8.12 «Høyrefløyen» i indre eksil

Men i mellomtiden var det gått riktig galt internt i Ap. Haakon Lie måtte gå av som partisekretær i 1969. EF-motstanden vokste og ble legitimert av selveste Einar Gerhardsen med sin landsmøtereplikk om at «hadde vi ikke hatt noen motstandere, måtte vi skaffet oss noen». Tidlig i 1972 ble neifløyen etablert som formell fraksjon i «Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot EF» (AIK). AKP(m-l) og SF hadde vind i seilene. Etter nei-seieren i 1972 måtte man pånytt gi fra seg regjeringsmakten til nei-partiene under Korvald.

Partilojalitet og solidaritet var tilført dype sår. Venstresiden fikk kraftig uttelling i stortingsvalgprogrammet for 1973-77, vedtatt våren 1973. Ørvik sier1:

«Når en ser hvor vidtgående venstrefløyens krav var og hvor skarpt de brøt med partiets demokratiske idégrunnlag, er det vanskelig å forstå hvordan partiledelsen som hadde til oppgave nettopp å bevare disse verdiene, kunne falle til fote …»

Høyre døpte det nye programmet til «det røde program» og var lykkelig over et så lett identifiserbart skremmebilde.

Valget i 1973 ble en katastrofe. SV kom inn med 16 representanter, deriblant flere AIK-desertører. Ap tapte 12. Men regjeringsmakten holdt akkurat såvidt, ved hjelp av SV. Venstresiden gikk nå inn for å skaffe seg makt på regjeringsplan. Noen klare «høyrefløy»-statsråder, som f.eks. Finn Lied, ble kastet ut. Ørvik skriver fra sitt ståsted2:

«Det ble et utpreget grått ministerium, med lav politisk profil og avdempet holdning til de store stridsspørsmålene som berørte vest-orienteringen.

Mens maktbalansen på statsrådplanet kunne betegnes som uavgjort, greide venstrefløyen å sikre seg klare gevinster på statssekretærnivå. Der dukket det plutselig opp en lang rekke kvinner og menn med rent rulleblad av konsekvente Nei-holdninger overfor de hovedpunktene i Aps politikk som gikk tilbake til 60-årene. Der fant man f.eks. Bjørn Skogstad Aamo, en forgrunnsfigur i ‘Ut av NATO-kampanjen’ og andre tverrpolitiske aksjoner rettet mot partiets utenrikspolitikk. Aamo ble belønnet for sin tidligere virksomhet med statssekretærstillingen i Finansdepartementet, som nå kom under ledelse av statsråd Per Kleppe. Arne Treholt, kjent for standpunkter som lå helt på linje med Skogstad Aamo’s, ble sekretær hos havrettsminister Jens Evensen. Kai Ekanger, aktiv NKP’er til helt opp i slutten av seksti-årene, ble statssekretær i Justisdepartementet. Ingrid Eide fikk den ene av statssekretærstillingene i Kirke- og Undervisningsdepartementet …

Trygve Bratteli enten prøvde ikke eller maktet ikke å holde igjen …»

Selvsagt overdriver Nils Ørvik. Mange av de nye, unge statssekretærene hadde forandret seg og måtte tilpasse seg. Det har vi ikke minst sett siden. Det viktige er imidlertid at Ørvik reflekterer det syn som var rådende i den gamle «høyrefløyen» og blant bakmennene, som gradvis ble presset mer og mer ut av offisielle verv, men som fortsatt var toneangivende i det revitaliserte hemmelige apparatet. Det var disse som hadde kontakten med Trond Johansen og hans folk i E-tjenesten. Det var disse som fra 1965 hadde jobbet iherdig for å sette opp det nye nettverket, «den fjerde tjenesten».

Overvåkingspolitiet var ikke tilgjengelig i denne perioden. Her satt fortsatt Asbjørn Bryhn, som vel var en god med-overvåker, men ingen venn av Trond Johansen og vanskelig å få inn i det opplegg man trengte nå. Han kunne heller ikke instrueres så lenge Borten-regjeringen satt. I alle fall ble han skiftet ut av Borten-regjeringen i 1967 og erstattet av Gunnar Haarstad, som ihvertfall ikke kunne brukes. Nettet ble derfor først knyttet opp til Trond Johansen og hans seksjon i E-tjenesten.

