En septemberdag i 1990¹ tok major Johan M. Setsaas en kort pause foran Politihuset på Grønland og så tilbake på de ti foregående månedene med egen kontraetterretning, etter at han til sin store forbauselse på slutten av 1989 hadde oppdaget en helt uvanlig form for interesse rettet mot seg fra en naboleilighet i boligblokken på Ellingsrud. Med seg hadde han endel av sine nedtegnede data og informasjoner. Han hadde ikke varslet sin ankomst på forhånd og lagt adskillig vekt på å unngå at noen hadde kunnet følge ham.

1.1 Mossad som nabo

Det hadde begynt med at fruen som eide leiligheten hadde avgått ved døden i 1989, mens hennes sønn var i Libanon. Sønnen kom deretter tilbake fra FN-tjeneste i Libanon, og presenterte kort tid etter en kjekk engelskspråklig venninne, senere samboer, som siden viste seg å være av israelsk avstamning. Hun var litt eldre enn ham. Han fortalte Setsaas at han hadde truffet henne på diskotek i London, men det viste seg litt mer enn fire år senere at dette ikke var riktig. I virkeligheten, som Setsaas hadde hatt en sterk mistanke om, hadde han truffet henne i Israel – på en pub i en liten by rett over grensen fra Libanon. Puben var særlig populær blant FN-soldater². Setsaas grublet over hvorfor gutten løy om dette.

Det ble i løpet av noen få dager mye trafikk av israelere i denne leiligheten, og adskillig med håndverksarbeide, samtidig som det ble spilt israelsk musikk på høyt volum. Ved hjelp av tekniske og andre undersøkelser konstaterte Setsaas at han ihvertfall ble romavlyttet gjennom sitt eget tak. Sannsynligheten var i denne sammenheng selvsagt også stor for at en eller annen form for billedoverføring, i verste fall med video, ble overført. Muligheten var teoretisk tilstede for at man overførte fra samtlige rom i Setsaas’ leilighet.

Allerede etter tre måneder startet de unge naboene sine ekteskapsforberedelser, og de ble gift sommeren 1990. Setsaas var overbevist om at dette var et såkalt «Mossad-ekteskap)), en løsning som ofte brukes når et skikkelig «cover» av ulike årsaker er nødvendig. Dernest gir en slik ekteskapsinngåelse en Mossad-agent en ny identitet, nytt statsborgerskap. nytt pass etc., noe Mossad alltid er på jakt etter.

Vi minner om Lillehammer-saken, der mange operatører hadde både to, tre og fire identiteter med genuine pass. Dette var vanlig for Mossad-agenter³:

«.. et antall britiske pass forfalsket av Mossad ble funnet i en vesttysk telefonboks. Mossad ser ut til å ha en forkjærlighet for bruk av britiske pass.»

Slike pass kan igjen senere overføres til andre agenter.

Setsaas hadde i lang tid allerede konstatert at han var romavlyttet via telefon, og selvsagt derfor også telefonavlyttet. Setsaas hadde i lengre tid gjennomført visse mottiltak mot denne romavlyttingen via telefon. Den nye overvåkingsleiligheten ville nå oppheve denne lille fordelen. Allerede før de nye naboene kom, hadde det pågått en «stille krig» mellom romavlytterne og Setsaas.

I tillegg hadde han lagt opp et system som bekreftet at han hadde hyppige «hjemmebesøk» ved litt lengre fravær. Han hadde således i lang tid kjent til at det foregikk en overvåkingsaksjon som var rettet mot ham. Inntil han nå ved årets slutt i 1989 fikk nye naboer, hadde analyser vedrørende hvem operatørene representerte bare vært spekulasjoner. Han kunne utelukke at norske eller andre tjenester hadde noe motiv for å overvåke ham, og langt mindre noen legal hjemmel. Siden han som de fleste andre hadde full tillit til de norske tjenestene, gjennomgikk han først alle mulige hypoteser der disse ikke var involvert. Nå kunne han konstatere at i hvert fall Mossad var involvert, men det var- dessverre ikke lett å se at dette kunne skje uten en form for samarbeid med minst én norsk tjeneste, og det forelå etterhvert en rekke indirekte spor til Etterretningsstaben – men ingen bevis.

Arbeiderpartiets innflytelse i E-staben og partiets historiske forhold til Israel åpnet nå i det minste for teoretiske muligheter og sammenkoblinger – dog i strid med norsk lov.

