unndrar sine egne? VG’s lesere ble ikke gjort kjent med at det var betalte advokater som opptrådte i pressen og som nærmest betraktet VG som sin klient. Dagbladet kunne imidlertid etterhvert avsløre sammenhengen.»

Etter råd fra justisministeren engasjerte Syse for sin del h. r. adv. Håkon Løchen for å gjennomgå sakene. Hensikten var en uavhengig vurdering, men Thomassen påpeker at det var uheldig at Syse engasjerte Løchen personlig:

«Det skapte de inntrykk at det var et partsinnlegg man kunne forvente seg fra hans hånd. Det var ikke det statsministeren var ute etter og det var heller ikke det han fikk. …

Både statsministeren og Løchen kunne vært spart for ubegrunnede spekulasjoner i denne sammenheng om statsministeren f.eks. hadde bedt Den Norske Advokatforening oppnevne en uavhengig ekspert …»

Thomassen fortsetter:

«Presseoppmerksomheten var utrolig omfattende og spekulativ. Det virket som om statsministeren var rettsløs. Journalistene kappsprang i sine forsøk for å finne stadig nye innfallsvinkler for størst mulig overskrifter. Men i realiteten var det bare to journalister som gravet frem nytt stoff av noen betydning, og det var Pål Jørgensen, VG, og Skjalg Fremo, NTB. De andre journalistene opptrådte nærmest i flokk og vegeterte på det stoffet de to frembragte …»

Den 18. september (fire dager etter VG’s Brønnøysundoppslag) kom det en «Syse-nyhet» i Dagbladet³. Det ble i et stort oppslag «Syse gjorde hyttekupp» hevdet at Syse hadde kjøpt en eiendom på Tjøme for 45.000 mens verdien i virkeligheten var 2-4 millioner. Det viste seg imidlertid at det første kjøpet dreide seg om en liten kolle, mens verdianslaget gjaldt hele Syse-familiens nedarvede familieeiendom. Dementiet og Dagbladets beklagelse kom langt inne i avisen med fåmælt typografi.

I Aftenposten kom det også en direkte gal historie – også stort oppslått – allerede dagen etter VG’s første artikkel. Syse skulle ha overdratt også en tredje eiendom – Lyder Sagens gt 12 – til Blaasenborg-selskapet. I reportasjen benektet Syse ethvert kjennskap til denne eiendommen. Likevel kjørte Aftenposten saken, og impliserte derved at Syse løy. Det viste deg at historien baserte seg på en ombrekningsfeil i Aftenpostens egen spalte for eiendomsoverdragelser. Avisen bragte en liten dementi, men ingen beklagelse, i aftenutgaven samme dag, men aldri i den langt videre distribuerte morgenutgaven som hadde bragt den første saken.

Den 20. september reagerte Stavanger Aftenblad på lederplass:

«Mediene har en vesentlig oppgave som sannhetssøkere, som frie, uavhengige institusjoner med både mot og evne til å overprøve og etterprøve de store og de mange.

Men det må ikke forveksles med domstolenes oppgave. I stadig sterkere grad ser vi hvordan ikke bare avisene, men også NRK, ikler seg dommerkappen og avsier kategoriske dommer om lovbrudd og skyld. Det er en farlig utvikling. Skyld er ikke fastsatt før dom foreligger. Verst er det når medienes saksbehandling blir en slags ‘folkedomstol’ …

Den aktuelle Syse-saken må nødvendigvis bli personorientert, fordi det er statsministeren som er involvert. Bakermester Nilsens forhold til aksjeloven er sjelden viktig. Det har imidlertid forekommet oppslag om verdistigning på hytte o.l., som kunne vært skrevet om svært mange av oss, og som ikke bør ha noe med den aktuelle sak å gjøre.. Og det er viktig å være klar over at slendrian overfor formalprosedyrer langt fra er det samme som uhederlighet …

Med økt pågåenhet følger også betydelige krav til dimensjonering av begivenhetene, til presisjonsnivå i stoffbehandlingen, til varsomhet …»

Da Løchen-rapporten forelå 21. september, sammen med en rapport fra revisorfirmaet Birkeland & Uvholt, holdt Syse pressekonferanse og uttalte bl.a.:

«Jeg erkjenner fullt ut at manglende påpasselighet har ført til at jeg ikke har handlet i samsvar med lovbestemte regler vedrørende regnskapsførsel og registrering. Dette beklager jeg dypt. Jeg klandrer meg selv for det. Disse brudd på lovregler har ikke skjedd i vinnings hensikt. De har ikke påført andre skade. Og jeg har ikke forsøkt å skjule forhold som skulle vært åpne.»

Han viste videre til at Løchen hadde gjennomgått alle andre skattemessige, selskapsrettslige borettsspørsmål og privatøkonomiske forhold og konstatert at intet her var i strid med loven med ett mulig unntak, som gjaldt periodisering av en inntektspost, dvs. om skatten skulle vært betalt i 1989 eller 1990. Dette var en skjønnsmessig vurdering som Løchen mente var feilvurdert av Syse. Syse beklaget at det her eventuelt var skjedd en feil. Det viste seg imidlertid senere at Ligningskontoret ikke gjorde noe med den eventuelle feilen⁴.

Dette er forøvrig samme dag som Setsaas er hos Frigaard med sine følsomme opplysninger. Tre timer etter dette ble advokatfirmaet Schjødt engasjert i Syse-saken.

Så lite var det altså tilbake av saken som hadde rystet Norge i over en uke. En statsminister hadde under stillingens hardkjør ikke rukket å få trukket seg som styreformann og deretter ikke rukket å passe på at advokaten hadde gjort de rutinemessige arbeidsoppgavene. Intet mer, intet mindre. At Syse i selve det bakenforliggende, reelle forhold hadde gjort en lang rekke takknemlige familier til selveiere ved å ta langt mindre betalt for leilighetene enn de var verd, ble undertrykket.

En av de som etter få dager ikke bare forsto at denne saken hadde gått over alle støvleskafter, men også hadde mot til å gå mot strømmen, var Dagbladets Gudleiv Forr⁵:

«Syse-saken vil bli husket som en av de merkeligste episoder i vår politiske historie. På overflaten er den et pikant mediedrama om uryddig forretningsførsel. Men under foregikk et ubarmhjertig spill der media og de politiske partiene har vært aktører. Politikk dreier seg ikke så mye om moral, men om makt.

Dramaet har utspilt seg i aviser, i radio og fjernsyn. Men pressen opererer ikke i et vakuum. Presselosjens medlemmer henter sin føde i Stortingets korridorer og kontorer. De søker bakgrunnsorienteringer og snapper opp hardtslående politiske ytringer. De beveger seg i et miljø av kryptiske politiske røyksignaler og klare maktpolitiske resonnementer …

Spillet var likevel ikke mulig uten den lange rekke av journalister som i utgangspunktet også hadde interesse i at Jan P. Syse falt. For ellers er jo journalistenes oppgave å avsløre, ikke å spille med eller mot de politiske aktører. Men mange av oss hadde spådd regjeringens død helt siden den ble dannet i fjor høst. Nå begynte det å haste med dødsattesten …

… Vi lever nok i massemedias glanstid. Men i Syse-saken var det andre som fisket i det vannet media fikk rørt opp.»

Den mest fremtredende fiskeren het Gro Harlem Brundtland.

Bare en måned senere – 29. oktober 1990 – innleverte Jan P Syse sin avskjedssøknad. Den hadde ikke direkte sammenheng med «Brønnøysund-sakene», men skyldtes at koalisjonspartiene gled fra hverandre i spørsmål tilknyttet EØS-forhandlingene. Det var imidlertid på det rene at det ikke var selve forhandlingene som på dette tidspunkt nødvendiggjorde splittelsen. Det var mer et snakk om politisk posisjonering. Det er liten tvil om at «Brønnøysund-sakene» hadde skapt et klima som gjorde at det etterhvert ble mindre som holdt partiene sammen.

Denne siden av saken må nå tillegges større vekt og sammenholdes med Gro Harlem Brundtlands samtidige iverksettelse av en kraftig sjarmoffensiv mot Senterpartiet.

Allerede midtveis mellom «oppvarmingen» og Brønnøysund-oppslaget i VG – 29. august – skal Gro Harlem Brundtland under en Afrika-reise med utenrikskomiteen ha gått i gang med bearbeidingen av Senterpartiets daværende parlamentariske leder, Anne Enger Lahnstein, ifølge VG¹:

«Det finnes indikasjoner på at de to snakket forholdsvis fortrolig sammen om regjeringssituasjonen allerede under utenrikskomiteens tur til Afrika …»

Omtrent på dette tidspunkt startet den synlige prosessen i Senterpartiet som førte til Syse’s avgang.

Den 19. september 1990 fortalte statssekretær Anton Skulberg (Sp) i Miljøverndepartementet til to av sine statssekretærkolleger fra Høyre (Arne Eidsmo og Odd R. Olsen) at Sp hadde bestemt seg for at Syse måtte gå². Den 20. september innkalte Sp sitt Landsstyre til møte 13, og 14. oktober.

I hele perioden fra 8-dagers-kjøret til regjeringen gikk av fortsatte Gro Harlem kanonaden. Etter Løchen-rapporten forsøkte hun i VG 24. september³ å skape tvil om rapportens riktighet, insinuere at det likevel kunne være vinnings hensikt, påstå at det likevel forelå brudd på borettsloven og spørre om det forelå unndragelse av arveavgift. Ifølge VG hadde hun «slaktet rapporten»⁴. Likevel brukte hun rapporten mot Syse i Aftenposten⁵ (det var det ikke grunnlag for):

«(Det er) … umulig å utvikle full tillit til statsminister Syse etter det vi nå vet om innholdet i materialet som foreligger fra revisor og skattejurist.»

Alt var rene påstander tatt ut fra luften. Thomassen:

«Her var det såvisst ikke almenpreventive eller moralske hensyn som lå under, men rene kyniske, partipolitiske vurderinger. Saken skulle åpenbart brukes i kampen om regjeringsmakt. Statsministeren skulle svekkes så mye som mulig. Da spilte det mindre rolle at Gro Harlem Brundtland måtte oppkaste seg som dommer på et ytterst tynt juridisk grunnlag for å få det til. Ettertiden har da også vist at hennes anklager overhode ikke holdt. Tåler hun gjensynet med sine uhyre sterke uttalelser fra den gang?»

Den 27. september skrev Gro Harlem Brundtland på vegne av Aps stortingsgruppe til Regjeringen med krav om «iverksetting av en uavhengig gjennomgang av statsminister Jan P Syses befatning med to aksjeselskaper med videre.»

Senterpartiet vaklet da dette kravet ble fremsatt. Anne Enger Lahnstein uttalte til NTB 27. september⁶:

«Når det største opposisjonspartiet ber om en uavhengig gransking, skal det meget gode grunner til for å si nei.»

Men nå gikk bl.a. professor dr. juris. Johs Andenæs på banen⁷:

«Ingen av regelbruddene er av den art at de reiser tvil om Syses personlige moral og hederlighet Riksadvokaten og skattedirektøren har funnet at forholdet ikke er av den art at det gir grunn til strafferettslig etterforskning. Det må man ta til etterretning.»

Regjeringen avviste 5. oktober 1990 alle krav om ekstraordinær granskning og henviste til de ordinære instanser som hadde behandlet eller ville behandle saken. Men fortsatt krevet Ap saken tatt opp i Stortinget.

Den 14. oktober 1990 vedtok Sps Landsstyre at man ikke skulle felle Regjeringen på Brønnøysund-saken. Derimot la man opp en sikker strategi for å få Regjeringen felt på forholdet til EØS. Det gjorde man ved å fatte et vedtok som innebar et krav om at industrikonsesjonsloven måtte forbli uendret, dette visste man var umulig, fordi denne loven – faktisk i motsetning til jordkonsesjonsloven – inneholdt direkte nasjonale diskrimineringer. Denne dagen brøt Sp Lysebu-erklæringen, der man bl.a. gikk inn for «konsesjonsordninger som gir nasjonal kontroll med forvaltningen av ressurser og miljø, bygget på gjensidighetsprinsippet …». «Nasjonal kontroll» er ikke i strid med EU/EØS-prinsippene, bare privilegier for bestemte nasjoners statsborgere. Disse forutsettes gjensidig fjernet, dvs. «gjensidighetsprinsippet». 8. juni samme år hadde Anne Enger Lahnstein selv sagt at «vi må selvsagt på norsk side være innstilt på å vurdere en omlegging av vår konsesjonslovgivning».

Gro Harlem Brundtland oppfattet straks signalet, og fortsatte sin fisketur på dette temaet under trontaledebatten 18. og 19. oktober. Hun snakket nå om «å ta vare på våre nasjonale styringsredskaper», «være varsom med privatiseringsiveren» etc. Videre la hun frem en «sekspunktsplan» for å styrke norsk kontroll over næringslivet. Det meste av dette var gammelt nytt som alle kunne være enige i, men nå var det politikk i gang. Brundtland fridde til mellompartiene, og Lahnstein lot som om hun hadde hørt at Brundtland gikk inn for å «opprettholde dagens konsesjonsordning» (det gjorde Brundtland ikke, tvert imot ble den selvsagt endret til å være ikke-diskriminerende senere).

Den 25. oktober holdt handelsminister Kaci Kullmann Five (H) sin redegjørelse i Stortinget for forhandlingene mellom EFTA og EF. Redegjørelsen ble satt opp til debatt 29. oktober. Slik som industrikonsesjonsloven var fokusert ville Regjeringen måtte ha en klar holdning i denne debatten. Hadde man ønsket, kunne man holdt det gående lenger, men Sp’s kjør i trontaledebatten gjorde det helt klart at denne saken nå ville bli kjørt frem på spissen i alle fall. Regjeringen nedsatte en egen statsrådsgruppe for å løse saken, men Sp ville ikke fire en tomme. Både Høyre og KrF forsøkte med en rekke kompromissforslag.

På regjeringskonferanse 28. oktober var det klart at Regjeringen ville sprekke. Statsminister Syse gjennomgikk da alle mulighetene for å fortsette samarbeidet uten Sp i regjeringen mens EØS-forhandlingene ble sluttført. KrF hadde et landsmøtevedtak som hindret partiet i å regjere sammen med Høyre alene (hadde Venstre vært representert i Stortinget da, hadde saken vært løst). Syse forsøkte da å få tilslutning til at en ren Høyre-regjering kunne ta mellomperioden basert på et bredt samarbeid med de andre partiene i Stortinget. KrF ga positive signaler, Sp ga skeptiske signaler, men ingen av partiene forpliktet seg for eller mot denne løsningen. Det lå an til et meget krevende balansespill i Stortinget.

Akkurat neste morgen, 29. oktober 1990, presterte nå Tromsø-ordføreren Erlend Rian (H) å uttale at Høyre måtte ha ekstraordinært landsmøte for å kaste partiledelsen. Rian hadde da som formann i valgkomitéen et halvt tidligere anbefalt og fått tilslutning til valg av nettopp denne ledelsen. Noen måtte ha lurt ham trill rundt. Nå virket denne uttalelsen bare til å underminere ledelsens autoritet – på et tidspunkt da det var sjanser for å få fortsette med en ren Høyre-regjering! Rian ble da også raskt klippet ned av en rekke andre Høyre-talsmenn.

Den planlagte EØS-debatten ble utsatt. 29. oktober 1990 redegjorde Syse for Stortinget om at han ville innlevere sin avskjedssøknad og gjorde dette straks etterpå på Slottet. Han anbefalte Kronprinsregenten om å benytte stortingspresident Jo Benkow til å undersøke grunnlaget for den neste regjering. Høyre gikk nå inn for en ren Høyre-regjering som skulle basere sitt arbeide på Lysebu-erklæringen inntil de andre ville være med igjen – et meget generøst tilbud! Forslaget ble straks støttet av Kristelig Folkeparti. Sp lot imidlertid spenningen bygge seg opp, og valgte å bekjentgjøre sitt standpunkt på direkten i Dagsrevyen. Ap måtte overta. Det var to begrunnelser: Ap hadde ikke tatt formelt ja-standpunkt til EF-medlemskap, og en Høyre-regjering ble antatt å gi en viss innflytelse til Fremskrittspartiet. Under de interne drøftelser hadde man bl.a. trukket frem Erlend Rians uttalelser for å «vise» at Syse ikke hadde full oppslutning i eget parti – og da kunne han vel heller ikke være statsminister!

Det hadde vært uenighet innad i Sp. Partiets olje- og energiminister, Eivind Reiten, var uenig i at Sp gikk ut av Regjeringen i det hele tatt. Bistandsminister Tom Vraalsen var lite fornøyd. Johan J Jacobsen selv var svært fornøyd med regjeringssamarbeidet. I Stortinget sa Magnus Stangeland klart fra om at Høyre burde ha fått jobben.

Arbeiderpartiet hadde arbeidet hardt med Sp i Stortinget, først for å skape mest mulig tvil og mistillit mot Syse personlig, så for å friste Sp politisk.

Petter Thomassen skriver:

«Arbeiderpartiet var fortsatt ikke fornøyd. (Brønnøysund)-Saken måtte tas opp i Stortinget. Arbeiderpartiet lot ikke saken falle før Arbeiderpartiet igjen hadde overtatt regjeringsmakten. Da var det plutselig ikke så viktig lenger!

Kan det avsløres mer effektivt hva Syse egentlig var utsatt for?»

Petter Thomassen skriver at «saken og alt oppstusset omkring den medførte en svekkelse av statsministerens autoritet og hans stilling i eget parti» og at det var blitt lettere for de som ønsket å avslutte regjeringssamarbeidet å få dette til tidlig «med en svekket statsminister som måtte bruke tid på å rydde opp i personlige affærer.»

Forfatterne av «Edderkoppen»⁸ reiste spørsmålet om en møbelhandler kan avsette en statsminister i Norge. De tenkte på forsøkene på avsettelsen av Gro, og mente at spørsmålet slett ikke kunne avvises.

En koalisjonsregjering er dessverre en ganske følsom konstruksjon. Alle deltakere bør føle at de er på pluss-siden hele tiden. Det skal herske både et godt politisk forhold og et godt personlig forhold. Statsrådene må trives, trives sammen og være motivert, ellers inntrer disintegrasjonskreftene. «Brønnøysund-sakene» hadde forsuret arbeidet og skapt vantrivsel. Den innebar at sammenbruddet kom meget tidligere enn det ellers ville gjort, og under omstendigheter som var langt mindre verdige enn de burde vært, og derfor langt mer diskrediterende for ikke-sosialistisk samarbeid i den store sammenheng. Det er etterhvert blitt nesten forbausende hvilke rare saker ikke-sosialistiske partier går på: En lekkasjesak, en bensinavgift og (slik de aller fleste husker det) et Blaasenborg-regnskap. (Uten kjøret mot Syse ville antakelig flere av de følsomme overvåkingssaker kommet frem i dagen under denne regjeringen. Dette ville vært så alvorlige saker at vi er overbevist om at regjeringspartiene ville funnet en praktisk måte å holde regjeringen på ikke-sosialistiske hender også gjennom EØS-saken, slik både Høyre og KrF faktisk gikk inn for.)

I virkeligheten har det ligget dypere årsaker bak hver gang. Og i stigende grad har man vært utsatt for

«… andre som har fisket i det vannet media fikk rørt opp»

eller enda bedre: «andre som har rørt opp det vannet media fisker i.»

Vi skal nå oppsummere de anklager som ble rettet mot Syse og presentert i løpet av 8 hektiske dager på løpende bånd, samt den ene som ble brukt som «oppvarming» – i omtrentlig rekkefølge:

• Inhabilitet og dobbeltrolle i Anker-Sønnak-saken (riktig forhold, helt grunnløs kritikk)

• Regnskaper til Brønnøysund ikke innlevert i tide (riktig forhold, kritikkverdig, men liten sak)
• Et tredje boligselskap som var holdt hemmelig med antydning om at statsministeren løy (rent tøv, basert på ombrekningsfeil i Aftenposten)
• Grov profitt på kjøp av eiendom (totalt feilaktig, sammenblanding av en liten og en stor eiendom)
• Lovstridig lån fra selskapet til Syse som aksjonær (riktig forhold, feil tolkning av loven)
• Ukorrekt oppløsning av boligsameie i forhold til borettsloven (feil tolkning av loven)
• Overdragelse av bygårder uten varsling for eventuell kommunal forkjøpsrett (feil tolkning av loven)
• Skatteunndragelse (ulike tolkningsmuligheter vedr hvilket år inntekten skulle føres, selvangivelsen ble godkjent)
• En ukjent anklage «som overgikk alle de andre tilsammen», forsøkt plantet i Dagbladet men aldri publisert (rent oppkonstruert sak, se nedenfor)
• En helt tilsvarende anklage forsøkt plantet i NRK
• To saker med beskyldninger om at Syse benyttet svart arbeide, ingen av dem publisert (rent oppkonstruerte saker, se nedenfor)

De fire siste sakene er ikke nevnt tidligere. (Det var sikkert også flere påstander som ble publisert; vi har neppe funnet alle.)

Det er Jan P Syse selv som har fortalt om at han under 8-dagers perioden fikk henvendelse fra Dagbladet om at de hadde mottatt et tips om et bestemt forhold. Syse hadde som sant var forklart at dette var ham totalt ukjent og 100% usant. Dagbladets journalist hadde gitt uttrykk for at han stolte mer på sin kilde enn på Syse, men at han for ordens skyld ville forelegge saken for avisens advokat siden Syse så sterkt benektet saken. Senere fikk Syse beskjed om at advokaten var kommet til at Syse hadde rett og tipset var feil – så saken ble ikke publisert. Hva om journalisten ikke hadde fått tak i Syse eller unnlatt å kontakte advokaten?

Den ene av de to siste sakene på listen – vedr svart arbeide – gikk det en tid rykter om i pressemiljøet, men de vi har snakket med som hørte ryktene fikk dem aldri verifisert. Det skulle dreie seg om at Syse hadde engasjert en person til å bygge en brygge basert på svart betaling. Denne har ikke vi hatt mulighet til å følge videre opp. Vi kjenner imidlertid til en annen lignende sak som vi har gjennomgått og undersøkt. Denne kommer vi tilbake til nedenfor.

Betrakt nå listen foran. Et titalls saker som dukker opp i løpet av 6-8 dager, nøyaktig én måned etter den første «oppvarmingssaken». «Oppvarmingssaken» var en av to som bygget på et helt reelt forhold. Den som hadde tatt initiativet til den visste selvsagt at den ikke ville føre til noen kritikk. Men den var velegnet som første angrep, fordi den hadde et overraskelsesmoment: «Jøss, har Syse private interesser i dette?» Det ville ta tid før den kunne skytes ned. Ved behendig å holde tilbake enkelte informasjoner og forstørre andre, måtte Regjeringen – i dette tilfelle Thomassen – jobbe noen dager med å bringe alle faktiske forhold på det rene. For ikke å levne noe til tilfeldighetene, opptrådte også journalist Alf R. Jacobsen slik at noen kommentar fra Thomassen ble umulig før kokepunktet var nådd, men han kunne hevde at han hadde vært i kontakt med Thomassen hvis noen spurte, f.eks. sjefer i redaksjoner. Jacobsens opptreden er opplagt provokatorisk. Han må ha visst meget godt hva han gjorde. Vi skal siden komme tilbake til ham.

Så – etter at hvert gram av nytte er trukket ut av denne saken, og den har etterlatt seg en generell guffen, defensiv følelse blant ofrene og et forvirret inntrykk om at «var det ikke noe annet kluss med Syse for noen uker siden?» blant folk flest, spiller man ut det eneste kortet med hold i: Brønnøysund-saken. Dette virker bekreftende på de følelser mange satt igjen med etter forrige sak, og overrumpler fullstendig. Syse kommer i skade for å forsøke seg på en bagatellisering, som alle andre enn han selv med rette kunne gjøre. Diskusjonen når toppunktet.

Kanskje ikke en stor sak, men mannen er jo statsminister! Statsministre må vise eksempel for andre og respektere sine egne lover. Men hvem kan bli statsminister hvis man aldri kan gjøre en eneste feil? Osv.

Under dekke av den «ekte» saken hiver man så inn to rent oppkonstruerte, som man vet vil bidra til hysteriet en dag eller to før de faller til jorden. For fortsatt å kaste bensin på ilden og kamuflere at det hadde dukket opp to oppkonstruerte saker kjører man nå hele revisorlisten. (Alle som har drevet firma vet hva vi mener: Den første listen som revisor setter opp mens han gjennomgår regnskapene for siden å sjekke andre forhold og undersøke reglene nærmere før han avgjør om det skal bemerkes eller ikke.) Alle saker som trenger et minstemål av undersøkelse før spørsmålstegnene kan fjernes kjøres i tur og orden med de aller verst mulige tolkninger og med de størst mulige dimensjoner.

Til slutt skal man kjøre den virkelige «godbiten». En sak som ikke bare var oppkonstruert, men der rollene var fordelt og aktørene utpekt til en god, klassisk «set-up» eller «framing» av offeret¹ på en måte som ville etterlate ord mot ord, men «bevis» bare til fordel for anklagerne; en sak der Syse aldri hadde kunnet bevise sin uskyld.

Hadde den siste saken kommet alene, ville alle trodd på Syse. Men etter den foregående kanonaden var hans troverdighet kuttet ned bit for bit. Klimaet var blitt slik at man kunne tro hva som helst. Og realiteten i saken var bevisst lagt slik at det ikke var noen overdrivelse. Skattesnyteri er noe mange gjerne vil gjøre, bare noen tør, og alle fordømmer.

Kan noen være i tvil om at denne serien var nøye planlagt?

• Alle detaljinformasjonene måtte komme fra noen med «unormalt innsyn», som hadde samlet i lader for en samordnet innsats (se nedenfor)
• Regnskapene måtte være gjennomgått av faglig kvalifisert revisorkyndig eller regnskapsjus-kyndig personell som var innforstått med at poenget ikke var å finne ut hva som var kritikkverdig, men hva som kunne fremstilles som kritikkverdig
• Samme fagkyndige personell må ha bistått i å velge ut delinformasjoner i hver enkelt sak og holde tilbake andre slik at maksimalt negativ tolkning kunne oppnås
• Skarpskodde psykologer måtte nøye ha planlagt rekkefølgen av sakspresentasjonene og vurdert tiltakene opp mot Syses personprofil og hans psykologiske terskler, dvs. hans motstandskraft vis-a- vis psykologisk krigføring

Alt dette viser at hele Syse-saken fra begynnelse til slutt var kjørt fra en operasjonssentral med høy kompetanse i provokativ virksomhet og psykologisk krigføring. Gjennom romavlytting via telefon (se nedenfor) har man kunnet få tilbakemeldinger om hvordan Syse og hans omgivelser reagerte som veiledning for videre dosering. Det er ikke umulig at dette kan ha blitt ledsaget av andre former for psykologisk krigføring som vi ikke vet noe om, men som kan ha skapt ekstra tvil og uvisshet. Det er vel kjent at hardkjøret var en enorm påkjenning for Syse og hans familie.

Denne sentralen måtte ha til disposisjon kanaler som fikk plantet hver enkelt sak tilsynelatende naturlig i hver enkelt redaksjon. Vi tror dette var svært enkelt i tilfellet Alf R. Jacobsen. De andre journalistene som deltok antar vi var helt uskyldige. De fikk nok sakene opp i hendene fra andre, fikk småtips som «ledet dem inn i øvelsen» etc. Og en spesiale gasjert juridisk rådgiver i VG ser ikke ut til å ha hjulpet VG det minste med å finne riktig tolkning av og dimensjon på sakene. Vi skal komme tilbake til denne advokaten også.

Vi har påpekt foran at noen måtte ha «unormalt innsyn» i Syses affærer for å kunne samle så mye detaljert stoff. Fra før vet vi at Syse ble avlyttet, se kapittel 21.38 der vi bl.a. refererer at fhv statsminister Jan P. Syse i juli 1994 ble spurt av VG om han mente han kunne ha blitt avlyttet i sin statsministertid¹ og han bl.a. svarte:

«- Ja, men dette kappløpet som nå pågår, ønsker ikke jeg å delta i. Jeg har overhodet ingen kommentarer til denne saken. Jeg vil avvente Lund-kommisjonens konklusjoner før jeg uttaler meg om dette temaet, sier Syse til VG.»

VG skrev for egen regning:

«Syse oppdaget avlyttingsspor på sin hjemmetelefon på slutten av sin statsministertid. … Folk som ringte ham, opplevde å få siste det av samtalen avspilt etter at Syse hadde lagt på …

Syse har aldri ønsket å gjøre noe vesen av de erfaringer han hadde med sin privattelefon som statsminister. Men privat skal Syse ha uttrykt frykt for at han var avlyttet.

De rare telefonopplevelsene opprørte både medarbeidere, partifeller og venner. Foruten at deler av telefonsamtalene kom i reprise for folk i andre enden av røret, var det stadig ulyder og unormal støy i Syses privattelefon. …

Syses privattelefon oppførte seg etterhvert så merkelig at Syse til slutt skiftet både telefonapparat og telefonnummer.»

Som referert der, ble saken avfeiet overfor VG av «personer med kompetanse i etterretnings- og overvåkingsspørsmål». Som vanlig ble det hevdet at «tjenestenes avanserte utrustning gjør det lite sannsynlig at det er de som kobler seg inn på linjer på en så amatørmessig måte at det blir oppdaget» og at «større sjanse er det da for at det er andre interesser, krefter eller enkeltpersoner som har stått bak avlyttingene». Dette var også en av anledningene som Berge Furre i Lund-kommisjonen benyttet til tilsvarende bagatellisering. «Andre interesser?» Var det fremmede makter som lyttet på statsministeren? Hvorfor skulle det tas så lett på det?

Vi har imidlertid en rekke ganger påpekt og underbygget ved tallrike andre saker at det er ikke slik at man kan benytte metoden «romavlytting via telefon» uten risiko for oppdagelse. Vi har også i denne boken lagt frem et selvstendig bevis for dette fra vår egen sak (Flyger-saken, se kap. 21.16). Dette er grundig påvist også i internasjonal litteratur og meget vel kjent av norske tjenester. Likevel har aldri noen av disse advart mot denne kriminaliteten, aldri etterforsket den og langt mindre avslørt noe. Heller ikke i Syse-saken var det annet enn avfeiing å få fra disse hold. Har noen noensinne hørt POT-sjef Hans Olav Østgaard beklage at avlyttingen av landets statsminister ikke ble oppklart? Eller – hvis man tror det er utlendinger, som iblant er et alternativ for dem som bagatelliserer – hva har Trond Johansen, sjef for «spesielle tjenester» og liason overfor utlandet – og E tjenesten forøvrig – gjort for å avsløre dem? Har noen av Tronds venner – Frydenlund, Stoltenberg, Holst, Jagland eller Brundtland – beklaget at de mange angrep mot ikke-sosialistiske politikere – slik som Syse – ikke er blitt oppklart?

Kanskje er det fortsatt noen som tror at pressekjøret mot Syse var utslag av helt naturlig, men muligens noe overivrig «oppsøkende journalistikk». Var det riktig, ville man vel gjort jobben like grundig – og ivrig – uansett hvilket parti statsministeren kom fra?
Men det er mye rart i journalistikkens verden. Etter at én statsminister var mobbet bort av den kritiske presse, fikk vi en ny. Med spesielle kraftperler og teflon-effekt. En effekt som virker på oppsøkende journalister som rottefangerfløyter på barn fra Hameln.

Alle husker Syse-saken. Er det noen som husker saken om familien Brundtland A/S – også kalt «Analytisk Kommentar A/S»?

Nei, det er det nok ikke. Det er ganske pussig, for denne saken ble faktisk kjent etter Syse-saken, ca. én måned etter, i oktober 1990. Det er også pussig fordi denne saken var adskillig grovere enn Syse-saken:

«Analytisk Kommentar A/S» ble stiftet i 1986 av ekteparet Gro Harlem og Arne Olav Brundtland og deres barn for å drive med aksjespekulasjon og selge kommentarartikler¹. Skal vi gjette på hvordan Gros apparat hadde brukt allerede dette formålet hvis det hadde vært Syses selskap? Vi synes vi ser det for oss: «STATSMINISTER BRUKER EKTEFELLE TIL Å KAPITALISERE SIN INNSIDEKUNNSKAP OM AKSJEMARKEDET» – «STATSMINISTER PROFITERER PÅ SALG AV FOREDRAG UNDER FALSK FLAGG» – «MULIGHETER FOR FORTJENESTE PÅ LEKKASJER FRA REGJERINGEN».

Vi ville aldri gå så langt, men det er klart at det ikke ville vært uinteressant å undersøke aksjetransaksjoner i regi av «Analytisk Kommentar A/S» sammenholdt med behandling av ulike forvaltningssaker vedrørende børsnoterte bedrifter. Var det den minste størrelse på virksomheten, ville det vært nær sagt umulig å ikke finne et selskap e.I. som hadde vært behandlet i Regjeringen parallelt med et kjøp eller salg fra Brundtland-regjeringens lille sparebøsse. Men gjorde noen det? Ånei.

Det er heller ikke helt udiskutabelt at statsministerens ektefelle driver syndikalisert kommentarvirksomhet mot betaling. Gjør han det om informasjon han får over frokostbordet? Det skal sikkert ikke mye analyse av artiklene til for å finne noe man kan påstå det om. Gjorde noen det, på den måten man fremmet rene påstander om Syse? Ånei.

Det ville ikke vært unaturlig om pressen hadde stilt endel slike spørsmål til statsministerekteparet. Kanskje ville de blitt tilfredsstillende besvart. Syse kunne det (utenom Brønnøysund-saken), men han ble aldri gitt tid til å svare. Det er imponerende hvor mer dannet og disiplinert norsk presse ble i løpet av noen få uker! Idag vet vi ikke engang om statsministeren kunne gitt fullgode svar på disse spørsmålene.

Det vi derimot vet, er at hun hadde et meget dårligere svar på spørsmål om Brønnøysund enn det Syse hadde. Selskapet «Analytisk Kommentar A/S» ble stiftet i 1986, men ble aldri engang registrert på forskriftsmessig måte i Brønnøysund. Og etter 1986 hadde selskapet til statsminister Brundtland og familie ikke sendt inn ett eneste regnskap. Det hadde heller ikke meldt fra om endringer av virksomhetsområde, kapitalutvidelse, ny styresammensetning eller ny forretningsfører.

Statsministeren hadde mao. brutt hele fire lovbestemmelser, og forholdet hadde pågått i mer enn fire år.

Hun hadde dessuten nettopp overtatt etter Syse, og kunne ikke en gang unnskylde seg med statsministerjobbens mange plikter.

Hva skjedde da Morgenbladet tok opp saken? – Dette vil jeg ikke kommentere, sa teflon-Brundtland. Så ble saken referert i Søndag-Søndag, og i en og annen liten notis i andre aviser. Så ble det dødsens stille.

Ingen Alf R. Jacobsen med brøl om at «denne gangen skal vi ta dere» på telefon til Arne Olav Brundtland. Ingen Honerød/Bjerke-duo med daglige øvelser om avsettelse av statsminister Brundtland. Ingen Jacob Jervell som mener å vite at slikt statsministersnusk har med oppavlingen i arbeiderbevegelsen å gjøre. Ingen advokat som blir engasjert av VG for å vurdere hver minste mulighet for snusk. Ingen krav om granskning og politietterforskning. Ingen krav fra Tromsø-ordførere eller andre om Gros avgang som partileder. Ingen argumenter i Sp’s landsstyre om at Gro ikke kunne bli statsminister fordi hun ikke hadde full tillit i eget parti. Kort sagt: Ingenting.

I stortingsrestauranten satt de samme journalistene som hadde henrettet Syse og diskuterte hvorfor det ikke var stoff i Brundtland-saken. Snurrige greier.

Grunnen kan ikke ha vært at Gro Harlem Brundtland hadde 100% plettfri vandel tidligere. Det hadde Syse, men det hjalp ikke ham. Men Gro Harlem Brundtland hadde det ikke!

Bare en måned tidligere – mens Syse-saken gikk på det verste – minnet avisen Søndag-Søndag¹ om at Gro i 1975 var blitt avslørt av Dagbladet for skatteunndragelse. Det var ingen svært stor sak, men helt klar: Hun hadde ikke ført opp privatkjøring med regjeringsbil på selvangivelsen. Dette er noe «alle vet» man skal gjøre. Hun ble således ilagt straffeskatt, hvilken man ikke får med mindre ligningsmyndighetene mener det er bevisst unndragelse. Ellers får man i høyden etterligning med tilleggsskatt. Syse fikk ikke noe av dette.

I 1975 ble saken slått stort opp av Dagbladet.

Det ble minnet om at Gro nettopp hadde tordnet om behovet for «å verne om samfunnsmoralen» på Kommuneforbundets landsmøte. Selv unnskyldte hun seg med at hun «kjørte svært lite privat». (Akkurat det hadde regjeringssjåfører Ramm siden snakket med sine egne meninger om, og en drosjesjåfør som hadde kjørt den avgåtte statsminister etter regjeringsskiftet i 1981 fortalte at hun var blitt så vant med ekstraservice at hun da vedkommende kjørte henne ikke ville forlate bilen før han hadde lukket opp døren og bukket.)

Det var midt i en periode da pressen avdekket at Ap-regjeringen i 70-årene heftig hadde utnyttet de såkalte «blåkortene» på SAS til gratisreiser for seg selv og familien uten å føre dette på selvangivelsen; at Per Kleppe lot sin svenske kone bruke statens biler vederlags- og skattefritt til familiebesøk i Sverige og at Gro selv brukte Forsvarets jetfly for å rekke partimøter i Norge etter statsoppdrag i Finland. Jetflysaken var den minste og den siste, ikke uhederlig men neppe særlig «musikalsk». Store og fete overskrifter ble det av alt sammen. Unntatt i Arbeiderbladet, som bagatelliserte:

«Dagbladet har slått saken stort opp som ‘skattesnusk’. Vi synes hele oppslaget er snuskete. For øvrig ber vi alle gode krefter hjelpe til så vi nå ikke havner helt nede på Molbo-stadiet i dette landet».

I 1975 presterte Statsministerens kontor å hevde at «hun ikke trengte å opplyse til ligningskontoret at hun hadde gratis bil». I 1990 sa det samme kontor v/sekretær Grete Berget at «Gro måtte ha hatt for dårlige skatterådgivere»!

Men det var i 70-årene, det.

Da hele pressen kastet seg over Syse 15 år etter, og Gro ropte korsfest fra kulissene så høyt hun kunne, var det ikke mange som minnet om disse forholdene. Stort sett ble det med Søndag-Søndag med sin temmelig smale leserkrets. Heller ikke var det noen som unnskyldte Syse med «dårlige rådgivere». Eller noe Arbeiderblad som advarte mot molbo-tilstander da Aftenposten nærmest beskyldte Syse for å lyve fordi han benektet avisens egen ombrekningsfeil!

Men selv i 1995 (september) slapp ihvertfall én avsløring om Gro-regjeringen gjennom i media – om brudd på alkoholloven¹. «Teflon-effekten» var der fortsatt: Skylden ble lagt på kulturminister Åse Kleveland som visstnok var den statsråd som hadde vært på Polet, men Gro var tilstede «som midtpunkt» og burde hatt ansvaret. Og det var ikke mye oppfølging av saken i pressen utenom VG, og helt taust i NRK.

Saken gjaldt et privat julebord for Regjeringens medlemmer med ektefeller 20. desember 1994 i lokaler på Norsk Folkemuseum. Det var kjøpt inn vin og brennevin direkte fra Polet. Ca. 25% av de totale utgiftene på nesten 30.000 kroner ble dekket av egenandeler, resten av statskassen.

Norsk Folkemuseum har skjenkerett, og de aktuelle lokaler er knyttet til denne skjenkeretten.

Alkoholloven ble således tilsynelatende brutt på to punkter:

• Det ble skjenket medbragt alkohol i lokaler knyttet til en skjenkebevilling
• Alkohol ble solgt av person uten skjenkebevilling (egenandel av totalkost er forlengst definert inn som salg av alkohol)

Dette er en høyst ordinær problemstilling som er kjent landet over av hver eneste velforening, ungdomslag eller musikkorps som vil arrangere en fest, og av tusenvis av privatpersoner som har ønsket å feire barnedåp, konfirmasjon eller bryllup utenfor hjemmet. Bestemmelsene i alkoholloven er diskutert utallige ganger i alle slags offentlige organer fra bydelsutvalg til Regjering og Storting og burde være 100% kjent for enhver politiker. Ingen kan selge alkohol uten bevilling. Bevilling er knyttet til en person og et lokale og kan ikke adskilles. Skal man leie et lokale med bevilling, må man be stedets personell stå for både salget og skjenkingen. Vil man selge selv, må man ha bevilling selv. Vil man servere uten bevilling, må man spandere, men ikke i bevillingslokale. Ferdig med det.

Slik er alkoholloven. Hensikten er å unngå såkalte «svarte våninger» som også tusenvis av Ap-politikere har snakket seg varme om i alkoholdebatter over hele landet. At det samtidig gjør det svært vanskelig for vanlige folk å feire sin 50-årsdag med flere venner enn de som inngår i OBOS-leiligheten og nesten umulig å holde spleiselag er et sørgelig faktum, men det har altså våre politikere ofret på alkoholpolitikkens alter. Og det er tildelt bøter i massevis for akkurat de samme brudd på skjenkeloven; det mest typiske av de alle: Leie et ordinært selskapslokale, ikke si noe om skjenking til utleieren, og likevel selge alkohol. Strafferammen er fengsel inntil 6 mnd.

Det verste er at den stakkars kulturminister – sikkert under instruks fra statsministeren – forsøker å snakke seg bort fra saken selv i ettertid:

«- Fra Norsk Folkemuseum har jeg fått opplyst at de har rett til å servere alkohol til egne og lukkede arrangementer …

… hun hadde ikke noen grunn til å tvile på at det var, og er, tillatt å servere alkohol i lokalene til Norsk Folkemuseum …

– Inntil det motsatte er bevist, har Norsk Folkemuseum og vi holdt oss innenfor reglene, hevder Kleveland.»

Selv i ettertid vet altså landets kulturminister ikke at skjenkebevilling ikke er noe som tildeles et lokale, men bestemte personer for bestemte lokaler! Finnes det ikke en sosialminister i denne regjeringen som kan opplyse kulturministeren?

Saken ble ikke bedre da VG neste dag² kunne bringe kopi av Klevelands regning til statskassen for utlegg til drikkevarer. Det var ikke vedlagt originalbilag fra Vinmonopolet! Regningen var hverken attestert eller anvist. Begge forhold er i strid med statens regnskapsregler. Departementsråd Bjørn T. Grydeland ved Statsministerens kontor unnskyldte seg med at det også var blitt innbetalt egenandeler på statens konto og at inn- og utbetalingene var «bare teknisk». Men jo mer man knytter Klevelands regning til innbetalte egenandeler, jo mer klart er det at alkoholen var solgt i strid med alkoholloven!

I mellomtiden hadde man mobilisert Folkemuseets styreformann Peter Butenschøn som uttalte:

«Museets medarbeidere foresto all servering og skjenking, og hadde således selv ansvaret for å håndtere bevilling. Det er ikke nødvendig å innhente skjenkebevilling når museet som eier selv er vertskap for lukkede arrangementer.»

Han hevdet også at det var Folkemuseet som hadde planlagt arrangementet. Men VG kunne opplyse at firmaet som sørget for kulturelle innslag hadde fått oppdraget fra Kulturdepartementet, og at kokken som lagde maten fikk oppdraget fra Åse Kleveland. I tillegg til at Kleveland kom med alkoholen.

Vi synes nok advokat Christian J. Aubert i Forbundet for Overnattings- og Serveringsnæringen har et poeng når han påpeker:

«- Det blir for dumt å hevde at Norsk Folkemuseum sto som arrangør. Man inviterer ikke Regjeringen og så kommer statsråden bærende på alkohol i bøtter og spann. Regjeringsmedlemmene har forøvrig betalt for alkoholserveringen – og da skal det uansett foreligge en skjenkebevilling.»

Det ble iverksatt en slags politietterforskning, men etterforskerne slo seg til ro med museets forklaring om at de var vertskap. Dermed er det i rettspraksis innført et trylleord som gjelder foran loven. Har dere merket dere det, alle innehavere av «svarta våninger»! Dere trenger bare si at dere er vertskap, da gjør det ikke noe om vertskapspliktene delegeres i sin helhet til gjestene, som kan medbringe både kokk og musikk og brennevin i bøtter og spann. Så kom det noe godt ut av saken for noen!

Og der sluttet det. Ingen graving fra hysteriske media i alle Regjeringens, Gros og andre regjeringsmedlemmers selskaper for å se om det fantes lignende forhold. Eller var det som vi tror, at den «gravegruppa» som ble brukt i Syse-saken satt et helt annet sted under en helt annen kommando, som denne gangen ikke hadde noe motiv for å bistå?

Trenger vi stave helt ut hva disse historiene forteller oss? La oss gjøre det, for sikkerhets skyld:

• I 1975 var Ap-regjeringen i full oppløsning. Internt i Ap var de gamle bakmennene som styrte oppbyggingen av «den fjerde tjeneste» i indre eksil og alle tjenestens ressurser innrettet på å skaffe tilbake makten i partiet. Den hadde ennå ikke bygget opp sitt apparat for å kontrollere norsk presse. Per Kleppe, Trygve Bratteli, Annemarie Lorentzen og Knut Frydenlund pluss 12 andre statsråder kunne ikke beskyttes mot «blåkort»-saken, og Gro måtte tåle søkelys på sitt skattesnusk om enn på et forholdsvis rimelig nivå. Ingen av disse sakene medførte den typen hets som Syse fikk.

• I 1990 var «den fjerde tjeneste» 100% operativ og siden 1981 100% samkjørt med Ap-ledelsen under Gro’s regime. Våpnene var forlengst rettet mot de ikke-sosialistiske partier, og motiveringen for å avskaffe Syse-regjeringen meget sterk. Systemet ble satt inn for å plante en riktig, en rekke feiltolkede og flere rent forfalskede anklager mot Syse. Et profesjonelt og offensivt diskrediteringsapparat i arbeid, som man kjenner det fra internasjonal litteratur.
• Men i 1990 klarte «den fjerde tjeneste» ikke bare å overdrive Syse-saken fra nesten ingenting til en vanvittig heksejakt, men den klarte også å tildekke ekteparet Brundtlands egen sak selv om den var mer alvorlig enn Syses til absolutt ingenting og dermed tildekke Ap-lederens åpenbare dobbeltmoral – som er dét faglig bevisste pressefolk alltid sier er forutsetningen for at de vil grave i politikernes skittentøy.

Dette viser at media i 1975 behandlet denne typen saker med like kritisk søkelys uansett parti (husk Willochs industriforbundslønn, ingen gikk fri den gangen), men i 1990 ble det heksejakt av det da det gjaldt Syse, men ingen verdens ting da verre forhold en måned senere ble avslørt om Brundtland. Hvorfor? Alt tyder på at noen har klart å skaffe seg en form for kontroll over media. Vi vil gjerne se bedre forklaringer presentert, i lys av alle andre opplysninger.

Vår tidligere liste over diskrediterte topp-politikere (se kap. 21.45) må også sees i denne sammenheng i nytt lys:

Diskreditering i 60- og 70-årene (Gustavsen, Borten og Kristiansen): Gustavsen og Kristiansen ble tatt ved hjelp av rene rykter, Borten ved hjelp av pressen. Bare en av tre ganger klarte man å erte opp pressen.

Diskreditering i 80- og 90-årene (Presthus, Nordengen, Bye, Heggen Larsen og Syse): I samtlige tilfeller ble det aller meste av media benyttet.

Vi er fristet til å si som Perry Mason: «We rest our case». Men det er slett ikke tiden for det. Her kommer mer:

Vi har vist at Syse bare er den siste i en lang serie av diskrediterte topp-politikere i Norge. Vi har vist at det pussig nok bare er «renegatene» Ronald Bye og Tove Heggen Larsen med Ap-tilknytning som er på denne listen, selv om det kunne vært minst like gode grunner for å gå løs på f.eks. Ap-dronningen selv. Vi har vist at det i Syse-saken må ha eksistert en operasjonsledelse, der etterretning, juridisk/regnskapsmessig kompetanse, psykologisk kompetanse og virkemidler for å plante saker i norske redaksjoner sitter samlet. Vi har vist at denne operasjonsledelse har skaffet seg en helt annen kontroll over pressen enn i 60- og 70-årene, og at denne også har skaffet Gro Harlem Brundtland en «teflon-drakt» som alt preller av på. Intet galt skal komme i pressen om Gro!!

For det tilfelle at noen på dette stadium av lesingen fortsatt skulle tvile på at hemmelige tjenester er i stand til å blande seg inn på statsministernivå etc., skal vi nå rette blikket mot utlandet:

Vi kan ikke være helt sikker på hvem som har lært av hvem (vi minner om at diskrediteringsaksjonene i Norge har pågått helt fra Finn Gustavsen på 60-tallet), men vi har ihvertfall oppdaget én gang – i 1974 – da Trond Johansens gode kolleger over Nordsjøen, MI5, planla en helt tilsvarende aksjon mot statsminister Harold Wilson (det er stort sett omvendte forhold i UK når det gjelder politikk og hemmelige tjenester). Fra «Guinness’ Book of Espionage»¹:

«Det hevdes at en gruppe MI5-tjenestemenn i 1974 faktisk klekket ut en sammensvergelse om å kaste Harold Wilson som statsminister. Denne gruppen, som vi understreker aldri var stor, planla å lekke til pressen diskrediterende konfidensiell informasjon om Wilson, hans regjering og viktigste støttespillere i fagbevegelsen. Beskyldninger om at Wilson var mistenkt for å være Sovjet-agent mente man med sikkerhet ville få ham til å skrive ut nyvalg uten noen sjanser til å drive effektiv valgkamp.

Sammensvergelsen ble stanset ved at overordnede MI5-tjenestemenn nektet å ha noe med den å gjøre. Da saken kom til etatens toppsjefs kunnskap noen år senere ble flere av de innblandede disiplinert, men forsinket Harold Wilson, som ihvertfall hadde en anelse om saken, tilga tjenesten aldri. Etter at han gikk av i 1976 (en avgang som ikke hadde noe å gjøre med press fra tjenestene), fremsatte han en rekke beskyldninger mot MI5, og søkte endog assistanse av CIA for å finne ut om noen av deres operatører hadde vært implisert.»

Men i Norge vet vi jo at vi ikke har noe så ubehagelig som overordnede tjenestemenn som er i stand til å stoppe noe som helst. Trond Johansen var mektigere enn E-sjefen, og Iver Frigaard var mektigere enn POT-sjefen. Begge var på et helt annet, mye viktigere, mye mektigere og helt ulovlig kommandonett som under en ikke-sosialistisk regjering fører til Youngstorgets katakomber. Der var det neppe noen som fikk kalde føtter.

Vi merker oss at Wilson søkte hjelp fra CIA – ikke britiske tjenester. Heller ikke det britiske Kongehus stolte på britiske tjenester da det fikk mistanke om avlytting av de kongelige. I 1992 ansatte prins Charles et uavhengig, privat sikkerhetsfirma for å rydde opp i Kensington Palace (se kap. 23.5.3)! Vi skulle ønske at også norske høyesterettsdommere/granskere snakket like ofte med britiske prinser og statsministre som Trond Johansen snakker med MI5/MI6!

Den spanske avisen «El Mundo» har de senere årene avslørt en lang rekke tilfeller av korrupsjon og maktmisbruk ved den spanske sosialistregjeringen.

Avsløringene er for det meste gjort av journalistene Antonio Rubio og Manual Cerdán, forlengst utropt til Spanias «Woodward og Bernstein».

Blant avsløringene var at den spanske militære E-tjenesten, CESID, hadde avlyttet kong Juan Carlos, en tidligere utenriksminister og en rekke journalister, advokater og forretningsmenn¹. Da dette ble bevist, hevdet regjeringen at det dreide seg om «biprodukter» under rutinemessig avlytting av den spanske «radio-elektriske sfære» og ikke ulovlig. Men «EI Mundo» kunne senere avsløre at CESID hadde eksplisitte fullmakter til å avlytte privatpersoners telefoner, åpne deres post og på andre måter krenke privatlivets fred. En av journalistene som er blitt berømt for avsløringene sa:

«Jeg tilhører selv venstresiden og har alltid gjort det. De sakene vi har avslørt, finnes jo der. Vi har dokumentert alt. Jeg anser ikke PSOE (sosialistpartiet) for å være et korrupt parti, men det finnes folk i systemet som er det …

Etter min oppfatning må disse folkene ha trodd at staten var deres.»

Midt under Syse-saken fant følgende sted:
En journalist som jobbet for tjenestene innkalte en småkriminell mann til et møte på sitt kontor. Mannen hadde ved flere anledninger tidligere jobbet som provokatør for tjenestene (og for journalisten).
Journalisten dikterte et brev som provokatøren skrev ned og som han deretter egenhendig undertegnet for selv å sende det tilbake til samme avis og samme journalist.
Innholdet gikk i korthet ut på at provokatøren tidligere skulle ha jobbet svart for statsminister Jan P. Syse og at han ønsket å fortelle om det til vedkommende journalist for å få det på trykk i avisen.
Den siste spikeren skulle settes i kisten for Syse som statsminister og den ikke-sosialistiske koalisjonen.
Av årsaker som vi ikke kommer inn på her (men det var hverken tjenestene, vedkommende avis eller journalisten som stoppet det), ble brevet aldri sendt. Det ble likevel gjort helt klart til å postlegges.
Denne saken skulle i et nøtteskall vise hvordan Ap/tjenestene arbeider i Norge for å sikre seg makten og bli sittende ved makten.

Vi skal nå se litt nærmere på enkelte av aktørene i Syse-saken. Vi kjenner flere av dem igjen fra en rekke andre sammenhenger i denne boken. Det er nok ikke bare fordi Norge er et lite land:

25.1.11.1 Klassekampen

Flere av aktørene i Syse-saken hadde bakgrunn fra Klassekampen, selvsagt først og fremst Alf R. Jacobsen og Finn Sjue. Tidligere journalister fra Klassekampen dukker forøvrig opp i andre media rett som det er og har en egen evne til å få arbeide med «hysj-Norge». La oss derfor her gå gjennom hva slags «journalistskole» Klassekampen er¹.

Avisen «Klassekampen» kom ut første gang i februar 1968 i forbindelse med bruddet med SF. Redaktører var Anders M Andersen og Finn Åsheim. Senere ble Sigurd Allern eneredaktør, men det var bare en formalitet ihvertfall fra 1972 da avisen ble ukeavis og Finn Sjue ble den virkelige redaktør. Sjue ble også formelt redaktør fra januar 1973. I løpet av et par år steg opplaget fra 10.000 til 20.000. Etterhvert ble også Sjue mer en gallionsfigur. Hans viktigste oppgave ble å være AKP’s sekretær, men ringte inn politiske direktiver og rettelser/godkjenninger til redaksjonen. Den som i størst utstrekning hadde det reelle redaktøransvaret var Roald Helgheim.

Gjennom store deler av 70-årene ble Klassekampen distribuert ved hjelp av egne m-l-bud. I virkeligheten var det økonomiske grunner for dette fra begynnelsen av, men det ble presentert som et sikkerhetstiltak for å få skikkelig oppslutning fra de ideologisk bevisste. (Ved ordinær distribusjon var man angivelig redd for at Overvåkingspolitiet ville få alle navnene.) Alle partimedlemmer måtte abonnere, og det var en ideologisk plikt å gå bud. Noen gikk i timevis i mange år, drillet til det ytterste i klandestin opptreden. Noen mente at budsystemet også var en strategisk forberedelse til et illegalt landsomfattende nettverk. Men det var ikke mulig å holde gløden mer enn noen år. Gjennom 80-årene måtte hele systemet gradvis avvikles.

Klassekampen var ingen vanlig avis, og Sjue var ingen redaktør med selvstendig ansvar og redaktørplakat. Han måtte følge detaljerte redigeringsdirektiver fra partiledelsen. Regel nr. 1 var at alt stoff fra partiledelsen skulle rett på trykk; det var ikke en gang adgang til å endre en mellomtittel. Deretter vedtok partiledelsen en detaljert prioritering av stofftyper og hensikten med å bringe hver enkelt type stoff.

Journalister ble valgt etter lojalitet – kalt «politisk styrke», ikke journalistisk ferdighet. Man trengte også en rekke andre fagfelt i avishuset: Sosionomer, lærere, leger, jurister, psykologer og filmfotografer. Men for alle gjaldt det at de først måtte «kadervaskes» og «skrubbes» for å passere lojalitetsnåløyet, og den faglige kompetansen kom etterpå. En fotograf med lang praksis ble plassert som typograf, og hans virkelige fag først «oppdaget» lenge etterpå. Alle arbeidet for luselønn under parolen om at et «korrekt klassestandpunkt» ga styrke til å jobbe hardt, tidlig og sent. Den som ble utslitt og ville slutte var en «sviker», det måtte være noe galt med klassestandpunktet. Finn Sjue håndhevet dette hardt og brutalt. Og i likhet med redaktøren var det intet som het journalistisk frihet eller presseetikk. Det var propaganda man skulle drive.

Rune Ottosen og Bjørn Westlie skriver i boken «m-l»:

«En journalist i Klassekampen skulle være journalist av en ganske annen type enn den man fant i andre aviser. Klassekampen skulle være et propagandainstrument og en organisator av arbeiderklassen for å få den til å tilslutte seg AKP. I lys av dette ble også journalistene vurdert som verktøy og ikke som selvstendige skribenter med kreativitet ut fra egne premisser. Journalistene skulle være partifunksjonærer med lojalitet til partiet og dets målsettinger mer enn noe annet …

Bare et lite mindretall av journalistene i Klassekampen var det første året organisert i Norsk Journalistlag. Årsaken til at noen fikk lov til å organisere seg var ikke at deres faglige rettigheter skulle sikres, men at de skulle drive politisk arbeid i Journalistlaget i Oslo.

I Klassekampen fantes det ingen fagforeninger eller det en vil kalle normalt bedriftsdemokrati. Det var den demokratiske sentralismen som styrte bedriften. Det var partiets organer som avgjorde alt gjennom politiske kommisærer, partifunksjonærdirektiv og partiavdelingene …

Den sterke mann i Ole Deviks vei var den gang den mektige og myndige Sverre Knutsen som fungerte som en slags politisk vaktmester og holdt overoppsyn med stedets aktiviteter …

I den atmosfæren som rådet i Ole Deviks vei var det ikke mye rom for lønnsforhandlinger eller diskusjoner om arbeidstid, det skulle jobbes så lenge det var nødvendig, alt annet ble stemplet som politisk avvik.»

Særlig i perioden 1977-78 gjennomførte man meget strenge sikkerhetstiltak. Det var nattevakter i alle AKP-virksomheter. AKP-medlemmer tok selv ansvaret for å vaske lokalene – ingen utenforstående skulle slippe inn! Navnene på journalistene ble ikke nevnt i avisen. Flere ganger ble det dokumentert at enkeltmedlemmer av AKP og partiets lokaler ble avlyttet. Helt til 1980 var det hemmelig hvor redaksjonen faktisk var! Offisielt var den i Øvregate 7, og der var det alltid en journalist på skift for å skape inntrykk av at dette var redaksjonen! Selve partiet var enda bedre skjult. Det ble brukt dekknavn og koder i telefonsamtaler etc.

