Kategoriarkiv: 16. LES DIN NÜRNBERG!

16. LES DIN NÜRNBERG!

Like fort som Riksadvokaten besluttet å iverksette etterforskning i Ramm/Setsaas-saken, like fort fant han mannen til å gjøre det. Flere kilder har forklart oss at dette ikke var så rart Edward Dahl beskrives som Riksadvokatens «gullgutt». Han har vært brukt til mange lignende oppdrag tidligere. Han kjenner Riksadvokatens tankegang og turnerer sakene til Riksadvokatens tilfredsstillelse.

Dahl-utvalget fikk kraftige signaler fra media alt fra starten. Under overskriften «Den store skandalen» skrev Dagbladet1:

«Dessuten har en gruppe med en tidligere major2 og en tidligere Høyre-statssekretær i spissen levert materiale som skal vise at det eksisterer en ‘fjerde tjeneste’ utenfor all kontroll. …

Har de overvåkede rett i sine fantastiske påstander og antakelser, er dette en av de største overvåkningsskandalene i norsk historie, et norsk ‘Watergate’ …»

Førstestatsadvokat Edward Dahl er tilsynelatende en meget likandes kar. De som f.eks. møtte både i Nygaard Haug-utvalget og hos Dahl, opplevet to vidt forskjellige atmosfærer. Daværende førstelagmann Agnes Nygaard Haug kunne like gjerne bragt med seg dommerkappen: Spiss, formell, juridisk, anklagende. Dahl kom gjerne i jeans og åpen skjorte, småpludret om hytt og vær, utstrålte sympati og «Vi er jo på samme lag»-signaler, inviterte på kaffe og selvsmøring av smørbrød, lo godt av egne og andres morsomheter og fikk sine vitner til å føre seg frie og trygge. Vi er ikke i særlig tvil om hvem som får ut mest – hvis han vil.

Dahl hadde tidligere vært borti noen av de sentrale aktorene, særlig Iver Frigaard i forbindelse med den såkalte Myrdal-saken (se kap. 25.1.10), der Finn Sjue og en sannsynlig POT/E-tjeneste-provokatør var de andre sentrale personene. Vi mottok videre henvendelser fra folk som hadde stygt å si om Dahl fra enkelte andre saker. I en av disse hadde han opptrådt sammen med fylkesmann Olaf Skarpnes i en sak som også dreiet seg om statlig maktovergrep men som det ikke kom noe ut av. Det var interessant, for Skarpnes var også med på å legge den såkalte Engerdal-saken død (så langt). Men vi kunne ikke vurdere de andre sakene, og visste ikke om de virkelig ga grunnlag for kritikk mot Dahl eller var sendt oss på provokatorisk måte for at vi skulle gå ut med anklager mot Dahl som kunne skytes ned3. Verden er farlig hvor man går!

Siden førsteinntrykket av Dahl var hyggelig nok, valgte vi å spille med åpne kort. Vi fortalte ham at mange både i Stortinget og ellers var heller overbevist om at han skulle lede en dekk-aksjon, og at vi nok også fant det svært sannsynlig, men at vi ville jobbe åpent og tillitsfullt med ham og hans gruppe inntil vi eventuelt følte at det var nytteløst. Ramm anbefalte ham å gå i sitt juridiske historie-bibliotek og lese om igjen sin Nürnberg4, for det tilfelle at han skulle ha glemt noen detaljer siden studietiden (venner har fortalt at Dahl var en svært lystig student). Setsaas var mer direkte: Hvis han var hederlig men så naiv at han ikke forsto at han ville bli satt under press, kunne han like gjerne ta ferie med gang. Skulle han ta denne saken, måtte han bestemme seg for enten å bli korrumpert eller skaffe seg hele maktapparatet som motstandere.

Dahl bare flirte til dette, forsikret om at han var hederlig som gull og like motstandskraftig mot press som Norges Bank. Og skulle det skje noe utilbørlig, ville han vite å si fra – rett til Stortinget.

Offentlig meddelte vi at vi nå ville samarbeide fullt ut med statsadvokat Dahl5. Dermed stanset vi vår del av den pågående pressedebatten, og vi ba media vise varsomhet med upublisert materiale som de måtte ha fått av oss.

På ett viktig punkt håpet vi at vi skulle trekke nytte av dette nye forholdet. Vi hadde hatt endel temmelig guffne opplevelser som var truende både for vår egen og våre familiers sikkerhet. Noen av disse hadde åpenbar sammenheng med resten av materien, andre fremsto ikke direkte slik, men vi var ikke i tvil om at de fleste måtte ha en eller annen tilknytning. Hva slags tilknytning var ikke godt å si, men vi regnet ihvertfall med at Riksadvokaten og Dahl ikke ønsket at noe skulle tiltreffe oss mens vi arbeidet med Dahl. Var Dahl-gruppen det den utga seg for, sa jo det seg selv. Var den virkelig en avansert dekkaksjon, var det vel grenser for hva landets fremtredende påtalejurister ønsket å være medvirkende til hvis så galt skulle skje at dette ble avslørt.

Det var også en umiddelbar grunn til at vi nå ville ta dette opp.

1 12. juni 1993.

2 «Tidligere» er feil – Setsaas er major.

3 Som vi senere skal komme nærmere tilbake til, har vi gjennom disse årene mottatt mange hundre henvendelser fra folk som vil «hjelpe oss» eller «søker hjelp fra oss om lignende saker». Minst halvparten av disse har vi avslørt som provokatører, sendt oss av motstanderne for å desinformere eller få lurt ut av oss informasjon eller endog for å kriminalisere oss eller lure oss inn i farlige situasjoner. For oss som i utgangspunktet gjerne vil være snille og vennlige. har det vært en meget belastende oppgave å skille hvitt fra svart. For mange av disse er helt ekte personer med virkelige saker. Noen av disse har vi kanskje gjort urett ved å kutte kontakten fordi vi rubriserte dem som provokatører, eller usikre. Får vi anledning, vil vi bidra til at alle disse sakene kan avklares en eller annen vei, men rettferdig. Forøvrig: Vi kan dokumentere alle henvendelsene. Hvis ingen er provokatører, må det være svært mye galt fatt i landet. Hvis mange er det, er det ikke noe bedre. De må jo komme et steds fra.

