5.7.2 Agentene

De mest interessante personer fra listen over agenter i Lillehammer-saken er:

Zwi Zamir, som var sjef for Mossad og tilstede på Lillehammer da drapet ble begått. Dermed hadde han selvsagt den egentlige ledelsen. Det er blitt regnet som svært dristig at han var tilstede, og en indikasjon på at det hele må ha vært i forståelse med norske myndigheter. Han var Mossad-sjef fra 1968 og fortsatte ut vanlig tid til 1994, uten noen form for represalier for den påståtte «mislykkede» aksjonen. i 1990 ledet han en undersøkelseskommisjon som etterforsket politiets rolle i den såkalte massakren på Tempelplassen i Jerusalems gamleby, der et 20-talls palestinere ble drept1. Nå er han ett av tre medlemmer i kommisjonen som gransker drapet på statsminister Rabin. I 1989 ble han mistenkt av italienske myndigheter for å være av mennene bak en sabotasjeaksjon mot et italiensk militærfly i 1973, som en hevnaksjon fordi dette flyet hadde vært brukt til å frakte mistenkte palestinske terrorister fra Italia til Malta.

Mike Harari, som var sjef for operasjonen og for agentteamet som hadde utført 12 lignende henrettelser tidligere. Harari var født i Tel Aviv i 19272. Han var med i de jødiske geriljaorganisasjonene Palmach og Shai som kjempet for en jødisk stat, og ble med i staten Israels hemmelige tjenester så snart denne var etablert. I begynnelsen tjenestegjorde han i den interne sikkerhetstjenesten Shin Bet som sikkerhetsoffiser i utenriksdepartementet. Deretter gikk han inn i Mossad som hemmelig feltagent på «spesielle oppdrag». Han var en nær venn av Golda Meir og ble utpekt av henne personlig til å lede hevnergruppen etter München-massakren i 1972. Etter Lillehammer-drapet ble han Mossad-sjef i Mexico City, den viktigste Mossadstasjonen i Latin-Amerika. Herfra overvåket man palestinske aktiviteter i regionen og sto for salg av israelske våpen. I 1980 ble han – ihvertfall offisielt – privat våpenhandler på heltid. Mossad «ga» Harari Panama som eksklusivt marked. Formodentlig passet det Mossad best at salget skjedde tilsynelatende privat. Dette kan også ha vært et arragement for å sørge for at Mossad-agenter med lang og tro tjeneste får tjene opp endel skikkelige penger utenom statsregulativet på slutten av sin karriére. Forfatterne Dan Raviv og Yossi Melman av Mossad-historien «Every Spy a Prince» påpeker at

«Man slutter aldri helt i Mossad. Man er alltid til organisasjonens disposisjon.»

Harari ble meget nær venn med Panamas diktator, general Omar Torrijos og hans etterretningssjef, oberst Manuel Noriega, som også etterfulgte Torrijos som president. Gjennom dette vennskapet kombinert med et visst press fra Israel3 ble Harari utnevnt til Panamas konsul i Tel Aviv, men forble stasjonert i Panama som Noriegas høyre hånd og for å drive våpensalg og våpenopplæring og organisere Noriegas personlige livvakter. I denne perioden drev han også omfattende våpensalg til Nicaragua og Guatemala. Etter hvert gikk all kommersiell handel, ikke bare militær, gjennom Harari og hans kommisjonsberegning. Det fløt nå store penger rundt Noriega og Harari, og Noriega ble tiltalt i USA for narkotikasmugling. I 1989 invaderte USA Panama og arresterte Noriega. Harari slapp unna og vendte tilbake til Israel der han endelig samtykket i å bli intervjuet på fjernsyn (1990)4. En teori om hvorfor han slapp unna var at han etter råd fra Israel mot slutten valgte å samarbeide med amerikanerne om å få Noriega pågrepet.

Marie Tamar, som skal ha vært en av de to eksekutørene som faktisk avfyrte skuddene mot Bouchiki, men som etter det vi har forstått i virkeligheten ikke var det. Hun skal også ha vært Mike Hararis elskerinne.

Sylvia Rafael (senere Schjødt) var opprinnelig fra Sør-Afrika, men dro tidlig til Israel for et kibbutz-opphold, der hun ble vervet til Mossad. Før hun kom med i Hararis drapsgruppe var hennes største etterretningsbragd at hun gjennom lengre tid hadde klart å komme tett inn på Jordans kong Hussein, angivelig som den fremtredende kanadiske journalist Patricia Roxbourg, men i virkeligheten i etterretningsoppdrag.

Sylvia beskrives slik av en av de fremste britiske etterretnings-journalister5:

«Sylvia er særlig nevneverdig som et eksempel på den nye, frigjorte, kvinnelige hemmelige agent, den moderne og langt mer effektive parallell til Mata Hari. Å nevne Sylvia i samme åndedrett som Mata Hari er omtrent en fornærmelse mot henne. Hun er på enhver måte bedre. Gjennomført profesjonell, attraktiv, likevel på høyde med hvilken som helst mannlig agent, og hun har en fantastisk personlighet. Sylvia er ‘pin-up ‘-jenta i Mossad, og folk av mange nasjonaliteter som har møtt henne vil bevitne at hun er virkelighetens personifikasjon av den typen kvinnelig spion som alle filmprodusenter drømmer om … Hun var ikke så dedikert og skruppelløs som Harari-teamets fremste kvinnelige eksekutør (Marie Tamar) …, men en langt bedre all-rounder, en smart informasjonsoppgraver og i det lange løp en meget mer effektiv spion. Da hun kom tilbake til Israel hadde hennes plutselige berømmelse gått foran henne, og hun ble gitt en mottakelse markert med vaiende flagg, blomster og dans da hun besøkte kibbutzen Ramat-Hakovsh som valgte henne som æresmedlem mens hun satt fengslet.»

