Kategoriarkiv: 12. FOLKESTYRETS SISTE BASTION

12. FOLKESTYRETS SISTE BASTION

Etter at vi hadde møtt veggen med både Oslo Politikammer, Kontrollutvalget og Forsvarssjefen, gikk vi i tenkeboksen. Skulle vi anke politikammerets henleggelse? Vi hadde allerede erfaring for at en anke (saken om falske bevis) bare var bortkastet tid. Vi hadde også mistanke om at høyere makter allerede var innblandet, men fikk ikke dette bevist før i 1995, da vi oppdaget at Eidsivating hadde gitt Lier og politikammeret åpning for henleggelse. Eidsivating som skulle være ankeinstans var altså allerede innblandet og derfor inhabil, så vi er i dag fornøyd med at vi ikke kastet bort enda mer tid og krefter på en anke som var avgjort på forhånd.

12.1 Vi går til Stortinget

Det gjensto derfor bare en mulighet: Å gå til Stortinget. Ramm hadde selv arbeidet som gruppesekretær i Stortinget det meste av 70-årene og gått ut og inn i Stortinget i ulike funksjoner i nesten 25 år. Han hadde derfor ingen overdreven ærefrykt for institusjonen, men stor respekt for nasjonalforsamlingens integritet og evne til å reagere når det virkelig er nødvendig. Viktigere var det at han også visste hvordan man må opptre for å få gehør og unngå å havne i de store skuffene og få de verdiløse standardsvarene som blir de fleste til del, ganske enkelt fordi stortingsrepresentantene mottar så enormt mange henvendelser at de fleste må behandles overflatisk. 95% av Stortingets oppmerksom må brukes på de løpende saker, og da blir det ikke mye igjen til å behandle andre saker.

Skal man gå til Stortinget, er det derfor første forutsetning at man har en virkelig alvorlig sak. Man må også ha forsøkt alle tilgjengelige demokratiske virkemidler uten å nå frem. Så langt var det greit.

Videre må man være i stand til å vekke interesse ved å gi en kortfattet, klar fremstilling av saken, og man må være nøye med å dokumentere. Helst bør man også være i stand til å anvise en hensiktsmessig metode for enkeltrepresentanter for å få saken frem til behandling.

Vi gikk derfor først i gang med intensivert kontraetterforskning. Særlig vinteren 1992-93 jobbet vi intenst med graving i åpent kildemateriale av alle slag. Vi søkte etter forbindelser og forklaringer, og jobbet særlig mye med analysesiden. Mye av det overordnede stoffet vi til da hadde kommet frem til har vi presentert foran i denne boken. Vi har også for sammenhengens skyld vært innom noe av det vi først oppdaget senere, men det meste av dette kommer også senere i boken.

12.2 «Vi som styrer Norge»

Mot slutten av 1992 kom boken «Vi som styrer Norge»1 opp til behandling i Stortinget. Formen var et privat forslag fra SV-representantene Lisbeth Holand, Reidar Johansen og Paul Chaffey2 om at Stortinget skulle «be Regjeringen nedsette en bredt sammensatt kommisjon for å granske påstander om politisk overvåkning i Norge». I begrunnelsen het det bl. a.:

«Bl.a. på bakgrunn av de forhold som tas opp i boken ‘Vi som styrer Norge’ bør (det) nedsettes en bredt sammensatt granskningskommisjon for å bringe klarhet i spørsmål om den militære etterretningstjeneste har overvåket nordmenn i perioden 1945 til i dag og om kontakten med norske politiske organisasjoner. Det er også aktuelt å få klarhet i om informasjoner fra overvåkingen er gitt videre til norske politiske partier eller grupper innen norske partier.»

Det var ingen tvil om at SV ønsket å granske Arbeiderpartiet, dvs. Regjeringen. Legg merke til at selv SV, som da de fremsatte forslaget hadde små forhåpninger om å få det vedtatt, selv ikke gikk lenger enn til å foreslå en Regjerings-oppnevnt kommisjon. Det var i 1992. Både SV og Stortinget er kommet mye, mye lenger siden.

I utgangspunktet hadde dette forslaget ikke særlig sjanse. Både boken og forslaget ble av de fleste andre betraktet som ny terping fra venstresiden på vel kjente historiske forhold som det ikke kunne være noen grunn til å mase mer om. Tradisjonelt har det vært et bredt politisk fellesskap om å verne om de hemmelige tjenestene.