Flere år senere og på et helt annet sted i byen (Lindebergåsen) etter i mellomtiden å ha avslørt en rekke nye overvåkingsleiligheter – avslørte Setsaas en annen romavlyttingsleilighet. En person som sto frem i media som talsmann for beboerne av denne leiligheten (se kapitel 19) viste seg å ha tjenestegjort i FN-styrkene i samme kompani og på samme tid som den første naboen⁴. Andre forhold som vi kommer tilbake til gjorde det særdeles usannsynlig at dette var tilfeldig. I årene som kom ble det trukket adskillige forbindelser og tråder fra denne leiligheten på Ellingsrud til senere begivenheter.

På vei inn til Overvåkingspolitiet var Setsaas glad for at han ihvertfall hadde én tjeneste han kunne «henge bjella på», og at den heldigvis var utenlandsk. Likevel var han selvsagt veldig bekymret for de norske samarbeidspartnerne.

Setsaas hadde spurt seg hvorfor han var interessant for israelsk etterretning. Han kunne ikke forstå at han hadde noe usnakket med Mossad eller for den saks skyld med noen norske myndigheter. Det nærmeste han kunne komme var at han noen år tidligere hadde returnert til Norge etter noe over to år som Guatemala-representant for Redd Barna i syv land Der hadde han bL a. fått en rekke opplysninger om Mossad-mannen Mike Harari, som der opptrådte som en av hovedmennene innenfor den israelske våpenhandel med ulike latinamerikanske land. Hararis nedslagsområde var innledningsvis Mexico og Sentral-Amerika, men ble etterhvert utelukkende Panama der han ble boende en årrekke som meget nær rådgiver til diktatoren Manuel Noriega.

Amerikanske forbindelser i Guatemala hadde fortalt Setsaas at Harari «Was in charge of the Little-hammer operation», og hvor man kunne finne bevismaterialet for dette i Washington. Lillehammer-saken var på dette tidspunkt forlengst en «opp og avgjort» sak, og Setsaas tenkte ikke noe mer over dette de følgende årene i Norge, før han begynte å snakke med Ragnar Aamodt i 1989 om ulike kuriositeter i en bok som da ble planlagt utgitt på Leseselskapet A/S.

En tid etter avsluttet tjeneste ble det reist privat søksmål mot Setsaas fra Redd Barna, med anklager om uregelmessigheter i Guatemala. Det merkverdige var fra starten av at Redd Barnas advokat aldri ønsket å melde saken til politiet, men holde det hele i sin egen hånd. Setsaas ble frikjent fra alle anklager om uhederlighet, og vant senere en rekke injuriesaker⁵. Han visste hele tiden at det var benyttet falske bevismidler i Redd Barnas sakførsel, herunder falske advokater, falske revisorer, falske vitneprov og konstruerte dokumenter. En politianmeldelse av dette ville torpedert hele saken. Setsaas jobbet i denne perioden adskillig med å påvise advokatens bruk av falske, til dels bestilte bevismidler.

Redd Barnas prosessfullmektig var h. r. adv. Annæus Schjødt, som i sin tid var forsvarer i Lillehammer-saken og senere ble gift med en av de drapsdømte, Sylvia Rafael⁶, som senere til tross for en rekke protester fikk oppholdstillatelse i Norge.

Jens Chr Hauge, som var av stor betydning for de siktede i Lillehammer-saken, spilte også en rolle i forbindelse med Sylvia Rafael Schjødts oppholdstillatelse.

Setsaas kjente til at politiinspektør Iver Frigaard i Politiets Overvåkingstjeneste (POT) og seksjonssjef Trond Johansen, sjef seksjon D i Forsvarets Etterretningsstab (FO/E), var normale norske liasoner med bl. a. Mossad. Han kjente også til at en annen av de drapsdømte på Lillehammer, Dan Ærbel, på 80-tallet var blitt sjef for en av Mossads avdelinger som jobbet med utlandet (Tsafririm¹) og derfor ikke bare måtte være en nær bekjent av Frigaard og Johansen, men kanskje sågar en samarbeidspartner. En tidligere drapsdømt for et terrormord på norsk jord hadde nå base i Tel Aviv og var en mulig samarbeidspartner med norske hemmelige tjenester om mulige fellesoperasjoner på norsk jord.

Han var videre også kjent med at Iver Frigaard i 1980 selv hadde tjenestegjort i Libanon² som ordonnansoffiser i bataljonen til oberst Ole R. Rønning. Endelig visste han at POT hadde assistert ekteparet Schjødt i forbindelse med terrortrusler mot fru Sylvia. Han visste selvsagt ikke om Frigaards befatning med Mossad i det som først sommeren etter skulle bli Mossad/asylsøkersaken³ (men den pågikk jo allerede!). Han gjorde seg mange tanker om virkningene av å anmelde en kriminell Mossad-aktivitet til norske tjenester i sin alminnelighet, men kom til at han ikke hadde noe valg. Det er i Norge POT som skal beskytte norske borgere mot utenlandske og ulovlige norske aksjoner, og POT ville få saken til slutt uansett. Som lovlydig borger får man stole på lovens håndhevere. Han bestemte seg for å be om å få møte Overvåkingssjefen selv, Svein Urdal.

