Men Bouchiki var ingen Salameh. Han var en liten og tynn person (1,70 høy og 65 kg¹), mens Salameh raget meget høyt med sine ca 1,90² og hadde et tydelig arr på venstre kinn³. Bouchiki var født i Algerie, mens Salameh var palestiner. Bouchiki hadde i 1973 bodd Norge i syv år, riktignok med endel utenlandsopphold. Han bodde sammen med sin hustru i sin egen leilighet, hadde fast jobb som kelner og ekstrajobb som badevakt, mens den Salameh som Mossad var på jakt etter var en fremmed, alltid i følge med livvakter. Dessuten: Bouchiki snakket norsk! Salameh var sønn av sjeik Salameh, kanskje jødenes bitreste fiende under frigjøringskrigen i 1948, da sjeiken også ble drept⁴. Hans kone var av Hussein-familie og en nær slektning av Stormuftien av Jerusalem som i 30- og 40-årene hadde terrorisert jødiske immigranter i Palestina. Han må ha vært velkjent av Israel og kjent gjennom israelske media i mange år, og vært vant til å være overvåket og potensielt attentatoffer siden han var liten gutt⁵. (Han døde til slutt da Mossad endelig fant ham og sprengte en bilbombe ved siden av bilen hans i Libanon i 1979, seks år etter München!⁶ Da hadde han paradoksalt nok forlengst «inngått fred» med amerikanerne. Allerede i november 1973 hadde han et møte med CIAs visedirektør Vernon Walters, der han lovet ikke å angripe amerikanere. Salameh ble nå «Svart Septembers» liason til CIA og bisto med å beskytte amerikanske diplomater i Beirut!⁷ I 1976 skal han ha besøkt CIA i Washington som ledd i løpende tilnærmingsprosess mellom USA og PLO⁸. Allerede fra 1974 trappet PLO ned internasjonale aksjoner men fortsatte med angrep mot Israel og i de okkuperte territoriene⁹.

Per Øyvind Heradstveit, som var den eneste journalist som fikk dekke rettssaken (alle andre pressefolk – inklusive CC! – ble utvist fra rettssalen), og som umiddelbart etter skrev bok cm saken, har problemer med teorien om at Mossad fulgte Kemal Benamane, en marokkansk-algirer bosatt i Genève og Svart September-kurér som var snudd og jobbet for Mossad, som «hare» og at Benamane utpekte feil mann¹⁰:

«Benamane er det i alle fall noe rart med. Jeg kan likevel ikke gi noen plausibel forklaring på Benamanes hensikt med reisen til Norge. I etterforskningen måtte man resignere på dette punkt. Kontaktet Benamane en bestemt person under sitt opphold eller var han i kontakt med noen celle? Han var ingen vanlig turist, og hans legale bakgrunn dekker ikke feriereiser som denne. Var kontakten med Bouchiki tilfeldig? Eller dersom ikke Bouchiki var kontaktmannen, skulle han da verves?»

Heradstveit faller likevel tilbake på «feil mann», fordi han med sin Israel-vennlige innstilling ikke kan tenke seg at Mossad jaktet på noen andre enn Salameh. Dette blir derfor aksiomatisk for ham. Men – som vi skal se etterhvert – gir «feil mann» ingen logisk forklaring på Benamane. Det er det som frustrerer Heradstveit.

Men «riktig mann» forklarer Benamane og hans opptreden på alle måter, og i flere situasjoner.

Bare et blikk på Bouchiki ville avsløre at han ikke var Salameb, for den som hadde fått den minste brief om Salamehs utseende. Og agentene kastet meget mer enn et blikk på Bouchiki. Før skuddene falt, hadde han vært fulgt av agentene på meget nært hold gjennom flere dager. Enhver som i denne tiden observerte ham hjemme, på kafé sammen med sine norske venner, eller på en av arbeidsplassene – ja, hvor som helst! – ville fort måtte forstå at dette var en lokal innbygger som hørte til, kjente folk og snakket med folk. Både danske Dan Ærbel og svenske Marianne Gladnikoff må øyeblikkelig ha oppfattet at mannen snakket norsk. Det gjorde ikke Salameh! (De andre må ha forstått det samme med eliminasjonsmetoden.) En feiltakelse som denne er rett og slett ikke mulig, for noen, og slett ikke for et veltrenet team av Mossad-agenter.