Man er – som vi har beskrevet i introduksjonen – etterhvert blitt klar over at tjenestene i sin tid gikk vel langt i å passe på venstresiden, og at det var vel mye sammenblanding med Ap. Men fra Ap til Høyre mente man at dette var gjort i beste mening, sett ut fra det brede flertalls interesser om å verge forsvarsevne og vestlig forankring. Inntil da var det ingen som kunne forestille seg at de samme eller verre overtramp pågår fortsatt og at de er rettet mot et langt bredere publikum.

1 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.

2 Dok 8.8 (1992-93).

12.3 Vi blir trodd

Ramm hadde allerede under det hektiske mediakjøret foregående vår orientert endel av sine partifeller, som hadde stilt seg åpne nok, men mange mente det var flere muligheter. Industrispionasje var bl.a. et vanlig forslag. Nå bestemte vi oss for et mer systematisk informasjonsopplegg overfor enkeltrepresentanter hvis integritet vi hadde særlig gode vurderinger av. I Høyre ble vi fort enige om at vi måtte kontakte stortingsrepresentant Ingvald Godal. Han var saksordfører for det foreliggende forslaget og kjent for å være en særdeles solid forsvarsvenn. I utgangspunktet ville kanskje mange mene at det var et problem, fordi det kunne være vanskeligere å overbevise en person jo nærmere og mer lojalt forhold til Forsvaret vedkommende hadde. Men Ramm visste at Godal var en særdeles hederlig politiker som ville vurdere fakta. Dessuten er vi begge akkurat like solide forsvarsvenner som han er og snakker mye samme språk.

Vi tok ikke feil. Godal var i begynnelsen naturligvis skeptisk – i motsatt fall ville vi vært skeptiske til ham – men åpen for faktum og argumentasjon og villig til å lytte. Det tok ikke lang tid før han forsto at det her forelå en alvorlig sak. Omtrent på samme tid fikk Godal tilgang til andre kunnskaper som medførte at han endret grunnholdning til hele problematikken. Under komitébehandlingen av «Vi som styrer Norge» gikk han således bort fra tanken om å avvise granskningsforslaget og gikk isteden aktivt inn for granskning.

Heldigvis behøvde Godal ikke bare stole på våre ærlige ansikter og lange notater. Det var nettopp Godals omfattende kontakter i alle deler av Forsvaret som viste seg å være avgjørende. Hans kontakter omfattet også personer dypt inne i tjenestene som fra nå av og mange ganger senere i hemmelighet bekreftet for ham at vi var på riktig spor og at vi hadde riktige konklusjoner. Det er nemlig svært mange «hvite» i tjenestene; personer som i årtier har ergret seg over enkelte kollegers forhold til Arbeiderpartiet og «høye beskyttere» som muliggjør alvorlige former for misbruk av tjenestenes ressurser og virkemidler.

Godal ble således også overbevist om at det var i Forsvarets mest grunnleggende interesse at disse uhumskheter ble avdekket og fjernet. Ellers ville mistanker og enkeltepisoder fortsette å forsure klimaet mellom Forsvaret, allmennheten og Stortinget. I verste fall kunne det bygge seg opp til en stor eksplosjon med omfattende skadevirkninger.

Denne overbevisning har kostet Godal dyrt i de årene som er gått. Han har mistet mange venner og blir – i likhet med oss – betraktet med skjeve blikk i mange miljøer og tidvis latterliggjort av selvbestaltede forståsegpåere i media eller – verre – anonyme lederskribenter. Men det som har imponert både ham og oss er at partiet Høyre har stått bi hele tiden. Enkelte innen partiet kan være skeptiske, og ikke alle er selvsagt like sikre i alle detaljer, men tilliten er på plass. For å sikre dette har vi selvsagt etter hvert trukket flere inn med detaljinformasjon, men mange andre har sagt at det ikke er nødvendig: Sier Godal det er sånn, så er det sånn.

Samtidig fant presten Petter Holst det naturlig å kontakte Kjell Magne Bondevik (KrF), som vi også enstemmig besluttet var riktig kontakt ut fra vår vurdering av hederlighet og integritet. Ramm kjente Bondevik godt fra samarbeid både i Stortinget og i Willoch-regjeringen og visste at han var 100% til å stole på. Vi visste at han var i stand til å legge til side alle mer partipolitiske og kortsiktige problemer når det sto om fundamentale spørsmål knyttet til borgerrettigheter og etikk. Det viste seg også å være riktig. Bondevik lyttet og forsto. Dessuten fikk vi en bonus: Bondevik hadde vært utsatt for romavlytting ved hjelp av telefon selv. I sin tid hadde han hørt sin onkel Kjell Bondeviks stemme spilt av i telefonrøret. Han var meget interessert da Setsaas senere kunne gi ham de nøyaktige tekniske forklaringene på hva dette var (og er!).

