25. GROGATE

Leseren vil huske hvordan massemedia i Watergate-saken bragte store billedgallerier med president Richard Nixon i midten. Etterhvert som saken skred fremover, var det satt store røde kryss over alle portrettene, men bare et stort spørsmålstegn over Nixons. Det var da han frivillig trakk seg. Det ble aldri bevist at han hadde personlig kunnskap om innbruddet eller dekkaksjonene. Alle gikk ut fra at han hadde det, og han tok til slutt selv den politiske konsekvensen, etter å ha fastholdt gang på gang: «I am not a crook.»

Man vil videre huske at flere europeiske statsledere tok heller lett på Watergate. Man hevet øyenbrynene over all oppmerksomheten og de dramatiske konsekvensene saken fikk i USA, og syntes mer forferdet over dét enn over det som var avslørt. Det skinte gjennom at det ikke var særlig ukjent i Europa hvordan makten ter seg.

Ikke minst i Frankrike.

Men selv i Frankrike slo det ned som en bombe for noen uker siden da det ble kjent at den nylig med pomp og prakt avdøde franske landsfader, sosialistpartiets ukronede konge, sosialdemokratiets aller største høvding i Europa (blant mennene, selvsagt) og Gro Harlem Brundtlands nære venn og samarbeidspartner, president François Mitterand i årene 1981-95 lot avlytte mer enn 2000 personer, herunder 128 journalister, 20 advokater, fem dommere. Aga Khan, en minister – og Mitterands egen elskerinne! Dette avsløres nå i en bok1 av journalistene Jean-Marie Pontaut og Jérome Dupuis som kommer ut først etter begravelsen. Det er neppe hverken på grunn av pietet eller engstelse for å bli motsagt, men fordi det ikke var noe godt klima for slike bøker tidligere. En annen forfatter, Jean-Edern Hallier, kommer ikke ut før om 14 dager med en lignende bok2 fordi Mitterrand mens han levde klarte å skremme 17 forleggere fra å utgi den!

Etter fransk lov har presidenten adgang til å beordre avlytting av personer som truer rikets sikkerhet. Ut fra det kjente fenomen at stor makt, liten kontroll og adgang til virkemidler ofte summerer seg opp til aktiv kriminalitet, har Mitterrand gitt blaffen i denne begrensningen og kontrollert3

«alle besværlige motstandere og folk som kunne tenkes å sitte inne med vitale opplysninger, samt kontrollere hva elskerinnene hadde fore.

Således ble alt disse menneskene sa i telefonen avlyttet: Politiske synspunkter, tørrprat, planlagte feriereiser, bestilte flybilletter, sladder, rykter, private problemer alt ble like nøyaktig bokført.»

Mitterrand måtte sågar ansette en egen avlyttingsgruppe med en visedirektør ved presidentens kontor, Gilles Ménage, som sjef.

Blant de avlyttede var den forannevnte forfatter Hallier, fordi han var den eneste i Frankrike som våget å snakke høyt om Mitterands høye stilling i Vichy-regimet i det okkuperte Frankrike og dessuten omgikkes en kjent krigsforbryter i mange år etter krigen. Alle hans slektninger og venner ble også avlyttet. Da han oppdaget det, sluttet han å betale telefonregningen, men telefonen ble aldri avstengt og det kom ingen inkassokrav!

«Selvsagt» avlyttet han sin egen statsminister Laurent Fabius og de fleste medlemmer av den sosialistiske regjeringen, men også ikke-sosialistiske konkurrenter: Jacques Chirac, Charles Pasqua, Giscard d’Estaing m.fl.

Flere toneangivende intellektuelles telefoner, bl.a. André Glucksmann var faktisk fast tilkoblet Elyséepalasset, og Det franske akademi var også fast avlyttet. lalt har forfatterne kartlagt over 2000 avlyttingsofre. Det finnes imidlertid mer enn 3000 personmapper i avlyttingsavdelingen hos Mitterrand.

Ifølge de siste meldinger var Mitterand ikke alene. Ikke mindre enn fem franske statsministre, både konservative og sosialister, godkjente på 80- og 90-tallet omfattende telefonavlytting av advokater, politikere og journalister4.

