En vanlig forståelse av skolen er, at den skal formidle kunnskap. Så klart skal den det. Det fremgår tydelig av utdanningsloven. Likevel er det påfallende, at etter 10 års skoleplikt og ytterligere 3 års videregående skolegang er det fortsatt mange, som har problemer med å lese og skrive. Organisasjonen «Dysleksi i Norge» skriver at hver femte går ut av skolen uten å kunne lese ordentlig:
«Så mange som 20 % av de som går ut av skolen har generelle lese- og skrivevansker, og regnes som funksjonelle analfabeter. De har vansker med å lese en vanlig avisartikkel. Dette er over en million nordmenn.»
Lenge før den tvungne statsskolen ble innført i 1739 kunne folk lese og skrive i Norge. Les hva som står på Wikipedia:
Jostein Fet har undersøkt arveoppgjør fra før 1840 i Møre og Romsdal og i Telemark, og «sjeleregistre» fra før 1730. Fet konkluderte med at 90 % av den voksne befolkningen var godt lesekyndige også før den obligatoriske konfirmasjonsundervisningen og allmueskolen ble innført i 1739. Leseopplæringen foregikk privat i hjemmene. Historikeren Charlotte Appel mener at den lutherske ortodoksien var viktig bakgrunn for dyrkingen av leseferdighet.
Hjemmeundervisning på kjøkkenet sørget altså for at 90% leste godt, mens 200 år med systematisk utbygging av statskolen har ført til dårligere leseferdigheter.
Skal vi gjette på at barna på bygda for 200 år siden ikke tilbrakte 5-6 timer daglig, 200 dager i året i 13 år for å få det til?
Hvordan kan vi, som samfunn, tillate at det, som skulle være en forbedring, fortsetter i 200 år til det verre? Hvorfor er statskolen ikke avskaffet for lenge siden?
Det kunne nesten virke som om «vi» er fornøyde, at det er i orden å bruke barndommen på å IKKE lære…
