Måneden etter at U-2 1. mai 1960 ble skutt ned, 22. juni 1960, ble firmaet Norasonde A/S stiftet¹. Firmaets formål var ved stiftelsen «produksjon av radiosonder og eventuell annen fabrikkdrift». Etterretningsstaben hadde nå en tid på eget initiativ, parallelt med U-2-programmet, eksperimentert med en forlengelse av U-1-programmet, dog med begrenset geografisk operasjonsområde. Man hadde i likhet med Finlands-operasjonene et behov for cover, og unnlot derfor å bruke ballonger produsert hos våre allierte. Man skaffet derfor til veie finskproduserte ballonger. I likhet med Finlandsoperasjonene, der finske Mannerheimsoldater ble trenet av E-staben på 50-tallet dels i Oslo og dels i Finland og deretter ble sendt inn i Sovjet for E-oppdrag, ønsket ikke Norge og NATO å utfordre Sovjet med vest-produserte ballonger.

Norasonde inngikk et tett og nært samarbeide med Forsvarets Forskningsinstitutt (FF1) på Kjeller under ledelse av Finn Lied og Luftforsvarets Forsyningskommando under ledelse av general Johan Koren Christie (som nylig døde med minneord av Jens Chr Hauge). Radiosondesjef Kåre Hostvedt, som sto sentralt allerede i U-1-operasjonen (se kap. 3.3), ble snart styremedlem i Norasonde. Det ble også general Christie. Fra starten av og i lang tid fremover finner vi som styremedlemmer kjente navn med nær tilknytning til Arbeiderpartiet og flere med betydelig krigsinnsats. Gunnar Bråthen, som under krigen tjenestegjorde ved militærkontoret i Stockholm, og i 1945 ble nestformann i LO under Konrad Nordahl, ledet i en periode hele Ap/LOs politiske overvåking og var en periode styreformann i Norasonde A/S.

Daværende kaptein Bjørn Egge, som i flere perioder arbeidet i E-staben med den offensive etterretningstjenesten, var i 1947 adjutant for forsvarsminister Jens Chr Hauge og stabssjef i Hærens Overkommando under Hauge i 1948². Han var 1968-70 ansatt på FFI³. Senere forsvars- og utenriksminister Johan Jørgen Holst jobbet på FFI mesteparten av 60-tallet⁴. Det kan forøvrig bemerkes at Holst allerede i 1960 fikk stipend fra den jødisk-kontrollerte organisasjonen «Thanks to Scandinavia» for å studere ved Colombia University⁵.

Norasonde ble gitt særdeles god kamuflasje ved at det ble etablert som Norges første såkalte vernede bedrift (for yrkesvalghemmede). Riktignok stusset andre i dette faglige miljøet over at Norasonde ihvertfall i enkelte perioder ikke ville ta imot psykisk utviklingshemmede⁶ (forståelig ut fra følsomheten i det man drev med, men ikke hvis man skulle prioritere den sosiale side av saken!), men ingen stilte noe større spørsmålstegn.

En annen genial side ved konstruksjonen var at Etterretningsstaben kunne hente statsmidler rett ut fra Kommunal- og Arbeidsdepartementet ved siden av at CIA støttet opp. Firmaet ble etablert i Lørenveien, vegg i vegg med Løren leir (ref Sinsen/Løren HV som var en del av det såkalte Spilhaug-apparatet, se kap. 24.3.2.8) og Televerket. Det ble bygget eget innkvarteringshus for de ansatte. Firmaet inngikk et nært samarbeide med Hydro Aluminium⁷, TBK⁸, Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Kongsberg Våpenfabrik og Standard Telefon- og Kabelfabrikk⁹ alle under ulik grad av innflytelse fra staten v/Forsvarsdepartementet som viktig kunde og forvaltningsorgan. I 1961, i Norasondes startfase, ble sosialminister Gudmund Harlem, far til Gro Harlem Brundtland, forsvarsminister.