Kommunistene var feiet av banen. Målgruppene for «den fjerde tjeneste» skulle være SF/SV, de borgerlige og venstresiden i eget parti. Men systemet ble ikke operativt i tide til å hindre det denne gruppen oppfattet som nærmest en maktovertakelse av venstresiden. De gikk nå i et slags «indre eksil» med ett hovedmål for øye: Å gjenerobre makten over Arbeiderpartiet. Lytteapparatet i Folkets Hus som var satt opp ved hjelp av POT sto jo der fremdeles. Ronald Bye spilte på lag inntil han fikk nok og sluttet som partisekretær.

Trond Johansen var således den eneste innfallsvinkel til det som var igjen av Ap/LO-tjenestens tilknytning til de ordinære tjenestene. Etter hvert som «høyrefløyen» mistet sin makt i partiet (og fagbevegelsen) ble det klare grenser for hva deres egen tjeneste kunne drive med. Mer og mer av virksomheten måtte overføres dit man hadde kontroll. Trond Johansen ble krumtappen. Han visste å utnytte avhengigheten, og hvem som etterhvert ble reell sjef for «den fjerde» kan være usikkert.

Partiets nedgang, og venstrefløyens innmarsj, fortsatte etter regjeringsomdannelsen i 1973. «Noen snakket sammen», og fikk startet en prosess for en ny partiledelse. Det var relativt enkelt å få Bratteli til å gå av, men hvem skulle overta – Nordli eller Steen? «Høyrefløyens» kandidat var Nordli, og man ville helst hatt ham på begge lederpostene.

Allerede i 1973 startet de første forsøkene på å fjerne Steen. De som sto bak, var bl.a. Rolf Hansen, Tor Aspengren – og Gudmund Harlem, far til Gro Harlem Brundtland. Sistnevnte sa til Steen at «du vil bli lykkeligere som redaktør»3.

På dette tidspunktet var det imidlertid svært gode forhold mellom Trond Johansen og Reiulf Steen, som kjente hverandre godt fra tidlig i 60-årene etter introduksjon ved Knut Frydenlund4. I 1970 var kontakten blitt fornyet, fortsatt helst i selskapelig forstand rundt Knut Frydenlund, men også ved at Reiulf Steen var behjelpelig med å få Trond Johansen med i Aps internasjonale utvalg fra 1973 og ved at Johansen ble en flittig deltaker på Ap-arrangementer i Oslo. Frydenlund, Holst og Stoltenberg var blant Steens venner, og deres venner var Tronds venner. Denne grupperingen delte ikke «høyrefløyens» frykt for Steen. Trond spilte på begge hester.

Foran Ap-landsmøtet i 1975 startet Johansen sågar kampanje for Steens kandidatur (dog bare som formann!), men passet på å gjøre det gjennom sin kone Grethe Johansen, sentral Ap-politiker i Akershus og medlem av valgkomiteen. Resultatet ble som vi kjenner: «Kompromisset» i 1975 med Nordli som statsminister og Steen som partiformann. Glimrende resultat for dobbeltspilleren.

Dette ble en forunderlig periode der «høyrefløyen» og «den fjerde» fikk uventet hjelp.

Arbeiderpartiets regjering under Odvar Nordli og partiet under Reiulf Steen ble utsatt for en lang rekke problemer som sammen trakk dem dypere og dypere ned i desperasjonen.

Lillehammer-saken ble på et vis «arvet» fra Korvald-regjeringen, og skapte ikke i samtid så store problemer. Men etterhvert vokste den til et stort og guffent skjelett i skapet med betydelige tildekkingsbehov, dog åpenbart først i 90-årene.

Per Kleppes «motkonjunkturpolitikk» virket ikke. Ledighet og inflasjon eksploderte. Nordli trodde han gjorde et kjempekupp da han fikk Dagbladets lekkasjesjef Per Vassbotn som statssekretær, den tidligere Venstremann uten Ap-tilknytning som hadde terrorisert Aps organer ved å bringe lydbånd-riktige referater i Dagbladet fra indre partimøter. Ikke så overraskende i denne Engen-tiden! Nordli satset enorm personlig prestisje på Volvo-saken, som forsvant da småaksjonærene i Volvo stemte det hele ned og alle andre partier i det norske Stortinget var mot.