4 Under Nürnberg-prosessene etter 2. verdenskrig påberopte mange tyske offiserer og andre seg at de grusomhetene de hadde utført var under ordre, og at de derfor ikke kunne holdes ansvarlige. Retten fant at dette ikke ga straffefrihet, fordi alle har et valg, om ikke annet å nekte ordre.

5 Pressemelding fra oss av 16. juni 1993.

16.1 Truck på kaia

Ramm hadde nettopp vært utsatt for en tilsvarende opplevelse, bare tre dager tidligere:

Ramm ble fredag 18. juni om ettermiddagen oppringt av en meget dannet person som sa han arbeidet i Saga Petroleum, og oppga gode referanser derfra (flere av Ramms nærmeste bekjente). Han sa han hadde 150 sider dokumenter av største betydning for en sak han hadde gående med direkte betydning for vår sak Han våget ikke selv å sitte på disse dokumentene men ville overlate dem til Ramm så han nå kunne bringe dem inn i den nye granskningsgruppen. Han ville straks dra til Wilhemsen-bygget på Filipstad der han hadde venner som ville hjelpe oss. Ramm måtte også dra av gårde straks.

Ramm bestilte drosje, men tilfeldigvis ankom Setsaas i bil samtidig med drosjen, slik at vi i stedet dro ned begge i Setsaas’ bil. Det viste seg at «Wilhelmsen-bygget» var et nokså øde og forlatt lagerbygg ytterst på Filipstad-kaia, som også ellers var helt øde og forlatt nå etter kontortid. Innenfor døren finner vi mannen med dokumentene. Han ser nå ut som en lasaron og var det nok også, med råtne tenner og fillete klær. Han blir med ut, og gir noen få dokumenter i lukkede konvolutter (stort sett brune A4 stående ekspedisjonskonvolutter med rutenett for tallrike ekspedisjoner, som benyttes i Staten) til hver av oss, men later nå som om han er redd fordi han ikke kan vite at vi er de vi sier. (Til tross for at bilder av oss er i avisene hver dag og det er han som har ringt oss.) Vi viser legitimasjon, men han er ikke fornøyd. Dessuten må vi snakke, så han må bli med i bilen. Vi må bli med bak noen containere og gå helt ytterst på kaikanten for å treffe en person i en truck som skal være vitne til at han blir med i bilen, og se hvem vi er først.

Vi finner nå ikke å burde gjøre dette. Situasjonen er ubehagelig, og hva som helst kan skje mellom rekken av ugjennomsiktige containere og kaikanten. Vi gir ham et siste tilbud om å bli med i bilen og kjører deretter bort. Straks kjører det frem en spanerbil som følger helt ubeskjemmet direkte etter oss helt til Majorstua.

Vi åpner de konvoluttene vi fikk Den ene inneholder en rutetabell fra Oslo Sporveier, de andre bunkevis av identiske kopier av rulleprint fra gammeldagse regnemaskiner der endel 6-sifrede numre er summen. Foran hvert nummer er påført to bokstaver slik at bilnummer indikeres. Altså bare søppel.

Det hadde ikke vært meningen at Setsaas skulle vært med. Uten ham ville lasaronen ved en kombinasjon av overtalelse og tvang kunnet få Ramm ut på kaia. Det passerte også forbi en annen person som lasaronen kjente. Hva var hensikten? Saken var åpenbart falsk. Ingen viktige papirer, altså intet å være redd for. Det var også opplagt at lasaronen aldri virkelig kunnet blitt med i bilen for å åpne dokumentene sammen på kafé. Da ville det blitt avslørt at alt var en provokasjon, og lasaronen ville av oss blitt innbragt til Dahl øyeblikkelig.

Hva som enn var hensikten, skulle det skje på kaikanten. bak containere som ville hindret enhver observasjon utenfra. Aksjonen var også voktet av minst en spanerbil. Ville Ramm bare blitt banket opp? Satt i en provoserende situasjon og avfotografert? Eller havnet i havnebassenget?

Vi informerte straks Edward Dahl om episoden. Ved rask handling ville det vært lett å hanke inn lasaronen. Vi hadde begge hans utseende klart på netthinnen, og en polititegner ville raskt klart å produsere et «composite» portrett.

16.2 Får vi beskyttelse?

Vi vurderte dette så alvorlig at vi i tillegg til dette skrev til Riksadvokaten1 og fortalte om et godt førsteinntrykk av Dahl og at vi ville samarbeide med etterforskerne. Vi opplyste at vi hadde opplevet endel ting som vi fant truende for vår fysiske sikkerhet:

  • Overfallsforsøk mot Setsaas v/10-15 personer som kunne ha opprinnelse i Midt-Østen, umiddelbart etter avdekking av en overvåkningsleilighet, anmeldt uten oppklaring
  • Systematiske forsøk over en strekning på mer 80 km på å presse Setsaas’ bil ut av veien ved lastebil/trekkvogn
  • Episoden på Filipstad-kaia foran
  • Telefontrusler til Setsaas og hans samboer med beskjed om at han opererer i en «jungel der det finnes krefter som vet å begå det perfekte mord» samt trusler om å bli påført kreft ved hjelp av radioaktiv stråling
  • Spaning mot oss av tidligere identifiserte biler på vei til/fra møter med Dahl
  • Et annet alvorlig forhold som av diskresjonshensyn ikke omtales nærmere her

Vi anmodet derfor Riksadvokaten om straks å iverksette etterforskning av disse punktene og få iverksatt sikkerhetstiltak omkring oss og våre familier.

I et annet brev til Riksadvokaten2 pekte vi på at hele øvelsen med ny etterforskning måtte bygge på den forutsetning at det kunne tenkes at man sto overfor elementer fra E-tjenesten, S-staben, POT og/eller Mossad Norge. Denne muligheten måtte derfor legges til grunn for de sikkerhetstiltak som burde omgi etterforskningen. Vi redegjorde for en rekke tekniske og praktiske punkter som foreløpig ikke var ivaretatt og ba om et møte for å diskutere denne typen sikringstiltak og de mer personlige som var omtalt i forrige brev.