Det var med denne bakgrunn Setsaas en fredag i september 1990 gikk uanmeldt inn på Kriminalvakten på Oslo Politikammer og ba om en samtale med sjefen for Kriminalvakten. Setsaas orienterte kort om at han hadde en viktig sak for overvåkingssjef Svein Urdal, og ba ham ringe opp til Urdal som måneden før var blitt utnevnt av den da sittende regjering Syse.

Det skulle vise seg å bli første skritt inn i en utrolig begivenhetsrekke.

Urdal var dessverre ikke tilstede på kontoret, og det var heller ikke hans nestkommanderende Stein Ulrich. Setsaas ble derfor henvist til Iver Frigaard. Kanskje burde han «snudd i døren» og ventet til han fikk tak i Urdal. Ut fra det vi vet idag er det ikke sikkert vi ville ha måttet skrive denne boken hvis han hadde gjort det – ihvertfall ville det blitt en langtmindre bok. Men så stor skepsis til Frigaard hadde ikke Setsaas på dette tidspunkt. Dessuten: Hvis det var ugler i mosen mellom liason-delen hos POT og Mossad vedr. aksjonene mot Setsaas, hadde han jo allerede eksponert seg ved å ta telefonisk kontakt med POT.

Frigaard var meget forekommende og ba Setsaas komme opp i toppetasjen, der Setsaas skrev seg inn i vaktprotokollen og ble hentet av Frigaard til Overvåkingstjenestens pent møblerte besøkskontor. Setsaas nøyde seg innledningsvis med å spørre om Frigaard kjente Annæus Schjødt, og fikk som svar at han hverken hadde noe med Schjødt å gjøre eller kjente ham, men at han som enhver annen visste hvem han var.

Dette var avgjørende for at Setsaas i det hele tatt ville snakke med Frigaard. Men senere viste det seg ikke å være riktig. Selv Schjødt måtte under rettssaken mot Ramm medgi at han kjente Frigaard godt. Hvorfor trengte Frigaard allerede nå å tone ned sitt forhold til Schjødt? Setsaas fortalte så om deler av den avdekkede virksomheten i naboleiligheten, leverte muntlig anmeldelse mot aktivitetene i naboleiligheten og ba om øyeblikkelig inngrep, fordi overvåkerne nå var i gang med å rigge ned utstyret (de visste at Setsaas skulle flytte uken etter, men det var det ingen andre som visste). Frigaard tok dette tilsynelatende seriøst, men ble under samtalen, slik Setsaas oppfattet det, mer og mer bekymret. Det virket som om han krympet og «gle» ned i stolen. Han lovet imidlertid å aksjonere i løpet av helgen. Han ba Setsaas komme tilbake til nytt møte med ham den etterfølgende mandag for å fortsette sin forklaring, herunder mer utfyllende om den tekniske siden. Kontortiden denne fredagen var nå forlengst slutt, og Frigaard unnskyldte seg med at han måtte inn på operasjonsrommet for å fortsette å jobbe med Kuwait-krisen som nå var under rask utvikling. Setsaas måtte således til slutt låses ut av Politihuset.

På tampen syntes Setsaas det nå også var korrekt å gi Frigaard de informasjoner om Mike Harari som han hadde mottatt i Guatemala. Noen måneder tidligere⁴ hadde nemlig stortingsrepresentant Paul Chaffey (SV) spurt justisminister Else Bugge Fougner (H) om Norge ikke burde kreve Mike Harari utlevert etter at Vegard Bye i sin bok «Forbuden fred»⁵ hadde identifisert Harari som hovedmann på Lillehammer. Justisministeren forklarte imidlertid at Riksadvokaten ikke mente det fantes en slik rimelig sikkerhet for at det var Mike Harari som var aksjonslederen (se full tekst kap. 26.19). Dette var klart i strid med hva Setsaas visste, og nå antok han at det måtte være en arbeidsulykke e. l. som hadde hindret denne kunnskapen i å komme fra Washington til Oslo. Det falt således naturlig for Setsaas å informere Frigaard om dette, slik at Overvåkingstjenesten kunne oppdatere Regjeringen som igjen kunne gi Stortinget utfyllende og korrekte opplysninger. Setsaas hadde ikke noe personlig forhold til denne materien hverken før eller etter hjemkomsten fra Guatemala. Det var den tilfeldighet at Stortinget noen måneder før hadde gjort dette til tema som hadde betydning.

