Som vi alle er kjent med. var Sovjetunionen et avstengt område sett fra Vesten fra starten av den kalde krigen i slutten av 40-årene. NATOs forsvarspolitikk var dels basert på gjengjeldelse og dels på en førsteslagsstrategi, i begge tilfelle ved bruk av strategiske atomvåpen. En forutsetning for denne planleggingen var detaljert kunnskap om Sovjetunionens styrkeoppbygging, utviklingsprogrammer vedr atomvåpen og detaljert geografisk kunnskap slik at man kunne ta ut allierte bombemål. De største problemene hadde NATO med å skaffe seg kunnskap øst for Ural. Etter som Sovjets leveringsmidler ble langtrekkende, ble også flere av deres strategiske våpen plassert fjernere fra Europa og USA.
De fleste burde idag være kjent med de norske bidrag til offensiv etterretning rettet østover på slutten av 40-årene og frem til ca 1955; de såkalte «Finlands-operasjonene» og tilsvarende fra Finnmark. Personer som Magnus Bratten1 og Jack (Joachim) Helle2 var begge viktige representanter for daværende oberst Vilhelm Evang/sjef E-staben3 i disse operasjonene.
Et langt mer offensivt tiltak ble iverksatt i januar 1956 fra en rekke NATO-land, herunder også Norge. I tidsrommet 13. januar til 6. februar 1956 ble det fra Gardermoen flystasjon av en større kontingent amerikansk militært personell sendt opp en rekke ballonger for etterretningsformål. Ballongene drev i stor høyde over Sovjetunionen for opptak av film, diverse elektronisk etterretning og kommunikasjonsetterretning. Ballongprogrammet avstedkom en rekke protestnoter fra Sovjet og nedskutt alliert etterretningsutstyr ble utstilt såvel i Praha som i Moskva og Peking. Norges rolle som oppsendingssted for ballonger forble ukjent for Sovjetunionen (vi kjenner ihvertfall ikke noen offisielle protester), og vi mottok kun to protestnoter fra Sverige. Dette prosjektet er i ettertid i Norge uoffisielt betegnet som «U-1»4.
Ballongprogrammet forårsaket forøvrig at en rekke Osloborgere ble skremt og Oslo-avisene rapporterte om «UFOer»5. En ballong eksploderte sågar over Oslo, og en annen styrtet i Hardangertjorden6. Ca 10% av ballongene klarte å krysse det sovjetiske kontinent og skaffet således NATO verdifull informasjon.
Nøkkelpersonell på norsk side foruten etterretningsstaben og noen få norske offiserer var:
- Daværende byråsjef i UD, Georg Kristiansen7
- Daværende byråsjef i FD, Fredrik Ramm8
- Daværende radiosondesjef Kåre Hostvedt ved Meteorologisk institutt, sjef for «Norges radiosondestasjoner» 9
Såvel Ramm som Kristiansen tilhørte det engelske krigsskolekull 1943-44 og har hatt parallelle karrierer i hhv FD og UD. De ivaretok begge respektive departementers forhold til norske og allierte hemmelige tjenester. Begge satt også av den grunn i en årrekke i det innledningsvis hemmelige interdepartementale koordineringsorgan for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten under ledelse av senere ekspedisjonssjef ved Statsministerens kontor, Andreas Andersen.
1 Odd Isungset og Morten Jentoft. «Verkebyllen». Tiden 1995. Side 13 ff.
2 Chr. Christensen: «Vår Hemmelige Beredskap – Historien Om M. M.» Cappelen 1988. Side 71. Helle var svoger av forsvarsminister Nils Langhelle og nær personlig venn av forsvarsminister (1955-61) Nils Kr. Hindal.
3 Denne tjenesten har gjennom årene hatt mange ulike navn, bl.a. E&S-staben og «utenriksavdelingen» (kontor i Forsvarsstaben), men vi benytter konsekvent betegnelsen E-staben av forenklingsgrunner.
4 Denne tjenesten har gjennom årene hatt mange ulike navn, bl.a. E&S-staben og «utenriksavdelingen» (kontor i Forsvarsstaben), men vi benytter konsekvent betegnelsen E-staben av forenklingsgrunner.
5 Sørdahl, side 9.
6 Sørdahl, side 24.
7 Av Hvem er Hvem 1979 fremgår at Kristiansen gikk britisk krigsskole 1943, var sekretær i Utenriksdepartementet fra 1952, byråsjef fra 1955, underdirektør fra 1959, ekspedisjonssjef 1962-64 og utenriksråd fra 1977.
8 Av Hvem er Hvem 1979 fremgår at Ramm gikk britisk krigsskole 1943-44, var kst byråsjef i Forsvarsdepartementet fra 1954 og kst ekspedisjonssjef 1953-62.
9 Sørdahl, side 24.