8.15 Alarm fra offiserene

I 1982 henvendte to offiserer1, blant flere, med variert og lang erfaring fra E-tjeneste, seg til daværende statssekretær Erling Norvik ved Statsministerens kontor – under gjensidig tillit (felles taushetsplikt). Hensikten var på en diskret måte å gjøre statssekretær Norvik og statsminister Willoch oppmerksom på at det etter deres faglige vurdering var behov for å vurdere og klarlegge om de hemmelige tjenester løser sine oppdrag under betryggende parlamentarisk kontroll i overensstemmelse med vedtatt norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk2. De påpekte at både E- og S-staben hadde en organisasjon som i prinsippet ble bestemt av Stortinget i 1953, og reiste spørsmålet om ikke stabene trengte en fornyelse med sikte på større effektivitet, bedre ledelse og kontroll og mer videreutdannelse av personell.

De advarte mot sammenblanding av partipolitikk og faglig etterretningstjeneste. AP-politikken fikk stadig større innflytelse på analyse- og rapportprosessen. De kjente til at underordnet personell gikk med løpende informasjon som ikke var betryggende vurdert direkte til AP-statsråder, iblant også til ikke-sosialistiske politikere utenom tjenestevei. Ifølge informasjoner de hadde mottatt fra pålitelig personell i spesiell tjeneste kunne man ikke se bort fra at deler av innsamlingsorganene på sambandssiden ble brukt til bl.a. illegal avlytting. Muligheten for å avlytte regjeringskontorer var tilstede og det ble nevnt at slik avlytting kunne forekomme. De mente også at det var behov for å kontrollere om utenlandske E-tjenesters innflytelse i Norge var underlagt betryggende kontroll.

De anbefalte regjeringen å få spesialutredet disse to stabene, som alltid hadde vært holdt utenfor forsvarskommisjonenes mandat.

Begge offiserene er høyt dekorert for utmerket tjeneste, den ene også for aktiv krigsinnsats og for tjeneste i utlandet.

Norvik informerte Willoch om henvendelsen. Willoch påla sin forsvarsminister Anders C. Sjaastad å undersøke forholdet. Etter en høyst overflatisk undersøkelse meldte Sjaastad at det ikke var grunn til å ta henvendelsen alvorlig og saken ble henlagt. De to offiserene ble ikke informert om dette. (Se kap. 24.11.1.1.)

Den ene offiseren ble pensjonert året etter og er mye benyttet som faglig rådgiver i okkupasjonshistorie i nord. Den andre fikk opprykk i grad året etter og ble beordret til en viktig operativ sjefsstilling.

Senere ble den lemfeldige behandlingen under Sjaastad brukt av Nygaard Haug-utvalget for å vise at «man den gang ikke tilla påstandene noen vekt»3. Nok til at Nygaard Haugs droppet saken4 (se kap. 17.19)!

1 Offiserenes identiteter er ikke nevnt her, for å markere at vi ville ha respektert deres ønske om anonymitet. Mens vi arbeidet med denne boken «blåste» Alf R. Jacobsens deres identitet i boken «Mistenksomhetens pris». I denne boken gjør Jacobsen forsøk på sterk diskreditering av dem begge. Vi går i rette med Jacobsen senere i boken. Siden navnene allerede er kjent, og for å imøtegå Jacobsens diskreditering, bruker også vi offiserenes fulle navn i den sammenhengen, se kap. 25.11.

2 Gjengivelsen fra møtet og innholdet av meldingen fra de to offiserene bygger på flere samtaler med meget sikre kilder. Saken er kjent fra bl.a. Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992, men får her – tror vi – en noe nøyaktigere fremstilling. Bl.a. er det – antakelig korrekt – hevdet i Jacobsens bok at det ikke bare dreide seg om ett, konkret møte, men mer det som kan beskrives som en noe bredere «henvendelse». Det var også flere enn to offiserer som sto bak.

3 Nygaard Haug-utvalgets rapport.

4 Dette rene tildekningsorganet styrt av Regjeringen Brundtland kommer vi grundig tilbake til.