Vi skal så komme litt inn på et lite «sideshow». Vi har i kapittel 2 vært inne på at Setsaas avslørte at Redd Barna v/h.r. adv. Annæus Schjødt og generalsekretær Hans Chr Bugge (også kjent som statssekretær for AP i Departementet for utviklingshjelp 1986-87) hadde benyttet forfalskede beviser under rettssakene mot ham. I oktober 1991 ble dette forholdet anmeldt til Leif A. Lier¹, vedlagt omfattende bevismateriale, i all hovedsak Schjødts egne dokumenter. Fusk og oppkonstruerte bevis kunne dokumenteres rett og slett ved å legge Schjødts egne dokumenter ved siden av hverandre.

Likevel ble saken henlagt etter fjorten dagen² med følgende påtegning:

«De underrettes om at forholdet er henlagt på grunn av mangel på bevis. Det er heller ikke grunnlag for å sikte noen spesiell person …»

Dette var jo bare tøv. Anmeldelsen var meget omfattende og inneholdt både saksfremstilling, kronologisk oversikt og særskilt notat for å bevise forsett. Det var dokumentert at Schjødt/Bugge hadde fremlagt bevismidler fra personer som han hevdet var advokater og revisorer, men som beviselig ikke var det. Den ene «advokaten» som ble brukt til en høytidelig advokat-attestasjon viste seg å være Redd Barnas egen agronom, for anledningen omgjort til advokat av Schjødt som kjente mannen godt gjennom dokumenterbare møter. Videre hadde Schjødt/Bugge benyttet et dokument av en bestemt tidlig dato som skulle dokumentere en bestikkelse, men senere dokumenter utferdiget av de samme personene – også fremlagt av Schjødt/Bugge – gjorde det helt klart at ikke noe slikt dokument fantes på det aktuelle tidspunkt. Men noen år etter det igjen fantes det likevel datert på det tidligste tidspunkt! Endelig ble det dokumentert direkte oversettelsesfusk fra de originale spanske dokumenter til de norske oversettelser som ble fremlagt i retten.

Det var ikke foretatt noen som helst etterforskning, ikke en gang avhør av anmelderen eller noen av de anmeldte – ikke en gang av noen av de tre oppgitte vitner (Petter Holst, hans kollega presten Bjørn Willoch og santalmisjonæren Tore Holmqvist)! Vitnene hadde selv erklært at det omtalte dokument var falskt, at Schjødt/Bugge hadde «omgjort» en kvittering til en regning, at det forelå oversettelsesfusk etc.

Det fantes mao. mer enn nok bevis. Det var heller ingen tvil om at bevisene var brukt i retten av Schjødt/Redd Barna, og at man måtte ha visst at de var falske. Det var derfor også bare tøv at man ikke hadde noen å rette tiltale mot.

Da Lier meddelte Setsaas henleggelsen, sa han at Setsaas gjerne kunne anke, men det ville nok bli samme resultat. Vi antar han visste hva han snakket om (se nedenfor).

Henleggelsen ble i mars 1992 anket til Eidsivating der den ble henlagt pånytt, nå av førstestatsadvokat Lasse Qvigstad, som mente det ikke var knyttet almen/offentlig interesse til saken. Når ble det lov å drive kriminalitet som ikke påkaller almen interesse? Heller ikke Qvigstad foretok noen etterforskning.

Underhånden fikk vi informasjon fra Aftenpostens Harald Stanghelle, en journalist med svært god kontakt med tjenestene (mer om ham i kap. 19), om at henleggelsen hadde sammenheng med at Schjødt hadde avsluttet sin karrière og snart skulle flytte til Sør-Afrika, og at Setsaas som frikjent ikke hadde lidd noen skade av eventuelle falske bevis. Det var således ikke nødvendig å ta opp saken hverken av almene hensyn eller av hensyn til Setsaas, og dessuten ville det være leit for den gamle hederskronede advokat …

Men vi hadde fått den reelle begrunnelsen fra Stanghelle. I klart språk var det at det finnes visse advokater som rett og slett er innvilget immunitet av sine juristkolleger i påtalemyndigheten – ihvertfall når de samarbeider!

Det vi på dette tidspunktet ikke visste, var at det i mellomtiden var kokt opp falske anklager om at Setsaas rett og slett skulle være «farlig» og en fysisk trussel mot Schjødt! Vi kommer i kap. 18.5 tilbake til bevisene for dette, som vi først fant våren 1995. Det var litt av en melding å få, for den som har sittet lange dager og netter og forfattet det ene grundige klageskrivet etter det andre til rettsvesenet gjennom mange og lange år, fast bestemt på å følge «boken» med samfunnets spilleregler til det ytterste. Det hjelper lite når det samme samfunnet blåser av disse spillereglene selv. Tusenvis av sider med fakta, observasjoner, analyse og argumenter kan altså i Norge feies til side ved å finne noen som kan påstå at man er «voldelig». Da kan man bare henlegge om igjen og om igjen!

Vi syntes ikke det var godt nok. Vi anmeldte derfor i januar 1994³ Lier og Qvigstad for grov uforstand i tjenesten, og viste bl.a. til en lang rekke habilitetsproblemer med begge.