Setsaas merket seg nå at Frigaard ikke virket spesielt glad for denne opplysningen. De bekreftet avtalen mandag. Frigaard spurte om klokken 1000 passet og fikk dette bekreftet, og møtet ble avsluttet.

Helgen forløp, og Setsaas fastslo at politiet ikke aksjonerte slik Frigaard hadde lovet. Tvert imot: Det var hektisk aktivitet i leiligheten med trafikk til og fra i forbindelse med nedriggingen Frigaard var blitt orientert om. Med adskillig øket skepsis møtte Setsaas således frem til møtet mandag klokken 1000. Han skrev seg inn som nesten første «kunde» i besøksprotokollen den dagen, og la merke til et kjent visittkort som lå på vaktens pult, og plukket opp dette.

«Jaså, så min gode venn Schjødt er allerede kommet?» spurte han vakten konverserende. Vaktene på POT er ikke overvåkere, men pensjonerte ordinære politimenn. «Javisst, han kom for en stund siden og sitter i møte med Frigaard akkurat nå», svarte vakten. Setsaas konstaterte at Schødt ikke var innført i besøksprotokollen, og fastslo at Frigaard nå ikke bare hadde Kuwait-krisen å håndtere. Riktignok visste Setsaas at Schjødt praktisk talt var nærmeste nabo til Iver Frigaards bror, formannskapssekretær Knut Frigaard, i Vesteråsveien. Selvfølgelig kunne Frigaard i løpet av helgen ha vært på besøk hos sin bror og tilfeldigvis møtt sin brors nabo, for første gang blitt kjent med ham og øyeblikkelig avtalt et møte som medførte kansellering av møtet med Setsaas! Men det virket ikke særlig sannsynlig, særlig ikke fordi han også allerede hadde fått dispensasjon fra den ikke-dispenserbare regel om at alle besøkende måtte inn i besøksprotokollen.

Schjødt var ikke hvem som helst for Setsaas. Han hadde vært prosessfullmektig for Redd Barna i det private saksanlegg Redd Barna reiste mot ham på grunnlag av falske anklager fra etterfølgeren Tore Floden i Guatemala, og Setsaas hadde konstatert omfattende bruk av falske bevismidler under rettsmøtene. Schjødt hadde også representert enkelte av avisene Setsaas selv etter frikjennelsen førte injuriesaker mot. Setsaas kjente også til at Schjødt i 1978 var den ene av to nordmenn som var blitt bortvist fra Ser-Libanon av de norske FN-styrkene¹. Senere fikk vi opplyst at Schjødt på denne tiden i perioder oppsøkte Frigaard 2-3 ganger i uken (se kapitel 13). Det siste hadde Schjødt «glemt» under rettssaken mot Ramm.

Nå kom overraskelsene i tur og orden. Setsaas fortalte til vakten at han hadde avtale med Frigaard, og vakten ringte inn mens Setsaas hørte på. Han fikk melding om at han måtte vente ca 10 minutter. Setsaas vurderte nå et øyeblikk om han bare burde gå hjem. Dette var tydeligvis en sak som ikke hadde noe hos Frigaard å gjøre, men mer i pressen eller i Stortinget. Likevel bestemte han seg for å kjøre løpet, men nå for å finne ut hva som foregikk.

Kort tid etter kom det en mann ut av jerndøren. Han presenterte seg som politibetjent Roar Gald som skulle hente Setsaas. De gikk inn på det samme besøkskontoret som var blitt brukt fredagen. Gald sa nå at det var han som skulle ta møtet, angivelig for å drøfte mer tekniske aspekter. Setsaas lot som ingenting, og lot samtalen med Gald løpe så naturlig som mulig, mens han forsøkte å forestille seg hvilken rolle Frigaard og Schjødt hadde oppi hele materien. For seg selv fastslo han at de begge satt med losjebillett til den forestillingen som pågikk mellom Gald og ham. Så lenge NSBs Sentralbanestasjon er TV-overvåket, får man gå ut fra at POTs møterom ihvertfall er det. Et stykke ute i møtet spurte Setsaas om hva Schjødt gjorde hos POT.

Gald svarte at Schjødt ikke var i huset. (Hvordan kunne han vite det?) Setsaas påpekte at han satt i møte med Frigaard, som han selv skulle hatt møte med. Gald sa at heller ikke Frigaard var i bygget. Setsaas konstaterte at det hele med disse usannhetene var redusert nærmest til en sirkusforestilling. Han foreholdt Gald at han hadde sett Schjødts visittkort, hørt vaktens uttalelse om at Schjødt var i huset og hørt vakten snakke med Frigaard i telefonen. Dette medførte en øredøvende taushet. Etter noen få minutter kom det Setsaas i ettertid antok var «kysten er klar/avslutt møtet»-signalet i form av et spesielt støysignal som gikk rett inn på den høyttalende telefonen fra møteledelsen med losjebilletter.