Vi skyter her inn at vi selv som privatpersoner i årevis hadde fulgt egne, strenge sikkerhetsrutiner. De lokaler der viktig materiale til enhver tid befant seg ble aldri tillatt å være ubevoktet, uansett tid på døgnet. Å møte hos Dahl innebar derfor også bl.a. engasjement av vakter. Heldigvis stilte gode venner, i første rekke Petter Holst opp gratis for å gjøre dette. Det var i mange år en stor belastning og en meget verdifull gave, som han en dag må kompenseres for.

Videre snakket vi aldri om følsomme ting på steder som vi visste var avlyttet, dvs. våre egne kontorer og leiligheter. Det innebar behov for å forlate disse, skaffe vakthold og møtes på kaféer til alle slags forunderlige tider dag og natt (en takk til Oslo Bystyre som fortsatt tillater alkoholfrie nattkaféer). Vi har ikke tall på hvor mange liter kaffe og cola light som er drukket på slike møter, ofte flere pr. natt (også en takk til betjeningen på Jeppe på Vindern som like velvillig tok imot oss til alle døgnets nesten-lovlige tider og skaffet oss usjenert bord for å drikke kaffe selv i de mest hektiske julebordtider).

Enhver kan forestille seg et liv under slike arbeidsvilkår, kombinert med frykt for voldsaksjoner, psykologisk krigføring (massevis om dette i et senere kapittel) og en renn av provokatører som man må behandle med et minstemål av oppmerksomhet og høflighet inntil det er klarlagt hva de er.

Det hadde ikke vært urimelig om myndighetene, som handlet på vegne av Stortinget, hadde bidratt til litt avlastning og behandlet våre opplysninger til dem med noe av den samme sikkerhet som vi gjorde selv.

1 Brev fra oss til Riksadvokaten av 18. juni 1993.

2 Brev fra oss til Riksadvokaten av 28. juni 1993.

16.3 Rettsløse!

Men, nei. Riksadvokaten avslo møte og henviste til DahI1. I brevet hevdet han at den mulige overfallssaken ikke var registrert ved Oslo Politikammer. Det er ikke riktig. Setsaas anmeldte saken umiddelbart etterpå pr. telefon. Operasjonsledelsen ved Oslo Politikammer ringte siden tilbake for å meddele at de hadde hatt en patrulje direkte opp til Lindebergåsen, startet avhør og tok identiteter av de personer de traff. Disse hevdet å be om hjelp til å skifte dekk, men det syntes noe overflødig at 10-15 personer drev med dette – og fortsatt trengte hjelp! Setsaas hadde dessuten spor fra denne gruppen til en av overvåkningsleilighetene.

Vi fikk nå svar av Dahl 14. juli2 nesten en måned etter Filipstad-episoden. Han hevdet nå at hans «etterforskning primært tar sikte på å klarlegge om det har foregått ulovlig (straffbar) overvåkning og/eller avlytting». Voldsepisodene mener han nå ligger utenfor mandatet! Han mener ingen av forholdene er anmeldt til politiet (bare til en førstestatsadvokat og en Riksadvokat!) og vil selv ikke prioritere etterforskning «nå» (en måned for sent). Han utelukker imidlertid ikke at han kan gjøre det senere!

Dahl iverksatte således overhodet ingen etterforskning, ikke en gang av den blodferske saken. Vedrørende sikkerhetstiltak hadde han to tilbud: «Hotline» telefonnummer til Kriminalvakta (Oslo Politikammer!) og mobiltelefoner for å ringe dit eller til Dahls egne etterforskere. (Men de tok nå en måneds ferie sammen med Dahl selv.) Riksadvokatens brev var forøvrig nok en total ansvarsforskyvning over på Dahl på absolutt alle måter. Det nevnte vi også for Dahl: «Du burde ta dette mer alvorlig – ser du ikke at du blir satt opp til å ta all skyld hvis noe går galt?» Men Dahl bare smilte.

1 Brev fra Riksadvokaten til Dahl av 2. juli 1993.

2 Notat fra Dahl til Setsaas/Ramm av 14. juli 1993.

16.4 Garasjesalg

Vedrørende sikringstiltak for Dahl-gruppens eget arbeide svarte han bare at han ville vurdere dette. Vi så aldri noe til noen slik vurdering. Arbeidet fant sted i en bygning der POT har ansvaret for sikkerhet og E-tjenesten sikkert lett adgang. Kontordørene til Dahl og etterforskerne var ofte ulåste og det samme gjaldt møterommet der det ofte fløt med dokumenter. En gang kom vi litt tidlig til et møte. Da var ingen kommet, og vi kunne ha forsynt oss fritt av avhørsprotokoller med andre. Vi avsto fra det. Gjorde alle andre det, eller fant det sted reneste garasjesalg av våre opplysninger der?

I begynnelsen diskuterte vi også arbeidsmetoder med Dahl, ved siden av at medarbeiderne gikk i gang med avhør av oss (disse pågikk i dagevis). Ramm hadde skrevet ferdig forklaring, og mente at den bare kunne legges til grunn for eventuelle tilleggsspørsmål, men det kom ikke på tale. Det skulle omhyggelig spørres om alt, alt skulle nedtegnes for hånd, skrives ut med to fingre av polititjenestemenn, undertegnes og vedtas av vitnene (for sikkerhets skyld fikk vi bekreftet at vi hadde vitnestatus og ikke var mistenkte!).

Vi sa deretter at vi ville ha kopi av våre undertegnede forklaringer, men det var ikke mulig, på grunn av «vanlig praksis» (ikke vanligere enn at vi har fått det i andre sammenhenger). Da nektet vi å skrive under. Ramm hadde nå gjennomlest sin forklaring og levert rettelser. Setsaas var ikke ferdig. Dette ble et problem for Dahl. Han løste det ved å konstatere at underskrifter ikke var nødvendig. Dokumentene ble å oppfatte som politimennenes møtereferater. Vi fant oss i det. Senere har vi sett at «møtereferatet» fra avhøret av Setsaas er meget mangelfullt. Det er ikke vår feil. Vi har begge som ubetinget prinsipp at vi ikke undertegner noe som helst vi ikke har kopi av.