Både Nordli og Steen hadde personlige problemer som skapte tvil om partiet hadde noen ledelse i det hele tatt. Reiulf Steen avga et intervju med «Ny Tid» som var så tettpakket med venstresosialistisk arvegods at det ble brukt som propagandamateriale av Høyre i mange år. Odvar Nordli sto i 1979-valgkampen i spissen for en togkampanje fra Oslo til Trondheim som endte i full oppløsning på alle måter. Den er levende beskrevet i Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigenes bok «Makt og mannefall».5

Det var mye rot også i utenriks- og sikkerhetspolitikken, med «fotnoter» i NATO, stadig utsettelse og tabulegging av EF-saken osv.

Noen av de statssekretærer og personlige sekretærer som var kommet inn i Nordlis regjering var enten allerede satt under overvåking eller ble det raskt på helt saklig grunnlag av Overvåkingspolitiet. Det var folk som ble kalt «Gerhardsens barn» og flittig deltok i det mappe- og pjolterdiplomati russerne nå la opp til for å skaffe seg nyttige idioter eller rene agenter til å drive desinformasjon eller ren etterretning. En av disse var Arne Treholt, som ble satt under konkret spionmistanke med etterforskning allerede fra årsskiftet 1976-77.

Andre saker innenfor denne materien og i denne perioden var Blindheim-saken, Gunvor Galtung Haavik-saken, listesaken, Hole Jacobsen-saken, Wilkes/Gleditsch-saken, Loran C + Omega etc. (se full oversikt i 8.13 nedenfor).

Det var altså en lang rekke forhold som sammen kom til å komplisere arbeidsforholdene for både Nordli og Steen. I en rekke av sakene ble regjeringen og partiet helt avhengige av Trond Johansens råd og medvirkning. Han hadde under Bratteli vært flere ganger på tale som statssekretær, men man valgte å ikke eksponere ham. I praksis var han gjennom det meste av 70-årene likevel uformelt like mye regjeringsmedlem som noen andre. Både Nordli og Steen, som utvilsomt selv i en periode hadde vært under overvåking, har også på dette plan bragt seg i avhengighetsforhold til ham.

Men alle ulykkene som de to partilederne bragte ned over partiet ble for mye. «Høyrefløyen» raste og så på det hele som et resultat av den venstreradikale dreiningen. Også for Trond Johansen, som hadde spilt på to hester, ble det for meget. Steen hadde utspilt sin rolle og var blitt en belastning. Steens avgang ble også nøkkelen til Nordlis avgang. Johansens nærmeste venner i Ap var tross alt den klassiske «høyrefløyen», som nå var i et slags eksil (dog ikke verre enn at f.eks. Jens Chr Hauge stadig ble benyttet til opprydningssaker i statsindustrien og andre store prosjekter, som f.eks. Volvo-saken, og Finn Lied fikk være styreformann i Statoil) Sammen startet de nå arbeidet med å gjenvinne makten i Ap. Trond Johansen og denne gruppen hadde en viktig felles alliert: Israel og Mossad.

Det nedkjølte forholdet til CIA pga såvel U-2-nedskytningen som Lygren-saken og deretter oppgjøret mellom Evang og Bryhn, samt at E-tjenesten kom under granskning av Mellbye-utvalget, medførte at Trond Johansen inngikk i et stadig tettere samarbeid med og derved en større avhengighet av Mossad. Mossad har alltid «spist sine egne barn»! Den gamle Delfinus-operasjonen til fordel for Norge og våre allierte i NATO ble senest på denne tiden utvidet til bruk for offensiv etterretning til fordel for Mossad når norske skip anløp arabiske havner. Krigene i 1967 og 1973, og frykten for nye kriger, sammen med en påviselig kjølig holdning til Israels selvdefinerte sikkerhetsbehov i Washington, nødvendiggjorde å utnytte de mulighetene som lå i den norske handelsflåten representerte for etterretning mot arabiske havneområder.

Irak-delen av Treholt-saken er et eksempel fra denne perioden på naturlig (og legitimt) samarbeide mellom Trond Johansen og Mossad. Det gjorde ikke saken noe dårligere at all støtte til Trond Johansen i denne perioden samtidig var en støtte til å få Israels og Mossads beste venner tilbake til makten i Ap.

1 Nils Ørvik: «Kampen om Arbeiderpartiet. Venstrefløyen og vestorienteringen». Grøndahl 1977. Side 73.

2 Ørvik, side 81.

3 Viggo Johansen og Pål T Jørgensen: «Edderkoppen – historien om en møbelhandler». Aventura 1989. Side 36.

4 «Vi som styrer Norge», side 169.

5 Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene: «Makt og mannefall». Cappelen 1992. Side 75 ff.