De to gikk så samlet ut i vaktrommet. Gald tok der frem besøksprotokollen, og pekte triumferende på at Schjødt ikke var innført i den. Setsaas minnet om at han visste det, men at det fantes et visittkort. «Hvor er så det?», spurte Gald. Under møtet var det kommet en ny vakt på plass. Han bekreftet Galds påstand om at verken Frigaard eller Schjødt var i huset (han kjente tydeligvis Schjødts utseende godt nok til å vite det, og hadde dessuten full oversikt også over hvem som benyttet den andre utgangen fra Politihusets øverste etasje).

Setsaas la imidlertid merke til at skriveunderlaget på vaktbordet var litt hevet i bakre venstre hjørne. Han bøyde seg frem, stakk armen inn og rev vekk skriveunderlaget. Dermed ble Schjødts visittkort avdekket på nytt. Setsaas tok det frem og viste det til Gald, og ba ham lese. Gald kunne ikke gi noen forklaring. Men den første vakten kom nå løpende til unnsetning:

«Det er jeg som samler på visittkort av kjente personer!» (Han måtte ha kjent Schjødt godt, han óg!). Setsaas repliserte: «Og du har din hobby de første timene om morgenen liggende oppå skriveunderlaget, hvoretter det siden ligger under skriveunderlaget?»

Schjødt var altså fortsatt ikke i besøksprotokollen da Setsaas forlot huset. Hvis Schjødt i mellomtiden hadde forlatt huset, og hvis det første gang bare var en forglemmelse, var den nå gjentatt.

Setsaas meddelte deretter Gald at han ønsket svar på følgende spørsmål:

1. Hva foregikk i naboleiligheten?
2. Hva gjorde Mossad i naboleiligheten?
3. Hvorfor var det ikke grepet inn?
4. Hvorfor var Schjødt i bygget?
5. Hvorfor løy alle?
6. Når kunne han få svar på spørsmålene?

Gald svarte at Setsaas skulle ringe kl 1300 neste dag. Det ble gjort. Det ble opplyst at hverken Frigaard eller Gald var tilstede. Gald skulle være tilbake kl 1315. Setsaas ringte igjen kl 1330, men Gald var fremdeles ute og skulle være det til kl 1430. Da Setsaas ringte kl 1430 fikk han tak i Gald, som ikke hadde noen svar, men ville snakke påfølgende dag kl 1300, siden han da ville kunne gi en forklaring på Schjødts visittkort etc. Enda en forklaring?

Da Setsaas ringte etter avtale onsdag kl 1300 fikk han kun som svar fra Gald: «Vi avventer». Mer hadde han ikke å si. Setsaas ringte da sin advokat h. r. Johan Hjort og fortalte om møtene og episodene. Han ba Hjort ringe Frigaard for å få svar på spørsmålene. Men også Hjort måtte snakke med Gald, som gjentok: «Vi avventer». Avventer hva? «Vi avventer.»

Siden hørte hverken Setsaas eller Hjort noe fra POT.

Det ser ikke ut til at anmeldelsen om overvåking fra naboleilighet og romavlytting via telefon og en operasjon av Mossad på norsk jord mot norsk statsborger noen gang ble undergitt noen etterforskning av daværende politiinspektør Iver Frigaard. Setsaas har aldri mottatt så meget som en henleggelsesmelding.

Politiinspektør Leif A. Lier ved Oslo Politikammer, som vi senere henvendte oss til med hele overvåkingssaken (se kap. 7), brukte 3-4 måneder før han i november/desember 1991 motvillig foretok avhør av de to vaktene, og måtte medgi at Schjødt var tilstede i POT på den måten Setsaas hadde forklart (se kap. 1) og meddelte deretter dette på møte med Setsaas, Ramm og en tredje person fra vår gruppe. Lier unnlot imidlertid å skrive noe om dette i et meget spesielt internt politidokument som skulle få stor betydning for vår sak i årene som fulgte (en rapport vi først fikk se i 1995)¹.

Gald har senere forklart til Riksadvokatens granskningsutvalg som ble nedsatt sommeren 1993 «Dahlgruppen», se kapitel 16) at han først skrev rapport om mandagsmøtet to år senere (det vil si mens Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten behandlet vår klage, se kap. 10) ², men da uten noen referanse til fredagsmøtet. Dette kunne han ha glemt fordi han skrev rapporten så sent, hevdet han. Han husker at det var noe mas om et visittkort, men ikke noe om Schjødt.