16.5 Lier blir opphevet

Etter at vi var ferdige med avhørene sendte Dahl ut pressemelding1 (vedlegg 7) om at han hadde opphevet Oslo Politikammers henleggelse og selv ville iverksette ny etterforskning. Det sa ihvertfall sitt om Oslo Politikammer!

Følgende punkter er verd å merke seg fra pressemeldingen:

  • Han har lagt vekt på at flere etater og navngitte enkeltpersoner offentlig har vært satt i forbindelse med påstandene om ulovlig virksomhet (men ingen av disse ble siden avhørt, særlig ingen etater)
  • Han har lagt vekt på at saken har spilt en rolle i det politiske miljø (men sett helt bort fra at det politiske miljø ville ha gransket Justisvesenets opptreden)

Nå skulle den virkelige etterforskning starte. Vi forklarte til Dahl at vi sto overfor mektige motstandere, som var i stand til å presse hvem som helst, sørge for skreddersydde dekkhistorier, konstruere falske forklaringer osv., osv. Vi mente vi for vår del hadde endel generell kompetanse og kunnskap som ikke uten videre kunne overføres til gruppen, og anbefalte at det videre arbeidet ble lagt opp med mest mulig praktisk samarbeide. Politikammeret hadde jo tross alt oppdaget «en gjerningsmann», men ikke funnet vedkommende. Dahls opphevelse av politiets henleggelse måtte jo innebære at han trodde det var mulig å gjøre mer for å finne gjerningsmannen. Når vi således var enige om at det var en motpart, måtte det være best å slå alle krefter sammen for å ha best mulig sjanser for å få oppklart saken. Vi tilbød oss derfor nærmest å gå inn i etterforskningsteamet, ihvertfall slik at vi løpende ikke bare ga, men også mottok informasjon slik at vi kunne bistå med å vurdere den og sette den i rett sammenheng.

De mest sentrale engasjerte etterforskerne, Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger, la ikke skjul på sin tilsynelatende entusiasme. «Vi skal komme til bunns», «Vi skal ta uvesenet», osv. sa de gjentatte ganger, og slo i bordet. De indikerte at de var enige i at operative hensyn burde gå foran formelle.

Men nå ble Dahl den store formalist. Det kunne ikke komme på tale å gi oss noen som helst informasjon, særlig ikke om hva andre sa i avhør. Dette var fast praksis slik at det ikke senere skulle oppstå forvirring om hva vi visste som vitner og hva vi hadde fått vite av politiet, f.eks. i en rettssak. Vi måtte holdes strengt uberørte som vitner. Men hva ville han gjøre mot slutten av saken? Ville han ikke en gang trekke nytte av oss når han hadde fullført alle avhørene, men før han trakk konklusjoner? Vi kunne jo meget vel avsløre falske forklaringer eller gi viktig tilleggsinformasjon som kunne øke sannsynligheten for oppklaring.

Vi ble enige om at vi skulle få et møte med Dahl og hans gruppe når de anså seg ferdig med sin etterforskning, og en orientering om resultater så langt, slik at nettopp dette kunne oppnås. På et grunnlag som var utvidet med våre eventuelle kommentarer ville han så sammenfatte og konkludere. Vi måtte slå oss til ro med det. Men her lurte han oss (se nedenfor).

Derimot så det meget lovende ut at det etterhvert ble satt av store ressurser til arbeidet. På toppen var vel gruppen oppe i 6-8 etterforskene, og en tid var det leid inn eksperter. Det alle gledet seg til var å få bruke et nyinnkjøpt datasystem der alle opplysninger og vitneprov skulle kodes inn for kryss-analyse; en bruk av data i Politiets tjeneste som hadde gitt gode resultater i andre land. Vi så det kom inn en fin PC, og det ble engasjert en spesialoperatør, men noen analyse har vi aldri hørt om.

1 Pressemelding fra Dahl av 23. juni 1993.

16.6 Et halvt år med Dahl

Vi holdt på i bortimot et halvt år med Dahl. Hyppige og lange møter med forutgående hundrevis av timer med intenst nattarbeid for å få systematisert og nedtegnet vårt materiale, som ellers besto av tonnevis av journaler, enkeltrapporter, kopier fra oppslagsverk, bøker, offentlige dokumenter og registre, videotape, bunker med fotos etc. etc. I lys av dette var det litt komisk da Dahl i notatet av 14. juli forlangte alt materiale innlevert før 16. august 1993. Det forsto han etterhvert selv også.

Men det var et enormt arbeid i forberedelser, vakthold og møter. Vi gjorde det klart for ham at forutsetningen for at vi gjorde dette, var at han ikke skulle tildekke. Hvis vi avslørte ham som tildekkingsorgan, ville vi reagere sterkt, for å si det mildt. Rundt oss fortsatte det med provokasjoner, avlytting og psykologisk krigføring. Vi rapporterte jevnt til Dahl, men alt gikk inn i «den store sorte gryte». En dag fikk vi noe vi kunne ta med oss.

Vi fikk mye rare brev og sendinger. Mange var fikst utformet for å se ut som mulige brevbomber. En slik hadde en gang også en meget påfallende avsender og utforming av adresseseddel. Den tok vi med til Dahl, og spurte om han ville åpne den. Det ville han ikke. Han holdt seg på trygg avstand mens Setsaas og en av politimennene forsiktig skar den opp etter vanlige sikkerhetsregler. Den var uskyldig nok, men Dahl var vettskremt. Visste han noe om hvem vi var opp mot?

16.7 Justisvesenet slipper

Vår mistanke til Dahl vokste etterhvert. Det ble for mye dekning bak paragrafer. Uansett hvor hyggelig han var, skjedde alt på en slags defensive premisser. Alle avslagene, alt som ikke ble gjort, var forenlig med dekkaksjonen, men ikke med en offensiv vilje til å oppklare. Vi bestemte oss da for å fortsette som før, men holde de viktigste av våre nye etterforskningsresultater tilbake, ihvertfall så lenge vi hadde levert fra oss mer enn nok til å holde gruppen sysselsatt.