Angivelig var det Benamane som ledet det forfølgende Mossad-teamet til Lillehammer. Men det bare noen få Mossad-topper¹¹ visste (men som nå er alment antatt), var at han var snudd og i realiteten agent for Israel. Han opplyste selv at han var på en slags feriereise i Norge. Han oppholdt seg tre dager i Oslo, utelukkende på restauranter og nattklubber og med oppsjekkede damer på hotellet, og fant deretter etter råd fra et reisebyrå på å dra til Lillehammer. der han var da Mossad kom til Oslo. På Lillehammer fant han på å ta en dukkert der Bouchiki var badevakt, og slik kom de to i kontakt. De ble godt kjent med hverandre og snakket mye sammen. I kulissene opererte nå en rekke Mossad-agenter som observerte dem begge. Benamane forlot Lillehammer den 21. juli. Bouchiki ble skutt samme kveld.

Ifølge de arresterte Mossad-folkenes forklaringer skulle Benamane ha ført dem til Salameh. Da de observerte de to i samtale, trodde Mossad-folkene de hadde funnet riktig mann. Benamane visste bedre, men skal i et møte med lederen Mike (dvs. Harari) ha bekreftet at Bouchiki virkelig var Salameh¹². Fortsatt ifølge israelernes forklaringer skal han gjort det av frykt for ellers å måtte innrømme at han hadde gjort en dårlig jobb for å lokalisere Salameh. Benamane benektet i sine forklaringer – opptatt i Sveits – imidlertid enhver kontakt med Mossad.

Tinnin setter selv spørsmålstegn ved denne historien¹³,

«Hvorfor er Benamane fortsatt i live? Israelerne er i hele den internasjonale etterretningsverden og i hele underverdenen kjent for å være de minst tilgivende av alle arbeidsgivere. Leiemordere nekter å ta oppdrag fra israelerne fordi de er redde for hva som vil skje med dem hvis de bommer. Det er særdeles overraskende at en dobbeltagent ville ha lurt Mossad inn i en grusom tabbe uten at det skulle få fatale konsekvenser for ham selv.»

Den eneste forklaringen Tinnin – som likevel tar «feil mann»-teorien for god fisk – kommer til, er at Benamane etterpå klarte å hoste opp så mye publisitet og oppmerksomhet omkring ham selv at det ville vekke opp for mange Lillehammer-minner for Mossad å ta ham av dage siden. Men Tinnin er også inne på andre forklaringer: Benamane kan ha vært trippelagent og bevisst ledet Mossad på avveier – eller han kan ha vært akkurat det han utga seg for. I det siste tilfellet antar han at Mossad må ha forvekslet Benamane også – «ikke så usannsynlig som det kan høres».

Bouchikis levninger ble fløyet til Marokko der han ble begravet med fulle militære æresbevisninger. En marokkansk fagforeningsavis skrøt av ham som «en lysende forkjemper for den arabiske sak i utlandet, og det førte til at imperialistiske terrorister likviderte ham»¹⁴. Det går også rykter – oppstått i israelsk presse – om at det skal finnes et bilde av Bouchiki sammen med Salahmeh. Enkelte palestinske aktivister har også hevdet at han var informasjonsmann for dem og utga publikasjoner for dem i Norge.

Det er liten grunn til å feste lit til Mossad-versjonen om at Benamane løy om Bouchikis identitet overfor Harari. Hvis han virkelig var deres lojale agent, ville han selvsagt fortalt Harari sannheten. Og agentene hadde selv ingen grunn til å tro at det var Salameh han gikk på restaurant med, fordi han på alle måter var fullstendig ulik Bouchiki. Senere uttalelser om at de «var like som to dråper vann» er desinformasjon som spiller på norske fordommer om at alle arabere ser like ut.

Et annet viktig moment: Hvis Lillehammer-operasjonen hadde vært en så stor skandale som «feil mann»-teorien innebærer, ville det vel blitt oppvask i Israel? Det ble det ikke, unntatt en formell etterundersøkelse. Mossad-sjefen Zwi Zamir, som var i Norge under operasjonen, ble pensjonert etter normal tjenestetid, og Mike Harari fortsatte som sjef for Mossads hemmelige operasjoner etter endog å ha vært medlem av «undersøkelseskomitéen»! Dan Ærbel ble Mossad-sjef i Paris og senere sjef for Tsafririm. Mossads enhet for oppbygging og styring av jødiske forsvarsgrupper over hele verden, herunder Norge.