Etterhvert fikk journalistene bruke navn i reportasjene, men da skulle det være dekknavn. Disse ble også brukt når man ringte ut.

Først da Sigurd Allern tiltrådte som redaktør ble Klassekampen «normalisert» og folk fikk bruke sine egne navn etc. Da gikk også journalistene inn i Norsk Journalistlag under eget navn. AKP (m-l) hadde skiftet til «masselinja».

Mannen som startet hele Syse-saken med en runde oppvarming heter Alf R. Jacobsen. Han beskriver seg selv som «halvstudert røver»¹ som tidligere hadde arbeidet bl.a. i Finnmark Dagblad i Hammerfest, Ny Tid (Nord-Norge-kontoret) og altså Klassekampen før han begynte i VG i 1985. Da hadde han også være freelance -journalist i mange år og skrevet en rekke bøker. Bøkene kan utenom romanen «Kharg» (1988) klassifiseres i to kategorier: «Avsløringer» av fremtredende næringsdrivende, slik som «Eventyret Anders Jahre» (1982), «Dynastiet Bergesen» (1984), «Børshaiene» (1985) og «Kampen om Kosmos» (1986), og «avsløringer» om det hemmelige Norge, slik som «Muldvarpene» (1985), «Svartkammeret» (1988), «Iskyss» (1991) og nå sist hvitvaskingen av E-tjenesten i «Mistenksomhetens pris» (1995), se kap. 25.11 om denne.

Næringslivsbøkene er både grundige og ensidige, tydelig skrevet av en person med svært kritisk syn på næringsdrift, og med detaljerte og omfattende kunnskaper. Det er liten tvil om at han må ha hatt særdeles gode kilde, men neppe på næringslivssiden! Og bøkene om de hemmelige tjenester viser minst like gode innsidekilder. Flere av dem handler om konfliktene mellom E-tjenesten og Overvåkingspolitiet, og da, kan Jacobsen ikke skjule at hans sympati ligger hos E-tjenesten, Vilhelm Evang og Trond Johansen. En gjennomgang av hans journalistikk (se bl.a. kapitlene 19, 20.4.16, 25.11 og 25.19.13 m.m.) viser også helt uvanlig gode kilder i E-tjenesten og stort sammenfall med interessene til det vi i denne boken har avslørt som «den fjerde tjeneste», med enkelte unntak der han tilsynelatende opptrer som «tjenestedødare» (men selv da i virkeligheten kun som «POT»-dødare!). Alf R. Jacobsen er blant de norske journalister vi synes har et særdeles usunt forhold til sine kilder i det hemmelige Norge, dvs. til E-tjenesten. Det var således ingen overraskelse at det var han som startet Syse-saken. Både denne saken og enkelte senere produkter fra hans hånd reiser spørsmålet om hvem det er som yter tjenester til hvem.

Selv sa han til Søndag-Søndag² at VG (han selv?) ble tipset om Anker-Sønnak-saken gjennom «en henvendelse». Dette skal ha ledet til oppdagelsen av Syse som «en av investorene». Hvis det er sant, må jo Jacobsen også med en gang ha sett hvor bagatellmessig Syses rolle var og at den var helt uten forbindelse med oppdelingen av selskapet som medførte at driften ble belastet ordinære husleieutgifter.

Avisen spurte om han «hadde kokt suppe på en spiker». Men det benektet han.

Han hevdet imidlertid at han hadde «konfrontert Syse med saken»:

«Og hva skjer? Han blir rasende! Han øver et voldsomt press på oss for at vi ikke skal trykke saken. Vi ble forbløffet. Vi undret oss over hans dømmekraft. Etter lange interne diskusjoner trykket vi saken. Det var redelig journalistikk.»

Vi kjenner for vår del ikke noe til hans samtale med Syse, men vi har lest Petter Thomassens beskrivelse av den samtalen Jacobsen hadde med ham (se foran). Om Syse var blitt utsatt for det samme, tror vi han kan ha hatt god grunn til å bli rasende!

Også Blaasenborg-saken kom ifølge Jacobsen til VG i form av «et tips». Om denne og hele resten av Syse-historien sa han til Søndag-Søndag at alt VG hadde skrevet var korrekt, og fikk spørsmålet:

«- Korrekt? Senere har det versert en rekke spekulasjoner som har vist seg å være langt fra korrekte!

– Syse nektet oss innsyn, vi fikk ikke snakke med ham, bare hans pressetalsmann. Det reiste mange tvilsspørsmål, men vi har alltid forelagt alle spekulasjoner for ham – og vi har ikke påstått at ting var slik eller sånn. Vi har aldri lagt skjul på overfor våre lesere at det er forskjellig syn på lovverket.»

Men det er ingen unnskyldning for å spre ugrunnede spekulasjoner om uhederlighet at offeret velger å uttale seg via en pressetalsmann, eller at avisen tar mindre forbehold på side 43. Det er overskriftene som teller! – Akersgatens gapestokk!

Vi merker oss også at Jacobsen i sin fremstilling av sin objektivitet sier – fortsatt til Søndag-Søndag:

«Vi skal øve kritikk både til høyre og venstre …»

Antakelig er det trykkfeil i intervjuet. Jacobsen må ha sagt «kritikk mot Høyre og Venstre». Det gjaldt ihvertfall ikke Arbeiderpartiet, for bare 3 uker etter at dette intervjuet kom på trykk ble det kjent i Morgenbladet og Søndag-Søndag at Gro Harlem Brundtland hadde et mye verre forhold til Brønnøysund enn Jan P. Syse. Men da var Jacobsen ikke interessert …

Finn Sjue var med i den daglige ledelsen av Arbeidernes Kommunistparti (m-l) fra dets stiftelse i 1973 til et stykke ut på 80-tallet¹. Men han var ikke med i m-l-bevegelsen fra begynnelsen. De virkelige gründerne var den gruppen som overtok makten i SUF i 1968 og brøt med SF og omdannet organisasjonen til SUF (m-l) året etter: Tron Øgrim, Pål Steigan, Sigurd Allern og Sverre Knutsen. Sjue kom imidlertid også med i SUF (m-l)-ledelsen på et senere tidspunkt. Som nevnt foran, ble han raskt Klassekampens reelle redaktør, men fikk siden jobben som partisekretær i tillegg og måtte redigere avisen pr. telefon. Han har både under redaktøransvaret og direkte som journalist stått for en lang rekke «avsløringer» om det hemmelige Norge og om Forsvaret og NATO. I 1981 ble han med 3 mot 2 stemmer av Høyesterett dømt til 10 måneders ubetinget fengsel for avsløringer i forbindelse med «Team-Work»-øvelsen i 1976².

Det var altså Sjue som skulle sørge for å oppkonstruere en sak som skulle bli siste spiker i Syses kiste. Sjue gjorde også sitt ytterste for å få flere partifeller av Syse til å avgi negative uttalelser mot ham.

Vi minner om at Petter Thomassen i sin bok skrev

«Det ble etter hvert også kjent at VG hadde engasjert advokathjelp for å hjelpe til med å kommentere spørsmål og utrede de tildels vanskelige juridiske spørsmål som dukket opp i Syse-saken. Advokatene fikk altså betalt fra VG for å si sin mening i VG i en sak som VG hadde tatt initiativet til, og som VG kjørte så knallhardt mot statsministeren. Er det slik at moralens voktere unndrar sine egne? VG’s lesere ble ikke gjort kjent med at det var betalte advokater som opptrådte i pressen og som nærmest betraktet VG som sin klient. Dagbladet kunne imidlertid etterhvert avsløre sammenhengen.»

Advokaten var fra begynnelsen av h. r. adv. Ole Løken. Senere kom også advokatfirmaet Annæus Schjødt inn i samme rolle, offisielt ved Schjødts arvtaker og høyre hånd Cato Schiøtz. De to skrev i et innlegg i Aftenposten¹:

«1. Forut for fredag 21. september hadde ingen i advokatfirmaet Schjødt deltatt i debatten omkring statsminister Syses forhold. Annæus Schjødt var spurt av NTB om han i påkommende tilfelle ville være tilgjengelig for kommentar, og Cato Schiøtz hadde gitt en kort generell orientering til Aftenposten.

2. Fredag kveld ved 19-tiden ble Cato Schiøtz oppringt fra VG. Løchen-rapporten var ventet rundt kl 2030, og han ble anmodet om å komme til VG’s redaksjon og foreta en faglig vurdering av rapporten. Dette var et vanlig juridisk oppdrag: for VG var det naturlig å forespørre en advokat om å forestå en uhildet vurdering av Løchens konklusjoner.

3. Cato Schiøtz var i VG’s redaksjon fra ca kl 2030 til ca kl 0200. Han vurderte selvsagt rapporten på et fritt og uavhengig juridisk grunnlag – i overensstemmelse med VG’s forutsetning»

Fredag 21. september er «tilfeldigvis» den dagen Setsaas hadde sitt møte med Frigaard, da han fortalte om Mossad/E-tjeneste-aksjonene mot ham og sine kunnskaper om Lillehammer-saken/Mike Harari. Dette medførte at Frigaard fikk et umiddelbart behov for å ha møte med Annæus Schjødt den påfølgende mandag 24. september. Det er svært interessant at det også var 21. september ved 19-tiden advokatfirmaet Schjødt engasjerte seg i Syse-saken! (Og at det var i denne perioden ifølge Urdal at Schjødt iblant var på besøk hos Frigaard 2-3 ganger i uken.)

Forlagsdirektør Andreas Skartveit tok opp de etiske spørsmål ved advokater som engasjereres av spesielle parter mot betaling og så fremstilles som «objektiv» ekspertise:

«Til Dagbadet sier Ole Løken, som har ytra seg klart og sterkt i NRK i Syse-saka, at han i denne saka har spela advokatens rolle og følgt sin klients målsettingar …

Det Løken no seiar er at han, som engasjert spesialist og advokat, ser på VG som part i saka, i rettsleg forstand, ettersom han ser på seg sjølv som advokat i rettsleg forstand. Ein part, i rettsleg forstand, er ikkje uavhengig.

Samtidig med at han er det, er han også uavhengig ekspert i NRK. Det er oppsiktsvekkjande, og det reiser spørsmål. På leiarplass seier Dagbladet at han dermed steller seg i same posisjon som Håkon Løchen, som var engasjert av Syse. Det er ikkje sant Når vi las utgreiinga frå Syse-Løchen, visste vi kven han var. Han hadde sagt frå om det, og fått kjeft for det Når vi høyrde VG-Løken i NRK visste vi ikkje kven vi høyrde, vi visste ikkje at han spela advokatrolle for VG, og difor var så hard mot Syse …

Cato Schiøtz uttalar seg meir forsiktig enn Ole Løken, og han seier han kjenner seg fri andsynes klientens målsettingar. Men også han har hatt betalt oppdrag av VG, og uttaler seg i NRK som Løken.»

Men Annæus Schjødt og Cato Schiøtz fastholdt at Schiøtz uttalte seg til VG (og senere til Ukeslutt, Dagbladet og Bergens Tidende) «på fritt og uavhengig juridisk grunnlag». De fortsatte i sitt felles innlegg i Aftenposten:

«Advokater har profesjonell etikk. En del av denne går ut på at de står inne for sine faglige uttalelser, både overfor klientene og overfor almenheten. Kravet til advokatenes integritet tilsier at de ikke lar seg kjøpe til å fremme synspunkter de ikke har. Det Skartveit ikke skjønner, er at det er mulig å betale for arbeidet med å foreta en uhildet vurdering av en annen advokats utredning. Det har VG tilbudt å betale for. Og det har VG fått.»

Vi fristes til å sitere Stutum. «Store ord flyr forbi!» Dette er – for å si det mildt – en særdeles uvanlig oppfatning av objektivitet og uhildethet. Det Schjødt/Schiøtz forøvrig unnlater å gjøre oppmerksom på, er at de dessuten er VG og Aftenpostens faste advokatforbindelse. Når de f.eks. prosederer injuriesaker for en av disse avisene, er de da «helt uhildet og objektive» slik at man forsåvidt like gjerne kunne avskaffet både motpartens advokat og dommeren? Når kan man da vite om en advokat fra dette firmaet opptrer som partsrepresentant og når som uhildet? Vi må jo vente at de i hvert enkelt innlegg, svar, prosedyre eller bemerkning begynner med: «Goddag, i dag er jeg uhildet», eller «Idag representerer jeg min klients syn», for det er tydeligvis ikke av betydning om man er engasjert av en klient eller ikke?

Eller kan det være slik at det akkurat på dette tidspunktet var av avgjørende betydning å styrke troverdigheten til det VG og NRK hadde presentert, f.eks. fordi Senterpartiet hadde innkalt til Landsstyremøte og «noen som snakket sammen» hadde fellesinteresser i å få avskaffet Syse-regjeringen?

For den som ønsker et nærmere selvstudium av de mange spesielle begivenheter i Syse-saken sammenholdt med andre relevante forhold har vi utarbeidet en kronologisk oversikt:

1987: Ronald Bye utgir «Sersjanten» og legger ikke skjul på at han vet meget mer

1988: CC utgir «Vår hemmelige beredskap»

1989: Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen: «Edderkoppen»

1989: Tungtvannssalget til Israel kommer i et kritisk lys

04.10 1989: Lysebu-erklæringen fremlegges

16.10 1989: Syse-regjeringen utnevnes i Statsråd.

Høst 1989: Johan M Setsaas inngår avtale med Leseselskapet A/S om bokutgivelse

Høst 1989: Vegard Bye henvender seg til Riksadvokaten vedr Lillehammer-saken og hovedmannens identitet. Iver Frigaard (POT) forfalsker historien: Sier at politiet under etterforskningen hadde utelukket Harari. Det motsatte var sant. Han var identifisert og etterlyst. Riksadvokaten modifiserer versjonen (ikke nok grunnlag for å identifisere), og må derfor ha behandlet saken.

Jan 1990: Det etableres kontakt mellom Bye, Setsaas og Aamodt i Leseselskapet A/S om Lillehammer-saken. Avlyttet møte mellom de tre. To «Harari»-kjennere møtes!

Vår 1990: Vegard Bye utgir boken «Forbuden Fred» der Harari identifiseres

06.06.90: Justisminister Else Bugge Fougner feilinformerer Stortinget vedr hovedmannen på Lillehammer

1990: Per Olav Reinton: Bok om E-folk i alle redaksjoner

Sommer 90: Hans Henrik Ramm m fl flytter inn på Slemdal der det opprettes kontorer og opererer personer som direkte eller via nær tilknytning representerer det aller meste av trusselbildet for «den fjerde», sett fra dennes synspunkt

Høst. 90: Karstad-utvalgets rapport (om det ikke-legale ytre apparat) på vei til Regjeringen, og rykter om avsløring av Mossad/ asylsøker -saken verserer

14.08.90 (ti): Alf R. Jacobsen konfronterer næringsminister Petter Thomassen med Anker-Sønnak-saken, «vi skal ta dere nå».

16.08.90 (to): VG kjører saken med verdenskrigsoverskrifter, hverken Syse eller Thomassen kommer til orde

16.08.90 (to): Thomassen sender etter oppfordring VG fax med detaljert orientering om saken.

18.08.90 (lø): Thomassens svar kommer på trykk. Saken dør langsomt ut over noen uker

29.08.90 (ti): Utenrikskomiteen på Afrikatur. VG: Gro Harlem Brundtland og Anne Enger Lahnstein «snakket forholdsvis fortrolig sammen om regjeringssituasjonen»

14.09.90 (fr): VG kjører Brønnøysundsaken med verdenskrigsoverskrifter.

15. 09. 90 (lø): Syse engasjerer revisor og advokat

15.09.90 (lø): Aftenposten påstår «tredje bygård». Syse nekter. Aftenposten kjører likevel. I ettermiddagsorganet dementeres saken, som skyldtes Aftenpostens egen ombrekningsfeil.

17.09.90 (ma) NRK-radio (Honerød): Når må Syse gå?

17.09.90 (ma): Aftenposten på lederplass: Syse må gå!

18.09.90 (ti): Karstad-utvalget avgir innstilling

18.09.90 (ti): Dagbladet med «Syses hyttekupp». Stort oppslag, dementeres siden i lite oppslag

19.09.90 (on): Statssekretær Anton Skulberg (Sp) røper for to kolleger fra Høyre at Sp hadde bestemt seg for at Syse måtte gå.

20.09.90 (to): (Ca.) Finn Sjue forsøker å sette «siste spiker» i Syses kiste

20.09.90 (to): Sp innkaller til ekstraordinært landsstyremøte.

20. 09. 90 (to): Stavanger Aftenblad: Pressen må roe seg ned.

21.09.90 (fr): Setsaas i møte med Frigaard/POT, informerer om Mossad/norsk tjeneste i aksjon mot ham med romavlytting m v, nevner at eneste kjente motstander er Redd Barna/Annæus Schjødt og avslører sine kunnskaper om Lillehammer-saken og om at Else Bugge Fougner må ha feilinformert Stortinget. Avtaler nytt møte mandag 24. 10 kl 1000.

21.09.90 (fr): Syse legger frem rapporter fra revisor og advokat. Kun Brønnøysund-saken tilbake som kritikkverdig. I mellomtiden er det reist en lang rekke andre «Syse-saker» som viser seg basert på gal lovfortolkning etc.

21.09.90 (fr): Advokatfirmaet Schjødt engasjerer seg i Syse-saken.

22.09.90 (lø): Gudleiv Forr i Dagbladet: Noen fisker i rørt vann.

24.09.90 (ma): Setsaas på annen gangs besøk i POT etter avtale med Frigaard som var opptatt, møter Gald og oppdager at Frigaards møte er med Schjødt. Urdal til oss senere: I denne perioden hendte det at Schjødt besøkte Frigaard 2-3 ganger i uken. Gald: Ring imorgen.

24.09.90 (ma): Gro Harlem Brundtland «slakter» advokatrapporten. «Umulig å ha full tillit til Syse.» Petter Thomassen: Saken skulle åpenbart brukes i kamp om regjeringsmakt.

25.09.90 (ti): Dagbladet avslører at advokat Ole Løken som i VG har fremstått som objektiv ekspert faktisk var engasjert og betalt av VG

25.09.90 (ti): Setsaas ringer Gald i POT. Gald: «Vi avventer». Ventet han på regjeringsskifte?

26.09.90 (on): H r adv Hjort ringer Gald: Gald: «Vi avventer».

27. 09. 90 (to): Gro Harlem Brundtland krever granskning av Syse-saken.

27. 09.90 (to): Sp vakler i spørsmålet om granskning

28.09.90 (fr): Andreas Skartveit stiller spørsmål om advokaters «betalte meninger»

30.09.90 (sø): Søndag-Søndag minner om blåkortsaker og Gro’s straffeskatt i 1975. Ingen reaksjon om dobbeltmoral.

01. 10.90 (ma): Annæus Schjødt og Cato Schiøtz svarer Skartveit, påberoper seg uhildethet selv om VG betaler

04. 10.90 (to): Professor Andenæs avviser behov for granskning

05. 10.90 (fr): En samlet regjering avviser granskning, henviser til ordinære myndigheters saksbehandling. Ap vil ta opp saken i Stortinget.

14.10.90 (sø): Senterpartiets landsstyre avviser å kaste Syse på Brønnøysund-saken m v men legger opp strategi for regjeringskrise på EØS-saken. Krav om at industrikonsesjonsloven ikke må endres er brudd på Ly sebu-er klær ingen.

18.10.90 (to): Gro Harlem Brundtland legger ut politiske agn vedr industrikonsesjonsloven etc. til Sp under trontaledebatten

20. 10.90 (lø): Morgenbladet og Søndag-Søndag avslører at familien Brundtland gjennom fire år har brutt Brønnøysund-bestemmelser etc. etter minst fire paragrafer i en sak mye verre enn Syse-saken, men ingen andre media «legger merke til» dette.

25.10.90 (to): Handelsminister Kaci Kullmann Five legger frem EØS-redegjørelse i Stortinget. Redegjørelsen legges ut for behandling 29.10. Industrikonsesjonsloven vil bli hett tema. Regjeringen nedsetter regjeringsutvalg.

28. 10.90 (sø): Utvalget har ingen løsning. Sp meddeler at partiet vil forlate Regjeringen. Statsministeren foreslår fortsettelse uten Sp, evt. bare Høyre. Ingen standpunkter til dette fra de andre.

29.10.90 (ma): Syse kunngjør sin avgang for Stortinget, innleverer avskjedssøknad til Kongen, og henviser til stortingspresident Jo Benkow for å finne det beste regjeringsgrunnlag.

29.10.90 (ma): NRK klarer å få Tromsø-ordfører og valgkomiteformann Erlend Rian (H) til å kreve Syses avgang som partileder.

29.10.90 (ma): Høyres Arbeidsutvalg foreslår ren Høyre-regjering basert på Lysebu-erklæringen inntil de andre vil tre inn igjen. Kristelig Folkeparti sier ja til forslaget. Senterpartiet erklærer at Ap må overta regjeringsmakten.

30.10.90 (ti): Stortingspresidenten i formelle møter med partilederne. Drar til Slottet og anbefaler Kronprinsregenten å innkalle Gro Harlem Brundtland.

30.10.90 (ti): Gro Harlem Brundtland mottar oppdraget, holder samtaler med Sp, SV og KrF og melder til Kronprinsregenten at hun kan danne regjering.

03.1 1.90 (lø): Gro Harlem Brundtlands tredje regjering utnevnes i Statsråd.

Ifølge Bye/Sjues bok heter det at¹

«Helge Spilhaug har ledet en egen organisasjon som har drevet med ulovlig overvåking og kartlegging – på oppdrag fra de hemmelige tjenestene»

Sjue vet hva han snakker om. Vi har allerede konstatert (kap 24.5) at Spilhaug-apparatet var og er en vaskeekte del av det norske forsvar, reservert for Aps bruk ved hjelp av en superhemmelig tilknytning til HV og E-tjenesten v/Trond, og oppdragsgiver for mange «kjettingmenn», en av dem Sjue selv.

Vi har også redegjort for hvordan dette apparatet faktisk klarte å skaffe seg mer eller mindre kontroll over et politisk parti – helt eller delvis – til å stå for endel av de øvelser som «den fjerde» ikke kunne utføre i klesdrakten til FO/E og ikke en gang i Tronds datter-avdeling som var leieboer i POT. Da tok man bare på seg de mørkerøde gevanter som henger klart i skapet til bruk til enhver tid, og utfører operasjonene i den forkledningen. Det dreier seg nok om et særdeles fargesprakende klesskap, som kan åpne dører både til den ene og den andre politiker i og utenfor Stortinget, og løsne tungebånd til å fortelle om med- og motspillere både i eget parti og i andre. Er forkledningen god nok, tenker nok ikke den intervjuede seg at alle indiskresjonene man forteller den hyggelige og dannede gammel-AKP’eren kan komme til å gå direkte langs usynlige kanaler til Spilhaug/Frigaard og derfra til Trond, Youngstorget og statsministeren!

Klassekampen har, vel fortjent, fått rykte på seg for å drive redelig journalistikk. Det man forteller «off the record» blir behandlet tilsvarende. Alle sitater er vanligvis korrekte. Da kan man snakke fritt. Lite aner man at det bare er en del av videreformidlingen som blir redigert etter Sigurd Allerns solide presseetiske prinsipper!

Det er forbløffende hvordan virkeligheten kan fortone seg annerledes i felten enn f.eks. i Stortinget, og enda mer annerledes enn f.eks. i Nygaard Haug-utvalgets verden. Vi har kanskje vært for streng mot henne. Hun skulle jo bare granske E-tjenesten, og nøyde seg med å kikke i noen arkiver som det med store bokstaver står E-tjenesten utenpå. Hun kunne jo ikke vite at hun burde ha gransket både Faremo, kjettingfabrikker, vernede bedrifter og marxist-leninister (ved siden av en rekke andre, f.eks. Forsvarets Byggetjeneste under general Sven Aage Hauge). Kanskje også Frimurerlosjen, se kap. 25.26.2).

Men for Stortinget må dette være viktig informasjon. Vi har identifisert ihvertfall to karer som i årevis har operert i forhold til statsråder, stortingsrepresentanter og andre, tilsynelatende med normal journalistisk virksomhet. Samtidig har de fremstått med den aller største troverdighet som kunnskapsrike avslørere og forfattere.

Det skulle gi et meget klart bilde av hvordan Ap og deler av de hemmelige tjenester betrakter Stortinget som institusjon. Det er lenge siden de leste om Grunnloven, parlamentarismen og «All makt i denne sal». I regjeringskontorene brer det seg en sykdom der Stortinget i beste fall betraktes som en slags målgruppe og meningsdanner på linje med media og fagpressen, og derfor åpen mark for manipulering på linje med de andre. Langs kjettingkanalene anses Stortinget neppe som mer enn et samlingssted for plageånder som iblant kommer i veien for den virkelige maktutøvelsen her i landet.

Her kommer også inn en del av forklaringen på Aps tilsynelatende politiske moderasjon og frimarked-orientering: Hvorfor bråke med å skaffe seg kontroll-lover i Stortinget når vi likevel kan bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø (nå snakker vi om bedriftslivet!) helt direkte i hvert enkelt tilfelle? Det er ikke så galt med et fritt marked når vi kan plassere en uendelighet av usynlige tommeltotter på veiemekanismene i dette markedet!

Vi har notert oss at anmelderen Jon Selås i VG undrer seg over hvorfor Gerhard Helskogs TV-2-programmer «Bak din rygg» ikke avslørte²:

«ett ord … om AKP-ernes væpna rev’lusjon – som eventuelt en overvåking kunne avslørt. Og det enda Finn Sjue sitter i filmens redaksjon …»

Eller nettopp derfor?

Vi har også notert oss en kommentar i Arbeiderbladet ved bladets medarbeider Are Kalvø, der han først dystert skuer ut over en fremtid med stadig nye romaner, nøkkelromaner, avsløringsbøker, TV-programmer etc. om «Mørke i de hemmelige rom uten lys» i stadig nye varianter, forfattet av Finn Sjue, Alf R Jacobsen, Ronald Bye og Gerhard Helskog. Han konkluderer³:

«Er alt dette tilfeldig? Er det eit ledd i noko større? Blir vi ført bak lyset av disse mandige mennene? Eg berre spør. Og svara er mer skremmande enn vi kan tenke oss.»

Vi ville, som man forstår, nøyd oss med to av disse navnene. Bortsett fra det, gjør vi Kalvøs tre spørsmål til våre. Hadde vi bare hatt noen dusin Kalvøer i dette landet!

Den da avtroppende E-sjef, kontreadmiral Jan Ingebrigtsen, ble i et intervju med Aftenposten i 1985 spurt om det finnes påvirkningsagenter som driver desinformasjon i Norge¹:

«- Det måtte være norsk presse, ler Ingebrigtsen. – Den militære etterretningstjeneste har ikke dette felt som ansvarsområde,»

Men den gjør det, likevel².

Journalisten var forøvrig Knut Falchenberg, sønn av en av Ingebrigtsens mest betrodde E-koIleger, dessuten frimurer og medlem av veteranIosjen³. Hans intervjuobjekt Ingebrigtsen er et annet losjemedlem⁴! Det er ihvertfall ikke desinformasjon! (Om betydningen av frimurer-fellesskapet, se kap. 25.26.2).

Og mens Ingebrigtsen ler, spør vi: Hvor kommer de fra, alle provokatørene som periodevis renner ned korridorene i Stortinget, kontorene til granskerne og dørene våre?

25.4 Gro bruker dekkhistorie

Vi skal nå gå grundigere inn på et forhold knyttet til «den hete våren» 1993 i Stortinget, tidligere omtalt i kapittel 14. Vi minner kort om:

• at justiskomitéen undret seg over hva «Setsaas-saken» var
• at det på gangen i forbindelse med et møte i komiteen der statsråd Faremo og departementsråd Leif A. Eldring deltok ble opplyst at det var «en liten fillesak»
• at justisministeren forsikret om at det ikke pågikk noen overvåkingsaksjon mot oss
• at komitéens ikke-Ap-del etter avhør av Kontrollkomiteens formann, h. r. adv. Hans Stenberg-Nilsen, som møtte i et nytt møte sammen med statsråd Faremo, og ekspedisjonssjef Ingelin C Killengren¹ fattet mistanke om en samordnet aksjon mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget
• at komitéflertallet mente det kunne være langt mer i vår sak enn det som ble opplyst
• at komiteen nektet statsråd Faremo å komme i et tredje møte der hun ville orientere om Oslo Politikammers etterforskning; nå hadde komitéen mistet tillit til statsråden og ønsket ikke høre mer på henne
• at flertallet nå mente at særlig justisvesenet trengte granskning
• at det ble fremmet forslag fra nåværende stortingspresident Edvard Grimstad (Sp) om parlamentarisk granskning
• at forsvarsminister Jørgen Kosmo «stjal» granskningen ved å bringe Riksadvokaten og hans «spesialgransker», førstestatsadvokat Edward Dahl, på banen

Under denne prosessen hadde vi orientert justiskomitéen og endel av dens enkeltmedlemmer så godt vi kunne. Blant de enkeltpunkter som ble bragt opp, var episoden i november/desember 1991 da vi avslørte flere biler som spanet på oss. Vi fikk sjekket bilnumrene på to av bilene, som viste seg å være registrert på Justisdepartementet. Vi kan her avsløre at det ikke bare var to, men minst fire og muligens fem biler.

Da vi meddelte dette til vår engasjerte privatetterforsker Trygve Lauritzen (på dette tidspunkt regnet vi ham fortsatt som «vår»), tok det ikke lang tid før han kom tilbake med tilbakemelding fra politiinspektør Leif A. Lier ved Oslo Politikammer: Ja, det var hans biler, men det var del av hans etterforskning i vår sak: De «spanet på spanerne» som vi hadde klaget på. Det trodde ikke vi på, fordi vi ikke hadde sett noen annen etterforskning fra hans side (siden fikk vi bevist at den var så nær null som den kunne komme, og at den siste fasen beviselig var ren tildekning, se kapittel 11). Vi hadde allerede på dette tidspunkt mistanker om at Oslo Politikammer hadde påtatt seg en såkalt «konverteringsaksjon» for at den ulovlige overvåking ved E-tjenesten/Mossad skulle beskyttes mot avsløring og samtidig kamufleres som en politimessig overvåking, men vi kunne den gangen ikke bevise det.

Vi meddelte justiskomitéen både om vår avsløring av spanerbilene, Liers forklaring og at vi ikke trodde på den.

Etterhvert ble historien kjent for pressen, herunder at det var Justisdepartementets biler. Det kom reportasjer i både VG og Dagbladet, og det ble avgitt endel kommentarer fra politikere. Dette var etter at vår sak i komitéen var blitt «løst» av Kosmo, og mens komitéen behandlet spørsmålet om et helt nytt kontrollutvalg som også skulle omfatte E-tjenesten.

10. juni 1993 kunne Bergens Tidende melde²:

«STATSMINISTEREN VIL ROE NED ‘HYSJ-SAKEN’: Statsminister Gro Harlem Brundtland kastet seg i går med full tyngde inn i Ramm/Setsaas-saken for å få en slutt på konfrontasjonen i justiskomitéen mellom Arbeiderpartiet og en samlet opposisjon …

Samtidig har Justisdepartementet sendt ut en pressemelding som avviser at departementet eller ansatte i departementet skal stå bak eller være involvert i ulovlig overvåking.»

Dagen før hadde statsministeren innkalt de parlamentariske lederne for å drøfte den parlamentariske krisen³. Samme dag, 9. juni 1993, ble det holdt et topphemmelig møte i E-tjenestens hovedkvarter i Grønlandsleiret. Med på møtet var ihvertfall den sittende E-sjef Alf Roar Berg og hans nestkommanderende Trond Johansen, tidligere E-sjef Jan Ingebrigtsen, tidligere E-sjef og forsvarssjef Sven Aage Hauge og tidligere E-sjef og forsvarssjef Fredrik V. Bull Hansen⁴. Det var opplagt at møtet hadde sammenheng med krisen i Stortinget, men ellers er intet kjent fra møtet.

Denne møtevirksomheten og statsministerens personlige engasjement viste at hele problematikken nå ble behandlet på absolutt høyeste plan både i Regjeringen og Forsvaret.

Det er således liten grunn til å betvile at man på dette plan ihvertfall var orientert om, eventuelt hadde utvirket, den pressemelding som samme dag ble sendt ut av Justisdepartementet, referert slik i VG⁵:

«Justisdepartementet går nå i rette med Hans Henrik Ramm og major Johan M. Setsaas, som anklager folk i departementet for å være delaktige i ulovlig overvåking.

Departementet gikk i går til det oppsiktsvekkende skritt å sende ut en lang pressemelding hvor man avviser en av påstandene fra Ramm/Setsaas. Pressemeldingen protesterer mot to reportasjer i VG, én i Dagbladet, og mot uttalelser fra Høyres Kaci Kullmann Five og Ingvald Godal i sakens anledning.»

Aftenposten refererte slik⁶:

«Justisdepartementet slår tilbake mot påstandene major Johan M. Setsaas og redaktør Hans Henrik Ramm har fremsatt i flere media, om at sentrale personer helt til topps i departementet har medvirket til å overvåke dem. Deres ‘bevis’ var angivelig at to biler registrert på Justisdepartementet be observert utenfor Ramms kontorer i Risalléen i november 1991. Departementet gjør det klart at de to bilene tilhørte Oslo politikammer, og at alle politiets biler selvfølgelig er registrert på Justisdepartementet. De to sivile bilene var satt inn i spaning på Setsaas og Ramm nettopp for å klarlegge de påstander de to tidligere hadde kommet med. Dette ble de to orientert om.»

Ikke noe av dette var nytt for oss, eller for justiskomitéen. Vi hadde ikke hevdet at det var folk i departementet som personlig hadde kjørt rundt i bilene, eller en gang kjente denne spesielle operasjonen. Men vi var overbevist om at «spaning på spanerne» var en bløff. Det var i tilfelle det eneste Politikammeret gjorde utenom skrivebordet for å oppklare, men det dukket etterhvert opp en rekke andre offensive aksjoner fra kammeret mot oss (se kap. 18.6). Heller ikke i Liers rapport ble denne spaningen nevnt.

KrF’s justispolitiske talsmann, Svein Alsaker, hadde denne kommentaren:

«- Det er forbausende at Justisdepartementet går inn og påvirker holdningen til en sak som skal granskes uhildet.

Justisdepartementet opplyser i pressemeldingen at to spesielle biler som er anmeldt for spaning på Ramm/Setsaas, i virkeligheten spanet på andre som skulle ha spanet på majoren og den tidligere statssekretæren.

– At politiet har opplyst dette, fremgikk allerede i Ramm og Setsaas’ brev til Stortingets justiskomitéen, sier Alsaker.

I brevet som Ramm/Setsaas sendte til Stortingets justiskomité (delvis offentliggjort i VG fredag), skriver de to om sin anmeldelse av bilene som spanet på dem:

‘Politiinspektør Lier hevdet, da han ble konfrontert med dette, at det var han som hadde hatt spanerbiler ute for å spane på mulige spanere.’

Setsaas har følgende kommentar til hvordan de to bilene, omtalt av Justisdepartementet, oppførte seg:

– Jeg oppdaget og noterte dem i Sinsen-krysset, mens jeg var på vei til Ramms bolig på Slemdal. Politiets kjøretøy la seg plutselig helt opp i bakenden på min bil. Den lå der hele veien – en strekning på omtrent en mil. Hvis denne bilen spanet på en annen som spanet på meg, spanet de på en bil som var mindre enn halvannen meter lang.

Alsaker viser til et brev justiskomitéen tirsdag fikk fra justisminister Grete Faremo. I brevet skriver hun om anklagene om ulovlig overvåking:

‘Det er viktig at slike påstander blir etterforsket og undersøkt på betryggende måte. ‘

– Jeg tiltrer hvert ord, sier Alsaker tørt.»

Den gangen kjente vi hverken Liers notat til politiinspektør Knut Mikkelsen eller den vedlagte rapport fra «vår» etterforsker Trygve Lauritzen med Liers ekstra underbyggende «observasjoner». Det gjør vi nå, og vi kan idag sette kunnskapene derfra sammen med disse episodene. Vi skal nå gå kronologisk til verks:

Gjennom 1991 ble det klart for Lier og derved for overvåkerne at vi hadde avslørt en rekke operasjoner mot oss, særlig organisert av E-tjenesten og Mossad Norge. Lauritzen hadde skrevet rapport om avlytting avslørt i Drammensveien 10 (vedlegg 1), og hadde avslørt meget sterke indikasjoner på romavlytting mot Setsaas’ leilighet på Lindebergåsen.

Det ble nå tvingende nødvendig å «snu» Lauritzen. Like etter nyttår 1992 fikk han tildelt et stort oppdrag for Justisdepartementet vedrørende sikkerhetstiltak under Lillehammer-OL. Han gjorde oss, som allerede var hans oppdragsgivere, ikke før i mars-april oppmerksom på at han hadde tatt et oppdrag for vår formodede motpart og den opplagte interessekonflikt som dermed oppsto. Vi oppdaget det først senere. Nå nektet han å skrive rapport fra funnene på Lindebergåsen.

(Lauritzen gikk nå inn i Kripos-sjef Arne Huuses Lillehammer-team. Huuse er tidligere nestkommanderende for Overvåkingspolitiet (POT) 1977-79, nær venn og kollega av Leif A. Lier ved Oslo Politikammer og sjef for Kripos-etterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger som ble avgitt til Edward Dahls etterforskningsgruppe. De to etterforskerne har nå et spesielt ansvar i å passe på at Lund-kommisjonen, som de nå jobber for, ikke snuser for mye i sporene som alle disse har etterlatt seg!)

Det ble også tvingende nødvendig å kamuflere de ulovlige aksjonene ved «den fjerde tjeneste». Det måtte gjøres ved en kombinert beskyttelses- og konverteringsaksjon som beskrevet foran. Men hvis det skulle igangsettes en politiaksjon, måtte det foreligge et grunnlag.

6. januar 1992 skrev Trygve Lauritzen rapport til Lier om Setsaas’ våpenarsenaler, våpengalskap, Lauritzens tro på at Setsaas bl.a. hadde gjort hærverk på flere biler selv og hvor farlig han var for h. r. adv. Annæus Schjødt. (NB. Vi har ingen garanti for at dateringen er korrekt. Notatet kan godt være skrevet senere og tilbakedatert for alt vi vet.)

Rundt neste månedsskifte inntraff bilepisoden, dvs. at Oslo Politikammer plutselig dukker opp som overvåkere, bare få uker etter at Lauritzen har levert sin rapport, trolig benyttet som forfalsket grunnlag for rettslig kjennelse om «lovlig overvåking»!

27. mai 1992 innleverte vi klage til Kontrollutvalget.

30. juni 1992 innleverte vi formelle anmeldelser til Oslo Politikammer etter sterke anmodninger fra Leif A Lier som nå ville intensivere sin etterforskning.

3. juli 1992 skrev Leif A Lier sitt notat til politiinspektør Knut Mikkelsen, der han redegjorde for sin «etterforskning» så langt, og foreslo «kun å utføre enkelte registerundersøkelser», dvs. ikke noe som helst mer enn han allerede hadde gjort og kunne gjøre uten anmeldelse. Vedlagt notatet la Lier rapporten fra Lauritzen, og Lier bygget i sitt notat iherdig opp under dette ved å si at den kunne kaste lys over Setsaas’ person, at Setsaas var svært nervøs, at han snakket om å utføre uspesifiserte handlinger osv. Mikkelsen sendte notatet til Eidsivating som ikke hadde noen oppfatning om det burde etterforskes mer (i de offisielle dokumentene).

25. august 1992 sendte Lier et kort notat til kriminalsjef Truls Fyhn der det redegjøres for mellomliggende aktivitet, som kun omfatter spekulering om hvordan Setsaas kunne blitt kjent med en bestemt persons identitet, og nytt spørsmål om man skal gjøre mer. Hverken notatet til Mikkelsen eller notatet til Fyhn omtaler «spaning på spanerne». Var det

1. Fordi denne spaningen i virkeligheten hørte til i en annen rapport i en annen sak, nemlig «saken om etterforskning av Setsaas fordi han var farlig for Schjødt», dvs. i virkeligheten den formelle legitimeringsdelen av beskyttelses- og konverteringsaksjonen for overvåkerne? – og/eller:
2. Fordi Lier ønsket å beskytte seg selv, siden han visste at «spaner på spaner»-versjonen ikke var sann og at avhør av sjåførene ville avsløre dette?

Vi antar faktisk at det var begge disse grunnene. Det er ihvertfall ikke lett å se noen andre. Hvis det var sant at bilene «spanet på spanerne», ville det klart vært i Liers interesse å ta det med, fordi det bygget opp under hans åpenbare ønske om å legge vår sak død (han oppdaget neppe noen andre spanere), og ga ihvertfall et visst inntrykk av at han hadde gjort noe. Ellers var notatet tynne greier på begge punkter. (Vi må selvsagt alltid ta forbehold om det fæle fax- og post-viruset som også herjer i Politihuset. Kanskje finnes det flere politidokumenter som ikke ble utlevert slik de skulle. Vi mottar dem i så fall så gjerne – og vil da saumfare dem også for mulige forfalskningsvirus!)

30. september 1992 meddelte Lier i radio at vår sak var henlagt ut fra bevisets stilling.

2. oktober 1992 konkluderte Kontrollutvalget at det ikke var noe å kritisere POT for.

16. november 1992 mottok vi endelig den offisielle meldingen, der henleggelsesgrunnlaget var blitt endret til «ukjent gjerningsmann». Det kunne man ikke ha sagt til Kontrollutvalget, og det var slett ikke det Lier sa til oss: «De dørene kommer ikke politiet igjennom». Men etterpå kunne man prøve seg med et henleggelsesgrunnlag som kanskje ville gjøre det mulig for oss å droppe hele saken «med ansiktet i behold».

26. mai 1993 sa Stenberg-Nilsen til justiskomitéen (i møte der også Faremo og Killengren deltok) at Kontrollutvalget ikke etterforsker selv, når politiet gjør det, og at man stoler på politiets avgjørelse. (Selv om politiet ikke kan komme gjennom «visse dører». Kan ikke Kontrollutvalget heller?). Komitéflertallet og vi forsto at det her måtte være en samordnet «ping pong»-aksjon mellom politiet, som sa de etterforsket men ikke gjorde det, og Kontrollutvalget, som ikke sa noe før i komitéen, men som heller ikke etterforsket fordi politiet angivelig gjorde det. Nå kom kravet om parlamentarisk granskning, Kosmos inngripen etc., og meldinger i pressen om «spaner-saken».

De som var på innsiden visste nå hva ingen andre visste, nemlig at «spaningen» var høyst virkelig og offisielt ledd i en hemmelig etterforskning mot «farlige Setsaas». Det var nok det sjåførene hadde trodd. De visste at det fantes et fabrikkert grunnlag for denne hemmelige offisielle etterforskningen, som i virkeligheten var en beskyttelses- og konverteringsaksjon. De visste at justisministeren nettopp hadde benektet alle former for overvåking av oss. Hvis media og politikere nå festet tillit til vår versjon, risikerte man at det ble gravet videre, og at enten en domsavsigelse for lovlig overvåking, en pressemann som gikk på sjåførene eller hint om Lauritzens rapport ble kjent. Hvert av disse elementene ville blåst hele saken himmelhøyt og ført til at Stortinget straks ville tatt saken tilbake igjen. Vår versjon måtte derfor nå ettertrykkelig torpederes. Den allerede benyttede dekkhistorien om «spaning på spanerne» måtte gis all mulig støtte og autoritet.

26. mai, 31. mai og 4. juni 1993 sendte vi ytterligere orienteringer til komitéen. I den første av disse redegjorde vi for spaningen med biler fra Justisdepartementet, og om Liers dekkhistorie.

Ca. 1. juni 1993 ønsket justisministeren å komme på et tredje møte i komitéen for «å orientere om Oslo Politikammers etterforskning». Vi hadde jo informert komitéen om at den hadde vært praktisk talt ikke-eksisterende. Komitéens flertall hadde imidlertid nå mistet tillit til statsrådens orienteringer og var i gang med å utarbeide et forslag om parlamentarisk granskning av Ramm/Setsaas-saken.

Ap-fraksjonen i Stortinget og Regjeringen reagerte nærmest hysterisk på dette forslaget. Dagbladet skrev at Ap motsatte seg det «med nebb og klør»⁷. Hvorfor det? Hvis Regjeringen hadde rent mel i posen, slik deres egne granskninger «viste» et år senere, var det jo bare å la Stortinget granske og finne ut dette. Hvis det var lovlige aksjoner basert på reelle mistanker eller bevismidler, var det jo bare å si fra om det, så ville Stortinget lagt saken død med en gang. Men det skjedde ikke.

2. juni 1993 uttalte kriminalsjef Truls Fyhn seg til Dagbladet⁸:

«POLITIET SJEKKET: Kriminalsjef Truls Fyhn ved Oslo Politikammer avviser kategorisk påstanden om at politikammeret ikke har etterforsket den såkalte Setsaas/Ramm-saken.

Hans Henrik Ramm og Johan M Setsaas hevder i et brev til Stortingets justiskomité tirsdag at saken ikke ble undersøkt

– Jeg vil fullstendig avvise påstanden. Vi var velvillig innstilt og strakte oss meget langt. Vi gjennomførte undersøkelser, men enten fant vi ikke noe som bekreftet at de framsatte påstander fra Setsaas/Ramm var riktige, eller så fant vi naturlige forklaringer …»

Hvorfor denne beskrivelsen av etterforskningen er fullstendig forvridd i forhold til det vi selv visste og de fakta som vi senere fikk se av Liers rapporter til Mikkelsen – og Fyhn – har vi gjennomgått tidligere, i kapittel 11.

Vi noterer imidlertid her at kriminalsjef Fyhn etter alt å dømme lar seg bruke på få døgns varsel til å få frem den orientering til justiskomitéen som statsråden ikke hadde fått gi. Hadde dette vært en korrekt beskrivelse er det ikke noe å si på det. Men det er det ikke. Det er ledd i arbeidet for å dekke over den koordinerte aksjonen mellom politiet og Kontrollutvalget for ikke å etterforske som Stortinget nå var på sporet av, og derfor ledd i statsrådens kampanje for å hindre parlamentarisk granskning.

Men det virket ikke. Forslaget om granskning gikk videre i komitéen. Ap kjempet en desperat, men tapende kamp i komitéen under ledelse av særlig odelstingspresident Inger Lise Gjørv, som hadde hovedansvaret på Ap-siden i egenskap av «skyggeordfører»⁹.

Samme dag, 2. juni 1993, ble Riksadvokaten ifølge hans egen pressemelding¹⁰ kontaktet av statsråd Faremo som nå orienterte ham om innholdet i ett av våre notater. Bare timer senere kan statsråd Jørgen Kosmo dra ned i Stortinget for å fremlegge tilbud til komitéen om en «løsning» der Riksadvokaten igangsetter etterforskning mot at Stortinget dropper sin egen granskning.

Allerede neste morgen, 3. juni 1993, sendte Riksadvokaten ut pressemelding om at han hadde nedsatt en etterforskningsgruppe under ledelse av førstestatsadvokat Edward Dahl.

Det er åpenbart at systemet arbeidet på absolutt høytrykk i regjeringskontorene i denne perioden for å hindre granskningen. Det er bemerkelsesverdig hvordan både landets kriminalsjef og landets riksadvokat stiller opp for Regjeringen nærmest på minuttet, mens det naturlige for etater som dette skulle vært å holde seg langt unna så lenge en sak ble behandlet i Stortinget. Dessuten trenger en Riksadvokat alltid en viss tid på å vurdere en sak av denne type og eventuelt iverksette tiltak. Nå skjedde det med overlydshastighet!

Kan det være noen tvil om at denne kategorien embetsmenn må ha marsjordre direkte fra Statsministeren for å opptre på denne måten? I tillegg må de ha forstått at de begge var så grundig innblandet fra før at de visste de selv ville komme inn i betydelige problemer hvis Stortinget fikk trenge til bunns i deres egen medvirkning.

Komitéflertallet hadde bestemt seg for at det vanskelig å motsette seg «Kosmo-løsningen», men hadde svært bange anelser (se kap. 15). Adresseavisen skrev f.eks. at¹¹

«reaksjonene var tildels meget sterke i Stortinget – forståelig nok».

Blant de uttalelser som ble avgitt denne dagen (flere er referert i kap. 15) minner vi om Carl I. Hagen til Arbeiderbladet¹²:

«Fremskrittspartiet reagerer meget skarpt på Riksadvokatens beslutning om å granske Ramm/Setsaas-saken …

Dette har fått Frp-leder Carl I. Hagen til å reagere skarpt; han påstår at Riksadvokatens initiativ skyldes press fra Regjeringen …»

VG skrev¹³:

«Opposisjonen så straks Regjeringens hånd bak vrien, men kunne intet gjøre. Det ‘politiske håndgrepet’ gjorde det unødvendig med en parlamentarisk gransking …

Nyheten var knapt kjent før opposisjonen svarte: l en pressemelding på 16 linjer krevde justiskomitémedlemmene fra Høyre, Frp, SV, KrF og Sp at Stortinget skal opprette et felles kontrollutvalg for politiets overvåkingstjeneste og den militære etterretningstjenesten. Det skal erstatte dagens kontrollutvalg for overvåkingstjenesten, oppnevnt av Regjeringen …»

Etter at de hadde måttet gi fra seg vår sak, gikk de således med fornyet kampvilje for alvor i gang med neste sak! Fortsatt 3. juni 1993, ifølge Adresseavisen¹⁴

«(samlet) samtlige opposisjonspartier i Stortingets justiskomité … seg om et forslag som det åpenbart ligger utrolig mye sprengkraft i: Stortinget skal opprette og styre et felles kontrollorgan – med utvidet mandat – for Overvåkingspolitiet og den militære etterretningstjenesten …

Slik formannen i justiskomitéen, Olav Akselsen fra Ap, ordla seg, kan det ikke tolkes på annen måte enn at partiet setter Regjeringens fremtid inn på å få avverget at Stortinget overtar ansvaret for å kontrollere de hemmelige tjenester. …

Det er påstandene fra tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan Setsaas om ulovlig overvåking i stort omfang som utløste forslaget fra komitéflertallet …»

Vi hadde forøvrig ikke bedt om noe slikt forslag. Vi ønsket en parlamentarisk granskning og prøving av bevismidlene i vår sak, særlig dekkaksjonen mellom politiet og Kontrollutvalget. Men vi har visst fått æren eller skylden for dette også, og får bare notere oss det.

I denne perioden var det et meget spent forhold mellom flertall og mindretall i komitéen. Aftenposten skrev f. eks.¹⁵

«Partienes holdninger ble i går hele tiden kunngjort i form av pressemeldinger og uttalelser til journalister. Det reagerte Ap sterkt på …

Akselsen og Gjørv reagerer også på at Ap overhode ikke fikk vite noe om de andre fem partienes forslag før det ble lansert for offentligheten. – Vi ble ekskludert fra deres drøftelser. …»

4. juni 1993 bragte VG innholdet av et nytt notat fra oss til komitéen¹⁶:

«JUSTISDEPARTEMENTET ANKLAGET: Justisdepartementet er en av de hovedanklagede i Ramm/Setsaas-saken, som departementets egne underordnede – riksadvokaten og politiet – skal granske.

Dette oppsiktsvekkende faktum kommer frem i et fortrolig notat medlemmene av Stortingets justiskomité får på sitt bord idag. VG kjenner innholdet i notatet, som slår bena under troverdigheten i det initiativ til gransking riksadvokaten tok i går – etter påtrykk fra Justisdepartementet.

Anklagene går ut på at toppfolk i departementet er involvert i en ulovlig etterretningsvirksomhet som overfor stortinget er blitt kalt «Den fjerde tjeneste».»

Spesielt bringer VG nå historien om Justisdepartementets spanerbiler:

«November 1991: To biler registrert på Justisdepartementet ble identifisert som spanerbiler med utgangspunkt i Ramms bolig.»

La oss nå huske på at vi hele tiden hadde bedt om en parlamentarisk gransking, og sagt at vi ikke ville samarbeide med noe eller noen som var underlagt Regjeringen. Etter at komitéen hadde måttet gi seg, holdt vi dette spørsmålet åpent inntil 16. juni, da vi meddelte at vi under omstendighetene likevel ville opptre på linje med stortingsflertallets forutsetninger. Men før det var dette usikkert. Ble det stående at vi hadde meget gode grunner til å mistenke Justisdepartementet, ville det virke troverdig at vi nektet å samarbeide med Riksadvokaten, og denne dekkaksjonen ville falle til jorden.

Nå – 9. juni 1993 – var det statsminister Gro Harlem Brundtland ifølge Bergens Tidende «kastet seg inn med full tyngde i Ramm/Setsaas-saken». Det førte bl.a. til Justisdepartementets pressemelding der man ettertrykkelig fastslår «spaning på spanerne» – som var en ren dekkhistorie! Men når den ble kjørt så hardt ble det stående som «påstand mot påstand». Det virket. Stortingets sommerferie inntrådte, og vi så nå ingen mulighet for på egen hånd å legge Dahl-gruppen død fra begynnelsen av. Vi fikk møte opp, og se hva som kom ut av det.

La oss videre notere at pressemeldingen – som også generelt «frikjente» departementene på både politisk plan og embetsplan – nå fungerte som en instruks til Dahl – om han ikke allerede hadde fått den underhånden. Han måtte legge til grunn at det ikke skulle foretas noen granskning av det liljehvite Justisdepartementet – og det fulgte han fra dag én!

Dermed var Stortingets gransking ikke bare «stjålet» av Regjeringen, slik mange aviser senere beskrev begivenheten, men også effektivt skrinlagt fra dag én. Det Dahl foretok seg, hadde intet med forutsetningene for den planlagte stortingsgranskingen å gjøre.

Med de maktforholdene som alle vet hersker i Regjeringen må ingen fortelle oss at Justisdepartementet i denne utrolig dyktige operasjonen handlet på egen hånd, uten statsministerens vitende. I tillegg har vi nå pressens ord for at hun i høyeste grad var i farta. Ingen må heller fortelle oss at Lauritzen skrev sin falske rapport til Lier uten klarering fra sin reelle oppdragsgiver, Justisdepartementet, eller at Lier tok sjansen på disse operasjonene uten ordre fra samme sted.

Ut fra det vi idag vet går det direkte linje fra de helt ulovlige aksjonene ved E-tjenesten, POT og Mossad Norge, til samspillet mellom politiet og Kontrollutvalget, til oppkjøpet av Lauritzen, til beskyttelses- og konverteringsaksjonen basert på Lauritzens notat, til «tyveriet» og skrinleggingen av Stortingets granskning, til Justisdepartementets pressemelding der man viser sitt eget og statsministerens ansikt åpent, og til justisminister Grete Faremo, departementsråd Leif A. Eldring og ekspedisjonssjef Ingelin C. Killengren (det var f eks. disse tre som undertegnet pressemeldingen) under statsminister Gro Harlem Brundtlands instruks og egen «innkasting med full tyngde».

Er det noen som nå forundres over at samme Ingelin C. Killengren – helt uten politibakgrunn – måtte bli politimester i Oslo, forbi en rekke svært kvalifiserte søkere fra politiet? Her finnes det fortsatt kunnskap som det må holdes lokk på. Killengren hadde jo spilt 100% sammen med sin statsråd, herunder under villedningen av Stortinget.

Dagbladet, som – slik vi tidligere har pekt på – er det eneste medieorgan som for egen maskin har avslørt viktige nye forhold i tilknytning til vår sak, og som derfor sikkert på dette tidspunkt ante at det kunne være adskillige ugler i mosen, skrev 12. juni 1993¹⁷:

«DEN STORE SKANDALEN: På få sommeruker er det inntrådt en grunnleggende endring i Høyres holdning til de hemmelige tjenester og de kontrollordninger som er etablert for å overvåke overvåkerne. Avgjørende for denne nyorienteringen sies å være en håndfull henvendelser fra antatt troverdige personer til et av Høyres medlemmer av forsvarskomitéen. Dessuten har en gruppe med en tidligere major og en tidligere Høyre-statssekretær i spissen levert materiale som skal vise at det eksisterer en ‘fjerde tjeneste’ utenfor all kontroll …¹⁸

Uansett hvordan Ramm/Setsaas-saken og de andre av Høyres hysj-historier ender, står vi overfor en formidabel skandale. Har de overvåkede rett i sine fantastiske påstander og antakelser, er dette en av de største overvåkingsskandalene i norsk historie, et norsk Watergate …»

Vi foretrekker å kalle det et solid «Grogate». For i denne saken har det under statsministerens ansvar og instruks vært gjennomført ulovlig diskreditering og tildekking og løyet overfor Stortinget og hele befolkningen.

Ingjald Ørbeck Sørheim¹ er født 1937 på Østre Toten (sønn av skoledirektør Kristen Ørbeck Sørheim og lærer Hjørdis Engelsen), enkemann etter adjunkt Kari Schou. Han tok artium i 1956 og E-stabens språkkurs i russisk 1958 (dvs. på Forsvarets skole i E–og S-tjeneste (FSES)), studerte i Moskva i 1960 (selvsagt med oppdrag fra E-tjenesten i disse spennende tider med U-2 etc.) og ble cand. jur. i 1965.

Sørheim var vit. Ass. ved Juridisk fakultet 1964 og sekretær for videreutdanningskomitéen av 1965. Han var sekretær for Aps stortingsgruppe 1966-69, seksjonsleder (distriktshøyskoler) i Kirke- og Undervisningsdepartementet fra 1969, ekspedisjonssjef i Handelsdepartementet fra 1975 og i Miljøverndepartementet under bl.a. Gro Harlem Brundtland 1979-1982, med unntak av perioden med Gro Harlem Brundtlands første statsministerperiode i 1981, da han fulgte med som hennes politiske rådgiver. I Miljøverndepartementet var han kollega av ekspedisjonssjef Hans Chr Bugge, en annen fremtredende Ap-byråkrat, nå medlem av Aps utenrikspolitiske utvalg der Trond Johansen har dominert i all sin tid. Bugge har også vært i Redd Barna og vært statssekretær for Ap i Departementet for utviklingshjelp 1986-87.

En annen av Sørheims kolleger fra Miljøverndepartementet er Tore-Jarl Christensen, som var statssekretær der 1975-79 under Gro Harlem Brundtland og senere statssekretær i Justisdepartementet under Helen Bøsterud² (1986-89) og Kari Gjesteby (1990-92) som fikk Mossad/asylsøkersaken å hanskes med. Fra 1990 har Christensen vært lagdommer i Agder – førstestatsadvokat Edward Dahls rike.

I 1982 ble Sørheim adm. dir. ved Studentsamskipnaden i Oslo, og tok opp advokatpraksis fra 1983 som partner i advokatfirmaet Lyng & Co (Jon Lyng, statssekretær i Justisdepartementet 1985-86 for Høyre), der en annen partner er en annen av Aps etterretningsmenn, tidligere byrettsjustitiarius og statssekretær i Justisdepartementet for Ap, blant de som har avsagt rettslige kjennelser for overvåking, Hans Bendiksby (se kap. 24.12). Bendiksby markerte seg spesielt da Agnes Nygaard Haug krevet rettslige avhør som skulle tvinge frem kilder som meget berettiget ikke hadde tillit hverken til henne eller hennes utvalg.