Det var på denne tiden vi avslørte E-stabens «U 3» – dekkfirmaet Norasonde. Var det noen opplagt sak å forfølge videre, var det denne. Setsaas nevnte konverserende for en av etterforskerne at dette måtte være noe å gå videre på, men det glapp ut av etterforskeren: «Ja. men Dahl har nektet oss å gjøre det.»1

Fra en stortingsrepresentant som hadde snakket med Dahl fanget vi opp at Dahl sa han «ikke prioriterte etterforskning av Justisvesenet». Det kom som et sjokk. Det var jo nettopp poenget fra Stortinget! Vi holdt møte med Dahl, som glatt bekreftet at det var slik. Av saksdokumentene fremgår dette til overmål: Kun én person i POT (Roar Gald) og én person i E-tjenesten (Terje Buljo) er avhørt. Ellers ingen i noen del av Justisvesenet: Oslo Politikammer, Kontrollutvalget, POT, påtalemyndigheten, Justisdepartementet, og slett ikke Mossad eller noen av de hel- eller halvkriminelle provokatører som var benyttet, selv om mange var domfelt for narkotika e.l.! Den som har vært med oss i denne boken så langt, ville nok tenkt på ganske mange å innkalle for å få verifisert våre opplysninger, og gått videre!

1 Dette bekreftes ved gjennomgang av sakens dokumenter. De aktuelle personer oppgir Norasonde som del av sine personalia, og det er alt. Ingen spørsmål om hva slags bedrift dette er, dens opprinnelse, hva slags forhold disse har til den nå eller lignende. Klarte vi å finne ut hva det var, burde vel «landets beste etterforskere klart det»!

16.8 Provokatører slipper

Enda et sjokk ventet: I en lang rekke provokatører var det to som alle i Riksadvokatens granskningsutvalg tilsynelatende var enige med oss man skulle ha tak i: Roy Skoglund og Egil Hølmo (vi kommer senere tilbake til hvem disse var). Ved begynnelsen av etterforskningen var det ikke mulig å få tak i noen av disse; ingen av dem hadde registrert bopel i Norge på ordinært vis. Ifølge Dahl var de nå etterlyst. Vi satt ofte sammen med Dahl og etterforskerne og snakket om disse, og alle banket i bordet: Vi skal ihvertfall ha avhørt de to før vi gir oss!

Men snart begynte det å dukke opp artikler av Skoglund i Morgenbladet. I én artikkel forsøkte han å blande Ramms navn inn i en suppe sammen med CIA, KGB, kubansk etterretning osv. I en annen hundset han Dahl selv for uprofesjonalisme og manglende sikkerhetsbevissthet ved å legge igjen telefonbeskjeder til Skoglund selv på Forsvarets skole i Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste i Lutvann leir. Joda, Skoglund hadde fått pressekort av Morgenbladet og at løp nå stadig i Stortinget. Det var bare å hente ham på Løvebakken eller Morgenbladets lønningskontor. Hølmo satt arrestert i svensk fengsel for annen kriminalitet mot «søta bror», og kunne ikke lett unngå Dahls folk. Men nå, som det var mulig å gjøre det, ble det aldri gjort! (Vi har siden fått vite at Skoglund faktisk ble innkalt, men ba om å slippe å få møte. Da slapp han! Ingen finger ble løftet for å avhøre Hølmo.)

Kan alle vitner i en kriminaletterforskning slippe på forespørsel – eller har noen immunitet? Fra hvem? Trond?

Petter Holst var i denne perioden på reise i Latin-Amerika. Da han kom hjem i oktober 19931, la han merke til at han ble fotografert ved ankomsten. Det var ingen tvil om at motivet var Holst selv med frue. Han beskrev mannen for Setsaas, som straks konstaterte at denne beskrivelsen stemte helt med beskrivelsen av Trond Johansens kontorsjef (Terje Buljo). Vi ba derfor Dahl om å ordne med en aller annen identifikasjonsprosedyre (plukke ut kontorsjefen fra en samling bilder e.l.), men dette ble rett og slett nektet av Dahl! Hvorfor? Ingen bånd til Trond Johansen skulle avsløres!

Vi ga Dahl løpende kopier av materiale vi hadde fått inn fra en lang rekke andre personer, og mottok kvittering. Dette var en uavklart blanding av ekte saker og provokatører. Siden har vi selv identifisert ihvertfall 6 av disse som provokatører; tilsammen er det helt sikkert minst 10. Noen av disse har løpt i Stortinget for å villede og avlede, i enkelte tilfelle med klart siktemål å latterliggjøre enkeltrepresentanter, i andre tilfelle å diskreditere oss eller andre stortingsrepresentanter. Dette er meget alvorlig. Det er kontroversielt nok i Norge om Politiet skal kunne benytte provokatører mot kriminelle miljøer. Men det er skremmende når kriminelle deler av statsmakten bruker slike metoder til å manipulere Stortinget, er dette et direkte anslag mot demokratiet.

Dahl var helt klar over eksistensen av provokatører, og på det rene med betydningen av å få dem identifisert og avslørt. Men under sin etterforskning klarte han ikke å avsløre noen av dem! I praksis fikk de fritt leide av selveste Riksadvokaten. Vi har avslørt en rekke, men vi har ikke jurisdiksjon til å få dem rettslig avhørt eller tiltalt. Virksomheten fortsetter derfor hver eneste dag.

Disse forholdene til sammen avgjorde saken: Det hadde vært som vi fryktet. Dahl-gruppen var en ren dekkaksjon. Vi måtte tilbake til Stortinget, før eller siden. Vi hadde orientert flere representanter løpende, men øket nå kontakten.

I oktober skrev vi til Stortingets kontrollkomité og gjorde oppmerksom bl.a. på at Dahl ikke brydde seg om Justisvesenet2:

«Vi vil senere i en særskilt orientering kunne gi en detaljert gjennomgang av Dahl-gruppens arbeide så langt vi kjenner det. Vår hovedkonklusjon er idag at vi ikke har tro på at Dahl-gruppens arbeid gjennomføres i henhold til Stortingets intensjoner, særlig fordi vi har fått bekreftet at gjennomgang av justisvesenets rolle i forbindelse med saken ikke ‘prioriteres’ (se vedlegg).»