Det er absolutt grunn til å anta, uten at vi her vil gå inn på for mange detaljer, at firmaet Norasonde i perioder i tillegg til selve produksjon av «radiosonder» m m lot disse inngå i et nytt offensivt etterretningsprogram tilsvarende ballongprogrammet «U-1» med en noe mer begrenset målsetting.

Svært meget tyder videre på at Norasonde i perioder bidro til produksjon av telefonapparater modifisert for romavlytting via telefon¹⁰. Disse ble stilt til disposisjon for installasjon både i offentlig og privat sektor. Denne (forøvrig ulovlige) avlyttingsteknikken kom i bruk i Norge på 60-tallet, og er fra Borten-regjeringens tid 1965-72 og frem til idag benyttet i stor utstrekning¹¹. Da man på Youngstorget rev ned det manuelt monterte avlyttingssystem som opplyst av Ronald Bye¹², i den tro at man da fikk bukt med romavlyttingen (og samtidig som de tilhørende kontaktpersoner i POT sluttet), fortsatte denne likevel, men nå over hele landet (teoretisk mot enhver som hadde telefon; i praksis kun mot dem som hadde mottatt ferdigmodifisert telefon eller senere fått den modifisert av «hjemmebesøkende») med den nye teknologien og nå i regi av E-staben – uten at noen visste om det. Etter hvert tyder alt på at POT har tatt i bruk denne ulovlige teknologien i stor utstrekning.

Vi er kjent med en god del av den operative virksomhet som foregikk i sammenheng med Norasondes virksomhet, men ser ingen grunn til å gå inn på denne her.

Av særskilt betydning for vår sak vil vi gjerne nevne det faktum at vi etter å ha avdekket såkalte overvåkingsleiligheter dessverre også har fastslått at tre personer (innflyttet umiddelbart etter overvåkingsobjektet) involvert i de ulovlige operasjonene var tidligere ansatte nettopp i E-stabens bedrift Norasonde AJS. Disse tre tidligere «U-3»-ansatte koblet seg også opp til en ansatt i Industrivernet som tidligere også fungerte som en dekkorganisasjon for E-staben. På toppen av det hele samarbeidet ovennevnte fire personer med tilknytning til E-staben med andre overvåkere styrt av Mossad Norge (se nedenfor) og Spilhaug-apparatet.

I E-staben var det vanntette skott mellom de forskjellige avdelingene, og Evang styrte personlig de hemmeligste operasjonene direkte ved hjelp av sitt lille sekretariat. Medlemmer av dette sekretariatet var Trond Johansen, Ola Evensen, Ellen Martens (gift med etterretningsoffiseren Kaj Martens) og Ingeborg Lygren (en søster av Lygren var forøvrig også ansatt i E-staben). Evangs ønske om personlig kontroll og maksimal hemmelighet er en av årsakene nettopp til at representantene Johansen og Lygren fra hans eget sekretariat var så dypt involvert i U-2-programmet.

Det er grunn til å tro at Ola Evensen spilte en sentral rolle ifbm «U-3». Ved omorganiseringen av Ap-regjeringen i 1961 ble Ola Evensens svoger, Gudmund Harlem, forsvarsminister. Året før var «U-3» (Norasonde) startet opp. På grunn av sitt dekke som vernet bedrift var det absolutt en fordel for denne operasjon å ha en forsvarsminister med såvel personlig tilknytning til E-staben som medisinsk kompetanse. Harlems personlige engasjement ser man også når man følger endel tidligere ansatte arbeidsledere i Norasonde som får ny jobb i Statens Attføringsinstitutt der Harlem senere blir sjef¹³. Det kan også se ut som om E-staben har trukket på Mossad og Israel i forbindelse med kompetanse og gode råd da man i Israel hadde adskillig erfaring med sysselsetting av funksjonshemmede bl.a. som følge av Israels kriger.