Saken har en rekke likhetstrekk til Grogate. Men Mitterrand var uforsiktig. Han hadde operasjonssenter og dokumentarkiv inne i presidentkontorene, der forfatterne fikk tak i endel – utvilsomt ved hjelp av personer som på den måten ville lette sin samvittighet. I Norge er det gjort mye smartere. 50 år i bransjen har utviklet et mye tryggere og farlige system enn Mitterrands 14 år. Her er statsministeren beskyttet av lag på lag med benektbarhet, slik at det kreves voldsomt mye mer arbeid, kunnskap og innlevelse å se hele bildet.

Men samtidig er det i Norge så mye verre. Så langt er 90% av det som er kommet frem om Mitterrand ren avlytting, med visse skremmeaksjoner mot forleggere som det eneste element av offensive tiltak (men vi vet jo ikke om det slutter der!). I Norge finnes det et eget apparat for kriminelle, offensive aksjoner som kan rettes mot hvem som helst når som helst, også det solid beskyttet.

Det er vel ingen ledere som før Mitterrand døde hadde så mye felles som han og Gro: Begge ubestridte sosialistiske ledere gjennom en generasjon, begge meget aktive spillere i utenrikspolitikken, også på det rent personlige plan, begge representanter for det som kalles den demokratiske sosialistiske bevegelse som skal stå som et forbilde for nye demokratier i øst og sør med budskapet: Det går an å kombinere sosialisme og demokrati. Se, vi gjør det her i Vest-Europa: Et budskap som nå gjentas med referanse ikke minst til disse to personene av kommunistiske kandidater i hvert eneste valg i Russland og Øst-Europa.

Vi skal ikke her si at dette budskapet er avlivet, men beviskraften for den demokratiske troverdighet for sosialdemokratiet i Europa er blitt kraftig avsvekket, særlig når man legger til IB-affæren i Sverige som fortsatt er langt fra ryddet opp i.

Vi skal heller ikke på noen måte hevde at sosialdemokratiske ledere er alene om å undergrave demokratiet. I den senere tid er det kommet en lang rekke avsløringer som har vist at det er nok av maktmisbruk å avsløre også i vår egen europeiske kulturkrets, fra både den ene og den andre del av den politiske himmelkrets, i tillegg til Frankrike, Sverige og Norge:

  • Den tyske E-sjefen (sjefen for Bundesnachrichtendienst, BND), Konrad Porzner, måtte førtidspensjoneres i februar 1996 pga. flere skandalesaker, bl.a. smugling av plutonium og interne stridigheter i E-tjenesten
  • Den italienske statsministeren, Guido Andreotti, er tiltalt for å ha beordret drap på en italiensk journalist5 og dessuten anklaget i retten for kontakt med mafiaen6. Italias forrige statsminister, Silvio Berlusconi, er tiltalt for bestikkelser7.
  • Frankrikes statsminister Alan Juppé unngikk såvidt tiltale for å ha skaffet seg leilighet til spottpris da han var viseborgermester i Paris, selv om det ble fastslått av statsadvokaten at han hadde begått lovbrudd. Før dette forsøkte hans justisminister å få avsatt lederen for et kontrollorgan mot korrupsjon fordi han var på sporet. Nå rulles det opp en politisk finansieringsskandale som trekker inn den franske finansminister Jean Arthuis og to andre regjeringsmedlemmer. Generalsekretæren i regjeringskoalisjonspartiet CDS, Froment-Meurice, er tiltalt for misbruk av offentlige fond, bedrageri og dokumentforfalskningen8.
  • I Spania er det bevist at regjeringen under ledelse av statsminister Felipe González har drevet en hemmelig krig mot baskiske separatister, bl.a. ved bruk av leiemordere9.Spanias Høyesterett vedtok nylig å sikte den tidligere spanske innenriksminister José Barrionuevo for bl.a. å ha dannet dødsskvadroner, og sosialistpartiet frykter at González selv kan bli trukket direkte inn10. Klassekampen antyder at González selv er «Señior X», den reelle lederen for dødsskvadronen GAL11, som etter alt å dømme er et underbruk av den spanske E-tjenesten, CESID12!
  • NATO ‘s generalsekretær Willy Claes måtte gå pga. korrupsjonsanklager fra hans tid som politiker i Belgia («Agusta-skandalen»)

En britisk forsker med korrupsjon som spesialitet, Michael Pinto-Duschinsky uttalte13:

«Jeg tror ikke det er tilfeldig med så mye på en gang. Det er teflontider hvor alt preller av, og det er tiden med mistillit. Litt av årsaken kan ligge i at den kalde krigen er over og folk flest våger å kritisere sine politikere sterkere uten å frykte at det skal ende i politisk opprør.»