Vi vedla også kopi av et omfattende notat om Oslo Politikammer og politiinspektør Leif A. Lier3 som var egnet til å forklare hvorfor det var så viktig for Dahl-gruppen som representant for Justisvesenet å beskytte Justisvesenet. Her ble det pekt på en lang rekke forhold som sterkt impliserte Lier, politikammeret og hans overordnede helt til topps i departementet og hos Riksadvokaten og derfor til Regjeringen også i offensive aksjoner mot oss. Endelige konklusjoner ble ikke trukket. De sparer vi her også til et senere kapittel.

Kontrollkomiteens formann, stortingsrepresentant Petter Thomassen, reagerte straks. Han gjenga formuleringen foran og tilskrev Riksadvokaten4:

«Uten at komiteen dermed har tatt saken opp til behandling eller tar stilling til innholdet i brevskrivernes anførsler, ber komitéen om å få opplyst rammene for etterforskningen, herunder hvilke problemstillinger som omfattes av statsadvokatens etterforskning, Særlig bes opplyst om etterforskningen berører de konstitusjonelle forhold ved saken.»

Thomassen vedla også notatet om politikammeret/Lier, og sendte kopi av alt til justisministeren. Alt ble derfor nå kjent for Riksadvokaten og Regjeringen. Selv om det ikke ble trukket konklusjoner, visste de som visste at krisen var der igjen.

Ramm hadde nå et tilfeldig møte med de to hovedetterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berge, uten Dahl tilstede. Han sa rett ut til dem at han nå var overbevist om at de deltok i en dekkaksjon, og spurte hva de selv syntes om det. Osen tok utsagnet med stort alvor, protesterte ikke, men sa bare: «Det ville virkelig være forferdelig.» Tvete-Berge la til: «Ja, og helt ødeleggende for våre karriérer!» Tidligere hadde de svaret at de ville slutte øyeblikkelig hvis de mente det var slik. Det gjorde de aldri.

En annen etterforsker som vi regner som helt hvit (han kom sent inn og ble sendt raskt hjem) kommenterte dette tørt: «Karriére? Vi politifolk har ingen karriere. Det er det som skal sikre vår uavhengighet.»

Nå sa vi også rett ut til Dahl at vi mente vi var lurt inn i en dekkaksjon. «Jaja, det har dere vel rett til å mene,» svarte han. Men han ble bare blek og fikk ikke sagt et ord da Oljerevyens salgsdirektør, Anne Mevold, på et senere møte ble spurt av en av etterforskerne om hun ikke stolte på dem. Hun pekte da på Dahl og utbrøt: «På dere etterforskere, kanskje. Men hva med han der? Hvem i all verden kan stole på ham?»

Etter at vi fikk bragt på det rene at Dahl ikke ville etterforske Norasonde/«U-3», fant vi det riktig å orientere Stortinget i notat av 5. november5. Vi var oppmerksom på at dette var meget følsomt. Vi avdekket nå en arbeidsform og organisasjonsform hos Trond Johansen i E-tjenesten som i sin tid naturlig burde være hemmelig, men samtidig deler av virksomheten som også den gangen var svært kritikkverdige, muligens kriminelle. Vi avdekket at tidligere ansatte i bedriften ble benyttet til en type virksomhet man idag neppe aksepterer, og at bedriftens tidlige aktiviteter var knyttet direkte opp til Statsministerens nærmeste familie.

Brevet ble gradert «Strengt Hemmelig», og neppe distribuert videre enn til komitémedlemmene. Men det er nok grunn til å tro at Regjeringen fikk kjennskap til innholdet. Dette samt brevet fra Thomassen og vår direkte erklæring om at vi nå oppfattet Dahl-gruppen som en dekkaksjon førte nok til nye strategimøter i regjeringsbygget.

I disse dagene var det mye uklarhet om Dahl-utvalgets videre arbeid. En av etterforskerne meddelte først Ramm at det gikk mot en avslutning i løpet av et par uker. Dagen etter ble han sendt til Slemdal for å dementere: Det var ikke mulig å si noe. Etterforskningen ville fortsette på ubestemt tid, kanskje til langt utpå nyåret (det var nå tidlig november). Enkelte stortingsrepresentanter hadde fått de samme ulike signalene6. Men ingen fikk forhåndsvarsel om hva som virkelig skjedde.

1 20. oktober 1993.

2 Brev fra oss til Stortingets kontrollkomité v/stortingsrepresentant Petter Thomassen av 20. oktober 1993.

3 Originalnotat datert 7. oktober 1993, stilet til stortingsrepresentant Ingvald Godal og merket Strengt Hemmelig.

4 Brev fra Stortingets kontrollkomité v/stortingsrepresentant Petter Thomassen til Riksadvokaten av 3. november 1993.

5 Notat fra oss til lederne i Stortingets Kontroll- og Konstitusjonskomité av 5. november 1993.

6 Bl.a. Ingvald Godal iflg. VG og Romerikes Blad 19. november 1993.

16.9 Dahls «US»

18. november 1993 sendte Dahl ut pressemelding1 (vedlegg 8), der det etter en rent orienterende innledning het:

«Etterforskningsgruppen har gjennomført en omfattende etterforskning med en lang rekke avhør for å bringe klarhet i om Ramm og Setsaas har vært avlyttet og om det eksisterer en fjerde tjeneste slik Ramm og Setsaas påstår. Jeg antar at den gjenstående del av etterforskningen er av mindre omfang.

I samråd med Riksadvokaten har jeg besluttet at det vesentlige av denne gjenstående etterforskning stanses, og at saken stilles I bero inntil Nygaard Haug-utvalget har avsluttet sin granskning og fremlagt sin rapport. Etterforskningen vil deretter bli gjenopptatt og sluttført.»