Bondevik trakk straks inn sin partifelle Svein Alsaker, tidligere statsadvokat fra Bergen. Ramm kjente også ham meget godt fra før, bl.a. i forbindelse med opprulling av Mongstad-saken der Ramm husket at Alsaker hadde kjørt hardt, offensivt og korrekt.

Stortingsbehandlingen av den saken under Alsakers ledelse var nok avgjørende for at Statoils styre til slutt tok den eneste anstendige avgjørelsen: Gå av og la neste styre skifte ut den egenmektige adm. dir. Arve Johnsen. Johnsen hadde nære forbindelser til «bakmennene» i Aps maktapparat, særlig Jens Chr Hauge og Finn Lied.

(Finn Lied har utvilsomt i mange tiår stått meget sentralt i Arbeiderpartiets nærings- og industripolitikk. Han dukker opp i enkelte sakskompleks som vi setter i sammenheng med «den fjerde tjenestes» strategi, først og fremst Norasonde (men bare opprettelsen, som kan ha vært uten baktanker ihvertfall fra hans side) og Tandberg-saken, men vi har aldri funnet ham i nærheten av noen av «den fjerde tjenestes» ulovligheter og heller ikke involvert i etterretning/overvåkings-Norge. Bare hans opptreden som en «lydig slave» av Hauge i Tandberg-saken kan regnes som kritikkverdig. Han behøver ikke å ha kjent til noen bakenforliggende forhold. Selv om Hauge og Lied er to navn som ofte nevnes i sammenheng, oppfattes Finn Lied i de aller fleste kretser som en åpen, ærlig og fagorientert person. Vi er ikke kommet over noe som endrer på dette. Vi er selv litt overrasket over å burde trekke den konklusjon at han neppe har hatt noe med «den fjerde tjeneste» som sådan å gjøre. Derimot tror vi han må vite mye som han bør snakke om.)

Ramm var begeistret over å få arbeide med Alsaker igjen, og den oppfatningen ble fort delt av flere. Det som særlig imponerte oss var Alsakers befriende mangel på illusjoner. Som statsadvokat hadde han tydeligvis fått innsyn i litt av hvert, og visste at kjødet er (minst) like skrøpelig på maktens tinde som i rennestenen.

Vi var i begynnelsen litt nølende med å eksponere for mye av det vi visste om Mossads innblanding, på grunn av KrF’s meget vennligsinnede syn på Israel. Men vi kom til at vi ikke kunne holde noe tilbake, og ble etter hvert enda mer imponert: KrF-politikerne hadde ingen problemer med å skille mellom en generelt positiv grunnholdning til Israel og Mossad (som vi også har) og evnen til å stille seg kritisk til også nære venners handlinger. Den du elsker tukter du! Ingen var i tvil om at lov og rett skal følges i Norge – av alle!

12.4 Forsvarskomitéen tar affære

Arbeidet i Stortingets forsvarskomité ble meget tilspisset1. Arbeiderpartiet kunne først ikke skjule sin forbløffelse over at granskningsforslaget, som de trodde de skulle ekspedere rett i papirkurven, plutselig lå an til å få flertall i komiteen. I begynnelsen var det sågar tanken at Stortinget selv skulle oppnevne granskningsutvalget. Dette ble møtt med en nærmest hysterisk kombinasjon av fortvilelse, fornærmethet, overlegenhet og forbannelse, og det ble forelest i det vide og brede om Regjeringens og Stortingets prerogativer og hvordan dette var stortingsregjereri, innblanding fra Stortinget på områder der Regjeringen allerede sto ansvarlig overfor Stortinget. Mente man noe var galt, fikk man manne seg opp til å kaste regjeringen, men det våget selvsagt ikke denne opposisjonen. Ethvert krav om granskning ville bli oppfattet som en mistillit, fordi man da ville gi troverdighet til de uhyrlige påstandene om Arbeiderpartiet og tjenestene som ble slengt frem i «Vi som styrer Norge. Ble granskning vedtatt, ville Gro-regjeringen gå av. Da fikk opposisjonen steke i eget fett.

Men opposisjonen lot seg ikke skremme. Det skulle være gransking.

