3.4 Om U-2

Det av nordmenn meget kjente U-2-programmet var fortsettelsen av U-1. U-2 varte frem til 1. mai 1960, da flygeren, kaptein Francis Gary Powers, ble skutt ned i Sverdlovsk-området på vei fra Pakistan til Bodø. Toppmøtet i Paris samme år ble avlyst og Norge kom sterkt i fokus. Norske politiske og militære myndigheter benektet enhver befatning med saken, dvs. bruk av Bodø flyplass ifbm kryssing av Sovjetunionens område.

Det var ikke helt troverdig, og i ettertid kan det konstateres at det ikke var sant. CC opplyste at han kjente til en general som1:

«hadde truffet løytnant Frances Powers som ble skutt ned over Sverdlovsk i 1960. ‘Det var på etterretningssjefen Vilhelm Evangs kontor…’»

– og åpenbart før nedskytingen. Det er også senere blitt kjent at norsk E-tjeneste allerede fra 1958 hadde elektronisk overvåkingskapabilitet til2:

«å følge all sovjetisk flyaktivitet helt ned mot Moskva»

Da oppdaget man nok også amerikanske fly, og ville nok slått alarm og blitt informert om dette mystiske flyet om man ikke var blitt det fra før.

I ettertid er det også kjent at russerne i flere år hadde fulgt U-2 på radar og at den norske Sovjetspionen Selmer Nilsen i lang tid hadde foretatt observasjoner på såvel Bodø som Andøya flyplass3. U-2 gikk nærmest i rutetrafikk fra Tyrkia eller Pakistan til Bodø eller Andøya og ga meget verdifullt materiale vedr sovjetisk styrkeoppbygging og data for uttak av bombemål.

Det amerikanerne manglet for å gjennomføre sitt U-2-program var for det første flyplasser, og Norge stilte til disposisjon Bodø og Andøya, men dernest gjorde vi en helt uvurderlig innsats på et for offentligheten hittil ukjent område:

En forutsetning for å legge opp U-2s ruter var et markapparat av feltagenter som kunne gi operasjonsledelsen etterretningsdata som grunnlag for å legge opp rutene. Det sovjetiske landterritorium er enormt. Til tross for de høydene U-2 fløy i var det en nødvendighet for å utnytte flytiden at man hadde informasjoner fra bakken før rutene ble lagt opp og dernest korrektiver/supplerende opplysninger fra feltapparatet på bakken etter at flyfotoene var studert. Stalin-tidens terror overfor jødene i Sovjet hadde sveiset denne gruppen sammen på tvers av geografi og språk innenfor store områder i Sovjet. Jødene var i praksis den eneste organiserte folkegruppe «under jorden».

På slutten av 2. verdenskrig hoppet sjefen for Hitlers spionasjeapparat i Øst-Europa og Sovjetunionen, Reinhard Gehlen, over til amerikanerne i Tyskland og bragte med seg hele sitt arkiv og i praksis hele sitt spionasjeapparat bak det som senere ble det sovjetiske jernteppet4. Reinhard Gehlen hadde ingen illusjoner om krigens utgang, særdeles ikke etter at hans sjef, admiral Canaris, var hengt på en kjøttkrok etter det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944.

Den såkalte «Gehlen-organisasjonen» spilte i årene etter krigen en stor rolle ifbm innsamling av informasjoner fra alle flyktninger som kom fra Øst-Europa og Sovjetunionen til vest og ikke minst var den hovedmottaker for informasjon fra hjemvendte tyske krigsfanger. Vest-Tyskland var således et meget viktig område for etterretningsdata fra østblokken i årene umiddelbart etter krigen. Som følge av dette sørget også oberst Evang for at E-staben fikk besette flere etterretnings- og sikkerhetsoffisersstillinger ikke bare i Tysklands-brigaden, men også i enkelte allierte staber. Det kan således nevnes at Trond Johansen allerede i 1948 tjenestegjorde i Tysklands-brigaden (etter at han her hjemme siden krigen hadde jobbet for Evang i ADM.T.P (Administrasjon av tysk personell)5. Knut Frydenlund avtjente også sin verneplikt i Tysklands-brigaden i dette året6. Det var her Trond Johansen og Knut Frydenlund etablerte sitt etterhvert meget nære vennskap7.

Senere kaptein Trond Johansen ble av Evang i 1954 sendt tilbake til den norske ambassaden i Bonn som liasonoffiser til Gehlen-apparatet8 og hadde dette oppdraget frem til 19589. I denne tjenestetiden finnes en del av forklaringen på Trond Johansens senere karriere og posisjon.