«Teflon-effekt» er noe vi er velkjent med i Norge. Her er den nok videreført en tid også etter den kalde krigen; gjennom vår egen innbyrdeskrig om EU. Men nå var den også over, og teflonen kanskje litt slitt?

I Norge vil det aldri bli nødvendig å påvise at statsministeren personlig har visst om eller tatt beslutninger om kriminelle forhold. I motsetning til i USA har vi et parlamentarisk system der Stortinget uten begrunnelse kan feie ut enhver statsminister det lukter vondt av.

Spesielt Ap-regjeringer har også gjennom årtier holdt prinsippet om statsrådenes kollegialitet høyt hevet. Et mistillitsforslag i Stortinget rettet mot én statsråd blir øyeblikkelig besvart med kabinettspørsmål fra statsministeren på vegne av hele regjeringen. Det er slik det skal være. Statsrådene er medlemmer av Kongens Råd og formelt underlagt instruksjonsmyndighet fra Kongen, utøvet av statsministeren. Statsministeren er sjef. I Ap-regjeringer er dette også en blodig realitet. Statsministeren forholder seg til partiet, stortingsgruppen og LO, men gir ordre til sine regjeringsmedlemmer. (Slik er det ikke i borgerlige koalisjonsregjeringer, der flertallet i Regjeringen normalt bestemmer med utgangspunkt i de enkelte partiledernes konsultasjoner bakover i sine partier. Når statsministeren kontrasignerer med Kongen, er det en statsminister som allerede bærer i seg kompromissene fra koalisjonen.)

Det er dårlig med riksrettspraksis i Norge, men det er vanskelig å se at en statsminister skal kunne holdes utenfor en eventuell prosess mot en enkeltstatsråd, siden ansvaret er knyttet sammen på alle andre måter.

Statsministeren har således både et konstitusjonelt, et reelt og et politisk ansvar for hva statsrådene foretar seg. Statsrådene har på sin side konstitusjonelt og reelt ansvar for det som foregår i det underliggende em bets- og tjenesteverk samt underliggende etater. Det politiske ansvaret er i Norge ikke blitt like tett mellom statsråd og dennes underordnede som det er mellom statsministeren og statsråden. Hvis det er skjedd noe kritikkverdig i forvaltningen som statsråden ikke visste og heller ikke burde ha visst, vil statsråden som regel slippe unna mot et løfte om å rydde opp.

Mens man i USA ventet på beviset for at Nixon visste, er det i Norge tilstrekkelig å konstatere at en statsråd visste eller burde vite. Er saken alvorlig nok for statsråden, faller statsministeren automatisk etter.

Det omfattende system – «den fjerde tjeneste» – som vi har beskrevet i denne boken, kan ikke eksistere uten at Arbeiderpartiets ledelse kjenner til hovedtrekkene i det og aktivt eller passivt lar det drive videre. Når det som vi har påpekt har vært nødvendig å trekke inn justisvesenet så sterkt og så mange ganger, og sterkere jo mer aksjonene får preg av dekkaksjoner, er det utvilsomt at koordineringen og dermed operasjonsledelsen har vært på regjeringsplan, dvs. enten blant politikere eller – mer sannsynlig – mellom embetsmenn som står Ap-regjeringer nær.

I tillegg er det en rekke saker og forhold som gjør at det er overveiende sannsynlig eller åpenbart at den nåværende statsminister Gro Harlem Brundtland har vært innblandet personlig.

I det følgende tar vi opp denne siden av enkelte kjente forhold og bringer endel nye.

Mange vil nok bli sittende med en slags «klump i halsen» etter hvert som logikken i Grogate rulles opp. Endel vil temmelig sikkert også bare nekte å tro, uansett hvor mye fakta og dokumentasjon som legges frem. For er ikke Gro selve «landsmoderen»; hun som styrer der ingen andre kan eller vil; hun som har en arbeidskraft og innsatsvilje som en elefant; hun som har gjort Norge kjent over hele verden med sine kvinner, sitt miljøvern og sitt fredsarbeide?

