8.4 «Dette skal vi juge oss fra»

En viktig del av kulturen er klandestint arbeide. Fra «vi vet bedre enn dem» er det meget kort vei til «det de ikke vet har de ikke vondt av». Ap-kulturen helt fra etterkrigstiden gikk – særlig innenfor sikkerhetspolitikken – ut på å si én ting, og å gjøre noe annet. Partihensyn i Ap tilsa at man offentlig fattet beslutninger om «ikke atomvåpen på norsk jord», begrensninger i virksomheten på nordflanken osv., mens man i virkeligheten i all hemmelighet – fornuftig nok – tillot at allierte fartøyer og fly som hadde standardutrustning, herunder ofte sikkert atomvåpen, fikk besøke Norge. Fordi vi var et lite og gjennomsiktig land var det nødvendig med «nødløgner», men etter hvert ble løgnene avslørt.

Dette gjelder forøvrig ikke bare Norge. Det ble nylig meldt fra Danmark at daværende statsminister H. C. Hansen i 1957 hadde inngått avtale med USA om lagring av atomvåpen på Grønland og om overflyvning av Grønland med fly bestykket med atomvåpen1. En fornuftig avtale! Men offisiell dansk politikk var som i Norge: Ikke atomvåpen på dansk jord! Så tydde man også der til løgnen, helt til den ble avslørt i 1995.

Men Norge er nok blant de verste. Fhv. overingeniør Alf Brahde i Forsvarets Bygningstjeneste har opplyst2:

«Mange ganger i min tjenestetid i Forsvaret klaget amerikanske NATO-tjenestemenn over at vi i Norge hemmeligstemplet i hytt og pine. Amerikanerne sa at det skapte unødige problemer i deres behandling av vare dokumenter. Men jeg ble klar over at behovet for hemmelighold ikke først og fremst skyldtes russerne, men behovet for å holde ting hemmelig for det norske folk.»

Som vi senere kommer tilbake til flere ganger, ble fortielsene og benektelsene helt ekstreme i forhold til Aps egen og statens tre hemmelige tjenesters aktivitet. Omfattende generell politisk overvåking, direkte operasjoner mot arbeiderbevegelsens organisasjoner som f.eks. avlytting i Folkets Hus og mange andre ting som er ettertrykkelig bevist idag, vurderte man det altså som nødvendig å lyve om i samtid og lenge etterpå.

Vi slutter oss til Espen HaavardshoIm3:

«Hva betyr det i lengden for høyt betrodde offentlige autoriteter at de av bekvemmelighetsårsaker eller andre grunner velger omgåelse av sannheten som metode overfor neste generasjon?

Enkelt sagt undergraver de sin egen troverdighet. De mister sin legitimitet, deres yngre kusiner og nevøer og barnebarn slutter å ha tillit til dem; unge mennesker begynner å få mistanke om at det motsatte av det de offisielle myndighetspersonene sier må være sant.»

Det er helt riktig, og dobbelt farlig: Vi andre slutter å tro på dem, selv når de måtte snakke sant! Er det noen som undres over at folk mister tilliten til politikere, og at enkeltpolitikere som i det minste gir inntrykk av «å snakke rett ut» får enorm oppslutning? Hvorfor har Ap helt opp til idag hatt dette hemmeligholdelsesbehovet? Kan det være noen annen forklaring enn at man fortsatt gjør bruk av metoder avledet av «krigens krav» lenge etter at også den kalde krigens krav sluttet, og med helt andre målsettinger som ingen andre idag vil akseptere?

La oss nevne noen eksempler på Aps behov for å benekte virkeligheten:

