Vi viser til hva vi tidligere har skrevet om samarbeidet vedr U-2 og sannsynligheten for at tungtvannsleveransene hadde sammenheng med Mossads bidrag til den norske delen av U-2-programmet. 20 tonn tungtvann ble i perioden 1959-61 levert fra Norge til Israel, angivelig til fredelig utnyttelse i atomkraftverk.

Ironisk nok var det også U-2-programmet som for alvor vekket amerikanske mistanker om at det var under bygging et anlegg for atomvåpenproduksjonen i Dimona, sannsynligvis allerede 1958, ifølge «Tungtvannet som fordampet» av Ole WaIberg¹:

«Amerikanerne fikk snart mistanke om hva som foregikk i Dimona. Til å begynne med hevdet israelerne at det var en tekstilfabrikk de var i ferd med å bygge ved hjelp av et stort antall ingeniører midt ute i den folketomme Negev-ørkenen. Deretter ble det sagt at det var en pumpestasjon som var under bygging. Men allerede i mars 1958 – samtidig som forhandlingene om norsk tungtvann kom I gang – begynte den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA å få sine mistanker.

Høyt oppe i det disige luftlaget over Negev ble et uidentifisert fly plottet inn på de israelske radarskjermene. Flyet var åpenbart på rekognoseringsoppdrag. To israelske Mystere IV-fly ble sendt på vingene for å avskjære inntrengeren, men nådde ikke høyt nok. To mer avanserte Mystere-fly gjorde et forsøk, men måtte nøye seg med å konstatere at det var et amerikansk spionfly av typen U-2 som av en eller annen grunn hadde lagt kursen over Negev-ørkenen. Flyet var trolig stasjonert på den samme amerikanske basen i Tyrkia som U-2-flyet som ble skutt ned over Sovjetunionen på vei til Bodø i 1960.

Dermed visste amerikanerne om Israels hemmelige prosjekt i Dimona …»

Anleggets formål var ikke bevist ved denne overflygningen, men mistanken var vekket, og Walberg mener at

«… de innerste kontorene i Pentagon og det amerikanske utenriksdepartementet må … ha vært vel kjent med hva franskmenn og israelere hadde puttet ned i det store hullet …»

Salget av norsk tungtvann fra Noratom A/S ble, fortsatt ifølge Walberg, behandlet på regjeringskonferanse 28. august 1958². Utenriksminister Halvard Lange foredro saken. Forhistorien var ifølge Walberg at det israelske arbeiderparti hadde tatt saken opp med Haakon Lie (A) og den daværende formann i Stortingets utenrikskomité, Finn Moe (A).

Ifølge Geir Salvesen, forfatteren av «Thorvalds verden», var det også en annen innledende kontakt³:

«Utenriksminister Shimon Perez var i Norge allerede på 1950-tallet. Der fikset han bl.a. leveranser av norsk tungtvann. Norsk etterretning har i mange år samarbeidet nært med det svært profesjonelle israelske Mossad.»

Dette gir etter vår mening et meget beskrivende inntrykk av forholdet mellom de to land. Kan man «fikse» tungtvann, kan man også «fikse» litt tildekking etter Lillehammersaken. Da kan man nok også «fikse» en fredspris. Og hva med om nødvendig å «fikse» noen Stortingsrepresentanter, ennsi en major og en fhv statssekretær!

Selve salget ble administrert av Gunnar Randers (A) og Jens Chr Hauge (A), som samarbeidet i Noratom A/S. Jens Chr Hauge var på denne tiden styremedlem i Noratom (se kap. 25.27. i om senere forsøk på kamuflasje av dette). Avtalen ble etter israelsk anmodning holdt hemmelig. Stortinget var selvsagt ikke inne i bildet.

Randers skrev selv⁴:

«Hauge og jeg samarbeider omtrent som dirigent og solist i et orkester, eller omvendt.»

Offisielt kjente man i Norge ikke noe til at Israel forberedte kjernevåpenproduksjon. Walberg skriver⁵:

«Den mest sannsynlige teorien er at Utenriksdepartementet de første årene stuet saken godt bort i sine hemmelige arkiver på bakgrunn av det israelske ønsket om å skape ro omkring bombeproduksjonen i Dimona-reaktoren. Deretter ble (informasjonen) trolig offer for det som UDS Knut Almestad kaller ‘institusjonelt hukommelsestap’»

På denne tiden var Georg Kristiansen underdirektør i Politisk Avdeling i UD under utenriksminister Halvard Lange, og Fredrik Ramm var ekspedisjonssjef i FD.