Nylig har Sørheim valgt seg en annen av Høyres politikeradvokater som partner, nemlig Morten Steenstrup, tidligere stortingsrepresentant og statssekretær i Finansdepartementet 1985-86 og ved statsministerens kontor i 1986.

Sørheim var formann i Det norske Studentersamfund 1963, formann i Kringkastingsrådet 1963-70, formann Oslo Arbeidersamfunn 1968-69, vararepresentant til Stortinget 1969-73, styremedlem Pax forlag 1969-74, sekretær Aps prinsipprogramkomité 1978-81, medlem av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd 1979-83, nestleder styret Oslo Nye Teater fra 1988 og styremedlem Det Norske Oljeselskap (DNO) fra 1993.

Sørheim ble utnevnt til styremedlem i Den norske Bank i 1993, sammen med sin partifelle, rådmann (i Ap-høyborgen Gjøvik) Kari Blegen, statsekretær i Industridepartementet 1986-87 og søster av den mer kjente Aud Blegen Svindland, som representanter for majoritetseieren, staten v/Gros superstatskapitalist Tormod Hermansen (se kap. 25.9). I Den norske Bank finner man forøvrig også som en av toppdirektørene Jens Ulrik Holst, som er fetter av Johan Jørgen Holst. Sørheim var en livslang venn av Johan Jørgen Holst, herunder klassekamerat på FSES. Etter Holsts død var det Sørheim som var advokat for «Johan Jørgen Holsts minnefond».

Sørheim er en slags Aps «altmuligmann» i grenselandet politikk/næringsliv/Aps hemmelige tjenester. Han fremtrer som en meget likandes og jovial hurragutt på Aps ytterste høyreside med sans for kjappe og spenstige business-arrangementer.

Ingjald Ørbeck Sørheim er ikke bare en nær nabo av Gro Harlem Brundtland politisk og arbeidsmessig, men også fysisk og sosialt. Han bor et stenkast unna familiens Brundtland på Bygdøy og er en fast deltaker i Ap-toppenes selskapsliv som alltid kretser rundt Gro (se f.eks. Reiulf Steen: «Maktkamp»³).

Mange sier at et besøk fra Sørheim er så nær et besøk fra Gro selv som det lar seg gjøre!

Da Nordli og Steen skulle kastes av Aps bakmenn – «den fjerde tjeneste» – i 1981, og Gro skulle settes inn, sto Sørheim sentralt (se kap. 8.13).

Ifølge Steen var det opprettet en ‘aksjonsledelse’ i Arbeidernes Pressekontor. I denne forbindelse nevnes Alf Hildrum. som Steen beskriver som Hallvard Bakkes tidligere nære medarbeider. Hovedpersonen var redaktør Arvid Jacobsen (gikk Forsvarets Høgskole i 1975), som benyttet sin redaksjonssekretær Arne Karstad (statssekretær i Forsvarsdepartementet 1986-88 i Gros annen regjering) til å gjøre grovarbeidet, mens Alf Hildrum var kontaktmann til Hallvard Bakke og Ingjald Ørbeck Sørheim. Sørheims oppgave besto bl.a. i å ringe landet rundt til hundrevis av partifeller, partilag og helgekurs for å få dem til å vedta resolusjoner og sende støttetelegrammer for Gro som statsminister til partikontoret i Oslo⁴:

«På Bygdøy satt (Gros) ivrige nabo og partivenn Ingjald Ørbeck Sørheim og ringte for å få enda flere telegrammer. I løpet av helga kom det inn 100 telegrammer til partikontoret i Oslo med krav om at hun måtte bli statsminister».

Vi minner om at Sørheims samarbeidspartner Arne Karstad senere ble formann for Karstad-utvalget, som fikk i oppdrag å begrave eller kremere deler av Tronds ytre apparat (som besto av ca. 3400 personer «inne» og «ute») der det var for utsatt og få Tronds medarbeidere «ute i det blå» inn i faste jobber og/eller faste pensjonsforhold.

Steen antar altså at disse fem var en slags operativ hovedgruppe for den aksjonen som ble innsatt. Også Gros far, Gudmund Harlem, var med. «Gubben» hadde også et direkte forhold til Trond – som Gro arvet – fra den tid han var med på å bygge opp Tronds apparat ute i det blå. Den sentrale spilleren i topplanet for Ap/LO’s beslutningsprosess var imidlertid Rolf Hansen, som i sin tid som forsvarsminister hadde vært helt avhengig av Trond Johansen i en lang rekke saker (se kap. 8.13, der det fremgår at også Trond personlig opptrådte som operatør for å fjerne Steen). Hansen førte nesten hele Ap/LO-ledelsen, som aldeles ikke ønsket Gro som statsminister, bak lyset ved å si at han ville påta seg dette vervet selv, for så å gå inn for Gro i aller siste runde, hvilket Gro selv hadde kjent til hele tiden. Denne form for provokatorisk opptreden overfor toppene i eget parti ville Hansen aldri funnet på alene, eller en gang vurdert å utføre uten meget sterk henstilling fra meget bestemte personer. Siden «alle ønsket» ønsket ham og ikke Gro, er den eneste som kan ha anmodet Hansen om å gjøre det Jens Chr Hauge personlig.

Alt tyder således på at Ingjald Ørbeck Sørheim var med på et organisert komplott ledet av Aps bakmenn ved Jens Chr Hauge, kanskje også Haakon Lie og Einar Gerhardsen, og nokså sikkert Gudmund Harlem, for å velge best mulig tid for Nordlis avsettelse slik at Gro kunne settes inn uten innblanding av Aps landsmøte. Dette er også «den fjerde tjeneste» i aksjon innen eget parti. (Om hele historien, se kap. 8.13).

Av Steens bok fremgår det også at Sørheim må ha vært en svært sentral deltaker⁵:

«Det var bygd opp et uformelt nettverk der bl.a. Ingjald Ørbeck Sørheim … spilte en operativ rolle. l hans leilighet på Bygdøy, der han var en av Gros naboer, møttes en gruppe med jevne mellomrom i 1980 og 1981. Først ble det planlagt hvordan Gro skulle bli statsminister. Deretter hvordan hun skulle bli formann i partiet.

Et ledd i arbeidet for å svekke min (Steens) posisjon var å fjerne meg fra Oslo Arbeiderpartis liste før stortingsvalget 1981. Den notoriske Per Karlsen skrev sammen med et par andre et brev til Oslo Arbeiderparti om at jeg måtte ut. Per Karlsen forsøkte også å organisere en aksjon i fagbevegelsen i Oslo, men den ble helt mislykket. Arvid Jacobsen møtte opp i sitt partilag … Han ble nedstemt. Ingjald Ørbeck Sørheim gjorde et tilsvarende fremstøt i Oslo Arbeidersamfunn, landets største partiavdeling. Heller ikke det førte fram.»

Her bringer Steen også inn Per Karlsen, en av de store overvåkere i Ap/LO-tjenesten og kontaktmann til Iver Frigaard i POT. Enda en aktør var Per Brunvand (sønn av sjefsovervåker Olav Brunvand). Arbeiderbladets sjefredaktør som skulle presse Steen fra å stille til gjenvalg ved å true med å trykke et intervju med Einar Gerhardsen (se fortsatt kap. 8.13) og som derved opptrådte rent provokatorisk og utvilsomt i strid med redaktørplakaten. Steen antydet i sitt Engen-brev at Sørheim kjente til hvordan også Brunvand var organisert inn i planen⁶:

«Ingjald Ørbeck Sørheim, som i flere henseende er et barn, unnså seg ikke i seierens øyeblikk for å skryte av metodene som var blitt benyttet. Dette var vel bakgrunnen for at historien om intervjuet med Einar Gerhardsen lekket ut og ble kjent av pressefolk under landsmøtet.»

La oss også minne om Bengt Calmeyers analyse⁷:

«(Reiulf Steen) kunne, hvis han ville, fortelle, han hadde selv vært med på å opprette den nære forbindelsen, eller i det minste kjente han til hvordan Frydenlund hadde fått trukket Trond Johansen inn i utenrikspolitisk utvalg, og hvordan dette samarbeidet var blitt utviklet, og der en stadig større krets av fremadstormende partimenn og redaktører og politiske journalister var trukket inn. Dette apparatet hadde i sin tid arbeidet for Steens kandidatur som partiformann, men da frustrasjonen med ham ble for stor, vendte det seg mot ham og beseglet reelt hans skjebne.»

Vi ser altså at Sørheim må ha vært del av det meget interne nettverk som sto for operasjonen om å innsette Gro som statsminister mot det meste av Ap/LO-miljøenes vilje, og uten å spørre Ap-landsmøtet. Dette var et nettverk ledet av bakmenn som Hauge, Lie, Gerhardsen, Trond, «Gubben» Harlem m.fl., med Rolf Hansen som viktigste operatør, Bakke, Jacobsen og Sørheim som mellomledere og Per Karlsen, Hildrum, Karstad, Brunvand m.fl. som fotfolk – dvs. en side av «den fjerde tjeneste».

Fra kap. 20.6.1.4 minner vi om at Sørheim har hatt god og vennskapelig kontakt med Ap-provokatøren Tor Thomassen, som har hatt desinformasjon overfor Stortinget som en hovedoppgave, siden de traff hverandre på partikanaler senest i 1982. I 1984 begynte de sammen å interessere seg for høyteknologimiljøet på Byremo i Vest-Agder. I begynnelsen av 1985 stiftet Thomassen firmaet Data Visual A/S⁸, med Sørheim som advokat. Samme år tok Thomassen initiativ til å stifte investeringsselskapet Sørlnvest A/S på Byremo. Sørheim ble også dette selskapets advokat og koordinator for initiativgruppen⁹ som ikke omfattet Thomassen, men en rekke fremtredende næringslivsfolk i Vest-Agder. Gudmund Harlem ble hentet inn. sikkert av Sørheim, for å være selskapets styreformann. Begge prosjektene gikk meget dårlig, inklusive et forsøk på å etablere en filial av Data Visual i Polen. Det var etter det at Thomassen fikk E-sjef Alf Roar Berg via brev fra Osmund Faremo til å iverksette en etterretningsaksjon i Polen for Thomassens private interesser (se kap. 25.12). Senere ble Thomassen provokatør for E-staben, mot Stortinget, Lund-kommisjonen og oss (se kap. 20.6.1.4). Det er etter det vi vet om Sørheims deltakelse i operasjonen for å få valgt Gro og hans bakgrunn forøvrig all grunn til å spørre om Sørheim i praksis har vært en slags «føringsoffiser» også for Thomassen i hans provokatør-virksomhet mot folkets representanter i Stortinget.

Med Sørheims utdannelse ved FSES, hans opptreden på det politiske plan, opphold i Moskva og russiskkunnskaper gjenstår spørsmålet om også han inngår i Stay Behinds Lindus-apparat. Vi minner i denne sammenhengen også om Johan Jørgen Holst, Kristen Ringvold og Einar Førde; alle med utdannelse fra E-staben (russiskkurset) og deres påviste forbindelser med E-staben/Trond.

Bengt Calmeyers karakteristikk «elementer i den militære etterretningstjeneste»¹⁰ er den mest presise beskrivelsen av den virksomhet og de omgivelser som Sørheim befant seg i den gang og gjør idag. «Elementet» Sørheim er representativ for det vi kaller «den fjerde tjeneste».

Ingjald Ørbeck Sørheim er observert i kulissene i forbindelse med vår sak også i en annen sammenheng. Det er tydelig at den «fjerde tjeneste» finner ham meget anvendelig.

I mai 1993 – mens det bygget seg opp i Stortinget – var vi utsatt for en av de flommer av henvendelser fra alle kanter av landet som inntraff iblant, av personer som skulle fortelle om sine overvåkingserfaringer og anmode oss om hjelp. Dette var en blanding av virkelige saker, den mer virkelighetsfjerne garde og rene provokatører, utsendt fra POT og E-tjenesten, med godkjennelse helt fra toppen, men det tok tid å skille mellom disse. Vi holdt så mange møter som vi rakk over, og avleverte i juli 1993 en rekke saker til Riksadvokatens granskningsutvalg (Dahl-utvalget): Dels til førstestatsadvokat Edward Dahl direkte, dels til etterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger og dels til andre av Dahls etterforskere.

Blant sakene som Dahl fikk uten endelig konklusjon (som etterforskerne ønsket, «for å spare tid»), var en som var presentert av skoletannlege Alfred Nordeide, ansatt i Oslo Kommune¹. Samtidig ble de gitt en grundig orientering om at Nordeide også hadde vært på Stortinget, i likhet med de klare provokatørene Roy Skoglund og Egil Hølmo (se kap. 20.6), og muligheten for at han var provokatør.

For oss ble det etterhvert helt tydelig at Nordeide var provokatør. Hele Nordeide-historien er beskrevet i kap. 20.6.1.3.

Vi minner om de ulike formål med Nordeide som provokatør:

Overfor oss i første fase etterretning, og i neste desinformasjon ved at vurderinger av og informasjoner om nøkkelpersoner ble presentert motsatt av våre egne konklusjoner slik at vi skulle bli usikre på disse

Overfor Stortinget i første fase desinformasjon for å oppnå diskreditering, dvs. lokke representanter ut på glattisen ved å komme med en historie som lett kunne skytes ned; i neste omgang diskreditering av oss ved at han selv fremsto som gal og samtidig «på vårt lag»

Overfor Stortingets granskningskommisjon åpenbart den samme diskreditering av oss som i forrige punkt, meget grundig gjort, men også avslørende

Vi minner også om at det ikke finnes noen annen måte å tolke Nordeide på enn som provokatør. Det er alt for stor avstand mellom innholdet av hans «galeste» brev, hans mer troverdige brev og særlig hans ordinære posisjon i samfunnet som betrodd skoletannlege, til at han virkelig er gal. Det er også alt for mange konkrete informasjoner som er riktige og som kun kan komme fra sentralt innvidde og/eller via telefonavlytting til at de er gal manns oppdiktede verk. Et helt avgjørende eksempel er at han vet om at systemene hadde konvertert ulovlige overvåkingsaksjoner m.v. til «lovlig» politimessig overvåking på oppkonstruert grunnlag mens vi selv bare hadde mistanker som vi holdt for oss selv og lenge før vi fikk dette bekreftet! Hva får en normalt begavet tannlege til å skape det misvisende inntrykk at han er forrykt? Hvordan kan en normal tannlege vite alt han vet av riktige ting når han ønsker å opptre troverdig? Det er åpenbart at han driver et provokatorisk spill, og det må være på vegne av og i regi av dem som skaffer ham informasjoner!

La oss nå minne om at Lund-kommisjonens to hovedetterforskere, Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger, var vel kjent med tannlege Nordeide. De ble begge manøvrert over fra Dahl-gruppen med god hjelp av Klassekampens Finn Sjue, som alle nok nå kjenner godt. De kjente til hele Nordeides «sak» (vi har deres personlige kvittering for mottakelsen av bl.a. tannlegesaken datert 15. juni 1993) og visste at vi holdt god og armlengdes avstand til ham. Vi hadde jo overlevert hele tannlegen med alle hans dokumenter pluss redegjørelse til nettopp disse to i egenskap av Riksadvokatens nøkkeletterforskere, og sterkt understreket mulighetene for at tannlegen var provokatør, og at provokasjonene i så fall også var rettet mot Stortinget, som han trafikerte grundig. Disse to kjente jo også vår sak ut og inn, og derfor ihvertfall hva vi mente var opprinnelsen og bakgrunnen for dette – og det var aldeles ikke en prat mellom en lærer og en tannlege på et lærerværelse! De kjente også meget godt til at det løp andre provokatører i Stortinget. Minst én (Egil Hølmo) opererte under falskt navn (Holstad), én (Roy Skoglund) under falskt flagg og flere kom med falske historier/dokumenter.

Hvis disse ønsket å oppklare, var jo dette en gylden anledning, for de visste jo at mannen ikke var på lag med oss, slik den uinformerte måtte tro. De måtte også se at tannlegen hadde mottatt endel kunnskaper som bare kunne komme fra overvåkerhold. Disse to etterforskerne hadde derfor alle forutsetninger for å avsløre tannlegen som provokatør, og til å konstatere at han opererte mot oss, tidligere mot Dahl, mot Stortinget og nå mot Lund. Hva burde de gjort? Selvsagt varslet oss, varslet Lund og varslet Stortinget. Men vi har ihvertfall ikke hørt noe, selv om Osen og Tvete-Berger måneden etter at tannlegens brev var levert Lund-kommisjonen (mens det var ukjent for oss), var på besøk hos oss på Slemdal, der de uttrykkelig ble spurt om kommisjonen hadde mottatt noe som kunne virke diskrediterende mot oss, men forsikret at det ikke hadde vært et knyst!

Under Dahl var Osen/Tvete-Berger med på å unnlate å avhøre helt opplagte provokatører som Roy Skoglund og Egil Hølmo, til tross for at de hadde alle muligheter og på forhånd hadde sverget at det skulle de ihvertfall gjøre. Skoglund er vel nå repatriert under Lund-kommisjonen? Hva med Nordeide? Har de avhørt noen av de ofre som de har vært satt på, slik som oss som kan fortelle om flere, eller noen av stortingsrepresentantene som de skulle diskreditere og/eller desinformere? Ikke som vi vet om.

Det de i realiteten gjør, er å fortsette sin jobb fra Dahl – å etablere kringvern for provokatørenes virksomhet. Nordeides innspill hadde til hensikt å forhindre oppklaring av vår sak som de to allerede har tildekket selv. De har således egeninteresse i å beskytte Nordeide – de assisteres de facto av Nordeide

Spørsmålet er nå om også Lund-kommisjonen har mottatt noen av brevene som skal fjerne all tvil om at Nordeide er gal. Har de f.eks. etterhvert mottatt kopi av brevene til politimester Tore Johnsen, tidligere nestkommanderende i POT og sjef for Iver Frigaard? Har de da stilt noen spørsmål om Johnsens rolle oppi dette? Vi ser frem til å få vite mer om dette! Det er vi overbevist om at Stortinget mener skulle ha vært blant Lund-kommisjonens viktigste oppgaver.

Avhør av provokatører – og vi har i arkiv mange flere i tannlegekategorien – konfrontert med deres ofre, som svært ofte har vært stortingsrepresentanter bl.a. i forsvars- og justiskomitéen – er en helt sikker vei til å få avdekket deres oppdragsgivere, og dermed til avsløring av den kriminalitet anno 1996 som Lund hittil ikke har vært i nærheten av, såvidt vi vet. Hvilken rolle spiller Osen/Tvete-Berger her? Har de desinformert Lund og resten av utvalget? Hvem er i så fall deres virkelige oppdragsgivere?

Hvordan kan det ha seg at vi ikke er det minste forbauset over at det var Finn Sjue som satte inn det sentrale støt for å få disse to inn til Lund, og at vi hører at det fortsatt rett som det er, er hyppige møter mellom Osen og Sjue?

En avsløring av Nordeide vil også medføre avsløring av Osen og Tvete-Berger: To tilsynelatende førsteklasses politimenn som etter eget utsagn «kom mellom barken og veden» og valgte barken. Er det noen som tror at deres opptreden, som har medført at Lund-kommisjonen etter alt å dømme unnlater å forfølge noen av de sikreste sporene til den mest alvorlige kriminaliteten til «den fjerde tjeneste» – den som er innrettet mot Stortinget – er mulig uten instruksjon og/eller aksept fra de høyeste hold? Husk på at dette innebærer å skjule kriminell opptreden mot Stortinget på skattebetalernes bekostning.

Vi tror ikke det. Vi vet at når stortingsflertallet en dag iverksetter etterforskning, vil man avdekke den mest alvorlige del av Grogate.

Forøvrig forutsetter vi nå at når Kripos-etterforskerne ikke etterforsker tannlegen, vil nok såvel Fylkestannlegen, Skolesjefen i Oslo, foreldrene til tannlegens pasienter. Tannlegeforeningens etiske utvalg og Resept/medisin-kontrollen starte etterforskning. Enten må tannlegen fratas hele sin tannlegeportefølje, eller så må han avsløres som provokatør fra høyeste hold for å forhindre at Stortinget får fakta på bordet. Og da får han neppe mye tid til rotfylling. Så vi tror tannlegehistorien vil finne sin løsning den ene eller den andre veien.

Men da Ingse Stabel, tydeligvis «ansvarlig» for vår sak i Lund-kommisjonen, var på besøk hos oss måneden etter at hun hadde mottatt tannlegens brev, sa hun intet om dette, selv på spørsmål om det var kommet noe til Kommisjonen som virket diskrediterende på oss. Det var til tross for at CC hadde gitt Kommisjonen og fru Stabel klar melding om at dens ettermæle ikke ville bli noe særlig hvis den ikke tok vår sak alvorlig – og CC visste hva han snakket om!

Vi er derfor glad for at det ikke var henne vi ringte i november 1994, da vi kontaktet Hovland. Hun ville selvsagt ikke utgjort noen trussel mot Nordeide og hans oppdragsgivere. Det hadde spart ham og analytikerne for mye arbeide, og vi ville ikke hatt disse bevismidlene.

En meget interessant konklusjon er at general Hovlands blotte nærvær i Lund-kommisjonen bidrar til å avsløre Regjeringens offensive tiltak, dvs. provokatører og desinformasjon, mot Stortinget og Stortingets granskningskommisjon. I tillegg avdekkes at Lund-kommisjonen er full av tildekkere som må slåss for sitt eget være eller ikke være.

Alt tyder forøvrig på at tannlegen blir dirigert av POT v/overvåkingssjef Østgaard. Det synes som om avdelingen for kontraspionasje jobber for fullt med den psykologiske krigføringen mot Stortinget (og dessuten mot oss), med provokasjons-cover for tannlegen stilt til disposisjon av politimesteren i Drammen, tidligere nestkommanderende hos POT, Tore Johnsen, som møbelhandler Arvid Engen ville ha som sjef for POT. Det tegner ikke bra for demokratiet i Norge!

Vi kan også opplyse at provokatører kommer for å villede oss og stortingsrepresentanter helt fra Hamar politidistrikt der tidligere POT-sjef Jan Grøndahl nå sitter som politimester. Om dette har sammenheng med Grøndahls trusler mot vår etterforsker Arne Tangstad og Grøndahls behov for å skremme oss, vet ikke vi, men det forekommer oss mer og mer klart at vi i toppetasjen i Politihuset er definert nærmest som en fiendtlig fremmed makt – i mangel på annet meningsfylt arbeide på området.

Når operasjonene mot Stortinget (og mot oss) ledes av POT-sjef Hans Olav Østgaard – avdøde departementsråd Eldrings, statsråd Faremos og statsminister Brundtlands mann – bl.a. ved hjelp av avdelingen for kontraspionasje, var det neppe tilfeldig at en bekymret politimann Odd Berner Malme fra POT satt ved siden av Østgaard under den hektiske avslutningen i Stortinget juni 1993.

Malme var fremme i lyset i forbindelse med Treholt-saken, der han bl.a. samarbeidet med FBI i New York². Malme var da på spionjakt!

Vi er ingen spioner. Vi arbeider kun i selvforsvar med å registrere, bearbeide og analysere POT’s egne kriminelle dumheter. På publikumsgalleriet samme aften i juni 1993, da Malme, Østgaard, Kontrollutvalget og Killengren satt i diplomatlosjen, kunne man se POT-provokatøren Egil Hølmo, som også gikk under navnet Holstad. Tilfeldigheter?

Han har vært satt inn mot Stortingets forsvarskomité, justiskomitéen, tidligere statsminister Borten, en rekke pressefolk m.v., og mot oss for å fordreie og plante informasjon, skremme og true. Dahl nektet å avhøre Hølmo til tross for at han omsider ble lokalisert i fengsel i Sverige, der han var tatt i en svindelsak. Vet kanskje Østgaard, Malme, Killengren og Faremo hvorfor Hølmo ikke ble avhørt?

I en debatt i radio der bl.a. Ramm deltok ble Østgaard av programlederen spurt om det ville vært mulig å avsløre en mulig «sub-kultur» i POT, og han svarte³:

«Med felles anstrengelse så skal man nok kunne gjøre det. Da jeg hørte om dette, var min umiddelbare reaksjon at det er nok neppe grunnlag for å ta slike påstander som Ramm kommer med her alvorlig etter mitt skjønn.

Programleder: Du avviser påstandene og mener det er tøv?

Østgaard: Det som ble antydet her, er at det er en slags avart av overvåkingstjenesten som idag fungerer på egen hånd, og det er klart at noe spor av dette har jeg ikke sett i overvåkingstjenesten.»

Da han senere i programmet ble konfrontert av Ramm om forholdene under Urdal, da Frigaard ikke informerte sin sjef om Mossad/asylsøkersaken, og heller ikke informere om Setsaas’ anmeldelser og opplysningene om Harari, svarte han til slutt:

«La meg bare kort få si at det skjer ikke sånn i dag i hvert fall.»

Østgaard har sine uttalelser på det tørre. Det som skjedde under Urdal, hadde han ikke sett, og det er ingen grunn til å tro at noen holder noe hemmelig for POT-sjefen nå. Nå er han selv del av «den fjerde» og i full kontroll av hele POT.

Og alt kan rulles opp, hvis noen som ikke bare er ute etter å tildekke iverksetter avhør av tannlegen, noen andre provokatører og de folkene de har opptrådt mot. Da ruller det fort oppover, til høyeste nivå i Regjeringen!

Daværende odelstingspresident Inger Lise Gjørv var – som det fremgår av forrige kapittel – skyggeordfører for Ap under behandlingen av overvåkingsmeldingen, og gikk opp i denne rollen med den aller største entusiasme: Hun kjempet «med nebb og klør» mot ethvert forslag fra opposisjonen, fra parlamentarisk gransking av vår sak til det nye, stortingsoppnevnte, kontrollorganet. Som skyggeordfører hadde hun rapportansvaret fra Stortinget til Regjeringen, og må ha rast som en pendel mellom Stortinget, Justisdepartementet og Statsministerens Kontor i ukevis etter at hun først må ha slått alarm da de første spørsmål om «Setsaas-saken» dukket opp.

Regjeringen må ha fryktet dette hele det foregående år. Der har man jo visst om samordningen mellom politiet og Kontrollutvalget sommeren 1992 for ikke å etterforske, og grudd seg for å legge frem en melding som ga Stortinget anledning til å bore i dette – for vi hadde jo samme høst gitt klar beskjed til Lier om at vi ville gå til Stortinget. Denne høsten utkom også «Vi som styrer Norge»¹ med nye muligheter for bråk i Stortinget. Vi meldte også senhøstes til Lier at vi hadde avdekket en ny overvåkingsleilighet. Det var nok høy beredskap i Justisdepartementet, og sikkert av disse grunner at meldingen ble forsinket og vår sak kamuflert ned til ett eneste ord – «Setsaas-saken» – under en opplisting. Men man holdt nok øyne og øre åpne, enda mer fra «bråket» startet i forsvarskomitéen, og disse øyne og øre tilhørte i første rekke fru Gjørv.

Inger Lise Gjørv hadde sittet på Stortinget siden 1977 og skulle ikke ha gjenvalg. Den siste perioden hadde hun sittet i justiskomitéen, men hadde aldri tidligere hatt ordet i Stortinget i noen overvåkings- eller etterretningssak. Det hadde hun heller ikke de foregående fire årene da hun satt i energi- og industrikomitéen.

Det må således ha vært helt andre årsaker til at Inger Lise Gjørv ble betraktet som velegnet til å prosedere Regjeringens sak i komitéen. Det beviste hun også, ved i komitéen systematisk å motarbeide så godt hun kunne alle forslag om gransking eller reformer.

Under debatten i Stortinget ble oppgaven en annen: Å late som om Arbeiderpartiet nærmest fløt over av vilje til å oppklare²:

«En annen grunn til Arbeiderpartiets avventende holdning har vært at man ønsket først å se resultatet av granskningskommisjonen, det vil si det såkalte Nygaard Haug-utvalget. Alle påstander, rykter og mistanker om tidligere misbruk skal granskes. Gjennom denne granskningen skal alle eventuelle skjelett ut av skap og opp av kjellere.

På grunnlag av denne granskningen skulle så konklusjoner trekkes for kontrollen av tjenestene i fremtiden …»

«Avventende holdning» er her en eufemisme for «bitter, men tapende forsvarskamp», se kapittel 14. Det er vel en lovlig omskrivning for en politiker.

Verre er det at det her innrømmes at Nygaard Haug-utvalget skulle brukes som prøvesten på om en ny kontrollordning var nødvendig. For «innsiderne» i Ap var jo nå allerede på det rene med at dette var et rent hvitvaskingsutvalg. Så betrodd som Gjørv var, visste hun nok det. Og hun visste nok også at Nygaard Haug i dypeste hemmelighet hadde sluppet å ta Lillehammer-saken. Så «skjelettet» fra Lillehammer ville ihvertfall forbli i skapet!

Videre sa hun:

«Det er med stor interesse vi vil følge oppklaringen av årsaken til den fullstendige helomvending i disse to partier (H og Frp) …

Til dette spørsmål står det forøvrig en meget interessant artikkel i Aftenposten idag av Harald Stanghelle. Den avkrefter ikke vårt inntrykk av at Høyre har bygget sin helomvending på rykter som er så løse at ingen tør stå frem, langt mindre anmelde dem.»

Og fire setninger senere:

«En tredje årsak til at Arbeiderpartiet har vært forbeholden, er den konkrete sak som synes å ha hatt avgjørende virkning så Fremskrittspartiet og Høyre skiftet mening, nemlig den såkalte Setsaas/Ramm-saken. Denne blir imidlertid gransket av Riksadvokaten …»

Har det gått fullstendig virvarsen for Gjørv? I det ene øyeblikket er vår sak så løs at vi ikke tør stå frem, langt mindre anmelde, og i det neste øyeblikket kjenner hun ikke bare våre navn, men er kjent med at Riksadvokaten nå har fått vår henlagte anmeldelse til behandling!

Men for at ingen skal misforstå «forbeholdenheten», avsluttet hun³:

«Og helt til slutt vil jeg understreke igjen at Arbeiderpartiet har ingenting å skjule og har ikke noe ønske om å skjule noe som helst i forbindelse med de hemmelige tjenester!»

Fru Gjørv har nok hørt historien om den taleren som skrev i sitt manuskript: «Svakt argument – hev stemmen!». Hun fikk svar fra Lisbeth Holand⁴:

«Når Gjørv sier at Arbeiderpartiet har intet å skjule, har jeg to små kommentarer til det. Hvordan vet hun det? Kan hun ikke like gjerne si at Arbeiderpartiet har intet mer å skjule? Jeg har jo aldri hørt at Arbeiderpartiet har hatt noe å skjule når det gjelder de hemmelige tjenestene, men avsløringene har kommet …»

Gjørv hadde ikke så mye nytt å svare med⁵:

«Jeg tror ingen kan vite idag hva som ligger i fortiden med hensyn til hva som ar skjedd i de hemmelige tjenester, og det er jo nettopp derfor vi skal få granskning av dette. Men Arbeiderpartiet aksepterer ikke idag noen form for gråsone mellom overvåking eller E-tjeneste. Vi aksepterer ikke noen form for lovbrudd, som det er ved ulovlig overvåking. Det er derfor jeg sier. Arbeiderpartiet har ingen ting å skjule!»

– bortsett fra at det i det siste innlegget kom inn et lite ord – «idag» – som kanskje kan tas som en aldri så liten innrømmelse vedrørende «igår»?

Det er da svært interessant å notere at Gjørv, etter å ha overtatt jobben som fylkesmann i Nord-Trøndelag (en av de få som får sitt eget hjemfylke!) som takk for lang og tro tjeneste, i juli 1994 dukker opp som deltaker i serien av bekjennelser om å ha vært avlyttingsobjekter. Det skjer etter at både Dahl-gruppen og Nygaard Haug-utvalget har gjort seg ferdig, og omtrent samtidig som Televerk-direktør Tormod Hermansen (A) blir «autorisert» som avlyttingsobjekt av Edward Dahl (se kap. 25.9). Ifølge VG⁶

«… holder (Gjørv) det for sannsynlig at hun ble ulovlig telefonavlyttet i 16 år …

Med jevne mellomrom gjennom hele hennes tid på Stortinget var hun utsatt for uregelmessigheter på telefon …

Uregelmessighetene oppsto i telefonene i stortingsleiligheten i Parkveien i Oslo og hjemme på Sandvollan i Nord-Trøndelag. … fra 1977 til 1993.»

Men mens overvåkingssjef Hans Olav Østgaard & Co nøyer seg med å skylde på spøkefugler og amatører (se kap. 21. 41), har Gjørv et annet syn (det ville jo være rart med samme spøkefugl både i Oslo og Nord-Trøndelag i så lang tid):

«(Hun) tror ikke det er Norges hemmelige tjenester som har avlyttet henne. Derimot utelukker hun ikke at utenlandsk etterretning står bak.

… Jeg tror mer på at det kan være andre lands hemmelige tjenester eller økonomiske interesser som er ansvarlig.»

Men det må da være enda mer alvorlig! Gjørv må i sine 16 avlyttede år (1977-93) ha notert seg den ene etter den andre av meldingene fra andre som har ment seg avlyttet, og forstått at dette i tilfelle må dreie seg om en meget omfattende offensiv aktivitet fra fremmed makt. Hvis vi hadde hatt normale forhold her i landet – som Gjørv med slik styrke hevdet i justiskomitéen – ville jo de egnede norske organer satt himmel og jord i bevegelse for å oppklare dette. Vi hadde jo kald krig til langt inn på 80-tallet!

Hva gjorde hun så med dette?

«Likevel har Gjørv aldri vurdert anmeldelse. Det gjør hun heller ikke nå.

– Jeg bestemte meg for å leve med det. Noe annet ville føre til reneste forfølgelsesvanvidd. Denne saken vil man likevel aldri komme til bunns i.

Hun var imidlertid svært bevisst på at hun aldri kunne være sikker på om utenforstående overhørte hennes samtaler …

På midten av 80-tallet kontaktet hun imidlertid Televerket … – Men de fant ingen forklaring.»

Hva slags vurderingsevne er dette? Gjørv har vært svært engasjert i utenriks- og sikkerhetspolitikk og sittet i organer som diskuterer meget følsomme nasjonale spørsmål, og venter til den kalde krigen er slutt med å foreta seg noe i det hele tatt? Og selv da syntes hun ikke det var så bekymringsfullt at fremmede etterretningstjenester avlyttet henne og mange andre norske politikere og andre borgere, at hun gadd trekke politiet inn i saken? I 1990 ble hun utnevnt til medlem av Arbeiderpartiets mektige internasjonale utvalg, der hun satt sammen med Trond Johansen, Johan Jørgen Holst, Thorvald Stoltenberg, Thorbjørn Jagland, Per Arne Bjerke og Kaare Sandegren inntil hun forlot Stortinget⁷. Orienterte hun denne komitéen om avlyttingen etter 11 avlyttede år? Var det da Trond Johansen forklarte henne at det måtte være utenlandske tjenester? Besluttet utvalget da at disse farlige utlendingene skulle etterforskes? Eller kanskje Trond forklarte at det var vennligsinnede, utenlandske tjenester som utførte følsomme avlyttingsoppdrag på vegne av «den fjerde»? Hvorfor sørget han i så fall ikke for å avblåse avlyttingen av utvalgets egne medlemmer?

I januar 1992 ledet Gjørv en delegasjon til Guatemala for å rette søkelyset mot forfølgelsen av fagbevegelsen og undertrykkingen av urbefolkningen i landet. Hun hadde sikkert fått vite av sin komitékollega Trond Johansen om Guatemalas nære samarbeid med Mossad, men tenkte hun seg ikke muligheten av at denne alliansen kunne ha lyttet på henne for å ødelegge for delegasjonen? Hun har sittet i parlamentariske organer som diskuterer meget følsomme nasjonale spørsmål, bl.a. styret for Arbeiderpartiets stortingsgruppe (og selvsagt Presidentskapet) og synes ikke det er særlig bekymringsfullt at fremmede etterretningstjenester avlytter henne og mange andre norske politikere og andre borgere? Hun satt i 8 år i Stortingets industrikomité som behandler store og hemmelige industrisaker, og tar det med knusende ro at «økonomiske interesser» lytter dag ut og år inn?

Som «innsider» måtte hun jo forstå at Televerket bare er riktig adresse for tekniske problemer. Mistanker om ulovlig avlytting skal i Norge meldes til politiet.

Hvordan kunne hun være så sikker på at etterforskning var nytteløst (det er det jo ut fra det vi vet, men det har årsaker som Gjørv benekter!), når hun visste hun var under regelmessig avlytting? Hvorfor kontaktet hun bare Televerket én gang, men hverken politiet, POT eller f.eks. departementsråd Leif A. Eldring i Justisdepartementet, som Hermansen gjorde? Hvorfor holdt hun både egne og ikke-sosialistiske regjeringer uvitende?

Da hun kjempet mot hvert eneste granskningsforslag i justiskomitéen, satt hun altså selv med denne kunnskapen om å være avlyttet selv. En ting er jo at hun ikke ville sløse bort penger på en unødvendig granskning av norske tjenester som hun slett ikke mistenker. Men hun var heller ikke det minste bekymret over at de samme norske tjenestene ikke ser ut til å komme noen vei med å finne de virkelige synderne, enten de er spøkefugler, industrispioner eller utenlandske E-foIk. Burde hun ikke med sin overbevisning om at avlytting finner sted, av noen, sørge for at justiskomitéen ihvertfall bevilget skikkelig med penger til forsterket etterforskning av denne kriminaliteten?

For det vi har bedt om er jo nettopp at sakene om avlytting skal etterforskes, uansett hvor man kommer. Det var Gjørvs egen regjering som nedsatte Nygaard Haug-utvalget, som gikk motsatt vei: Kikket i tjenestenes arkiver og slo seg til ro med at intet skummelt var å finne der.

Så det store spørsmålet: Hvorfor går hun etter 17 år ut med denne historien akkurat etter at Dahl og Nygaard Haug har frikjent Regjeringen og tjenestene, men slik at nesten ingen andre tror på dem? Hvorfor gikk hun ikke selv til noen av etterforskerne med sine «observasjoner»? Kan det være fordi hun har en anelse om at det kanskje ikke er utlendinger som driver mest med avlytting i dette landet likevel? Kan det være fordi det nå dukket opp dusinvis av avlyttingshistorier fra personer som man godt kan tenke seg at Ap-ledelsen hadde motiv for å avlytte, men sørgelig få som tilhører den indre Ap-makten og dens lojale medspillere, som man jo skulle tro sto øverst på avlytternes liste hvis det var noen andre? Kan det tenkes at det aldri var noen avlytting av Gjørv i det hele tatt? Kan det tenkes at «noen hadde snakket sammen» og funnet ut at Dahls og Nygaard Haugs troverdighet måtte styrkes ved å bringe inn utlendinger og økonomiske interesser siden «spøkefuglene» ikke hadde gått så bra? Kan det tenkes at «noen» fant ut at man skulle finne en lojal vingårdsarbeider som kunne «ta jobben»?

Og hvem kan det hende at «noen» var? «Noen» som har ekspertkunnskap om desinformasjon, «noen» som kan finne ut hvem som i årenes løp har innlevert småklager på telefonen og «noen» som lett kan kommandere sine tropper?

Som mange vet, er det få som har så gode grunner til å takke sitt parti for sin karriére som Inger Lise Gjørv.

Det materielle innhold i denne saken, som gjelder forbundssekretær Bjarne Tollefsen i Norsk Kommuneforbund, er gjennomgått i kapittel 21.10.

La oss kun minne om at han i 20-25 år var offer for en koordinert strategi som omfattet kriminalisering, diskreditering, innbrudd/tyveri, voldshandlinger med biler og trusler pr telefon, samt avlytting og trakassering.

Vi minner spesielt om at det i 1991 ble avslørt at det i Tollefsens bolig var installert en «ekstra telefonlinje» – ukjent for ham – som han delte med en annen person. Dette er en velkjent avlyttingsmåte når man kan lytte fra en fast base i nærheten. Da han tok opp denne saken med det lokale Televerk, fikk han klar beskjed¹:

«Skal du få rettet på dette, må du gå helt til topps i Televerket.»

Det vil si til tidligere departementsråd og finansråd, og daværende og nåværende teledirektør Tormod Hermansen (mer om Hermansen i kap. 25.9).

Vi minner videre om at Tollefsen hadde et møte med Oslos politimester Willy Haugli, som på slutten av samtalen viste Tollefsen et bilde av en person og spurte om dette var sjåføren av bilen som presset ham av veien. Tollefsen var ikke i tvil²:

«Mannen på bildet var samme person som hadde presset meg av Mosseveien».

Haugli hadde imidlertid ikke jurisdiksjon, og sendte saken til Romerike Politikammer, der den ble gravlagt av politimester Knut Austad, Iver Frigaards forgjenger i Overvåkingspolitiet!

Hvem sto bak? Tollefsens egen vurdering var³;

«Jeg er kommet til at jeg har vært utsatt for noe av det samme som det statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas kaller ‘den fjerde tjeneste’ – en politisk overvåkning med bruk av de tre hemmelige tjenester her i landet …»

Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad’s vurdering var⁴:

«EN FJERDE TJENESTE? … På samme måte som det nå etter alt å dømme er tale om grupper med tilknytning til Overvåkningspoliti og E-tjeneste – men som de formelle organer ikke har noen kontroll med – skjedde nøyaktig det samme i Ap og LO. Det får ikke hjelpe at det var ledende tillitsmenn som sto for dette. Like fullt var det ulovlig og et moralsk svik mot organisasjonene.

Hensikten helliger slett ikke midlene.

Problemet nå er hvordan myndighetene skal få kontroll med disse som driver ‘på siden’ av overvåknings- og etterretningssystemene etter at politikerne ønsker å vaske opp.»

Til tider – som i Tollefsens tilfelle – kan det virke som man i disse gruppene har med til dels farlige og uberegnelige folk å gjøre. For noen kan det skyldes idealisme på misforstått grunnlag. Det farlige er at de av outsiderne som regner seg som ‘samfunnets støtter’, legger spiren til en ren mafiavirksomhet.

Forfatteren og journalisten Kjell Fjørtofts vurdering var:⁵

«TOLLEFSEN BLE OVERVÅKET. FJØRTOFT KJENNER IGJEN METODENE: – Jeg tror på historien til Bjarne Tollefsen …

… samarbeidet mellom overvåkningspolitiet, etterretningstjenesten, LO og Ap er blitt ‘den fjerde tjenesten⁶.

Det har utviklet seg en subkultur som henger der fremdeles. Dette er personer som går rundt og vet mye om andre, og bruker denne informasjonen, eller lar være. Alt som foregår i skjulte kulisser, er en abnorm kultur …»

Det er neppe overraskende at det også er vår vurdering.

Hva gjør så denne saken så spesiell at vi kommer tilbake til den for annen gang? Fordi den er nær sagt den eneste saken som har fått en lykkelig løsning! Vi varslet i kap. 21.10 at vi ville komme tilbake til hvordan lokket endelig ble satt på denne saken, slik at det ikke ble nødvendig å ansette Iver Frigaard som Iokkvakt, når han søkte politimesterstillingen på Romerike etter sin POT-forgjenger Knut Austad. Slik gikk det til, først som beskrevet offentlig i Akershus Arbeiderblad/Romerikes BIad⁷:

«SAMFUNNSTOPPENE SOM REDDET MEG: Men Bjarne Tollefsen har ikke latt seg vippe av pinnen. Han har gått på jobb hver eneste dag.

– Hvordan har du greid det?

– Redningen er at jeg ikke har gått med dette alene. Hadde jeg blitt avvist av politimester, partisekretær og LO-leder, hadde jeg vært ille ute. Da kunne jeg ha sluttet å stole på meg sjøl.»

Merk at det bare er én «partisekretær» i Ap, nemlig Youngstorg-sjefen sjøl, den gangen Thorbjørn Jagland. Det er også bare én LO-leder, Yngve Haagensen. Det er flere politimestre, men det fremgår klart at den eneste som hjalp Tollefsen, var politimester Willy Haugli.

I personlig samtale med oss har Tollefsen opplyst at det høsten 1992 kom en henvendelse til ham om denne saken fra Statsministerens kontor. Vi kjenner ikke til innholdet, men etter dette ble aksjonene mot Tollefsen plutselig avblåst.

Ut fra disse opplysningene antar vi følgende har skjedd: Systemet har kjørt som vanlig mot Tollefsen, og glatt manipulert bort selv de åpenbare bevis som lå i identifikasjonen av terrorist-sjåføren fra Hauglis bilde og den ‘ekstra’ telefonlinjen. Systemet har god erfaring med at dette går bra, fordi man har kontroll med politi og påtalemyndighet og vet at nesten alle gir opp når de ikke kommer noen vei der. Men Tollefsen gikk videre. På samme måte som vi gikk til Stortinget, gikk Tollefsen til en høyere makt: Sin egen toppsjef, LO-sjef Haagensen. Vi vet ikke hvor dypt Haagensen er involvert i systemet – om i det hele tatt – men kan levende forestille oss at han ihvertfall er blitt forbannet fordi Gro & Co har satt apparatet inn mot LO ‘s egen forbundssekretær! Vi tipper Haagensen har tatt med seg Tollefsen til Jagland og lest opprørsloven for ham.

Jagland har selvsagt da løpt til Gro og Trond. Alle visste at det nå brygget opp til rabalder omkring vår sak og boken «Vi som styrer Norge», og de må ha kommet til at det viktigste var å holde fronten mot Stortinget. En to-fronts krig mot både LO og Stortinget var ikke tenkelig. Derfor måtte det sluttes fred med Tollefsen. Slik ordre ble da gitt, og aksjonen stoppet nesten helt opp. Siden har det kun vært noen merkelige opplevelser med telefonen, ifølge Tollefsen⁸. Det er vel ikke urimelig om systemet fortsatte å sjekke om han holdt seg på matta ihht avtale?

Nå gjorde han ikke det, i og med at han gikk ut med hele historien vinteren 1993. Forklaringen han ga var⁹:

«- Hvorfor står du nå fram og forteller din historie?

– Både LO-lederen og partilederen har sagt at alle kort nå må på bordet. Mitt håp er at all ulovlig politisk overvåking og trakassering skal opphøre en gang for alle.»

Som man reder, så ligger man. Man kan ikke stole på noen nå til dags. Selv de man har fått satt lokk på skal på død og liv ta en bokstavelig! Forbannet ergerlig. Men om Tollefsen lot som han var naiv, tror vi han var snedig. Han visste at han hadde LO-beskyttelse.

Vi noterer oss derved at det er langt bedre å ha beskyttelse av LO enn av Stortinget.

Det er intet i Tollefsens sak vi ikke har kjennskap til: Ekstra telefonlinjer, bilterror, trakassering, kriminalisering, innbrudd osv osv. Vi har også tatt kontakt med «samfunnstoppene»: Grete, Gro, politi, påtalemyndighet & Co, men vi har ikke fått noen hjelp. Ikke Ronald Bye heller, forresten, selv om også han skrev brev til Gro!

Vi må forstå det slik at «den fjerde tjeneste» frykter LO, men manipulerer Stortinget. Det er nesten som vi får lyst til å ringe Haagensen for å høre om han har egnede major- og redaktørforbund å tilby medlemskap i.

Hvem er så denne ledelsen av «den fjerde tjeneste»? Aldri er vi kommet nærmere. Sporene er fulgt til Jagland og Brundtland. Om ikke de utgjør ledelsen personlig, er det opplagt at de har makt til på øyeblikket å stanse «den fjerde tjenestes» operasjoner. Da må de ihvertfall kjenne ledelsen, ganske intimt vil vi tro, og sitte på toppen av noen topphemmelige kommandolinjer.

Kan aksjoner iverksettes like glatt som de kan stoppes gjennom disse kommandolinjer?

Vi slutter oss til Tollefsens sitat fra Torbjørn og Gro: «Alle kort må på bordet!» Men da må nok Torbjørn og Gro på bordet selv.

25.9.1 Hvem er Tormod Hermansen?

Teledirektør Tormod Hermansen (cand oecon 1964) er født i Holmestrand i 1940. Hans far var skiftarbeider og moren var hjelpepleier. Broren Robert Hermansen er adm. dir. ved Odda Smelteverk¹.

Hermansen har arbeidet ved FN’s utviklingssenter i Genève, vært førstelektor ved Universitetet i Bergen (fra 1971) og sekretær i Norsk Forskning. Før han nådde til topps i staten var han i Sosialdepartementet og Kommunaldepartementet som underdirektør².

Hermansen var statssekretær for finansminister Per Kleppe et halvt år i 1979. Han var departementsråd i Kommunal- og Arbeidsdepartementet 1980-86 og etterfulgte deretter Eivind Erichsen som finansråd inntil han i 1989 ble adm. dir. i Televerket/Telenor.

I 1991 utnevnte Brundtland-regjeringen ham til styremedlem i Statoil.

Samme år utnevnte Ap-regjeringen ham også til formann i styret for Statens Banksikringsfond, sammen med styremedlemmene Rakel Surlien og Einar Hope. Han fratrådte i 1993, da Einar Hope tok over som formann og advokat Kristine Schei kom inn som nytt medlem. Han ble i 1991 også utnevnt til nestleder i styret for Statens Bankinvesteringsfond der han fratrådte i 1994. Her fortsatte advokat Ellen Mo (A) som formann med følge av Hermod Skånland (A) og Stein Reegaard (A).

I oktober 1994 utnevnte Ap-regjeringen ham til ny styreleder i Postbanken.

Hermansen er med andre ord en av Arbeiderpartiets fremste og mest anvendbare super-byråkrater.

Da Hermansen fikk styreledervervet i Postbanken beskrev VG ham som¹:

«Norsk kapitals mektigste mann de siste årene»

I Vidar Helgesens bok «Partiet, makten og staten»² påpekes det at Hermansen gjennom tre år som styreleder i Banksikringsfondet

«har fått dyptgående kunnskap om norske bankers økonomi og styring – blant annet bedriftshemmeligheter. På denne måten kjenner Hermansen Postbankens konkurrenter ut og inn. Som om ikke det er nok, er Telenor en viktig leverandør av bankenes fremtidige informasjonsnett, og den blir derfor en avgjørende forhandlingsmotpart for både Postbanken og andre banker. Dessuten har Telenors egen databedrift Teamco ansvaret for driften av Kreditkassens dataanlegg, og er i stadige forhandlinger med BBS om samarbeid av og kjøp av tjenester. Dette vil gjøre at Hermansen får en finger med i nesten all betalingsformidling i Norge.

Utnevnelsen av Hermansen vakte sterke reaksjoner fra Kreditkassens direktør Borger Lenth og andre i bankvesenet, fra pressen og en tverrpolitisk opposisjons³. Regjeringen kunne imidlertid ikke se noen habilitetsproblemer ved utnevnelsen⁴. Det kunne heller ikke Tormod Hermansen⁵.»

Innenfor det statskapitalistiske system representerte således Hermansen i denne perioden en hel sektor av «nettverket» helt personlig!

Der hvor Hermansens sektor slutter, tok andre Ap-folk over: Sjefen for Kredittilsynet, som skal kontrollere bl.a. Postbanken og Hermansen, er Hermansens tidligere statssekretær, Bjørn Skogstad Aamo. Høyeste embetsmann i det organ som skal kontrollere Hermansen i egenskap av leder for banksikringsfondet etc. er tidligere Ap-statsråd Arne Øien. Lederen for Statens Bankinvesteringsfond, som kanaliserte de pengene som ga grunnlag for Hermansens makt over bankene gjennom Banksikringsfondet, er partifellen advokat Ellen Mo. Norges Bank, som har en rekke av kontrollfunksjonene med hele finansvesenet, ble de siste par år ledet av tidligere statssekretær for Ap, sentralbanksjef Torstein Moland⁶. I landets største sosialiserte bank, Den norske Bank, kontrollerer fondet partifellene Kari Blegen, Ingjald Ørbeck Sørheim og Rolf Rønning. Her er forøvrig en av banksjefene bror til avdøde utenriksminister Johan Jørgen Holst.

Det er verd å merke seg at krisen for både Den norske Bank og Kreditkassen forlengst er overstått. Det blir derfor ikke noe nytt kapitalbehov. I en avtale av 14. januar 1995 med Statens Banksikringsfond ble således Bankinvesteringsfondet overdratt alt ansvar for å forvalte og utøve alle statens eierinteresser i bankene⁷. Det innebærer at dette fondet alene kontrollerer 71,96% av aksjene i Den norske Bank, 68,89% av aksjene i Kreditkassen (nok til å bestemme vedtektsendringer i begge). I fondets siste årsberetning heter det⁸:

«Bankinvesteringsfondet skal derfor videreutvikles slik at det best mulig ivaretar oppgaven med å sikre et nasjonalt eierskap i de to største forretningsbankene.»

«Nasjonalt eierskap» må her nødvendigvis være ensbetydende med «statlig eierskap». Bankinvesteringsfondet etableres derfor nå gradvis som et «overstyre» for de to største norske forretningsbankene. Alle muligheter er således tilstede for i det stille å samkjøre de to til en overmektig «Statens forretningsbank» som Ap alltid har drømt om, men aldri våget å foreslå direkte.

Det er grunn til å synes synd på den bankkunde som kommer i konflikt med noen av Aps mektige herrer (eller kvinner), eller som av andre grunner kommer på bakmennenes «hat-lister». Slik «den fjerde tjeneste» opererer, er det ikke vanskelig å trekke i trådene i nettverket på en måte som gjør at de som lystrer slett ikke behøver å vite hvem som trekker eller hvorfor! Slik er det mulig å kjøre bedrifter og personer nord og ned på denne måten også.

Forøvrig eier Banksikringsfondet 97,9% av aksjene i Fokus Bank, og Bankinvesteringsfondet 43,7% i Sparebanken NOR, samt mindre aksjeposter BN Bank, Bergens Skillingsbank, Uni Storebrand og Vital. Via de tre majoritetseide bankene har Staten flertall i Europay Norge A/S (56,3%) og i praksis kontrollerende interesser i Bankenes Betalingssentral (48,2%), Bank Axept A/S (45,2%) og VISA Norge A/S (40%).

Ifølge Dagbladet har Hermansen avgjørende innflytelse eller sterk påvirkningsmulighet på forvaltningen av ca. 200 milliarder kroner pr år⁹:

Som daglig leder i Telenor omsetter Tormod Hermansen for 20 mrd kr

Som styremedlem i Statoil påvirker han omsetningen av 100 mrd kr

Gjennom vervet som styreformann i Postbanken forvalter han i inneværende år pluss minus 66 mrd kr

Han influerer også på noen hundre omsetningsmillioner gjennom stiftelsen Asplan.

Dagbladet nevner også eksempler på Hermansens kontaktnett:

Til regjeringen via statsråd Kjell Opseth

Han har nær kontakt med Arnfinn Hofstad i Norske Skog fordi Hofstad er både styreformann i Telenor og styremedlem i Statoil. Hofstad sitter sentralt i hele samvirkebevegelsen.

Styreformannen i Statoil er Helge Kvamme, med videre kontakter til Det norske luftfartsselskap (styremedlem) og forsikringsselskapene Gjensidige og Forenede (styreformann i begge)

Gjennom Statoil-styret kjenner han også godt Yngve Hågensen og Else Bugge Fougner

Nestformannen i Post bankstyret, der Hermansen er formann, er Ketil Stene, daglig leder i Den norske advokatforening, nestformann i Norges Medisinaldepot og verv i LO

I Asplan møter han tidligere Sp-stortingsmann Bjørn Unneberg og Stein Holst Annexstad, en industrimann med sentral tilknytning til banker, Dyno og Unitor.

Norge er et lite land, og vi har alle våre kontaktnett som via ikke så mange mellomledd kan knytte oss uoffisielt opp til ganske mange. Men man skal nok lete lenge etter så korte linjer til så store og mektige deler av samfunnet (politikk, bank, forsikring, industri, olje, fagbevegelse, kooperasjon, juristmiljøet og samferdsel, samt selvsagt det hemmelige Ap-Norge) som det Hermansen kan stille opp med!

Hermansen har vært sjef for Televerket/Telenor siden 1989, dvs. under brorparten av den avlytting vi har registrert rettet mot oss. La oss kort minne om hva vi har observert:

Romavlytting via telefon mot Setsaas i flere av hans boliger, bl.a. dokumentert ved tekniske prøver (se kap. 4 og 6)

Mens Setsaas bodde på Lindebergåsen gjorde han dessuten en rekke observasjoner (samt videofotografering!) av angivelig Televerks-personell som monterte og/eller demonterte egne sambandslinjer og/eller linjer for overføring av avlytningslyd mellom en rekke overvåkingsleiligheter som Setsaas hadde avslørt, samt i Setsaas’ egen lokale koblingsboks under spesielle omstendigheter som også ble registrert av naboene. Da man ved en anledning sjekket dette ble det også fra Televerket benektet at det hadde vært noen der, men benektelsen ble senere trukket tilbake. Det er verd å merke seg at bruk av privat leide telefonlinjer til avlyttingsformål er kjent fra Youngstorget, der Televerket satte opp en egen lytte linje mellom Folkets Hus og Bygningsarbeidernes Hus¹

Lokal telefonavlytting mot Norsk Oljerevy i Drammensvn 10, dokumentert ved omfattende rapport fra spesialetterforskere, rapportert i detalj til Televerket som trengte innpå ett år for å svare at «det ikke var noe som tydet på at noen stjal tellerskritt» (se kap. 4.5)

Romavlytting via telefon mot Ramm/Norsk Oljerevy på Slemdal, dokumentert ved (i begynnelsen) markeringslys for påliggende linje som hadde åpnet seg selv, hyppig registering av sterkt forsinket summetone (pussig nok særlig plagsomt to ganger sammenfallende med viktige overvåkingsdiskusjoner i Stortinget), telefax fra innringere som bare mottok opptattsignal selv om det var nok av ledige linjer, og den såkalte «flyver-saken» (se kap. 6.2) da Oljerevyens salgsdirektør sågar kom direkte inn i avlytternes «bunkers» – samt en lang rekke merkelige avbrudd, begivenheter som måtte bygge på informasjon fra avlytting etc.

En linje til Norsk Oljerevy som i årevis gikk via Forsvarets sikkerhetsstab, dokumentert bl.a. ved uttalelser avgitt av Televerk-personell i Ålesund til eget vitne i vår gruppe, men aldri gjenfunnet av Oslo politikammer (se kap. 6.5.)

Avlytting og blokkering av modemlinje fra Ramms PC (se kap. 6.3) i 14 dager, hvoretter vi konstaterte at det var gjort tilslørende forandringer i oppføringer vi forut for det hadde interessert oss for

Observasjoner konsistente med romavlytting via telefon hos flere innenfor vår gruppe og hos våre ytre forbindelser (se bl.a. kap. 6.1)

I en periode hyppige observasjoner av angivelige Televerks-personer i telefonstolpen hos Norsk Oljerevy, ved en anledning benektet av Televerket at noen hadde noe der å gjøre

De gangene vi har bedt Televerket om hjelp, har det mao. ikke vært mye å få. Vi er da også gjort oppmerksom på at det finnes en egen hemmelig avlyttingsgruppe innen Televerket med direkte kommandolinje til tjenestene. I «De visste alt» heter det f.eks. om dette²:

«Dessuten deltar ‘Tor’, en dyktig teletekniker som er nøkkelpersonen i denne typen operasjoner. Hele det tekniske avlyttingsopplegget er hans verk. Han er ansatt i Televerket, den delen som heter Oslo Telefon Anlegg/OTA. Det er uklart om han gjør denne typen jobber i Folkets Hus på en slags politisk og vennskapelig basis eller om han er en av dem som assisterer Overvåkingssentralen fast når rom- og telefonavlytting skal gjennomføres. Under enhver omstendighet – «Tor» er uten tvil en svært dyktig fagmann. Han er en mester til å montere og skjule de små mikrofonene … og til å koble de rette ledningsforbindelsene.»