Det er tydelig at «U-3»-prosjektet (Norasonde) bisto (sammen med FFI og LFK) i en rekke operasjonelle etterretningsfunksjoner, herunder også operasjoner av samme type som senere ble avslørt i Sverige i regi av «Informasjonsbyrån» (IB) som var en filial av den svenske E-tjenesten¹⁴. Det er interessant å notere at bedriften i 1972 tok de første skritt til å flytte virksomheten bort fra Lørenvn i Oslo, parallelt med at det brygget opp til avsløring av IB-skandalen i Sverige, slik at det så raskt som 21 dager etter avsløringen i Sverige (3. mai 1973) kunne besluttes av Norasondes styre å gjennomføre flyttingen¹⁵. Vi er usikre på om disse begivenhetene har noen sammenheng, men det er fullt mulig, det ble opplagt en mer tilbaketrukket tilværelse etterpå.

På grunn av det nære samarbeidet med FFI var neppe den nye lokaliseringen på Skedsmokorset tilfeldig valgt. General Christie, sjef for Luftforsvarets Forsyningskommando på Kjeller, var forøvrig nå styremedlem. At hensynet til de yrkesvalghemmede ikke var hovedmålet med virksomheten bekreftes også av at flyttingen og den nye lokaliseringen måtte medføre oppsigelse av alle de yrkesvalghemmede som hadde arbeidet i Norasonde og bodd i hybelhuset i Lørenvn. Sikkerheten ble nå øket ved at man skaffet seg nye yrkesvalghemmede som ble fraktet daglig fra ulike steder rundt om på Romerike.

Problemet for NATO som oppsto 1. mai 1960, da U-2-piloten Francis Gary Powers ble skutt ned over Sverdlovsk på vei til Bodø flyplass var at det nå oppsto et etterretningsteknisk vakuum. Utviklingen foregikk nå høyt prioritert og svært raskt i Sovjet, og vi i Vesten hadde ikke noen sikre etterretningsmidler som kunne holde oss ajour med Sovjets tekniske utvikling. Vi var nå midt i den kaldeste delen av den kalde krigen, noen år før Cuba-krisen i en periode da tankene i Washington hele tiden kretset rundt «den røde knappen».

Dette vakuum ble så bekymringsfullt at de hemmelige tjenester i de viktigste vestlige land var svært opptatt av det. Hvor viktig «U-3»/ballongetterretningen nå ble i en kort periode lar vi forfatteren Peter Wright (tidligere ansatt i britiske MI-5 der han bl.a. ledet en rekke av de mest kjente spionjaktene i England, og avanserte så høyt at han i perioder fungerte som nr. 2 eller nr. 3) forklare gjennom sin bok «Spionjegeren» (først utgitt i Australia fordi den ble forbudt i Storbritannia)¹⁶. Ifølge Wright var ett av russernes viktigste strategiske mål

«… å øke og utvikle sin styrke av interkontinentale, ballistiske raketter (ICBM) uten å vekke mistanke i Vesten. Dette var den tiden da man snakket om «rakettforspranget». Frykten for at Russland skulle være på vei til å gå forbi var ett av hovedpunktene i Kennedys kampanje ved presidentvalget i 1960, og han satte seg fore å ta igjen forspranget. Russerne ønsket for enhver pris å overbevise Vesten om at rakettforspranget var en illusjon, og at hvis det var noen forskjell, var det Sovjet som lå etter. En del av årsaken til frykten for at russerne skulle ha fått et forsprang, lå i at når det gjaldt etterretning, var Vesten blind i denne perioden. Det skyldtes at rekognoseringen med U-2-fly opphørte etter at Garv Powers ble skutt ned i mai 1960, slik at man ikke fikk fotorekognosering over Sovjetunionen igjen før den første satellitten ble skutt opp mot slutten av 1962. I mellomtiden var den eneste etterretningen man fikk det man kunne oppfange av telemetrisignaler og radiokommunikasjon fra forsøksfeltene for rakettutskytning i sovjetisk Asia, og dessuten Penkovskij, selvfølgelig.»

Leseren forstår nok nå hvorfor det bare tok 52 dager fra U-2 ble skutt ned til firmaet Norasonde i all hast ble etablert for reaktivering av den gamle ballongetterretningen!