5.8 Israelsk grensepoliti

I 1985 forsøkte politiinspektør Iver Frigaard å få til et samarbeid mellom den norske beredskapstroppen («anti-terror-politiet.») og det israelske grensepolitiet. Denne israelske enheten. som er under militær kommando med både militære og politimessige oppgaver, er blant verdens mest kontroversielle operasjonsenheter på grunn av utallige rapporter om brutal fremtreden mot palestinere på Vestbredden og i Gaza-området og i 1989 på Tempelplassen i øst-Jerusalem.

I 1985 var det bare tre år siden den israelske invasjon i Libanon fant sted. Bare dette ville medført at et norsk samarbeid med det israelske grensepolitiet ville vekket enorm oppsikt.

Frigaard bekreftet i 1992 dette initiativet overfor Klassekampen1:

«- Jeg hadde kontakt med begge sider, både med antiterrortroppen i Norge og med den tilsvarende styrken i Israel, dvs. grensepolitiet. Jeg kjente begge parter. Jeg kunne formidle kontakt og foreslo for antiterrorpolitiet at de inngikk i et samarbeid med det israelske grensepolitiet … Mitt forslag var at de skulle utveksle erfaringer fra antiterrorarbeidet.»

Klassekampen så dette i forbindelse med Frigaards nære forhold til Mossad:

«I 1980, året før han ble ansatt som politiinspektør i Overvåkingspolitiet med anti-terrorisme som spesialitet, gjorde han tjeneste som kaptein og ordonnanse-offiser i Norbatt V i UNIFIL-styrkene i Sør-Libanon. Det var neppe tilfeldig at han som kommende anti-terrorsjef valgte nettopp denne tjenesten i Midtøsten. Systematisk styrket Frigaard – med årelang norsk praksis og instruks i ryggen – samarbeidet mellom Overvåkingspolitiet og det israelske Mossad …»

Den norske beredskapstroppen var heller ikke ukontroversiell. Troppens sjef hadde fra 1976 vært Torleiv Vika, som bygget opp troppen til en så slagkraftig og egenrådig styrke at man på mange hold ble bekymret for at den skulle bli en slags «stat i staten». Det var heller ikke så rart at Frigaard engasjerte seg, for det var flere episoder der Vika lot seg styre av politiinspektør Iver Frigaard i POT, utenom eller endog på tvers av den ordinære kommandolinjen fra Politimesteren i Oslo. (Frigaard inngikk som vi skal se i kap. 13 i «den fjerde tjenestes» kommandonett og rapporterte når det passet rundt sin sjef – Jostein Erstad og deretter Svein Urdal – til seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten, som igjen rapporterte rundt sine ordinære sjefer til Ap og Youngstorget).

Dette var mye av bakgrunnen for ansettelsen av politimester Willy Haugli, som raskt fikk føle problemene på kroppen etter at han tiltrådte i januar 1986 (se kap. 21.12). Dette endte med at Vika ble forflyttet og en stor intern strid i politikammeret der bl. a. formannen i Oslo Politiforening, Jon T. Kvikne og møbelhandler Arvid Engen engasjerte seg for å få Haugli avsatt og Vika tilbake. «Den fjerde tjenestes» kommandolinje til beredskapstroppen var brutt!

At Iver Frigaard også drev saken vedr opplæring i Israel på disse kanalene bekreftes av at Erstad selv har opplyst at han ikke var informert så sent som da saken kom opp i 1992, syv år senere2:

«Dette er fullstendig nytt for meg. Jeg ble aldri informert om dette initiativet, sier Erstad til Klassekampen.

Det dreide seg åpenbart om et viktig og svært kontroversielt spørsmål. Derfor er det helt klart at Frigaard skulle ha gått tjenesteveien og tatt OPP forslaget med meg før han i det hele tatt lanserte det for en annen politi-enhet enn overvåkingspolitiet …»

Frigaard påsto imidlertid at han hadde informert Erstad3, mens Erstad fastholdt det motsatte. Vi er ikke i tvil om at det her er Erstad som snakker sant, ikke Frigaard.

Det som er klart, er at Frigaard tok opp saken i et notat til sin gode venn Torleiv Vika, men forslaget om samarbeid med det israelske grensepolitiet ble for mye selv for ham, og så langt stanset det der. Frigaard tok det imidlertid pånytt opp med Willy Haugli i 1986, men fikk det blankt avvist også av ham. Hverken den tøffe Vika eller «jern-Willy» ville altså være med på dette prosjektet som Frigaard satset sterkt på i årevis.

Denne saken føyer seg vakkert inn i hele rekken av tjenester fra Norge til Israel og Mossad. Men denne gangen førte den ikke frem. Ville den gjort det hvis statsministeren den gangen hadde vært fra Ap, og ikke fra Høyre?

For enten man vurderer et slikt samarbeide som bra eller dårlig sett fra norsk side, ville også dette vært en gave til Mossad: En ny kontaktflate mot Norge, mer avhengighet, bedre sikring av den beskyttelse Mossad har for sine operasjoner i Norge og nye muligheter for å verve venner og agenter.

1 Klassekampen 10. mars 1992.

2 Klassekampen 10. mars 1992.

3 Bl.a. i VG 11. mars 1992.