Hauge tok ikke bare med seg endel av krigstidens arbeidsmetoder, men naturligvis også sine folk, som beskrevet av Ask/Westlie1:
«Hjemmefront-ledelsen som kollektiv utøvet ikke makt i etterkrigs-Norge og kom som samlet kollegium ikke til å spille noen rolle i fredstid. Men i det stille kom mange av dem til å øve sterk innflytelse i samfunnet gjennom yrke, vennskap og krigsprestisje. Jens Chr Hauge tok med seg sitt nettverk fra krigens dager inn i fredens Norge og brukte det bevisst.»
Dette nettverk ble dessuten koblet sammen med andre solide personligheter som Haakon Lie, Rolf Gerhardsen, Olav Brunvand, Konrad Nordahl, Paul Engstad sr. og Per Monsen.
I E&S-staben ansatte Vilhelm Evang svært mange Ap-folk i nøkkelstillinger. I Overvåkingstjenesten derimot, synes ikke partipolitisk bakgrunn å ha spilt noen særlig rolle, men det kom også der inn folk med solid bakgrunn og medlemsskap i Ap.
Hvor viktige mange av disse nøkkelpersonene som selv formelt ikke var ansatt i tjenestene i virkeligheten var, illustreres av en episode fra Ole Jacob Bae og Torstein Eckhoffs bok2:
«Pressefolk har i alle år vært velegnet til bruk for de hemmelige tjenester, både i Norge og andre land. Pressefolk fungerer som velvillige formidlere av stoff de hemmelige tjenester ønsker å få ‘plantet’, men de fungerer også i stor utstrekning som informanter overfor Overvåkingspolitiet. Journalister har et legitimt behov for å samle informasjoner, stille spørsmål, oppholde seg på møter, arbeidsplasser o. I. Noen sentrale pressefolk har blitt så sterkt involvert i de hemmelige tjenester at de faktisk har fungert som politiske kontrollinstanser for daværende overvåkingssjef Asbjørn Bryhn da han ønsket å få klarert litt politisk kinkige aksjoner. Typisk i så henseende er det da Bryhn skulle sette i gang overvåking av daværende sekretær i Stortingets utenrikskomité, Erik Nord. Overvåkingssjefen gikk ikke til daværende justisminister Jens Haugland for å få klarsignal for operasjonen, – nei, han gikk til daværende generalsekretær i Arbeiderpartiet, Haakon Lie, samt to sentrale folk i Arbeiderpressen, Rolf Gerhardsen og Per Monsen.»
Haakon Lie innrømmet imidlertid i sin Bryhn-bok av 1994 at3
«- Kontakten med Overvåkingen var til Per Monsen og Rolf Gerhardsen i Arbeiderbladet, og den var til LO og Konrad Nordahl
– Det var LO samt Monsen og Gerhardsen i Arbeiderbladet som hjalp overvåkingspolitiet med opplysninger»
I tillegg var det direktekontakt mellom sjefen for E&S-tjenesten Vilhelm Evang og LO-sjefen Konrad Nordahl vedrørende «fortløpende forretninger».
Arbeiderbladet påpekte kontrasten mellom de heftige og forargede benektelser fra Haakon Lie som CC ble møtt med da han i 1983 utga «Det hemmelige Norge4», og de innrømmelser Haakon Lie kom med i januar 19945 om akkurat det samme: At Ap og LO hadde sin egen etterretningstjeneste. Elleve år senere var det som da måtte lyves bort altså uproblematisk å omtale selv for Haakon Lie!
Om episoden omkring overvåking av Erik Nord, skrev Arbeiderbladet i samme oppslag:
«Saken irriterte justisminister Jens Haugland sterkt. Han kalte derfor overvåkingssjef Asbjørn Bryhn inn på teppet.
– Då Bryhn kom, sa eg at det går ikkje an å setje i verk ein slik aksjon utan å ha rådført seg med justisministeren. Bryhn sa då at han på førehand hadde drøfta saka med sine kontaktmenn på Youngstorget, Per Monsen og Haakon Lie, som også så med mistru på Erik Nord, endå han var partifelle. Eg vart då enda meir forarga og sa at korkje Monsen eller Lie var justisminister, skriver Jens Haugland i «Dagbok frå Kongens Råd.»
«Mektigere enn justisministeren?» var avisens overskriftskommentar til dette.
Vi har selvsagt ingen mulighet for å vurdere om det skulle være noe rundt Erik Nord som kunne betinge lovlig overvåking. Det er også helt uinteressant, fordi en overvåking klarert av personer i Arbeiderpressen hverken den gang eller idag er lovlig under noen omstendighet.
Derimot kjenner vi godt til at det var motiver for å overvåke Erik Nord sett fra Aps hemmelige tjenestes synspunkt. Erik Nord var nemlig blant de første seriøse utenrikspolitiske forskere som utviklet et nyansert syn på Midtøstenkonflikten, i motsetning til det ensidige pro-israelske syn som var eneste gangbare mynt sett ut fra alliansen mellom arbeiderpartiene i de to land og deres respektive fagbevegelser og hemmelige tjenester.
Forhenværende statsminister Per Borten har fortalt en tilsvarende historie til Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad6:
«- Jeg fikk tidlig en fornemmelse av at det var mye som ikke tålte dagens lys. Som et konkret eksempel på det jeg dryppvis fikk vite, husker jeg en jernbanemann fra Nord-Norge som kontaktet meg. Det var en ærlig og redelig DNA-mann som var kommet i overvåkingens arkiv fordi bestefaren hans hadde vært kommunist. Han ville ut av arkivet, men overvåkingspolitiet ga ham bare det råd at da fikk han gå til Haakon Lie for å få dette ryddet opp!»
Vi kommer senere tilbake til Bortens gode oppfatningsevne og måten han er blitt behandlet på (kap. 25.24).
1 Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Makens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge». Tiden 1991. Side 49.
2 Ole Jacob Bae og Torstein Eckhoff: «Overvåking i Norge», PAX 1979, side 31.
3 Haakon Lie: «Sin egen fiende – et portrett av Asbjørn Bryhn», referert i Arbeiderbladet 28. januar 1994.
4 Chr Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983. Her skriver CC bl.a. at Rolf Gerhardsen spilte en sentral rolle, kanskje som apparatets første leder, fra 1953 til 1970 og at Per Monsen kan ha spilt en ikke uvesentlig rolle. Han fastslo at Arbeiderbladets faglige medarbeider Arne Hjelm Nilsen ledet Aps og LOs private etterretningsvesen på 50-tallet. Per Monsen benektet ethvert kjennskap til dette. Haakon Lie kalte alt «fullstendig latterlig».
5 Arbeiderbladet 28. januar 1994.
6 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 15. mai 1994.