I Liers rapport til Mikkelsen (se kap. 18) omtales også «våre folk» i Televerket.

Det er vanskelig å tenke seg en så omfattende avlyttingsaktivitet på mange ulike måter uten en form for medvirkning fra Televerket, og uten at Televerkets toppsjef var informert. Det er meget lettere å forestille seg at Hermansen som den anvendbare og sentrale Ap-byråkrat han er nettopp ble plassert der for å tilrettelegge for tjenestenes virksomhet, om ikke annet, så for de helt lovlige delene av dette. At han dermed også tilrettelegger for de ulovlige, behøver han forsåvidt ikke være klar over.

Men vi stusset ikke så lite da det ble bekjentgjort at nettopp teledirektør Tormod Hermansen var den ene av de to personene som førstestatsadvokat Edward Dahl (Riksadvokatens etterforskningsgruppe) med brask og bram utropte til avlyttingsofre etter at han hadde henlagt oss¹. Den andre var vaskeekte nok, nemlig Svein Muffetangen (se kap. 21.20.). Men en avlyttet Tele-direktør?

Selv sa han ifølge Bergens Tidende¹ at han hadde vært utsatt for romavlytting hjemme på Kløfta. Mens han var departementsråd og senere som teledirektør hadde han stadig opplevd mistenkelige forhold knyttet til telefonen.

Ifølge Hermansens opplysninger hadde de en tid hatt en serie merkelige opplevelser med telefonen i privatboligen på Kløfta, både tilbakespilling av tidligere samtaler og annet, slik som endret frekvens og «klikk». I 1984 fant hans kone to «sukkerbiter» innmontert i telefonrøret. «Vi rørte ikke telefonen, og jeg informerte departementsråd Leif Eldring i Justisdepartementet», sa Hermansen i 1993. Eldring kontaktet Overvåkingspolitiet som kom et par dager senere. Da var «sukkerbitene» borte, men de fant spor av at noe hadde vært innmontert. På grunnlag av konas forklaring kom det til at det måtte ha vært en mikrofon og en radiosender.

Dette var i så fall meget enkelt avlyttingsutstyr, som hvem som helst kan bestille nærmest på postordre. Denne teknologien muliggjør ikke at den avlyttede hører tilbakespilte samtaler. I så fall må Hermansen også ha vært romavlyttet via. Men Hermansen trekker selv ikke den konklusjonen. Er det med avspilte samtaler bare lagt på som godt mål, kanskje først 10 år senere for å være mer «trendy» med de andre avlyttede?

I alle fall var det noen usedvanlig snedige postordreavlyttere, som både hadde sneket seg inn i Hermansens hjem for å plassere utstyret, og dessuten sett sitt snitt til å fjerne det etter at det ble oppdaget og ekteparet var på vakt, men før POT rakk frem!

Hermansen skal ha varslet sin kollega, departementsråd Leif Eldring i Justisdepartementet. Eldring husket overfor Bergens Tidende denne henvendelsen, og at han hadde bedt Hermansen kontakte politiet. Ifølge Eldring fikk han aldri den konkrete informasjonen om de to «sukkerbitene» og heller ikke noen tilbakemelding om hva politiet fant ut.

Derimot skriver Bergens Tidende for egen regning at Eldring ba Hermansen kontakte daværende ekspedisjonssjef Dag Berggrav ved Statsministerens kontor. Berggrav kan imidlertid på spørsmål fra BT ikke huske at han fikk noen slik henvendelse fra Hermansen. Eldring er tydeligvis heller ikke BT’s kilde for denne opplysningen. Da gjenstår bare Hermansen selv, men hverken han eller BT sier noe om hvorvidt han virkelig gjorde det.

Hvorfor skulle Hermansen forøvrig kontakte Berggrav? Det ville vært naturlig, f.eks. for å varsle om at «den fjerde tjeneste» hadde fått uventet konkurranse, hvis Eldring/Hermansen visste det vi vet, at Andreas Andersen og senere Dag Berggrav var koordinatorene for de hemmelige tjenestene ved Statsministerens kontor samt krumtapper i «den fjerde tjeneste». Ordinær tjenestevei fra Eldring ville jo ellers vært til POT, som Eldring også selv sier. Skal vi anta at Hermansen kom i skade for å gi BT denne følsomme opplysningen, men siden fikk kalde føtter og ba om ikke å bli sitert, fordi han skjønte at han lik Eldring burde holdt ham utenfor?

Eller skal vi ta det i beste mening og anta at Hermansen varslet Berggrav for at Berggrav skulle advare statsministeren om at en av hans sentrale embetsmenn var avlyttet, og at andre da kunne være det også? I så fall blir neste spørsmål hvorfor Berggrav i tilfelle ikke husker noe av saken – var det nettopp fordi han ikke hadde varslet Willoch, for det er det jo åpenbart at han ikke gjorde!

Uansett hvor mange Ap-departementsråder som nå visste, delte de ikke denne kunnskapen med sin regjering.

Vi minner om at Eldring for sin del ikke husket at han en gang i 1985-86 hadde varslet daværende justisminister Wenche Frogn Sellæg om at hennes statsrådskontor ikke var trygt nok for møter med POT-sjefen, og heller ikke at hun hadde overrasket ham sammen med to andre menn som utførte operasjoner på hennes telefon (ifølge Eldring den gangen, fortalt av Sellæg, for kryptering, som ikke ble installert hos noen andre statsråder og aldri tatt i bruk). Heller ikke noe av dette ble meldt til statsministeren, fordi Sellæg ikke rakk å gruble seg ferdig med episodene før regjeringen gikk av.

Fortsatt ifølge Hermansen, som fortalt til Bergens Tidende, fikk han høsten 1984 eller vinteren 1985 høre en strengt fortrolig samtale mellom en Høyre-statsråd og en annen politiker da han løftet av telefonrøret på sitt kontor for å ringe en samtale. Hermansen – som også da var departementsråd i Kommunal- og Arbeidsdepartementet – opplyser at han straks varslet sin statsråd, Arne Rettedal.

Rettedal hadde på sin side, ifølge Hermansen, hatt flere merkelige opplevelser med sin kontortelefon, og hadde instruert sin sekretær om å ta dette opp med Hermansen. Hermansen skal ha meldt Rettedals problemer til politiet, uten resultat. Rettedal tidfester selv dette i samme artikkel til tidligst i 1983, etter at departementet hadde flyttet til nye lokaler. Dvs. at dette mest sannsynlig hadde skjedd før Hermansen angivelig oppdaget sin avlytting (rekkefølgen mellom disse er uklar i Hermansens uttalelser til BT).

Det er interessant å notere seg at Rettedal ikke kommenterer avlyttingen av Hermansen overfor Bergens Tidende i den her siterte BT-reportasjen av 4. desember 1993. Det gjorde han heller ikke da VG 28. november 1993 – en uke før – kom med meldingen om at flere statsråder i Willoch-regjeringen hadde følt seg avlyttet og intervjuet Rettedal om dette¹. Det ser således ut til at han husker sine egne telefonproblemer av 1983 eller noe senere, men ikke Hermansens av 1984-85. Det fremgår også at Rettedals problemer ble politianmeldt, men ikke at Hermansens problemer med sin kontortelefon ble det – bare sukkerbitene i privattelefonen

Hermansen kjente nå ifølge det han idag forteller til tre forskjellige avlyttingssaker: Ham selv hjemme, ham selv på kontoret og Rettedals. Rettedal kjente neppe mer enn sin egen, og var åpenbart så mye i tvil om dette at han i likhet med andre statsråder ikke gjorde annet enn iblant å snakke med andre kolleger om det – «over kaffen». Men for Hermansen som angivelig to steder helt konkret hadde hørt avspillinger over telefonen og helt konkret runnet avlyttingsutstyr, var det intet grunnlag for tvil. Han burde selvsagt ha tatt initiativ til en skikkelig orientering for statsministeren og Regjeringen. Hvorfor gjorde han aldri det?

Hermansen forklarte til BT i 1993, da han hadde sittet som teledirektør i fire år:

«Det har også heilt fram til idag, etter at vi har flytta to gongen vore opplevingar med telefonen som kan indikere avlytting.»

Dette er jo virkelig sensasjonelt. Hadde postordreavlytteren med «sukkerbiten» i lommen fortsatt å låse seg inn i Hermansens leilighet i stadig nye boliger? I så fall – hvorfor skrudde de ikke opp mikrofonen, slik de allerede hadde gjort en gang, og oppdaget de nye «sukkerbitene»? Nei, nå må det ha vært mer avanserte avlyttere. Så avanserte at en teledirektør ikke råder over ressurser til å avsløre det? Vi vet jo fra Østgaard & Co at slike avanserte avlyttere opererer slik at det ikke er mulig å oppdage det. Men vi vet at det er fort gjort å oppdage spor etter romavlytting med telefon, f.eks. ved å høre avspilte samtaler slik Hermansen gjorde to ganger. Som teledirektør også?

Hvis dette er sant, må Hermansen etterhvert ha blitt temmelig lei. Når han så også i denne perioden fikk lese om hele den milelange serien av andre avlyttingsofre, og lest at det ihvertfall ikke var de norske profesjonelle tjenestene som sto bak, men kanskje utenlandske interesser, måtte han vel som teledirektør ha satt i gang et svært apparat for å finne ut hvem som sto bak? Nå hadde han jo både egeninteresse og almeninteresse i dette, og ikke minst et klart ansvar som sjef for servicebedriften Telenor at han leverte sine kunder «rene» produkter!

Intet tyder på at han har gjort dette. Derimot fikk han plutselig behov for å meddele seg til offentligheten om all avlyttingen gjennom nesten 10 år, han som aldri varslet sin egen regjering, han som må ha uttrykt seg så uklart om sine egne problemer at Rettedal ikke har festet seg særlig ved dem, han som aldri iverksatte noe som teledirektør, og han som aldri hadde hatt noe slikt behov i mellomtiden.

Men vi var jo vel kjent med at mange var redde for å dumme seg ut, så vi bestemte oss for å få vite mer om Hermansens sak. Var han virkelig et avlyttingsoffer, kunne vi sammen med ham i hans sterke posisjon kanskje få hull på byllen. Derfor tok vi i februar 1994 kontakt med ham pr telefax¹:

«Kjære Hermansen,

Min ‘kampfelle’ Setsaas og jeg har merket oss at du ved flere anledninger har utvist en ekte vilje til å komme til bunns i bestemte saker, og at det foreligger en viss mulighet for at du har vært utsatt for forhold som er beslektet til det vi selv har opplevet.

I den anledning vil vi be om en samtale med deg. Jeg foreslår at du velger et passende tidspunkt og møtested. Beskjed kan gis pr telefon eller fax.

Beste hilsen Hans Henrik Ramm.»

Hvis Hermansen virkelig var et ufrivillig avlyttingsoffer både hjemme og i Departementet og som teledirektør, måtte han være enormt interessert i å få våre opplysninger. På dette tidspunkt hadde førstestatsadvokat Edward Dahl tatt pause, og en rekke stortingsrepresentanter og andre hadde ivrig spekulert i at «han må ha funnet noe» (se kap. 16.10). Vi var mao. fortsatt hverken henlagt eller gravlagt og burde i høyeste grad fremstå som troverdige og interessante for Hermansen.

Men det ankom aldri noe svar, og det var ikke mulig å få telefonkontakt etterpå. Dette gjorde oss bekymret.

Derimot fikk vi en annen henvendelse «fra Hermansen». Midt i en av provokatørersvermene kom to mann som presenterte seg med full Telenor-legitimasjon. De ville «hjelpe oss», og forklarte friskt om all den ulovlige avlytting som foregikk i regi av Telenor, om E-tjenestens egne folk i bedriften osv. En nærmere analyse overbeviste oss om at de i virkeligheten var innhentingsagenter. Hva visste vi? Hva kunne vi bevise?

Hvem hadde sendt dem?

I månedsskiftet juni/juli ble det kjent blant media at Fellesforbundets sekretær Svein Muffetangen hadde fått offisiell bekreftelse av den såkalte Dahl-gruppen om at han hadde vært utsatt for avlytting i 1980, i forbindelse med Alexander Kielland-katastrofen¹. Dahl sa samtidig at han hadde sendt samme bekreftelse til en til, men ville ikke oppgi navn.

Media startet en vill jakt på dette navnet. Merkelig nok var det den tilsynelatende temmelig ferske TV-journalisten Hans Petter Fagerli som klarte å finne ut at dette var Tormod Hermansen. Fagerli er blant de journalister vi har merket oss har et svært godt forhold til tjenestene (se kap. 20.4.15). Han bragte saken i TV2 søndag 3. juli.

I Dagbladet het det dagen etter²:

«Statsadvokat Edward Dahl bekrefter overfor NTB at Tormod Hermansen ble ulovlig avlyttet. Det er Hermansens private telefon som er tappet. Avlyttingen skai ha foregått i tida 1984-85. …

Det er hovedsakelig Hermansens egne forklaringer, og ikke tekniske undersøkelser, som ligger til grunn for denne konklusjonen. Det er utenlandske avlyttingseksperter som har kommet frem til at Muffetangen og Hermansen kan ha blitt avlyttet.»

Dagen før hadde Dahl sagt til VG³:

«Vi fikk et tyvetalls henvendelser fra personer som mente seg avlyttet De aller fleste sakene lot vi ligge, vårt hovedanliggende var jo Ramm/Setsaas-saken. …»

Nå reiste det seg mange spørsmål:

Hvorfor hadde man valgt ut Hermansen blant alle de tyve som kom med henvendelser? Som redegjort for av Hermansen selv foran hadde han ikke annet bevis enn sin egen påstand om å ha funnet «sukkerbiter» som Overvåkingspolitiet aldri fant? Både vi selv og mange andre (se hele kap. 21.) hadde jo mye bedre bevis, men ingen av disse fikk noen bekreftelse!

l vår sak som var Dahls hovedanliggende, hadde de utenlandske ekspertene også medgitt at det forelå forhold som var forenlige med avlytting. Det ble hevdet at de likevel trodde mest på naturlige årsaker, men hadde ingen slike årsaker som forklarte observasjonene å bidra med. Dahl bekreftet for oss (med vitne tilstede) at han selv ikke hadde gjort noe forsøk på å komme til bunns i våre grundig dokumenterte avlyttingssaker og at han selv ikke kunne oppgi en eneste «naturlig forklaring». Hvorfor så ukritisk overfor Hermansen? Dahl bekrefter selv at man kun la Hermansens egen forklaring til grunn.

Hvis det var fordi Dahl hadde grenseløs tillit til Hermansen (i motsetning til alle andre), hvorfor bekreftet han avlyttingen av Hermansen privat men ikke den han angivelig skulle ha vært utsatt for på sitt departementskontor senere? (Hvis Hermansen av en eller annen grunn ikke hadde fortalt om denne, var den jo kjent fra BT et halvt år tidligere.)

Siden Hermansen likevel må ha vært inne for å forklare seg i denne saken – hvorfor benyttet ikke Dahl anledningen til å avhøre Hermansen om Televerkets rolle i avlyttings-Norge? Dahl hadde jo fått mer enn nok av oss å spørre om, herunder bilder og videoer som viste angivelige Televerk-folk på svært spesielle montasjeoppdrag på Lindebergåsen. Ingen slike avhør er med i de mapper med forklaringer vi har sett som skal omfatte alt som dreier seg om vår sak. Hvorfor ikke? Hvis alle disse folkene hadde lovlige gjøremål, måtte det jo være fint for systemene og Dahl å få det frem? Men slik var det nok ikke. Dette var nok blant grunnene til at Dahl fra første stund fikk ordre om ikke å avhøre noen fra justisvesenet eller andre offentlige myndigheter eller etater om vår sak (men tydeligvis gjerne om sine egne!)⁴

Vi har i kap. 25.7 pekt på at stortingsrepresentant Inger-Lise Gjørv gikk ut med en 17 år gammel avlyttingshistorie på egne vegne akkurat samtidig som Dahl utstedte avlyttingssertifikater til Muffetangen og Hermansen. Vi fant omstendighetene omkring dette så påfallende at vi spurte om det kanskje ikke hadde vært noen avlytting av Gjørv i det hele tatt, men at det var et greit utspill for å skape inntrykk av at alle avlyttingsmeldingene som i denne tiden kom på løpende bånd også rammet trofaste Ap-folk.

Hermansen ventet riktignok bare ni år, men han fikk til gjengjeld med seg Dahl, som vi tidligere har påvist ledet en ren dekkaksjon. Når Dahl kunne tildekke avlytting som faktisk fant sted, kan han vel også avdekke avlytting som aldri fant sted?

Det kan han nok, men vi tror ikke det er så enkelt i dette tilfellet. Vi se ikke bort fra det kan ha funnet sted en primitiv avlytting med mikrobugs i Hermansens hjem i sin tid. Disse ble oppdaget av hans kone, og det ble sendt anmeldelse til POT. Dermed er historien sannsynligvis kontrollerbar, og ikke nyfabrikert (med mulig unntak for den merkelige avspillingen som ikke er mulig med dette utstyret).

Det er to besynderlige forhold med denne historien: Det ene er at Dahl, som ellers ser bort fra og henlegger så godt han kan (bortsett fra Muffetangen med det ubehagelige ekstra vitnet, som ingen andre har) autoriserer Hermansen på grunnlag av hans egen fremstilling og uten at de tekniske ekspertene har fått noe som helst av teknisk karakter å holde i hånden. Det er opplagt at Dahl har funnet dette hensiktsmessig.

Det andre er at man hverken den gang eller senere har funnet noen avlytter. Denne typen bugs har nemlig bare en meget begrenset rekkevidde, og med så spredt bebyggelse som det er rundt Hermansen på Kløfta, er det ikke mange å velge mellom. Sannsynligvis må Hermansen selv ha hatt en meget god idé om hvem som sto bak – men ikke funnet det hensiktsmessig å forfølge saken den gangen. Ni år senere ble den imidlertid gullgod!

Hermansens historie om avlytting på kontoret som han gikk ut med et halvt år tidligere, ble ikke bekreftet av Dahl. Hvorfor ikke? Selvsagt fordi denne historien er identisk med de 15-20 andre som har fortalt om avspilte samtaler over telefon, og som av hele det norske overvåkingsestablishment er avskrevet som spøk, innbilning eller linjefeil og hånlig avvist som ihvertfall ikke deres verk, for de er mye flinkere avlyttere. Skulle Dahl autorisert denne historien, måtte han ha autorisert de andre også, og da hadde en omfattende bruk av romavlytting via telefon vært et offisielt bekreftet faktum i Norge. Det kunne han bare ikke!

Hvilket formål tjente Hermansens kontorhistorie da?

Da må vi huske på at han kom med den historien i Bergens Tidende 1. desember 1993, tre dager etter at Verdens Gang hadde bragt en stor reportasje om avlytting av statsråder i Willoch-regjeringen. Som vi husker, var vi nå midt inne i granskningstiden med bl.a. anklager nettopp om avlytting av politiske motstandere i nyere tid. Det var derfor svært hensiktsmessig å få på banen en kjent Ap-byråkrat som også hadde vært utsatt for avlytting – kanskje? – på samme måten som f.eks. daværende sosialminister Leif Arne Heløe forklarte⁵:

«Jeg opplevde mange ganger at det vi tidligere hadde snakket om på telefon, kom tilbake som et ekko senere.»

Var denne avlyttingshistorien fabrikkert i full fart i 1993 med dette formål? Kanskje. Vi har ikke sett noen tidligere henvisning til den, men er noe i tvil siden Hermansen tross alt våger å hevde at han den gangen rapporterte til Rettedal.

Poenget er at historien jo var akkurat like god i 1985. Det var jo i etterkant nettopp av den perioden da ulike statsråder i Willoch-regjeringen hver for seg følte seg avlyttet og noen av dem snakket sammen om det. Det ble selvsagt den gangen registrert av avlytterne, som også forsto at disse erfaringene når som helst kunne støte sammen med kunnskapen om de to offiserenes advarsler til Norvik og Willoch – og da lett antenne en eksplosjon!

Her har man i tilfelle forklaringen på at Hermansen, hvis historien oppsto den gangen, behandlet saken så diskret som å omtale den så varsomt overfor Rettedal at den nok ville bli husket på oppfordring, men ellers ikke feste seg så sterkt, samt nøye seg med det, og ikke pånytt innkalle politi slik Rettedal sikkert selv insisterte på da han hadde sine mistanker tidligere. Og selvsagt å holde alle tre sakene unna Regjeringen. Hvis det ikke ble noen stor avlyttingssak i Regjeringen, var det jo ikke vits i å puste til ilden. Hvis det ble, kunne saken lett bringes frem som en lynavleder fra konklusjonen om politisk avlytting.

Det ble ikke. Men 8-9 år senere oppsto samme situasjon, og nå tjente historien sitt formål.

Ble da Hermansen virkelig avlyttet på sitt kontor? Tja. Det vet bare Hermansen. Og Trond.

Uansett er det helt ubegripelig at Hermansen gjennom 10 år som avlyttingsoffer, hvorav fire som teledirektør, ikke foretar seg noe alvorlig med saken i det hele tatt bortsett fra det han ikke kunne unngå (innkalle POT hjem) og det som på to tidspunkter hadde åpenbar virkning som lynavleder mot tanken om politisk avlytting av Willoch-regjering. Ubegripelig – hvis det da ikke er særdeles begripelig som et nytt «case Gjørv»!

Vi minner om at Hermansen i 1989 på vegne av Finansdepartementet var initiativtakeren for en kontrakt med Tore Jørgen Hanisch om å skrive historien om Norges økonomiske politikk 1965-90 (se kap. 8.4.1.1), og at kontrakten deretter ble inngått under regjeringen Syse. Hermansens etterfølger, Arne Øien, også kjent Ap-toppbyråkrat, besluttet imidlertid i 1995, under Ap-regjering, at utgivelsen av det siste bindet ikke skulle utgis likevel.

Hermansen var nå «glad for» at boken ble stoppet¹:

«Embetsverkets interne virksomhet bør være skjermet for offentligheten. Jeg kjenner Arne Øien som en meget reflektert person. Etter min mening var det en klok avgjørelse å stoppe boka.»

Hva hadde skjedd mellom 1989, da Hermansen inngikk kontrakten kort tid før han ble Teledirektør, og 1995, da han jublet over at den ble kansellert?

Kan det ha hatt noe å gjøre med kalde føtter etter at Karstad-utvalget hadde avsluttet den jobben han hadde påbegynt?

Det er sagt at Tormod Hermansen er anvendelig – som poteten. Jobbmessig, sikkert. Vi har for vår del merket oss at han opptrer i en lang rekke roller med relevanse til vårt tema:

Underdirektør og departementsråd i Kommunal- og Arbeidsdepartementet, som hadde dekkbedriften Norasonde blant sine klienter, og som utvilsomt må ha tatt sin del av jobben med å gjøre forberedelser for Karstad-utvalget (vi minner om at KAD’s underlagte ledd Arbeidstilsynet var stor-oppdragsgiver for Spilhaug-apparatet gjennom konsulentoppdrag til firmaet Kjettingkonsulenten, se kap. 24.3.2.8.4.)

Departementsråd i Finansdepartementet etter Eivind Erichsen, strategisk plassert tidsmessig for forberedelsene til Karstad-utvalget også i dette departementet (herunder oppbygging av fonds og konti for forflytning/pensjonering av personell, kamuflert nedbygging av gamle, hemmelige finansieringsordninger etc.)

I denne egenskap mannen som stanset Finansdepartementets historie, fordi Ap i motsetning til alle andre partier mente den kom for nær «nyere tid», f eks. den tiden da man gjennomførte Karstad-utvalget

Sentralt plassert i det nye statskapitalistiske banksystem med alle muligheter for påvirkning av enkeltbedrifters forhold i samvirke med hele Ap s nettverk i offentlige etater og hemmelige tjenester

Nært plassert Rakel Surlien (se kap. 24.12.) og Einar Hope¹ (som læremester?) mens disse orienterte seg langsomt mot sympati for Ap s politikk og sikkert enda mer for sine nye verv …

Hevder å ha vært profesjonelt avlyttet og fått tidligere samtaler tilbakespilt, etter at statsråder i Willoch-regjeringen begynte å snakke forsiktig om avlytting

Tilsynelatende privat avlyttingsoffer hjemme på Kløfta etter funn av «sukkerbiter» ved fru Hermansen, men da ved en amatørmessig metode som hvem som helst kan bestille på postordre

Hevder likevel å ha fått tidligere samtaler tilbakespilt også på Kløfta, selv om dette er umulig med denne avlyttingsteknologien, uten å nevne at dette er bevis på romavlytting via telefon

Hevder at privatavlyttingen har fortsatt i to nye boliger også etter at han ble teledirektør, uten å opplyse hva han har gjort for å etterforske og stanse den

Først på banen som avlyttingsoffer i meget hensiktsmessig periode uten andre brukbare avlyttingsofre fra Ap som lynavledere fra politisk overvåking enn (senere) Inger-Lise Gjørv, etter at han har gått på tykke gummisåler om sine avlyttingsproblemer gjennom 10 år og aldri informerte sine foresatte i Willoch-regjeringen

Sjef for Telenor som vi har tatt på fersk gjerning med installasjoner i samband med avlyttingsaksjoner flere ganger, dokumentert med video som ble vist Riksadvokatens tildekker Dahl

Høytidelig sertifisert som avlyttingsoffer at tildekkeren Dahl, som tildekket alle andre avlyttinger selv om de var langt bedre dokumentert enn Hermansens

Sjef for Telenor som så godt det kan samarbeider med avlytterne og som aldri har iverksatt en eneste aksjon for å oppklare de tallrike rapporterte avlyttingssakene som også skaper stor tvil om det produkt bedriften Telenor leverer

Sjef for Telenor-provokatører som later som om «de vil hjelpe oss» – mot ledelsen i Telenor!

En av de to eneste personer som har nektet å treffe oss

Sjef for Telenors representant i Aukrust-utvalget (se kap. 20.9) som er kommet med det alvorligste angrep hittil på menneskerettighetene om privatlivets fred – med krav om at samfunnet skal tilpasse seg avlytterne og at folket skal betale utallige millioner for å bli lettest mulig avlyttet – samtidig som det bløffes med at «Telenor» er en blitt en kundevennlig bedrift! (Det må i så fall være hvis det er Ap-staten som betraktes som kunde!)

Hermansen har mao. hatt sine føtter plassert i ulike deler av Ap-nettverket/«den fjerde tjeneste», delvis sekvensielt, delvis parallelt, og ved hjelp av etablering av nye nettverk fått med så mange fingre at han etterhvert kan sies å operere kontinuerlig i alle:

«Old boys»-nettverket av Ap-topper i departementene (ofte departementsrådsposisjoner)

Bank- og kredittvesenet og kontrolldelene for disse, der man har kunnet kontrollere kreditter og finansiering til bedriftene (som sammen med en skattepolitikk som holder de fleste på lave marginer og makt over offentlige innkjøp m.v. langt på vei gjør at man kan bestemme over liv og død for bedriftene)

Telenor, som er sentral i all avlyttingsvirksomhet, og der tjenestene/Ap/«den fjerde» har sin egen gruppe

Direkte i forhold til Aps nettverk i de hemmelige tjenester fordi alle hans posisjoner har representert brede kontaktflater dit, herunder forberedende arbeid til Karstad-utvalget

På toppen av dette opplever vi en gjennomhullet historie om at Hermansen skal ha vært avlyttet hjemme (på Kløfta) og som departementsråd under Willoch-regjeringen, og at dette presenteres som et «verifisert faktum» av Riksadvokatens etterforskningsgruppe («Dahl-gruppen») selv om denne ikke utførte noen egen etterforskning hverken av Hermansens eller noen andres avlyttingshistorier og derfor kun valgte Hermansen «ut av hatten». Det er vanskelig å se noen annen hensikt enn å legitimere både Hermansen og Dahl-gruppen, sistnevnte som avledningsmanøver for å tildekke svært mange andre kriminelle forhold, herunder de som vi hadde rapportert.

En grundig gransking av Hermansen av virkelig uavhengige granskere vil åpenbare et helhetlig atferdsmønster som vil øke forståelsen av hvordan Ap ved hjelp av «den fjerde» holder seg ved makten. Vi har ingen illusjoner om at Lund-kommisjonen er kommet i nærheten av dette tema eller av Hermansens rolle.

Ifølge Dagbladet blir Hermansen²

«… av mange betegnet som landets mektigste mann».

Den 20. oktober 1981 – rett etter regjeringsskiftet – ble justisminister Mona Røkke orientert av POT-sjef Gunnar Haarstad om det som da var blitt en meget sterk spionmistanke mot byråsjef Arne Treholt. 24. oktober ble statsminister Kåre Willoch og utenriksminister Svenn Stray orientert av Haarstad.

Arne Treholt var en kjent ung og lovende Ap-politiker med gode kontakter og mange venner, ikke minst i media. Treholt var en de fremste fanebærere for venstresiden i Ap og hadde vært Jens Evensens protege bl.a. som statssekretær i Jens Evensens midlertidige havrettsdepartement. Han var sjarmerende og talefør, og var generelt godt likt i de fleste leire. Det eneste som forundret mange, var hans åpenbare hat til USA og alt amerikansk, selv om han langt fra hadde noen profil som en sosialistisk puritaner, hvilket ikke minst var blitt observert av venner og bekjente på besøk hos Treholt under hans tjenesteopphold i «The big apple».

Arne Treholt er født i 1942 og tok artium i 1961. Han tok endel deleksamener ved Universitetet i Oslo (statsvitenskap, sosialøkonomi og politisk historie) 1963-66. Han var lærer 1962-65 og journalist i Arbeiderbladet 1966-71. I 1971 fikk han ansettelse som vit. ass. på Norsk Utenrikspolitisk Institutt, og fikk herfra et spesialoppdrag som konsulent for Utenriksdepartementet i 1972. NUPI ble således et springbrett til UD, der han kom inn på aspirantkurset i 1973 (vanligvis kreves embetseksamen for å komme inn på aspirantkurset). Han fullførte imidlertid ikke kurset fordi han da Jens Evensen ble handelsminister i 1973 ble hans personlige sekretær (den tredje politiske stilling i departementet). Evensen tok ham så med seg da han etablerte sitt Havrettsdepartement for å starte grenselinje- og «gråsone»-forhandlingene med Sovjet i 1974. I 1976 fikk han opprykk til statssekretær i Havrettsdepartementet. Han ledsaget alltid Evensen i forhandlingsmøtene helt frem til den såkalte midlertidige fiskeriordningen i Barentshavet («gråsoneavtalen») ble inngått (og kritisert sterkt av alle andre partier for å gi Sovjet for store fordeler). Fra 1979 til han kom tilbake for å stille på Forsvarets høyskole høsten 1982 var han konstituert ambassaderåd ved Norges faste delegasjon til FN. Etter høyskolen ble han som kjent byråsjef før han ble arrestert.

To ting ble klart for Willoch og justisminister Mona Røkke som var de første til å bli orientert: Avsløringen av Treholt ville kunne bli en enorm belastning for Arbeiderpartiet, som i alle år hadde tatt alt for lett på den aktivitet det man kalte «Gerhardsens barn» hadde drevet med; et slags selvbestaltet pjolterdiplomati med Sovjet-unionen gjennom hyppig og jovial nærkontakt med sovjetiske og øst-europeiske miljøer som selvsagt var fulle av KGB-foIk; og dernest at Treholt ville kunne nå de store høyder i norsk samfunnsliv hvis han ikke ble avslørt. Og verre: De ble fortalt at hvis Treholt og hans oppdragsgivere fikk mistanke om mistanken uten at fellende bevis foreslå, at han ville kunne bli lagt «på is» som spion til alt gled over, slik at han kunne aktiveres igjen på nye høye plan i statsstyret eller diplomatiet.

Den siste problemstillingen ble etterhvert til en stor nøtt for Willoch-regjeringen. I mai 1982 presenterte forsvarsminister Anders Sjaastad regjeringen for en søknad fra Forsvarets Høyskole om sikkerhetsklarering NATO Cosmic Top Secret (Strengt hemmelig) for Arne Treholt. Det var et uhyre vanskelig dilemma. Det hadde angivelig funnet sted en tabbe i Utenriksdepartementet. Tjenestemenn som ikke visste om spionmistanken hadde tilbudt Treholt en plass på Forsvarets Høyskole. Det var for sent å snu, nettopp fordi man da ville vekke mistanke på et for tidlig tidspunkt. Fellende bevis forelå ikke. Men på Høyskolen ville Treholt få tilgang på mange av Norges aller mest hemmelige informasjoner, vitale for landets forsvar. Disse ville bli kompromittert, og regningen kunne bli høy. Men det var farligere å risikere en spion i dvale, mente Sjaastad, med støtte fra utenriksminister Svenn Stray, justisminister Mona Røkke, departementsrådene og forsvarssjef Sven Aage Hauge. Likevel kunne Forsvaret ikke utstede sikkerhetsklarering for Treholt ut fra foreliggende instruks. Det måtte regjeringen beslutte selv. Og slik ble det. Treholt gikk sin tid på Forsvarets Høyskole og fortsatte å overlevere hemmelig informasjon til KGB, men nå var det meget mer alvorlige saker enn før.

Den 20. januar 1984 sendte NTB ut en melding om at POT hadde arrestert en byråsjef i UD, siktet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Redaksjonene la seg langflate for å finne ut hvem det var. I Arbeiderbladet visste de råd: Ring til Arne, han vet sikkert hvem det er! Det var effektiv journalistikk. Svaret var klart før journalisten rakk å si et ord, for telefonen ble ikke besvart av Arne Treholt, men av en politimann fra overvåkingspolitiet.

Treholt ble dømt til 20 års fengsel, som en mye større spion enn før han kom inn på Høyskolen.

I ettertid ble saken meget ubehagelig for Willoch-regjeringen, som måtte forsvare seg mot alle slags angrep for å ha forlist flere års forsvarsbudsjetter eller «femti milliarder kroner»¹. I praksis ble dette en glimrende avledning av den debatt om Ap og «Gerhardsens barn» som ellers ville kommet opp. Svarteper var overført fra Ap til Høyre. Noen hadde maktet å legge tauet rundt både Willoch-regjeringen og Treholt! To fluer i ett smekk.

Vi har arbeidet med denne saken i flere år, og er kommet frem til at dette dessverre ikke var noen tilfeldighet. Ap hadde tapt valget og mistet mye terreng under høyrebølgen frem til 1981. Partiet slet med interne problemer og maktkamp. Willoch-regjeringen ble «ledet inn i øvelsen» av «den fjerde tjeneste» som nettopp fikk marsjordre for å hindre en ny og meget alvorlig politisk belastning for Ap. Forholdene i UD var slett ikke så slepphendte som det ble hevdet. Tvert imot måtte det mye ekstraordinære håndgrep til for å hindre at rutinene tidlig nok avverget ulykken.

Under arbeidet med denne boken og selvsagt også med Treholt-saken har vi måttet evakuere to leiligheter som etterhvert ble for kompromittert av alle slags overvåkingsutstyr. Overvåkerne har dessverre hatt alle muligheter til å oppdage hva vi arbeidet med, og ta sine forholdsregler. La oss si det slik at vi ikke ble overrasket over at Treholt-saken var det viktigste tema da Alf R Jacobsen kom ut med sin bok «Mistenksomhetens pris»² noen måneder før denne boken kommer ut, og at han i denne boken lanserer en ny versjon av Treholt/Høyskole saken som har til hensikt å klistre Svarteper enda sterkere til Høyre enn før, og enda fjernere fra Ap enn før. Vi tar oss av denne boken og denne versjonen i neste underkapittel. Det vil vise at Jacobsens versjon er helt udokumentert og uholdbar på alle punkter, og sammenrasket i full fart som fremstillingen bærer preg av. Konklusjonen later til å ha kommet lenge før argumentene ble funnet. Men på enkelte punkter gir han ufrivillig noen få bidrag som hjelper oss til å bevise enda klarere hva som virkelig skjedde.

Fhv overvåkingssjef Gunnar Haarstad beskriver i sin bok «I hemmelig tjeneste» hvordan KGB arbeidet mot norske ungdomspolitikere i 60-årene¹:

«Særlig i slutten av 1960-årene kom vi over mange opplysninger som tydet på at KGB hadde satt i gang en bredt anlagt offensiv for å infiltrere de politiske ungdomsorganisasjonene, ungdomspolitikere fra nær sagt alle partier og politiske menigheter ble oppvartet av Sovjet-diplomater som vi visste var KGB-offiserer – og etter hvert klarte å skaffe seg en imponerende kontaktflate. …

For KGB-folkene var siktepunktet å skaffe seg opplysninger som de vanskelig kunne få på annen måte og – dersom de så det som en mulighet – å knytte kontaktene til seg i et slikt avhengighetsforhold at de på kortere eller lengre sikt kunne verves som etterretningsagenter. Med dette som formål var det selvsagt av særlig betydning for dem å pleie unge, lovende politikere i sitt parti eller i statsapparatet. Det var hva vi kaller ‘perspektivagenter’ de var ute etter …

Dette fikk etterhvert et slikt omfang og en slik karakter at jeg i 1968-69 hadde samtaler med justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer om problemet. Jeg snakket også med Helge Seip som da var medlem av Regjeringen (kommunalminister) og satt i Venstres ledelse.»

Haarstad forteller om enkelte av de aktuelle ungdomspolitikere som selv følte at det gikk vel langt og på egen hånd kontaktet POT. Det gjaldt f.eks. Knut Ringstad, sentralstyremedlem i Unge Venstre. En tidligere nestformann i Unge Venstre, Bjørn Johannessen, ga i et avisintervju i 1970 uttalelser som måtte oppfattes som en advarsel mot KGB.

Haarstad skriver videre¹:

«Det var Overvåkningssentralens kontraetterretningsseksjon som hadde med disse sakene å gjøre, og som også oppdaget at Beljajev opprettholdt kontakt med Arne Treholt på en halvveis konspiratorisk måte. Noe grunnlag for konkret mistanke mot Treholt forelå ikke da. Men for ham, som for en rekke andre som ble pleiet av KGB-folkene, var det nødvendig for oss å skaffe opplysninger om bakgrunn, arbeidsfelt m.v. Treholt var aktiv i partiarbeidet og journalist i Arbeiderbladet.»

Dessuten²:

«… Ronald Bye (forteller) i sin bok ‘Sersjanten’ at hans venn Erik Næss fra overvåkingspolitiet ‘allerede i 1970 (kanskje tidligere)’ varslet ham om Arne Treholt som da ‘inngikk i en gruppe unge mennesker fra arbeiderbevegelsen som ble intenst kurtisert fra den russiske ambassade’. Jeg kan ikke huske at Næss ble bedt om å snakke med Bye om dette. Det er mulig, men han kan også ha gjort det på eget initiativ.»

«Det hemmelige Norge» og «det hemmelige Ap» var altså spesielt oppmerksom på Treholt senest fra 1970. Er det særlig sannsynlig at det tette og sikkerhets/etterretnings- og overvåkingsbevisste systemet på Youngstorget klarte å holde slik informasjon unna sentrale personer f.eks. i Aps utenrikspolitiske utvalg i særlig lang tid?

Det må ihvertfall ha vært satt et spesielt merke ved Treholt da forsvarssjefen, general H. F. Zeiner Gundersen, nektet å utstede klarering for NATO Cosmic Top Secret/Strengt Hemmelig for Treholt i 1974, i forbindelse med Treholts virksomhet i Handelsdepartementet. Formelt ble søknaden trukket tilbake etter at det ble klart at den ikke ville bli innvilget. POT hadde lagt frem ny informasjon som styrket spionmistanken. Haarstad opplyser³:

«FO/S fikk nærmere detaljer om en KGB-mann Evgenij Beljajevs kontakt med Treholt – en kontakt som i alle fall fra Beljajevs side langt på vei ble lagt opp etter velkjent konspirativt mønster …»

Til tross for at Treholt altså var en av de som var sterkest i søkelyset av «Gerhardsens barn» gjennom 70-årene, ble han i tur og orden engasjert på NUPI (1971), gitt spesialoppdrag for UD (1972), tatt opp på aspirantkurset uten embetseksamen (1973), utnevnt til personlig sekretær i Handelsdepartementet (1973) og Havrettsdepartementet (1974), utnevnt til statssekretær i Havrettsdepartementet (1976), konstituert som ambassaderåd for FN-delegasjonen (1979), og tatt opp på Forsvarets Høyskole (1982), hvoretter han tiltrådte som byråsjef i UD (1983).

Ved alle disse korsveier ble Treholt undergitt sikkerhetsundersøkelser eller andre former for sikkerhetsvurdering⁴. Det sier svært mye om hans posisjon i partiet, kontaktnett og innflytelse at han likevel avanserte så raskt til tross for at POTs advarsel fra 1970 må ha kommet opp igjen og igjen, til tross for at han ble nektet klarering i 1974, og til tross for manglende formell utdannelse og manglende avsluttet aspirantkurs. Det var som en høyere makt beskyttet ham og førte ham fremover. Eller kanskje det sier mer om Aps lemfeldighet – eller Trond Johansens innflytelse, med sitt foraktelige syn på «haukene» i POT? Et slikt syn på POT hersket ihvertfall i Handelsdepartementet⁵:

«Daværende statssekretær Magnussen ga som vitne i senere rettsmøte i Treholtsaken en god beskrivelse av hvordan Treholt, han og andre så på sikkerhetstjenesten og overvåkingstjenesten og hvordan de moret seg over det tjenestene drev med …»

Flere kilder¹ beskriver den underlige kontakt som lenge pågikk mellom Knut Frydenlund, Trond Johansen og Arne Treholt i form av «kaffemøter» på en av kaféene i Vika nedenfor Victoria Terrasse. De fleste har antatt at dette var en slags konspirasjon mot Jens Evensen eller at de ihvertfall hadde til hensikt å føre litt oppsyn og kontroll med først Handelsdepartementet og siden Havrettsdepartementet og de følsomme felles interesser disse hadde med UD.

En langt mer interessant teori som også kan forklare denne kontakten lanseres av Bengt Calmeyer i «Forsinket oppgjør»²:

«En annen sak er i hvilken grad Treholts politiske foresatte kjente til, eventuelt hadde oppmuntret til kontakt med russerne/KGB.

En del i den indre krets er for eksempel ikke i tvil om at havrettsminister Jens Evensen i sterkere grad enn det som kom frem under saken, kjente til Treholts gode kontakter med Gennadij Titov i Oslo-perioden (1972-76).

Det er også klart at utenriksminister Knut Frydenlund var interessert i Treholt som en uoffisiell link til russerne. Tidligere hadde Herman Pedersen i Arbeiderbladet … med sine gode og autoriserte forbindelser med russerne, blant annet til presseattachéen Vadim Makarov, på mange måter fungert som liaison mellom russerne og utenriksminister Knut Frydenlund på syttitallet. Frydenlund mente det var viktig å opprettholde en nær og uforbindtlig kontakt da Pedersen gikk tilbake i diplomatiet. Arne Treholt kom i en periode på mange måter til å spille den samme link-rollen og hadde den samme ryggdekning som mange andre tydeligvis hadde, i Trond Johansen, Frydenlunds gode venn, rådgiver og seksjonssjef i Etterretningsstaben.

Enda mer påfallende enn Einar Førdes taushet om sine kontakter … var derfor Jens Evensens og Knut Frydenlunds taushet om hva de hadde kjent til, eventuelt oppmuntret til, og faktisk også fått vite under hånden og privat fra nettopp Arne Treholt.»

Dette er mildt sagt oppsiktsvekkende opplysninger. I praksis dyrket altså Trond Johansen og Knut Frydenlund Treholt som en slags agent på egen hånd for å fortsette den naive russiskvennlige virksomheten som i sin tid ble drevet av Einar og Werna Gerhardsen og Andreas Andersen, i begge tilfelle på siden av alle faglige instanser, regler og ansvarsforhold, og i realiteten bare godkjent på Aps egne lukkede topp-kanaler.

Johansen/Frydenlund drev denne leken uten i samarbeid med de som hadde ansvar for kontraspionasjen, nemlig POT – eller Sikkerhetsstaben for den saks skyld. Etter hvert som spionmistankene mot Treholt ble sterkere ut over på 70-tallet, og Johansen/Frydenlund visste at de selv var med på å styre ihvertfall en del av den aktiviteten som ga grunnlag for mistankene, måtte de også forstå at de på egen hånd i realiteten styrte en privat mulig dobbeltagent. De trodde nok de hadde full kontroll, men i virkeligheten var dette en farlig lek, som altså eksploderte rett i ansiktet på Trond & Co da det ble klart at deres agent i virkeligheten var spion for russerne.

I mellomtiden har de selvsagt avfeiet alle motforestillinger mot Treholt, herunder nektelsen av sikkerhetsklarering, i den tro at de «de uinformerte haukenes» skepsis bygget på observasjoner av en virksomhet Trond Johansen og Frydenlund selv hadde autorisert og «visste» var bonafide. Derved har de altså medvirket til å slippe Treholt lenger og lenger inn i spionens sfære.

De visste også at Gennadij Titov ikke var noen smågutt, men hadde med hele KGB-apparatet i ryggen og adskillig profesjonalisme i å «fange inn» og snu folk som manglet kunnskap om den russiske spionrekrutteringens psykologi og infamiteter. Like fullt lot de ham løpe linen ut.

Opplysningene stemmer også forbløffende med at Arne Treholt ble plassert på NUPI rett fra journalistjobb i Arbeiderbladet. Som dokumentert i kap. 24.10, skjedde det lite på NUPI uten Trond Johansens medvirkning. Trond Johansen må således i 1971 ha hatt full tillit til Treholt og sett ham som en potensielt nyttig medarbeider til tross for at han helt sikkert har kjent til POTs mistanker fra 1970. Litteraturen om Trond Johansen, særlig Alf R Jacobsens «Mistankens pris» kommer stadig tilbake til at Trond hadde et langt mer avslappet forhold til dette tema enn POT.

Og med det samme: En agent ansatt i UD og styrt nærmest privat i regi av en utenriksminister fra Ap og en underordnet seksjonssjef i E-staben i strid med alle instrukser og ansvarsforhold – kan man komme nærmere «den fjerde tjeneste»?

En observasjon i Calmeyers bok en side tidligere – tolket annerledes av ham i boken – kommer i nytt lys på denne bakgrunn. Det gjaldt en samtale Calmeyer hadde med Einar Førde i 1984 med bakgrunn i at Calmeyer var fortørnet over at det ikke ble reist forslag om Riksretts-tiltale mot regjeringen Willoch³:

«Jeg tok opp spørsmålet om grunnen til Arbeiderpartiets unnfallenhet på bakgrunn av blant annet Willoch-regjeringens klart ulovlige sikkerhetsklarering av den spionsiktede. Førde var pint. Han nøyde seg med å gi en smule moralsk støtte for at jeg i Arbeiderbladet hadde tatt opp mer tvilsomme sider ved Treholt-saken. Han og partiet kunne ingenting gjøre. De var bastet og bundet lot han meg forstå: – Vi vet jo ikke hva slags bumerang som kommer hvis vi gjør politikk ut av dette.»

På dette tidspunkt hadde selvsagt Førde som nestformann i Ap deltatt i samtaler på topplan om den kommende «oppvasken» etter Treholt-arrestasjon en og en eventuell fellende dom. Da er han tydeligvis blitt informert om en eller annen tvangssituasjon og en mulig «bumerang»-effekt. Ironisk nok har Calmeyer kanskje skrevet om begynnelsen av bumerangen på neste side i boken – han har bare ikke sett observasjonene i sammenheng! – og derfor feiltolket dem som en politi/politikerprovokasjon. Men man kunne ikke stole på at han ville fortsette å overse sammenhenger. I 1984 fikk således redaktør Calmeyer – som ikke bare hadde lang fartstid i Arbeiderbladet, men som også var mangeårig observasjonspost til det hemmelige Ap-Norge fra Per Monsens og Rolf Gerhardsens tid i avisen, fikk i denne sammenheng først henstillinger om å ligge unna, så et muntlig og så et skriftlig skriveforbud ifb med Treholt-saken av avisens redaktør Per Brunvand. Calmeyer oppfattet tydelig at Brunvand i så henseende var presset ikke bare innenfra, men også utenfra⁴:

«Det var rent vondt å se hvordan Brunvand vred seg i situasjonen …

Brunvand hadde aldri tidligere forsøkt å innskrenke min adgang til spaltene»

Vi tillater oss å formode at fornavnet til «hr. utenfra» var «Trond»!

Istedet ble en yngre journalist, sågar en som hadde konvertert fra Unge Høyre til Arbeiderpartiet etter en periode som hvalfanger, nemlig Harald Stanghelle, satt på Treholt-saken. Han var forlengst «sikkerhetsklarert» for Treholt-saken av Trond og Arbeiderbladets redaktør. I 1983 ble han som journalist i Arbeiderbladet den eneste journalist som ble innvilget audiens og intervju hos den da fortsatt topp-hemmelige Trond Johansen (se kap. 19 om Stanghelle). Stanghelle hadde tidligere hatt jobb som presseassistent i Libanon, der han like før han dro hjem såvidt traff Iver Frigaard som kom til UNIFIL i mars 1980.

Årsak for utskiftningen: Calmeyer gravde for meget. Han var kommet opp med hvordan Trond Johansen og Knut Frydenlund benyttet seg av Treholt mens spionmistanken vokste seg til andre steder (POT/Youngstorget). Calmeyer ville ikke gi seg før han fant ut hvorfor Ap vek tilbake for riksrett mot Willoch. «Noen snakket sammen» og fryktet at han ville finne svaret. Skriveforbudet er det beste bevis på at han så langt var på rett spor. (At Stanghelle aldri forsøkte å finne tilbake til dette sporet er et annet «godt tegn».)

Calmeyer er såvidt vi vet den eneste journalisten som oppdaget en bumerang og som så virkningene av den. Dessverre ble han tatt av saken i Arbeiderbladet da han ellers sikkert før eller siden ville ha oppdaget hva bumerangen var.

Gjennom siste del av 70-tallet kom det frem stadig mer som styrket mistanken mot Treholt. Det må ha bekymret Trond Johansen og Knut Frydenlund enormt, og også eventuelle andre som kjente til deres bruk av Treholt. Tryggheten om at Treholt var «deres mann» må ha gradvis endret seg til tvil, mistanke og endelig visshet.

I POT ble man etter Haavik-arrestasjonen i januar 1977 bestyrket i mistanken om at det fantes minst en større agent, og at vedkommende var å finne i UD eller andre statsorganer som stelte med utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål (dvs. FD, tjenestene og NUPI!). Ulike forhold pekte på at presseattaché Vladimir I. Zjizjin hadde noe med denne agenten å gjøre. Senere i 1977 ble oppmerksomheten konsentrert om UD. Haarstad¹:

«l det omriss vi kunne skimte på bakgrunn av de sparsomme opplysningene, var det flere som kunne passe inn – og Arne Treholt var en av dem …

Noen kunne vi nokså snart stryke fra listen. Av de som sto igjen, var det av flere grunner Arne Treholt vi festet oss ved som den mest sannsynlige»

Den 3. januar 1978 ble Knut Frydenlund og hans utenriksråd Georg Kristiansen formelt orientert av POT om de foreliggende opplysninger (da ble nok Trond orientert dagen etter, om nødvendig). Det ble presentert «noen navn», herunder Treholts, uten at dette navnet ble fremhevet². Ingen andre i UD skulle gjøres kjent med opplysningene. Kristiansen og Haarstad skulle holde kontakten personlig seg imellom. I slutten av mars 1978 ble justisminister Inger Louise Valle orientert på samme måte. 15. oktober 1979 ble Andreas Cappelen, ny justisminister, orientert, og senere også Leif Eldring da han tiltrådte som departementsråd.

I august 1980 dukket Zjizjin opp i New York. I POT hadde man ventet på å se om dette skjedde, fordi KGB var kjent med å forsøke å holde de personlige forbindelsene i slike saker. Mistanken mot Treholt ble nå atskillig sterkere³. I september ble FBI koblet inn. 10. oktober ble enda en ny justisminister, Oddvar Berrefjord, orientert, også om nye tiltak som var iverksatt i USA. I UD hadde den nye utenriksråd Kjell Eliassen overtatt ansvaret, og Frydenlund og Trond Johansen ble naturligvis holdt løpende orientert.

Vi vet allerede at Trond Johansen og Knut Frydenlund holdt løpende kontakt med Arne Treholt på sine «kaffemøter» der de styrte ham etter sine egne behov – trodde de. Men i 1975 ble Treholt nektet klarering for NATO Cosmic Top Secret/Strengt Hemmelig. Trond var selvsagt var involvert i prosessen som ledet frem til dette, men avgjørelsen ble tatt av forsvarssjef H. F. Zeiner Gundersen som Trond i utgangspunktet betraktet som ytterste høyrefalanks. Zeiner Gundersen visste på sin side selvsagt ikke at det i stor grad var Trond og Frydenlund som klarerte Treholts russermøter som POT og S-staben rapporterte om og som ga grunnlaget for nektelsen. Etter det har Trond nok spilt på flere strenger med Treholt, men selvsagt beholdt en meget sterk interesse i mannen, og vi tipper det fortsatt tok en tid før han forsto at han hadde mistet kontrollen – som en sjokkartet opplevelse! Med den foreliggende bakgrunn kunne saken utvikle seg til en enorm belastning for E-kongen Trond personlig.

Enhver god journalist vet at han kan få ut nær sagt hvilke som helst opplysninger uten å korrumpere noen under to forutsetninger¹:

1. Du vet at opplysningen finnes
2. Den er kjent av mer enn 2-3 personer

For en god etterretningsmann, som har hele registeret fra avlytting til bestikkelser for hånden, lyder regelen slik:

1. Du vet at opplysningen finnes
2. Den er kjent av minst én person

Trond hadde et enormt motiv for å følge med Treholt – også i ren egeninteresse. Litt redd var han nok! Vi tar det som selvsagt at han visste det meste som var å vite hos POT hele tiden. Men til overmål hadde POT, ifølge Haarstad²

«funnet det nødvendig under taushetsløfte å informere en sentralt plassert offiser i Forsvarets overkommando for at han skulle hjelpe oss i visse spørsmål. Forsvarssjefen og forsvarsministeren var derimot ikke kjent med de opplysningene vi hadde, og om mistanken mot Treholt.»

Denne offiseren er senere av flere kilder identifisert som Trond Johansen³. Det fremgår imidlertid ikke hos Haarstad når Trond Johansen ble informert, men det virker som om også det kan ha vært nærmest løpende. Alf R Jacobsen antyder at Trond ble informert ihvertfall samtidig med (eller før) Frydenlund⁴:

«Jeg tror det er et betydningsfullt poeng at den aller første som ble innviet i Haarstads hemmelighet, var utenriksminister Knut Frydenlund, som hadde E-stabens Trond Johansen som rådgiver og personlig venn. Det skjedde i et møte 3. januar 1978 …

Helt frem til Frydenlund gikk av som utenriksminister ved regjeringsskiftet høsten 1981, opptrådte Trond Johansen som politiets sentrale samtalepartner i Treholt-etterforskningen.»

Det Jacobsen antyder, er således at bakgrunnen for at POT trakk inn Trond, var at Knut Frydenlund uoffisielt medelte POT at dette var hva han ønsket. Naturligvis var dette svært følsomt i forhold til alle mellomordnede ledd, og derfor naturlig at Haarstad i sin bok var diffus.

Og med det nære forholdet mellom Trond Johansen og Knut Frydenlund kan man anta at det den ene visste, det visste også den andre.

Når ble Gro Harlem Brundtland informert? Ifølge Aftenpostens referat etter Treholt-høringene i Stortinget i april 1989 visste hun¹

«da hun var regjeringssjef i 1981 at Overvåkingspolitiet var på jakt etter en annen spion etter Gunvor Galtung Haavik. Det sa en meget motvillig statsminister som igår skyndte seg ut etter vitneprov under Treholthøringen i Stortingets kontrollkomité med et kobbel av fotografer og journalister i hælene …

Etter hva Aftenposten erfarer, skal statsministeren overfor komiteen ha sagt at hun ble informert om en mulig spion, men ikke om navnet. Hun skal ha forklart komiteen at det ikke ble ansett som nødvendig og at hun heller ikke ønsket å kjenne navnet ettersom det var kontroll med saken gjennom andre i Regjeringen. Var det behov for å foreta seg noe, ville utenriksminister Knut Frydenlund ta seg av det.

Odvar Nordli, som var hennes forgjenger i statsministerstolen, visste imidlertid at Treholts navn var knyttet til spionmistanken. Det sa Odvar Nordli til Aftenposten før komitéhøringen han deltok i før påske.

Gro Harlem Brundtland skal ellers ha fortalt kontrollkomitéen igår …. at man i Arbeiderpartiet visste at Arne Treholt ikke ville få noen plass ved Kongens bord som regjeringsmedlem. Det var heller ikke snakk om å bruke ham som gruppesekretær i Stortinget. Treholt hadde en relativt sideordnet rolle i partiet og han var så knyttet til havrettsminister Jens Evensen at hans stilling var ganske spesiell i så henseende.»

Dette viser at Gro Harlem Brundtland ihvertfall visste om at det fantes en spion og at hun kunne fått vite navnet om hun ville. Man kan jo selv lure på om hun i virkeligheten klarte å motstå fristelsen om å få ihvertfall forbokstaven hvisket i øret. … Hvis ikke var det nok hennes fremragende kvinnelige intuisjon som gjorde at hun henviste til utenriksminister Frydenlund «hvis det var behov for å foreta seg noe», for hvis hun ikke i hvert fall intuitivt visste hvem spionen var, ville hun vel henvist til den ansvarlige statsråd, justisministeren. Utenriksministeren kom jo bare inn som Treholts arbeidsgiver!

Det er også interessant at Gro ikke ville bruke Treholt som gruppesekretær – tydeligvis pga de mer eller mindre konkrete spionmistankene – men at «spesiell tilknytning» til Evensen ikke hadde kunnet hindre at han ble statssekretær hos Evensen med medansvar for de ytterst følsomme forhandlingene nettopp med Sovjet. Dette viser at Treholts ymse plasseringer hele tiden åpenbart har vært tema i Ap, og da selvsagt også på Ap-nettverket med Trond Johansen i tillegg til de ansvarlige i POT.

I lys av at Gro visste at Treholt ikke kunne brukes som gruppesekretær i Ap, er det interessant å notere seg at en annen tidligere gruppesekretær, Kjell Arne Bratli, uttalte til «Gjengangeren»²

«at det for Bratli ikke er første gang Arne Treholt er nevnt som agent og at Treholtsaken ikke kom som noe sjokk på ham i det hele tatt!»