9. desember 1992 gikk Regjeringen fra første skanse. Forsvarsminister Johan Jørgen Holst møtte opp i Stortinget med en «pakke» bestående av2:

  1. En gruppe faghistorikere oppnevnt i samråd med Forskningsrådene skulle granske forbindelsen mellom overvåknings- og etterretningsmyndighetene og politiske organisasjoner og miljøer, for perioden 1947- 75.
  2. Det var igangsatt et forprosjekt ved professor og forskningssjef Olav Riste, Institutt for Forsvarsstudier, som skulle undersøke kildemateriale for innen 1.4.93 å fremlegge forslag til en studie av E-stabens egentlige og totale virksomhet fra 1940 til ca 1970.
  3. Kontrollutvalget hadde fått et utvidet mandat som ga det i oppdrag å undersøke påstandene om ulovlig avlyttingsvirksomhet i FO/E fra 1961 til idag.
  4. Departementsråd Dag Berggrav skulle innen 1.4.93 skrive en betenkning om juridiske og etiske sider ved politisk engasjement og virke for ansatte i etterretningstjenesten.

Ut fra hva vi vet idag var dette utspillet nærmest rørende i sin naivitet. Alle disse instansene var underlagt Regjeringen. To enmannsoppdrag var allerede tildelt håndplukkede personer. Kontrollutvalget var allerede den gangen betraktet med et mistankens blikk fordi det aldri hadde funnet noe galt, men selv det skulle bare undersøke avlytting. Idag vet vi at utvalget lydig spiller etter Regjeringens pipe. De to første punktene som involverte personer som ikke er helt inne i regjeringskjøkkenet skulle som vanlig bare ta for seg minst tyve år gammel historie og bare finne foreldede ting, om noe. Og av alle skulle Forskningsrådene, som slikker Regjeringens bevilgende fingre, gi råd om valg av historikere. Og hvorfor alle de nøyaktige tidsangivelsene og temaavgrensningene? Her hadde man satt opp «merkede skipsleier» tilpasset hver enkelt «farkost».

Men forsvarskomitéen lot seg ikke forlede. Etter et stormfullt møte i komitéen 9. desember kom Holst tilbake 18. desember da han hadde gitt opp en liten skanse: Kontrollutvalget skulle nå ikke bare undersøke avlytting, men også «andre ulovlige aktiviteter rettet mot norske borgere». Senere gikk han med på at historikerutvalget skulle kunne dekke «hele etterkrigstida».

Etter dette tok komitéen punktene 1, 2 og 4 «til etterretning». Det sentrale punkt 3 ble imidlertid pånytt endret av komitéen. Mandatet ble tillagt en formulering om at utvalget også skulle undersøke og rapportere om eventuelle «ureglementerte forhold mellom E-staben og utenforstående miljøer i Norge», dvs. at forholdet til Ap kom på dagsorden også i denne sammenheng. Endelig vendte man tommelen ned for Kontrollutvalget til å gjøre denne jobben, og gikk inn for «et eget utvalg». Utvalget skulle være lite og inneha relevant rettslig kompetanse samt ekspertise på forhold som vedrører Forsvaret og etterretning. Komiteen understreket nødvendigheten av at utvalget skulle være uavhengig.

Hver eneste skanse som ble oppgitt ble først forsvart med nebb og klør av Regjeringen og Ap-representantene. Til slutt gikk imidlertid Ap med og lot som om resultatet var enstemmig.

Hvem som oppnevnte utvalget fant man etterhvert ikke var så farlig. Regjeringen måtte kunne oppnevne. Men Stortinget måtte tas med på råd. Til slutt gikk Ap med på å nedsette et granskningsutvalg, og å orientere Stortinget om oppnevningen. I innstillingen står det bare at utvalget skal nedsettes, og i vedtaket heter det bare at Regjeringen skal iverksette en gjennomgang av E-tjenesten i samsvar med opplegget i innstillingen.

Et mindretall (SV, KrF, Sp) fremmet forslag om at Regjeringen måtte opprette et «kontrollutvalg for Forsvarets etterretningstjeneste med mandat og sammensetning som er tilpasset denne tjenestens karakter». Til da hadde ikke E-tjenesten vært underlagt noen form for kontroll. Flertallet i komiteen ville imidlertid avvente det nye granskningsutvalgets innstilling.

Stortingsrepresentant Ingvald Godal (H) sa i sitt saksordførerinnlegg under stortingsdebatten3 bl a:

«Dei sterke, men udokumenterte påstandane som er sett fram mot Etterretningstenesta rammer ein heil etat av personar som utfører eit svært viktig og vanskeleg arbeid. Vanskeleg også fordi dei ikkje kan tala om det dei driv med til nokon, ikkje eingong til sine næraste. Dei har heller ikke høve til å forsvare seg mot urettvise skuldingar. Det er og slik at det alltid lett vil oppstå spekulasjonar og mytar omkring det som er hemmeleg. Ein må og rekne med at dei som måtte ynskje å skade våre hemmelege tenester, kan bruke ryktemakeri og lettbeinte påstandar som våpen. Freistande kan det og vera å servere slikt i eiga vinning skuld. Ein kan difor ikkje reagere kvar gong slike påstander dukkar opp.»

