Fritt etter Vladimir Megré

16 sider. 15kr/hefte + porto. Send din bestilling til iradoronina@mail.ru

Anjuta

Det var engang en liten bygd, som lå et sted mellom skogen og en stor elv, langt borte i Russland. I bygda var det mange tomme hus. Som tiden gikk ble det mer og mer svei i takene og flere hus truet med å falle sammen. De unge hadde forlengst forlatt bygda og søkt lykken i byen så snart de fikk muligheten og nå var det bare gamlinger igjen.
I en av de grå, skjeve stuer bodde det en liten jente som het Anjuta.

Som så mange andre hadde hennes mor søkt lykken i byen. Lykken hadde hun ikke funnet, men hun fødte et barn. Og som om det ikke var nok, så var ungen født med et meget svakt hjerte. I byen var det bare så vidt at moren kunne holde seg selv i live, og det beste hun visste var å bringe barnet sitt til sine gamle foreldre hjemme i bygda. Så der vokste Anjuta opp som best hun kunne.
En gang da hun var liten hadde hjertet hennes nesten stoppet og de hadde sent bud etter legen. Men han hadde bare rystet på hode og ment at her var det ikke mye hjelp å få; det hjerte skulle nok ikke holde lenge.
En dag kom Anastasia innom. Hun bodde inne i den store skogen øst for bygda. Da hun fikk høre hvor ille det sto til med Anjuta tok hun jenta med seg ut i gresset. Som Anastasia lå der ved siden av Anjuta, slo Anastasias hjerte svakere og svakere inntil de to hjerter slo likt. Anjutas hjerte ble oppmerksom på Anastasias hjerte og begynte å lytte til det. Da tok Anastasias hjerte til å slå sterkere og lokke og kalle Anjutas sitt: Slå hjerte, følg meg, kom hjerte, slå og lev!
Anjutas hjerte stusset og undret seg. Det følte gleden og prøvde bitte litt. Ja, det gikk! Og snart banket Anjutas hjerte av glede og hennes kinner fikk farge igjen.

Nå gikk det noen år. Anjutas bestemor døde og bygda ble gråere og gråere. Anjuta hadde vokst seg tynn og ranglete og stort kunne hun ikke utrette. Hun satt mest i stua til bestefar, kledt i de usle klutene, som var igjen etter bestemor. Hun savnet moren sin og stadig og støtt spurte hun etter henne. De gamle i bygda mente, at mora kommer nok snart, og så har hun fine gaver med til deg! Derfor satt Anjuta dag ut og dag inn og ventet på at hennes mor skulle dukke opp.

***

Så skjedde det at Anastasia dukket opp i bygda igjen. Anjuta sprang ut for å treffe henne og takke henne for det hun hadde gjort for hjertet hennes, da hun var liten. Anastasias hjerte hadde kunnet vekke Anjutas hjerte til live igjen.
Kanskje kunne Anastasias hjerte rope på Anjutas mors hjerte?
Kanskje kunne Anastasia få moren hennes til å forstå at hun måtte komme til Anjuta!
Bare for en stund, ja bare for en dag!
Anastasia løftet blikket og skuet ut over elven.
«Din mor er langt borte i den store byen. Kanskje har hun ikke råd til å komme med gaver til deg?
Og hadde hun kommet, så ville det ikke blitt mye lykke av å møte deg, syk og svak, i en falleferdig stue, uflidd og med hullete klær.
Da Anjuta hørte disse ord gråt hun bitre tårer.
Om en stund sa Anastasia: «Du elsker mammaen din Anjuta, det vet jeg!»
Anjuta gråt og nikket.
Anastasia fortsatte: «Hvis du virkelig elsker mammaen din, så gjør henne lykkelig! Det er bare du som kan gjøre det. Bli sunn og sterk og syng! Syng med hele din sjel!
Tenk om din mamma kommer neste sommer og besøker deg, hvor gla hun blir ved å se deg sunn og sterk og høre din vakre stemme, det vil gjøre henne lykkelig!»
«Men jeg kan aldri bli sunn og sterk,» innvendte Anjuta. «Allerede da jeg var liten sa legen at det ikke var noe håp for meg, fordi jeg aldri hadde smakt mors melk.»

«Hva hvis legen tok feil?» spurte Anastasia. «Alle vet at legen har rett. Det er ham alle søker råd hos og stoler på. Han vet alt; han visste også at jeg var flaskebarn!» svarte jenta.
«Du kommer til å bli sunn og sterk, Anjuta!»

Anastasia visste at hun snart måtte gå. Hennes lille sønn ventet på henne. En liten dråpe melk seg ut og falt mot bakken. Anjuta sprang frem for å gripe dråpen før den rakk å treffe bakken. Hun reiste seg og åpnet forsiktig hendene, og der: Der lå en liten dråpe melk i håndflaten hennes! Anjuta rakte hendene frem til Anastasia: «Se, her er melken til din sønn!»
«Du reddet dråpen, Anjuta. Den er til deg!»
Anjuta kunne ikke tro sine egne ører, men Anastasia smilte og nikket. Sakte tok Anjuta hendene til munnen og slikket den lille dråpen av håndflaten. Det var som om den sakte viet seg ut og snart fylte den hele kroppen hennes.
«Jeg skal bli sunn og sterk!» utbrøt hun glad!
«Og så må du synge, Anjuta,» sa Anastasia. «Lytt til vinden, til elvens brusen, til fuglenes glade sang. Ja, selv i gresset er det masse å høre, for den som lytter. Syng det alt sammen, la det strømme gjennom deg, som best du kan!»
Anastasia tok avskjed og forlot de små grå hus ved elvebredden. Anjuta satt taus og så Anastasia forsvinne på stien inn i skogen.

***

Om en stund hente det, at noen av de gamle i bygda hørte en lyd som de husket fra gamle dager:

Regnet strømmer og allting gror …

På kjøkkenet ble sleiven stående i deigen. Ute på engen sank ljåen ned i gresset. De stive rygger rettet seg og forundret så folka på hverandre. Kunne det være …?
Jo sannelig! En låt klang mellom husveggene, en låt så ren og vakker! Hadde en først begynt å lytte, kunne en ikke slippe sangen igjen! De gamles fjes lyste opp og smilte. Blodet fløt raskere i de gamle lemmer og arbeidet føltes ikke så tungt som før.

Regnet strømmer og allting gror. 
Inne i stua sitter bror
og vugger søsterlill
og vugger søsterlill
– hun lytter og er still’

Langsomt men sikkert ble takene tettet, veggene malt og vinduene pusset. Blomster prydet fortauene, sang og latter klang fra kjøkken og eng. Og alt det, bare for det at … ja, hva var det nå egentlig?