Det gjorde det imidlertid for alle andre deler av Stortinget. Når Gro bruker stillingen som gruppesekretær som eksempel på jobber Treholt ikke kunne fått og hennes egen gruppesekretær (i motsetning til alle andre på Stortinget) forlengst var kjent med spionmistanken, tyder de to forsnakkelser sett i sammenheng på at tanken om Treholt som gruppesekretær har vært reist i gruppeledelsen, sannsynligvis ved konstitueringen av den nye gruppen etter stortingsvalget i september 1981 (da alle skulle ha nye gruppesekretærer), men droppet nettopp pga spionmistankene. Og gruppeledelsen var jo lik Gro. Det finnes ingen annen mulig forklaring på Bratlis kunnskap enn at han har fått den nettopp fra Gro, medbragt fra statsministerens kontor, så tett som denne informasjonen ble holdt.

Sitatet foran viser at ihvertfall Odvar Nordli kjente til de konkrete Treholt-mistankene fra en gang før februar 1981. Kanskje allerede i 1978? Det er ihvertfall et skandaløst uttrykk for virvaret og sikkerhetsrotet i 70-årene at Treholt fikk komme russerne helt inn på livet som statssekretær for gråsoneforhandlingene. Her hadde han virkelig muligheter for å overlevere dokumenter og påvirke til fordel for motparten!

Ved siden av at Trond Johansen og Knut Frydenlund må ha næret en helt spesiell frykt på grunn av deres ansvar for Treholt, spredte det seg en alminnelig frykt i Ap fra 1980 da mistankene begynte å nærme seg visshet. Bengt Calmeyer skriver¹

«… i POT (spesielt i det sjikt som befinner seg noe under sjefsplan) var det en sterk stemning for å bruke Treholt-saken til å eksponere det som der ble oppfattet som en femtekolonne i DNA såvel som i media, NRK såvel som Akersgata. Svært lite skjedde, og det er ingen tvil om at bremsen satt i Forsvarets etterretningstjeneste …»

Det er vel nå ikke så vanskelig å gjette hvem i FO/E som var mest bremsemann.

Calmeyer skriver videre at det også var ønske om avdekking av KGB-kontaktene på politisk hold, men at dette ble motvirket av trusselen om riksrett mot Willoch. Calmeyer antar at disse to truslene mot hvert av de to store partiene medførte en borgfred som medførte at saken raskt ble tatt av den partipolitiske dagsorden.

Det er ihvertfall ingen tvil om at Aps frykt var sterk. Jacobsen skriver²:

«Jeg tror det er viktig for å forstå den seinere debatt at saken ikke bare endret karakter for overvåkingspolitiet. Den endret også karakter for Frydenlund og Johansen, som begge tilhørte Arbeiderpartiets utenrikspolitiske elite.

Treholt var sosialdemokrat og tilhørte en hel krets unge radikalere som representerte morgendagens menn i Arbeiderpartiet. Han var allerede etablert som utenrikspolitisk ekspert. Han var populær og hadde vunnet erfaring som statssekretær i samme regjering som Frydenlund. Det var all grunn til bekymring for den dagen Treholt skulle vende hjem fra USA for å gjenoppta sin karriere i politikken og diplomatiet. Foreløpig var identifikasjonen usikker. Det fantes ingen beviser – hverken for spionasje eller tjenesteforsømmelse. Hvem kunne vite hvor en mann med hans talenter og ambisjoner ville ende, hvis han ikke ble avslørt? Som utenriksminister? Som stjernediplomat? Som KGB’s forlengede arm i norsk sikkerhetspolitikk, hvis Gordievskij hadde rett?

Jeg er overbevist om at både Knut Frydenlund og Trond Johansen fra første øyeblikk forsto Treholt-sakens eksplosive politiske potensial. Hvis Arne Treholt var spion, ville det kunne utnyttes som selve beviset for at høyresiden hadde hatt rett – til tross for Bryhns feilgrep. Jakten på forrædere gjennom etterkrigstiden hadde ikke vært forgjeves. Man kunne ikke stole på Arbeiderpartiet. Treholt var den levende dokumentasjon,

De to må ha hatt en betydelig følelse av avmakt Et initiativ for å løse saken før det var for sent, ville øyeblikkelig bli misforstått i lys av historiens gift. Det var lett å forestille seg hva opposisjonen ville anføre, hvis noen fra Arbeiderpartiets ledelse forsøkte å snakke Arne Treholt til rette. Her hadde partiet grepet inn for å beskytte seg selv og sine egne. Et umulig dilemma.»

Ingen dårlig beskrivelse av stemningen i Ap i 1979-80. Hvordan tror Jacobsen det artet seg etter valget i 1981, med en Høyre-regjering ved makten? Trusselen må ha fortonet seg formidabel; dilemmaet gordisk. Men Jacobsen, som ellers har slik tillit til Trond Johansens evne til å løse flokene, har nok undervurdert ham på dette punkt. Dilemmaet ble løst. En trussel mot Ap måtte møtes med en like stor trussel mot Høyre, slik at en byttehandel kunne komme i stand. Hvor kunne en slik trussel komme fra?

Arne Treholt var i New York da Willoch ble orientert 24. oktober 1981 og hadde ennå ikke hørt om noen plass på Forsvarets Høyskole. Den hørte han om først 11. mars 1982 eller kort tid før denne dato – dvs. ca. 135 dager etter at Willoch fikk saken i fanget. Mer enn god nok tid for en offensiv tjeneste til å legge sine planer og utføre dem.

Treholt tiltrådte som kst. ambassaderåd ved FN-de legasjonen 1. februar 1979. Alle som besøkte ham der, kunne se hvordan han trivdes som fisken i vannet. Utover i 1980, mens Trond & Co grublet på hvordan de skulle unngå at han rev partiet med seg i sitt kommende fall, hadde han ingen planer om å vende tilbake til Oslo før nødvendig.

Den ikke-sosialistiske valgseieren i 1981 har selvsagt ikke medvirket til noen øket hjemlengsel. Det lå ingen lysende politiske verv i vente for ham i Willoch-regjeringen, som også utvilsomt ville holde ham på lavest mulig embetsmannsplan innen UD. Vi har også vanskelig for å forestille oss at KGB skulle ha noe stort ønske om å få ham til Oslo, der det hadde tatt over en regjering som deres spion ikke hadde noen innflytelse på eller innsyn i.

En gang tidlig i 1982 må han ha mottatt det vanlige rundskriv fra UD’s Administrasjonsavdeling som oppfordret interesserte til å søke om plassen på Forsvarets Høyskole. Det gikk rett i papirkurven.

I Oslo hadde det vært møte mellom POT, Willoch, Stray og Røkke 24. oktober året før. Derfra forteller Haarstad¹:

«Treholt hadde vært ved FN-delegasjonen i over to år. Han skulle da ha igjen omtrent like lang tid før det etter normal omskiftningstakt ble aktuelt med nytt tjenestested for ham. Jeg tok likevel på møtet opp spørsmålet om hans fremtidige plassering. Jeg sa at vi ønsket at han i noen tid – kanskje ett år – fortsatt ble i New York for å se om FBI’s opplegg ga resultater. Når det ble aktuelt med flytting ønsket vi at han kom til UD i en stilling hvor hans reisemuligheter i embets medfør ble små.

Dette ønsket ble senere av … (andre i POT) … gjentatt overfor utenriksråd Eliassen, og det ble da tilføyet det i og for seg selvsagte – at Treholt burde få et arbeid hvor han ikke hadde tjenestlig behov for kontakt med øst-diplomater.»

Så langt var altså Treholt og spanerne i sporet hans skjønt enige. Men 11. mars 1982 ble Haarstad varslet av politiinspektør Ørnulf Tofte at man gjennom telefonkontroll (Haarstad opplyser ikke hvor kontrollen ble foretatt, men det var vel Treholts bolig eller kontor i New York? – eller hans kones bolig i Oslo?) hadde oppdaget at Treholt av UD var blitt spurt om han ville begynne på Forsvarets høyskoles normalkurs samme høst. Haarstad fortsetter²:

«Dette var ikke bare bekymringsfullt Det var også merkelig – sett på bakgrunn av det vi hadde bedt UD om …»

Ja, det var merkelig. Hva hadde skjedd?

Før vi gir oss inn på svaret, må vi redegjøre for dette spesielle kontoret i UD.

Alle departementer har sine etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetsfolk i huset. De har også alle tilsvarende funksjoner/oppdrag. Departementene er meget utsatt for alle slags spionasje og sikkerhetsproblemer, og alle som arbeider i departementene er orientert om hvem de skal henvende seg til i sikkerhetsspørsmål. Et departement er også – ved siden av avlytting – en ytterst viktig informasjonskilde (for «Humint») på grunn av alle de forvaltningssakene, møtereferatene, reisereferatene osv som passerer daglig. Ved å motta kopier av bestemte typer notater og ekspedisjoner får man her førstehånds informasjon. Endel saker er av en slik karakter at ingen andre enn saksbehandlerne skal ha adgang til dem. Vi vet ikke hvordan informasjonsflyten i ulike sakstyper er innenfor det enkelte departement, men tipper at det er en nokså uensartet og slapp praksis. I virkelighetens verden har alle som sitter innenfor et departement rik anledning til å se det meste, unntatt det som er underlagt helt særlige sikkerhetsregler – og da trekkes gjerne sikkerhetsfolkene inn av den grunn.

Disse medarbeiderne er såvidt vi vet alltid plassert i Administrasjonsavdelingen og som regel rekruttert fra eller utlånt fra E- eller S-staben eller POT.

Kontoret for Sikkerhet, Samband og Beredskap (SSB) i UD’s Administrasjonsavdeling fikk sin nåværende form i 1977 som følge av Georg Kristiansens omorganisering av dette kontoret. Da mistanken mot Gunvor Galtung Haavik kom opp ultimo 1976 (Haavik-saken hadde nær sammenheng med Lygren-saken og U-2) ble daværende OECD-ambassadør Georg Kristiansen i all hast tilbeordret som utenriksråd¹. Han var krigsskoleutdannet i London og Jens Chr. Hauges mann. Han hadde i en årrekke vært medlem av koordineringsutvalget for Etterretnings-, Overvåknings- og Sikkerhetstjenestene og sjef for Politisk avdeling i UD. Kristiansen, som hele 50-, 60- og 70-tallet hadde arbeidet med Aps hemmeligheter, samarbeidet med de hemmelige tjenester og dels sittet i lederfunksjoner i så henseende, var nå den best egnede utenriksråd for Ap.

Han bygget opp SSB som sentral for omfattende overvåking og intern etterretning i UD etter at det i Haavik-sakens kjølvann straks kom opp sterke mistanker om en større spion, og som et dynamisk liason-kontor til Sikkerhetsstaben, POT og Trond Johansen i E-staben, og da selvsagt også for Tronds «separate opplegg». Vi antar det var nettopp Trond Johansen som kom på idéen om Kristiansen som ny utenriksråd.

Deretter foresto Georg Kristiansen UD’s egen etterforskning i Treholt-saken som altså startet senest 3. januar 1978 da Haarstad orienterte Frydenlund og Kristiansen (og Trond Johansen!).

Sjefen for SSB var byråsjef Olav Lilleløkken (f 1923) som kom til UD som konsulent i 1971. Han var befalsutdannet i London, hadde Krigsskolen og Hærens Stabsskole i Norge samt omfattende militær utdannelse fra USA. Etter annen tjeneste i Forsvaret var han fra 1967 kontorsjef i Forsvarets Overkommando/Sikkerhetsstaben. Han kom til UD som konsulent II i 1971 og ble byråsjef og sjef for SSB i 1977².

Spesialrådgiver Knut Finstad (f 1920) hadde bl.a. Statens politiskole, E-stabens russiskkurs og ulike kurs i sikkerhetstjeneste. Han var ved Oslo Politikammer 1948-1966, unntatt 1962-64 da han var kansellist ved Moskva-ambassaden. Han var i Forsvarets Overkommando/Sikkerhetsstaben som konsulent 1966-78, og tjenestegjorde i denne perioden også et par år i Moskva (1970-71). Konsulent i SSB fra 1978.

Konsulent Martin Flølo var sambandsutdannet i Luftforsvaret og tjenestegjorde i E-staben 1972-77, da han ble ansatt som konsulent i SSB.

Hvilken sentral rolle dette kontoret har fremgår bl.a. av en reportasje i Arbeiderbladet³:

«SAMARBEID MED HYSJ-FOLK; Den militære etterretningstjenesten har sammen med overvåkingspolitiet hatt et tett og intimt samarbeid med Norges Eksportråd helt siden Rådet ble opprettet i 1945.

Stillingen som viseadm. dir. i Norges Eksportråd har opp gjennom årene også vært identisk med stillingen som sikkerhetssjef i rådet.

l forhold til det sistnevnte har vedkommende hatt SSB-staben … i UD som sin overordnede. Ved flere anledninger har hysj-hysj-tjenesten spilt en svært så aktiv rolle ved ansettelser, oppsigelser og strategiplaner i Eksportrådet.

Tidligere vise-adm. dir. Per Aarstad, som gikk av i 1987 og som fikk med seg den største fallskjermen i Eksportrådets historie, er en av dem som har hatt denne dobbeltrollen.

Som rådets sikkerhetssjef sto han i alle år under kommando av byråsjef Olav Lilleløkken og spesialrådgiver Knut Finstad i SSB. Begge disse jobbet den gangen i UD for overvåkingspolitiet⁴ …»

Dette kontoret ble av utenriksråd Georg Kristiansen fra 1977 satt så sterkt opp med folk med sikkerhets- og etterretningsbakgrunn at det kunne være et effektivt organ i den spionjakten innen UD som man allerede hadde erfaring for gjennom Haavik-saken, og som nå skulle kjøres for fullt med de nye mistankene. Riktignok hadde Kristiansen lovet å holde de nye mistankene for seg selv, herunder spesielt Treholts identitet, men det virker naivt å tro at han satte opp dette kontoret for å holde det i uvitenhet. Det er all grunn til å tro at Georg Kristiansen har gitt sine private orienteringer til SSB.

Det er enda mer grunn til å anta at SSB-kontoret er blitt informert og dirigert fra annet hold, nemlig fra Trond Johansen, som også har hatt dette som «sitt» kontor i UD, ikke minst etter anvisning fra den «nære venn» Knut Frydenlund. Det er også opplagt at Trond har sørget for å holde seg informert om utviklingen på alle tilgjengelige måter, også gjennom SSB.

Vi er overbevist om at Trond Johansen tenkte så det knaket på hvordan han skulle få tent en motbrann mot den eksplosjonsbrann som teoretisk når som helst ville slå mot Ap. Han visste godt om at erkefiendene i POT ville fyre opp, men kjente lite til tankegangen i Høyre. Derfor sørget han selvsagt også straks for løpende avlytting av sentrale Høyre-statsråder, som nettopp to offiserer varslet Norvik om de tekniske muligheter og risikoen for primo 1982 og som gang på gang senere ble bekreftet ved at statsråder i Willoch-regjeringen uvitende om advarslene senere meldte fra om avlyttingsmistanker, uten at dette noen gang ble et tema for regjeringen. Heller ikke for Riksadvokaten eller andre som etterforsket, bortsett fra Dahl-gruppen i 1993 som oppdaget avlyttingen av Tormod Hermansen privat, men ikke den han skulle ha opplevet på jobb.

Trond fikk sikkert sine mistanker bekreftet. Det ble neppe lagt noen strategi for å utnytte situasjonen blant Høyre-statsrådene, men mellom de få personene som visste, har det sikkert vært tenkt lystige tanker over hvordan media etter dette ville slakte Ap – noe det også ble spredte tilløp til.

En motbrann måtte således ramme både Høyre og POT. Altså noe på linjen POT – Justisdepartementet – Statsministeren. En beslutning de måtte tvinges til å ta som for andre ville virke meningsløs og svært skadelig.

Samtidig kjente Trond selvsagt tankegangen i POT. Han visste hvor opptatt de var av at Treholt ikke måtte få mistanke om mistanken, jfr. alle påleggene om at kunnskapen om mistanken måtte holdes blant en håndfull personer. Han var også kjent med POTs stadige mas om at man måtte planlegge Treholts retur slik at han fikk en ny stilling som passet til situasjonen. Det var da ikke langt frem til konklusjonen: Regjeringen/POT måtte bringes i en situasjon der de måtte akseptere en stilling for Treholt der nye, store hemmeligheter ble kompromittert.

Men det måtte skje raskt! UD hadde akseptert at ledelsen måtte ta ansvar for prosessen som ledet til Treholts nye stilling, når den tid kom, men da i samarbeide med POT. En Trond-styrt prosess måtte derfor komme tidligere, skulle overstyring unngås. Vel kunne Trond sikkert regne med samarbeid fra utenriksråd Georg Kristiansens etterfølger Kjell Eliassen og SSB, og utenriksminister Svenn Stray ville kanskje la seg manipulere. Men hans statssekretær Eivinn Berg, selv UD-mann med god nese i korridorene, var neppe manipulerbar.

Da måtte noe skje allerede i 1982, før departementsledelsen begynte å planlegge Treholts hjemkomst. Det måtte være av en slik art at Treholt ikke kunne vente noen måneder, men måtte komme hjem raskere enn planlagt. Forsvarets Høyskole oppfylte alle kravene. For den plassen ville prosessen starte raskt. En annen fordel var at Treholts føringsoffiserer sikken ville legge press på ham for å få Treholt som trivdes så godt i New York og ikke hadde noe i Oslo å gjøre til å si ja, når det var Forsvarets Høyskole og ikke en byråsjefstilling på et tørkeloft det dreide seg om.

Hittil har nesten all oppmerksomhet knyttet seg til beslutningen om å sikkerhetsklarere Treholt. Nesten alle har tatt UDs unnskyldning for god fisk: Bare noen få i ledelsen visste om spionmistanken, men de visste ikke at Treholt var på vei til Høyskolen før det var for sent. «Vanlige rutinen» hadde allerede låst saken slik at det ville virke påfallende å snu.

I utgangspunktet burde det vært stilt flere spørsmålstegn ved dette. Norske departementer – selv ikke UD – er ikke større enn at det ihvertfall flyter rundt endel sladder, særlig om posisjoneringer og personer. Det er rimelig at det ikke ble sladret om spionmistanken, men at det ikke ble snakket såpass om fremmedelementet og politikeren Treholt, eller om hvem skulle få årets plass på Forsvarets Høyskole, slik at en liten alarm ringte i hodet på en av de informerte er usannsynlig, men selvsagt mulig.

Et annet moment er at man hadde helt usannsynlig uflaks når den som kom øverst ut av utvelgelsesprosessen viste seg å være UDs eneste spionmistenkte, av en gruppe på mulige kandidater som må ha utgjort minst 100 personer¹. Hadde man fulgt tombolametoden hadde det derfor vært mindre enn 1% risiko for å treffe spionen. «Rutinene» burde vil sikre bedre mot å få personer med sikkerhetsrisiko inn på Høyskolen enn tombola?

Vi har sett på hver enkelt fase frem til den endelige beslutning i UD om å hjemkalle Treholt til Høyskolen:

UDs ene plass ved Forsvarets høyskole blir først lyst ut til alle, trolig med rundskriv.

I et innslag i Dagsrevyen i 1985 kom det frem følgende om resultatet av utlysningen¹:

«Da plassen ble lyst ledig, var det kun en søker, nemlig Jon Bech, som idag er byråsjef i UD. På det daværende tidspunkt var han ambassadesekretær, …»

Det kunne vært interessant å vite om det var vanlig med så svak søkning til denne plassen. Det er vi ikke kjent med, og vi ser ikke bort fra at mange kan se på det som et sidespor i forhold til vanlig karriere, så vi har ikke festet oss noe spesielt ved utlysningen.

Jon Bech var i 1982 38 år gammel og hadde vært 1. sekretær ved ambassaden i Dar es Salaam siden november 1980. Han ble utnevnt til byråsjef i 3. administrasjonskontor i september 1983, og var således bare ett år «for tidlig ute» i forhold til det stillingsmessige kvalifikasjonskravet. I perioden 1988-90 ble han sekretær for Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité. Man må derfor kunne anta at dette var en meget solid person uten noen sikkerhetsmessige svakheter.

Fordi han ikke var byråsjef, ble han sett bort fra.

Fortsatt fra Dagsrevyen:

«… og da studieplassen skulle besettes av en byråsjef eller en ambassaderåd, ble det rettet forespørsler til andre om de kunne tenke seg å søke. To personer svarte på denne forespørselen. Den ene var Arne Treholt …»

Å sende noen på Forsvarets Høyskole var ikke noe man gjorde første gang. Det var 1. administrasjonskontor som hadde ansvaret for alle utnevnelser, forflyttinger osv., herunder denne saken. Vi må nå huske på at departementet av Georg Kristiansen var blitt satt i alarmberedskap etter Haavik-avsløringen. Det er greit at 1. kontor ikke visste om mistanken mot Treholt, men da de konstaterte at de måtte prøve å fremskaffe en kandidat, visste de at det dreide seg en sikkerhetsmessig meget følsom studieplass som krevde klareringen Cosmic Top Secret. Det er heller ikke død rutine, selv for 1. kontor.

Det er under denne ringerunden man «uheldigvis» kommer til å treffe Arne Treholt. Vi vet ikke hvor mange man ringte, men hvis man valgte tilfeldig var det mindre enn 1% sjanse for å velge Treholt for hver ny man valgte. Siden man ikke valgte tilfeldig, ville det vært naturlig å tro at man ventet i det lengste med å ringe Treholt. Selv om man ved kontoret ikke kjente til spionmistanken, visste man at det allerede hadde så sent som i 1978 var strid om utnevnelsen av Treholt til ambassaderådstillingen i New York. Haarstad skriver¹:

«Om de motforestillingene som gjorde seg gjeldende i UD’s administrasjon og hos FN-ambassadøren, når det gjaldt spørsmålet om ambassaderådsstilling for Treholt, er det senere gitt opplysninger, bl.a. i utenriksminister Strays redegjørelse i Stortinget i november 1985. Motforestillingene bygget på ansiennitetshensyn, og bl.a. det forhold at Treholt manglet formell kompetanse og ikke hadde gjennomgått UD’s aspirantutdannelse. Sikkerhetshensyn kom åpenbart ikke med i vurderingen …»

«UD’s administrasjon» er jo her nettopp den innstillende myndighet, dvs. 1. kontor. De var mot å gi Treholt stillingen i New York! – på grunn av manglende ansiennitet og formell utdannelse og fordi han ikke hadde fullført aspirantkurset. Det var bare denne avgjørelsen – som 1. kontor hadde vært mot – som nå gjorde at Treholt oppfylte stillingskravet til Høyskolen! Når det var ervervet på så svakt grunnlag, kombinert med den alminnelige kunnskap om at Treholt hørte til på ytterste venstre fløy, og med at han allerede etter kontorets mening hadde avansert for raskt, tror vi kontorets linje må ha vært å spørre svært mange før Treholt. Men dét vet vi selvsagt heller ikke.

Vi vil videre finne det helt unaturlig at det ble overlatt til en saksbehandler å bestemme hvem man skulle ringe til og i hvilken rekkefølge. Denne avgjørelse var det naturlig å ta ihvertfall på byråsjefsnivå.

Om man til tross for foranstående likevel valgte å vurdere Treholt, ville Treholts personellmappe kommet frem før han ble kontaktet telefonisk. Vi kan ikke tenke oss annet enn at helt ordinære rutiner forutsatte dette, pga. utdannelse, erfaring, tidligere tjeneste, ansiennitetsspørsmål, flytteplikt, tid i siste stilling, sikkerhetsklarering etc. Der ville det ihvertfall fremgå at Treholt ikke hadde sikkerhetsklarering for Cosmic Top Secret Det ville også vært naturlig at det i mappen befant seg et notat e.l. hvor det i minste ble vist til korrespondansen vedr en søknad fra Handelsdepartementet i 1975 om å få Treholt klarert for nettopp dette nivå; en søknad som ble trukket fordi det ble gitt klar beskjed om at den ikke ville bli innvilget! Selv om det ikke befant seg noe slikt spor i personellmappen (selve korrespondansen lå nok i SSB-arkivene), ville den erfarne byråsjefen vanligvis stusset over hvorfor Treholt som hadde deltatt i gråsoneforhandlinger med russerne og vært statssekretær ikke hadde slik klarering, og undersøkt det nærmere. Da måtte han tatt kontakt med 4. kontor – SSB.

SSB – kontoret for Sikkerhet, Samband og Beredskap er nettopp opprettet bl.a. for å være en støtte på personellsiden. SSB hadde nå under ledelse av byråsjef (major) Olav Lilleløkken (Tronds mann) drevet spionjakt i UD siden 1976-77. SSB visste selvsagt om klareringsnektelsen av 1975. Og SSB jaget også selv på spionen Treholt, for det var jo hele poenget da Georg Kristiansen i all hast ble utnevnt til utenriksråd og reorganiserte kontoret og fikk tak i tre personer fra E- og S-tjenestene til å utgjøre hovedstammen i dette kontoret. SSB var selvsagt i samarbeide med både POT og E-staben v/Trond. Internt rapporterte SSB direkte til Georg Kristiansen og deretter Kjell Eliassen i slike saker.

I det øyeblikk 1. kontor kontaktet SSB med navnet Treholt, ville det vært stopp fordi informasjonen om Høyskolen da ville ha møtt informasjonen om spionmistanken. Fant 1. kontor selv informasjon om klareringsnekten i 1975 fra dokumentene, ville det forstått at Treholt ikke bare var mye svakere kvalifisert enn Bech men sannsynligvis helt uaktuell, og enten droppet begge eller under omstendighetene innstilt Bech og latt telefonen til Treholt være. Alle vet at den som en gang er prøvet for en klarering og ikke nådd opp, har enorme vanskeligheter med å få den samme klarering senere.

Det er mao. særdeles usannsynlig at 1. kontor – før Treholt mottok tilbudet – skulle ha oversett klareringsnektelsen fra 1975 hvis normale rutiner var blitt fulgt, men det er kanskje ikke helt umulig. Vi synes imidlertid sannsynligheten for at man rutinemessig kom i skade for å tilby Treholt stillingen nå er blitt så liten at det er vanskelig å få øye på den.

I virkeligheten ble Treholt spurt pr. telefon, med 99% sikkerhet i strid med normale rutiner. Dette måtte ha skjedd på grunnlag av en eller annen påvirkning utenfra. Hva besto den i? Hvem sto for den?

Det heter videre i Dagsrevyens innslag¹

«… den andre (som sa ja etter telefonrunden) var Torbjørn Aalbu, som idag er underdirektør i UD …

Da søknadene kom frem for embetsmannsrådet, som skulle foreta tildeling av plassen, hadde en tjenestemann som var uvitende om spionmistanken mot Treholt, innstilt nettopp ham som nr. en …

Pressetalsmann Per Paust forklarer hvorfor Treholt med en alvorlig mistanke knyttet til sin person ble valgt fremfor Aalbu: Aalbu stilte betingelser med hensyn til videre tjenestegjøring og det fant ikke administrasjonen å kunne akseptere …»

Det heter i Aftenposten²

– Min betingelse var at jeg skulle få tilbake min gamle jobb, opplyser byråsjefen, nå underdirektør Torbjørn Aalbu … Utenriksdepartementets pressetalsmann Per Paust fremholder at dette var en uakseptabel betingelse for UD.»

Torbjørn Aalbu var 43 år gammel i 1982. Han hadde vært byråsjef siden 1975 og var nå byråsjef og sjef for 5. politiske kontor, som var det sentrale NATO-kontoret der det må stilles helt spesielle sikkerhetsmessige krav. Aalbu var således en kandidat det ikke kunne stilles det minste spørsmålstegn ved på noen måte.

Arne Treholt var 40 år gammel og tjenestegjorde altså som kst ambassaderåd ved FN-delegasjonen, utnevnt drøye to år tidligere og med normalt like lang tjenestetid tilbake.

Når innstillingen skal skrives, står man altså med to kandidater, Treholt og Aalbu. Absolutt senest før enhver innstilling om personalbeordringer sendes oppover fra 1. kontor skal SSB kontaktes. Dette var nå siste sjanse for rutinene. I det øyeblikk SSB ble kontaktet, skulle saken ha stanset, fordi informasjonen om spionmistanken da ville møtt informasjonen om Høyskolen.

Man satt nå med valget mellom en bunnsolid byråsjef fra UD‘s aller viktigste NATO-kontor på den ene siden, og en spionmistenkt venstreradikaler med klareringsnekt på den andre. Det skal overhode ingen fantasi til for å forstå det katastrofale ved å sende sistnevnte på Høyskolen. Likevel går 1. kontor inn for det, fordi den andre kandidaten har bedt om å få komme tilbake til sin byråsjefstilling etterpå!

Her må igjen noe helt ekstraordinært ha skjedd. Hva? Hvem?

Sjefen for 1. administrasjonskontor, som nå undertegnet innstillingen fra dette kontoret, var Leif Erling Halvorsen som hadde en meget omfattende karriere i UD bak seg. Han ble kort tid etter, i 1983 og i god tid før arrestasjonen av Treholt med påfølgende offentlig debatt, utnevnt til generalkonsul i Hong Kong der han ble til pensjonsalder, ca. 1990. Han døde 23. februar 1996³.

Halvorsens nærmeste sjef fra denne dagen, 15. mars 1982, var underdirektør Sven Knudsen¹. Han ankom direkte fra ministerrådsstilling i London og hadde neppe noen innflytelse på denne saken, første dagen på nytt kontor. Vi har heller ikke sett referanse til hans påtegning noe sted.

Derimot fremgår det flere steder at avdelingens ekspedisjonssjef hadde undertegnet innstillingen², som den siste før den ble sendt til embetsmannsrådet. Det var ekspedisjonssjef Roald Knoph, som var ekspedisjonssjef for administrasjonsavdelingen fra 1981 til 1984³. Han var deretter ambassadør til Europarådet.

Hvis det ikke hadde vært ekstraordinære forhold inne i bildet, ville selvsagt ekspedisjonssjefen som den aller siste kontrollinstans tatt kontakt med SSB dersom SSB’s uttalelse ikke fremgikk av ekspedisjonen til ham.

Utenriksråd Kjell Eliassen tiltrådte 9. juni 1980. Han hadde da vært ambassadør i Beograd siden 1977. Eliassen hadde befalsutdannelse i 1948 og cand. jur. i 1952, og ellers en ordinær karriere i UD. Siste stopp i UD før Beograd var som ekspedisjonssjef i Rettsavdelingen fra 1973. Han ble siden ambassadør i Washington fra september 1984.

Eliassen har opplyst at han først ble kjent med Høyskole-prosessen 15. mars 1982, da innstillingen fra administrasjonsavdelingen forelå. Ifølge den offisielle versjon var det først nå de to kritiske bitene informasjon møttes: Høyskoleopptaket og spionmistanken.

Som nevnt foran ble POT oppmerksom på forespørselen til Treholt 11. mars – på basis av POTs egen telefonavlytting. Vi minner om at Haarstad fant dette ikke bare bekymringsfullt, men også merkelig! I Haarstads bok heter det¹:

«Det var flere grunner til at vi ikke ønsket Treholt som elev på Forsvarets høyskole …»

Disse årsakene var – kort referert fra boken – de betydelige informasjoner han ville få; etterforskningsmessige problemer pga. vanskelige spaningsforhold og omfattende reiseprogram ved skolen og problemet med ikke å kunne informere berørte allierte om at de hadde en spion blant de besøkende nordmenn når de reiste i utlandet. Derfor konkluderte Haarstad:

«Det var viktig å få stoppet Treholts høyskoleopptak – og det hastet.»

Han ba sin nestkommanderende, politiinspektør Tore Johnsen, og politiinspektør Ørnulf Tofte om straks å sette seg i kontakt med utenriksråd Kjell Eliassen. Etter noen dager – ifølge Haarstad senest 15. mars – fikk POT kontakt med Eliassen. Da viste det seg at Treholt hadde akseptert tilbudet 12. mars². POT ba intenst om Eliassen kunne finne en måte å hindre opptaket uten at Treholt luktet lunten, men Eliassen viste aldri den minste kreativitet i dette oppdraget.

Et interessant punkt er at Eliassen senere (under bevisopptak for Høyesterett) hevdet at det var han som hadde orientert POT, og ikke omvendt.³ Haarstad regner med at denne uklarheten skyldtes at Eliassen var blitt informert 15. mars da han mottok innstillingen fra administrasjonsavdelingen (se nedenfor). Dette var samme dag som han møtte de to fra POT på et møte. De kom mao. hver for seg med samme, nye informasjon. Men det står fast at det var POT som ba om møtet. Derfor vet vi ingenting idag om når Eliassen hadde hatt til hensikt å informere POT.

Hele tiden var det kun det at de som arbeidet med Høyskole-saken ikke visste om spionmistanken som ble brukt som unnskyldning for «arbeidsulykken». Først i mai ble Haarstad kjent med klareringsnektelsen av 1975. I alle årene imellom hadde Haarstad trodd at klarering ble gitt til tross for POT’s advarsler, sikkert fordi Treholt bare fortsatte å bli utnevnt til nye posisjoner. I denne fasen kom derfor dette temaet ikke opp i samtalene. (Denne utrolige mangel på kommunikasjon mellom tjenestene i en slik sak må i seg selv være et tankekors.)

Eliassen hadde kjent til spionmistanken helt siden han tiltrådte og hadde selvsagt gjennomgått Treholts bakgrunn grundig sammen med SSB. Naturligvis visste han om klareringsnektelsen av 1975.

Legger man til grunn Eliassens opplysning om at han første gang fikk vite om Treholts Høyskole-kandidatur 15. mars 1982 gjennom innstillingen til embetsmannsrådet, var det der og da og bare hos ham at informasjonen om spionmistanken møtte informasjonen om Høyskole-kandidaturet – i tillegg til hos POT noen dager før, som Eliassen fikk vite senere samme dag.

Legger man videre til grunn normale forhold rundt Eliassen er det opplagt at synet av innstillingen måtte sjokkere ham grenseløst. Han hadde selv påtatt seg ansvar overfor POT for at Treholt senere skulle geleides inn i en kontrollert ny posisjon uten tilgang på for sensitivt stoff. Samtidig måtte det umiddelbart gå opp for ham at Treholt som spionmistenkt aldri ville komme inn på Høyskolen. Treholt hadde vært nektet den nødvendige klarering én gang, og ville ihvertfall ikke få den nå. (At det ikke gikk slik er en annen sak og skyldes utelukkende at det i Forsvarssjefens stol satt en mann som kom til å spille et helt annet spill enn man skulle vente av en Forsvarssjef. Det er én stor unormal forutsetning; at Eliassen visste om det var også en.)

Normalt burde Eliassen nå forstått at han raskest mulig og med minst mulig bråk måtte skaffe Treholt en annen, akseptabel jobb og få den dødfødte Høyskole-plassen over i historien. Han skulle iverksatt en hektisk aktivitet. Med hele Norges sikkerhet og UD’s prestisje på sine skuldre, helt alene, skulle han nå ha handlet fast og bestemt.

Først skulle han sporenstreks ha tatt kontakt med 1. kontor for å finne ut hvor mye som var sagt til Treholt. Endel tyder på at han gjorde dette, og ble informert om at Treholt hadde takket ja. Senere er det blitt hevdet at Treholt også var fortalt at den andre søkeren hadde stilt de nevnte betingelsene. Såvidt vi kan se, sies det ikke noe sted at han var kjent med innstillingen. Det er også usannsynlig, fordi innstillingen ble avgitt fra saksbehandler 1. kontor og godkjent av byråsjef, muligens avdelingsdirektør og ekspedisjonssjef i løpet av dagen. Etter dette var det fortsatt tid for Eliassen til å holde møtet med POT. Det tyder på at innstillingen ikke kunne være klar før rundt lunchtider norsk tid (0600 New York-tid) men at Eliassen må ha fått den høyden et par timer senere, dvs. før kontortidens start i New York. Det er nesten umulig å tenke seg at noen kunne ha rukket å ha informert ham om innstillingen. Og så lenge innstilling ikke var avgitt, kunne alt skje: Nye kandidater, Aalbu kunne ha trukket sitt krav etc.

Eliassen skulle så ha instruert 1. kontor om å holde seg helt i ro og selv dratt ned til POT (hvis de ikke allerede var på vei, som de var) for å legge alle kort på bordet (herunder de andre kandidatene og klareringsnektelsen av 1975) og komme frem til den raskeste og beste handlingsplan.

Videre burde han forstått at klareringsnektelsen av 1975 selvsagt var noe både Treholt og KGB kjente til. Den gangen medførte nektelsen ikke at Treholt ble lagt på is – hvorfor skulle eksistensen av den syv år senere virke annerledes? Det var hans velkjente joviale omgang med russere som hadde medført nektelsen; en liten omkostning han forlengst hadde vennet seg til å leve med og som ikke hadde hindret hans karriere så langt. Tvert imot hadde han i Handelsdepartementet og ellers spøkt og ledd over haukene i POT, FD og FO/S som ikke forsto seg på diplomati. Den diplomatiske russerkontakten var ikke blitt mindre på 7-8 år, tvert om et greit dekke for spionvirksomheten, og det var ikke å vente at haukene skulle ha endret mening. Mao. måtte Treholt allerede ha forstått at det var henvendelsen om å få plassen som var unormal, og både han og hans føringsoffiser Titov ville allerede ha fattet mistanke om at det var en felle.

Både Treholt og Titov visste selvsagt også at det etter Haavik pågikk spionjakt i UD. Det skulle ikke mange kollegiale samtaler mellom Treholt og hjemmepersonell eller mottakelser i Drammensveien for å bli oppmerksom på det! Av åpne kilder kunne russerne se omorganiseringen av SSB. At «haukene» i POT, FO/S og FD sågar under en Høyre-regjering ikke slappet av, var ikke rart. Men særlig for Titov må det ha sett meget mistenkelig ut at en Høyre-regjering skulle oppheve klareringsnekten som Ap-regjeringen hadde innført! Det var det som luktet felle lange veier.

På det møtet som ble holdt med POT skulle Eliassen ha presentert dette resonnementet. Det gjorde han ikke, og POT hadde selv ingen mulighet for å utvikle det, fordi POT ikke visste om klareringsnektelsen. Tvert imot presenterte Eliassen det forløpne som normalt, og en tilbaketrekking av plasstilbudet som unormalt. Derfor kjørte hele problemstillingen seg fast i det unormale ved at tilbudet eventuelt ble trukket tilbake, og risikoen for at dette «unormale» ville vekke mistanke. Dette sporet klarte siden hverken POT eller noen andre å komme seg ut av. I FO/S og i Regjeringen var man fortsatt lenge uvitende om at det fantes en Høyskole-sak.

Ikke bare det. Eliassen burde også øyeblikkelig ha sett at det var en annen, eldre, mer erfaren og på alle måter mer kvalifisert søker – og informert POT om det. Det eneste problemet med ham var at han gjerne ville ha et løfte om å komme tilbake i samme byråsjefstilling. Det skulle ikke engang kreativitet til for å forstå at det ikke ville ta mer enn 5 minutter å sette denne solide embetsmannen inn i situasjonen og forklare hva han ville redde ved å trekke ved å trekke dette kravet tilbake. Intet hindret heller Eliassen i å gi ham alle slags underhåndsløfter, eller for den saks skyld å akseptere det meget moderate krav, selv om dette ikke var vanlig. Denne opsjonen ble heller ikke forsøkt, igjen fordi Eliassen holdt eksistensen av den andre søkeren for seg selv.

Det er ikke klart når Haarstad fikk vite om denne søkeren. Det fremgår av boken at det å bruke denne søkeren aldri ble drøftet mellom Eliassen og POT. Haarstad skriver selv i ettertid i sin bok⁴:

«Likevel mener mange, og jeg vil Ikke motsi dem, at det måtte ha vært mulig å komme seg ut av dette. Det var en annen og velkvalifisert kandidat som hadde sagt seg interessert, men som hadde satt visse vilkår for høyskole-opptaket, vilkår som normalt ikke aksepteres. Den situasjonen som forelå, var heller ikke normal, og hvis man underhånden hadde snakket med denne kandidaten, informert ham og fått ham til å trekke sine forbehold, kunne saken kanskje vært løst uten at det hadde virket påfallende.»

Her bør man merke seg uttrykksmåten: «Jeg vil ikke motsi dem.» Dette tyder på denne handlingsopsjonen ville kommet frem om Haarstad hadde hatt de nødvendige kunnskaper om de andre kandidatene. Dette fremgår av Aftenposten⁵:

«Treholts forsvarer under lagmannsrettssaken, advokat Ulf Underland, var inntil i går ikke kjent med at Treholt hadde hatt en konkurrent til elevplassen ved Forsvarets Høyskole … Ulf Underland var tilstede i lagmannsretten på alle rettsmøtene. …»

Når eksistensen av en annen kandidat ikke kom frem i retten, viser det at dette var en kunnskap som var svært begrenset i vårmånedene 1982, helt til Dagsrevyen fikk rede på det tre år senere. Det underbygges også av Aftenposten⁶:

«Utenriksminister Svenn Stray benektet igår at han tidligere skal ha sagt at det bare var en søker til høyskolen. Men konfrontert med at forsvarsminister Anders C. Sjaastad tidligere har sagt nettopp dette, svarte Stray: – Til hans forsvar vil jeg si at han antakelig ikke visste at det var flere søkere.»

Det interessante i denne sammenheng er at også dette tyder på at POT ikke ble informert om dette heller av Eliassen.

POT visste mao. hverken om klareringsnektelsen eller den andre kandidaten, de to forhold som ville ha gjort det svært enkelt å stanse opptaket den 15. mars 1982 og i flere uker etterpå, og var dessuten uforvarende penset inn på feil spor om hva som Treholt ville oppfatte som unormalt og mistenksomhetsskapende.

Dette var særdeles unormalt.

Hvis Eliassen hadde opptrådt normalt, ville det på et felles møte med ham og POT der alle var fullt informert raskt kommet opp flere ulike opsjoner:

1. Bygge på den gamle nektelsen som ikke ville forbause noen; ved at en fra avdelingen snarest mulig informerte Treholt i kollegiale former om at det rett og slett var gjort en liten feil; saksbehandleren visste ikke om den lille saken fra 1975, men SSB hadde nettopp gjort dem oppmerksom på det, og nå var det ikke tid tilbake. Ny, korrigert innstilling (trolig utsettelse) kunne ettersendes rådet samme dag eller senest dagen etter …
2. Ta kontakt med Aalbu som nevnt foran og få ham til å trekke tilbake sitt stillingskrav ved skriv datert samme dag. Ettersendelse av endret innstilling.
3. Skaffe ny, bedre kvalifisert søker på samme måte.
4. Forklare Treholt at man hadde sett på hele kabalen og funnet ut at man ikke hadde noen kvalifiserte folk ledige til å overta i New York, at man ikke kunne bruke hvilken som helst kald kriger i FN i disse viktige avspenningstider og tilby ham fast ansettelse i den stillingen han var konstituert i med et par års videre funksjonstid – så fikk evt. Høyskolen komme senere. (Treholt trivdes i New York og ville funnet dette meget attraktivt.)
5. Tilby Treholt en annen og bedre stilling i UD, f eks. i nedrustningskontoret eller annet sted der hans egenskaper og erfaringer ville være særlig nyttige.

De to siste punktene kunne sågar vært benyttet på et hvilket som helst senere tidspunkt før Treholt faktisk vendte hjem!

Disse punktene – og kanskje flere til – burde Eliassen lagt frem for POT som ulike alternativer for gjennomdrøfting. Sammen ville de nok da ha kommet frem til en fornuftig strategi som kunne spart Regjeringen for enorme problemer og landet for enorme utgifter og sikkerhetsrisiko. Men POT selv hadde ingen forutsetninger for å foreslå noe av dette selv uten kunnskap om sikkerhetsnekten av 1975 og Aalbus søknad, og uten nødvendig innsyn i UD ellers.

Vedr. pkt. 2: I samtid var den offisielle versjonen at UD ikke ville imøtekomme Aalbu’s ønske om å beholde stillingen. Senere har Eliassen forklart at det etter hans mening i alle fall var risiko for at Treholt ville fått mistanke om mistanken, og «bli lagt på is», nærmest uansett begrunnelse. Men Haarstad var av en annen mening, uheldigvis bare lenge etterpå når han fikk vite om den andre kandidaten. Og det var jo POT og Haarstad som burde få vurdere hva som ville få Treholt til å få mistanke! POT tryglet og ba Eliassen gang på gang om å komme med forslag til løsning, men ingen forslag kom.

Eliassen hadde ihvertfall hele tiden fra 15. mars til møtet i embetsmannsrådet skulle holdes 24. mars til å finne en løsning, og et par av våre forslag hadde altså lenger holdbarhet. Men POT hørte bare nei, nei, nei.

Imens satt hele regjeringen og statsminister Willoch fullstendig uvitende om hva som brygget opp under dem.

Hvorfor denne uforklarlige opptreden av Eliassen?

Fortsatt Dagsrevyen etter Aftenpostens referat i 1985:

«I embetsmannsrådet satt angivelig¹ daværende utenriksråd Kjell Eliassen, som var kjent med spionmistanken. Ifølge Dagsrevyen kunne man på dette nivå saksbehandlingen latt Treholt og Aalbu bytte plass på innstillingslisten uten at noen av dem ville stille spørsmål om forbigåelse eller forskjellsbehandling. Dette skjedde ikke …»

Dette var 24. mars. Rådet sluttet seg til innstillingen. Eliassen var tilstede, men sa ikke et ord. Overfor POT hevdet han at han ikke kunne intervenere uten å røpe mistanken. Dette står ikke til troende. Det fremgår tydelig av Haarstad at Eliassen ikke drøftet taktikken på dette møtet med POT. Eliassen kunne enkelt ha sagt at innstillingen dessverre baserte seg på noe mangelfulle kunnskaper om den ene kandidatens bakgrunn, samt at han syntes Aalbu som den meget kvalifiserte søker han var, burde få sjansen til å revurdere sitt unormale krav. Hvis han syntes dette virket påfallende, måtte det være en smal sak å alliere seg med andre medlemmer av rådet som hver for seg kunne komme opp med disse momentene. Kom det fra personer som Treholt oppfattet som «høyrefalangister» ville han ikke bli det miste forbauset om han så fikk skriftlig referat.

Man vil kanskje spørre hvem vi er som overprøver fagfolks vurderinger her. Det får så være. Vårt hovedpoeng er at de som var de virkelige fagfolkene – POT – ble holdt helt utenfor til tross for at de tryglet om forslag.

Etter rådets beslutning ble det nok vanskeligere, men som nevnt var det fortsatt visse opsjoner.

Saken var sluttbehandlet, Treholt ble hjemkalt – og Forsvarets Høyskole søkte Sikkerhetsstaben om klarering for NATO Cosmic Top Secret/Strengt hemmelig for den spionmistenkte ArneTreholt!

Et spesielt punkt er at sjefen for Høyskolen var Reidar Torp (sønn av Aps statsminister Oscar Torp). Da Treholt ble nektet klarering i 1975 var Torp etterretningssjef og Sven Aage Hauge seksjonssjef i E-staben og «sjef» for Trond Johansen. Alle disse tre var da kjent med nektelsen. Nå, 1984, er de samme fortsatt aktører som forsvarssjef (Hauge), sjef for Høyskolen (Torp) og seksjonssjef og E-guru (Trond). Det er høyst sannsynlig at de to andre uoffisielt er blitt orientert om spionmistanken av Trond. I alle fall virker det påfallende at Torp så glatt bare ekspederer søknaden til FO om klarering av Treholt uten å ta kontakt med Hauge. Men kanskje han gjorde det likevel?

14. mai hadde Haarstad et møte med oberst Inge Torhaug, sjefen for Sikkerhetstjenesten i Forsvarets Overkommando¹ om en helt annen sak. Under møtet nevnte Torhaug likevel søknaden fra Høyskolen om klarering og at han for sin del var lite villig til å innvilge søknaden siden en tilsvarende søknad tidligere var avslått. Torhaug kjente ifølge Haarstad ikke til mistankene mot Treholt.

Først ved dette tilfeldige møtet fikk Haarstad kjennskap til klareringsnektelsen av 1975, først nå fikk han bekreftet at UD/Eliassen hadde gitt opp alle forsøk på å hindre skandalen, og først nå at det i tillegg var et stort klareringsproblem i mellomtiden, med risiko for voldsomme reaksjoner fra Forsvarssjefen og Regjeringen (han kunne jo ikke vite at forsvarssjef Hauge var snill som et lam eller hvorfor!). Haarstad forsto at det nå var nødvendig å gi Forsvarets toppledelse full orientering. Han tok opp saken i et møte med justisminister Mona Røkke og hennes departementsråd Leiv Eldring 19. mai². Dette var første gang regjeringen kom i berøring med problemet Treholt på Høyskolen, mer enn to måneder etter at det oppsto.

Haarstad sa på møtet at han ikke kunne godta noen løsning som ville ødelegge etterforskningen, og måtte på dette møtet gi uttrykk for at man heller fikk ta opp Treholt og gi ham den klarering som trengtes hvis det ikke fantes noen annen løsning på tvangssituasjonen. Han fikk full støtte av departementsråd Eldring.

Den 21. mai ble forsvarsminister Anders C. Sjaastad og forsvarssjefen, general Sven Aage Hauge, formelt orientert av POT³ (men Hauge hadde fra 1970-1982 vært Trond Johansens sjef i 11 år, herunder 5 år som seksjonssjef i E-staben, 2 år som E-sjef og 4 år som stabssjef i FO⁴,så vi er temmelig overbevist om at Hauge hele tiden fra 1975 visste like mye som Trond visste om Treholt, dvs. adskillig mer enn han nå fikk vite av Haarstad). Reaksjonene fra de to som skulle passe på landets sikkerhet blir av Haarstad kun beskrevet som «motvilje». Det eneste de ba om var at det skulle gås en ny runde med UD, men Eliassen fastholdt at det ikke fantes noen løsning uten at Treholt ville forstå årsaken.

Statsminister Kåre Willoch fikk ikke mange dagene på seg til å behandle denne enormt vanskelige saken etter at den var havnet i hans fang; et umulig dilemma i valget mellom landets sikkerhet på kort eller lang sikt. Allerede 26. mai godkjente statsminister Kåre Willoch, utenriksminister Svenn Stray, forsvarsminister Anders C. Sjaastad og justisminister Mona Røkke at Regjeringen skulle gi Treholt den klarering Forsvarssjefen selv nektet å gi på egen hånd. Senere ble dette Willochs aller vanskeligste sak å håndtere. Kritikken haglet fra alle kanter, og kravene om Riksrett fikk nesten ingen ende da Hauges etterfølger som Forsvarssjef, general Fredrik Vilhelm Bull-Hansen, i retten skarpt uttalte at Regjeringens avgjørelse hadde kostet flere forsvarsbudsjetter verd 50 milliarder kroner samt skader som aldri ville la seg reparere⁵. Vi tror nok han adresserte sin forgjenger – general Hauge.

Det forunderlige var at de bakenforliggende begivenheter; selve prosessen i UD, nesten ikke fikk noen oppmerksomhet i debatten. Bare da Dagsrevyen meldte om flere søkere, ble det et lite blaff rundt dette.

Opplysningene om «flere forsvarsbudsjetter» og «50 milliarder» var det etter det vi har fått vite ingen forsvarssjef eller forsvarsminister som meddelte Willoch i løpet av de maidagene dette sto på i 1982. For da het forsvarssjefen Sven Aage Hauge, som hørte til Tronds tropper. Få fagmilitære begriper idag hvorfor han ikke skrek av protest og deretter fratrådte sin stilling øyeblikkelig – og hvorfor ikke forsvarsministeren gjorde det samme.

Verre er det at både Hauge og Sjaastad visste om alle de militære konsekvensene av de hemmelighetene som ville bli kompromittert. Pensumlister og innhold av foredrag på FHS er vel kjent av både E-sjefen (Jan Ingebrigtsen), Forsvarssjefen (Sven Aage Hauge), sjefen for FHS (Reidar Torp), forsvarsministeren (Anders Sjaastad) og selvsagt Trond Johansen.

Når general Fredrik Wilhelm Bull-Hansen med bakgrunn fra fire år i E-staben og som Forsvarssjef kan beregne skadene ved Treholt på FHS til 50 milliarder + ikke-reparerbare skader, kunne selvsagt de tre generaler, statsråden og Trond gjort det samme.

Det general Bull Hansen, så vidt vi vet ikke (av hensyn til rikets sikkerhet?) ønsket å meddele var de videre forutsigbare skader. Treholts kull ble bl.a. orientert om de planer (norske og allierte) som forelå om bruk av taktiske atomvåpen i tilfelle en russisk invasjon av Norge, og vår manglende evne til å stoppe russisk fremrykning innenfor et visst geografisk område. Orienteringen gjaldt førsteslagstaktikk og et tilsvarende tidsskjema (tidligste tidspunkt!). Med slike opplysninger verifisert fra Treholt kunne Norge ha risikert – om en invasjon hadde funnet sted kort tid senere – at Sovjetunionen selv ville ha gjennomført en førsteslagsaksjon med nettopp taktiske atomvåpen. ##Hva dette ville gitt russerne av taktiske/strategiske fordeler innledningsvis er å få frysninger av for oss som dessuten må basere vårt forsvar på NATO og unnsetning fra alliansen tidligst mulig.

Sammen med andre opplysninger fra Treholt om bl.a. våre nøyaktige systemer/prinsipper og tekniske hjelpemidler for å sette sammen indikatorer/informasjoner for og de politiske/militære varslene for å utløse våre krigsforberedelser (mobilisering/alliert unnsetning) kunne vi ha risikert

1. Et bortimot helt overraskende sovjetisk angrep med vesentlig mindre varslingstid enn før Treholt
2. Forsinket alliert unnsetning til Norge
3. Et russisk tidsskjema for å sikre seg førsteslag av taktiske atomvåpen

Hvor mange ekstra tusener av norske liv dette innledningsvis ville ha kostet, og konsekvensene av hvor forsinket den allierte hjelp ville blitt kan en knapt forestille seg.

Men i denne sluttfasen satt forsvarsledelsen og forsvarsministeren tafatt på sidelinjen mens Regjeringen måtte akseptere kravet fra POT og Eldring om klarering. Det ironiske er at dette var en posisjon POT aldeles ikke ønsket å være i. POT var selv manipulert inn i denne rollen av Utenriksdepartementet. Men hvem hadde manipulert Utenriksdepartementet?

La oss raskt rekapitulere det vi vet: Trond Johansen og Knut Frydenlund hadde brukt Treholt som en slags privat agent for sin egen, private gren av «den fjerde tjeneste» inntil de i 1975 må ha fått kalde føtter og medvirket til at Treholt ikke ble sikkerhetsklarert. Informasjonen om denne nektelsen ble imidlertid holdt på meget indre kanaler i FO/S og UD inntil det var blitt for sent i 1982. Etterhvert som POT nærmet seg Treholt som spion ble saken stadig mer alvorlig for de to, og Trond må ha fulgt med nærmest fra dag til dag.

Offisielt fikk Frydenlund og hans departementsråd Georg Kristiansen vite om mistanken mot Treholt og noen til i 1978. POT var hele tiden opptatt av å holde mistanken på meget snevre kanaler. Dette ble bl.a. benyttet til å holde utenfor statssekretærene Eivinn Berg i UD og Oddmund Hammerstad i FD. Begge kunne ha bidratt til et helt annet saksforløp hvis de hadde visst. Dette ble også benyttet av UD som «forklaring» på at Treholt ble forespurt om Høyskole-plassen og godtok denne før POT fikk kjennskap til det og fikk reagert. Da het det at administrasjonen i UD – fra den aktuelle konsulent til ekspedisjonssjefen – dessverre ikke var orientert om spionmistanken og derfor ikke hadde noen grunn til å fravike en «ordinær» utvelgelsesprosess.

Det som den daværende utenriksråd Kjell Eliassen, etterfølger etter Georg Kristiansen fra juni 1980, underslo for POT og Haarstad i denne fasen, var at prosessen slett ikke var ordinær. Da den «lille biten» informasjon om klareringsnektelsen i 1975 som gjorde den helt ekstraordinær dukket opp, utløste dette annen dramatikk som gjorde at ingen trakk denne konklusjonen før vi gjør det nå.

Det ekstraordinære ved dette – som vi har beskrevet i stor detalj foran – kan egentlig kokes ned til to setninger: SSB-kontoret skal alltid konsulteres i utnevnelsessaker; det er bl.a. det det er til for. SSB visste om klareringsnekten (og sannsynligvis om spionmistanken), og fra det øyeblikk – uansett når – SSB ble konsultert ville saken normalt stanset.

Fra POT ble oppmerksom på saken til den var endelig avgjort av UD, ble samme utenriksråd tryglet og bedt av POT om å finne en løsning. Eliassen avviste alle forslag. Haarstad beskriver prosessen detaljert og påpeker manglende kreativitet fra Eliassens side og antyder dessuten en god porsjon vrangvilje.

Flere år etterpå dukket et annet stykke «liten informasjon» opp. Det var en annen, vel kvalifisert kandidat som kunne ha vært innstilt foran Treholt, men Eliassen prioriterte en intern regel i UD-byråkratiet om ikke å gi forhåndsløfter om stilling ved tilbakekomst foran det katastrofale for Norges sikkerhet ved å la Treholt komme inn på Høyskolen. Eliassen unnlot sågar å opplyse om denne andre kandidaten og foreslå at han ble informert og bedt om å samarbeide. Det viser seg (se Underlands uttalelser foran) at den andre kandidaten aldri kom frem i rettssaken, hvilket tyder på at denne informasjon heller ikke ble gitt til POT eller regjeringen. Dette er i så fall mildt sagt ubegripelig opptreden av Eliassen, og ihvertfall tjenesteforsømmelse (vi vet dog ikke når Stray ble informert om kandidat nr. 2).

To små puslebiter som ingen har vist særlig oppmerksomhet unntatt avdøde Gunnar Haarstad, og da bare den ene, før vi har satt dem på plass nå, river ned hele byggverket og teorien om en forståelig arbeidsulykke fordi rutinene fikk gå sin gang. Det var nettopp det de ikke fikk!

Hva og hvem var det som la seg opp i rutinene?

Noe må ha skjedd som fikk 1. kontor og dets overordnede til å tro at klareringsnekten fra 1975 bare kunne ses bort fra. Den eneste muligheten for det var at noen hadde fortalt dem at det allerede var avklart at Treholt nå ville få full klarering. Men det var ikke sant, jfr. S-sjefens uttalelser til Haarstad. Hvem serverte dem denne historien? Det er bare to muligheter: Utenriksråden selv, eller den korrekte instans i departementet for slike saker, SSB/4. kontor. Men utenriksråden kunne ikke gjøre det, for han skulle jo etterpå fortelle at han ikke visste om Høyskoleplassen, og at kontoret ikke visste om spionmistanken! Eliassen og 1. kontor kunne ikke ha drøftet saken i det hele tatt! Da gjenstår SSB – kontoret som ifølge Arbeiderbladet rapporterer til E-tjenesten og POT vedrørende Norges Eksportråd. I praksis tjenestenes kontor.

Og i denne saken i praksis Tronds kontor. Hvorfor? Fordi Knut Frydenlund forklarte kontoret at det var Trond Johansen som var hans personlige saksbehandler i spionsakene, og statsrådens representant i alle relasjoner til POT. Det er også den generelle beskjeden de har fått fra Georg Kristiansen. En slik beskjed virker på byråkratisk vis på et departementskontor, og overlever et regjeringsskifte inntil de får en annen beskjed. Og Tronds generelle maktaura fanget disse inn, som alle andre.