Det pussige er at slik var det med Nixon også. Da han fikk sitt Watergate, var han på høyden av sin popularitet, nettopp på grunn av sin utenrikspolitiske innsats. Han hadde gått veier så originale at ingen demokrat før han hadde våget, særlig for å nå frem til det lukkede China. Åpningen til dialog med Peking var et mesterstykke. Han var også i ferd med å vikle USA ut av Sørøst-Asia og åpne kanaler til reelle nedrustningsforhandlinger. Alt dette er han husket for den dag i dag, og det blir aldri tatt fra ham.

Gro Harlem Brundtland vil også bli husket som en stor og betydningsfull statsminister, igjen nettopp på det utenrikspolitiske området.

Men det er ingen tilfeldighet at det er likhetspunkter her. Det er helt naturlig at systemer som frykter innenrikspolitisk kriser rettet blikket utenfor grensene. I gamle dager brygget man sammen til krig, for å samle folket. Idag er det ikke gangbar mynt. Men prestisje og ikke minst innsats for fred er virkningsfullt. Jo mer det kan sies at en statsleder er uunnværlig for fredens og verdens skyld, jo vanskeligere er det å kritisere og angripe statslederen hjemme.

Vi sier ikke at dette nødvendigvis er en bevisst strategi, og langt fra uhederlig. Det er mer en uunngåelig mekanisme. Jo større problemer hjemme, jo mer virker det naturlig å prioritere arbeidsoppgaver som gir positive resultater.

Vi har også lyst til å sitere Finn Gustavsens tilbakeblikk på da han avsatte statsminister Einar Gerhardsen i 196314:

«Hos dem som er vokst opp i PARTIET, ligger svakheten for Einar Gerhardsen alltid på lur. Vi kan visst aldri helt frigjøre oss fra den respekt og hengivenhet til mannen som vi fikk i 1945, da han plutselig var der, på toppen av det norske samfunnet som vi trodde skulle føres over i et sosialistisk samfunn.

Selv om jeg siden var aldri så overbevist når jeg angrep Einar Gerhardsen, som under mine hardeste angrep i 1963, hadde jeg nesten alltid visse skrupler, noe jeg aldri har hatt overfor andre politikere. Hva skyldes denne holdningen til Gerhardsen? Hos andre – og hos meg?

Etterkrigsstemningen med fredsrus, fellesprogram og gjenreisinga av landet vårt ble av avgjørende betydning for Einar Gerhardsens popularitet og langvarige maktstilling.»

Likevel var Gustavsen i 1963 ikke i tvil om at Gerhardsen måtte fjernes. Det var blitt for mye makt, og for mye maktarroganse.

Gro Harlem Brundtland har bygget opp mye av den samme nimbus som Gerhardsen hadde. Fredsrusen i 1945 er gjenskapt gjennom fredsforhandlingene i norsk regi i Midt-Østen og andre steder. Gjenreisninga er gjenskapt ved at Gro har lagt til side sine sosialistiske barnedogmer og skapt inntrykk av pragmatisk innsats for å gjenopprette norsk økonomi etter det hun liker å fremstille som «frislepps- og jappetid», og at hun fortsetter å samle bredt i arbeids- og næringsliv ved å føre det som oftere og oftere kalles «høyrepolitikk» både av de som liker det og de som ikke gjør det.

Men bak alt glitter og all fremgang ligger den gamle fallgruven: Popularitet gir makt, men makt korrumperer. Skal vi så aldri komme oss ut av dette dilemma?

1 Jean-Marie Pontaut og Jérome Dupuis: «Les Oreilles du President». Paris 1995. Referert fra anmeldelse i Aftenposten 31. januar 1996.

2 Jean-Edern Hallier: «L’Honneur Perdu du François Mitterand», jfr. samme anmeldelse.

3 Alle sitater og opplysninger om Mitterand er fra samme anmeldelse i Aftenposten.

4 Journal du Dimance, 25. februar 1996, referert fra NTB-Ap i Arbeiderbladet neste dag.

5 NRK Dagsnytt 5. november 1995 kl 0500.

6 Aftenposten 25. oktober 1995.

7 Aftenposten 25. oktober 1995.

8 Arbeiderbladet 25. oktober 1995.

9 Aftenposten 25. oktober 1995.

10 Arbeiderbladet 24. og 25. januar 1996.

11 Klassekampen 22. februar 1996.

12 Dagbladet 11. september 1995.

13 Aftenposten 25. oktober 1995.

14 Finn Gustavsen: «Rett på sak». PAX 1968.