Det er kjent at Sylvia Rafael reiste rundt i Middelhavslandene sammen med Dan Ærbel (se nedenfor). De besøkte bl.a. en rekke arabiske land, etter all sannsynlighet i etterretningsøyemed for Mossad Vi vet også at ingen av dem reiste under egne navn.

Dan Ærbel var dansk forretningsmann med tilknytning til Mossad fra 19636. Dan Ærbel hadde 3-4 pass på ulike navn. Det hadde også Sylvia Rafael. Han hadde allerede vært med på kanonbåtsaken (kap 5.6) og uranleveransene (kap 5.5). Før Lillehammer-saken hadde han en dekkleilighet i Roma. Dette knyttet ham til Roma-drapet. I tillegg er det kjent at Ærbel foretok en rekke reiser til Libya,, trolig etterretningsoppdrag for Mossad.

Dan Ærbel ble etter sin tidlige løslatelse fra Norge utnevnt til sjef for Mossads Paris-kontor. I denne egenskap fikk han i 1979 i oppdrag å håndtere egypteren Yahua el-Meshad som var en av Iraks fremste vitenskapsmenn og som var på besøk i Paris for å inspisere leveranser til Tammuz-reaktorene. Primært skulle han rekrutteres, men Dan Ærbel siteres slik av forfatteren Ole WaIberg7.

«Hvis han går med på det, er han rekruttert. Hvis ikke, er han død.»

El-Meshad ble oppsøkt av en Mossad-agent mens hans var på besøk hos sin venninne Marie-Claude Magal, men avviste enhver kontakt. Senere snek to menn seg inn i suiten og skar over strupen på el-Meshad. En måned senere ble Magal nedkjørt av en svart Mercedes. Walberg konstaterer:

«Dan Ærbel var åpenbart tilbake på banen med to nye statssanksjonerte israelske drap på samvittigheten.»

På dette tidspunkt (fra 1980) var Iver Frigaard blitt politiinspektør og avdelingssjef i Overvåkningstjenesten, med spesialansvar som liason med Mossad. Ærbel ble deretter utnevnt til sjef for Tsafririm, Mossads enhet for oppbygging og styring av jødiske forsvarsgrupper over hele verden, og ihvertfall fra dette tidspunkt må det ha vært nær kontakt mellom Frigaard og Ærbel som altså ikke lot en norsk drapsdom hindre ny likvideringsvirksomhet. Det er også klart at Dan Ærbel på 80-tallet hadde et overordnet ansvar for utdannelse etc. av nye (og gamle) deltakere i de jødiske selvforsvars- og etterretningsgruppene bl.a. i Norge i samarbeid med Mossad-sjefen i Norge, Israel Krupp, har bygget opp og styrer israelsk etterretning i Norge idag, bl.a. basert på det gamle israelske «Stay Behind» under Israel Krupp. Det er dette vi kaller Mossad Norge og som er sterkt sammenfiltret med norske hemmelige tjenester m v i «den fjerde tjeneste». Det må være et tankekors for norske politikere at norske embetsmenn etter all sannsynlighet deltar i intime og hemmelige samarbeidsmøter med en som er drapsdømt i Norge og deretter var ansvarlig for flere drap, ihvertfall to i Paris.

Jonathan Ingleby var den andre eksekutøren på Harari-laget. Han het tidligere Jonathan Isaac Englesberg og opptrådte som britisk forretningsmann med øst-vest-handel som spesialitet8. Han hadde deltatt i flere av Paris-attentatene og bar i Norge en 22-kaliber Beretta i skulderhylster. Han hadde etter alt å dømme både engelsk og israelsk statsborgerskap.

Abraham Gehmer hadde vært offisielt tilknyttet Israels Paris-ambassade fra 1965 til 1969 og hadde vært med på kanonbåtsaken. I Norge opptrådte han som Leslie Orbaum, en ekte identitet i Leeds, UK, hvis virkelige innehaver var helt ukjent med sin «navnebror»9.

Zwi Steinberg hadde også vært offisielt tilknyttet den israelske Paris-ambassaden, fra 1968-71 og fikk deretter dekkidentitet som playboy i Paris, finansiert med 3000 franc pr måned fra Mossad (et stort beløp den gangen). Steinberg hadde også brasiliansk pass, som han brukte i Norge10. Han var også med i kanonbåtsaken som sjåfør under falsk pass for admiral Limon da denne overvar Siems kanonbåter forlate Cherbourg.

1 Kåre Willoch til Dagbladet 2. januar 1996.

2 De fleste personopplysningene fra Dan Raviv og Yossi Melman: «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990. Side 350 ff.

3 Raviv/Melman, side 352.

4 Raviv/Melman, side 353.

5 Richard Deacon: «The Israeli Secret Service». Hamish Hamilton, London, 1977. Side 272.

6 Elaine Davenport, Paul Eddy og Peter Gillman: «Urankuppet». Norsk utg Aschehoug 1979. Side 15.

7 Kilde for disse Paris-drapene: Ole Walberg: «Tungtvannet som fordampet». Scanbok forlag 1991. Side 69-70.

8 Elaine Davenport, Paul Eddy og Peter Gillman: «Urankuppet». Norsk utg Aschehoug 1979. Side 146.

9 Davenport m fl, s 146.

10 Davenport m fl, s. 147.