Som tidligere omtalt hadde også jødene et organisert apparat dypt inne i Sovjetunionen, og den unge israelske stat aktiviserte dette apparatet fra 1956 med tanke på U2-operasjonene10. Det interessante er imidlertid at deler av informasjonene fra Israels feltapparat ble bragt over til norsk etterretningstjeneste via den norske jøden Israel Krupp som var en meget nær medarbeider til oberst Evang og som var involvert i U-2-operasjonene11. Det er verd å merke seg at Krupp på dette tidspunkt ikke hadde noen formell tilknytning til E-staben, men nærmest opererte som «freelance». Vpl kaptein Israel Krupp foresto i 1948 militæropplæring av unge norske jøder på Jødisk Ungdomsforenings (JUF) hytte i Bærum for å utdanne norske jøder til kamp for den nyfødte israelske stat12. Ledelsen i Arbeiderpartiet stilte seg meget velvillig til dette. Allerede nå spilte Krupp på sine sentrale kontakter i Arbeiderpartiet, ikke minst med den mektige redaktør Martin Tranmæl i Arbeiderbladet som Krupp hadde vært kurer for under krigen13. Mange sentrale personer i Arbeiderpartiet hadde sterke følelser for Israels sak etter å ha sittet sammen med jøder i tysk krigsfangenskap.

Israel Krupp var også mannen som i 1965 skaffet Evang og E-staben deres nåværende lokaler i Platous gt14.

Israel Krupps rolle i forhold til Arbeiderpartiet og E-staben kan best beskrives på følgende måte: CC, som hadde omtalt Krupp i «Det Hemmelige Norge»15 erfarte at samtlige som var nevnt ved navn i hans bok ble innkalt til politiavhør under etterforskningen av boken – unntatt Krupp, som overfor CC uttalte at han slapp det – det hadde Trond Johansen sørget for!16 Saken mot CC foregikk således på to plan – med politi og påtalemyndighet på det nederste, mente CC.

Også en annen norsk jøde, Olge J Adamson, som var ansatt i E-staben, var dypt involvert i U-2-programmet17. Han var ikke bare en nær medarbeider, men også en god venn av E-sjef Evang. Adamson tjenestegjorde på Evangs politiske avdeling, seksjon Øst-Europa og Sovjet18. Adamson spilte på flere områder viktige roller på Evangs vegne. Det er bl.a. kjent at han hadde direkte kontakt med det svenske IB-apparatet19 (se nedenfor), herunder også personlig vennskap med senere utenriksminister Sten Andersson som sammen med Olof Palme hadde vært ansatt i den svenske E-staben20.

Knut Frydenlund tjenestegjorde på ambassaden i Bonn 1953-55, tre år sammen med Trond Johansen21. Magnus Bratten, som returnerte til E-staben fra Helsingfors etter Finlands-operasjonene i 195522, var også hyppig på ambassaden i Bonn under U-2-operasjonene inntil han 1960-62 var stasjonert som «sosialattaché» i Bonn og overtok da som E-tjenestens mann i Bonn etter Trond Johansen23. Som følge av Mossads samarbeid med den norske E-tjeneste ifbm feltagentene inne i Sovjet og trafikken av jødiske flyktninger fra Sovjet ble også Olge J Adamson sendt til ambassaden i Bonn på siste del av 50-tallet24.

Det er i ettertid kjent at Trond Johansen opparbeidet et meget godt og personlig forhold til flere nøkkelpersoner innenfor Gehlens organisasjon. Han gjorde uten tvil en fremragende innsats for å få bragt frem nødvendig feltetterretning til U-2-programmet, samtidig som deler av israelernes informasjon fra deres apparat ble bragt frem via Adamson og Krupp til Evang og videre til amerikanerne. Trond Johansens innsats ifbm U-2-operasjonene må ha vært av formidabel karakter. Ved hjemkomst til E-staben i 1958, etter fire år i Bonn, ble han umiddelbart utnevnt til major bare 34 år gammel og uten en eneste dag med formell militær utdannelse25.

Det er også all grunn til å tro at den utvandrede norske jøden Bjørn Dworsky26, som reiste til Israel ifb med etableringen av den nye staten, også gjorde sitt på Histadruts kanaler (Histadrut tilsvarer både LO og NHO i Norge). Dworsky kom forøvrig tilbake til Norge som Histadruts kontaktperson til LO i tiden 1972-79 med kontor på Youngstorget27. (Visste han noe om avlyttingen på Youngstorget som Ronald Bye senere avdekket?)