I det siste er det rettet nytt søkelys på den norske tungtvannseksporten til Frankrike. Her skal man være klar over at Dimona-prosjektet var et fransk støtteprosjekt for Israel, og at også Frankrike må ha vært innforstått med hensikten. De norske tungtvannsleveransene til Frankrike kan meget vel ha vært en del av pakken som hel eller delvis «betaling» til Frankrike. I så fall har Norge spilt en enda mer sentral rolle for å skaffe Israel (og dermed Sør-Afrika) Bomben enn man hittil har vært klar over!

Norge hadde ingen lovregulering om eksport av tungtvann, selv om Norge var det ene av bare to land i verden med betydelig tungtvannsproduksjon. USA fikk sin lov i 1946 og selv Sverige, Danmark og Finland vedtok lover i begynnelsen av 50-årene. I 1956 nedsatte det norske Justisdepartementet et utredningsutvalg. Som formann ble oppnevnt Jens Chr Hauge! Han klarte å trenere arbeidet i 15 år får et utkast ble lagt frem i 1970. Da var det ikke noe vits i lenger: FNs ikkespredningsavtale trådte i kraft samme året. Gunnar Randers var formann i tilsynsenheten, Statens atomenergibyrå, fra 1948 til 1958.

Til tross for at avtalen ga mulighet for det, ble det ikke foretatt noen norsk inspeksjon før i 1961 (og ingen senere); ett år før reaktoren i Dimona sto ferdig, og da på amerikansk initiativ! Den som ble pekt ut til å forestå inspeksjonen var – riktig gjettet! – Jens Chr Hauge. I sin rapport av 20. april 1961 konstaterer Hauge at han har sett tungtvannet og tatt prøver av det, og at alt var i behold (det viser bare at det ikke var videresolgt; tungtvann forbrukes ikke ved atomvåpenproduksjon). Han var overbevist om at det skulle brukes til en prøvereaktor for kraftproduksjon, men hadde ikke besøkt Dimona-anlegget!

Den nevnte rapport ble holdt hemmelig i 25 år (og ble da bare delvis offentliggjort). Hauge skal også ha skrevet en annen rapport fra det samme besøket. Denne er fortsatt hemmeligstemplet⁶.

Vi kan forøvrig nevne at Hauge derimot benyttet atskillig tid under dette besøket til andre formål, bl. a. å følge Eichmann-saken.

Vår nåværende statsministers far, Gudmund Harlem, var nå (18. februar 1961) gått inn i Regjeringen som forsvarsminister og meget sentral statsråd. Det var han som sammen med utenriksminister Lange mottok Hauges rapport og sto for hemmeligstemplingen, og som ikke undret seg over at Hauge gikk på Eichmann-saken fremfor virkelig å inspisere Dimona-anlegget og undersøke hva de drev med der.

Hadde han gjort det, ville han funnet ut det som CIA allerede fra 1958 hadde mistanke om, men ikke fikk endelig bevis for før i 1986, nemlig at det var en atombombefabrikk i Dimona.

I 1986 lot den 31 år gamle marokkanske jøden og teknikeren Mordechai Vanunu, som hadde arbeidet i Dimona-anlegget i ni år, seg intervjue av Sunday Times. Han fremla også fotografiske beviser. Hans opplysninger avdekket ifølge Walberg

«… et mer omfattende og mer avansert kjernevåpenprogram enn de fleste eksperter var klar over på forhånd …»

Israelerne regnet ihvertfall ikke det som noen bløff, for de kidnappet Vanunu i Roma og dømte ham til 18 års fengsel for spionasje. Han soner fortsatt dommen i Israel.

Året etter, i 1987, er den norske statsminister Gro Harlem Brundtland er blitt verdens «miljømor» og fremlegger innstillingen fra sin «Verdenskommisjon»⁷ for FN, der det heter:

«… spredning av kjernevåpen er en alvorlig fare for verdensfreden … Både land som har kjernevåpen og land som ikke har det, bør binde seg til å akseptere sikkerhetskontroll.

… Det er i alle lands interesse å hindre utbredelsen av slike våpen»

Walberg skriver tørt i boken:

«Men det eneste den norske regjering forsøkte å hindre frem til 1987, var at noen skulle begynne med å ‘skape oppstuss’ om tungtvannssalget til Israel …»

Det var dristig av statsminister Brundtland å vifte sin pekefinger mot atomvåpenspredning på denne måten. Vi kan ikke hevde at hun er den israelske atombombens mor, men hun er så absolutt dens søster, slektsmessig og politisk. Enda verre er det at hun har bortimot det samme slektskapsforholdet til den sørafrikanske atombomben, som få er i tvil om var en direkte avlegger av den israelske! (Ved hjelp av både norsk tungtvann, israelske prøvesprengninger i Sør-Afrika og senere leveranser av avanserte datastyringssystemer som det pussig nok var lettest å skaffe direkte fra Norge via Frankrike så sent som i 1993.)

