7.1 «I almen interesse»

I mellomtiden var etterforskningen av den falske bevisførselen i saken mellom Redd Barna og Setsaas avsluttet. Ingen var i tvil om at den måtte anmeldes. 6. september 1990 hadde bl.a. Setsaas, Aamodt og Holst møte med politiinspektør Leif A. Lier. Anmeldelsen1 ble senere henlagt2 og anket3 og henlagt4 igjen. Ikke på noe tidspunkt foretok Lier noen form for etterforskning av saken. Via en journalist med særdeles gode kontakter til systemene fikk Ramm senere beskjed om at grunnen til henleggelsen var at Redd Barnas advokat Annæus Schjødt hadde pensjonert seg og skulle flytte til Sør-Afrika, slik at det ikke var fare for gjentakelse. Hensynet til Setsaas talte heller ikke for å gjøre noe, fordi han jo «heldigvis» var blitt frikjent. Under omstendighetene var det da liten grunn til å ødelegge navnet til en gammel hederskronet advokat.

På dette møtet kom det ved en tilfeldighet frem at det også kunne være en avlyttingssak på gang. Lier fattet straks interesse.

Da det ble klart at Lier var interessert, så Ramm mer positivt på å trekke inn Politiet. Erfaringen med Frang var også nedslående for det konkurrerende private markedet. Han kjente Lier fra Oslo Høyre og Oslo Bystyre, og regnet ham som en venn han kunne ha tillit til, og som sikkert ville sørge for nødvendig diskresjon. Også Aamodt hadde et meget godt forhold til Lier. Setsaas var meget skeptisk, men ga seg. Dessverre viste det seg senere at Setsaas hadde mest rett. Han hadde bygget sin skepsis på kjennskap til Liers bakgrunn, som vi andre nok la for liten vekt på:

Liers første kjente sak av betydning var faktisk Lillehammer-saken, der Lier var en av etterforskerne. Det er velkjent at denne etterforskningen ble manipulert ovenfra ved inngrep fra Jens Chr Hauge, oftest via påtalemyndigheten. Vi kjente imidlertid ikke da til den åpenbart nære kontakt Lier må ha hatt med drapsdømte Sylvia Rafael, senere Sylvia Rafael Schjødt5

«(Sylvia RafaeI) sendte tegninger til kriminalbetjent Leif A. Lier, der hun fremstilte seg selv som lille Rødhette og han som den store stygge ulven – med snadde mellom tennene.»

I tillegg til de bekjentskapsforhold han måtte ha opparbeidet til ekteparet Schjødt i forbindelse med etterforskningen og rettssaken, har han også deltatt i beskyttelsesaksjoner for ekteparet senere, i forbindelse med terrortrusler mot Sylvia i slutten av 80-årene. Som tillitsmann i Redd Barna hadde han kanskje i tillegg vært godt informert om rettssaken mellom Setsaas og Redd Barna, og hatt kontakt med Schjødt på den måten også.

I 1977 var Lier etterforsker under «listesaken»:

«De to ganske ukjente politimennene som drev etterforskningen, Arne Huuse og Leif A Lier svingte seg gjennom den opp til å bli rikskjendiser og senere toppfolk i politiet …6»

I 1979 ble han engasjert i en annen sak mellom Ivar Johansen og Forsvaret. Striden gjaldt hva som kunne stå på trykk i en norsk utgave av en CIA-bok der Ivar Johansen skulle skrive et ekstrakapittel om «CIA i Norge». Lier var her den som avhørte Ivar Johansen7. I forbindelse med begge disse sakene måtte Lier ha arbeidet nært sammen med Trond Johansen.

Lier var fra første møte8 vennligheten selv og meget interessert i saken. Han aksepterte fullt ut at kontakten kunne være uformell uten anmeldelse, for å hindre lekkasje. «Saken berører jo betydelige almene hensyn, så det er helt i orden,» bekreftet han. Alt materiale skulle forbli på hans kontor, i hans safe, inntil videre.

På møte med Lier 8. oktober 1991 ble vi enige om at han skulle kontakte Overvåkingspolitiet for å sjekke om det foregikk noen overvåking man der kjente til, eventuelt basert på misforståelser. Vi la nå stor vekt på å understreke at Lier skulle kontakte Urdal, ikke Frigaard. (Frigaards befatning med Mossad/asylsøkersaken var nå kjent9 og det var god nok grunn til at Lier burde tatt poenget.) Likevel ringte Lier straks etter tilbake. Han hadde likevel snakket med Frigaard, som erklærte at POT ikke hadde noen overvåkingsaksjon mot noen av oss10. «Men han kunne ikke garantere at ikke andre gjorde det,» hadde han lagt til11. Vi mislikte sterkt at vi pånytt ble avledet fra Urdal og henvist til Frigaard, denne gangen på grunn av Lier. Men det var greit å få dette bekreftet12.

Lier hadde også et møte med seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten. Vi ble meddelt at det heller ikke herfra var noen aksjoner rettet mot oss13. E-tjenesten driver ikke med lovlydige norske borgere, må vite.