  • CC fortalte følgende historie om NTB-redaktør Per Monsen. som CC akkurat hadde avløst som formann i Oslo Redaktørforening. Etter at major Svein Blindheim offentliggjorde informasjon om den norske Finlandsspionasjen, ønsket CC av forskjellige årsaker å bekrefte opplysningene i Morgenbladet. Men Monsen mente del var galt, og kommenterte4:
  • «Christian, dette skal vi juge oss ifra!»
  • Da CC utga sin bok «Det hemmelige Norge» i 1983, der han antydet at LO og Youngstorget hadde sitt eget etterretningsapparat, var samme Per Monsens kommentar5, «Jeg kjenner overhodet ikke til dette.»
  • Da U-2 ble skutt ned over Sverdlovsk i 1960, nektet norske myndigheter ethvert bekjentskap til saken. Det var ikke sant, se kap. 3.4. Statsråd Helge Sivertsen, som svarte i Stortinget på vegne av forsvarsminister Gudmund Harlem, som hadde et halsonde, sa senere til fhv overingeniør i Forsvarets Bygningstjeneste, Alf Brahde, at han hadde svart i samsvar med de informasjoner Forsvaret hadde gitt ham6. Ikke rart at Harlem, som sikkert visste bedre, fikk vondt i halsen!
  • Haakon Lie kommenterte i Dagbladet i 1987 avdøde ekspedisjonssjef Andreas Andersens notat fra 1973 vedrørende den politiske overvåkningen som hadde foregått helt fra etterkrigstiden: «Andersens avsløringer kan ikke ha noe med virkeligheten å gjøre.» «Fullstendig latterlig. Dette kjenner jeg overhodet ikke til.» «Jeg skjønner ikke hvorfor Christensen skal blære seg på bekostning av avdøde personer.» En sjokkert partisekretær Thorbjørn Jagland gikk ut: «Nå bør alle kort komme på bordet.» Det har Jagland gjentatt hvert eneste år senere når avsløringer er kommet på bordet. Vi trodde Jagland i en rekke år hadde sittet i Aps internasjonale utvalg, sammen med Trond Johansen? Hvorfor ikke legge Trond på bordet?
  • I 1987 startet Ap sin såkalte loftsrydning, ved at historikerne Trond Bergh og Olav Riste fikk i oppdrag å granske påstander om samarbeid mellom Ap og overvåkingstjenesten. Historikerne laget en forstudie som viste at det var all grunn til å gå videre. Men så eksploderte Engen-saken, som i høyeste grad dokumenterte samrøret mellom Ap og POT. Hva skjedde? Ble «loftsrydningen» da øyeblikkelig trappet opp? Nei7:
  • «- Arbeiderpartiet har lagt sin egen historiske loftsrydning på is, i påvente av Kontrollutvalgets rapport i den såkalte Engen-saken, sier partisekretær Thorbjørn Jagland til NTB.» (Utvalget er senere kommet i gang igjen, som et alternativt sted å forklare seg for dem som ikke vil snakke med Lund-kommisjonen, se kap. 23.)
  • Etterhvert kom det mer stoff ikke minst fra CC og Ronald Bye. Men Aps egen loftsrydning ligger på is, den dag idag. Stortinget har fått satt i gang noen andre ryddefolk her og der, men burde ikke Ap gjort sin indretjeneste selv hvis vi skal få den minste troverdighet til partiets forsikringer om «alle kort på bordet»?
  • Daværende justisminister Jens Chr Hauge ble i en Odelstingsdebatt i 19558 stilt et spørsmål om telefonavlytting av kommunister, og svarte:
  • «Jeg tror slike former for avlytting og utspionering som den moderne teknikk nå gjør mulig er forkastelig: De støter oss.»

Jens Chr Hauge må ha vært særdeles fintfølende. Riktig nok har det ikke manglet på forsikringer fra Ap-siden av Jagland-typen om at «alle kort skal på bordet», «skjelettene skal ut av skapet» osv., men hver gang noen i praksis vil kikke på skjulte kort og skjeletter, setter Youngstorgets apparat inn hele kavaleriet, først for å bekjempe så langt det er mulig enhver granskning, deretter for å forhindre at granskerne gransker, og så for å forhindre at granskningen gir det minste resultat. Alt vi idag vet med sikkerhet om fortidens ulovligheter er kommet frem til tross for en lang rekke granskinger og kontrollutvalg.

1 Aftenposten 1. august 1995.

2 Dagbladet 4. oktober 1994.

3 Espen Haavardsholm: «Taushetens Pris». Forlaget Oktober 1995. Side 74.

4 Chr Christensen: «Av hensyn til Rikets sikkerhet». Cappelen 1990 s. 177.

5 Arbeiderbladet 28. januar 1994.

6 Dagbladet 4. oktober i 1994.

7 NTB-melding referert bl.a. i Morgenbladet 20. oktober 1990.

8 Odelstingstidende 13. mai 1955.