Det hadde jo vært et godt bidrag til Verdenskommisjonens arbeide og soning av norske synder dersom Gro samtidig hadde kunnet meddele at Ap hadde utnyttet sitt nære forhold til Israel til å få Vanunu løslatt. Muligheten finnes fortsatt, selv om en så ekspeditt benådning som drapskvinnen Sylvia Rafael fikk i Norge forlengst er for sent for ham, for i desember 1995 gikk den nye fredsprisvinneren Joseph Rotbiat sterkt inn for løslatelse av Vanadu, og på festen etterpå hadde han statsminister Brundtland til bords, så hun må ha oppfattet signalet⁸. Når også så forskjellige politikere som stortingsrepresentant Annelise Dørum (A) og fylkesmann Kåre Willoch (H) støtter dette⁹, får hun neppe problemer med Stortinget. Men påvirkningsmulighetene mellom Norge og Israel går kanskje bare den ene veien?

Det blir i dette perspektiv temmelig teatralsk når Gro og Ap kommer med kraftige protester mot franske og kinesiske prøvesprengninger¹⁰. Enten man liker det eller ikke har begge landene juridisk sett rett til å gjøre dette, og de gjør det i full offentlighet. Norge bidro til å skaffe Israel og dermed Sør-Afrika atombomben under den dypeste hemmelighet inntil det ble avslørt av andre, og omgjorde da sin inspeksjonsrett til en dekkaksjon for å bløffe verden. Hvor var Gro & Co da det ble avslørt at Israel i all hemmelighet hadde utført prøvesprengninger i det Sørindiske Hav sammen med Sør-Afrika i 1979, antakelig flere ganger¹¹? Og da Mossad-spionen Jonathan Jay Pollard ble arrestert og dømt i USA for å stjele informasjon fra USA og NATO om arabiske oljefelt og sovjetiske militære installasjoner, slik at Israel kunne innrette sine atomraketter mot disse målene¹²?

Dessuten viste det seg pussig nok at da Sør-Afrika trengte avansert datautstyr til styring av sitt atomvåpenprogram, var det fra Norge det viste seg lettest å skaffe dette, riktignok via en fransk våpenhandler til ære for den norske boikotten av Sør-Afrika¹³.

Idag har Israel ifølge Rand Corporation i Washington¹⁴ plutonium nok til 200 atomvåpen, og Sør-Afrika har til 70. I tillegg har India 85, Pakistan 13 og Nord-Korea 4-6. Hvor mange av disse bygger på tungtvann som nedstammer fra Norge?

APs dekkaksjon av Israels atomvåpenprogram og norsk medvirkning stiller selv deltakelse under og årelange dekkaksjoner etter Lillehammeraksjonen i skyggen. USA som mente Israel kunne klare seg med konvensjonelle våpen av 1. klasse har helt siden krigen i 1973, da de første israelske a-våpen var klare takket være norsk tungtvann, vært et gissel for til enhver tid å sørge for at spenningen og konfliktsnivået i Midtøsten har vært holdt under den israelske terskel for å trykke på knappen – dvs. «the Samson option».

Den norske støtten til Israels atomvåpenprogram ble noe langt mer enn en utstrakt hånd til en trengt nasjon. Israelerne rettet etterhvert sine kjernevåpen ikke bare mot Cairo og Damaskus, men også mot Moskva!¹⁵ Resonnementet var at det kunne ikke skje noe omfattende arabisk angrep mot Israel uten at Moskva støttet det. Selvsagt visste man hva det ville innebære å angripe Moskva. Israel satte nå i virkeligheten hele verden i pant for sin egen sikkerhet: «The Samson Option»¹⁶. Skal vi gå under, skal hele verden gå! Og mot hvilken NATO-hovedstad tror man Sovjet innrettet sine første gjengjeldelsesraketter for et angrep fra Israel? Det tok neppe lang tid før Moskva kjente til Norges rolle. (Kanskje ikke så rart at Mossad Norge la sitt hovedkvarter til Gjøvik-traktene?)

Norge meldte mao. Israel inn i NATO sett fra Moskvas synspunkt, men uten å spørre eller informere de andre NATO-landene, og uten å bringe Israel inn under det samme ansvar og den samme felles beslutningsstruktur som alle NATO-land må arbeide innenfor. Et angrep på én (Israel) ville blitt til et angrep på alle, uansett om NATO «betraktet» det slik eller ikke.

Denne slutningen skulle man ha trukket på ansvarlig norsk myndighetshold. Gjorde noen det?