Hva slags rapportrutiner har man i POT? Skriver man ikke rapporter før årevis senere endog fra møter man selv innkaller til? Stoler man på sviktende hukommelse? Vi tror ikke det står så dårlig til. Selvsagt skrives det rapporter (dessuten hadde de videoopptak) – men kanskje må de skrives på nytt i friserte former senere, når Kontrollutvalget skal behandle sakene? Forøvrig har vi aldri kunnet kontrollere eksistensen av noen Gald-rapport, eller noe innhold – vi har bare sett hva som ble nedtegnet etter avhør hos Dahl.

Ingen av hovedpersonene Schjødt og Frigaard er senere blitt avhørt hverken av Oslo Politikammer, Dahl-gruppen eller Agnes Nygaard Haug-utvalget som Regjeringen satte ned våren 1993 for å granske de hemmelige tjenestene og som også tok opp vår sak. Selv om vår sak er blitt «gransket» i lange baner, er det tydeligvis enkelte personer som er varig unntatt fra å bli avhørt.

Vi hadde våren 1993 en lang samtale med en uredd politimester Svein Urdal på hans kontor i Tønsberg, se kap. 13. Urdal tok sjefsansvaret da han gikk av som overvåkingssjef (eller ble presset av Justisdepartementet til det?) på grunn av Frigaards befatning med Mossad/asylsøkersaken som ble avslørt i september 1991¹. Under møtet med oss (og overfor andre) bekreftet han at han aldri ble informert om Setsaas’ anmeldelse av Mossad-overvåkingen og heller ikke orientert om hans informasjoner vedrørende Mike Harari og Lillehammer-saken. Dette holdt mao. Frigaard tett med i tretten måneder for sin sjef før de begge gikk av.

Men det var ikke noe nytt, sa han under møtet med oss², for han ble i sin alminnelighet ikke informert om hva Frigaard drev med, akkurat som i Mossad/asylsøkersaken. Det var heller ikke rart at Schjødt var i bygget, sa Urdal, for på denne tiden observerte Urdal at Schjødt periodevis var på besøk til Frigaard to-tre ganger i uken uten at Urdal visste hvorfor.

Men hvorfor kom du ikke til oss i Overvåkingspolitiet da, hvorfor gikk du til Frigaard? Visste du ikke at min nestkommanderende var Stein Ulrich? – spurte Urdal innledningsvis underfundig. Senere har vi forstått at Frigaard rapporterte på helt andre linjer enn de offisielle (se kap. 13). Derfor visste Urdal lite eller ingenting om hva Frigaard holdt på med på enkelte områder. Derimot visste nok både seksjonssjef Trond Johansen, departementsråd Leif A. Eldring og sannsynligvis også departementsråd Dag Berggrav ved Statsministerens kontor atskillig mer. Det skal vi komme tilbake til.

Under rettssaken mot Ramm i 1995 betvilte Schjødt at han hadde hatt møte med Frigaard den angjeldende mandag, men han kunne selvsagt ikke utelukke det. Han viste til sin egen avtalebok der Frigaard ikke var oppført. (Kanskje han brukte samme system som Frigaard? Frigaard førte ikke inn Schjødt i sin bok heller!) Schjødt påsto i sin partsforklaring at all hans kontakt med Frigaard hadde vært i forbindelse med trusler mot ektefellen Sylvia. Dette skulle være det eneste tema han hadde hatt kontakt med POT om. Truslene mot Sylvia og behovet for beskyttelse fra POT fant imidlertid sted i 1988, ikke i 1990. Men det var i 1990-91 Urdal sa han ofte var der 2-3 ganger i uken. Når sjefen har registrert det, må det være mange flere av POTs øvrige ansatte som har registrert det samme. Hva gjorde han der da, som hverken han eller andre noen gang er avhørt om, og som han selv «ikke husker noe om»?

Schjødt har imidlertid i en annen sammenheng bekreftet overfor en kilde at han husket at han hadde vært på et møte i POT med Frigaard, der det ble snakk om å skysse ham ut en bakvei e. I. (dvs. at det må ha vært personalutgangen direkte ned i garasjen) for å unngå å treffe Setsaas¹. Det må ha vært den omtalte mandagen, siden Setsaas ikke har hatt andre møter i POT.

Som man forstår startet historien lenge før møtene hos Frigaard. Men disse møtene markerer et viktig tidsskille. fordi de medførte at Setsaas avanserte fra objekt for en begrenset operasjon med begrenset formål til å komme på overvåkernes «Topp Ti»-liste. Dermed kom også hans forlag Leseselskapet, og i neste omgang alle i vårt totale miljø på samme liste. Årsakene var naturligvis at Setsaas hadde avdekket en kombinert Mossad Norge/norsk overvåkingsaksjon mot norsk borger på norsk jord (en kjempeskandale om dette ble kjent samtidig som Mossad/asylsøkersaken var under utvikling). Dessuten kom det han meddelte om Mike Harari som hovedmann på Lillehammer som i sin tur ville kunne avsløre myndighetenes dekkaksjoner omkring dette om dét ble kjent. Det er klart panikken brøt løs.