Konklusjonen må bli at Tronds motbrann ble tent ved at han instruerte SSB om å meddele 1. kontor at Treholt ville få sin sikkerhetsklarering, og at man bare kunne gå i gang med å spørre ham. Enten har SSB tilbakeholdt hele sikkerhetsnektelsen fra 1975, eller de har sagt at dette ikke lenger var noe problem, og ville bli ordnet glatt opp i.

Det var akkurat det som skjedde. Vi har fått sikker informasjon fra troverdig kilde om at SSB ga 1. kontor grønt lys for Treholt. Vi beklager at kilden ikke kan oppgis – av naturlige grunner. Derfor presenterer vi våre resonnementer – basert på åpne kilder – som entydig pekte i denne retning før vi også fikk det direkte bekreftet.

Muligens har det vært nødvendig med ekstra fotarbeid for å få vekk andre gode søkere. SSB-kontoret kan forsåvidt ha vært i god tro i samtid, men ihvertfall senere må det ha gått opp for kontorets sjef, byråsjef Olav Lilleløkken, at det måtte være noe muffens. For hvordan kunne det ha seg at det var avklart at Treholt ville bli klarert, når hverken UD-ledelsen eller FO/S på det tidspunktet kjente til opptakssaken?

Like før nyttår 1992 – 10 år senere, og akkurat i den tiden den ene etter den andre av ubehagelige overvåkingssaker og etterretningssaker var begynt å røre på seg (se en beskrivelse av dette klimaet i kap. 25.1.1), ble Lilleløkken funnet skutt og drept. Konklusjon på etterforskningen: Selvmord.

Den som ble skikkelig tatt ved nesen under UD’s behandling, var byråsjef Leif Erling Halvorsen i 1. kontor. Det var nok han som fikk den fatale meldingen fra Olav Lilleløkken. Bortsett fra et opphold i Havanna på 50-tallet hadde han hatt en usedvanlig grå og kjedelig UD-karriére. Som plaster på såret ble han året etter utnevnt til generalkonsul i fargerike Hong Kong der han ble hele sin gjenværende tjenestetid. Også behagelig langt borte dersom noen skulle stille nærgående spørsmål.

Det er interessant å merke seg at underdirektørstillingen sto ubesatt i de kritiske dagene, og at man skyndte seg med å få frem innstillingen før den nye underdirektør Sven Knudsen var kommet i normalt arbeide. Hva som har skjedd med og rundt ekspedisjonssjef Roald Knoph vet vi ikke. Han hadde kanskje ikke stort annet å gjøre hvis han ble meddelt at SSB hadde gitt sin velsignelse – og kanskje anbefaling. Det kan ha blitt hintet at dette var noe de og de krefter ønsket som en slags test. Selv om Knoph ikke visste om spionmistanken, visste han jo at det pågikk en spionjakt. Han var tross alt det linjemessige mellomledd mellom SSB og utenriksråden.

Hva så med Eliassen? Han har like sikkert blitt forledet til å spille på lag i den perioden hans rolle var avgjørende. Hvorfor? Svaret er nok å finne i samtalene med hans forgjenger, utenriksråd Georg Kristiansen, som forlot UD da det trakk opp til ikke-sosialistisk valgseier. Kristiansen er en av gamlegutta til han Trond, se f.eks. i kap. 3.

Kristiansens beskjed til Eliassen har nok vært å holde seg til Trond og SSB i alle sammenhenger. Beskjeden fra Trond/SSB har nok vært at han skulle holde seg i ro og ikke foreta seg noe som helst. I en krysspress-situasjon var nok dette også det enkleste.

Og hva med forsvarssjef Hauge? Også på Tronds lag. Det finnes ingen annen forklaring på hans passivitet. Bakgrunnen er beskrevet foran.

Videre: Hva var forklaringen på at det var så lite oppmerksomhet rettet mot UD-behandlingen, unntatt det lille blaff? Hvorfor har ingen tidligere gått inn på konsekvensene av «de to små biter informasjon» som ble holdt tilbake lengst mulig?

Svaret er enkelt: Da angrepene ble rettet inn mot regjeringen ble den helt avhengig av hjelp, støtte og beskyttelse fra sitt embetsverk. Til dags dato har den ikke-sosialistiske siden følt seg i forsvarsposisjon og på samme lag som UD, Forsvaret, E-tjenesten og POT – i denne saken. Ingen på denne siden av politikken har hatt interesse av å se kritisk på sine allierte.

Men ingen hadde interesse av det på den andre siden heller – fordi de visste hva som ville komme frem!

Dette er også forklaringen på Bengt Calmeyers mange store spørsmålstegn: Hvorfor i all verden ville ikke hans eget parti ha Riksrettssak mot Willoch-regjeringen? Naturligvis fordi en Riksrettssak med sitt store apparat av forsvarere og dommere med stor sannsynlighet ville gå adskillig dypere til verks enn de høringer som ble holdt i Stortinget. Og da ville sannheten kunne komme for en dag!

Ganske spesielt skulle man tro det lå godt til rette for en riksrettssak mot utenriksminister Svenn Stray, for det var i hans departement og under hans parlamentariske ansvar det sviktet i første omgang. Men selv om Stray i det daglige kan ta lett på sitt forhold til saksdokumenter og være lett å manipulere av byråkratiet (for når sant skal sies, kunne nok en mer dyptpløyende utenriksminister gitt sin statsminister mer early warning og kanskje i tide ryddet opp selv), er han ingen liten jurist og ville nok visst å finne det riktige forsvar – og da ville ihvertfall manipuleringen av hans underordnede kommet frem. Og hvem ville da stå i neste rekke for Riksrett?

Og nå forstår man jo også hvorfor Calmeyer måtte tas av Treholt-saken i Arbeiderbladet. Så ivrig som han var på Riksrett, kunne han kanskje klart å hisse opp en opinion for det? Eller tvert imot – han kunne komme til å grave så dypt at han selv – som ikke på noen måte er en person som noen gang har falt lett inn i rollen som partikanin – forsto ett og annet og skrev om det.

Operasjon «Motbrann» var blitt vellykket gjennomført av «den fjerde tjeneste» på følgende måte:

1. SSB ble instruert til å gi byråsjefen for 1. kontor grønt lys for å kontakte Treholt uten å bekymre seg for klareringsproblemet – «det blir ordnet»
2. Eliassen ble sikret som Tronds medspiller av Georg Kristiansen ved utenriksrådsskiftet og fikk beskjed om ikke å foreta seg noe for å hindre opptaket, dessuten å holde tilbake viktige informasjoner fra POT
3. Forsvarssjefen og forsvarsministeren ble nøytralisert slik at de ikke varslet om og protesterte mot tapet av sikkerhet og forsvarsevne og «fulgte med på ferden»

Hvordan kan en byråsjef, en utenriksråd og en forsvarssjef instrueres og nøytraliseres på denne måten? Særlig at en forsvarssjef kan styres inn i en situasjon der han blir ansvarlig for fullstendig kompromittering av Norges og NATO’s sikkerhet og derved kanskje hjemfallen til påtale og straff under de riktige omstendigheter virker svært underlig. Ikke desto mindre må dette være forklaringen. «Noen» sitter med maktmidler andre knapt kan tenke seg. Noen som også er villige til å bruke alle slags maktmidler for å sikre seg at de beholder makten.

Tre faktorer trengs for å gi fellende bevis: Motivet var jo der: Å hindre en katastrofe for Ap, og for å hindre avsløring av Knut Frydenlund og Trond Johansens befatning med Treholt gjennom 70-årene. Våpnene har vi fremlagt her. Og det politiske offeret har ligget i klart syne hele tiden. Få er klar over hvor mange andre ofre som ble rammet i samme operasjon; i realiteten hele vårt folk som gikk inn i en periode med sterkt redusert sikkerhet, ja, faktisk hele NATO. Aps sikkerhet ble satt foran Norges sikkerhet – og endog foran NATO’s sikkerhet.

Det er blitt sagt at «Hadde Gro vunnet valget i 1981 hadde Treholt ikke begynt på Forsvarets høyskole.» Fordi Gro løser alle tvangssituasjoner? Eller fordi det i så fall ikke var nødvendig å skape en?

Nordmenn er ikke kjent som et folkeferd med ubendig trang til å ta selvkritikk, bortsett fra de som i hine hårde dager løp rundt med den lille røde bok der de bl.a. leste om «marxismen-leninismens devise om kritikk og selvkritikk». Nå var det riktignok to slike blant de tre antatte «tjenestedødare» som i november sto frem og bekjente sine synder mot den feilfrie norske etterretningstjenesten, men bemerkelsesverdig var det likevel.

Det begynte med at den nytilsatte VG-journalist, Alf R. Jacobsen (tidligere grundig presentert i denne boken, se særlig kap. 20.4.16 og 25.1.11.2), presenterte sin bok «Mistenksomhetens pris»¹, som er en fullstendig hvitvasking av Ap, Vilhelm Evang, Trond Johansen og E-tjenesten, enkelt oppsummert slik av ham selv på pressekonferansen, referert av VG²:

«Jacobsen hevder at etterretningstjenesten kan ha stått bak overtramp på 50-tallet, men finner ikke fnugg av bevis for at dagens påstander om at massive ulovligheter begått på 80- og 90-tallet, i hemmelig samarbeid med Ap.»

VG selv konstaterer:

«Alf R Jacobsen har med sin nye bok gitt ut et forsvarsskrift for tidligere e-sjef Vilhelm Evang og seksjonsleder Trond Johansen.»

Gjennomgangspoenget hos Jacobsen er at alle mistanker om E-tjenesten fra krigens dager og fremover er fremsatt av misunnelige høyrekrefter: Først de etter krigen som måtte se på at Ap-gutta fra skauen, London og Stockholm rykket inn fra Aps egen tjeneste til E-tjenesten, deretter den kjente «høyreekstremist» Asbjørn Bryhn som aldri kom overens med Vilhelm Evang om hvem som skulle ha kontroll med den tredje tjenesten (Sikkerhetstjenesten), senere «1497 konservative av alt 1500 E-ansatte» som var misunnelige på «de eneste tre» Ap-folkene: Vilhelm Evang, Ola Evensen og Trond Johansen og gjorde hva de kunne for å sverte dem, dessuten CC som levde i samme tradisjon, og til sist Erling Norvik og Kåre Willoch m.fl. som satte det konservative parti i ledtog med sverterne i POT og de konservative E-foIkene. Denne enorme «konservative» konspirasjonen har stått bak alle mistanker mot E-tjenesten helt uten grunn og som rene hevnaksjoner. (Men Jacobsen nevner oss bare én gang i forordet som de som medvirket til paranoia i Stortinget, uten antydning om at vi skulle være med i denne konspirasjonen. Dårlig gjort!)

Denne konspirasjonen har vært så solid at den endog har villedet Jacobsen selv. Den største skurken i denne sammenheng er CC, som Jacobsen nå beskriver i de groveste ordelag noen måneder etter at han er gravlagt. Det får være hans eget problem at han på denne måten avslører at han ikke en gang rekker CC til ankelen som gentleman. Stort lenger rekker han heller ikke hva angår kunnskap, analyse og bredde når det gjelder kilder. CC representerte aldri noen spesialinteresse.

Derimot er det interessant å notere at Jacobsen bekrefter at han er en journalist som er i stand til å bli indoktrinert – og det bare på en dag!³

«Jeg ble indoktrinert om mistankene mot Andreas Andersen en vårdag i 1984 av CC⁴ …»

Vi noterer oss også at Jacobsen videre bekrefter at han er lett å påvirke i sitt forfatterskap⁵:

«I boken ‘Muldvarpene’ (Oslo, 1984) s. 299 f. er Røise-saken omtalt. CCs påvirkning på det jeg skrev, er åpenbar⁶.»

Ifølge Dagbladet mente Jacobsen at han⁷:

«… tegner et mer nyansert bilde av virkeligheten enn norske journalister trolig har gjort tidligere. Alf R Jacobsen selv inkludert …

– Mange med meg er blitt ført bak lyset og har ikke utvist den kritikk journalister bør gjøre med kilder og kildenes motiver.»

På pressekonferansen ble han samme dag referert slik av Arbeiderbladet⁸:

«JOURNALISTENE BLE LURT: Alf R Jacobsen tar i sin bok et oppgjør med seg selv og sine pressekolleger som han mener er manipulert til å tro at Ap har brukt E-staben til å overvåke politiske motstandere.

… (han) vedgikk … at også han er blant de journalister som er blitt «lurt» av høyrefløyen i E-staben.⁹»

Samme dag var en annen tjenestedødare, Harald Stanghelle, nylig tiltrådt som redaktør av Dagbladet, rask med å slutte seg til selvkritikken på vegne av journaliststanden og underkaste seg Jacobsen som guru¹⁰:

«Nå har vi vent oss til alle avsløringene og kan begynne å sette sammen et helhetsbilde. Mer analytisk og lidenskapsløst enn tidligere.

Alf R Jacobsens bok ‘Mistenksomhetens pris’ er et glitrende eksempel på denne utviklingen. Av alle oss som har hatt ‘Det hemmelige Norge’ som en slags journalistisk hobby, er Alf R Jacobsen den som har størst kildenett, bredest kunnskaper og sterkest vilje til å finne frem til de lange linjene bak enkeltavsløringene. Jacobsens nye bok er uten tvil den viktigste boka om ‘det hemmelige Norge’ som er utgitt. På viktige områder er Alf R Jacobsen i nærheten av å tegne et helhetsbilde der vi tidligere bare kjente usammenhengende biter.»

Fortsatt samme dag sto også en tredje tjenestedødare, denne gangen han mange trodde var den mest krigerske av dem alle, Klassekampens refser Finn Sjue, medforfatter til «Vi som styrer Norge» og «De visste alt», frem i sin egen avis med bekjennelser¹¹:

«Jeg står fortsatt på at det har skjedd irregulære ting og partipolitisk misbruk i e-tjenesten. Samtidig har jeg bidratt til å fremstille Trond Johansen for negativt og for konspiratorisk. Denne erkjennelsen har jeg lagt frem i mange sammenhenger de siste to åra. Og den forteller meg at det trengs et mer nyansert bilde av hva som har skjedd.»

Den ellers tilsynelatende hardtslående Finn Sjue gjør i sin anmeldelse ikke et eneste forsøk på å ta til motmæle mot det bloddryppende slakt som blir «Vi som styrer Norge»¹² til del hos Jacobsen – en bok han altså selv var en av tre forfatterne til. Her er noen sitater fra Jacobsen om Sjue & Co:

«Ti år etter dette drama utkom boken ‘Vi som styrer Norge’ hvor alle de gamle anklagene mot Vilhelm Evang, Trond Johansen og Arbeiderpartiet var kokt sammen.»¹³

«l min egen bok ‘Muldvarpene’ (1984) s. 279 ff, finnes et ekko av CCs tankegang¹⁴, som åtte år senere har fått et håpløst oppkok i ‘Vi som styrer Norge’, s. 51 ff., hvor tilfeldige brokker av informasjon, anonyme påstander og spekulasjoner er rørt sammen i et usjekket sammensurium, som synes å ha et eneste formål – å konstruere en mistanke mot Vilhelm Evang.»¹⁵

«Skal man forstå de mistanker … som slynges ut i ‘Vi som styrer Norge’ …»¹⁶

Disse og andre karakteristikker legger altså Finn Sjue seg flatt for, samtidig som han beskriver Jacobsens hvitvaskingsdokument som «kunnskapsrik og interessant» og «et nødvendig innlegg i striden om hvordan historien om den kalde krigen skal skrives og fortolkes.» Tonen i Sjues anmeldelse er som skolegutten som står til rette for rektor og nærmest ber om å få et par slag av spanskrøret over baken. Hva sier dere til denne nye rollen fra medforfatteren som hengte seg på prosjektet deres, Viggo Johansen og Pål T Jørgensen?

Det pussige er at en av de mer kritiske anmeldelser av Jacobsens bok kom fra en journalist som av naturlige årsaker har vært svært lite kritisk mot E-tjenesten, og ihvertfall ingen «tjenestedødare», nemlig Olav Trygge Storvik i Aftenposten, som helt eksplisitt tar avstand fra de andres påstander om bokens objektivitet¹⁷:

«DRIVENDE GOD – IKKE OBJEKTIV: Boken er ingen objektiv historie om de hemmelige tjenester i Norge etter krigen, og gjør heller ikke forsøk på å fremstille seg som det. Boken er en skildring av enkelte sider ved disse tjenestene, sett utenfra og med Alf R Jacobsens øyne …

Det finnes en kildeoversikt i boken, men problemet er at kildene ikke kan kontrolleres eller overprøves. Dermed kan man heller ikke kontrollere holdbarheten i forfatterens hovedtese, bokens røde tråd, at det helt opp til vår tid pågikk en kamp om makt mellom de hemmelige tjenester og delvis innad i tjenestene selv. Motsetningen mellom Asbjørn Bryhn i Overvåkingspolitiet og Vilhelm Evang i Forsvarets etterretningstjeneste er vel kjent, og var neppe særlig heldig. Men hvor langt er det mulig å trekke konklusjoner på dette området?»

Og selv i Arbeiderbladet får Bengt Calmeyer lov å skrive i sin spalte om¹⁸

«… Alf R Jacobsens forsvarsskrift for etterretningen.»

Aller mest interessant er imidlertid Arne Strand, også Arbeiderbladet¹⁹:

«Spioner i svart og hvitt – nå ser vi frem mot Lund-kommisjonen: ‘En form for selvoppgjør’, kaller journalist Alf R Jacobsen sitt oppgjør med mytene om den militære e-tjenesten. Idag føler Jacobsen seg ført bak lyset. Men hvem andre enn nettopp Jacobsen og hans likesinnede på ytterste venstre fløy er det som har fremsatt de fleste påstander om ulovlighet og samrøre med Ap? Jacobsen har nok ført seg selv bak lyset …

Og i NRK/radios ‘Politisk kvarter’ onsdag innrømmet medforfatter av ‘Vi som styrer Norge’, Finn Sjue, at Trond Johansen hadde fått for hard medfart i hans bok

De forbigåtte, politisk reaksjonære etterretningsoffiserene²⁰ fikk bekreftet sin oppfatning av Ap-styret og dermed en delvis personlig oppreisning i ‘Vi som styrer Norge’. Alf R Jacobsen fremholder imidlertid i sin bok Ap-folkene nærmest som et bolverk mot høyreorientert bruk av de hemmelige tjenester.

Når bøker skrives i sort og hvitt på denne måten, er det ikke så vanskelig å se hvor kildene sitter skjult. Hvor tett har f.eks. Alf R Jacobsen samarbeidet med Trond Johansen? …

Lund-kommisjonen trenger ikke nedlegge sine verv etter de gamle venstreradikales selvoppgjør. … Det er mer stoff bak de hemmelige dører …»

Men i det store og hele ble Jacobsen stående med palmer i hendene som den som endelig ryddet opp i sakene. Det må være en god følelse å få så mye støtte, særlig fra alle kollegene i pressen. Men problemet er at da man jo ikke rett! – ifølge hans egne utsagn²¹:

«Når pressen jager i flokk, gjelder det å være på vakt. Det massivt selvnytende flertall er som regel et upålitelig barometer. Jeg regnet med at en mann og et selskap som sto alene, sannsynligvis hadde gjort noe som var rett …»

Det er jo en fin filosofi! Enten har man gleden av være del av et selvnytende flertall, som Jacobsen kan synes å være nå, eller så kan man stå alene og ha rett, slik som vi. Vi minnes en dr Stockmann som hadde en lignende filosofi. Han ble også utsatt for heftige angrep fra de som ville skjule korrupsjonen i samfunnet. Men så kan det plutselig snu seg, og de som har rett, blir mange. Tar de da feil? Vi tror ikke Ibsen mente det, ihvertfall.

Men for å holde oss til Jacobsens bok: Hvordan kan det ha seg at det plutselig befinner seg hvitvaskere i store media som Dagbladet, VG og Klassekampen, mens man må til Arbeiderbladet for å finne noen som sier fra om dødarnes nye klær? Har «den fjerde tjeneste» vært så opptatt av å øke sin innflytelse i «borgerlig presse» at den har glemt å konsolidere bakover?

Hva var det som fikk Jacobsen, Stanghelle og Sjue, med sine tidligere bøker, avsløringer og SKUP-priser, til å stille opp så plutselig og enstemmig for folkedomstolen og (tilsynelatende) bekjenne sine synder? Hva slags pris er det de nå venter seg for sin samordnede hvitvasking? Medaljen for syndenes forlatelse?

Hvorfor er det at de folk flest trodde var de mest kritiske journalister som på dagen – og like kildekritikkløse som de beskylder seg selv for å ha vært tidligere – nå henger seg i frakkeskjøten på Jacobsen mens han foretar sin snuoperasjon, samtidig som mer klassiske institusjonsvernere rolig konstaterer at Jacobsens påstander ikke lar seg verifisere – og kaller boken et forsvarsskrift?

For å forstå det, må vi ta et blikk på selve boken.

Jacobsen tar utgangspunkt i henvendelsen fra to offiserer til daværende statssekretær Erling Norvik i 1982 (se kap. 8.15), som refereres i et tendensiøst sammendrag. Jacobsen avslører for første gang begges identitet¹. Det dreier seg om oberstløytnantene Arne Ekeland og Erling Hoem. Jacobsen går deretter direkte over til å gi en glansbildeaktig beskrivelse av Johansen²:

«Trond Johansen. Et alminnelig norsk navn. I mange år hvisket med ærefrykt og beundring blant de informerte. Og samtidig, i enkelte kretser, omtalt med hat og nesten patologisk misunnelse …

En av Forsvarets skarpeste politiske og militærstrategiske analytikere. Samtidig var han Norges mest erfarne etterretningsoffiser, trent i varm krig mot tyskerne, i kald krig mot sovjetrussere …

Et gnistrende intellekt gjorde ham til etterspurt samtalepartner – med generaler, diplomater og politikere …»

I sin alminnelighet er det ikke ofte Jacobsen nevner Johansen uten i en sammenheng der han blir beskrevet som «E-stabens mest erfarne og skarpeste analytiker» o.l.

Deretter fortsetter den «nyanserte og balanserte fremstilling» med å gå rett over på et omfattende forsøk på diskreditering av Ekeland og Hoem. De beskrives som «det mest selsomme radarpar som Forsvaret i Nord-Norge noen gang har fostret»³. Begge hadde «stått for adskillige bravader i hemmelig tjeneste». De hadde «etterhvert rykket opp i mistenksomhetens og konspirasjonsteorienes elitedivisjon» og «utviklet sagnomsuste evner til å se sammensvergelser hvor andre kun så tilfeldige sammentreff».

Realiteten er at Hoem inntil da hadde vært sagnomsust som mannen som avslørte storspionen Selmer Nilsen. Det kan Jacobsen ikke skjule, men klarer å fremstille omstendighetene som «en halsbrekkende ekspedisjon» og «cowboymetoder», tilsynelatende en impulshandling og solospill fra Hoems side, en operasjon helt utenfor de ansvarlige etaters ansvar. (Alt dette er galt; se nedenfor). Jacobsen kan heller ikke skjule at Hoem etter det fikk en meget fremskutt jobb i E-tjenesten (Stay Behind), men antyder at det i virkeligheten ikke var noen forfremmelse. Det Jacobsen likevel skjuler, er at Hoem året etter henvendelsen til Norvik ble utnevnt til oberst og beordret til overtakelse av en meget ansvarsfull operativ lederstilling (se kap. 24.11.2).

Ekeland fremstilles som «en eiendommelig personlighet» uten at Jacobsen på noen måte klarer å underbygge det. Han kan ikke skjule Ekelands fremragende krigsinnsats og heller ikke Ekelands deltakelse i utbyggingen av lyttestasjoner i Nord-Norge, et tema som Jacobsen ellers gang på gang skryter grenseløst av som Vilhelm Evangs fortjeneste. Endelig klarer han heller ikke å skjule at Evang sendte Ekeland til Finland for å rydde opp etter Ap/LO’s Finlands-operasjoner og det dårlige forholdet mellom Finland og Norge som hadde utviklet seg under hans forgjengere (i hovedsak agenter rekruttert rett fra Youngstorget, se kap. 24.7). Heller ikke kunne han skjule at Ekeland klarte oppgaven med glans ved sitt samarbeide med den finske generalstaben i egenskap av militærattacahé.

Men så bringer Jacobsen det han kaller «en pussighet»⁴:

«Da Ekelands etterfølger, en annen av Evangs krigsveteraner, major Adolf Harbitz Rasmussen, skulle tiltre i januar 1958, dukket det opp sinte artikler i finsk presse. Harbitz Rasmussen ble kalt NATO-spion og fikk sitt dekke blåst. Hvem hadde interesse av å sverte den nye militærattacheen?»

En dårlig skjult insinuasjon. Men i Jacobsens fotnote blir «sinte artikler» til en eneste artikkel i avisen Uusi Suomi, der Rasmussen kun beskrives som «tidligere NATO-etterretningsoffiser» og ellers stort sett ga uttrykk for at man var lei seg fordi Ekeland måtte forlate sin offentlige stilling som militærattache i det landet han var blitt glad i, samt at det ble antydet at Rasmussen kanskje var samme type som Magnus Bratten, som altså forlengst var omtalt som en upopulær mann i Finland. Og i fotnoten tør Jacobsen forsterke sin insinuasjon:

«Evangs skepsis til Ekeland meldte seg allerede på dette tidspunkt, fordi han mistenkte ham for å være kilde til lekkasjen.»

Hvordan han vet det, sier Jacobsen ikke noe om. Heller ikke om Evang eventuelt hadde skygge av grunn for en slik mistanke. Slett ikke om hvorfor Evang eventuelt hadde avskrevet den mest naturlige forklaring; at dette var sovjetisk propaganda plassert i en utvalgt finsk avis, slik KGB på denne tiden hadde for vane. Men Jacobsen innrømmer på neste side at Ekeland 12 år senere, i 1970, ble håndplukket til å lede et nytt sikkerhetspolitisk kontor i E-stabens avdeling for bearbeiding av innsamlede etterretninger. Og dette bruker nå Jacobsen til å oppkonstruere et vendetta-motiv mot Trond Johansen hos Ekeland:

«At han var avhengig av Trond Johansens kontor for hemmelig informasjon, skapte grunnlag for rivalisering og mistenksomhet.»

Den eneste kilde Jacobsen kan fremskaffe for denne teorien er det etter hans mening «sammenraskede sammensurium» – boken «Vi som styrer Norge»! – der det heter⁵:

«De beskriver hvordan den (anm: Johansens avdeling) overkjører analyse- og vurderingsavdelingen, og de som er overordnet denne avdelingen. De understreker at det er grunn til å være forsiktig når det gjelder den informasjon som kommer fra denne avdelingen.»

Unektelig en noe annen valør enn i Jacobsens «nyanserte» fremstilling!

Jacobsen har altså anstrengt seg til det ytterste for å finne noe negativt å skrive om de to offiserene før de begynte å målbære sine mistanker om urent trav i E-tjenesten, og for å finne usaklige motiver for deres senere mistanker mot Trond Johansen. Resultatet var altså syltynt, og det syltynne kan meget vel være oppdiktet.

Jacobsen klarer ikke en gang å knytte de to offiserene til noen av de sentrale deltakere i den «store konservative konspirasjonen», bortsett fra møtet med Norvik. De var jo ikke Bryhns folk, tvert imot var de flittig benyttet av Evang selv. Jacobsen kan heller ikke redegjøre for noen partitilknytning, bortsett fra en ubegrunnet påstand om at Ekeland var «ultrakonservativ».

Etter dette er resten et rent sirkelbevis. Jacobsen refererer endel av Ekelands mistanker og observasjoner vedrørende ulovligheter, mulige kriminelle handlinger, romavlytting etc, og bruker disse samt avvisningen av anklagene (som hvis Ekeland hadde rett selvsagt var systemets eget selvforsvar) til latterliggjørelse. Han sier altså at man ikke skal lytte til offiserenes beskyldninger, fordi de fremsetter slike tåpelige beskyldninger. Stryk til forberedende prøve i logikk.

Og så kommer konklusjonen⁶:

«Hadde Erling Norvik hatt sans for historie og husket sin egen lite gloriøse fortid i Stortingets protokollkomite, ville han utvilsomt ha oppfattet et veldig ekko av førti års hviskende ryktemakeri, av brønnpisseri og bakvaskelser, av hat og personlig strid. Mer enn noe annet renner de mumlende anklager om forræderi som en stinkende, mistenksomhetens flod gjennom de hemmelige tjenestenes historie. Norvik ville ha forstått at det ikke var noe nytt de to oberstløytnantene kom med. Det var giftig slagg som hadde flytt rundt helt siden annen verdenskrig, og som igjen og igjen kom til overflaten.»

Fortsatt i Jacobsens analytiske, lidenskapsløse og nyanserte stil, selvsagt.

Dermed er vi kommet til en annen av personene som Jacobsen skal diskreditere, nemlig Erling Norvik. Norviks fryktelige gjerning var at han fortalte forfatterne av «Vi som styrer Norge» om sitt møte med de to offiserene, da ikke navngitt. Det skal han ikke få dø i synden for!

På side 24 får vi av Jacobsen altså høre om «Norviks lite gloriøse fortid i Stortingets protokollkomité.» Hva var det? Det høres nærmest ut som en sammenhengende periode av slendrian og skandaler. Først når vi kommer til side 109 får vi vite hva Jacobsen mener. Det «lite gloriøse» var at Norvik i 1964 var fraksjonsord fører for mindretallet i Protokollkomitéen (Norvik og Per Borten) som reagerte på at Ola Evensen var blitt ansatt som sikkerhetsinspektør og dermed kontrollør av E-sjefen Vilhelm Evang. Evensen hadde vært motdagist i likhet med Evang, han var (selv ifølge Jacobsen) fjernt fra å oppfylle de formelle krav stillingen var utlyst med, han var partifelle og nær venn av Evang og han var kun innstilt på tredjeplass av sjefen for Hæren, men ble likevel ansatt av sin svoger, forsvarsminister Gudmund Harlem (også motdagist og Gro Harlem Brundtlands far). På førsteplass i Hærsjefens innstilling sto den krigsskoleutdannede major Olaf Knutsen og på annen plass senere sjef for E- og S-skolen, daværende major Nic. Dons.

Denne eklatante parti- og familieansettelse med forbigåelse av to velkvalifiserte offiserer blir av Jacobsen fremstilt som det eneste gode og riktige. Da Knutsen senere selvsagt klaget til protokollkomitéen – som var hans selvsagte rett og hjemlet i etablerte rutiner – og fikk medhold av et ikke-sosialistisk mindretall (men ble nedstemt av det sosialistiske flertall), blir dette hos Jacobsen til «forsøk på torpedering» av Evensen, og deretter til «en lite gloriøs fortid» for Erling Norvik, som altså kun hadde gjort sin jobb og tatt et standpunkt som for de fleste andre vil regnes som velbegrunnet. Er dette fortsatt «et glitrende eksempel» på «analytisk og lidenskapsløs» journalistikk av Jacobsen, Stanghelle?

Norvik bringes også inn i forbindelse med at bl.a. Høyre gikk mot å innvilge billighetserstatning til Ingeborg Lygren i 1968. Det kan man mene hva man vil om, og praksis for billighetserstatninger er antakelig utvidet siden, men det har aldri vært slik at noen som har vært mistenkt og fått sin sak henlagt ut fra bevisets stilling, enn si frikjent, har noe umiddelbart krav på erstatning. Dessuten var det sider ved Lygren-saken som Jacobsen burde kjenne som ihvertfall i 1968 absolutt forble meget urovekkende!

Jacobsen konstaterer imidlertid at Høyre da var på «feil side», og setter det i sammenheng med Høyres engasjement for å få oppklaring av overvåkingssakene i vår tid. Begge dele skal være bevis for den store konservative konspirasjonen mot Vilhelm Evang, Trond Johansen, Ap osv. Men Jacobsen kommer i skade for å forsnakke seg

«Sist Høyre var på feil side var i 1968 …»

Sist? Jacobsen klarer altså ikke å plassere Høyre i sin konspirasjonsteori mellom Lygren-saken i 1968 og ‘Vi som styrer Norge’, Ramm/Setsaas-sak etc. i 1993 – over 25 år!

Realiteten er selvsagt, som alle observatører vet, at Høyre var solid støttespiller for alle de hemmelige tjenestene og ikke øynet hva som etterhvert utviklet seg før det kom enkelte advarsler på 70- og 80-tallet, men likevel valgte å forsvare dem mot alle angrep inntil det i 1993 ble for mye – akkurat som vi selv og 99% av landets forsvarsvennlige majoritet hadde gjort nesten like lenge! Før dette var det kun venstresiden ved Jacobsen/Sjues eget AKP(m-l) og tidvis SV som deltok i det «konservative komplott». Bare dette faktum skulle være nok til å sette hele Jacobsens hovedteori i sitt rette lys.

Tror Jacobsen at folk ikke har hukommelse? Når man forstår at den partipolitiske forbindelse må tas vekk, koker det hele ned til den gamle og velkjente historien om motsetninger mellom Bryhn i POT og Evang i E-staben.

Det er også dette de aller fleste av bokens 260 sider handler om. Jacobsen beskriver hvordan Vilhelm Evang, Kristian Gleditsch, Trond Johansen og Ola Evensen ble rekruttert inn i E-staben etter krigen og reaksjonene fra flere hold på at så mange tidligere Mot Dag-ister – Mot Dag var en erklært kommunistisk organisasjon – kom inn via sin krigsinnsats for Arbeiderpartiet. Dette fremstiller nå Jacobsen – bl.a. i en kommentar til CCs spørsmål om dette og om Evangs manglende militærutdannelse – som «destillert infamitet» fra CC, som også beskrives som «giftflodens illeluktende kilde, selve mistenksomhetens egentlige utspring». Jacobsen er flink til å finne på skjellsord mot CC, som Jacobsen altså beskriver som sin egen tidligere kilde og læremester¹. Men hans fremstilling er fullstendig fri for «de lange linjene bak enkeltavsløringene» som Stanghelle roser ham så sterkt for. Her gjøres intet forsøk på å sette diskusjonen inn i en riktig historisk sammenheng, som selvsagt lå bak CCs problemstillinger.

Jacobsen ser helt bort fra hva slags Arbeiderparti vi hadde før og i mange år etter krigen: Det første nasjonalbudsjettet som var et rent GOSPLAN-dokument for detaljregulert planøkonomi; striden om de ytterliggående pris- og rasjoneringslovene som ville gi all makt over næringslivet til Finansdepartementet, og kanskje mest skremmende: Striden om beredskapslovgivningen, som i sine første utkast (og ganske mye i det som ble vedtatt) ville satt Ap-regjeringen i stand til når som helst å innføre politistaten. Når man samtidig husker hvordan sovjetrusserne i tur og orden nedla randstatene og statene i mellom-Europa ved hjelp av korrumpering av ofte nettopp de radikale arbeiderpartiene, må man begripe at denne systematiske foringen av den militære E-tjeneste med troende Ap-folk, forbi profesjonelle militære, vakte bekymring i samtid.

Et annet sted i boken – og i en annen hensikt – kommer Jacobsen uforvarende til å bringe frem et forhold som måtte ha gitt enda mer saklig begrunnelse for denne bekymring. I 1942 var Evang og Gleditsch etablert under London-regjeringen som et eget etterretningskontor, med oppgaver som postsensur, listeføring av nazister og generell overvåking av nordmenn i London. En annen etat under London-regjeringen, Forsyningsdirektoratet, oppdaget at deres arkiver jevnlig ble brutt opp om natten og gjennomgått. Det viste seg å være Evang og Gleditsch som sto bak på grunnlag av et rykte som viste seg å være feilaktig. Dette startet allerede da en debatt i London om mulig partipolitisk misbruk av E-tjenestens overvåking. I 1943 kom statsadvokat Andreas Aulie i Bergen til London der han ble «rikspolitisjef». Han viste til at all overvåkingstjeneste før krigen lå under Justisdepartementet, og ville av rettssikkerhetsmessige grunner overta den sivile overvåking i henhold til foreliggende instruks. Men Evang/Gleditsch slo tilbake, ifølge Jacobsen²:

«I tillegg var i hvert fall Evang imperiebygger av natur. Frivillig kom det ikke på tale å gi fra seg makt til politifolk på den reaksjonære fløy.»

De var ifølge Jacobsen imidlertid enige i at Justisdepartementet overtok overvåkingstjenesten med bl.a. postsensur, men forlangte selv å beholde avhør av nyankomne, all kontakt med britiske tjenester, kontraspionasjen, kartotekene over nazister og angivere etc.

«I virkeligheten ville man skyfle alle trivielle oppgaver over til politiet og selv beholde kontrollen over de vitale etterretningskildene.»

Dette førte ifølge Jacobsen til en «hvitglødende debatt», særlig etter at også daværende politifullmektig Asbjørn Bryhn kom til London. Det førte til at Bryhn etter regjeringsbeslutning fra 1. januar 1944 ble leder for det nye Rikspolitiets Etterforskningskontor, som bl.a. skulle ha avhør av nyankomne, den lokale overvåkingstjenesten og utarbeiding av arrestlister foran rettsoppgjøret. Jacobsen hevder riktignok at det ikke ble trukket opp klare grenselinjer mot Evangs militære etterretning, men slår fast med dårlig skjult skadefrohet:

«Men Gleditsch og Evang beholdt sine forbindelser til britisk hemmelig tjeneste og fortsatte å føre egne lister over mistenkte nazister og angivere.»

Det ser ut som om Jacobsen finner det heltemodig at Evang/Gleditsch fortsatte denne listeføringen selv om den opplagt av Regjeringen var tillagt Bryhn. Men den konklusjon Jacobsen ikke trekker, er at Bryhn således allerede fra London hadde god grunn til å være skeptisk mot denne grupperingens manglende lojalitet til lovlig fattede beslutninger. Evangs E-tjeneste var allerede i ferd med å bli en stat i staten.

Etterhvert gjennomgår Jacobsen i tur og orden alle store konfliktsaker mellom POT v/Bryhn og E-tjenesten v/Evang. En dominerende del av Jacobsens bok er viet Lygren-saken, Haavik-saken, Werna Gerhardsen-saken, U-2-saken osv., som alt dreier seg om forholdet mellom Bryhn og Evang. Jacobsens tese er at Bryhn lot seg friste til å arrestere Ingeborg Lygren på grunnlag av svake bevis fra amerikanske avhoppere og CIA-folk og sin egen umettelige tørst etter å få knekket Vilhelm Evang. Evang og Trond Johansen fremstilles på sin side som forfulgte uskyldigheter og heltene som senere avslørte Gunvor Galtung Haavik. Dette er tyngden av Jacobsens bevismidler for at det i alle år skal ha vært en gjeng hevngjerrige «konservative» på jakt etter Evang og senere Trond Johansen. Men intet er nytt stoff. Jacobsen har selv skrevet bøker om disse tema tidligere.

Men denne striden mellom Bryhn og Evang er i virkeligheten helt uinteressant i forhold til spørsmålet om Arbeiderpartiets bruk og misbruk av de hemmelige tjenestene (særlig i nyere tid). Faktum er jo at de begge lot seg bruke, dels parallelt, dels med ulik vekt i hver sine perioder.

F.eks. bekrefter han det som alle vet fra perioden like etter krigen³

«… overvåkingstjenestens økonomiske midler var sterkt begrenset, og det ble derfor til at Fst II finansierte en vesentlig del av det apparat som ble bygget opp for å kontrollere virksomheten i fagbevegelsen.

Jeg tror E-staben (Fst II) på dette tidspunkt allerede hadde startet et samarbeid med Sjømannsforbundet om å registrere kommunister. …»

Om avlyttingen i Folkets Hus på 50-tallet skriver han:⁴

«Alt taler idag for at romavlyttingen ble utført av et helt annet, tilknyttet apparat, LO’s kommunistjegere – med teknisk støtte av folk som arbeidet for politiet og den militære etterretningstjenesten.»

Og i en fotnote bekrefter Jacobsen det alle vet, og som nylig også ble bekreftet av Haakon Lie i NRK-TV, nemlig at⁵

«Aps apparat i Ronald Byes tid (fra 1967) ikke hadde noe som helst med E-staben å gjøre. Det ble drevet som en filial av overvåkingspolitiets politiske avdeling.»

Det er ikke nødvendig å føre dette videre. Vi viser til vår egen fremstilling om forholdet mellom Ap og de hemmelige tjenester i kap. 8. Uansett strid mellom POT og E-tjenesten, opererte de begge i mange år under det uforstyrrede Ap-hegemoniet frem til i praksis 1965 som ulike etater i et «storkonsern» der det også befant seg en etat med sete på Youngstorget. (Etter dette er det spunnet et nett rundt alle deler av det hemmelige Norge som skal sikre Aps tilgang til mest mulig av dets ressurser uansett hvem som «vikarierende» ikke-sosialistiske regjeringer måtte klare å plassere i ulike sjefsstoler, ved at disse enkelt og greit omgås i de reelle beslutningslinjer inntil de kan fjernes.)

Striden mellom Bryhn og Evang var således en strid innenfor Ap-konsernet. Den kan ikke brukes som bortforklaring av mistankene om Aps bruk og misbruk av alle de hemmelige tjenestene. Var det noen «giftstrøm» i denne striden, var det en helt annen enn den påstått brede giftstrøm fra den påståtte samordnede «konservative» side. Og sistnevnte giftstrøm blir det fint lite igjen av når vi fjerner alle strømmene mellom Bryhn og Evang.

Dessuten kan disse forholdene heller ikke brukes til å bortforklare at det nære forhold mellom maktelitene i Norge og Israel har medført Mossad-operasjoner på norsk jord over stokk og stein. For også på dette punkt har begge tjenestene vært like gode.

La oss se på den påståtte «indre opposisjon» i E-tjenesten. Enkelte navngitte E-folk beskrives av Jacobsen som «rabiate antikommunisten) og «hauker», og vi tviler ikke på at det kan ha vært svært ulike meninger om vurderingen av den sovjetiske trussel fra tid til tid. Men Jacobsen klarer ikke å dokumentere at det har eksistert noen gruppering innen E-tjenesten som skulle ha motiver for å kolportere usanne opplysninger om forholdet til Ap, enn si noen som har sagt noe særlig om dette i det hele tatt unntatt Hoem/Ekeland og CC etter at han trådte ut av tjenesten. Det virker heller ikke særlig sannsynlig at Evang frivillig bygget opp sin etat med utelukkende «erkekonservative motstandere» hvis Jacobsen har rett i at «giftflommen» fra disse startet straks etter krigen. Heller ikke at E-tjenesten under så sterk innflytelse av Trond Johansen skulle ha fortsatt med å rekruttere «brønnpissere» helt opp til vår tid.

Realiteten er nok den helt motsatte: Det har vært påfallende taust fra E-folk som må ha reagert på Aps misbruk, men nesten ingen har våget å gjøre noe med det av frykt for konsekvensene. Unntakene er Hoem/Eikeland (som etter vår mening har vært like modige som Ronald Bye). Andre har ikke våget seg like langt frem. De har selvsagt sett seg ut noen «i familien», noen de kjente godt og visste ville respektere deres anonymitet. Hvem andre enn CC? Det er selvsagt årsaken til at CC har vært den som har reflektert uroen innenfor E-tjenesten. Men han har selvsagt ikke vært «talerør for den konservative falanks som arbeidet for å gjøre de hemmelige tjenestene til et redskap i den politiske kampen mot alt som smakte av sosialisme». Noen slik falanks har aldri eksistert. Hadde den det, hadde den nok hatt styrke og mot nok til å vise såpass ansikt at Jacobsen hadde kunnet vise det frem. Men intet slikt finnes, heller ikke hos Jacobsen. Alt vi kan se, er meget varsomme fremstøt fra anonyme personer som betror seg til den de har tillit til, bl.a. om sin frykt for det helt motsatte: Den løpende virksomheten for å sørge for at de hemmelige tjenestene forblir et redskap i den politiske kampen for Arbeiderpartiet.

CC var for sin del med rette også bekymret for at den partitro Trond Johansen, bl.a. gjennom sitt medlemskap i Aps utenrikspolitiske utvalg og hans nære vennskap med Knut Frydenlund, Thorvald Stoltenberg og Johan J. Holst, var i stand til å gi Ap hurtigere og mer fyldig informasjon om utenriks- og sikkerhetspolitiske (og endel innenrikspolitiske) saker enn selv Regjeringen fikk – i perioder med ikke-sosialistisk regjering. Det går ikke an å avfeie en slik problemstilling, slik som Nygaard Haug-utvalget og Jacobsen gjør, med at alle har rett til å ha et partimedlemskap og å ha nære venner uten at det skal telle mot dem. Trond Johansen har i en menneskealder vært i en helt spesiell posisjon med makt og informasjonstilgang ingen andre har kunnet komme i nærheten av. Dette burde tilsi en helt spesiell varsomhet i forhold til det partipolitiske liv, noe Trond Johansen aldri var i nærheten av, jfr. Jacobsens egen beretning sitert nedenfor om Johansen som «en institusjon, en slags høyere sosialdemokratisk høringsinstans, som man kunne henvende seg til for råd og hjelp»; Jacobsens stadige påpekninger av Trond Johansen som «del av Arbeiderpartiets utenrikspolitiske elite»; Jacobsens egen forklaring om at Johansen var med på å plassere Arne Treholt på et sidespor i partiet (se nedenfor) osv.

Ved nærmere ettertanke må selv Jacobsen forstå at denne problemstilling var vel begrunnet.

Så langt består altså Jacobsens byggverk av den naturlige skepsis i tiden under og etter krigen mot motdagistene og Ap-folkene som ble plassert i sjefsstillinger i E-tjenesten (en skepsis de selv hadde mer enn nok av ansvar for og som er meget lett forklarlig ut fra datidens forhold), den velkjente føljetong om striden mellom Evang og Bryhn som Borten-regjeringen ryddet opp i, og helt udokumenterte og meget lite troverdige påstander om at advarslene opp gjennom årene til CC, Erling Norvik og andre fra varsomme E-folk i virkeligheten var noe helt annet: En velorganisert kampanje fra 1497 «konservative» E-folk for å diskreditere tre «dyktige» Ap-folk.

Men ofte tar det heldigvis ikke lenge før sannheten kommer for en dag. I TV-2-programmet «Bak din rygg» kom det i november 1995 frem nye opplysninger om hvordan E-tjenesten ble bygget ut etter krigen (Sikkerhetsstaben, slik den omtales nedenfor, var et nytt kontor i den daværende E-tjenesten, skreddersydd for å starte samarbeidet med Ap/LO’s nye etterretningstjeneste)¹:

«Ledende Ap-folk deltok i utvelgelsen av Forsvarets første sikkerhetsoffiserer på 1950-tallet: I 1951, midt under den kalde krigen da Jens Chr Hauge var forsvarsminister, skulle Forsvaret ansette sine første offiserer i Sikkerhetsstaben. En av dem som ble innkalt til jobbintervju hos statsråd Hauge, senere sjef for Forsvarets Sikkerhetstjeneste (FO/S), Rolv Aursand, forteller. – Og da vi samlet skulle inn i konferansesalen, viste det seg at vi ikke bare skulle møte ham, men vi skulle møte to andre personer også, som satt der allerede …»

De to personene var Rolf Gerhardsen, bror av statsminister Einar Gerhardsen og redaktør av Arbeiderbladet, og Arbeiderpartiets sekretær Haakon Lie. Ap som parti tok mao. full kontroll med nyansettelsene i den fra før meget svake E-staben. Tror man denne gjengen overlot resten til tilfeldighetene, etter at man hadde ansatt «tre enormt dyktige personen) som tilfeldigvis var Ap-folk, slik at alle andre som ble ansatt var «konservative»?

Jacobsen må selv ha forstått at dette ikke var nok. Det faktum som er åpenbart for alle, at E-tjenesten nøt like stor beskyttelse fra ikke-sosialistiske partier som fra Ap under årtier med angrep fra venstresiden, og at de ikke-sosialistiske partienes mistanker mot hemmelige tjenester først ble vekket særdeles langsomt fra 70- til 90-tallet (med unntak for Per Borten som hadde mest kunnskap), måtte settes under angrep for å få frem verdensbildet av den uskyldige E-tjenesten mot den store konservative, hevngjerrige og giftspredende falanks.

La oss først konstatere at Jacobsen nå later som om de ikke-sosialistiske partienes mistanker på 90-tallet ensidig er rettet mot E-tjenesten. Dette er nødvendig for å få dem innpasset i teorien om Evang, Johansen og Evensen mot de mange konservative i POT, den indre «falanks» og i Stortinget (der særlig Høyre fremheves, selvsagt i et forsøk på å splitte de ikke-sosialistiske partiene). Men i virkeligheten har de ikke-sosialistiske partiene (med rette) rettet sine mistanker og sine granskningsbeslutninger mot deler av alle de hemmelige tjenester. Man vil sikkert huske at det heteste sted tidligsommeren 1993 nettopp var i Justiskomitéen der man rett og slett ikke trodde på Overvåkningspolitiets uskyldighet. Men det finnes overhodet ingen analyse av striden i 1993 i Jacobsens bok – bare spredte (og meningsløse) påstander om at dette skulle være ledd i den koordinerte «giftfloden» mot E-staben.

Det ser Jacobsen glatt bort fra. For å finne andre holdepunkter for sin teori har han måttet grave dypt, og kommet opp med to saker: Reaksjonene mot utnevnelsen av Ola Evensen, og avstemningen over billighetserstatning til Ingeborg Lygren. I begge disse sakene sto Erling Norvik sentralt – derfor nå den sterke diskrediteringen av ham!

Men Jacobsen må ha forstått at dette var syltynt. Noe måtte krone byggverket. Derfor har han kokt sammen en helt ny versjon av Treholt-saken, som aldri tidligere har vært noen del av overvåkingsdebatten (men blir det nå – og ikke bare i Alf R. Jacobsens versjon!). Dette er – bortsett fra en annen, mindre viktig sak – det eneste «nye» i boken, hvilket andre media selvsagt oppfattet, for det var dette som ble hovedoppslaget. Til gjengjeld er dette absolutt den verste delen av boken ved siden av alle de grove skjellsordene som brukes mot CC, Erling Norvik og Ingvald Godal (som av den «analytiske og lidenskapsløse» Jacobsen kort avskrives som «et skadeskutt neshorn» som var «opplagt ute av balanse»!¹

Jacobsen mener nå at feilen ikke var at Treholt ble sluppet inn på Forsvarets Høyskole. Dette er i seg selv overraskende, fordi det nettopp var denne beslutning som ble tatt på øverste regjeringsplan som hittil har vært grunnlaget for alle angrep på Willoch-regjeringen vedr Treholt-saken. Det har av alle hittil vært sagt at det var oppholdet på Høyskolen og de særdeles følsomme informasjoner Treholt fikk der som forstørret ham fra en liten spion til en stor spion. Det var det som kvalifiserte til 20 års fengsel og kostet flere års forsvarsbudsjetter – femti milliarder kroner.

Poenget er at denne versjonen ikke passer inn i Jacobsens hypotese, for i den beslutningen var hele den militære siden, herunder E-tjenesten, delaktig med klare råd til Regjeringen om å slippe Treholt inn etter at et fait accompli var inntruffet (se kap. 25.10). Derimot fikk overvåkningspolitiet – som ledet etterforskningen – først beskjed om hva skjedde etter at det tilsynelatende var for sent, og Haarstad var forbannet over beslutningen. Det passet ikke. Det var overvåkingssjefene Gunnar Haarstad og Jostein Erstad som skulle fremstilles slik at de ønsket seg en størst mulig spion som revansj etter Lygren/Haavik-sakene og dermed plasseres inn i mønsteret med «høyresiden» mot «E-tjenesten». Det var POT’s rolle sammen med Høyres som måtte fremstilles som kritikkverdig for å få virkeligheten tilpasset teorien.

Derfor var det det forhold at Treholt ikke ble stoppet før han reiste til Helsingfors 13. mai 1983 som måtte bringes opp. Ifølge Jacobsen var det da «Kåre Willoch og hans regjering sviktet»². Da møtte Treholt nemlig Gennadij Titov og ga ham gradert materiale fra Forsvarets Høyskole. Da blir skylden pent lagt på POT underlagt Justisdepartementet og Willoch-regjeringen, uten noe ansvar for E-tjenesten og forsvarsledelsen.

Denne flyttingen av fokus faller på sin egen urimelighet. Alle må begripe at Treholt hadde enhver mulighet for å få gradert materiale overlatt til russerne hele tiden, i Oslo. KGB hadde «postkasser» for sine agenter overalt. Uansett spaning: Hvem kunne hindre Treholt i å ta med seg en konvolutt på joggetur i Marka (som han hadde regelmessig) og i et usett øyeblikk legge den igjen under en avtalt trerot 12 km inne i Nordmarka, slik at den kunne plukkes opp av en russisk (eller norsk) jogger senere? Hvem kunne hindre ham i å putte dokumenter i en nøytral konvolutt med vanlige frimerker og postlegge denne til hvem som helst fra en hvilken som helst ordinær postkasse?

Vi vet ikke noe om han faktisk gjorde det. Men muligheten kunne aldri vært avvist, og dermed at norske hemmeligheter med høy sannsynlighet var blitt kompromittert, med akkurat den samme kostnad og sikkerhetsrisiko.

Uansett vurderingen av dette, svikter Jacobsen totalt på neste punkt: Å knytte denne avgjørelsen opp til den påståtte politisk-taktiske vurdering om å gjøre Treholt til storspion. Jacobsen spør³:

«Hvem var til stede og foresto de nerveslitende overveielser, da man 10. mai ble klar over at Arne Treholt var på vei til Helsingfors med verdier tilsvarende flere forsvarsbudsjetter i attachékofferten – og det ennå var fem døgn før den fatale overlevering skulle finne sted? Kort sagt, hvem godkjente at Arne Treholt fikk lov å reise?

Svarene på spørsmålene ligger i Kåre Willochs redegjørelse til Stortingets kontrollkomité 7. mars 1989. …»

Men svaret var ikke som Jacobsen ønsket. Det nærmeste man der kommer Helsingfors-turen er⁴:

«Lederen: Ble du på noe tidspunkt orientert om den pågående etterforskning av Treholt som vi nå snakker om, i mai 1982 og frem til pågripelsen av Treholt i januar 1984?

Willoch: Her er det litt vanskelig å svare helt bestemt, for erindring om etterfølgende orientering kan lett bli forskjøvet i tid. Det jeg kan si, er at jeg ikke ble særlig overrasket …»

Her må man merke seg at Willoch i 1989 selvsagt ikke kjente til at Jacobsen i 1995 ville gjøre dette til noe sentralt tema og derfor ikke hadde noen grunn til å svare unnvikende på spørsmålet. Realiteten er selvsagt at Willoch som den korrekte mann han er, etter diskusjonene vedrørende Høyskolen i mai 1982 overlot den videre etterforskning og de videre vurderingene til overvåkingssjefen som rette vedkommende.

Siden Jacobsen – utvilsomt til hans store skuffelse – ikke fant noe som tydet på at Willoch og regjeringen visste om Treholts planlagte reise til Helsingfors, blir han nødt til å innrømme det «selvsagt delvis var den nye overvåkingssjef Jostein Erstads ansvar» at det ikke «ble tatt initiativ til et møte for å overveie saken på nytt»⁵ forut for Treholts avreise til Helsingfors. Jacobsen mener man på det tidspunkt hadde nok beviser, fordi POT i juli/august 1982 «sannsynligvis» hadde mottatt informasjon fra MI6 om at en ny sovjetisk avhopper, Oleg Gordievskij, kunne identifisere Treholt som «en av de 10 viktigste agentene som KGB hadde i Vest-Europa»⁶. Dette er således Erstads ansvar, og vi går ut fra at han før eller siden svarer på dette.

Likevel presterer Jacobsen å hevde at «det også var Willochs ansvar»⁷, fordi

«… (Willoch) etter våren 1982 syntes å ha distansert seg fra saken. Hvorfor gjorde Kåre Willoch det? Hvorfor synes han å ha lukket øynene?»

Dette er altså anklagepunkt nr. 1 mot Willoch. Han distanserte seg fra saken, slik at han ikke sørget for å få vite at han kunne (burde) gripe inn mot Helsingfors-reisen! Dette er mildt sagt et fantastisk resonnement. Jacobsen mener altså at Willoch skulle kastet vrak på alle saksbehandlingsregler og etablert rutiner som ville gjøre det mulig for ham å gripe direkte inn i en pågående politimessig etterforskning! Hvis han hadde gjort det, hadde det virkelig vært grunn til kritikk. Nå blir Jacobsens anklage bare tøv.

Men det blir verre⁸:

«Det foreligger ett moment som aldri tidligere har vært bragt inn i saken. Nettopp i 1982 … fikk … Norvik sitt foruroligende besøk. …

Norvik var, etter det som hevdes, selv ikke informert om etterforskningen mot Arne Treholt Han var derfor høyst sannsynlig også uvitende om Johansens spesielle rolle som overvåkingspolitiets rådgiver i saken.

Men rette vedkommende som Norvik gikk til … var bedre informert. Det var hans statsminister Kåre Willoch og forsvarsminister Anders Sjaastad.

Hvis Willoch og Sjaastad hadde et minimum av fantasi, må Norviks orientering ha gitt dem et iskaldt sjokk. Hvorfor skulle Trond Johansen, Frydenlunds nærmeste venn og rådgiver, avlytte regjeringens medlemmer midt i en så sensitiv situasjon?»

Jacobsen besvarer ikke spørsmålet (men det har vi gjort, se kap. 25.10). Derimot konstaterer han at Regjeringen visste om at ihvertfall Frydenlund visste om Treholt og at man sikkert antok at Trond Johansen visste. Og nå kommer – sammenheng eller ikke – anklage nr. 2:

«Jeg tror anklagene mot Arbeiderpartiet og Trond Johansen, som nådde Willoch og Sjaastad i det avgjørende år 1982, har hatt en effekt – bevisst eller ubevisst. Jeg tror ikke den økte regjeringens lyst til å gripe inn og stanse saken mot Arne Treholt på det tidspunkt da den kunne minimaliseres. Det var ikke bare for Overvåkingspolitiet det var viktig å få til en skikkelig spionsak eller fiaskoen med Lygren/Haavik-saken.

Også for Høyre, som i tidligere saker notorisk hadde vært på feil side, var det viktig å få et oppgjør – ikke med Treholt, men med Arbeiderpartiet.

Jeg tror ikke det bare var ‘risikoen ved å få en KCB-agent i slike posisjoner i samfunnet’ som var skremmende for Kåre Willoch og Høyre. Like skremmende må det må det ha vært å ha et Arbeiderparti som brukte den militære E-staben til politiske formål – og ikke vek tilbake for de groveste ulovligheter. Det forutsetter naturligvis at landets daværende politiske ledelse tok anklagene alvorlig. At de gjorde det, synes partiers adferd å bekrefte, da mistankene på ny brøt frem på 90-tallet.»

Dette presterte altså landets fjernsyn og aviser å presentere som verdifull ny innsikt i Treholt-saken! Ved nærmere ettersyn er det hele absolutt verdiløst. For det første er det all grunn til å tro at Willoch overlot alle beslutninger vedrørende etterforskningen til POT, og således ikke engang kunne vurdere om det var noen taktisk fordel eller ulempe å vente eller ikke, langt mindre gripe inn. For det andre hadde ikke Regjeringen noe usnakket med Trond Johansen eller E-tjenesten. Vi regner med at Erling Norvik, som ikke kjente til Treholt, tok Hoem/Ekeland alvorlig. Willoch ønsket saken vurdert og sendte den til forsvarsminister Sjaastad, som siden fortalte til Nygaard Haug-utvalget at han ikke tok dem alvorlig, og han gjorde heller ikke noe med saken (se kap. 24.11.1.1.).