Det var ingen forsvarsfiende eller «tjenestedødare» som talte her. Vi regner med at alle innlærte holdninger og følelser også tilsa at han stanset her. Men nå visste Godal bedre, og fortsatte:

«Ut frå ei totalvurdering av den aktuelle situasjonen synest det likevel rett med ein grundig gjennomgang av denne materien no. Dette er den einaste måten å reinvaske dei som har vorte utsett for desse skuldingane, dersom dei syner seg å vera grunnlause. Skulle det syna seg at det er noko i dei, er det overlag viktig å rydda opp.

Ein kan ikkje sjå bort frå at det kan vera heilt andre enn norsk E-teneste som eventuelt står bak ein del av dei ulovlege fenomen det vert rapportert om på ymse måtar, norske eller utanlandske. I så fall er det like viktig å avsløre desse og å sette ein stoppar for aktiviteten.

For å reinske skikkeleg opp i denne saka vil eg understreke at det no kviler eit stort ansvar på Regjeringa for å syte for at undersøkinga vert gjennomført på ein fullt ut truverdig måte. Dette går på både samansetjinga av utvalet og på at det får stilt til disposisjon all den assistanse som det treng. …»

Vi noterer oss at forsvarsminister Johan Jørgen Holst allerede nå pekte på at

«Den norske etterretningstjenesten må være en troverdig samarbeidspartner for allierte lands tjenester. Offentlig granskning av udokumenterte påstander om at betrodde medarbeidere i etterretningsstaben har misbrukt sin stilling og gitt til utenforstående informasjoner, som også kan være kommet fra allierte samarbeidspartnere, kunne bli en alvorlig belastning på de alliertes tillit til den norske etterretningstjenesten.»

Idag er det et notorisk faktum at det etterhvert er igangsatt en nær sagt uoverskuelig mengde av granskningslignende undersøkelser, den ene etter den andre nettopp fordi Regjeringen ikke tok hensyn til Ingvald Godals ord om at granskningen måtte være «fullt ut troverdig». Det er nettopp mangel på troverdighet som har medført at det ene utvalg avløses av det neste, og lite tyder på at det vil ta slutt. Vi må anta at dette har påført norske tjenester skade, slik Holst selv uttalte senere, og det er fullt og helt Regjeringens eget ansvar.

Allerede under forsvarskomitéens behandling ble nemlig opposisjonens mistanker skjerpet hver eneste gang et nytt forslag ble lagt på bordet, og Regjeringens og Aps reaksjon hver gang var å innta en nær sagt hysterisk forsvarsposisjon. Hva var det de måtte skjule? Hver eneste senere dekkaksjon har satt nye streker under dette spørsmålet.

Da det første gang i forsvarskomitéen ble klart hva som var i emning, noterte flere borgerlige komitemedlemmer seg at Kjell Borgen (A), slo seg til pannen i et utslag av fortvilelse som om han uttrykte at «Herregud, nå kommer det. …» Hadde han advart sine partifeller om å stanse mens leken var god …?

I så fall hadde han talt for døve ører. Arbeiderpartiet fortsatte å kjempe som løver på hver eneste skanse. Man bør vel ikke være overrasket om at dette fortsatte under oppnevningen, mandatutformingen, styringen og avgivelsen av det som nå ble det såkalte Nygaard Haug-utvalget.

Vi kommer tilbake til dette i et senere kapitel, for vi ble dirigert inn på en annen kurs.

1 Møtene i Stortingets komiteer er lukkede, og det tas ikke referat. Formelt sett er dette fordi komiteene er betraktet som arbeidsgrupper for Stortinget. og bare den formelle, skriftlige innstillingen skal bli stående i historien. I virkelighetens verden er det annerledes. Komiteene er idag av mye større betydning enn det formelle. Media refererer friskt fra komitémøtene på basis av samtaler med møtedeltakerne osv., Det er det vi også gjør. Av den grunn kan vi ikke referere noe ordrett, og det må tas forbehold for unøyaktigheter. Men de store hovedlinjene og begivenhetene er helt sikre.

2 Innst. S. nr. 101 (1992-93) ble avgitt 17. februar 1993.

3 Stortingstidende 25. februar 1993.