Det interessante er at det er svært mange indikasjoner på at det på dette tidspunkt kunne være «flere bekker små som ble en Stor å», dvs. at det faktisk hadde pågått mindre operasjoner mot eller observasjoner av flere innenfor vår gruppe, og at man har trukket alt for vidtrekkende konklusjoner når mange av disse «flyttet inn» på Slemdal (mer om dette i kapitel 3.1 og 26.1.1).

Vi vil gjerne peke spesielt på følgende poenger:

• Setsaas orienterte Ragnar Aamodt og andre om Mike Hararis identitet allerede i 1989 i forbindelse med forarbeidet til den opprinnelige boken og «kuriositeter» i denne. Først senere ble dette navnet offentliggjort av Vegard Bye¹ som Lillehammer-lederens identitet. Men navnet fantes i politiets arkiver.
• Idag vet alle at det er riktig at Harari var hovedmannen. Det er innrømmet av israelske kilder, og Harari er intervjuet åpent på israelsk TV i et militærsensurert program (se kap. 25. 19).
• Tilsammen beviser dette at Setsaas’ kilder snakket sant. De var forøvrig diplomater.
• Idag er det et etablert faktum at norsk politi og påtalemyndighet i beste fall har unnlatt å foreta helt opplagte etterforskningsskritt for å bringe aksjonslederens identitet på det rene, særlig ved at:
• H. r. adv. Annæus Schjødt under rettssaken mot Ramm² bekreftet at det aldri var gjort et eneste forsøk på å avhøre hans hustru Sylvia Rafael Schjødt om operasjonslederens identitet, til tross for at hun bodde på Ullern i Oslo ihvertfall i 14 år. Han bekreftet også at Sylvia selvsagt kjente identiteten til sin sjef under Lillehammer-saken.
• Politi og påtalemyndighet hadde kort tid etter operasjonen skaffet seg bilde av Mike Harari. Dette bildet er ikke forevist personer som aksjonslederen var i kontakt med, herunder betjeningen på flere hoteller. Hadde det vært gjort, kunne man fått alt fra sikker gjenkjennelse til tilstrekkelig grunnlag for å etablere slik skjellig grunn til mistanke som er nødvendig for å oppnå utlevering.
• Bildet ble aldri publisert i media med oppfordring til alle som måtte ha sett denne mannen om å melde seg, slik man ellers alltid gjør. Hvem stoppet dette helt ordinære etterforskningsskritt?
• Frigaard måtte som Mossad-liason over flere år hatt nær og løpende kontakt med Mossads «utenriksminister» Dan Ærbel som også på 80-tallet bl.a. var ansvarlig for utdanning av agenter som skulle jobbe i Norge (se kap. 5.7.2). Han kjente selvsagt også sin sjef fra Lillehammer, Mike Harari, siden han selv var blant de dømte fra Lillehammer.
• Frigaard måtte således øyeblikkelig ha forstått det alle kan se idag, nemlig at Setsaas opplysninger var korrekte, samtidig som han enten visste fra før eller øyeblikkelig forsto at POT og øvrige norske myndigheter hadde begått en ren dekkaksjon (at det er dekkaksjoner senere er helt på det rene).
• Overvåkingsaksjonen mot Setsaas før møtet kan dokumenteres/sannsynliggjøres ved
• Setsaas’ egne detaljerte logger fra denne tiden i seg selv og kombinert med etterfølgende kunnskap (av hensyn til når saken senere skal etterforskes og ikke bare tildekkes går vi ikke inn på detaljer herfra).
• Det faktum at Frigaard ikke iverksatte noen etterforskning når det nå viser seg utvilsomt å ha vært i hans interesse å etablere at det ikke var noen aksjon (som Mossad-liason med arbeidsfellesskap langt inn i ulovlighetens område. Jfr. Mossad/asylsøkersaken, var det en smal sak for ham å finne ut om det var en aksjon).
• Det påfallende i at Frigaard over en 13-måneders periode lot være å informere sin sjef Svein Urdal til tross for at han visste at Overvåkingstjenesten var ansvarlig for at Stortinget var feilinformert. (I likhet med i Mossad/asylsøkersaken opptrer Frigaard nå slik at det faller ansvar på en sjef som ikke har gjort noe galt.) Årsaken kan bare være at han fryktet for at Urdal ville aksjonere både i forhold til aksjonen mot Setsaas og i tillegg selvsagt sørge for at Stortinget fikk korrekte opplysninger³.
• Selve møtene Setsaas hadde i POT er dokumentert ved
• At hans navn finnes i besøksprotokollene
• Galds rapport (se kap. 1.4) vedr mandagsmøtet som også etablerer fredagsmøtet, hvilket også beviser at Gald overtok Frigaards møte
• Galds telefonsamtale med h. r. adv. Hjort etter møtene
• Liers avhør av vaktene
• at en rekke andre personer, bl.a. kriminalvakten, vil kunne avhøres
• H. r. adv. Schjødts tilstedeværelse er dokumentert/sannsynliggjort ved
• Liers avhør av vaktene
• At han selv iflg en annen kilde som vi her ikke identifiserer husker at han en gang måtte forlate POT en bakvei e. l. for ikke å møte Setsaas, samtidig som det lett er dokumenterbart (besøksprotokollene) at Setsaas bare var der de to gangene
• At ingen uttrykkelig har benektet at Schjødt hadde møte med Frigaard denne mandagen, men mange husker dårlig
• At det ellers er vanskelig å forstå at POT – hvis Schjødt ikke hadde vært der – ikke kunne gitt klar beskjed om dette til Setsaas eller hans advokat og derved fjernet alle mistanker? Kunne det være i noens interesse å la Setsaas gå rundt og tro at Frigaard fikk et plutselig behov for å møte Schjødt på bakgrunn av Setsaas’ opplysninger, hvis dette faktisk ikke var tilfelle?
• At Riksadvokatens etterforskningsgruppe ikke en gang avhørte noen av disse personene da den senere ble opprettet for å hindre Stortingets granskning
• H. r. adv. Schjødts møte med Frigaard mandag morgen var meget uvanlig, fordi
• Han gikk inn i den avtalen Frigaard hadde gjort etter kontortid fredag, hvilket beviser at det ble arrangert i løpet av helgen, og derved sterkt sannsynliggjør at det hadde med Setsaas’ opplysninger å gjøre
• Schjødt ble ikke innført i den obligatoriske besøksprotokollen hverken ved inn- eller utpassering
• Han forlot kontorene gjennom personalutgangen
• H. r. adv. Schjødt velger selv å si at han ikke tror han var der, men kan ikke benekte det
• Schjødt i 1990 iflg Urdal ofte besøkte Frigaard flere ganger ukentlig, mens han selv i rettssaken mot Ramm hevdet at han bare var der i forbindelse med truslene mot Sylvia, som var i 1988 – før Urdals tiltredelse!
• Det er velkjent at vi mener at h. r. adv. Schjødt har hatt nær kontakt med Mossad. I ærekrenkelsessaken fant Byretten dette ikke bevist (vi fikk på dette tidspunkt ikke lagt frem det materialet vi trengte og heller ikke ført alle vitner). Saken er anket og vi kommer derfor ikke her nærmere innpå dette.