For vår del mener vi regjeringen Willoch i høyeste grad burde ha tatt de to offiserene alvorlig, men rent historisk sett gikk det ikke slik. Da faller også hele Jacobsens motiv bort, i tillegg til at vi allerede har påvist at regjeringen hverken hadde anledning eller virkemidler til den «bevisste eller ubevisste» unnlatelsessynd den anklages for.

Dessuten: Hvis Jacobsen har rett vedr. Gordiveskij, hadde man jo allerede nok bevis mot Treholt. Som eventuelt propagandanummer mot Ap var han jo derfor allerede mer enn god nok. De eneste som har motiv for å flytte oppmerksomheten i Treholt-saken fra opptakelsesbeslutningen til Helsingfors-reisen er således Trond Johansen og hans E-tjeneste selv, av grunner som vi solid har dokumentert i kap. 25.10.

I tillegg gjør Jacobsen så godt han kan for å diskreditere Willoch på andre måter. Om det firesiders utdrag fra høringen med Willoch i Stortingets kontrollkomité – for langt til å gjengi her – sier han⁹:

«I min verden er Kåre Willochs svar blant de minst sympatiske han ga i sin tid som statsminister … Ved nærmere etterprøving er få av Willochs vurderinger holdbare, et fenomen som etter mitt skjønn karakteriserer Høyres adferd i mange av de kontroversielle saker om spionasje og hemmelige tjenester etter krigen. Partiet har rett og slett manglet ryggrad.»

Hva er det mannen sikter til? Referatet inneholder ikke noe nytt. Alt er kjente vurderinger vedr opptaket på Høyskolen. I motsetning til Jacobsen bruker Willoch som vanlig aldri personkarakteristikker, skjellsord eller insinuasjoner.

Og hva mener han med at få av vurderingene er holdbare? Den eneste av Willochs vurderinger han konkret drøfter er¹⁰:

«Det fantes, ifølge Willoch, én hovedgrunn til at Treholt slapp inn på Forsvarets Høgskole, og siden fikk lov til å gi sovjetrusserne norske forsvarshemmeligheter verdt femti milliarder¹¹: Han måtte forhindres i å havne ved Kongens bord, fordi det kunne medføre verre skade.

Logisk spørsmål: Hadde Arne Treholt sjansen til å havne ved Kongens bord? Mitt svar er nei, og jeg skal begrunne det i flere etapper …»

Jacobsens første argument er at Treholt allerede var «en merket mann i Aps indre utenrikspolitiske krets». Han var blitt plassert som styremedlem i Uranienborg lag av Oslo Ap «og var i praksis satt utenfor» (æren for dette plasserer Jacobsen selvsagt hos Frydenlund/Johansen).

Dette kan godt være riktig, men svært naivt tenkt. «Den indre utenrikspolitiske krets» er en kortlivet affære. Hva ville hindret Treholt i å slå seg opp f.eks. via nei til EU-kampanjen, bli en populær folkeforfører for venstresiden og etterhvert slå seg videre opp? Det er bare å se på hva som har skjedd etter at han ble solid dømt: Det har vært nok av dem som har tvilt på hans skyld, og i utlandet fantes det Amnesty-avdelinger som adopterte Treholt som politisk fange!

Jacobsens andre argument er en variant av det første: Man kunne pågrepet Treholt tidlig, og fått ham dømt f.eks. for tjenesteforsømmelse

«Og selv om han var blitt frikjent – ville han med sine tillitsbrudd, brettet ut for all verden, fortsatt ha kunnet avansere i politikk og utenrikstjeneste? Naturligvis ikke. En pågripelse av Arne Treholt ville ha medført at han aldri ville kunnet havne hos Kongens bord.»

Hvis han ikke f.eks. ble kanonisert som martyr for fredssaken og igjen kjørt til værs av venstresiden, bestemødre mot atomvåpen osv. En tiårsperiode i SV for så å vende tilbake til faderhuset ville vært en fremragende omgående bevegelse … Eller en periode som forbundsleder i et LO-forbund. Eller hva annet han måtte ha funnet på: Jacobsen må ikke glemme at mannen er intelligent og kan være uhyre sjarmerende. Og han ville i tillegg hatt alle KGBs ressurser i ryggen, med rike muligheter f.eks. for tilgang til personopplysninger, bestikkelser og desinformasjon.

Jacobsens tredje argument er så dumt at det knapt fortjener å bli sitert: Han mener man skulle snudd Treholt til å bli dobbeltagent! Hvis han har 1% av den innsikt i etterretningsmaterien han blir tillagt av sine klakører, vet han selvsagt at dobbeltagenter er det skumleste av det skumle: Ingen vet hvem de egentlig er lojale til. Fra dobbel blir man trippel, kvadruppel osv. Selvsagt ville han grepet sjansen og hva ville så ha skjedd? Hva kan f.eks. hindre en dobbelt- (trippel-) agent i å iscenesette et tilsynelatende fremragende etterretningskupp etter endel år og deretter med palmer i hendene komme inn fra kulden for å gjenoppta sin politiske karrière?

Men det som ettertrykkelig slår Jacobsens kritikk mot Willochs resonnement ihjel, er hva han selv hadde skrevet 12 sider tidligere, om situasjonen da Treholt ble flyttet til toppen av listen over mistenkte¹²:

«Jeg tror det er viktig for å forstå den seinere debatt at saken ikke bare endret karakter for overvåkingspolitiet Den endret også karakter for Frydenlund og Johansen, som begge tilhørte Arbeiderpartiets utenrikspolitiske elite.

Treholt var sosialdemokrat og tilhørte en hel krets unge radikalere som representerte morgendagens menn i Arbeiderpartiet. Han var allerede etablert som utenrikspolitisk ekspert. Han var populær og hadde vunnet erfaring som statssekretær i samme regjering som Frydenlund. Det var all grunn til bekymring for den dagen Treholt skulle vende hjem fra USA for å gjenoppta sin karriere i politikken og diplomatiet. Foreløpig var identifikasjonen usikker. Det fantes ingen beviser – hverken for spionasje eller tjenesteforsømmelse. Hvem kunne vite hvor en mann med hans talenter og ambisjoner ville ende, hvis han ikke ble avslørt? Som utenriksminister? Som stjernediplomat? Som KGB’s forlengede arm i norsk sikkerhetspolitikk, hvis Cordievskij hadde rett?»

Legg merke til at Jacobsen her forutsetter at man kjente Gordievskij’s vitnemål, og at bevissituasjonen mot Treholt således i denne sammenheng for Frydenlund/Johansen var nøyaktig den samme som for Willoch på det tidspunkt Jacobsen regner det som et svik at Willoch ikke grep inn.

Forskjellen er at når Frydenlund og Johansen fra Aps utenrikspolitiske elite sier at Treholt på dette bevisgrunnlaget, hvis man ikke fikk mer, kunne endt som utenriksminister eller stjernediplomat, så er det sant som en stentavle fra Gud i Jacobsens verden. Når Willoch sier nøyaktig det samme, er det «blant de minst sympatiske svar», «uholdbar vurdering», «en karakteristikk av Høyres atferd», et uttrykk for at Høyre «mangler ryggrad» og dessuten aldeles galt – i Jacobsens verden.

Hørte vi nyansert, Sjue?

Det er godt gjort å skrive en så ensidig bok som denne. Og det er godt gjort av kollegene Stanghelle og Sjue å stille opp med tilsynelatende «sjølkritikk» og dernest geniforklare Jabobsen på dette grunnlag. En som ikke kunne delta i øvelsen med sjølkritikk – fordi han stort sett har ment som Jacobsen hele tiden – er VG’s Olav Versto, som ikke er mindre panegyrisk:

«Alf R Jacobsen dokumenterer … hvordan et flertall på stortinget og store deler av norsk offentlighet er blitt forledet til å tro at E-tjenesten er befolket av banditter som har vært mer opptatt av å spionere på sitt eget folk enn på Sovjetunionen.»

Det dokumenterer Jacobsen aldeles ikke (men for å se det må man studere boken). I virkeligheten gjør han ikke det minste forsøk på å gjennomgå hva som har vært grunnlaget for stortingsflertallets mistanker. Noe av dette vet han ikke noe om, så det er naturlig nok. Men hadde han intervjuet representanter for dette flertallet (intet tyder på at han har gjort det, for de avfeier han bare som «skadeskutt neshorn» o. I.) eller simpelthen sjekket hva de har sagt, ville han funnet ut at det er mer enn godt nok grunnlag for mistanke i den serie åpenbare dekkaksjoner som har funnet sted i Lillehammer-saken, i en milelang rekke avlyttingssaker, hos Nygaard Haug-utvalget og ikke minst i behandlingen av Ramm/Setsaas-saken i en rekke ledd, som leseren nå kjenner godt til, Stortinget kjenner til, men Jacobsen synes helt uvitende om.

Det eneste Jacobsen gjør, er å konstruere en annen teori og forsøke å føre bevis for denne. Innholdet av denne teori og bevismidlene som sådan har vi tatt oss av foran. Nå skal vi se litt nærmere på Jacobsens kildebruk og kildekritikk, som han selv er svært opptatt av å kritisere andre for.

Vi minner om hans egne uttalelser ved utgivelsen av boken

«- Mange med meg er blitt ført bak lyset og har ikke utvist den kritikk journalister bør gjøre med kilder og kildenes motiver.»

Jacobsen benytter seg av avdøde CC på tre måter: Først hevder han å ha vært «indoktrinert», «påvirket» og «et ekko» av ham (se foran). Hensikten med dette er å bidra til den store omvendelsesfesten sammen med to andre såkalte «tjenestedødare», Stanghelle og Sjue. slik at de tre kan si i kor at de har tatt feil eller ihvertfall overdrevet. Når de verste «dødarene» nå er med på hvitvaskingen, må det vel være riktig?

Som tidligere påpekt i fotnoter, var Jacobsen aldri noen disippel av CC. Hele hans forfatterskap er gjennomsyret av å være et talerør for Trond Johansen og E-tjenesten. Han er aldeles ingen «omvendt, angrende synder». Hans ry som «tjenestedødare» er ensidig bygget opp gjennom hans stillingtaken til fordel for Evang/Johansen mot Bryhn/Haarstad/Erstad, dvs. FO/E mot POT.

Tre steder hevder Jacobsen at han i boken « Muldvarpene»¹ har vært skrevet under påvirkning av CC.

Først² hevder han at «CCs påvirkning av det jeg skrev, er åpenbar» med referanse til den såkalte Røise-saken. Gunnar Røise var enda en motdagist omvendt til Ap som Evang bragte med seg inn i E-tjenesten, for siden å sende ham til Moskva som sosialattaché, der han kort tid etter skjøt seg. CCs sier at man³ «fant bare en forklaring, Gunnar Røises umåtelige skuffelse over sin ungdoms kjærlighet – det kommunistiske paradis.» og kommenterte dette slik: «Menn som Asbjørn Bryhn syntes nok amatørskapet hadde fått vel store vilkår …».

Slår man så opp i «Muldvarpene» der Jacobsen mener han var påvirket, finnes overhodet ingen refleks av teorien «skuffelse over det tapte paradis» eller kritikk mot amatørskap. Her er en ren faktisk beskrivelse, kun med et lite hint om at saken muligens ble etterforsket mindre enn vanlig⁴.

Et annet sted⁵ mener han at han i «Muldvarpen» var «et ekko» av CCs sammenligninger mellom de fem britiske forræderne Kim Philby m.fl. med motdagistene i Norge som kom inn i E-tjenesten. Det pussige er at de sider i Jacobsens egen bok han nå viser til ikke dreier seg om dette tema i det hele tatt, kun en omtale av Lygren/Haavik-sakene. Er det en feil her? Ihvertfall forsvinner også på dette punkt ethvert underlag for Jacobsen som CCs «omvendte disippel».

På det tredje sted⁶ hevder han at han ble «indoktrinert» av CC om mistankene mot ekspedisjonssjef Andreas Andersen en vårdag i 1984 (se foran). Her er det ikke lett å kontrollere hva Jacobsen tidligere har ment eller for den saks skyld mener nå. Han viser ikke til noen av sine tidligere bøker e.l., og gir nå bare en beskrivelse av hele saken (som er interessant nok, fordi den munner ut i at det må ha vært en annen meget vel plassert sviker i Regjeringens eller embetsverkets toppledelse i 1957).

Dernest – og det går gjennom hele boken, skjeller han ut CC ved hjelp av de mest fantasifulle og grove invektiver. Noen er allerede sitert, i tillegg har vi bl.a. funnet uttrykk som «infamitetens usaklige mester i mistenksomhetens mosaikk»⁷; «destillert infamitet»⁸; «hans fremstilling … var – som mye annet han skrev – usjekket, upresist og på helt avgjørende punkter feil»⁹; «han var ute med hestehoven»¹⁰; «han hatet virkelig motdagistene og brukte mesteparten av åttiårene på å overføre sin vendetta til en ny generasjon journalister»¹¹; «den stillferdige mobbing som etter hvert ble CCs spesialitet»¹²; «pustet til ilden fra sidelinjen»¹³; «… som skribent i tretti år var talerør for den konservative falanks som arbeidet for å gjøre de hemmelige tjenestene til et redskap i den politiske kampen mot alt som smakte av sosialisme»¹⁴ etc. I over halvparten av tilfellene Jacobsen nevner CC, skjer det sammen med slike diskrediterende uttrykk.

Hensikten med dette er selvsagt å frata CC så mye troverdighet som mulig.

Likevel er Jacobsen tydeligvis usikker på om denne diskrediteringen er tilstrekkelig. Mot slutten av boken kommer tredje type taktikk: Jacobsen får plutselig behov for å ha CC som alliert igjen. Nå tolkes en an CCs bøker på snilleste måte for Evang. Dessuten påstår han at CC «hadde altså, på sine gamle dager, snudd», ved å påberope seg et ikke dokumentert personlig brev fra CC til E-sjef Alf Roar Berg der han skal ha beklaget at han «hadde hengt ut Trond Johansen». Brevet har ingen kildehenvisning og det er ikke sitert direkte. Vi tviler på at det kan eksistere i en slik form, men selvsagt har CC alltid vært dannet og på gentlemannens vis søkt å glatte over unødige personlige motsetninger. At han hadde «snudd», er utelukket. Vi hadde nær sagt daglig kontakt med CC helt til hans plutselige bortgang, og kjenner godt til f.eks. hva han fortalte Lund-kommisjonen og hva han ellers hadde mistanke om. Og det var i utvetydige ordelag noe helt annet enn Jacobsens hvitvasking!

Hensikten med dette er selvsagt å få folk til å tro at «selv mesteren» før sin død var «kommet på bedre tanker», akkurat som disiplene som levde videre og rakk å formulere disse. Men det hele er en stor bløff. Jacobsen har alltid vært CCs motstander. Nå manipulerer han med CC etter hans bortgang på an aldeles ufyselig måte ved å trekke ham opp og ned etter forgodtbefinnende for så å slenge ham i den «stinkende, mistenksomhetens flod» som «infamitetens usaklige mester» sammen med annet «giftig slagg».

Hvoretter Jacobsen utropes til Gud, Allah og Buddha av kollegene Stanghelle, Sjue og Versto!

Diskrediteringen av oberst Hoem i forbindelse med Selmer Nilsen-saken bygger ifølge Jacobsen på Kjell Fjørtofts «Spionfamilien»¹ og hans egne påberopte samtaler med anonyme impliserte. Det foreligger ingen sitater eller annen konkret kildeangivelse.

Dette er Jacobsens versjon (uthevninger foretatt her)²:

«Den firskårne og krigerske Erling Hoem, som siden er blitt en velkjent aktivist i Norske Reserveoffiserers Forening, skapte sitt ry gjennom en halsbrekkende ekspedisjon på egen hånd – et uortodokst vågestykke som nesten hadde kostet ham karrieren. l knappetelt i indre Troms vinteren 1967 hørte han en ung korporal fortelle om dramatiske krigsår i det avfolkede Bakfjord, om sovjetiske partisaner og tyskernes herjinger. Han spisset ørene da unggutten fortalte at det ennå fantes en radiosender nedgravd i hjembygda.

Som kompanisjef på Setermoen hadde Hoem naturligvis ingenting med hva som eventuelt fantes i en gudsforlatt fjord hundrevis av kilometer i nord. Men Hoem var lidenskapelig interessert I spionasje og konstant på vakt mot KGB’s renkespill. Han hadde dessuten i yngre år tjenestegjort som etterretningsmann i Finnmark Landforsvar, og der fått vite om merkelige radiosignaler som helt siden 1949 hadde satt grå hår i hodet på den lokale peiletjenesten. Brått så han sjansen til å oppklare et gammelt mysterium. Han lovte korporalen permisjon, hvis han ville fortelle hvor senderen var gjemt – og rekvirerte sivilt sjøfly til Alta.

Det ble en eventyrlig ekspedisjon.»

Senere beskriver Jacobsen Hoems innsats slik;

«… Hoem, som ved cowboymetoder og nærmest på egen hånd hadde oppklart saken, …»

Inntrykket leseren sitter tilbake med, er av en ukontrollert, udisiplinert og klønete person som plukker opp en tilfeldig historie og så iverksetter en øyeblikkelig, ikke-planlagt og hasardiøs ekspedisjon, som til slutt bare lykkes på grunn av rene tilfeldigheter.

Når man leser Fjørtofts bok viser det seg imidlertid at dette gir et særdeles skjevt bilde. Det viser- seg iflg Fjørtoft at det var POT som oppdaget at sønnen til den man da hadde som hovedmistenkt (Selmer Nilsens svoger) tjenestegjorde på Setermoen og orienterte Hoem om dette, hvoretter Hoem begynte å snakke seg inn på Selmer Nilsens nevø (mao. ikke noe «han hørte» tilfeldig fordi han «spisset ørene»). Det viser seg at Hoem og nevøen først avtalte at de «en gang i løpet av vinteren» skal ta en tur til Bakfjord sammen for å få faren til å fortelle om tre russiske partisaner familien hadde skjult i Bakfjord under krigen. Det viser seg videre at Hoem måtte bearbeide nevøen lenge før han i januar fikk vite om radiosenderen. Årsaken var at nevøen etter lange vurderinger til slutt kom til at han burde fortelle Hoem, som han nå hadde et godt forhold til, om senderen, fordi han mente at det var det beste for onkelen som levde «en kummerlig tilværelse» og var i sterk tilbakegang «både psykisk og fysisk». Det var altså slett ikke riktig at nevøen ble tilbudt «permisjon hvis han ville fortelle hvor senderen var gjemt», men dypeste alvor hos begge. Problemet var at nevøen stilte som forutsetning at politiet ikke ble bragt inn.

Etter dette – i februar – skrev Hoem brev til en politibetjent i Alta med disse informasjonene (ifølge Jacobsen ble politiet først bragt inn etter at to turer til Bakfjord var avsluttet og de avgjørende bevisene funnet). Dermed ble politimester Victor Kongelstad, i Hammerfest orientert. Det var sammen med ham det ble besluttet at problemet skulle løses ved at Hoem skulle ta nevøen med seg til Bakfjord, uten at politiet formelt ble bragt inn, pga. nevøens betingelse. Også sikkerhetsoffiseren ved Finnmark Landforsvar skulle bli med på turen (denne fremstilles av Jacobsen som en tilfeldig «kapteinskollega» som Hoem «tok med seg» først på en senere tur til Bakfjord). Først 16. mars reiste de tre fra Alta til Bakfjord første gang – fjernt fra Jacobsens fremstilling om at Hoem «brått» rekvirerte sjøfly etter å ha overhørt hva nevøen fortalte i et knappetelt.

Virkeligheten etter Fjørtoft³ er altså milevis fra Jacobsens fremstilling. Det er ikke noe igjen av de diskrediterende forholdene når man leser originalhistorien.

Hvor kommer da de fra? «Samtaler med flere av de impliserte»⁴ Jacobsen har gode nerver når han viser til Fjørtoft, men omdikter hans historie fullstendig på grunnlag av anonyme kilder.

Som man husker fra kap. 24.11.1.1, var det forsvarsminister Anders Sjaastad som fikk oversendt Hoems og Ekelands advarsler fra Norvik og Willoch. Etter en mystisk og særdeles mangelfull saksbehandling gjorde Sjaastad ikke noe mer med saken, dvs. at han ikke festet tillit til de to daværende oberstløytnantene. Han har sikkert fått tilsvarende beskjed fra Trond & Co som det Jacobsen nå kolporterer fra samme hold: Dette var nokså forskrudde folk med syke tanker.

Det pussige er imidlertid at Trond Johansen, E-sjef Ingebrigtsen, forsvarssjef Hauge, forsvarsråd Stephansen og statsråd Sjaastad året etter utnevnte Hoem til oberst! Han ble sjef for Infanteriregiment nr. 8/Forsvarsdistrikt nr. 8 med sete i Stavanger⁵, med ansvaret for forsvar av Norges oljehovedstad, de fleste oljeselskapenes hovedkvarterer, viktige ilandføringssteder for gass og en stor del av oljeinstallasjonene offshore! Enda viktigere: Innenfor hans forsvarsdistrikt ligger også hovedkvarteret for Forsvarskommando Sør-Norge, som er ett av de få viktige kommandosentra i Norge i tilfelle krig.

Er det til slike jobber man setter forskrudde folk med paranoia og giftige tvangstanker?

Fortalte ikke Trond det, da Jacobsen satt på fanget hans og drev sin eminente oppsøkende journalistikk om E-tjenesten? Så leit at superreporteren Jacobsen uten Trond ikke en gang klarer å slå opp i statskalenderen!

25.11.5.3 Diskrediteringen av oblt Ekeland

Vi har allerede nevnt Jacobsens udokumenterte påstand om at Evang mistenkte oberstløytnant Ekeland for å stå bak en artikkel i en finsk avis vedrørende hans etterfølger i forbindelse med Finlands-operasjonene. Som nevnt har Jacobsen ellers ikke noe annet enn sirkelbevis, dvs. gjengivelse av hva Ekeland skal ha sagt om aksjoner m.v. mot ham. Her hevder Jacobsen at Ekeland skal ha sagt «han var i livsfare», «nye naboer på Hovseter» hadde «båret våpen inn i leiligheten», «noen ville ta ham av dage», «det kom merkelige lyder fra naboleiligheten – som om noen var i ferd med å bore seg gjennom veggen», «drapsforsøk» på to etterretningsoffiserer ved hjelp av «alvorlige biluhell» etc.

Ekeland skal videre ha vært utskjelt av forsvarssjef Herman Zeiner-Gundersen for sine påstander, som likevel skal ha vært etterforsket uten annet resultat enn at det var en vaskemaskin i gang hos naboen. Også andre rapporterte forhold om avlytting og drapsforsøk var blitt etterforsket uten resultat. Til slutt ble han av E-tjenesten parkert på sidespor, og hans kontor nedlagt⁶.

Ikke en eneste av disse opplysningene er dokumentert av Jacobsen. Vi ser imidlertid ikke bort fra at mye av det er riktig. Begivenheter rundt overvåkingsdebatten er fulle av uoppklarte, mistenkelige dødsfall. Vi har selv opplevet og gjennom dokumenterte kilder påvist klare forsøk på å presse biler ut av veien ved hjelp av trailere (jfr. kap. 18.6) og Tollefsen-saken, kap. 21.10). Romavlytting via naboleilighet florerer friskt i hele materien, og det er helt vanlig at ingen etterforskninger medfører resultat, om anmeldelsene er aldri så godt dokumentert. Forsåvidt kan Jacobsens fremstilling godt være sann, og Ekelands informasjoner og frykt like godt være riktig.

Det vi ikke vet noe om, er hva som er sant og hva som er overdrivelser, hvilke nyanserte vurderinger Ekeland kan ha kommet med, hva slags beviser han har hatt, premissene for henleggelse av sakene osv osv.

Jacobsens hensikt er å underbygge sin egen påstand om at Ekelands informasjoner til Norvik var uttrykk for «bitterhet og frustrasjon» fra en «antikommunist og ultrakonservativ … herre, som med hissige skritt marsjerte gjennom Oslos gater», «konspirasjonsteorier», «hviskende ryktemakeri», «brønnpissing og bakvaskelser», «hat og personlig strid», «mumlende anklager om forræderi som en stinkende, mistenksomhetens flod», «giftig slagg» etc. Alt dette er uttrykk knyttet til Ekeland og Hoems besøk hos Norvik og alle er benyttet innenfor tre avsnitt i Jacobsens bok.

Alf R. Jacobsen er mye flinkere til å finne på skjellsord enn å dokumentere grunnlaget for dem.

I virkeligheten kan det dokumenteres at det ikke er noe grunnlag for dem. Det tyngste bæreelementet for alle skjellsordene og teorien om en stor konspirasjon mot Evang og hans menn, som Hoem og Ekeland angivelig skulle tilhøre, er Lygren-saken, som denne konspirasjonen begjærlig skulle ha utnyttet. I virkeligheten så Ekeland ikke på denne saken på noen annen måte enn alle hennes øvrige kolleger i tjenesten, og han utviste personlig stor omsorg for henne. Det fremgår bl.a. av Tom Mangolds profilbok om James Jesus Angleton⁷:

«En annen kollega fra E-tjenesten, oberst Arne Ekeland, fortalte senere til venner at Lygren hadde brutt helt sammen i fengselet gjennom traumaet av beskyldninger og den behandlingen hun fikk som en maksimum-sikret fange under 24-timers vakt. Lysene hadde brent i cellen hennes dag og natt ‘Da hun slapp ut’, forklarte han, ‘var det en vegg mellom henne og andre. Flere år senere forsøkte jeg å få henne til å snakke om det, men hun nektet å åpne seg. Hun var fullstendig innestengt. Det var en tragedie.»

For å avmystifisere Trond Johansens mangeårige medlemskap i Arbeiderpartiets utenrikspolitiske utvalg hevder Jacobsen at oppnevnelsen i 1973 «var med generalenes samtykke». Denne påstanden er udokumentert. (Det kan selvsagt godt være riktig – men av hvilke generaler?)

Jacobsen redegjør for at

«da Trond Johansen høsten 1976 fikk se Ivar Johansen stå og notere bilnummer på gaten utenfor sitt kontor, gjorde han et trekk som mange vil kalle typisk. Han gikk ut på gaten, presenterte seg og inviterte pasifisten på kaffe. Det ble den første av flere samtaler hvor Trond Johansen advarte sin navnebror mot å fortsette …

I den opphissede debatten som fulgte i kjølvannet av politiets aksjon mot Johansen og avisen Ny Tid året etter, ble Trond Johansens motiver for å gripe inn mistenkeliggjort. Han hadde drevet ‘snarefangst’ angivelig i samarbeid med politiet, og snedig fôret Ivar Johansen med gradert informasjon for å sikre at pasifisten siden kunne domfelles.

Det var å snu saken fullstendig på hodet. Idag finnes det solid dokumentarisk belegg for å hevde at Trond Johansen genuint forsøkte å redde Ivar Johansen fra en straffesak. …»

Solid dokumentarisk belegg for å hevde …? Muligens, for hva vi vet. Men intet belegg gjengis i boken.

Disse stikkprøvene viser dels klart misbruk av kilde (CC og Fjørtoft), dels bruk av anonyme kilder når disse lett kunne vært dokumentert innenfor konteksten («generalenes samtykke»), dels løse påstander om eksistensen av kilder uten at disse oppgis og uten noen åpenbar grunn til dette («Johansen og Johansen» samt CCs brev til Hauge – hvorfor dokumenteres ikke dette?), dels oppsiktsvekkende mangel på kildestudier (Hoems utnevnelse til oberst), dels snøskred av invektiver der kilder ikke finnes og dels et vell av anonyme kilder.

Jacobsen er selv meget opptatt av kildebruk og kildekritikk, det vil si at han snakker om det og kritiserer andre for deres svakheter, men må selv tildeles strykkarakter, ihvertfall i denne boken som vi har analysert grundig.

Noen ord om det vanskelige tema anonyme kilder. Alle må fra tid til annen bruke slike. Det er medias rett og plikt å stille sin tyngde og troverdighet inn mellom enkeltpersoner som ønsker å meddele seg anonymt når de har skjellige grunner for dette. Pressens kildevern fyller en meget viktig samfunnsmessig funksjon.

Nettopp derfor må anonyme kilder benyttes med varsomhet, og den som benytter slike må stille de strengeste presseetiske krav til seg selv. Kildens troverdighet i en anonym situasjon er absolutt avhengig av kildevernerens troverdighet. Og det på konteksten omkring denne må måles.

Med det mener vi for det første at vedkommende journalist eller forfatter må være pinlig nøyaktig med sin øvrige kildebruk. Sitater skal være korrekte, og sammendrag representative for helheten. For det andre bør man så langt som mulig bygge inn den anonyme kilden med åpne forhold som bidrar til å kaste lys over samme sak fra andre synsvinkler eller rammebetingelser i den aktuelle situasjonen slik at påstanden ikke henger i løse luften. Dvs. at bare kjernebudskapet må henge på mediets troverdighet; dokumentasjonen må trenge inn til det dypest mulige grensesnitt.

Vi tviler ikke på at det er mye hos Jacobsen som er korrekt gjengitt fra de angitte kilder, selv om vi ikke har kunne sjekke alt, og sikkert også mye som er korrekt gjengitt fra anonyme «private samtaler». Men troverdigheten av dette svekkes når man ser hvor lemfeldig og tildels helt ukorrekt Jacobsen ellers er.

Jacobsen bruker så mange anonyme kilder at man sett i sammenheng med det som kan kontrolleres får inntrykk av at disse er hentet herfra og derfra for å settes inn i et på forhånd bestemt mønster. De er derfor ikke troverdige.

Olav Trygge Storvik har derfor rett, men bare delvis rett, når han (se foran) konstaterer at Jacobsens kildebruk ikke lar seg verifisere og derfor mister verdi. På enkelte punkter, jfr. Bakfjord-saken, lar den seg kontrollere, og viser seg feilaktig, og på andre punkter lar det seg gjøre å vurdere om anonymitet virkelig var nødvendig og om innholdet er sannsynlig ut fra konteksten – eller mangel på sådan.

Vi har i denne boken forsøkt å være svært nøyaktig med kildebruken, og vi benytter svært mye direkte sitat samt kildehenvisning. Det har ført til at vi har måttet bruke mange flere sider enn vanlig i denne typen bøker, men vi mener det er verd prisen at 99% av informasjonene kan etterprøves av leseren i en bredere kontekst i originalkilden, både «på direkten» og ved å slå opp. Når vi forteller om egne opplevelser er kildene ikke anonyme, de er oss selv, men av samme grunn selvsagt ikke dokumenterbare ved hjelp av andre. Disse må vurderes ut fra konteksten og hva vi kan påvise av andres opplevelser av samme type. Endelig har også vi benyttet anonyme kilder eller ikke identifisert konkrete bevismidler vi sitter på. Vi har imidlertid begrenset det til få, sentrale punkter og gjort klart oppmerksom på dem. Samtidig har vi forsøkt å bygge opp så godt som mulig i konteksten. Det som blir igjen aksepterer vi må vurderes ut fra den totale troverdighet.

Ifølge Stanghelle (sitert foran) er Jacobsen den av

«… alle oss som har hatt ‘Det hemmelige Norge’ som en slags journalistisk hobby, … den som har størst kildenett, bredest kunnskaper og sterkest vilje til å finne frem til de lange linjene bak enkeltavsløringene.»

Størst kildenett? Mon det. Vi har gjennomgått boken også med dette for øye, og funnet at det er lett å konstatere at Jacobsen har aldeles utmerkede kilder i E-tjenesten, helt sikkert Trond Johansen personlig, for fra denne vinkel kan han fortelle lett, fritt, detaljert og kolorittfylt om alle slags begivenheter og detaljer, oftest helt uten egen dokumentasjon. Her er han nærmest primærkilde. For det er ingen oppsøkende, kritisk journalistikk som ligger bak dekningen av E-tjenesten. Alt er hyggelig og rosenrødt!

Fra andre deler av Forsvaret, POT og S-staben benyttes kjente, åpne kilder. Stortinget og det politiske liv forøvrig later han til ikke å ha noe innsyn i i det hele tatt, her går det på misforståelser, harelabber og skjellsord. Størst journalistisk verdi i boken finner man i intervjuene med ulike tidligere sovjetiske aktører, gjort etter demokratiseringen av Russland. Heller ikke disse lar seg imidlertid lett kontrollere. (Vi er ikke mot bruk av anonyme kilder, for det er ofte nødvendig og det gjør vi noen ganger selv. Men troverdigheten av slik bruk er dels avhengig av at innholdet kan sannsynliggjøres gjennom den samlede kontekst, og dels av forfatterens nøyaktighet i kildebruk forøvrig.)

La oss ta noen eksempler på Jacobsens intime kunnskaper om E-tjenesten og Trond.

Først en beskrivelse av det Jacobsen selv sier er «den ultrahemmelige Seksjon D, E-stabens innsamlingsseksjon (Humint)» – dvs. Trond Johansens seksjon¹:

«Humint, det er menneskelige etterretninger – alt det som et satellittfotografi ikke ser og et oppfanget radiosignal ikke avslører. Humint er å trenge seg inn i og forstå det som foregår i motpartens hode og lete seg frem til hva en potensiell fiendes hensikter egentlig er. Det krever agentoperasjoner dypt inne på fiendtlig territorium, et nett av klandestine internasjonale kontakter og et kalkulerende intellekt

Få, om noen, i norsk offentlig tjeneste kan ha hatt et mer ekstraordinært fag enn Trond Johansen. Et gnistrende intellekt gjorde ham til etterspurt samtalepartner – med generaler, diplomater og politikere. Rundt ham grodde myter, og han gjorde ikke mye for å avlive dem – særlig ikke når han hemmelighetsfull, i brun borsalino, ble observert til og fra fortrolige møter med sosialdemokratiske ministre …»

Når det gjelder å kjenne identiteten på de ultrahemmelige E-foIk, går Jacobsen listesak-folkene en høy gang²:

«Til å ta seg av samtidens jordskjelv ble en ny generasjon statsvitere engasjert. Det dreide seg om E-stabens nye og velutdannede elite, en ungdommelig sikkerhetspolitisk hjernetrust. Det var folk som Turid Sand, som siden ble avdelingsdirektør i Miljøverndepartementet, Per Morten Vigtel, som ble direktør i Norges Rederiforbund, Jan Berggraf, som ble direktør i Oslo Handelsstands Felleskontor, Finn Landsverk, som ble avdelingsdirektør i Forsvarsdepartementet, Jon Barkenæs, Rolf Baltzersen og Finn Havrevold. En annen var kaptein Anders Hellebust …»

Hvor i Statskalenderen finner man denne oversikten? Under E-tjenesten oppgis bare de to-tre øverste offiserene.

Jacobsen fortsetter med en detaljert beskrivelse av denne analysegruppens arbeidsoppgaver og nøyaktig oppgavefordeling i forhold til Trond Johansens ansvarsområde. Dette er noe Jacobsen kan godt. Han har sikkert også fått vite om bakgrunnen for og konsekvensene av etableringen av Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) som arbeidet med omtrent samme oppgaver som denne gruppen (se kap. 24.10), men det fortelles det ikke noe om.

Et annet sted forteller Jacobsen detaljert om en middag i 1958 hjemme hos daværende E-sjef Lars Robsahm Heyerdahl med russisk gjest³:

«… den sovjetiske marinekapteinen Jevgenij Ivanov, som få år senere skapte seg et verdensnavn. Fra Oslo var han blitt forflyttet til London, hvor han opptrådte som Christine Keelers elsker, affæren som felte den britiske krigsminister Lord Profumo. Med sin speedbåt ‘Elma’ og flotte enebolig på Bygdøy var Ivanov en kjent selskapsløve i militære og diplomatiske sirkler i Oslo. En av dem han forsøkte seg på var daværende major Lars Robsahm Heyerdahl, sjef for etterretningsstaben i Evangs E-stab.

Da Heyerdahl og kona ble invitert hjem til Ivanov – forhåndsgodkjent av Evang – forsøkte russeren å drikke sin etterretningskollega under bordet med stadige skåler i vodka. Men Heyderdahl hadde tjenestegjort i London etter krigen og vært en av Eisenhowers adjutanter i SHAPE i Paris. Han mestret diplomatiets drikkevaner og tålte et glass eller to. Det han ikke likte, var Ivanovs plumpe atferd. Han besluttet å ta hevn og ba kona skaffe sild og salte godt. Selv dro han på Polet og kjøpte tre flasker akevitt. Ivanovs gjenvisitt i det heyerdahlske hjem ble en heidundrende affære. Til slutt måtte den sovjetiske marinekaptein bæres hjem.

Heyerdahls kommentar var tørr.

– Han plaget meg aldri mer.»

Dette har Heyerdahl ifølge fotnote fortalt Jacobsen i intervju 18. juni i år. Kan hvem som helst nå intervjue tidligere E-sjefer om ymse diplomatiske begivenheter i fortiden, når de fleste ellers beinhardt forsvarer sin taushetsplikt selv overfor offentlige granskningskommisjoner?

Et annet referat fra E-tjenestens selskapsliv var fra Trond Johansens besøk i Washington i forbindelse med Lygren-saken

«Møtet ble en eiendommelig seanse. Det ble servert Budweiser. Foran seg hadde Angleton en attachékoffert som han hele tiden stirret ned i. Det hele var temmelig hemmelighetsfullt. Det var ting i kofferten som nordmennene åpenbart ikke skulle få se. Til slutt ble Johansen lei. Han slo i bordet, forlangte skikkelig europeisk øl og spurte etter nærmeste butikk. Det var et trekk som vakte Angletons interesse. Offiserer som kjøpte øl hadde han ikke møtt før.

Etterhvert ble stemningen lettere. Et bedre måltid på den fasjonable restaurant Rive Gauche til astronomisk pris smeltet isen. Under avslutningen på en kinesisk restaurant samme natt imponerte Angleton med å sende rundt lapper med kinesiske skrifttegn.»

To hyggelige historier som viser hvor flinke E-tjenestens folk er til å turnere diplomatiet med menneskelige finesser. Det er mange slike. Men vi får vite mye mer om E-tjenestens menneskelighet, f.eks. om familiære forhold, om hvordan Ingeborg Lygren ble tatt vare på og vist omsorg av sine E-kolleger i alle faser osv. Hele Lygren-saken og den etterfølgende Haavik-saken røper også en enorm tilgang på intern E-informasjon. Men det blir aldri slik i beskrivelsen av andre miljøer, og slett ikke POT. Nær sagt alle andre aktører beskrives kaldt og overflatisk, de fleste som skurker, uten at det avsløres et snev av innsikt i hvordan disse følte og tenkte, deres familiære forhold, deres sosiale begivenheter etc. etc.

Slik har det vært med det meste av Jacobsens forfatterskap. Den store sannhetssøkende journalist med sitt brede kildetilfang har klart å åpne lokket for de mest detaljerte intimiteter hos den «ultrahemmelige» E-tjenesten, men kommer aldri innenfor skinnet på andre miljøer.

En slik ensidig journalistisk innsats mot ett delmiljø innenfor et fagområde man pretenderer å dekke fullstendig svekker i seg selv verdien av konklusjonene og helhetsbildet, men er likevel ikke nødvendigvis kritikkverdig. Det forhold at alt som presenteres er i den rosenrøde fullkommenhetens skjær, bringer likevel allerede tankene inn på at kommunikasjonen mellom kilde og journalist kanskje ikke bygger på journalistens premisser. Naturligvis kan det tenkes at alt bare er vakkert og harmonisk rundt Trond Johansen (altså unntatt brønnpisserne), men er det helt virkelig?

I «Mistenksomhetens pris» har Jacobsen konstruert sin nye teori som skal katalogisere all mistanke og kritikk mot E-tjenesten som «brønnpissing og giftstrømmer» fra ymse «konservative» hold. Dette bruker han til å avvise at det har vært noe misbruk av tjenesten fra Aps side eller andre kritikkverdige forhold mellom de to. Men vanligvis er det å ha en alternativ teori bare én del av en slik utredningsoppgave. Skal man stå til troende, må man også gjennomgå de forhold som finnes og som peker i annen retning, og i tilfelle tilbakevise disse. Videre må man i sin indre-journalistikk fra det prøvede miljø også finne frem til forhold og momenter som støtter andre enn sine egne hypoteser, og analysere disse. Ellers blir hypotesen aldri skikkelig prøvet.

På slike punkter er Jacobsen temmelig blank. De forhold som måtte tilsi at Ap faktisk måtte ha et ukorrekt forhold til E-tjenesten etc. har Jacobsen stort sett sett bort fra.

Vi skal bare kort gjennomgå forhold som er delvis offentlige, eller som Jacobsen med sitt solide innsyn i E-tjenesten burde ha oppdaget selv, for å gi sine lesere et komplett grunnlag for egne vurderinger:

E-tjenestens forhold til her Frigaards avdeling i POT, som Jacobsen vet at vi betrakter som en egen kommandolinje i «den fjerde tjeneste» og at vi kan underbygge det (se kap. 13), er ikke nevnt. Frigaard er ikke nevnt i det hele tatt!

E-tjenestens 50 år lange tvillingforhold til Mossad omtales ikke i det hele tatt! – heller ikke Trond Johansens personlige engasjement.

Forsøkene på å kaste politimester Willy Haugli og overvåkingssjef Jostein Erstad (se kap. 21.12) er ikke nevnt.

Møbelhandler Arvid Engen (se kap. 21.12), en åpenbar renegat fra E-tjenesten med spesiell fraksjonering i Ap som oppgave, er ikke nevnt.

Trond Johansens rolle i Koordineringsutvalget for EOS-tjeneste er såvidt nevnt i en forbifart.

En rekke personer som må ha spilt en meget viktig rolle i Trond Johansens kontaktnett, som Georg Kristiansen, Fredrik Ramm, Erik Himle og Tormod Hermansen er ikke med i boken.

NUPl som kunde av og instrument for E-tjenesten (se kap. 24.10) er ikke nevnt, som sagt selv om det tilsvarende E-kontoret er beskrevet i detalj.

Det såkalte Karstad-utvalget (se kap. 24.14) som skulle ordne opp med E-tjenestens 3400 hel- og deltidsansatte, hvorav mer enn 2000 uhjemlede, er ikke nevnt, heller ikke at det nettopp var Trond som disponerte det ytre apparat (tvert imot beskrives Tronds avdeling som en liten avdeling med noen titalls ansatte (det er bare administrasjonen), og E-tjenesten skal på det høyeste ha hatt 2000 ansatte).

CC ‘s påpekning av at E-tjenesten er i stand til å styre justisvesenet (se kap. 21.10) er ikke nevnt.

Lillehammer-saken eller det sentrale spørsmål om Mike Hararis identitet etc. er ikke nevnt en eneste gang selv om Trond Johansens og E-tjenestens rolle i denne idag er nærmest etablert (se kap. 25.19.), og det samme er Gro-Regjeringens heftige dekkaksjoner (se kap. 25. 18).

Jacobsen har ikke oppdaget et eneste av E-tjenestens mange dekkfirmaer, til tross for at han kjenner til Tronds opplæringsperiode hos Gehlen og må ha lest Gehlens memoarer med John Sanness’ forord, der dekkfirmaer fremheves som en viktig del av etterretningen (se kap. 24. 7. 12). Vi har avslørt flere dekkfirma, spesielt Norasonde, (se kap. 24.6) uten Jacobsens gode kilder.

Johansens og E-tjenestens forhold til svenske «SAPO», herunder svenske IB/krigs-IB/Stay Behind er ikke nevnt til tross for at dette er omtalt i litteraturen flere steder, herunder Tronds bryske opptreden overfor Ronald Bye for å ha denne kontakten for seg selv (se kap. 24.3.3.6.).

Parallellen mellom «SÄPO» og det påfallende like norske opplegget er ikke drøftet.

Den såkalte ALFA-organisasjonen i E-tjenestens ytterkant, senere identifisert av Ronald Bye som en rekke halvprivate grupper med kjerne i Kjettingmannens operative organisasjon, er ikke nevnt (se kap24.5.), og heller ikke den svenske general Stig Synnergrens rolle i forhold til Norge og hans kommentarer i svensk presse (se kap. 24.3.2. 7.) har Jacobsen funnet frem til.

Nygaard Haug-utvalget er ikke drøftet i sammenheng med kritikken av utvalget som åpenbart hvitvaskingsorgan og dekkorgan (se kap. 17).

Ingen eksempler på at Ap-folk har henvendt seg til E-tjenesten for å få ulovlig hjelp er funnet av Jacobsen med sin voldsomme detaljkunnskap – men vi som lever og skriver under full overvåking har ihvertfall klart å bevise ett (se kap. 25.12).

Det morsomme er imidlertid at Jacobsen er kommet i skade for å omtale det siste punktet generelt, men uforvarende, som eksempel på Johansens åpenhet¹:

«Før vi la ut på en reise til Øst-Europa for en tid tilbake, ringte for eksempel en Ap-redaktør jeg kjenner til Johansen og ga ham beskjed om hvor vi skulle. Jeg spurte ham hvorfor han ringte. Han svarte: – Jeg vet ikke. Det er bare slik vi pleier å gjøre det.

Det er ingen grunn til å legge for stor vekt på episoden som ikke kan utlegges som misbruk av en stilling i de hemmelige tjenester. Men episoden indikerer et fenomen: Johansen ble av mange betraktet som en institusjon, en slags høyere sosialdemokratisk høringsinstans, som man kunne henvende seg til for råd og hjelp.»

E-tjenestens mektigste mann som råd- og hjelpesentral for Ap-folk? Og som meldestasjon for østlige besøk slik at Johansens hemmelige nett kunne passe på at de ikke kom i trøbbel? Er denne tjenesten åpen også for andre partier? Hvordan kan Jacobsen ta så lett på dette temaet, hvis han arbeider normalt etterforskende journalistisk?

Men normal journalistikk er nettopp det han ikke driver. Fakta forvrenges og undertrykkes for å passe inn i en bestemt teori. Nye under-teorier uten fnugg av fakta-base konstrueres opp med samme formål. Nesten ikke et eneste kjent moment som taler mot Jacobsens teori drøftes, og hans fantastiske kilder i E-tjenesten kommer heller ikke opp med ett eneste slikt moment.

Dette kaller vi en klart selektiv informasjonsstrøm fra Trond Johansen og E-tjenestens indre. En virksomhet som for andre er topp-hemmelig og utilgjengelig åpnes for Jacobsen, men bare de deler som man ønsker skal vises frem. I tillegg kommer rosemalingen av Trond og E-tjenesten, og en endeløs rekke av skjellsord og diskreditering av Hoem, Ekeland, CC, Bryhn, Haarstad, Erstad, Norvik, Willoch etc.

Denne boken kunne ikke vært skrevet hvis CC eller Haarstad hadde levet. Men Jostein Erstad er absolutt i live, og må stille på banen straks.

Hva er Jacobsen når han lar seg bruke til å kolportere en strøm av selektiv og ofte forvridd informasjon, en skjønnmaling av noen og en grov utskjelling av andre? Nyansert, analytisk og innsiktsfull? Vi tror vi skal søke etter andre uttrykk. Jacobsen har selv kalt CC for talerør for den «konservative falanks som arbeidet for å gjøre de hemmelige tjenestene til et redskap i den politiske kampen mot alt som smakte av sosialisme». Da kan det ikke være injurierende av oss å kalle Jacobsen for talerør for Trond Johansen og deler av E-tjenesten og disses behov for å hvitvaske og kamuflere bruken av dem som et redskap for Ap i den politiske kampen.

Og hva er da de andre «tjenestedødarne» – Stanghelle, Sjue og Versto? Som må ha lest boken og ikke oppdaget noe av det vi har oppdaget, eller funnet det i skjønneste orden? Som geniutroper Jacobsen til Norges største ekspert og boken til en troverdig, seriøs, balansert, historisk sammenfattende og en masse annet som den aldeles ikke er? Og hvorfor blir to av dem så overveldet av denne elendige prestasjonen at de sporenstreks slår trill rundt og tar over seg selv bøttevis med selvkritikk? Hva er dere for slags nikkedukker, Stanghelle og Sjue?

For den som har fulgt med i denne boken fra begynnelsen ser man nå et helt annet scenebilde: En vakker og velregissert kinesisk ballett med fire dansere, som spenner over en rekke akter, noen dramatiske, noen tragiske, med kjærlighetsscener og sverdscener, med solodans, pardans og firkantdans, alt under skiftende scenebilder i et forrykende tempo, så publikum mister oversikten over hvem som er hvem, til de på det siste crescendo plutselig står på rad, fire identiske krigere i rosenrøde gevanter med Trond Johansens ansikt stigende opp i bakgrunnen som den lyserøde sosialdemokratiske morgensol.

Vi skal ikke legge oss opp i hvordan koreografien er ordnet. Men det er ingen tvil om at her er brukt offentlige ressurser og statsansatt psykologisk kompetanse til å bringe til torvs en type særdeles selektiv og forvridd informasjon egnet til å desinformere og forvirre almenheten og Stortinget, og som ledd i dette at andre offentlige organer og ansatte og ikke minst medlemmer av Stortinget og tidligere statsministre er blitt æreskjelt på det groveste.

Det er det nok ikke hjemmel for i Stortingets bevilgningsreglement eller Grunnloven.

Vi siterer fra Aschehougs reklame for Jacobsens siste bok¹:

«En avslørende dokumentar om de hemmelige tjenesters historie i Norge. Her blir dette kompliserte og konfliktfylte stoffet gjort levende og begripelig – og uhyre spennende. Spioneksperten og thrillermesteren har påny levert en journalistisk bragd.»

Loven om sann reklame gjelder visstnok ikke forlagsbransjen.

25.12 Gros etterretningssjef – Alf Roar Berg

Alf Roar Berg² er født i 1933 i Skoger ved Drammen (sønn av næringsdrivende og kaptein Alf Sebjørn Berg og Olga Sofie Pedersen), gift 1985 med bankfunksjonær Josephine J. Phares Jensen. Han tok Luftvernartilleriets befalsskole i 1954, Krigsskolen i 1957, Luftforsvarets stabsskole i 1969 og NATO Defence College i 1980.

Berg hadde forskjellige stillinger ved tropp og stab 1957-65, ble sjef for NIKE-batteri 1966-67, FN-observatør i Midtøsten 1967-68, skolegruppesjef Luftforsvarets skoler, Stavern 1969-71, sjef Luftvernbataljon Ørland 1975-77, innbeordret offiser Forsvarsdepartementet 1977-82, avdelingssjef E-staben 1982-84, underdirektør Forsvarsdepartementet 1984-86, seksjonssjef E-staben 1986-88 og sjef for E-staben 1988-93.

Han ble løytnant i 1957, kaptein i 1961, major i 1970 og oberstløytnant i 1976. Frem til da syntes Bergs karriere å være helt normal i forhold til de opprykksregler som gjaldt den gang.

Luftvernartilleriet – som Berg tilhører – har alltid vært en del av Luftforsvaret som av faglige årsaker har hatt et nært samarbeide med E-staben.

I perioden 1977-82 tjenestegjorde Berg i Forsvarsdepartementet. Dette omfattet perioden med alle problemene for Ap og statsråd Rolf Hansen i forhold til en lang rekke etterretnings- og overvåkingssaker (se hele listen i kap. 8.13!), som toppet seg samtidig. Haakon Lies «sersjant»³ i John «Suk» Sundhagen (se kap. 24.7.6), var da konsulent og siden (1978) byråsjef i Forsvarsdepartementet. Han løp daglig opp til forsvarsminister Rolf Hansen som «meldingsbud».

I 1982-84 var oberstløytnant Berg innbeordret til E-staben som avdelingssjef for Hær/Sjø/Luft og innsamling, bearbeiding, analyse, vurdering og rapportering – dvs. den avdelingen i E-staben som samarbeider tettest med nettopp seksjonssjef i seksjon D, Trond Johansen, sjef for innhenting/humint og liason til alle utenlandske tjenester.

I denne toårsperioden la Berg sannsynligvis grunnen for det som på et senere tidspunkt skulle bli nærmest et kometopprykk.

Oblt Berg ble i 1984 og frem til Willoch-regjeringens fall innbeordret til Forsvarsdepartementet som underdirektør ved avdeling II (personell- og organisasjonsavdelingen). Ekspedisjonssjef og sjef avd II var Per Egil Saastad. Underdirektør Berg var således hans nestkommanderende. Avdelingen har fire kontorer: 1) Personellkontoret, 2) Organisasjonskontoret, 3) Utdannings- og øvingskontoret og 4) Kontoret for soldatsaker.

1. kontor ble bestyrt av byråsjef og rittmester Arne Tovsrud (Tronds mann med bakgrunn fra Forsvarsstaben!), og 4. kontor av Sundhagen.

I de siste 18 månedene av Willoch-regjeringen (1984-86) var også Osmund Faremo innleid (under Berg) som konsulent for å bistå 1. kontor (Tovsrud) med diverse spørsmål vedrørende pensjonsordningene/betingelser/lønn etc. for krigsinvalidene. Berg, Faremo og Tovsrud (samt Sundhagen) hadde således et nært samarbeid i denne tiden – og Berg hadde selvsagt funksjoner tilsvarende sin jobb i 1982-84 også mens han i denne perioden satt i Forsvarsdepartementet under Willoch-regjeringen!

Koalisjonen under Willoch falt i mai 1986. En interessant observasjon er at Berg da gikk på 10. året som oberstløytnant og etter all sannsynlighet hvert år de foregående 4-5 årene var funnet for lett av opprykksrådene for opprykk til oberst II. Ti år som oberstløytnant betydde i 1986 at toget nærmest var gått, og det en gang for alle – dvs. at Berg da bortimot befant seg i kategorien «forbigått oberstløytnant».

Ap og Trond hadde samtidig et enormt press på seg for å få begravd/kremert deler av apparatet «ute i det blå», og det var da uhyre viktig å ha solide Ap-folk, lojale til Trond, i E-stabens nøkkelstillinger.

I tidsrommet mai 1986 til sommeren 1988 (ca. to år) rykket den praktisk talt forbigåtte oberstløytnant og underdirektør Berg opp til oberst II, oberst I og generalmajor og sjef for E-staben! Tre opprykk på ca. to år for en forbigått oberstløytnant er sannsynligvis unik i NATO-sammenheng på denne tiden.

Bergs opprykk drar også med seg andre helt spesielle opprykk internt i E-staben. Sjef for Stay Behind (1982-88), oblt Roar Jens Haugen, som ble utnevnt til oberstløytnant i 1986, rykket opp til oberst og nestkommanderende i E-staben i 1988 etter to år som oberstløytnant – dvs. mange år før alt normalt opprykk!

Sjef Lindus (politisk og annen ulovlig overvåking), major Finn Horvei (kjent fra IRA/Espen Lie-saken, se kap. 24.3.2.1.2), overtok i 1988 etter Haugen som sjef Stay Behind.

Det er tydelig at Trond/Ap på dette tidspunkt ikke ønsket noen utenforstående inn i Stay Behind eller E-stabens ledelse. Da setter man om nødvendig alle opprykksregler til side. Det kunne man gjøre med Johan Jørgen Holst som statsråd og Arne Karstad som statssekretær.

Både virksomheten i Stay Behind/Spilhaug-apparatet og det forestående Karstad-utvalget nødvendiggjorde etter vår mening disse ekstraordinære disposisjoner for Ap og Trond.

Kombinasjonen Trond, Osmund Faremo, Sundhagen, Gro og Holst sørget for Alf Roar Bergs kometopprykk. Dette kommer Faremo tilbake til i et hyggelig brev som neste kapitel handler om.

Arbeiderpartiets omfattende bruk av de hemmelige tjenester – og omvendt – har vært et kjent tema i mange år. Det er vel etablert at Etterretningstjenesten fra 50-tallet og ihvertfall ut 70-tallet finansierte overvåkingspersonell («faglige sekretærer») ansatt i Arbeiderpartiet, LO og fagforbundene, og at det i den samme perioden var et nært samarbeid mellom Aps egen overvåkingstjeneste og POT, koordinert av politiavdelingssjef Erik Næss i POT, om ulike «utrygge» elementer som skulle holdes utenfor verv og innflytelse i Ap og LO, avlytting av Folkets Hus etc.

Vi har tidligere gjennomgått hvordan Ap i sin tid klarte å få inn sine folk i nøkkelstillinger i E-tjenesten, og hvor sentral Trond Johansen var i E-staben i 50 år og innenfor Ap i mange tiår. Han var under Bratteli/Nordli-regjeringene på 70-tallet sågar på tale som statssekretær både ved Statsministerens kontor og i Forsvarsdepartementet, men man valgte til slutt å fortsette å holde ham bak gardinene.

Vi har i denne boken påvist hvordan E-tjenesten har vært blandet inn i vår sak på en rekke måter, og hvordan det er særlig lett å se at tildekkingen av vår sak har krevet koordinering og aktive beslutninger helt på statsministerplan.

CC har vært svært bekymret for «samrøret» og kommet tilbake til temaet mange ganger i sine bøker. Inntil dette har det imidlertid manglet enkle, håndfaste bevis på «samrøret» mellom E-tjenesten og Ap utover i utnevnelsespolitikken og tilfellet Trond Johansen. Årsaken er naturligvis at systemet er innkjørt i sikkerhetsregler: Skriftlige eller fysiske bevis skal ikke finnes. «Noen av oss har snakket sammen», helst personlig, om nødvendig pr. telefon. Ymse kafébesøk i Vika-området har nok løst mange problemer i årenes løp.

Etter at vår sak ble medieeksponert, har det strømmet på med alle slags henvendelser – som redegjort for flere ganger tidligere. Mye av dette har vært omfattende skriftlig materiale. Vi har bare rukket å lete gjennom deler av dette. Men her er det muligheter for storfangst. Vi har gjort flere allerede. Bl.a. det første enkle, håndfaste bevis på «samrøre».

I januar 1991 skrev fhv stortingsrepresentant Osmund Faremo brev til generalmajor Alf Roar Berg, som nå hadde vært sjef for Etterretningsstaben siden 1988. (Berg kom inn tilbake til E-staben som seksjonssjef (se foran) etter Willochs fall i 1986. Han hadde da vært oberstløytnant og underdirektør i Forsvarsdepartementet fra 1984.)

Idag er Osmund Faremo’s datter, justisminister og sjef for POT, Grete Faremo, adskillig mer omtalt enn faren. Særlig de som har lest seg så langt som dette i denne boken vil være vel kjent med hva vi mener om hennes forhold til «den fjerde tjeneste».

Familien er fra bondemiljø i Setesdal.

Osmund Faremo er født 1921 i Valle i Setesdal (sønn av gårdbruker og urmaker Ånund Faremo og Gro Rysstad), og ble i 1947 gift med Tora Aamlid. Han tok befalsskole 1938-40 og var trafikkelev NSB 1941-43. Han hadde således startet sin befalsutdannelse ved krigsutbruddet i 1940, og ble en av de aller yngste blant de sentrale Milorg-menn fra begynnelsen. Han gjorde sitt land enorme tjenester før han ble arresten og dømt til døden i 1943. Han overlevet likevel frem til 1945 som NN-fange i diverse fangeleire i Tyskland og Østerrike, bl.a. de fryktede leirene Natzweiler og Dachau. I denne tiden ble han torturert på det groveste¹. Han ble reddet av «de hvite bussene» våren 1945 og ble så sersjant i polititroppene. Han var telegrafist 1945-59, ekspeditør 1959-64 og turist- og tiltakssjef for Aust-Agder 1964-69.

