Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, som Trond Johansen ble medlem av i 1973, er en helt unik institusjon i Norges politiske verden. Det er selvsagt ikke uvanlig at partiene har ulike komitéer og utvalg, men disse er ellers nesten alltid mer for kortlevde utredningsutvalg å regne, eller kortvarige støttegrupper for en fraksjon i en stortingskomité under behandlingen av større saker m v.

Arbeiderpartiet har delvis hatt en annen tradisjon enn de andre partiene. De har blant sine mange utvalg hatt – og har – enkelte svært mektige utvalg som er for stabsutvalg å regne. Disse har bestått i mange år med deltakelse fra partiets aller mest sentrale nøkkelpersoner i Regjeringen, LO og bevegelsens andre offisielle og uoffisielle maktsentra. Det forbløffende ved AP-tradisjonen er at man heller ikke har nølt med å trekke inn Aps superbyråkrater i det offentlige, f.eks. departementsråder i relevante departementer. Dette regnes som «fy-fy» i andre partier og av 99% av embetsverket. Hovedparolen i embetsverket er å holde sine partipolitiske preferanser mest for seg selv og valgurnen. Det finnes selvsagt også en lang rekke embetsmenn som er medlemmer av andre partier (mange fremtredende i f.eks. både Høyre og Sp), og det kan nok hende de tidvis hvisker en partileder noen kvalifiserte råd i øret, men ingen av disse ville en gang tenke på å ta formelle partiverv med tilknytning til eget fagområde.

Et eksempel er APs oljepolitiske utvalg der Erik Himle var medlem også i den tid han var departementsråd i Olje- og Energidepartementet. Dette utvalgets eksistens er forøvrig nesten for hemmelig å regne. «Alle» vet at det finnes, men det nevnes sjelden offentlig. Det er mulig det er et underutvalg under partiets næringsutvalg.

Men det er APs internasjonale utvalg som har en særlig sentral posisjon. Det ble første gang oppnevnt av Aps sentralstyre i 1946 med selveste Haakon Lie som formann, en posisjon han beholdt helt frem til 1965¹. Da fortsatte han som medlem, men overlot formannsvervet til Reiulf Steen. Utenriksminister Halvard Lange satt i utvalget i 20 år frem til 1965. Finn Moe, som var formann i Stortingets utenrikskomité 1950-65, en særdeles mektig og sentral posisjon han holdt nesten hele ettpartistat-perioden og valgte å sitte i fremfor å gå inn i Regjeringen, var medlem av internasjonalt utvalg 1946-68, i 22 år! John Sannes, utenriksredaktør i Arbeiderbladet og senere NUPI-direktør fra 1960 ble oppnevnt i 1946 og satt trolig i utvalget ihvertfall så lenge han var NUPI-direktør, dvs. til 1983. (Om NUPIs forhold til E-tjenesten, se kap. 24.10) Andre sentrale aktører med svært lange perioder i utvalget var Arne Ording, professor i moderne historie, konsulent i UD, rådgiver for den norske delegasjonen til NATO-rådet og redaktør av NUPI-tidsskriftet «Internasjonal politikk»; Konrad Nordahl, Aase Lionæs, Martin Tranmæl og Kaare Sandegren.

Senere ble Knut Frydenlund, Thorvald Stoltenberg, Johan Jørgen Holst og Bjørn Tore Godal medlemmer av utvalget både før og under (og to av dem etter) hver enkelts tjenestetid i Regjeringen. Thorbjørn Jagland har vært medlem lenge. Andre interessante navn er Arne Karstad (Karstad-utvalget, statssekretær Forsvarsdepartementet 1986-88), Hans Chr Bugge (tidl. Redd Barna, ekspedisjonssjef Miljøverndepartementet 1978-82 under Gro, statssekretær Departementet for utviklingshjelp 1986-87), Øystein MæIand, Helen Bøsterud (statssekretær Sosialdepartementet 1980-81, stortingsrepresentant 1977-93, leder justiskomitéen 1981-86, justisminister 1986-89, nestleder forsvarskomitéeri 1989-91), Siri Bjerke og Halle Jørn Hansen (tid. Venstremann og tidl. NRK-reporter, senere Norsk Folkehjelp). Og altså Trond Johansen, inntil nylig seksjonssjef i E-tjenesten, utvalgsmedlem fra 1973 og trolig til dags dato², dvs. hittil i 22 år!

Man må ikke tro at dette er et rådgivende utvalg som skal representere ulike deler av partiet. Adgangen til utvalget har – muligens med enkelte unntak i nyere år – alltid vært forbehold tilhengere av NATO og EU. Det dreier seg om et operativt utvalg som trekkes på for alle slags internasjonale representasjonsoppdrag, der trådene fra parti, fagbevegelse, utenrikstjeneste og hemmelig tjeneste samles og koordineres. Her foregår de dypeste diskusjonene om utenriks- og sikkerhetspolitikk og tilsvarende følsomme innenrikspolitisk forhold. Det er her «alle kort kommer på bordet» (nesten), og taktikk, Langsiktig strategi og hemmelig informasjon legges ved siden av hverandre for koordinert handling i de miljøer medlemmene kommer fra. Vi tror ikke informasjon fremlegges i slik bredde i noen andre parti- eller regjeringsorganer. Muligens er utvalget forsynt med et arbeidsutvalg som tar det aller mest følsomme.

Trond Johansens 22-årige deltakelse i dette innerste sanctum er en ren skandale. Det representerer en klar favorisering av ett parti i forhold til de dypeste militære hemmeligheter, og verre: I praksis en koordinering av de viktigste deler av E-stabens lovlige og ulovlige virksomheter med dette ene partiets politikk, preferanser, taktikk og strategi. Dette er grunnaksen i «den fjerde tjeneste».