Mike Hararis rolle som hovedmann er idag et faktum. Selv om foreldelsesfristen antakelig fortsatt ikke er gått ut har norske påtalemyndigheter likevel ikke løftet en finger for å få utlevering. Det er heller aldri gitt noen formell korreksjon fra Justisdepartementet/Riksadvokaten til Stortinget av den feilinformasjon statsråd Else Bugge Fougner (H) ga Stortinget. Tvert imot kan vi dokumentere at en rekke tiltak er iverksatt for å hindre klarlegging av Lillehammer-saken (se kap. 26.19). Årsaken er i beste fall at det ville avdekke grov og massiv tjenesteforsømmelse, sannsynligvis beordret fra høyeste hold, i men sannsynligvis også samarbeid fra norske tjenester i forbindelse med operasjonen. Vi kommer grundig tilbake til Lillehammer-saken senere.

I forbindelse med «den fjerde tjeneste» er et interessant poeng at Frigaards eneste kjente reaksjon på informasjonene fra Setsaas var å skaffe seg et umiddelbart, men klandestint møte med h. r. adv. Annæus Schjødt. Saken ble ikke rapportert normal tjenestevei; hans sjef Urdal var helt ukjent med det hele til flere år etter at han gikk av. Men den ble nok rapportert langs «fjerde tjeneste»-vei, fordi saken utvilsomt medførte intensivert ulovlig overvåking.

Det er i denne sammenheng av liten hensikt å spekulere mer i hvorfor Frigaard hadde det travelt med å treffe Schjødt, hva som faktisk foregikk på møtet, om dette var ledd i den «fjerde» tjenestevei og hvilket av de to ledd (evt begge) i Setsaas’ informasjon (Mossad-aksjonen mot ham eller Lillehammer-saken) han eventuelt ville drøfte med Schjødt og hvorfor dette måtte skje parallelt med at Setsaas var tilstede.

Nå begynte det å skje både det ene og det andre rundt oss, våre familier og våre medarbeidere.