Idag representerer Gro et utvilsomt maktsentrum i seg selv. I hvor stor grad «bakmennene» fortsatt representerer bindeleddet til «den fjerde», får foreløpig stå som et akademisk spørsmål.
På grunn av all den hjelp og beskyttelse tjenestene ga Arbeiderpartiet i 70-årene, var tvillingforholdet sterkt sementert fra 1981, og enda sterkere da regjeringsmakten ble tatt tilbake i 1986. Det var nå et spørsmål om hvem som kontrollerte hvem. Ingen vet hvor mange og store tilgodelapper Trond Johansen hadde skaffet seg. I boken «Niende etasje» gir Arbeiderpartiets generalsekretær i en årrekke1, Ronald Bye, en levende illustrasjon av dette2:
«Når forsvarsministeren skulle utpeke forsvarssjefen, rådførte han seg med statsministeren. Derfra gikk det en henvendelse fra Statsministerens kontor til E-sjefen om han hadde noen merknader til de aktuelle kandidatene. Tilbake kom en melding om hvem man burde velge og ikke velge. E-tjenesten manipulerte nesten uten unntak inn ‘sin’ kandidat, og det var denne forsvarssjefen som siden utnevnte sjefer i E-tjenesten. Ringen var sluttet. Dette systemet førte til at E-tjenesten ble selve plattformen til en videre karrière. Det var påfallende mange generaler og admiraler som hadde vært innom E-tjenesten på veien mot toppen. Norges forsvar ble styrt av et militært og politisk fåmannsvelde, et oligarki. …»
«Det ble neppe utnevnt en forsvarsminister i Norge uten at E-folkene hadde hatt et ord med i laget. Etterretningssjefen og hans våpendragere hadde fått et ‘ negativt veto’, …»
Fremfor alt var den nye statsminister Gro Harlem Brundtland ikke bare i takknemlighetsgjeld, men direkte avhengig av bakmennene, den gamle «høyrefløyen» og «den fjerde tjeneste». Første oppgave var å hindre det som så ut til å være et opplagt nederlag ved valget i 1981. Nordli og Steen hadde gitt Høyre politisk drivstoff til å nå opp mot 30%-tallet på meningsmålingene, og utsiktene var kullsvarte.