Poenget er at Evang og Johansen på denne tiden sterkt bygget opp sin anseelse i forhold til amerikanerne ved hjelp av Gehlen-apparatet og Mossad. Her starter etter all sannsynlighet den offentlig ikke kjente uavhengighet av amerikansk etterretning ved at E-staben og AP nå etablerte et meget nært forhold til Mossad, noe som ved mange anledninger satte Norge i en sterk forhandlingsposisjon. Det er absolutt grunn til å tro at endel av betalingen for Mossads innsats for norsk etterretning ifbm U-2-operasjonene (1956-1960) var tungtvannet som ble overlatt Israel i 1959 og 1961.

På ytterligere ett område gjorde den norske E-staben en meget betydelig innsats for å sikre informasjonsstrømmen mellom feltapparat og operasjonsledelse i U-2-operasjonen: Sekretær i oberst Evangs eget sekretariat, Ingeborg Lygren, gjennomgikk grundig trening her hjemme bl.a. av CIA-personell i Oslo, for å kunne betjene «døde postkasser» for toveis informasjon i Moskva28 (normalt forskjellige «postkasser» for inn og ut). Dette var dels for å avhjelpe amerikanerne i Moskva (de var under massiv overvåking) og dels fordi oberst Evang ønsket å betjene sine egne feltagenter. Lygren oppholdt seg i Moskva 1956-59 og skulle senere på grunn av den spionmistanke som ble rettet mot henne fra CIA i 196529 bli en av hovedårsakene til at Trond Johansen inngikk et enda tettere samarbeid med Mossad og holdt stadig større avstand til amerikanerne (se nedenfor).

Foruten allerede nevnt personell var også de «gamle» «U-l»-veteranene, henholdsvis byråsjef og underdirektør i UD Georg Kristiansen og byråsjef og ekspedisjonssjef Fredrik Ramm i FD sine respektive departementers ansvarlige i U-2-operasjonen.

1 Chr. Christensen «Politisak». Atheneum 1984. Side 171.

2 Odd Isungset og Morten Jentoft: «Verkebyllen». Tiden 1995. Side 111 f, der Evang orienterer president Kekkonen om dette.

3 Ørnulf Tofte: «Spaneren». Gyldendal 987. Side 204 f.

4 Reinhard Gehlen: «Spion». Gyldendal 1972.

5 Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side i 09 ff.

6 Samme.

7 Samme. Dessuten Nygaard Haug-utvalgets innstilling, s. 89, i den stensilerte utgaven.

8 Gehlen-apparatet fikk forøvrig senere status som den offisielle tyske etterretningstjeneste BND – Bundesnachrichtendienst – med nettopp Reinhard Gehlen som sjef. Gehlen avanserte til general før han ble pensjonert.

9 Johansen/Jørgensen/Sjue og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 109 ff.

10 CC i samtale med oss.

11 Chr. Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983. Side 166.

12 Se f.eks. Karl Emil Hagelund: «Israel – elsket og hatet». Gyldendal 1983.

13 Se f.eks. Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 222.

14 Samtale med CC i 1993.

15 Chr. Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983.

16 Chr. Christensen: «Politisak». Athenæum 1984. Side 171.

17 CC i samtale med oss.

18 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 234.

19 Johansen/Jørgensen/Sjue. Side 234.

20 Om svenske politikeres forhold til SAPO og 1ff, se kap. 24.3.3.3.

21 Trond Nordby (red): «Storting og regjering 1945-1985. Biografier». Kunnskapsforlaget 1985. Side 204.

22 Odd Isungset og Morten Jentoft. «Verkebyllen». Tiden 1995. Side 110.

23 Isungset/Jentoft, side 99.

24 Trygve Juul Møller: «Studentene fra 1937», Bokkomitéen for studentene fra 1937. Oslo 1962. Side 2. under oppføringen for hans hustru, Bordhild Hildur (Berge) Adamson, kommer opplysningen om Adamsons tjeneste. Denne opplysningen forekommer ikke i det tilsvarende verk av 1935, der Adamson selv er oppført.

25 Statskalenderen.

26 Omtalt flere ganger i Oskar Mendelsohn: «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år» bind 2, Universitetsforlaget 1986.

27 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.

28 Alf R. Jacobsen: «Iskyss». Aschehoug 1991.

29 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.