Det er ikke første gang teorien om «riktig mann» presenteres. Etterhvert som etterforskningen skred frem, sluttet nemlig politiets etterforskere å tro på «feil mann», ifølge VG¹⁵:

«(Førstesideoppslag): AGENTENE FEILET IKKE: AHMED BOUCHIKI DØDSDØMT I TEL AVIV: Teorien om at likvideringen på Lillehammer 21. juli var dårlig planlagt og amatørmessig utført blir nå omvurdert. Politiet tror ikke lenger den israelske terrorist-gruppen tok feil mann da den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki ble skutt ned. Alt tyder på at dødsdommen over Bouchiki var avsagt lang tid i forveien på høyt etterretningshold i Tel Aviv.

SKJØT IKKE FEIL MANN: Etterforskningen av terrordramaet på Lillehammer er fortsatt under full utvikling … Etterforskningen har … ført til at politiet nå ikke lenger tror at terrorgruppen tok ‘feil mann’ under aksjonen 21. juli. VG får opplyst at alt tyder på at de israelske agentene hadde avsagt dødsdom over Ahmed Bouchiki lenge før den første av Iikvideringsgruppene satte sine ben her i landet.

Dødsdommen ble ventelig avsagt på høyt etterretningshold i Tel Aviv …

Faktum er … at aksjonen på Lillehammer har vært adskillig grundigere planlagt enn hva først antatt. Dette at gruppen leier en leilighet i Bærum – før aksjonen blir innledet – er utvilsomt en bekreftelse på dette.»

Hvorfor har dette syn aldri slått gjennom, når det er så store svakheter ved «feil mann»-teorien, som dessuten utelukkende henger på de Mossad-tiltaltes egne utsagn?

En del av svaret er rett og slett at vi idag har en rekke informasjoner som ikke var tilgjengelig tidligere. Minst like viktig er det at hverken Mossad selv etter at agentene var tatt eller organisasjonens kritikere (media, den arabiske verden) hadde noen interesse av å skyte ned «feil mann»-teorien. For Mossad ble det etter arrestasjonene viktigst å fremstå med den mest akseptable hensikt, dvs. å hevne München-massakren ved å drepe hovedmannen, fordi forholdet til Norge var og er av den aller største betydning for Mossad. Intet sted i verden har man så fritt spillerom som i Norge, og så gode forbindelser direkte til de øverste makthaverne som i Norge. Samtidig som Norge klarer å spille en rolle som objektiv og avveiende aktør, stiller Norge til syvende og sist alltid opp for Israel og Mossad på en måte som ingen andre. Det gjaldt å stå frem så tilforlatelig som mulig i Norge dels for å få milde dommer og tidlige benådninger, dels for å beskytte forholdet til Norge. En feil under utøvelse av «den gode hensikt» regnet man med ville virke mer unnskyldelig i norsk opinion. Men opinionen ville aldri ville godtatt overlagt drap på ektemannen til en gravid norsk kvinne; en populær lokal halvkjendis som hadde levet og virket på Lillehammer på en utmerket måte i syv år.

På den annen side: Både for internasjonale media og for palestinere var det mye mer å hente på å bidra til å rive ned bildet av den feilfrie, effektive Mossad-organisasjonen ved å fokusere på den enorme tabben som nå forelå, faktisk med tilståelse fra Mossad.

Endelig: I Norge ble etterforskningen etter politisk press, særlig fra Jens Chr Hauge (se kap. 25.18) begrenset til selve drapstiltalen mot de arresterte, og statsadvokat Håkon Wiker fikk beskjed om å holde seg unna all videre graving i Mossad generelt. I Norge har det hele tiden sittet en rekke personer i sentrale posisjoner som har visst eller hatt mistanke om norsk medvirkning (se kap. 25.19). Det er opplagt at «feil mann»-teorien er mye tryggere hvis man vi unngå at noen borer for dypt i dette temaet. Et Mossad-team som reiser etter en «hare» med ukjent bestemmelsessted vil ikke ha hatt behov for norsk assistanse. En nøye planlagt operasjon i Norge vil nesten helt sikkert ha omfattet samarbeid med noen i Norge. særlig en så vennligsinnet kollega-tjeneste som den norske E-tjenesten. Også disse grupperinger i Norge har derfor hele tiden hatt en egeninteresse i å fremme «feil mann»-teorien!

Hvis vi tar utgangspunkt i at Mossad visste hvem de drepte, faller brikkene meget lettere på plass. I kap. 25.19 skal vi ta for oss de viktigste brikkene vi har (noen av dem helt nye!) og vise frem det totale bildet som da fremkommer. Det er også et bilde der norsk og alliert medvirkning blir synlig, klart og tydelig.