Det er verdt å merke seg følgende fra pressemeldingen:

  • Den utførte etterforskning beskrives som «omfattende» og Dahl antar den gjenstående «er av mindre omfang». Dvs. likevel ganske omfangsrik. Denne delen skulle utføres senere. (Det ble den ikke. Ikke noe som helst. Dermed innrømmer Dahl selv at han ikke har gjort fullgod jobb.)
  • Dahl har søkt finne om vi hadde vært «avlyttet». Det er her ingen reservasjon om at avlyttingen måtte være «ulovlig». (Senere ville Dahl kun uttale seg om ulovlig avlytting, og ville ikke besvare noen spørsmål om han hadde definert noen avlytting som lovlig. Forøvrig utgjorde avlytting kun en mindre del av totalsaken.)
  • I tillegg til avlytting hadde Dahl lett etter «den fjerde tjeneste». (Han innrømmer altså at han i forhold til oss bare har etterforsket avlytting, ikke provokatører, psykologisk krigføring, tildekking i rettsvesenet, voldelige handlinger, trusler osv. Av saksdokumentene som vi lenge etter fikk innsyn i fremgår det også at han praktisk talt har sett bort fra alt dette.)
  • Beslutningen var tatt i samråd med Riksadvokaten. (Riksadvokaten hevdet hele tiden overfor oss at han ikke ville blande seg inn på noen måte, fordi han skulle gjenstå ren og ubesudlet som ankeinstans. Men nå er ankeinstansen med på å svikte Stortinget, som ga jobben fra seg i tillit til at det ikke skulle bringes noen regjeringsoppnevnte granskere inn i bildet.)

Samme kveld hadde vi «kaffe-møte» med Dahl på Romani Tar i Pilestredet. Han sa poenget var å unngå dobbeltarbeide, men hadde ikke noe ellers å legge til pressemeldingen. Han var imidlertid opptatt av å høre hva vi trodde. Ramm begynte med «den snilleste teorien», ut fra uttalelsene om å unngå dobbeltarbeid: Det måtte være det samme som dobbeltavhør, og det måtte være av vitner som kunne fortelle om E-tjenestens kriminelle virksomhet mot oss, siden Nygaard Haug bare skulle drive med E-tjenesten og Dahl bare skulle drive med straffbar virksomhet mot oss. Siden Dahl allerede hadde avhørt de vi visste om i E-tjenesten, måtte dette bety at Dahl eller Nygaard Haug hadde funnet en lang liste med nye mistenkte i vår sak.

Dahl smilte og sa at det jo var en god teori. Hva var så den verste? Setsaas: At Riksadvokaten er blitt livredd fordi vi og Stortinget har avslørt din gruppe som tildekningsorgan, og skyver ansvaret tilbake på Regjeringen.

Og det var jo det vi egentlig mente. Det var ikke tilfeldig at de i løpet av en uke skiftet mening fra «etterforskningen fortsetter, kanskje til langt ut på nyåret», til «vi tar pause», og i den samme uken som Stortinget ble varslet om Norasonde, manglende avhør av Justisvesenet og fritt leide for provokatører. Riksadvokaten hadde vært lydig mot Regjeringen, men nok er nok.

1 Pressemelding fra førstestatsadvokat Edward Dahl av 18. november 1993.

16.10 «De må ha funnet noe»

I virkeligheten var Ramms «snille» teori den eneste mulige tolkning av uttalelsen om «avhør av felles vitner for senere å gjenoppta etterforskningen», hvis den var sannferdig (men det var den jo ikke, for det ble aldri avhørt noen «felles vitner» og aldri gjenopptatt noen etterforskning). På det samme grunnlag ble «pausen» tolket tilsvarende også av andre:

Stortingsrepresentant Petter Thomassen (H), leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité1:

«De må ha funnet noe!»

Stortingsrepresentant Lisbeth Holand (SV), leder av Stortingets justiskomite2:

«Jeg er enig. De må ha funnet noe!»

VG skrev videre:

«Holand opplyser at hun vil utbe seg en forklaring fra Riksadvokaten på hva pressemeldingen betyr.

Ingen på Stortinget tør si sikkert hva innholdet i pressemeldingen fra statsadvokaten er. Det skaper i seg selv en betydelig irritasjon, i og med at Riksadvokaten i sin tid ‘stjal’ Ramm/Setsaas-saken fra Stortinget.

Ytterligere irritasjon skaper det at Riksadvokaten ikke vil kommentere saken – men bare henviser til statsadvokat Dahl. Og det eneste Dahl vil svare på spørsmål om hva pressemeldingen betyr, er følgende: Ingen kommentar.»

Holand uttalte videre i samme artikkel:

«- Dette er en forferdelig sammenblanding. Nygaard Haug-utvalget er regjeringsoppnevnt, og har en helt annen oppgave enn Dahl-gruppen. Nygaard Haug har ingen fullmakter som Dahl-gruppen trenger å vente p. Denne utsettelsen er påfallende og urimelig»

Videre heter det:

«Både Lisbeth Holand og Petter Thomassen mener det er utenkelig at Dahl-gruppen er uten konkrete resultater, når etterforskningen skal fortsette.

Stortingspresident Edvard Grimstad beklager overfor VG den nye utsettelsen. Han vil følge Dahl-gruppen og Riksadvokatens videre arbeid nøye.»

Petter Thomassen la til:

«-Gårsdagens merkelige pressemelding er å ‘sette fyr på saken’. Han antyder at det kan være en sammenheng mellom Dahls utspill og det brev Stortingets kontrollkomité 3. november sendte til Riksadvokaten. I dette brevet ba komiteen om å få opplyst rammene for etterforskningen av Ramm/Setsaas-saken.»

Dahl må ha likt Ramms «snille teori» så meget at han neste dag i VG3 gikk bort fra «ingen kommentar» og brukte denne som dekkhistorie:

«DAHL: Politiets etterforskning av Ramm/Setsaas-saken tangerer et regjeringsutvalgs granskning av Forsvarets etterretningstjeneste. Så avventer politiet resultatet av utvalgets arbeide. Det hele er meget udramatisk.

VG: Hvorfor skal din selvstendige gruppe være avhengig av regjeringsutvalget?

DAHL: Ramm og Setsaas har rettet sine mistanker mot personer i de hemmelige tjenester, herunder personer i Etterretningstjenesten. Nygaard Haug-utvalget gransker E-tjenesten. Derfor er det naturlig å få dette utvalgs resultater med i vår vurdering. Vi har tross alt en del felles vitner. Det er ingen grunn til å parallelletterforske nå. Og for disse felles vitner gir vi prioritet til Nygaard Haug-utvalget.