Lier påtok seg også å få bekreftet episodene i POT hos Frigaard/Gald. I desember ga han foreløpig svar: Schjødt kunne ikke ha vært der, fordi han ikke var inn/ut-skrevet i besøksprotokollen, noe alle måtte gjøre. Men det visste vi fra før. Vi gjentok hva det var Lier skulle ha undersøkt (se kap. 1), og endelig kunne han i januar fortelle at han nå hadde avhørt vaktene, og at det var korrekt at Schjødt hadde vært i POT mens Setsaas hadde møte med Gald. Det viste seg å være den eneste nytten vi hadde av Oslo Politikammer14.

I det hele tatt la vi frem det meste av hva vi hadde i full åpenhet til Lier. Spesielt gjaldt det avdekningen av overvåkingsleilighetene på Lindebergåsen. I ettertid er vi dessverre overbevist om slike informasjoner gikk like fort ut gjennom sprekkene på baksiden som de gikk gjennom døren i Liers safe.

Blant disse var også opplysningene om at vi hadde avdekket overvåkingsleilighetene på Lindebergåsen. Dette må ha vært meget alvorlig, for kort tid etter ble det nærmest arrangert «Best In Show»-oppvisning av schäferhunder i omgivelsene. Overvåkerne måtte ha beskyttelse. Setsaas og Holst pleide nå spøkefullt å konkurrere i hvem som hadde sett flest schäfere på en spasertur i nabolaget. Verre var det at Setsaas en sen kveld ble utsatt for en temmelig truende opplevelse. Han skulle til å kjøre inn i garasjen da det dukket opp en utlending15 som oppfordret Setsaas til å stige ut av bilen. Da han var i ferd med å gjøre det, oppdaget han en større gjeng sto bak et garasjehjørne klar til å storme frem. Han fant det da tryggest å smelle igjen bildøren og rygge ut i en fart. Episoden ble anmeldt, men etterforskerne slo seg til ro med at gruppen trengte hjelp til å skifte et punktert dekk.

Knut Larsen, som var en slags teknisk koordinator for de private etterforskerne innenfor Norsk Oljerevy, landet en gang i denne tiden på Fornebo etter en utenlandsreise. Setsaas var pr telefon fra Amsterdam varslet om ankomstdata og ventet utenfor. Larsen er en meget hyppig flypassasjer som ser ut som – og er – en meget korrekt og pertentlig forretningsmann med helt reglementsmessig dress og normal bagasje. Han hadde aldri vekslet et ord med tollerne på Fornebo. De øvrige passasjerene var en svært broget blanding av alle slags farger og rike muligheter for tollerne til å følge sine vanlige erfaringer eller fordommer om hvem man burde stanse. Denne gangen ble han imidlertid stoppet bryskt og holdt tilbake til alle andre passasjerer var passert. Han ble da tatt inn i avkledningsrom, og opplevet å få både kropp, klær og bagasje gjennomgått til mindre kvadratmillimeter selv på de mest intime steder. Selv forretningsdokumentene ble tatt fra hverandre ark for ark for å se hva som var mellom. Denne typen undersøkelser av reisende skjer bare på grunnlag av meget sterk mistanke. Tollerne måtte ha mottatt et meget troverdig tips. Fra hvem?

Dette bragte opp problemstillingen om kriminaliserende provokasjoner. Det ble ikke funnet noe på Larsen (men han fikk ikke ett eneste ord som unnskyldning), men var dette en advarsel? Hva med neste gang? Kunne det bli plantet noe som kunne bli funnet? Presten Holst tok denne muligheten meget alvorlig. Da han senere var på reise til Ecuador, orienterte han på forhånd Kjell Magne Bondevik om denne risikoen slik at Bondevik om nødvendig kunne være sannhetsvitne i ettertid. Flere av oss andre vurderte faktisk å gjøre avtale med Tollvesenet om fast, forhåndsbestemt kontroll ved hver hjemkomst slik at vi kunne fri oss fra enhver eventuell mistanke om smugling om noe ble funnet. Vi nøyet oss likevel med ulike varianter av Holsts metode.

I det hele tatt var det mye som spisset seg til i denne perioden. Årsaken var nok at motpartens folk gjennom alle våre rapporter til Lier forsto at vi var i full sving med å finne ut mer enn de hadde godt av. En spesiell episode var særlig urovekkende:

Selv om vi hadde begynt med Politiet, fortsatte vi å supplere med privat etterforskning, særlig fordi det i alle tilfelle gikk sent med Lier. Etter at Frang trakk seg trengte vi ny etterforsker. Vi fikk tips om at den tidligere sjefen for Kriminalvakta., Arne K. Tangstad, en tøffing som hadde gravd opp lik på søppelfyllinger, drev en slags privat pensjonistpraksis. Han sa ja takk, og begynte i september. I forbindelse med møter med oss fikk han to ganger bilen sin kraftig skadet med manuelle slagvåpen e. 1. Han var ikke i tvil om at det hadde sammenheng med hans nye engasjement og sendte regning til oss på skadene.