Han var vararepresentant for Ap i Aust-Agder på Stortinget 1958-65 og fast representant i perioden 1965-85. Før det hadde han hatt et utall kommunale verv og siden en ytterligere mengde rikspolitisk utnevnte verv.

Blant disse var at han var medlem av Postrådet i 6 år. Vi minner også om at han etter krigen arbeidet i 20 år i NSB som telegrafist og ekspeditør, og om den viktighet som post, telegraf og NSB ble tillagt i etterkrigsårene i beredskapssammenheng. Det er all grunn til å tro at Faremo allerede i disse årene har gjort en verdifull jobb for rikets sikkerhet på disse sektorene.

På Stortinget var han kjent som en rund og blid kollega, til tider noe mer egenrådig enn partiledelsen satte pris på, men aldri slik at det kunne reises en skygge av tvil om hans lojalitet til partiet. Forsvars- og sikkerhetspolitikken var blant hans hjertebarn. Han var noen år medlem av Aps landsstyre og visepresident i den norske gruppe av den Interparlamentariske Union.

Faremo hadde således alle de kvalifikasjonene som i etterkrigsårene ble tillagt vekt i partiet ifb med oppbygningen av Forsvaret og de hemmelige tjenestene.

Da han sluttet etter 20 år på Stortinget hadde han bak seg ca. 40 års politisk virksomhet i Arbeiderpartiet, lokalt, regionalt og sentralt, og fikk da konsulentoppdrag i Forsvaret, trolig for å skjøte på yrkesfasen de få gjenværende årene frem til Stortingets pensjonskasse kunne overta (se foran).

Ut fra Faremos bakgrunn er det ikke noen stor overraskelse at det nettopp er fra Faremo det dukker opp et avslørende brev. Vi er overbevist om at Faremo aldri hadde en skygge av følelse av at han var med på noe galt. Han har i all sin tid vært del av den kultur som ble skapt under krigen og tilpasset forholdene under oppbyggings-Norge: Opptatt av handling og fremgang, lite interessert i teori, ideologi og formaliteter. Regjeringsmakt var til for å brukes, til de oppgaver som til enhver tid sto på dagsorden. Så fikk man rydde veier til det, om nødvendig tvers igjennom noen sperringer som bare var der for andre.

Det var nok nettopp denne bramfrie holdning, kombinert med stor avstand fra Byglandsfjord til Huseby, som gjorde at Faremo rett og slett satte sitt ark i skrivemaskinen og begynte sitt brev til E-sjef Alf Roar Berg slik

«Kjære gode venn!

Takk for sist – og om alt for seint: Ein hjarteleg gratulasjon med det viktige og høge verv du har fått!»

I brevet – som er vedlagt som vedlegg 14 – ba Faremo om hjelp for en venn, Tor Thomassen. Thomassen var i 1981 valgsekretær for Arbeiderpartiet i Kristiansand og fra 1982 medlem av Aps sentrale skatteutvalg og det sentrale datautvalget². Det var således ett sentralt Ap-medlem som ba et annet sentralt Ap-medlem om hjelp fra den sistes «gode venn» i E-staben (se kap. 20.6.1.4).

Da brevet ble skrevet hadde statsminister Gro Harlem Brundtland nettopp overtatt etter Jan P. Syse. Overvåkningspolitiet var fremdeles ledet av Svein Urdal, oppnevnt i august 1990 av Syse-regjeringen. (Han skulle ikke bli lenge i sin stilling – det sørget «den fjerde tjeneste» for!)

I brevet ba Faremo om at det måtte iverksettes en egen etterretningsaksjon i Polen for å få konstatert om en navngitt russer bosatt i Polen representerte KGB samt om skjebnen til russerens datter. Faremos venn, som hadde bedt om dette, trengte denne assistansen i forbindelse med at han hadde drevet et firma i Polen sammen med en annen Ap-topp, altså et rent privat formål.

Brevet finnes også som vedlegg til en klage til Kontrollutvalget for Overvåknings- og Sikkerhetstjenesten datert 13. mai 1994. Vi minner om at Kontrollutvalget skal oversende mulige kritikkverdige saker de kommer over til justisministeren hvis disse gjelder E-tjenesten. Gjorde det det? I så fall sørget vel justisministeren for å sende det til Nygaard Haug-utvalget, som nettopp hadde som oppgave bl.a. å undersøke «ureglementerte forhold mellom Etterretningsstaben og utenforstående miljøer» (fra mandatet)³. Gjorde hun det, hun som så mange ganger har forlangt alle kort på bordet? Eller sendte hun det til historikerutvalget, under ledelse av Trond Bergh i Arbeiderbevegelsens Arkiv, der hans sjef Børre Pettersen har Trond Johansens datter (Kjersti Børsum) som sekretær – slik fru Faremo gjorde i en annen sak? Og hva gjorde i så fall Nygaard Haug – eller historikerne?

Nå hadde heldigvis Nygaard Haug-utvalget en sjanse til selv å finne ut av dette, for utvalget har jo avhørt brevets adressat, E-sjef Alf Roar Berg selv, og han hadde selvsagt plikt til å fortelle det han visste om alle slags «ureglementerte forhold mellom Etterretningsstaben og utenforstående miljøer» slik både hans egen minister og justisministeren hadde sagt han skulle («alle kortene på bordet!»). Men vi har fingransket Nygaard Haug-utvalgets innstilling, og kan ikke finne noe om brevet der. Derfor gjengir vi hele brevet her i boken som vedlegg.

Det er bare to muligheter. Enten har Berg holdt sin kunnskap om brevet tilbake, eller så er det undertrykt av Nygaard Haug. Begge deler er fullt mulig. Men hvis Berg først hadde lagt «kortene på bordet», ville han vel også vært hederlig nok til å slå alarm hvis de var blitt borte i Nygaard Haugs ermer. Derfor har vi som hovedhypotese at han aldri sa noe selv. Og det er helt opplagt i strid med den ordre han fått fra sine overordnede, ihvertfall de som Regjeringen har fortalt Stortinget og almenheten den har utstedt: Alle kort på bordet! At brevet faller inn under Nygaard Haugs mandat er like opplagt.

Dette er svært alvorlig for en høyt rangerende embetsmann – en general – som vitner for en granskningskommisjon nedsatt av landets regjering etter press fra landets nasjonalforsamling. Og det er ikke hvilken som helst general, men sjefen for landets etterretningsstab. Han har sågar vært selveste sjefen for den granskede etat og skulle ha anstrengt seg til det aller ytterste for å samarbeide. Isteden holder han tilbake vital informasjon og sender signaler til alle sine tidligere underordnede, herunder (ihvertfall formelt) Trond Johansen og hans betente seksjon. Det er all grunn til å tro at Stortinget vil se meget alvorlig på denne saken, som kommer på toppen av alt det andre man idag vet om Nygaard Haug-utvalget. Utvalgets eventuelle siste rest av troverdighet blir jo helt borte når man får vite at selv den tidligere sjefen for den granskede tjeneste har holdt tilbake nettopp slike opplysninger som utvalget skulle ha funnet.

Vi minner om at dette beviset skulle ha nådd utvalget også på en annen kanal: Fra Kontrollutvalget v/advokat Hans Stenberg-Nilsen via justisminister Grete Faremo. Men det er ingen spor etter dette heller, hos Nygaard Haug. Hvem har undertrykket det – Stenberg-Nilsen eller Nygaard Haug?

Til tross for at hedersmannen Faremo selv sikkert ikke visste bedre (men Berg burde i aller høyeste grad gjort det), avslører jo brevet nettopp «samrøre-kulturen» som Faremo var oppvokst med og hadde praktisert i en menneskealder og derfor tok for gitt uten å spørre. Tjenestene var Aps eiendom og bruk av dem Aps prerogativ. Men en stortingsrepresentant skulle ha visst at adressaten for en henvendelse av denne karakter i rekkefølge er Overvåkingspolitiet lokalt (i dette tilfelle i Kristiansand), overvåkningspolitiet i Oslo, Justisdepartementet, evt. Forsvarsdepartementet og evt. Forsvarssjefen, ikke «kjære gode venn» rett til sjefen for E-staben. «Takk for sist», «kjære gode venn» og de «hjartelege gratulasjoner» tyder på at disse to kjenner hverandre svært så godt fra før. Det måtte vel ha vært på partikanaler, i tillegg til felles tjenestetid i Forsvarsdepartementet? (Vi minner om at de av Ap utnevnte E-sjefer godt vet hvem de er utnevnt av og hvorfor, jfr. bl.a. Ronald Byes «Niende etasje», sitert tidligere⁴, samt Faremos del av bakgrunnen for utnevnelsen av Berg, se foran!)

Nå ville ikke historien vært fullt så interessant dersom E-sjefen hadde sendt brevet til høyere myndighet for forholdsordre og tjenestemessig korrekt behandling; aller helst i retur til Faremo med litt voksenopplæring. Men det fremgår av andre dokumenter pluss tilleggsinformasjon at E-sjefen Berg ca. 10. februar 1991 (dvs. ca. en måned etter «kjære venn»-brevet) redegjorde for resultatene og bekreftet at E-staben hadde sendt ut en «tracing» (sporing) på hovedpersonen og at Faremos venn personlig ved besøk i den norske ambassaden i Warszawa 25. mai 1992 fikk bekreftet at man der hadde behandlet saken for E-staben.

Det Berg skulle ha gjort (dvs. hvis han ikke «hadde visst hvorfor han var blitt E-sjef og hvem som hadde utnevnt ham») var selvsagt å sende brevet oppover til Forsvarssjefen samt statsråden og dessuten med kopi til POT. POT burde deretter (kanskje?) tatt saken og kontaktet Faremo, kanskje først med litt voksenopplæring.

Vi var klar over at dette var en meget varm potet, og det ville være interessant å vite om også Ap-nettet betraktet saken slik, dersom det indirekte ble kjent med at brevet var kommet i «gale» hender. Vi gjorde en journalist oppmerksom på saken. Han kontaktet E-sjef Berg og spurte hva han hadde gjort med brevet. Svaret var: Sendt det til POT uten noen videre tiltak. Berg ble redd!

Men det Berg ikke visste, var at vi allerede var klar over at han forlengst hadde aksjonert som forespurt og at det ikke var noen vei ut. For hadde han virkelig sendt det til POT, ville jo POT sendt brevet til Justisdepartementet som senere ble ledet av datteren Grete Faremo. Hun ville selvsagt ikke sendt det tilbake til E-sjefen, men måtte, i likhet med det andre tilfellet kommentert foran, far eller ikke far, sendt det til hu’ Agnes, som nettopp skulle granske uregelmessige kontakter mellom E-tjenesten og politiske partier. Det faktum at brevet ikke er nevnt av Nygaard Haug, beviser på nytt at Berg ikke har opptrådt korrekt og dessuten talt usant for å skjule det.

Berg hadde forøvrig allerede minst en gang tidligere tilbakeholdt denne informasjonen. Det var da han møtte flere ganger i Stortingets forsvarskomité våren 1993 sammen med Forsvarssjefen og Trond Johansen. Da var temperaturen høy og nettopp sammenblandingen mellom Ap og E-staben temaet, noe som selvsagt ble benektet.

Vi noterte oss videre at det etterretningsoppdrag herr Faremo ba om var «i første omgang». Hva har han bedt om i neste omgang? Kun en ekte granskning vil kunne vise det.

Saken viser at den gamle garde i Ap betrakter Etterretningstjenesten som en slags service-institusjon som utfører etterretningsoppdrag på deres private forespørsler/ønsker – og at tjenesten har funnet sin plass i dette systemet.

Gadd vite hva slags service man hadde fått om man ikke tilhørte denne garde? Kunne f.eks. «Nei til EU» gitt E-tjenesten i oppdrag å fremskaffe interessante, hemmelige sakspapirer fra EU-kommisjonen? Kan firmaet Myntboden anmode E-tjenesten om å finne ut hvor i Russland man få kjøpt gamle russiske sølvmynter billig? Kan fru Hansen anmode E-tjenesten om å holde rede på hva hennes utro ektemann driver med på Copacabana? Eller kan fru stortingsrepresentant X få vite hvem som besøker ektemannen under møter i Nordisk Råd? Det siste vet nemlig herr Trond!

Osmund Faremos datter Grete overtok kort tid etter brevskrivningen statsrådjobben i Justisdepartementet. Dermed fikk hun kontroll med Overvåkingspolitiet, gjennom POT-sjefene Grøndahl og Østgaard (sistnevnte ble ansatt av Faremo). Det er interessant å se hvordan noen ganske få kan «snakke sammen» med familien Faremo og bestyre det meste av det hemmelige Norge. Enda mer interessant å se Grete Faremos mange uttalelser om at det må ryddes opp, f.eks. den gangen hun innrømmet «samrøre» på personellsiden mellom POT og FO/E, f.eks. da de «ansatte» trodde de var ansatt i POT, men var lønnet av Trond (se kap. 17.2)? Men når en opprydning fører like lukt ned i privat familiekorrespondanse, er det kanskje lettere å forstå at hun med «opprydning» mente å la saken gå til en historikergruppe!

Vi gjentar at Faremo’s anliggende gjaldt private formål. Thomassen hadde også mange andre private gjøremål som han også fikk god hjelp til på andre Ap-nett:

Det tilsynelatende «lille partimedlem» Tor Thomassen (han var likevel ikke mindre enn at han var medlem av Aps sentrale skattelovsutvalg og datautvalg) som hadde fått Faremo til å rekvirere en etterretningsoperasjon direkte fra sin «kjære venn», Alf Roar Berg, hadde i 1985 ikke hatt noen vanskeligheter med å få med seg sin venn og advokat, den kjente Ap-altmuligmannen Ingjald Ørbeck Sørheim på å være advokat for sitt eget firma Data Visual og dessuten til å iverksette etableringen av investeringsselskapet Sørlnvest A/S.

Etter eget utsagn var Thomassen initiativtaker til stiftelsen av Sørlnvest. Sørheim var koordinator for selskapets initiativgruppe⁵. Det var også han som sto for korrespondansen med Finansdepartementet⁶. Sammen hadde de to ingen vanskeligheter med å rekruttere Gro Harlem Brundtlands far, Gudmund Harlem, til styreformann!

Hva slags nytte Thomassen hadde av Sørlnvest, som det gikk meget ille med, vet vi ikke.

Fra 1993 ble Tor Thomassen brukt som provokatør for «den fjerde tjeneste» mot stortingsrepresentanter, Stortingets organer og granskningskommisjon, mot oss og andre. Hele historien om Thomassens virksomhet i skyggelandet mellom næringsdrift, Ap-politikk og etterretning står i kapitel 20.6.1.4.

En illustrasjon på de korte veier i A-klanen er at nettopp mens alle Thomassen-viderverdighetene sto på, i 1986, satt daværende oblt. og underdirektør Alf Roar Berg de siste 18 måneder av Willoch-regjeringen i Forsvarsdepartementet (under Sjaastad) nettopp sammen med daværende innleide konsulent Osmund Faremo. En annen er at i 1991, da Osmund Faremo skrev til Alf Roar Berg, satt Sørheims livslange venn Johan Jørgen Holst som Bergs sjef i Forsvarsdepartementet, og Sørlnvest-styreformann Gudmund Harlems datter Gro var statsminister..

Går det an å blande sammen E-tjenesten og Ap mer enn dette, med så mange prominente Ap-personer involvert? Dette skulle være en E- og A-lapskaus av sterkeste slaget!

I 1991 var det møte i Forsvarskommisjonen under ledelse av Kåre Willoch, referert slik i «Vi som styrer Norge»¹:

«Tre gjester er tilstede. Det er sjefen for Forsvarets etterretningstjeneste, generalmajor Alf Roar Berg, hans NK, hvis navn og grad holdes hemmelig – og seksjonsleder Trond Johansen.

For medlemmene i Forsvarskommisjonen er det noe uklart i hvilken egenskap Johansen er med på møte. Seksjonssjefen holder seg da også litt i bakgrunnen. Mens E-sjefen og hans NK tar plass ved langbordet, sitter Trond Johansen for seg selv i den andre enden av rommet.

Men det viser seg snart at ikke bare plasseringen skiller de to militære offiserene fra den sivile seksjonssjefen. Først gir Berg og hans NK sine vurderinger av den internasjonale politiske situasjonen og den sikkerhetspolitiske situasjonen i våre nærområder. Når de har snakket ferdig, skrider den tredje gjesten til verket. Han går i rette med sine sjefer, han taler dem rett imot. Trond Johansen tegner sitt bilde av situasjonen. Et bilde som blottlegger åpne konflikter mellom seksjonssjefen og de to formelle sjefene, de som egentlig skal være sjefene i E-tjenesten.

Johansen og de to er uenige om mye, for eksempel om østlige ubåter har krenket norsk og nordisk territorium. – Det finnes ingen konkrete beviser for at fremmede ubåter har krenket nordisk territorium, hevder Trond Johansen. – Bortsett fra U-137 selvfølgelig, legger han til².

…

Overfor medlemmene av kommisjonen står Trond Johansen frem som en liberaler, et etablert korrektiv til de militære karriereoffiserene. Seksjonssjefen gir forsamlingen inntrykk av at han er Mannen Med Oversikten. Han tegner et langt mer moderat bilde av stormakten i øst og vårt forhold til den enn hans to sjefer gjør.

Innlegget virker overbevisende. Trond Johansens stil er ikke de store, bredt anlagte foredrag, men de innsiktsfulle og i etterhånd korrigerende bemerkninger. Etterpå sitter enkelte medlemmer av Forsvarskommisjonen tilbake med et klart inntrykk: Dette er mannen som styrer E-tjenesten. Andre medlemmer av kommisjonen sitter tilbake med et annet. Hva hadde egentlig Trond Johansen der å gjøre? Enig eller uenig i hans bilde, hva slags maktdemonstrasjon var de egentlig vitne til? Og de kunne godt tenkt videre: Hva vet vi egentlig om denne lukkede tjenesten? Hvem fører kontroll? Og hva slags kontroll er det når alt kommer til alt?»

Det var gode spørsmål. Et enda bedre spørsmål hadde vært: Hva er det E-tjenesten egentlig mener? Hvilken av de to virkeligheter som ble lagt frem for Forsvarskommisjonen står man på og anbefaler lagt til grunn? Hva slags sjef er det som hevder ett syn selv, og så for hyggens skyld lar en underordnet plukke dette i små biter etterpå? Forsvarssjefen skal informere entydig!

Det interessante er at den innsiktsfulle og kilderike Alf R Jacobsen allerede har besvart alle disse spørsmål, både de som reises i «Vi som styrer Norge» og de som vi stiller i forrige avsnitt³:

«Hvis forfatterne hadde spurt generalmajor Berg, ville de ha fått svar på alle sine spørsmål. Det hele var avtalt spill, lagt opp på forhånd for å demonstrere for Forsvarskommisjonen at E-staben ikke var en stivnet og enøyd monolitt, men et forum for levende debatt …»

Siden Jacobsen vet hva Berg ville svart, må vi anta at han har spurt selv, og at dette er hva Berg faktisk har meddelt Jacobsen. Vi finner det ytterst oppsiktsvekkende. Etterretningssjefen på NATO’s Nordflanke, Alf Roar Berg, la med andre ord opp til den reneste teaterforestilling for Forsvarskommisjonen; en forestilling som hadde til hensikt å gi Kommisjonen det han og Trond mente ville gi et godt bilde av E-staben – og fremfor alt å reklamere for Trond Johansen og som derved gir på båten å gi Kommisjonen – som skal ta avgjørende beslutninger om Rikets forsvar – entydige og riktigst mulige informasjoner om trusselbildet. Det er et sjefsansvar å sammenfatte alle interne syn til én tilråding, ikke å sitte som ordstyrer for et tilfeldig studentersamfunn.

Men Jacobsens hensikt var å fremstille Johansen som en sikkerhetspolitisk moderat ekspert, i motsetning til «en sterkt konservativ falanks … som mente at ekkoet av enhver delfin representerte en sovjetisk ubåt.» At Berg ved å fortelle dette til Jacobsen samtidig kommer i skade for å fortelle sannheten om seg selv, er bare en sidevirkning.

Medlemmene av den daværende forsvarskommisjonen leser nok nå Jacobsens bok med stor undring, når de fem år senere får opplyst at de var publikum for en ren teaterforestilling.

Det er Gros etterretningssjef som derved førte Forsvarskommisjonen bak lyset ved å lage en teaterforestilling som skulle tilfredsstille egne, byråkratiske behov og Tronds prestisjebehov, fremfor å oppfylle sin egen sjefsoppgave. Men han hadde kanskje ikke noe valg, siden det var Trond som var teatersjef og ansatte skuespillerne.

Skuespill er forøvrig ikke noen uvanlig arbeidsform innen etterretning. Forestillingene bør dog ikke spilles for en norsk forsvarskommisjon.

Vi har foran vært inne på at tidligere E-sjef Alf Roar Berg har avgitt forklaring for Nygaard Haug-utvalget, som nettopp skulle undersøke påstandene om sammenblanding mellom E-tjenesten og Ap, der han forklarte at det ikke var noe slikt, til tross for at vi kan fremlegge ihvertfall ett helt konkret bevis (brevet fra Osmund Faremo) på hvordan E-staben sto til disposisjon for Aps folk som en ren service-bedrift, herunder ved å iverksette etterretningsaksjoner i Øst-Europa for Ap-folkenes private forretningsbehov.

Vi vil her bare kort påpeke at den samme E-sjef Berg også var flere ganger hos Stortingets forsvarskomité i forbindelse med debatten om de hemmelige tjenester våren 1993. Ifølge opplysninger i media og fra annet hold benektet han da at det var noen sammenblanding eller misbruk mellom Ap og E-staben. Men han fremla ikke brevet fra Osmund Faremo eller redegjorde for hva han hadde gjort med det.

Saken er særdeles pikant fordi brevet med etterretningsoppdraget kom på partikanaler fra et lite partimedlem (Tor Thomassen) via et stort partimedlem til etterretningssjefen. Det spesielle var at det «store medlemmet» var justisministers Grete Faremos far, som nå nettopp sammen med statsministeren var i Stortingets søkelys denne våren da man endte opp med flere granskningskommisjoner, og at enda flere partimedlemmer var involvert i denne private saken (se kap. 25.12.1).

Hvor mange slike forespørsler får Berg pr. år? Hvor mange får Trond selv? De fleste slike kommer nok på de vanlige «noen har snakket sammen»-kanaler. Vi tviler f.eks. på at Frydenlund, Stoltenberg og Holst som stadig drakk kaffe med Trond, brydde seg med å sende så mange brev. Men iblant blir det praktisk vanskelig (slik som fra Setesdalen) å unngå å sende rekvisisjonen skriftlig, for f.eks. en gammel rev som Faremo vet at man naturligvis ikke kan bruke telefonen til slike spesielle partioppdrag.

Hva gjorde så Alf Roar Berg med henvendelsen fra Faremo? Hvis han hadde ment at Faremo var på ville veier, ville han returnert henvendelsen med en enkel påskrift om at den var E-tjenesten uvedkommende og at Faremo burde henvendt seg til POT i Kristiansand, og da ville han med god samvittighet kunne fortalt komitéen om episoden. Han kunne forklart komitéen at det ikke var noen sammenblanding, men derimot endel forsøk på å få det til – som Berg selv satte stoppere for. Men dette kunne ikke Berg meddele komitéen. Hvorfor? Fordi det ikke var sant.

Når så Berg i 1994 hevder (se foran) at han sendte Faremos brev til POT (underlagt Grete Faremo, brevskriverens datter) uten selv å iverksette Ap-rekvisisjonen, står ikke dette til troende. Dessuten har vi flere ganger muntlig, og dessuten skriftlig fått meddelt at E-sjefen iverksatte det han ble bedt om i Polen for sin Ap-venn. Det fikk nemlig det «lille medlem» Tor Thomassen ikke bare opplyst fra den norske ambassaden i Warszawa under besøk der, men også på forhånd direkte fra Osmund Faremo! POT-oversendelsen er nok komponert i ettertid (våren 94), etter at Berg ble kontaktet av en journalist vedr brevet. Det begynte å brenne under føttene hans, for da hadde han vært både i forsvarskomitéen og hos Nygaard Haug – der han begge steder hadde undertrykket hele eksistensen av brevet. Derfor måtte man også alarmere «lille-medlemmet» Tor Thomassen som allerede for de hemmelige tjenestene var etablert som provokatør overfor Stortinget og Stortingets granskningskommisjon i debatten om de hemmelige tjenester og som hadde pøst inn dokumenter og opplysninger i den hensikt å forvirre og narre enkeltrepresentanter og kommisjonsmedlemmer. Thomassen måtte nå derfor bidra til å slukke den brannen som var underveis. Thomassen skrev således 12.8.94 til Stortingets Granskningskommisjon med gjenpart til Stortinget og oss at Alf Roar Berg allikevel ikke hadde effektuert oppdraget, men hadde oversendt det til POT, og at E-sjefen angivelig skulle ha gitt disse opplysningen til en VG-journalist¹.

Politisk brannslukning og etterslukning i alle ender!

Vi understreker at embets- og tjenestemenn normalt møter i Stortinget ledsaget av en representant for den politiske ledelse (Regjeringen), oftest statsråden, eller ihvertfall møter etter oppdrag fra denne². Det innebærer at det de sier ligger under statsrådens og statsministerens politiske og parlamentariske ansvar. Her er det løyet for Stortinget ikke bare på et avgjørende punkt, men vedrørende det hele saken dreide seg om! – og det av den nasjonale etterretningssjef.

Det kan neppe finnes noe mer alvorlig enn løgn overfor Stortinget fra en etterretningssjef. Hva som skjer i en E-tjeneste er det helt umulig for Stortinget å kontrollere på annen måte. (Selv med egne granskningskommisjoner er det uhyre vanskelig, selv når granskerne er Riksadvokaten selv, og helt umulig når de nedsettes av Ap-regjeringen selv, jfr. Nygaard Haug!) Derfor må etterretningssjefen snakke sant når han blir innkalt til Stortinget (og selvsagt granskningsorganene)!

Derfor kunne stortingsrepresentantene etter at Berg hadde sagt sitt ikke forestille seg annet enn at det måtte være riktig. Som følge av dette påpekte de derfor at ihvertfall Berg umulig kunne ha kontroll med hva Trond Johansen hadde holdt på med i flere tiår. Det visste nemlig bare Trond!

Når Trond – som vi har fått opplyst – briefer alle som skal til Lund-kommisjonen, har ihvertfall Berg fått ordre om hva han skulle si til Stortingets forsvarskomité. Men Bergs løgn er like fullt under statsministerens ansvar. Slik går det når Stortinget skal granske Ap og de hemmelige tjenestene med Ap sittende i regjeringskontorene.

Generalmajor Alf Roar Berg har vært personlig dypt involvert i vår sak. Det gjelder både overordnet ledelse og personlig engasjement i ulike operasjonelle løsninger. Trond Johansens kontorsjef, Terje Buljo (Tronds liason til Spilhaug-apparatet), valgte også mot normalt å engasjere seg personlig på en rekke sektorer innenfor vår sak. Da Buljos personlige engasjement av oss ble avslørt på en rekke sektorer, og sågar Forsvarssjefen, admiral Torolv Rein, var blitt varslet skriftlig om dette av oss (se kap. 9), ble Buljo sporenstreks sendt til Roma for en nedkjølingsperiode ved NATO Defence College. Deretter, ved hjemkomst, ble han «overført» til ABB (Elektrisk Bureau), hvor han idag er kontorsjef, og derved «hvitvasket».

EB er ikke noe nytt arbeidssted for E-staben og familien Buljo. Da dobbeltagenten (i beste fall! – i verste fall den russiske spionen) Vasilij Fofanov etter en tid i E-stabens hjerte med Vilhelm Evangs velsignelse hadde oppholdt seg i Smestad leir, hvor ledelsen av bl.a. Stay Behind-apparatet befant seg, ble også han overført til EB for observasjon av E-staben. Der fant han seg godt til rette og ble til E-stabens tilfredsstillelse god venn med finnmarkingen Harry Buljo, som også var finskspråklig¹.

Ledelsen av det ytre apparatet, herunder Spilhaug-organisasjonen, som har vært meget dypt involvert i vår sak, kan formelt kun ha vært underlagt enten Forsvarssjefen direkte eller E-sjefen, Alf Roar Berg. At Spilhaug-apparatet i praksis har vært ledet og dirigert av Trond Johansen som en del av hans Humint-apparat² brukt mot norske borgere på norsk jord, er en annen sak. Vi minner om at man også i Sverige tidvis hadde IB-ledelsen direkte under Forsvarssjefen, i andre perioder direkte under E-sjefen.

Det skulle således være klart at Alf Roar Berg, som vi tidligere har pekt på for det første unnlot å fortelle om sitt forhold til rekvirenter i Ap vedr private Ap-etterretningsoperasjoner, men også har ført Stortinget fullstendig bak lyset om ihvertfall at Trond Johansen med underlagte ledd har deltatt i operasjonene mot oss og dessuten tilbakeholdt sitt personlige engasjement som bl.a. kommer til uttrykk i vår sak gjennom en del av E-stabens operasjonelle løsninger som peker direkte på personen Alf Roar Berg.

Endelig må dessuten Alf Roar Berg enten ha vært overordnet/kommandomessig foresatt eller på kommandolinjen fra Forsvarssjefen til Spilhaug-apparatet, som har vært dypt involvert i Ramm/Setsaas-saken. Vi kan ikke idag med sikkerhet si om Spilhaug-apparatet har vært underlagt Forsvarssjefen direkte. I så fall har også han personlig ført forsvarskomiteen bak lyset også vedr Spilhaug-apparatet. Forøvrig er Forsvarssjefen selvsagt overordnet og derfor selvsagt med ordinært sjefsansvar for alle slags operasjoner ved Alf Roar Berg eller andre i Forsvaret. Dette gjelder helt til topps, til statsminister Brundtland.

Slikt sjefsansvar er ikke noe man tar lett på. Vi kan ikke tenke oss at operasjoner som har foregått så lenge, vært så brede og ha omfattet så mange endog voldelige forhold som i vår sak, kan ha vært gjennomført uten at E-sjefen og Forsvarssjefen har sikret seg ryggdekning direkte fra statsministeren (vi minner om at statsministerens far i egenskap av sosialminister, forsvarsminister, leder for Statens Attføringsinstitutt og styreformann i Arbeidstilsynet var med på både å bygge opp og finansiere store og viktige Ap-deler av E-stabens ytre apparat/«IB-apparatet», herunder såvel Spilhaug-apparatet som Norasonde). Senest så snart vår sak ble en politisk sak for Stortinget (ultimo 1992), var de jo nødt til å gjøre det!

For å ha kunnet holde både eksistensen og ikke minst partibruken av et «Ap/IB-apparat» hemmelig, må man i alle år ha hatt en helt spesiell Ap-klareringsprosess av generaler til stillingene E-sjef, forsvarssjef og muligens også stabssjef³. Dette er blitt pekt på av såvel CC som Ronald Bye og understrekes meget sterkt av ikke bare det vi vet om dette apparatets bruk innenfor Ramm/Setsaas-saken men selvsagt også av all den offentlige informasjon som nå er kommet opp omkring Spilhaug-apparatet. I denne klareringsprosessen er det nettopp Trond Johansen med sine forbindelser direkte til Knut Frydenlund og hans etterfølgere (og selvsagt til statsministeren) som har vært nøkkelen.

Det er etter hvert blitt vel kjent at det har vært svært nære kontakter mellom Aps ulike forsvars- og utenriksministre og E-tjenesten, særlig ved Trond Johansen. Men hva med den sittende og den av Gro utpekte kommende statsminister?

Det har ikke vært noen tilsvarende iver etter å knytte statsminister Gro Harlem Brundtland opp på samme måten som hennes utenriksministre. For sikkerhets skyld, som et ledd i teflon-effekten? La oss se på noen forhold som viser hvor tett forholdet mellom familien Brundtland og E-tjenesten virkelig var – og er:

Gro Harlem Brundtlands far, Gudmund Harlem, var i sin tid med på å bygge opp Ap-folkene i E- og S-tjenesten (se kap. 24.7.14)

Harlem var i likhet med Vilhelm Evang motdagist og snakket senere som forsvarsminister på 60-tallet alltid pent om sin «gamle venn Vilhelm¹

En av disse var Gros onkel, Ola Evensen, i mange år en meget aktiv E-mann (se kap. 24.7 A 4), som bl.a. ble ansatt av Gudmund Harlem som «Statens sikkerhetsinspektør», dvs. sjef for det som idag tilsvarer FO/S

Gudmund Harlem var også i egenskap av sosialminister, forsvarsminister, leder for Statens Attføringsinstitutt og styreformann i Arbeidstilsynet med på både å bygge opp og finansiere store og viktige Ap-deler av E-stabens ytre apparat/«IB-apparatet», herunder såvel Spilhaug-apparatet som Norasonde (se kap. 24.7.14 og kap. 24.5-6)

Da Aps private overvåkings- og etterretningsorgan under ledelse av Helge O. Spildhaug i 1977 etablerte Kjettingkonsulenten som nytt dekkfirma for virksomheten, forutsatte det finansiering av Arbeidstilsynet. Samme år ble nettopp Gudmund Harlem styreformann i Arbeidstilsynet. Under hele den ikke-sosialistiske regjeringstid på 80-tallet hadde således Gro i opposisjon til disposisjon dette apparatet finansiert bl.a. over statsbudsjettet ved hjelp av hennes far (se kap. 24.7.14)

Gro Harlem Brundtland er gift med Arne Olav Brundtland, for tiden NUPIs mest kjente seniorforsker og nær sagt den eneste som har sittet i NUPI uten opphold i en tredveårsperiode, og derfor selvsagt må ha bygget opp et meget nært forhold til NUPIs viktigste informasjonsleverandører i E-tjenesten, særlig Trond Johansen, som også åpenbart må motta jevnlige brief om NUPIs analyser for å kunne fremstå med synspunkter alternative til E-tjenestens offisielle (se kap. 24.10)

Statsministerens kontor er representert i det såkalte Koordineringsutvalget for EOS-tjenestene ved departementsråden som rapporterer direkte til statsministeren. Regjeringens sikkerhetsutvalg ligger direkte under Statsministerens kontor.

Gro Harlem Brundtland nedsatte Karstad-utvalget og overtok sluttbehandlingen av det etter at Syse-regjeringen gikk av

Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland har jevnlige møter med Trond Johansen, på samme måte som Frydenlund, Holst og Stoltenberg hadde²

Og selvsagt det banale – at ingen utenriksminister eller noen annen i en regjering vil unnlate å holde sin statsminister informert om sentrale kontakter og informasjon mottatt fra slike

I virkeligheten er Gro født inn i det hemmelige Ap-Norge som både hennes far og hennes onkel Ola Evensen har vært meget sentrale medspillere i. Hun ble også bragt inn i formanns- og statsministerstolen av det hemmelige Ap-Norge. I dette hovedkapittel finnes 20-30 saker som viser at hun må være sterkt involvert selv også. Hun har dessuten fått mer enn nok advarsler og informasjon og hatt mer enn nok makt til å rydde opp om hun hadde villet.

Reiulf Steen gjengir i «Maktkamp»³ et intervju Gro hadde med Dagbladet i 1983

«- Har du selv aldri deltatt i slike politiske spill?

Nei. Virkemidlene må være å vise kortene, argumentere og gjennom en saklig og skikkelig argumentasjon få de ulike syn og eventuell uenighet fram, og så komme fram til en løsning. Jeg vil også i framtida holde meg unna intrigespill i politikken helt til min dødsdag.»

Hun var imidlertid fortsatt spill levende da hun på sin førjuls pressekonferanse 22. desember 1995 uttalte seg om Thorbjørn Jaglands beundrende bokbrev til Haakon Lie, og uttalte⁴:

«Jeg vet ingenting om Haakon Lies metoder.»

Nei, hun mottok jo aldri Ronald Byes brev (se kap. 8.19) da han i 1991 skrev til henne nettopp for å advare om at disse metodene hadde vært brukt, og at det måtte tas et oppgjør, hverken da det kom til partikontoret eller til statsministerens kontor. Hun fikk heller ikke sett det referert i Arbeiderbladet eller i partiets interne presseklipptjeneste. Litt pussigere er det at hun i 1995 pånytt har glemt det, for i 1993 måtte hun svare på spørsmål om brevet i TV-2.

For at hun skal ha beholdt sin Snøhvit-uskyld i alle år må vi også forutsette at hun aldri snakket med sin far om hva han drev med i politikken; at hun aldri hadde hørt om Spilhaug-apparatet; at Trond aldri hadde fortalt henne noe interessant på deres hyppige møter og at hun ikke forsto noe av Karstad-utvalget, hverken da hun oppnevnte det eller fikk det tilbake til behandling i 1990!

Thorbjørn Jagland er nå offisielt utropt som neste Ap-leder, evt. også statsminister.

Jagland hadde en svært så radikal profil som AUF-formann, da han var mot både EU og NATO og mye annet. Det var så ille at Haakon Lie skal ha sagt at man burde rømme landet hvis Jagland fikk avgjørende innflytelse i Ap. Som AUF-formann var han også interessert i de hemmelige tjenester. Ifølge Halvor Elvik¹ uttalte han under valgkampen i 1977

«Vi må få en skikkelig og betryggende kontroll med de hemmelige tjenester, en garanti for at politiske meninger ikke blir overvåket – hva alt tyder på at de iallfall har vært.»

Påpekningen «iallfall har vært» var langt på siden av offisiell Ap-politikk den gangen, da man fortsatt benektet det meste av historien om tjenestene og Ap.

Men etterhvert gikk Jagland over i «voksen-Ap» og ble partisekretær.

Da Dagbladet i 1987 offentliggjorde da avdøde Andreas Andersens notat fra 1973 med mange avsløringer om at Ap/LO hadde drevet med overvåking (se kap. 25.28), svarte Haakon Lie at det aldri hadde skjedd og at notatet ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre, og Thorbjørn Jagland sa: «Nå bør alle kortene komme på bordet.»²

Det har han forlangt mange ganger siden også. Men i mesteparten av denne tiden har andre måttet ta fra ham kortene, ett etter ett.

Kanskje med ett – ufrivillig! – unntak:

Da Jagland, som fra 1987 var formann for Aps utenrikspolitiske utvalg³, der Trond Johansen var medlem, ble intervjuet av forfatterne av «Vi som styrer Norge», var han overstrømmende i sin ros av Trond Johansen⁴:

«- (Johansen) har meget gode kunnskaper om sikkerhetspolitiske spørsmål. Han har alltid stått for en moderat linje. Han godtar aldri de sterke argumentene fra det en kan kalle haukene i partiet, representert ved Rolf Hansen og hans meningsfeller. Derfor har han i perioder vært uglesett av den fløyen.

– Han er nasjonalt, amerikansk orientert. Norge skal ikke være noe lydrike for USA, men vi skal ha en klar vestlig forankring. Slik plasserer jeg ham sikkerhetspolitisk …

– Han har på en overbevisende måte satt sovjetiske troppeforflytninger inn i en ramme. Han har kunnet fortelle hvor mange sovjetiske fartøyer som var stasjonert i forskjellige områder, og hva det betyr. På den måten har han ofte tonet ned skremmebildene av Sovjetunionen som er blitt tegnet med bred penn. Han har hatt kunnskaper og kompetanse på enkelte felt, som andre i utvalget manglet

– Har dere bedt Trond Johansen om opplysninger om personer?

– Aldri om norske personer, så vidt jeg vet. Selv kontaktet jeg ham i 1988 da jeg skulle til Moskva som partisekretær. Jeg ønsket å vite litt om de personene jeg skulle møte. Hvem de var, og hvem de representerte i systemet Jeg fikk en grundig orientering om hva de sto for.

Dessuten har det fungert slik at noen av oss har tatt kontakt med Trond Johansen etter at vi er blitt kontaktet flere ganger av personell fra øst-ambassadene. Vi har fått svar. Det må være legitimt å kontakte ham i en slik sammenheng.»

Vi har vært innom dette sitatet tidligere og stilt alle spørsmålene om hvem som ellers kan benytte Trond som sin spesielle Michelin-guide for personer man kan vente å treffe på sine reiser. Vi har en mistanke om at «noen av oss» er, ja nettopp: «Noen av oss», og ikke noen andre. Det er sammenblanding og sikkert ofte brudd på taushetsplikten av Trond å gi personopplysninger han kjenner som E-mann til utvalgte Ap-venner. For det er vel som E-mann Jagland og andre blant «noen av oss» blir spurt, ikke som medlem av Ap-laget på Eiksmarka med god nabokunnskap ervervet ved samtaler over hekken?

Således vedgår nå Jagland at han tilhører «noen av oss». Det har vi hatt mistanke om lenge. Det er nemlig for lengst avslørt at Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland har jevnlige møter med Trond Johansen, på samme måte som Frydenlund, Holst og Stoltenberg hadde⁵.

Da er det interessant å lese om dagens Thorbjørn Jagland som vet nok om Haakon Lie-tiden til å skrive hyldningsartikkel om ham, som har jevnlige møter med Trond og stadig bestiller reiseinformasjon fra ham. På den annen side sier at han⁶

«vet ingen ting utover det jeg leser i avisen»

på spørsmål fra Dagbladet om han som partileder vet mer enn folk flest om hvilke metoder de hemmelige tjenester bruker og har benyttet.

Nei, han vel også fortrengt brevet fra Ronald Bye (se foran), og at han ga Ronald Bye kjeft for ikke å ha tatt opp saken på partikanaler først da Bye bestemte seg for å utgi bok isteden!

Og det blir rent ut rørende når han i samme Dagblad-intervjuet presterer å uttale

«Jeg tok initiativet til Lund-kommisjonen. Jeg tok også initiativet til en historiegranskning som partiet var villig til å betale for.»

Vi minner om (kap. 14) at dette er formannen for det samme Ap som i 1993 så «nærmest med forferdelse på kravet fra Senterpartiet om at Stortinget må nedsette en granskningskommisjon»⁷; som «av alle krefter forsøkte å stoppe»⁸ denne granskningen og som mente at «dette vil forrykke maktfordelingen mellom Stortinget og Regjeringen.»⁹. Dette er også formannen for det parti som iverksatte dekkaksjonene ledet av Nygaard Haug og Riksadvokaten, og som førte til at Stortinget mistet tålmodigheten med dette partiet, dets ledere og dets dekkaksjoner, og derfor gikk løs på å forberede en parlamentarisk gransking likevel.

For ordens skyld: Hvem som tok «initiativ» og hvem som ga seg i november 1993 ble oppsummert i samtid slik av Bergens Tidende¹⁰:

«Allerede torsdag la Arbeiderbladet seg paddeflat for kravet fra de andre politiske partiene i Stortinget om krav om parlamentarisk gransking av påstandene om ulovlig overvåking. I møte med parlamentariske lederne, sa Ap-leder Thorbjørn Jagland at han ville ha en regjeringsoppnevnt kommisjon. Dette ble, etter det Bergens Tidende kjenner til, blankt avvist av de andre partiene.

Da Jagland møtte pressen etter dette møtet, sa han at det var uklart hvilken form granskingen ville få, til tross for at han visste at en kommisjon oppnevnt av Stortinget ikke var til å komme forbi.

Det tok ytterligere ett døgn før Arbeiderpartiet henvendte seg til Stortingets presidentskap og ba presidentskapet ta initiativ til en offentlig gransking. …

Jagland holder fortsatt fast ved at det er uklart hvordan en slik kommisjon skal oppnevnes …»

Basert på konklusjonene fra vår egen sak, har vi bygget opp et meget bredere materiale gradvis, for ytterligere å påvise ikke bare «osmosen» som på «uforklarlig vis» presser systemets lojale folk gjennom det som skulle vært et skille mellom partipolitikk og forvaltning, men også den mer omfattende «sammensmelting» mellom Aps mektige bakkrefter og store deler av de hemmelige tjenester og andre deler av det administrative apparat – «den fjerde tjeneste».
Vi visste at hensikten med dette apparatet var å bruke alle midler for å sikre interessene til Ap som parti og maktbase samt de private interesser til alle som er innviet i systemet. Vi har oppdaget at det er meget verre. Ikke bare har man regnet «Rikets sikkerhet» som synonymt med «Aps sikkerhet» fra 1945 til idag, men sågar bevisst underordnet «Rikets sikkerhet» sin egen når det har vært nødvendig.

Det er nok av eksempler fra historien:

Under den kalde krigen opprettholdt Ap-regjeringen av politiske bekvemmelighets hensyn i sak etter sak en dobbelthet mellom hva man faktisk gjorde og offisiell politikk, slik at man gang på gang ble tatt for dobbeltmoral i sikkerhetspolitikken. Ofte ble fornuftige sikkerhetspolitiske tiltak endog besluttet på ulovlig vis f.eks. uten dekning i Stortinget eller i strid med stortingsvedtak som Ap endog selv kunne ha initiert, f.eks. i atompolitikken. Dette førte til at den som avslørte saksbehandlingsmessige ulovligheter også kunne beskyldes for å komme reelle sikkerhetsmessige hensyn for nær, og at regjeringen kunne dekke sine egne ulovligheter eller kritikkverdige forhold bak virkelige eller tilsynelatende nasjonale interesser. Dermed brukte regjeringen «Rikets sikkerhet» til å beskytte «Regjeringens sikkerhet», slik også Per Helset peker på i boken «Hemmelighold og demokrati»¹, se mer om dette i kap. 25.14. Men disse rene partipolitiske hensyn og manglende vilje til åpenhet og ærlighet omkring nødvendige sikkerhetspolitiske tiltak har i hele etterkrigstiden skapt en stemning av lummerhet og mistenksomhet omkring norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk som utvilsomt har svekket oppslutningen om den og dermed svekket Rikets sikkerhet.

Den hemmelige, men de facto, utenrikspolitiske nyorientering mot Israel med et tilsvarende kjøligere forhold til USA etter Lygren-saken medførte åpne skott mot Mossad, som var kjent for kun å prioritere israelske interesser, og som i gitte situasjoner ikke vek tilbake fra å bruke NATO-hemmeligheter som byttemidler i egen hestehandel med østmaktene (se omtale i kap. 5).

Det faktum at Norge skaffet Israel tungtvannet og dermed atombomben (og høyst sannsynlig skaffet Sør-Afrika atombomben i samme slengen) var i strid med norske offisielt vedtatte sikkerhetspolitiske interesser og forpliktelser i forhold til NATO og FN (se omtale i kap. 5.4).

Den avgjørende norske medvirkning til å la kanonbåtene ut av Cherbourg var en direkte fornærmelse av vår allierte Frankrike og egnet til å svekke Norges posisjon i NATO og dermed våre egentlige sikkerhetspolitiske interesser (se omtale i kap. 5.6).

Gjentatte norske reservasjoner mot NATOs strategi (f.eks. atompolitikken) som ikke kunne gjennomføres, men medførte nødvendighet for tildekking og løgn, hadde også – i likhet med løgnen – bare grunnlag i Aps innenrikspolitiske sikkerhet mot stemmetap til venstre! Reservasjonene svekket vår sikkerhet direkte og løgnen indirekte, fordi NATO-motstanden ble gitt grobunn.

Iscenesettelsen av sabotasjeaksjonene i forbindelse med statsminister Margareth Thatchers statsbesøk i Norge i 1989, som medførte at demonstrantene kom helt inn i festningsområdet under festmiddagen i en ukontrollert situasjon som kunne bragt Thatcher og andre internasjonale gjester i livsfare (se kap. 21.12).

Helt tilsvarende politikk vedrørende virksomheten i de hemmelige tjenester har i alle år hatt helt tilsvarende konsekvenser.

Den eklatante mangel på samarbeide med Italia i forbindelse med italienernes arbeid for å oppklare et drap i Roma som bl.a. Sylvia Rafael var mistenkt for må ha svekket vår troverdighet som Interpol-deltaker og derved vår sikkerhet mot internasjonal kriminalitet.

Mossad/asylsøker-saken var en sikker belastning på vårt forhold til den arabiske verden og dermed en risiko for sikkerheten til norske FN-styrker og andre nordmenn i området. Anti-terror-effekten kunne vært oppnådd ved egne krefter.

Det hittil største og groveste eksempel er hvordan Arne Treholt ble manipulert inn på Forsvarets Høyskole for å skape en «motbrann» mot de politiske belastninger Ap ellers måtte ventet seg i Treholt-saken.

I 1995 måtte Ap-systemet sørge for «organisert og modifisert avsløring» av Israel Krupps medvirkning til Lillehammer-henrettelsen og eksistensen av Spilhaug-apparatet. For å vekke nok oppmerksomhet og gi troverdighet til den falske avhopperen Frank Siljeholt lot man ham avsløre en rekke forhold som bare hadde med rikets sikkerhet å gjøre og ikke tjente noe avsløringsformål, se kap. 24. 4 – og det ble ingen reaksjoner mot Siljeholt fra påtalemyndigheten om dette!

La oss se på et annet tema som gjelder vår nære fortid: Arbeiderpartiets forhold til sine egne ektefødte barn, også kalt «Gerhardsens barn», som i naivitet eller maktlyst lot seg lokke inn i den «pjolter for fred»-prosess KGB la opp til på 60-, 70- og langt inn i 80-tallet for å øke sin innflytelse blant unge radikale norske politikere, og i beste fall skaffe seg etterretnings- og/eller påvirkningsagenter fra dette miljøet.
Unge politikere særlig fra Ap og Venstre, men også noen spredte fra Sp, mottok hyppige invitasjoner til cocktail-parties i ambassaden på Drammensveien, der det ble knyttet gode forbindelser og etablert tallrike «vennskapsforhold» med dyktig utdannede KGB-agenter. De mest lovende ble i neste runde invitert til deltakelse i Sovjet’s masseindustri av fredskongresser eller delegasjonsturer til skoler, sykehus, fabrikker og andre institusjoner i Sovjet og Øst-Tyskland omhyggelig designet for dette bruk og kun bemannet med lojale KGB-skuespillere. Resultatet var en bølge av øket sympati og forståelse for de østlige regimer i norske «progressive» kretser, og en rekke hjemkomne «eksperten) på disse landene som vidt og bredt fortalte om alle «de positive sider ved sosial- og arbeidspolitikken i det kommunistiske system».
De fleste ble selvsagt ikke overbeviste kommunister, fordi de tross alt var oppmerksom på at det var noe som het demokratiske valg etc. som manglet i disse landene, men forbausende mange inntok holdninger om at det kanskje var et godt system «for disse folkene» og nærmest bare et spørsmål om prioritering mellom demokrati og sosial trygghet. Og at vi måtte gjøre alt mulig av ensidig vestlig nedrustning fordi de hyggelige russerne ikke var noen trussel – «tenk, de bare planlegger for forsvar, de», var gjennomgående tema for fredsbevegelsen i lange perioder.
Til tross for at Overvåkingspolitiet – på dette tidspunkt ikke del av «den fjerde tjeneste» – advarte intenst mot den generasjon av «Gerhardsens barn» som utviklet seg, ville ikke eller maktet ikke Ap å ta fatt på noen effektiv barneoppdragelse. Størsteparten av Ap fulgte istedet den brede vei ved å delta i den unyanserte Vietnam-protesteringen, endog slik at fremtredende ledere i Ap selv marsjerte i demonstrasjonstog side om side med den nord-vietnamesiske ambassadør, ledsaget av dypt fornærmende karakteristikker av vår fremste allierte. Hensikten var vel partitaktisk som alltid: Å demme opp mot SF og senere SV (nytt eksempel på prioriteringene i sikkerhetspolitikken). Vi får håpe de FNL-ledere de manifesterte sin støtte til takker dem fra sine celler i vietnamesiske omskoleringsleire idag, hvis noen av dem fortsett lever etter at alle ble arrestert i 1975.
Som beskrevet foran, ofret Ap i 1982 både et av «Gerhardsens barn», flere forsvarsbudsjetter og dermed deler av landets og våre alliertes forsvarsevne for å redusere skadene på Ap for denne dårlige barneoppdragelse, og beviste enda en gang at rikets sikkerhet måtte underordnes Aps sikkerhet.
Ap manipulerte Treholt inn på Forsvarets Høyskole og ut i avgrunnen for å forhindre det fryktede politiske oppgjør og en forsinket oppdragelse av «Gerhardsens barn» som ville funnet sted om Treholt ikke hadde kommet inn på Høyskolen. En politisk sak ble en politisak under trussel om Riksrett for Willoch-regjeringen, i den hensikt å forhindre oppgjøret og barneoppdragelsen.
Vi har ingen sympati for uskikkelige politiske barn, men synes det er langt verre når foreldrene som har ansvaret for barna selger dem unna i stedet for å oppdra dem. Foreldre som ofrer sine barn for å verge seg selv fratas normalt foreldrerettighetene.

I 1993 uttrykte Kosmo bekymring for alliert skepsis til norske tjenester og indirekte mulige store fremtidige ekstrautgifter pga. uroen omkring overvåkingsmaterien og Stortingets krav om et kontrollutvalg også for E-tjenesten¹:

«SVEKKET TILLIT til NORSK E-TJENESTE: Norges allierte har gitt forsvarsminister Jørgen Kosmo beskjed: – Tilliten til norsk etterretning er sterkt svekket. Det innrømmer Kosmo i dette intervjuet med VG.

Kosmo sier at uroen omkring de hemmelige tjenester kan føre til at vi blir satt utenfor viktige deler av etterretningssamarbeidet i NATO.

Dette kan igjen føre til at Norge må ut med mye penger for å bygge opp et etterretningsapparat vi idag samarbeider med andre om.. Det kan bli dyrt»

Kosmo ble også intervjuet av NTB²:

«ALLIERT URO OVER NORSK E-TJENESTE: Forsvarsminister Jørgen Kosmo bekrefter at det fra alliert hold er stilt spørsmål ved måten etterretningsinformasjon fra våre allierte behandles i Norge.

– Vi har fått henvendelser om de generelle opplysninger vi mottar behandles på en måte som våre samarbeidspartnere kan føle seg trygge på ikke kommer på avveie, sier Kosmo til NTB.

– Er det stortingsvedtaket om parlamentarisk kontroll med norsk etterretningstjeneste som er mest kritisk for tillitsforholdet mellom norsk og allierte e-tjenester, eller er det de mange granskningsutvalgene som allerede er i sving?

– Uttaler jeg meg om dette, ville uttalelsen lett kunne oppfattes som et forsøk på å styre Stortingets forberedende arbeid med det parlamentariske kontrollutvalget …»

Men hadde ikke Ap misbrukt tjenestene, ville aldri slike politiske krav fremkommet. Ap må selv bære ansvaret for dette. Kosmo snudde hele saken og la skylden på Stortinget. Det var freidig – omtrent som den som kritiserer politiet for å avsløre kriminalitet, slik at verdien på folks boliger synker!

Vi forstår utmerket godt NATO-Iandenes hemmelige tjenester på dette punkt. Det er absolutt en øket sikkerhetsrisiko for lekkasjer etc. når en rekke politikere i verste fall fra dag til dag skal kunne kontrollere indirekte også allierte hemmelige tjenester.

Dessuten får vi nå et system der en politiker som er uenig i en sikkerhetsmessig alliert disposisjon i verste fall kan gjøre anskrik og dermed også utsette våre allierte for risiko. Dette betyr som Kosmo riktig påpeker at vi kanskje kan bli «holdt utenfor» i enkelte sammenhenger. Hvem har så skylden for det, Kosmo?

Og hvem har skylden for at vi tidvis får mer sikkerhetspolitisk opposisjon enn nødvendig, om ikke det parti som siden krigen har hatt en hemmeligholdelsespolitikk som har krevet løgn for å hindre at sannheten blir kjent, og dermed skapt grobunn for mytedannelse og misforståelser, når dette igjen bare var nødvendig for Aps innenrikspolitiske sikkerhet?

Kynikerne i Ap ofrer hva som helst av rikets sikkerhet når det trengs til fordel for sitt eget parti – om nødvendig også sine «egne barn».

Denne notoriske hensynsløsheten for å bevare ettpartistaten har også vi møtt daglig i mange år i form av kriminalisering, diskreditering og trusler og voldelige anslag og til slutt dekkaksjoner under personlig ledelse av statsministeren, justisministeren og forsvarsministeren i nært samarbeid med landets riksadvokat.

Konsekvensene av Aps behandling av «Gerhardsens barn» og Aps misbruk av de hemmelige tjenester, både i forbindelse med Treholt-saken og ellers, gjør at vi må konstatere at vi har en «landsmor» som ofrer både barn og rikets sikkerhet til fordel for eget velvære.

Da må hun fratas den politiske foreldreretten.

Det er de senere årene blitt rettet stadig sterkere oppmerksomhet mot Aps maktmisbruk i forbindelse med partiansettelser i sin alminnelighet. Dette er grundig belyst av dagspressen og ikke minst av TV-2. Vi gjør ikke en gang et forsøk på å kopiere den enorme listen over Ap-folk i alle slags ombud som f.eks. ble presentert av TV-2. Vi nøyer oss med å minne om den brede og tverrpolitiske (utenom Ap) forargelse dette avdekket, og ikke minst universitetsrektor Inge Lønning’s påpekning av at det var kritikkverdig nok, men at det virkelige ansvar lå på opposisjonen, som fortsatt tillater Ap å drive videre på denne måten.

Det vokser samtidig frem en generell forståelse av at dette partipamp-systemet ikke bare er en måte å belønne partikolleger på, men også ledd i et system for å bevare og trygge Aps makt. Den nylig avslørte saken med en statssekretær som setter i gang halve embetsverket med å forfatte valgpropaganda for Ap mot alle andre partier er bare en liten flik av dette. De som blir utnevnt skal nemlig også «levere» på en eller annen måte.

Vi ber om at man nå noterer seg at dette – som nå nær sagt alle synes å forstå – ikke er annet enn det vi i årevis har hevdet skjer i de hemmelige tjenestene, og som også Ronald Bye har påpekt: De utnevnte vet hvem som har utnevnt dem og hvorfor (se kap. 8.17). De behøver derfor ikke nødvendigvis ha partiboka i orden, bare de forstår det prinsippet. Det er dette vi har kalt «den fjerde tjeneste», fordi de egentlige tjenestene systematisk er blitt befolket med personer som også tjener en annen herre og er medlemmer av et annet nettverk.

Men i de hemmelige tjenestene har det vært mange som ikke er utnevnt på denne måten, som f.eks. overvåkingssjefene Haarstad, Erstad og Urdal. Overvåkingspolitiet som sådan var derfor lenge utenfor, men så fikk man ordnet seg med Iver Frigaard’s avdeling som «leieboer» (se kap. 13). (Senere fikk man full kontroll.) Dette er et slående eksempel på hvordan «den fjerde tjeneste» ordner seg med halvoffisielle eller uoffisielle kommandolinjer som går rundt de uinnvidde. Det samme skjedde i Oslo Politikammer der man måtte omgå politimester Willy Haugli.

Tilsvarende nettverk og omgåelser finnes selvsagt mer eller mindre fast etablert mellom alle de andre «kaninene» som er plassert i alle slags etater.