VG: Men Agnes Nygaard Haug sier til VG at det ikke har vært noen kontakt mellom hennes utvalg og din gruppe – så hvordan kan dere vite hvilke felles vitner det er snakk om?

DAHL: Det er riktig at det ikke har vært noen kontakt, bortsett fra i det aller siste, når Riksadvokaten har hatt kontakt med oss begge – etter at vi ble klar over at vi ville bevege oss for nær Nygaard Haug-utvalgets arbeid.»

Men Dahl har ikke overskuet konsekvensene, og kommer på defensiven. Han kan nå ikke påstå at han vet hvilke vitner som er felles (det ville være å bekrefte at det var en svær sak på gang), men må innføre Riksadvokaten som initiativtaker ut fra hans antatte bredere oversikt. Det var å slippe katta ut av sekken.

For ordens skyld: De eneste av de aktører vi mistenkte for å drive ulovlig aktivitet mot oss og som vi kunne knytte direkte til E-tjenesten var Terje Buljo, Roy Skoglund, tidligere ansatte ved Norasonde og en tidligere ansatt i E-staben. Skoglund hadde Dahl allerede latt slippe fordi han ikke hadde lyst, og de andre hadde han allerede avhørt. Hvem var da de «felles vitner»? (Vi hadde selvsagt mistanke til en lang rekke andre personer, men uten da å kjenne tilknytningen, slik at det ikke var mulig å si om Nygaard Haug ville finne frem til disse. Siden har vi funnet tilknytningen for mange flere, til Trond Johansens apparat «ute i det blå», som f.eks. Kjettingfabrikken.)

1 VG 19. november 1993.

2 VG 19. november 1993.

3 VG 20. november 1993.

16.11 Hvorfor pause?

Derfor traff som vanlig Petter Thomassen godt, da han antydet at pausen hadde sammenheng med hans brev nettopp til Riksadvokaten og særlig vedlegget om Politikammeret og Lier. Sammen med Norasonde og avsløringen av fritt leide for provokatører, har det brutt ut panikk. Riksadvokaten, som ikke skulle gripe inn, gjorde det likevel.

Hva vet vi? Kanskje noen av etterforskerne begynte å murre, og true med å skrive rapporter hit og dit. Vi vet jo at i det minste noen av dem var hederlige. I alle fall var ikke Dahl-gruppen nyttig lenger. Den hadde gjort sin jobb: Beskytte Lier, Politikammeret, Eidsivating, Riksadvokaten, Forsvarssjefen, Justisdepartementet, Trond Johansen og Regjeringen, ved å hindre at Stortinget gransket disse og unnlate å gjøre det selv. Nå var det avdekket. Det gjensto hvem som skulle få ansvaret for å tildekke E-tjenestens rolle. Det ansvaret ville Riksadvokaten nå ikke ha. Derfor besluttet han å sende den varme poteten tilbake i fanget på Regjeringen v/Nygaard Haug-utvalget.

Annen forklaring er det ikke på det merkelige forhold som bl.a. Lisbeth Holand meget observant påpekte: At et utredningsutvalg uten jurisdiksjon gis forkjørsrett foran et politiorgan med alle virkemidler. Ulogisk – hvis man vil etterforske for å klarlegge. Men helt logisk hvis man skal tildekke.

Derfor kunne Dahl ikke fortsette. Men han kunne heller ikke avslutte, for da måtte han nettopp ta stilling også til E-tjenestens rolle. Ergo: Pause. (Finn Sjue hadde sin «autoriserte» forklaring på pausen, men den tror vi ikke på, se kap. 20.4.14.).

Idag vet vi jo helt sikkert at «dobbeltarbeid», «felles vitner» og «gjenoppta etterforskning» bare var tåkelegging. Nygaard Haug-utvalget foretok seg ingenting som kunne hjelpe Dahl; Dahl sendte ikke over sine saksdokumenter; Nygaard Haug løy for å tildekke hvorfor hun ikke hadde bedt om dem (se neste kapittel) og Dahl gjenopptok ikke et fnugg av etterforskning.

16.12 Stortinget ført bak lyset

Vi kunne nå konstatere at Regjeringen/Riksadvokaten hadde ført Stortinget bak lyset:

  • Da Riksadvokaten overtok, ved at Stortinget ikke kjente til den store sannsynlighet for at Riksadvokaten allerede hadde vært inne i henleggelses- og samordningsprosessen (Politikammeret og Kontrollutvalget) og således i realiteten forlengst hadde henlagt vår sak
  • Mens Dahl-gruppen arbeidet, ved at de ga blaffen i Stortingets ønske om å få gransket justisvesenets rolle særlig i forbindelse med samordningen for å hindre etterforskning (Politikammeret/Kontrollutvalget)
  • Da Dahl-gruppen «tok pause», ved at Dahl overlot resten av sitt mandat til det regjeringsoppnevnte Nygaard Haug-utvalget, som ikke har noe av Riksadvokatens jurisdiksjon, til tross for at det nettopp var Riksadvokatens jurisdiksjon og uavhengighet av Regjeringen som gjorde at Stortinget motvillig droppet sin egen granskning

I tillegg til at de selvsagt pånytt hadde lurt oss. Vi hadde nå vært gjennom Overvåkningspolitiet, Oslo Politikammer, Forsvarssjefen, Kontrollutvalget, Oslo Politikammer en gang til, to stortingskomitéer og til slutt arbeidet gratis natt og dag i fem måneder som bikkjeskinn for Dahl. I tillegg til hele kjøret med egen motetterforskning, systematisering og analyse på daglige og nattlige kafémøter, forstyrret kontinuerlig av avlytting, provokatører, trusler, psykologisk krigføring, osv osv. Ramm måtte dessuten utgi sitt magasin og på toppen av det hele tjene penger utenom begge disse aktivitetene for å holde det gående, og Setsaas måtte sørge for løpende vakthold og sikkerhet som nesten tok livet av hovedhjelperen Petter Holst.

Neste dag1 ble vi innkalt til møte i Nygaard Haug-utvalget.

1 Brev fra Agnes Nygaard Haug til oss av 19. november 1993.