Denne anmeldelsen førte ikke til noe mer etterforskning enn de andre. Anmeldelsen ble oversendt til Det særskilte etterforskningsorgan (SEFO) for Eidsivating⁴ med anmodning om at SEFO’s innstilling skulle sendes Riksadvokaten. Deretter ville det ifølge brevet bli «vurdert om settestatsadvokat skal oppnevnes». Det er imidlertid bemerkelsesverdig at det i oversendelsesbrevet også vises til Riksadvokatens etterforskningsgruppe v/Edward Dahl, og at «det antas at etterforskningsorganet bør kontakte Dahl».

Hvorfor det? Det er jo to helt forskjellige saker. Dahl skulle etterforske ulovlig overvåking etc., mens denne anmeldelsen dreide seg om politiets og påtalemyndighetens neglisjering av en anmeldelse i en sak vedr bruk av falske bevis i retten. Hva skulle de få vite av Dahl?

Vi mottok henleggelsesbrev datert 15. mars 1994⁵, og deretter kunne man av alle steder lese i Økonomisk Rapport⁶ ved Alf R. Jacobsen (mer om ham i kap. 19, 20.4, 26.1.11.2, 26.13 og Etterord) at saken var henlagt, i en sterkt vridd og diskrediterende artikkel.

Vi merket oss at henleggelsen var foretatt av Økokrim v/førstestatsadvokat Arnstein Gjengedal, etter at den var innlevert til Oslo Politikammer og derfra sendt det Særskilte etterforskningsorganet (SEFO) som skal ta seg av interne saker (sml. «Internal Affairs» i alle amerikanske kriminalfilmer!). Det fremgikk av henleggelsesbrevene at den var «etterforsket av SEFO», men at Riksadvokaten i brev av 22. februar 1994 hadde bedt Økokrim behandle påtalespørsmålet (dette brevet har ikke vi sett). Det merkelige var at Økokrims henleggelsesgrunnlag var at anmeldelsen var «åpenbart grunnløs». Vi har fått opplyst at dette er et grunnlag man benytter når man umiddelbart bestemmer at det ikke skal foretas noen etterforskning. Det stemmer med det vi hadde observert: Intet avhør av anmelderne, sikkert heller ikke av de anmeldte.

Når en sak er etterforsket av SEFO, skal SEFO avgi innstilling, men SEFO avgjør ikke påtalespørsmålet. Når det dreier seg om ordinære politisaker (f.eks. politivold) går saken til vedkommende statsadvokatembete. I dette tilfelle gikk saken direkte tilbake fra SEFO til Riksadvokaten. Normalt skulle Riksadvokaten nå utnevnt en annen statsadvokat til settestatsadvokat, slik han allerede hadde gjort med overvåkingssaken, der settestatsadvokaten ble Edward Dahl fra Agder.

Hvorfor gjorde han ikke det med denne saken?

Her er det to muligheter: Den ene er at ingen av de andre statsadvokatene ville ha saken. Edward Dahl hadde mer enn nok problemer med sin setteadvokatrolle. Hva med de andre? Visste de at det var urent trav i saken, slik at Riksadvokaten ikke kunne bruke sin instruksjonsmyndighet? Hadde kan kanskje forsøkt å sende den flere steder, men fått beskjed om at den ønskede henleggelse ikke kunne komme derfra?

Den andre muligheten er at det ble etablert at Riksadvokaten selv var direkte inhabil, enten ved egen erkjennelse eller beskjed fra Justisdepartementet. Bare da blir hele påtaleetaten inhabil. Hvorfor det? Den eneste forklaringen på dette er at han allerede hadde hatt anmeldelsen av Schjødt til behandling, og selv vært delaktig i ikke-etterforskning og henleggelse av denne og/eller anken.

Vi vet fra andre av våre saker at det ikke er uvanlig at den som skal avgjøre en «vanskelig» sak forespør overordnet myndighet først, for å spre ansvar. Vi regner med at mannen som henla ved Oslo Politikammer, Svein Olav Kristiansen, har vært innom Eidsivating først. I neste runde måtte så Eidsivating spørre Riksadvokaten, og da ble han inhabil.

Men da kommer hele saken i et annet lys. Da har vi her en sak (Schjødts bevisforfalskning) som først er så stor og stygg at den ikke kan henlegges uten å spørre Riksadvokaten først (det stemmer med Stanghelles versjon: det er opplagt ikke en politiinspektørs sak å henlegge en sak som kan være alvorlig kriminalitet fordi man synes synd på den mistenkte); og som deretter blir så liten og tåpelig at det er soleklart at den måtte henlegges uten etterforskning, så soleklart at det ikke er nødvendig å etterforske om henleggerne gjorde jobben sin.

Vi minner om at Riksadvokaten, SEFO og Økokrim har samme sjef: Justisdepartementet, evt Justisdepartementet som saksbehandler for Kongen i statsråd. I virkeligheten står vi overfor det samme i dette «side-showet» som i hovedsaken: «Noen» har snakket sammen og bestemt at alt skal henlegges, uansett. Det gjelder bare å finne en måte å gjøre det på og noen til å gjøre det som er på lag.