Tangstad hadde såvidt begynt å jobbe da Mossad/asylsøker-saken førte til sjefsskifte i POT. En ny overvåkingssjef – Jan S. Grøndahl – ble utnevnt, angivelig for å rydde opp. Vi trodde dette måtte være «en hvit mann». Tangstad kjente ham fra før, og tilbød seg å ta et møte med ham for å få hele saken løst i minnelighet. Kanskje var det en slags lovlig overvåking på et misforstått grunnlag som kunne ryddes opp? For å forklare alvoret og mulighetene for at det var noen ukontrollerte krefter i sving ville han også redegjøre for en episode en sen kveld på Lindebergåsen der Setsaas på nære nippet hadde sluppet unna en gjeng svært truende personer (en episode som ikke ble etterforsket til tross for politianmeldelse). Vi syntes det var en god ide, og ventet spent på tilbakemeldingen.

Tangstad møtte flere av oss rett etter møtet i en leilighet på Nordstrands-kanten16, temmelig oppskjørtet, og redegjorde for følgende korte samtale etter at han hadde forklart hvorfor han kom:

Grøndahl (med referanse til den truende gruppen personer): – Jaså, begynner han å bli redd nå?

Tangstad: – Nei, ikke akkurat redd, men han vil jo gjerne komme til bunns i slike saker.

Grøndahl: Jeg skal si deg noe, Tangstad: Du bør ligge unna denne saken, ellers kan det gå deg ille.

På grunn av dette og bilknusingen kom også Tangstad til at han burde trekke seg fra saken. Kort tid etter flyttet han fra Oslo til Volda, der han tok jobb som mekaniker på en bensinstasjon. Når man ringte hans jobbtelefon, svarte han «Grava». Ironisk nok17.

Særlig opptatt må motparten ha vært av å få tak i bokmanuskriptet og finne ut mest mulig om hva vi visste. De forsto nok at boken ikke bare ville komme til å dreie seg om Guatemala, men at det også ville bli snakk om avlytting, Mossad Norge, overvåkingsleiligheter og litt av hvert som de ikke kunne vite om vi visste eller ikke. Det var jo riktigere enn de ante. De har hittil klart å unngå Guatemala-boken ved å holde oss sysselsatt med noe mye større og viktigere. Ikke før nå er vi imidlertid kommet så langt med motetterforskningen av dette at det ble grunnlag for bok. Men det kunne ikke motparten gå ut fra da.

1 Anmeldelse innlevert høsten 1991 til politiinspektør Leif A. Lier.

2 Henleggelse primo 1992 overlevert fra Lier, ledsaget av en kommentar om at «Dere må gjerne anke, men resultalet blir det samme.» Han visste hva han snakket om. Senere oppdaget vi at Lier og hans overordnede Mikkelsen i en annen sak ba statsadvokatene i Eidsivating om råd vedrørende etterforskning og konklusjoner på forhånd, og i saker vedrørende etterretning og overvåking faktisk rapporterte dit og ikke til Haugli. Et fint utgangspunkt for habilitet i ankebehandlingen!

3 Primo 1992.

4 Våren 1992 – av Lasse Qvigstad.

5 David B. Tinnin og Dag Christensen: «Nummer Tretten». Cappelen 1976. S. 223.

6 Steinar Hansson i Dagbladet 28.10.94.

7 Saken er beskrevet som innledning til det aktuelle kapitel i Philip Agee/Louis Wolf: «CIA i Europa». PAX 1979. S. 62.

8 Juli 1991.

9 Startet i Aftenposten 17. september 1991, Urdal/Frigaard gikk av i oktober.

10 Dette fremgår også av Liers rapport til sin overordnede Mikkelsen og deretter til Eidsivating, datert 3. juli 1992.

11 Det siste fremgår ikke av rapporten.

12 Bekreftet i Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

13 Bekreftet i Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

14 Men dette er ikke nevnt i Liers brev til Mikkelsen av 3. juli 1992. Vi var imidlertid tre personer til stede da han bekreftet dette.

15 Vi får understreke at vi selvsagt ikke mener at det er noe spesielt farlig å treffe utlendinger. Det er imidlertid et faktum at vi har mange som oppholder seg i Norge på Fremmedpolitiets nåde, og derfor kan være særdeles lette å rekruttere til ymse formål hvis de får inntrykk av «øvrighet» står bak. Mange av våre spor går til Fremmedpolitiet.

16 17. oktober 1991.

17 I sin forklaring til Dahl-gruppen har Tangstad valgt å ikke bekrefte denne samtalen. Vi fortenker ham ikke for det. Det er flere ved siden av oss som har hørt ham fortelle om denne samtalen. En kjent daværende NRK-reporter tryglet ham om å fortelle historien foran kamera, med avtale om at filmen skulle låses ned til han selv ville frigi den, slik at den ihvertfall var oppbevart for historien, men dette fant han heller ikke å kunne gjøre.