Israelsk marine hadde på slutten av 60-tallet bestilt ialt 12 kanonbåter ved et verft i Cherbourg, men på grunn av en israelsk motaksjon ved årsskiftet 1968/69 i Beirut mot palestinsk terror innledet president Charles de Gaulle våpenboikott mot Israel. 5 av de 12 kanonbåtene ble således liggende ved kai i Cherbourg etter at de var ferdigprodusert. Koordinator for de israelske våpenkjøpene var admiral Mordechai Limon ved den israelske ambassade i Paris. På denne tiden tjenestegjorde også Lillehammer-aktøren Zwi Steinberg ved ambassaden (1968-71). Lillehammer-aktoren Abraham Gehmer var førstesekretær ved den israelske ambassaden i Paris 1965-69 (under Lillehammer-saken ble det forøvrig opplyst at Gehmer umiddelbart før avreise fra Tel Aviv til Lillehammer hadde sitt kontor i Forsvarsdepartementet i Tel Aviv).

Direktør i Aker-gruppen, Martin Siem, som under krigen hadde deltatt i den sjømilitære etterretningsorganisasjonen «Rygg-Myhre-organisasjonen» (RMO) og etter krigen hadde deltatt i E-stabens offensive etterretning, herunder operasjon Delfinus (en del av Evangs offensive etterretningsarbeid på verdensbasis der norske skip drev omfattende etterretning mot Sovjetunionen på Nordflanken og i Østen samt mot arabiske land og China) sammen med Fred Olsen og Lars Usterud-Svendsen kom nå til å spille en sentral rolle i kanonbåtsaken.

Siem etablerte nemlig et selskap Starboat, registrert i Panama, men med postboksadresse i Oslo. Siem henvendte seg til det franske skipsverftet i Cherbourg og ba om å få kjøpe kanonbåtene under forehavende av at disse skulle brukes i Nordsjøen som supplyskip. På dette grunnlag fikk Cherbourg-verftet eksporttillatelse, etter at israelerne ved admiral Limon på den israelske ambassaden hadde frafalt det israelske kravet på de fem siste båtene. Siems postboksrederi Starboat hadde i hemmelighet allerede solgt båtene til en israelsk offshorebedrift. Hele denne dekkaksjonen var satt opp etter en avtale mellom Martin Siem og hans nære forretningspartner Mila Brenner som var direktør i det israelske fruktskipsrederiet Israeli Maritime Fruit Carriers, som hadde kontrahert flere skip fra Akergruppen.

Akergruppen og Martin Siem hadde et så nært og kontinuerlig samarbeid med Mila Brenner og Israeli Maritime Fruit Carriers at de to sistnevnte sågar hadde eget kontor på Nyland Verft, vegg i vegg med Martin Siem.

Som vi vet, feirer ikke jødene jul. På julaften 1969 hadde alle parter – E-staben v/Trond Johansen og hans samarbeidspartner Martin Siem samt Mossad – bestemt at denne dagen kunne være tidspunktet for å få kanonbåtene ut av Cherbourg mens franskmennene feiret jul. På ettermiddagen julaften 1969 ankom så admiral Limon som kort tid i forveien hadde frafalt kjøpet av de fem kanonbåtene til Cherbourg. Han tok inn på hotell sammen med sin sjåfør Zwi Steinberg, kjent fra Lillehammer, men for anledningen kalt Victor Zipstein. Samtidig skal også Martin Siem ha vært tilstede i Cherbourg, sågar sammen med hovedtillitsmannen i Aker, gammelkommunisten Ragnar Kalheim. Siem, som hadde kjøpt 5 kanonbåter for NOK 2 mill pr stk. kontant, hadde «tilfeldigvis» fått assistanse av fem israelske kanonbåtmannskaper, hver på 33 mann, ialt 165 offiserer og menige. Det eneste problemet som gjensto ble også løst: Man trengte bunkersolje fra Cherbourg til Haifa (man kunne under disse sjørøveri-omstendighetene ikke anløpe noen havn og påregne å få etterfylt drivstoff). Her er det Lillehammer-aktøren Dan Ærbel kommer inn.

Hadde norsk politi og påtalemyndighet fulgt sporet fra Ærbels avhør med Ravlo vedr Lillehammer-saken (se kap. 5.5), hadde man avdekket følgende:

Den 16. oktober 1969 (to og en halv måned tidligere) overtok Dan Ærbel rederiet Biscayne Shipping Traders Corporation, registrert i Liberia. Rederiet hadde en eiendomspost, frakteskipet Scheersberg A – det samme skipet som hadde vært brukt til å frakte uran til Israel (se foran). Like over midnatt 24. desember – tidlig I. juledag – forlot kanonbåtene Cherbourg. Istedenfor å svinge nordover mot Norge, svingte de sørover. Noen dager i forveien hadde Dan Ærbel’s Scheersberg A hentet 150 tonn bunkersolje i Almeria i Spania og lå fra I. til 2. juledag utenfor Cap Finistere i Portugal der skipet tidlig om morgenen 2. juledag møtte de fem kanonbåtene. I løpet av dagen ble all bunkersoljen overført til kanonbåtene som fortsatte videre. (Lloyd’s skips- og posisjonsregister bekrefter at Scheersberg A var i denne posisjon på dette tidspunkt.) Kanonbåtene fortsatte gjennom Gibraltar der de forøvrig ble observert av Lloyd’s representant, og fikk en siste etterforsyning av bunkers utenfor Sicilia før de gikk rett til Haifa.

Samarbeidet mellom E-staben og Mossad skulle være nokså tydelig i denne operasjonen. Det etter vår mening meget interessante punkt er at Dan Ærbel neppe var noen ukjent figur for norsk etterretning da han senere dukket opp på Lillehammer. I tillegg ser vi at herrene Steinberg og Gehmer fra denne operasjonen også gjenfinnes på Lillehammer.

Franske myndigheter var naturlig nok rasende over at Martin Siem hadde lurt dem. De hadde vært så overbevist om at båtene var innkjøpt av Norge at den norske ambassaden måtte avvise franske forespørsler basert på deres antakelse om at båtene førte norsk flagg. I mangel av foranstående opplysninger slo imidlertid franskmennene seg til ro med norske avvisninger om at affæren hadde noe med norske myndighetsorganer å gjøre. Siden president Georges Pompidou nå hadde overtatt som fransk president, ble det ikke noen fransk militær aksjon for å stanse båtene – slik man antok de Gaulle ville gitt ordre til. Man utviste imidlertid admiral Limon.

Den arabiske verden kansellerte alle bestillinger fra Aker og inngikk ikke flere på mange år.

Ærbel hadde kjøpt rederiet og Scheersberg A så sent som 16.10.69 (sannsynligvis en formalsak siden han også eide skipet året før). Som en handlingens mann solgte han skipet allerede 5.1.70 og startet umiddelbart avviklingsprosedyren av det nå tomme rederiet. 24.9.71 ble det i Liberia utstedt et oppløsningssertifikat for rederiet. For alt vi vet kan Ærbel ha kjøpt skipet selv under andre navn på seg selv, rederiet og/eller skipet!

Daværende utenriksminister John Lyng måtte redegjøre for saken i Stortinget, men etter hva vi idag vet måtte denne redegjørelsen være bygget på særdeles sparsom informasjon fra Martin Siem.